Verdens Øye

KAPITTEL 3 Tuskhandler en

Knippene med gryter skranglet da tuskhandlerens vogn rumlet over det kraftige tømmeret på Vognbroen. Han var fremdeles omringet av landsbyboere og tilreisende bønder som var kommet til festivalen, da han tøylet hestene foran vertshuset. Folk strømmet til fra alle kanter, og mengden rundt vognen med kjempehjulene vokste, og alle stirret opp på tuskhandleren som satt på vognsetet.

Mannen på vognen var Padan Fain, en blek, mager fyr med ranglete armer og massivt nesenebb. Fain smilte og lo hele tiden, som om han kunne en vits ingen andre kunne, og han hadde kommet kjørende med vogn og hestespann inn i Emondsmark hver eneste vår så lenge Rand kunne huske.

Døren til vertshuset fløy opp idet spannet stoppet med raslende seletøy, og Landsbyrådet viste seg, anført av mester al’Vere og Tam. De marsjerte rolig, selv Cenn Buie, ut i de ivrige ropene på nåler og blonder og bøker og et dusin andre varer. Motvillig delte mengden seg for å slippe dem frem, og alle stimlet raskt sammen igjen bak dem mens de fortsatte å rope til tuskhandleren. Mest av alt ønsket landsbyboerne nyheter.

For landsbyboerne utgjorde nåler og te og slikt bare halvparten av det en tuskhandlers vogn brakte med seg. Like viktig var nytt utenfra, nytt fra verden utenfor Tvillingelvene. Noen tuskhandlere fortalte ganske enkelt hva de visste med å slenge ordene ut hulter til bulter som en haug verdiløst skrot. Andre måtte man hale hvert ord ut av; de fortalte motstrebende og med sure miner. Men Fain snakket villig vekk i en ertende tone, og han visste å drøye en historie, slik at det ble en forestilling som kunne ha gjort ære på selv en barde. Han nøt å være gjenstand for alles oppmerksomhet og spankulerte omkring som en liten hane med alles øyne festet på seg. Det slo Rand at han kanskje ikke ville like å møte en ekte barde i landsbyen.

Tuskhandleren ga både Landsbyrådet og mengden den samme oppmerksomheten mens han gjorde et nummer av å binde tømmene omhyggelig fast, det vil si han at han knapt ofret dem noen oppmerksomhet. Han nikket på måfå ut i luften. Han smilte taust og vinket åndsfraværende til de han sto på god fot med, selv om hans vennskapelighet var av et underlig fjernt slag, med klapp på skulderen uten nærhet.

Høylytt forlangte man at han skulle si noe, men Fain ventet, mens han puslet med småting rundt vognsetet. Han ventet på at mengden og forventningene skulle vokse til den rette størrelsen. Bare Rådet forholdt seg tause. De holdt på den verdigheten som sømmet seg i deres stilling, men de voksende skyene med piperøyk over hodene røpet hvor mye de måtte anstrenge seg.

Rand og Matt stakk seg inn i mengden og trengte så langt frem mot vognen som de kunne. Rand ville stoppe på halvveien, men Matt snodde seg gjennom trengselen og trakk Rand etter seg, til de sto rett bak Rådet.

«Jeg trodde nesten du ville holde deg hjemme på gården under hele festivalen,» ropte Perrin Aybara til Rand over alt ståket. Lærlingen til smeden var et halvt hode kortere enn Rand, hadde krøllete hår og var så tettbygd at han virket en halv gang så bred som en vanlig mann. Armene og skuldrene var kraftige nok til å kunne måle seg med mester Luhhans. Han kunne lett ha presset seg vei gjennom mengden, men det gjorde han ikke. Han passet på hvor han satte føttene, og han beklaget overfor folk som hverken hørte eller så annet enn tuskhandleren. Han unnskyldte seg likevel, og forsøkte å ikke dytte til noen mens han arbeidet seg mot Rand og Matt. «Tenk!» sa han, da han endelig nådde frem. «Bel Tine og en tuskhandler på én gang. Jeg vedder på at det virkelig blir fyrverkeri.»

«Du vet ikke fjerdeparten,» lo Matt.

Perrin så mistenksomt på ham og sendte Rand et spørrende øyekast.

«Det er sant,» ropte Rand, og gjorde en håndbevegelse mot den stadig økende mengden av mennesker som huiet i munnen på hverandre. «Senere. Jeg skal forklare senere. Senere, sa jeg!»

I det øyeblikket stilte Padan Fain seg på vognsetet, og mengden tidde momentant. Rands siste ord eksploderte i stillheten, og tuskhandleren ble overrasket stående med armen dramatisk hevet og munnen åpen. Alle snudde seg og stirret på Rand. Den lille radmagre mannen på vognen, som nå var innstilt på at alle ville henge ved leppene hans, ga Rand et skarpt, spørrende blikk.

Rand rødmet og ønsket at han hadde vært på Ewins størrelse og ikke så lett å få øye på. Vennene flyttet seg rastløst. Det var bare et år siden Fain for første gang hadde lagt merke til dem og anerkjent dem som menn. Fain ofret vanligvis ikke tid på de som var for unge til å kjøpe varer. Rand håpet at tuskhandleren ikke så på ham som et barn igjen.

Med høylytt kremting nappet Fain i kappen. «Nei, ikke senere!» protesterte tuskhandleren, idet han igjen løftet hånden dramatisk. «Nå skal jeg fortelle dere noe.» Med store armbevegelser drysset tuskhandleren ordene utover mengden. «Dere tror det er harde tider her i Tvillingelvene, ikke sant? Vel, hele verden har problemer, fra Pestlandet i nord og sør til Stormsjøene, fra Arythhavet i vest til Ødelandet Aiel i øst. Og enda lenger bort. Vinteren var hardere enn dere noensinne har opplevd. Kald nok til å fryse blod og knuse knokler? Ahhh! Vinteren var ond og kald overalt. I Grenselandene ville de ha kalt deres vinter vår. Men våren kommer ikke, sier dere? Ulver har drept sauene? Kanskje ulver har angrepet mennesker? Er det slik det er? Nå vel. Våren kommer sent overalt. Det er ulver overalt, og alle er sultne på kjøtt de kan sette tennene i, enten det er sau eller ku eller menneske. Men det finnes verre ting enn ulver og vintre. Det finnes dem som ville være glade for bare å ha deres små bekymringer.»

«Hva kan være verre enn ulver som dreper sauer og mennesker?» spurte Cenn Buie. Andre mumlet samtykkende.

«Mennesker som dreper mennesker.» Tuskhandlerens svar i en illevarslende tone resulterte i bestyrtet mumling som steg da han fortsatte. «Det er krig jeg mener. Det er krig i Gealdan, krig og galskap. Snøen i Dallinskogen er rød av blod. Ravneskrik fyller luften. Hærer marsjerer til Gealdan. Stammer og fyrstehus og store hærførere sender soldatene ut i strid.»

«Krig?» Mester al’Veres kjever hvitnet da han uttalte det uvante ordet. Ingen i Tvillingelvene hadde noe med krig å gjøre. «Hvorfor kriger de?»

Fain gliste, og Rand hadde en følelse av at han gjorde narr av landsbyboernes avsondrethet og uvitenhet. Tuskhandleren lente seg frem som om han skulle fortelle en hemmelighet bare til borgermesteren, men det var meningen at alle skulle høre hviskingen. «Dragens banner er blitt heist, og menn strømmer til for å stå imot. Eller støtte.»

Ett langt gisp slapp ut av samtlige struper, og Rand skalv.

«Dragen,» mumlet noen. «Den Mørkeste er løs i Gealdan!»

«Ikke Den Mørkeste,» murret Haral Luhhan. «Dragen er ikke Den Mørkeste. Og uansett er dette en uekte Drage.»

«La oss høre hva mester Fain har å si,» sa borgermesteren, men folk ga seg ikke så lett. De skrek fra alle kanter, og den ene ropte høyere enn den andre.

«Like ille som Den Mørkeste!»

«Dragen ødela verden, gjorde han ikke?»

«Det var han som begynte og forårsaket Galskapens Tid.»

«Dere kjenner profetien! Når Dragen blir gjenfødt, vil deres verste mareritt virke som de søteste drømmer!»

«Han er bare en ny uekte Drage. Det må han være!»

«Hvilken forskjell gjør det? Dere husker den siste uekte Dragen. Han startet også en krig. Tusener døde, stemmer ikke det, Fain? Han beleiret Illian.»

«Det er onde tider! I tyve år gjorde ingen krav på å være Den Gjenfødte Dragen, og nå har vi hatt tre stykker de siste fem årene. Onde tider! Se på været!»

Rand vekslet blikk med Matt og Perrin. Matts øyne skinte spent, mens Perrin rynket pannen bekymret. Rand husket fortellinger om menn som sto frem som Den Gjenfødte Dragen, og selv om alle hadde vist seg å være uekte, enten ved å dø eller forsvinne uten å oppfylle profetiene, hadde de forårsaket nok skade. Riker sønderrevet av krig, store og små byer brent. Mennesker falt som høstløv over landet, og flyktninger flokket seg som sauer langs veiene. Det fortalte tuskhandlerne og kjøpmennene, og ingen vettuge folk ved Tvillingelvene tvilte på ordene. Verden ville gå under, sa noen, når den ekte Dragen ble gjenfødt.

«Hold opp!» ropte borgermesteren. «Vær stille. Ikke la innbilningen løpe av med dere. La mester Fain fortelle oss om denne uekte Dragen.» Folk falt til ro, men Cenn Buie nektet å tie.

«Er det en uekte Drage?» spurte taktekkeren surt.

Mester al’Vere glippet overrasket med øynene, men så glefset han: «Ikke vær tåpelig, Cenn!» Men Cenn hadde hisset opp mengden igjen.

«Han kan ikke være Den Gjenfødte Dragen! Lyset hjelpe oss, han kan ikke være det!»

«Din gamle narr, Buie! Du ønsker ulykke, ikke sant?»

«Du kommer til å nevne Den Mørkestes rette navn snart! Du er besatt av Dragen, Cenn Buie! Du forsøker å skade oss alle!»

Cenn Buie så seg trassig omkring og forsøkte å stirre dem i senk. Så hevet han stemmen: «Jeg hørte ikke Fain si at dette var en uekte Drage. Gjorde dere? Bruk øynene deres! Hvor er avlingene som skulle ha vært knehøye eller mer? Hvorfor er det ennå vinter når våren skulle ha vært her for en måned siden?» Rasende forlangte folk at Cenn skulle holde munn. «Jeg vil ikke tie! Jeg liker heller ikke slikt snakk, men jeg vil ikke gjemme hodet under en kurv til det kommer en ferjemann fra Taren og kutter strupen min! Og jeg har ikke tenkt å føye meg etter Fains påfunn, ikke denne gangen. Si det rett ut, tuskhandler. Hva har du hørt? Hm? Er dette en uekte Drage?»

Om Fain var påvirket av nyheten han overbrakte eller bråket han forårsaket, kunne ingen se det på ham. Han bare trakk på skuldrene og la en mager pekefinger mot nesen. «Når det gjelder slikt, hva annet kan en mann gjøre enn å vente og se?» Han gjorde en pause og flirte hemmelighetsfullt. Blikket gled over mengden som om det moret ham å forestille seg hvordan de ville reagere. «Jeg vet,» sa han henslengt, «at han mestrer Den Ene Kraften. De andre gjorde ikke det. Men han kan styre. Jorden åpner seg under føttene til hans fiender, og murer smuldrer når han roper. Lynet kommer når han kaller, og det slynges dit han peker. Det har jeg hørt fra menn jeg tror på.»

En svimeslått stillhet la seg. Rand kikket bort på vennene sine. Det virket som om Perrin så noe han ikke likte, mens Matt fremdeles så opphisset ut.

Tams ansikt var bare en anelse mindre rolig enn vanlig. Han trakk borgermesteren bort til seg, men før han fikk sagt noe, brast det for Ewin Finngar.

«Han kommer til å bli gal og dø! I fortellingene blir menn som styrer Kraften gale, de visner bort og dør. Bare kvinner kan røre Kraften. Vet han ikke det?» Han dukket under en ørefik fra mester Buie.

«Nok fra deg, gutt.» Cenn ristet en knudrete neve opp i ansiktet på Ewin. «Vis litt respekt og overlat dette til de eldre. Kom deg vekk!»

«Ta det med ro, Cenn,» brummet Tam. «Gutten er bare nysgjerrig. Spar deg for dumheter.»

«Oppfør deg som et voksent menneske,» la Bran til. «Og husk for én gangs skyld at du er medlem av Rådet.»

Cenns rynkete ansikt ble mørkere for hvert ord fra Tam og borgermesteren, til det var nesten lilla. «Du vet hva slags kvinner han snakker om. Ikke se slik på meg, Luhhan, og du også, Crawe. Dette er en skikkelig landsby med skikkelige folk, og det er ille nok om Fain skal snakke om uekte Drager som bruker Kraften, om ikke denne Dragebesatte tomsingen av en gutt skal drasse Aes Sedaier inn i dette. Enkelte ting burde man ikke snakke om, og jeg liker det ikke hvis dere har tenkt å la denne tåpelige barden fortelle de historiene han vil. Det er hverken riktig eller anstendig.»

«Jeg har aldri sett eller hørt eller luktet noe som ikke kan snakkes om,» sa Tam, men Fain hadde ikke snakket ferdig.

«Aes Sedaiene er allerede blandet inn i det,» stemte tuskhandleren i. «Et følge av dem har ridd sørover fra Tar Valon. Siden han kan styre Kraften, kan ingen andre enn Aes Sedaiene overvinne ham, samme hvor mange slag de utkjemper, eller ta ham i forvaring når han er overvunnet. Hvis han blir overvunnet.»

Noen i mengden stønnet høyt, og selv Tam og Bran så nervøst på hverandre. Landsbyboere klumpet seg sammen i småflokker, og noen trakk kappene tettere om seg, selv om vinden faktisk hadde løyet.

«Selvfølgelig blir han overvunnet,» ropte noen.

«De taper alltid til slutt, de uekte Dragene.»

«Han må tape, må han ikke?»

«Hva om han ikke gjør det?»

Tam greide endelig å få sagt noe lavt i øret på borgermesteren. Bran nikket fra tid til annen og ignorerte ståket rundt dem. Han ventet til Tam var ferdig før han hevet stemmen.

«Hør etter alle sammen. Vær stille og hør!» Igjen forsvant ropene i mumling. «Dette dreier seg om langt mer enn nytt utenfra. Dette må diskuteres i Landsbyrådet. Mester Fain, hvis du vil være så vennlig å slutte deg til oss i vertshuset, har vi noen spørsmål til deg.»

«Et varmt krus kryddervin ville ikke smake ille akkurat nå,» klukket tuskhandleren. Han hoppet ned fra vognen, tørket hendene på skjorten og rettet fornøyd på kappen. «Vil dere ta dere av hestene mine?»

«jeg vil høre hva han har å si!» Mer enn én stemme protesterte høylytt.

«Dere kan ikke ta ham med dere! Min kone sendte meg for å kjøpe nåler!» Stemmen tilhørte Wit Congar; han krympet seg under de stirrende blikkene, men vek ikke.

«Vi har også rett til å stille spørsmål,» skrek noen bak i mengden. «Jeg –»

«Stille!» buldret borgermesteren, og alle tidde forskremt. «Når Rådet har stilt sine spørsmål, vil mester Fain vende tilbake for å fortelle nyheter til alle. Og for å selge gryter og nåler. Hu! Tad! Sett mester Fains hester på stallen!»

Tam og Bran stilte seg på hver sin side av tuskhandleren, resten av Rådet samlet seg bak dem, og så beveget hele gruppen seg inn i Vertshuset Vinkilden. Bestemt lukket de døren i ansiktet på dem som forsøkte å trenge seg inn etter dem. Og de som dundret på døren, fikk bare ett svar fra borgermesteren: «Gå hjem!»

Det yrte av folk utenfor vertshuset, mumlende repeterte de tuskhandlerens ord og lurte på hva det betydde. De undret seg på hva mennene i Rådet diskuterte, og hvorfor bare de skulle stille spørsmål og høre svarene. Noen myste inn gjennom vinduene, og andre spurte Tad og Hu, skjønt det var uklart hva de skulle kunne vite. De to tettbygde stalldrengene bare gryntet til svar, mens de metodisk fortsatte å befri spannet for seletøy. En etter en førte de hestene bort, og da den siste var borte, vendte de ikke tilbake.

Rand brydde seg ikke om flokken av mennesker. Han fant seg en sitteplass på kanten av den gamle steinmuren, samlet kappen om seg og stirret på vertshusdøren. Gealdan. Tar Valon. Selv navnene var underlige og spennende. Det var steder han bare kjente fra tuskhandleres nyheter og fortellinger fra kjøpmennenes livvakter. Aes Sedaier og kriger og uekte Drager: Det var den slags historier som ble fortalt foran ildstedet en sen kveld, mens vokslysene tegnet underlige former på veggen og vinden ulte mot skoddene. Når alt kom til alt, ville han heller ha stormer og ulver. Uansett måtte det være annerledes der ute, utenfor Tvillingelvene, som å bo midt i en bardes fortelling. Et eventyr. Et eneste langt eventyr. Et helt liv med eventyr.

Langsomt løste mengden seg opp i enkeltmennesker som ristet på hodet og mumlet i skjegget. Wit Congar stoppet for å stirre på den forlatte vognen, som om han ventet å finne enda en tuskhandler inni den. Til slutt var bare noen av de yngre igjen. Matt og Perrin drev over mot der Rand satt.

«Jeg aner ikke hvordan en barde skal kunne overgå dette,» sa Matt opphisset. «Jeg lurer på om vi noengang kommer til å få se denne uekte Dragen.»

Perrin ristet på det rufsete hodet sitt. «Jeg har ikke lyst til å se ham. Et annet sted kanskje, men ikke her i Tvillingelvene. Ikke hvis det betyr krig.»

«Ikke hvis det betyr Aes Sedaier heller,» la Rand til. «Eller har dere glemt hvem som forårsaket Ødeleggelsen? Selv om det var Dragen som begynte, var det Aes Sedaiene som faktisk fikk verden til å falle i grus.»

«Jeg hørte en gang en historie,» sa Matt langsomt, «av livvakten til en ullkjøper. Han sa at Dragen ville bli gjenfødt i menneskehetens ytterste nød, og redde oss alle.»

«Vel, han var en tåpe om han trodde det,» sa Perrin bestemt. «Og du var en tåpe som hørte etter.» Han virket ikke sint, han ble ikke lett sint. Men noen ganger var han oppgitt over Matts tankeflukt, og det farget stemmen. «Han påsto vel også at vi alle skulle leve i Legendenes Alder etterpå.»

«Jeg sa ikke at jeg trodde på det,» protesterte Matt. «Jeg bare hørte det. Nynaeve også, og jeg trodde hun skulle flå både meg og vakten. Han – vakten – sa at mange folk tror det, men at de er redde for å si det, redde for Aes Sedaiene og Lysets Barn. Han ville ikke si mer etter at Nynaeve gjøv løs på oss. Hun fortalte det til kjøpmannen, og han sa det var livvaktens siste tur med ham.»

«Og godt var det,» sa Perrin. «Dragen skulle redde oss? Høres ut som Coplin-prat.»

«Hva slags nød kan være så stor at vi ville be Dragen redde oss?» spurte Rand tankefullt. «Vi kunne like gjerne rope på Den Mørkeste.»

«Det sa han ikke,» svarte Matt beklemt. «Og han nevnte ikke noen ny Legendenes Alder. Han sa at verden vil falle i grus når Dragen gjenoppstår.»

«Ja, det ville jo redde oss,» sa Rand tørt. «En ny Ødeleggelse.»

«Brenne meg!» knurret Matt. «Jeg gjentar bare hva vakten sa.»

Perrin ristet på hodet. «Jeg håper bare at Aes Sedaiene og denne Dragen, uekte eller ei, forblir der de er. Kanskje Tvillingelvene vil bli spart på det viset.»

«Tror du virkelig de er Mørkefrender?» Matt rynket pannen tankefullt.

«Hvem?»

«Aes Sedaiene.»

Rand kikket bort på Perrin, som trakk på skuldrene. «Fortellingene,» begynte han langsomt, men Matt avbrøt ham.

«Ikke alle fortellingene sier at de tjener Den Mørkeste, Rand.»

«De forårsaket Ødeleggelsen,» sa Rand. «Hva mer trenger du å vite, Matt?»

«Jeg får vel tro det,» sukket Matt, men i neste øyeblikk gliste han. «Gamle Bili Congar sier at de ikke finnes. Aes Sedaier. Mørkefrender. Sier at de bare er fortellinger. Sier han ikke tror på Den Mørkeste heller.»

Perrin snøftet. «Coplin-prat fra en Congar. Hva annet kan man vente?»

«Gamle Bili navnga Den Mørkeste. Jeg vedder på at du ikke visste det!»

«Lyset!» kom det anstrengt fra Rand.

Matt gliste bredt. «Det var i fjor vår, like før knivbillene angrep jordene hans, og bare hans, og like før hele familien ble liggende med guløyefeber. Jeg hørte ham selv. Han sier fremdeles at han ikke tror noe på det, men hver gang jeg ber ham om å navngi Den Mørkeste, kaster han noe etter meg.»

«Du er akkurat passe dum til å spørre om det, er du ikke, Mattrim Cauthon?» Nynaeve al’Meara trådte inn blant dem med den mørke fletten over skulderen og gnistrende av raseri. Hun var slank og nådde Matt så vidt til skuldrene, men akkurat nå gjorde raseriet at hun virket høyere enn dem alle, og det spilte ingen rolle at hun var ung og pen. «Jeg mistenkte Bili Congar for noe slikt den gangen, men jeg trodde i hvert fall at du hadde mer vett enn å egge ham opp. Du er kanskje gammel nok til å gifte deg, Mattrim Cauthon, men du burde sannelig ikke sluppet taket i din mors skjørtekanter.»

«Nei, Kloke,» protesterte Matt, og så ut som han ønsket han var alle andre steder enn akkurat der. «Det var gamle Bil- jeg mener, mester Congar, ikke meg! Blod og aske, jeg –»

«Pass munnen din, Mattrim.»

Rand rettet seg opp, selv om hun ikke så direkte på ham. Perrin så skamfull ut. Senere ville sikkert en eller annen av dem klage over at de ble skjelt ut av en kvinne som ikke var særlig eldre enn dem – slik var det alltid etter Nynaeves skyllebøtter, om enn ikke i hennes påhør – men aldersforskjellen virket alltid stor når de sto ansikt til ansikt. Særlig når hun var sint. Staven hennes var tykk i den ene enden og tynn som en kjepp i den andre, og hun var troende til å banke alle hun syntes oppførte seg som fjols – rappe til dem i hodet, hendene eller beina – uansett alder og stand.

Fordi Den Kloke holdt oppmerksomheten hans så fanget, hadde Rand oversett at hun ikke var alene. Da han fikk øye på følget hennes, tenkte han på å gå sin vei, samme hva Nynaeve ville si eller gjøre senere.

Egwene sto noen skritt bak Den Kloke og fulgte nøye med. Hun var like høy som Nynaeve og like mørk, og for øyeblikket virket hun som et speilbilde av Nynaeves sinnelag, med armene i kors over brystet, og munnen stram av uvilje. Hetten på den myke grå kappen skygget for ansiktet hennes, og i de store brune øynene var det ingen latter.

Hvis det fantes rettferdighet, tenkte han, skulle de to ekstra årene hans gi ham et overtak, men slik var det ikke. Selv under de beste omstendigheter var han aldri kvikk i praten med landsbyjentene, men hver gang Egwene så intenst på ham med vidåpne øyne som om all hennes oppmerksomhet var rettet mot ham, gikk ikke et eneste ord i den retningen han ville. Kanskje han kunne komme seg bort så snart Nynaeve var ferdig med å snakke. Men han visste at det ikke ville gå, selv om han ikke forsto hvorfor.

«Hvis du er ferdig med å stå der som et månesykt lam, Rand al’Thor,» sa Nynaeve, «kan du kanskje fortelle meg hvorfor dere snakket om noe som selv dere tre oksekalver burde ha vett til å holde munn om.»

Rand skvatt til og tok blikket bort fra Egwene; det begynnende smilet hennes brakte ham ut av fatning. Nynaeves stemme var besk, men det lurte et lite smil i munnvikene hennes også, helt til Matt lo høyt. Den Klokes smil forsvant, og blikket hun ga Matt kvelte latteren.

«Vel, Rand?» sa Nynaeve.

Fra øyekroken så han at Egwene smilte. Hva er det hun synes er så morsomt? «Det var naturlig nok å snakke om det, Kloke,» sa han raskt. «Tuskhandleren – Padan Fain – mester Fain – fortalte nytt om en uekte Drage i Gealdan, og om en krig og Aes Sedaier. Rådet mente det var viktig nok til å spørre ham ut. Hva annet skulle vi snakke om?»

Nynaeve ristet på hodet. «Så det er derfor tuskhandlerens vogn står forlatt. Jeg hørte folk løpe den i møte, men jeg kunne ikke forlate madam Ayellin før feberen var på vei ned. Så Rådet spør tuskhandleren om hva som skjer i Gealdan? Kjenner jeg dem rett, stiller de bare gale spørsmål og ingen riktige. Det er Kvinnenes Krets som må til for å finne ut noe nyttig.» Hun la kappen godt til rette over skuldrene og forsvant inn i vertshuset.

Egwene fulgte ikke etter Den Kloke. Da vertshusdøren lukket seg bak Nynaeve, stilte hun seg foran Rand. Den sure minen var forsvunnet fra ansiktet hennes, men det stive blikket gjorde ham nervøs. Han så på vennene sine, men de trakk seg unna mens de smilte bredt.

«Du burde ikke la Matt få deg innblandet i dumheter, Rand,» sa Egwene, like høytidelig som Den Kloke selv. Plutselig fniste hun. «Jeg har ikke sett deg slik siden Cenn Buie tok deg og Matt på fersk gjerning i epletreet sitt da dere var ti år.»

Han stokket om på beina og kikket bort på vennene. De sto ikke langt unna. Matt gestikulerte opphisset når han sa noe.

«Vil du danse med meg i morgen?» Det var ikke det han hadde ment å si. Han ville gjerne danse med henne, men samtidig ønsket han å slippe den ubehagelige følelsen han visste han fikk når han var sammen med henne. Den følelsen han hadde akkurat nå.

Hun trakk på smilebåndet. «På ettermiddagen. Jeg blir opptatt om formiddagen.»

Fra de andre hørtes Perrins utrop: «En barde!»

Egwene snudde seg mot dem. men Rand la en hånd på armen hennes. «Opptatt? Hvordan det?»

Til tross for kulden kastet hun hetten tilbake og trakk håret frem over skulderen med utstudert likegyldighet. Forrige gang han så henne, hadde håret bølget mørkt nedover skuldrene, bundet bort fra ansiktet med et rødt silkebånd. Nå var det flettet.

Han stirret på fletten som om den var en hoggorm, så snek han seg til et blikk mot Vårstangen som sto for seg selv på Grønnsletten i påvente av morgendagen. Om morgenen ville de kvinnene som var i gifteferdig alder, danse rundt stangen. Han svelget hardt. Av en eller annen grunn hadde det aldri slått ham at hun ville nå gifteferdig alder samtidig som ham.

«Bare fordi noen er gamle nok til å gifte seg,» mumlet han, «betyr ikke det at de burde gjøre det. Ikke med det samme.»

«Selvfølgelig ikke. Kanskje aldri, for den saks skyld.»

Rand blunket. «Aldri?»

«Den Kloke gifter seg nesten aldri. Nynaeve har lært meg opp, vet du. Hun sier jeg er lærenem, at jeg kan lære å lytte til vinden. Nynaeve sier at ikke alle Kloke kan det, selv om de påstår det.»

«Den Kloke!» ropte han skingrende. Han så ikke det farlige glimtet i øynene hennes. «Nynaeve kommer til å være Den Kloke her i enda femti år. Kanskje mer. Har du tenkt å tilbringe resten av livet ditt som hennes lærling?»

«Det finnes andre landsbyer,» svarte hun opphisset. «Nynaeve sier at landsbyene nord for Taren alltid velger Den Kloke utenfra. De tror det skal hindre henne i å ha yndlinger blant landsbyboerne.»

Gleden forsvant like fort som den var kommet. «Forlate Tvillingelvene? Jeg ville aldri få se deg igjen.»

«Og ville ikke du like det? I det siste har du ikke gitt noe hint om hva du liker.»

«Ingen drar fra Tvillingelvene,» fortsatte han. «Kanskje noen fra ferjeleiet ved Taren, men de er underlige, ikke som andre fra Tvillingelvene i det hele tatt.»

Egwene sukket oppgitt. «Vel, kanskje jeg er underlig også. Kanskje jeg har lyst til å se noen av stedene i fortellingene? Har du noen gang tenkt på det?»

«Selvfølgelig har jeg det. Jeg dagdrømmer av og til, men jeg vet forskjell på dagdrøm og virkelighet.»

«Og jeg gjør ikke det?» sa hun rasende, og snudde øyeblikkelig ryggen til ham.

«Det var ikke det jeg mente. Jeg snakket om meg selv. Egwene?»

Hun dro kappen tettere om seg, den var en vegg som stengte ham ute. Så gikk hun stiv og strunk noen skritt bortover. Frustrert gned han seg over pannen. Hvordan skulle han forklare dette? Det var ikke første gang hun hadde tillagt ordene hans en mening han ikke hadde visst var der. I det dårlige humøret hun nå var i, ville ethvert feiltrinn bare gjøre det verre, og han var temmelig sikker på at alt han sa ville bli et feiltrinn.

Matt og Perrin kom tilbake. Egwene ignorerte dem. De så nølende på henne og trakk seg nærmere Rand.

«Moiraine ga Perrin en mynt også,» sa Matt. «Maken til vår.» Han gjorde et opphold før han la til: «Og han så rytteren.»

«Hvor?» spurte Rand. «Når? Så noen andre ham? Har du fortalt det til noen?»

Perrin løftet en bred hånd avvergende. «Ett spørsmål om gangen. Jeg så ham i utkanten av landsbyen, han voktet på smia i skumringen i går. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg sa det til mester Luhhan, men det var ingen der da han så etter. Han sa det bare var skygger. Men han bar på den største hammeren sin da vi stablet opp ved til essen og la frem verktøyet. Han har aldri gjort det før.»

«Så han trodde deg?» spurte Rand, men Perrin trakk på skuldrene.

«Jeg vet ikke. Jeg spurte hvorfor han dro på hammeren hvis det bare var skygger, og han svarte noe om ulver som var frekke nok til å ta seg inn i landsbyen. Kanskje han trodde det var det jeg så, men han burde vite at jeg kan skille mellom en ulv og en rytter, selv i skumringen. Jeg vet hva jeg så, og ingen skal få meg til å tro noe annet.»

«Jeg tror deg,» sa Rand. «Husk, jeg så ham også.» Perrin gryntet fornøyd, som om han ikke hadde vært sikker på det.

«Hva er det dere snakker om?» forlangte Egwene plutselig å få vite.

Med ett ønsket Rand at han hadde snakket lavere. Han ville ha gjort det om han hadde visst at hun lyttet. Matt og Perrin gliste som to tullinger og dultet til hverandre, ivrige etter å fortelle om den svartkledde rytteren, men Rand tidde. Han visste hva hun ville si når de var ferdige.

«Nynaeve hadde rett,» erklærte Egwene ut i luften da de to guttene ble stille. «Ingen av dere burde sluppet taket i mammas skjørtekanter. Folk rir faktisk på hester. Det forvandler dem ikke til monstre fra en bardes fortelling.» Rand nikket for seg selv; det var akkurat som han hadde tenkt. Hun vendte seg mot ham. «Og du har vært med på å spre slike rykter. Noen ganger eier du ikke vett, Rand al’Thor. Vinteren har vært uhyggelig nok om ikke du skal gå rundt og skremme ungene.»

Rand gjorde en sur grimase. «Jeg har ikke spredt noen rykter, Egwene. Men jeg så det jeg så, og det var ingen bonde på leting etter en savnet ku.»

Egwene trakk pusten dypt og åpnet munnen, men ordene forsvant da døren til vertshuset gikk opp. En mann med rufsete hvitt hår kom styrtende ut som om han ble jaget.