Verdens Øye

KAPITTEL 18 Veien til Caemlyn

Veien til Caemlyn var ikke så forskjellig fra Nordveien gjennom Tvillingelvene. Den var selvfølgelig bredere og nedslitt etter mye mer bruk, men den var like fullt av hardtrampet jord, og flankert på hver side av trær som ville ha passet godt i Tvillingelvene, siden det bare var løv på de eviggrønne trærne.

Men selve landet var annerledes, for ved middagstid forsvant veien inn i et høydedrag. I to dager snirklet veien seg mellom åsryggene, eller skar rett gjennom dem noen steder, hvis åsene var så brede at det var langt rundt, og de ikke var så høye at det var for mye arbeid å grave seg gjennom. Veien virket rett, men siden solen forandret bane over himmelen hver dag, skjønte de at veien krummet seg svakt sørover selv om den førte østover. Rand hadde sittet og dagdrømt over det gamle kartet til mester al’Vere – halvparten av guttungene i Emondsmark hadde dagdrømt over det – og så vidt han husket, krummet veien seg rundt noe som ble kalt Abshers høydedrag før den nådde Hvitebro.

Fra tid til annen lot Lan dem stige av på toppen av en åsrygg, hvor han hadde godt utsyn til landet rundt og veien både fremover og bakover. Vokteren gransket utsikten mens de strakte beina eller satt under trærne og spiste.

«jeg er glad i ost,» sa Egwene den tredje dagen etter at de hadde forlatt Baerlon. Hun satt med ryggen til en trestamme og gren på nesen over middagen som enda en gang var lik frokosten de hadde spist og kveldsmaten de kom til å spise. «Ingen mulighet for te. Varm og god te.» Hun trakk kappen tettere om seg og flyttet seg rundt trestammen i et fåfengt forsøk på å unngå vinden.

«Flaturt og andilay-rot,» sa Nynaeve til Moiraine, «er best mot tretthet. De klarer tankene og demper den brennende følelsen i slitne muskler.»

«Det gjør de sikkert,» mumlet Aes Sedaien og skottet på skrå mot Nynaeve.

Nynaeve bet tennene sammen, men fortsatte i samme toneleie: «Når du først må klare deg uten søvn …»

«Ingen te!» sa Lan skarpt til Egwene. «Ingen ild! Vi kan ikke se dem ennå, men de er bak oss et sted, en Skygger eller to og Trollokene deres, og de vet at vi tar denne veien. Det er ingen grunn til å fortelle dem nøyaktig hvor vi er.»

«Jeg ba ikke om noe,» mumlet Egwene inne i kappen. «Jeg bare sa at jeg savnet noe.»

«Hvis de vet at vi tar denne veien,» spurte Perrin, «hvorfor drar vi ikke rett mot Hvitebro?»

«Selv ikke Lan greier å ri like fort i ulendt terreng som langs veien,» sa Moiraine, «særlig ikke gjennom Abshers høydedrag.» Den Kloke sukket oppgitt. Rand undret seg på hva hun hadde i tankene. Etter å ha ignorert Aes Sedaien fullstendig den første dagen, hadde Nynaeve de neste to dagene forsøkt å snakke om urter med henne. Moiraine trakk seg unna Den Kloke og fortsatte: «Hvorfor tror du veien krummer seg rundt høydedragene? Og vi ville bli nødt til å vende tilbake til veien før eller siden. Kanskje vi hadde oppdaget at Trollokene var foran oss og ikke etter.»

Rand så tvilende ut, og Matt mumlet noe om «den lange veien rundt».

«Har dere sett en eneste gård i formiddag?» spurte Lan. «Eller røyk fra en skorstein? Dere har ikke det, for det er bare villmark fra Baerlon til Hvitebro, og Hvitebro er stedet hvor vi må krysse Arinelle. Det er den eneste broen over Arinelle sør for Maradon, i Saldaea.»

Thom snøftet og prustet i barten. «Hva er det som hindrer dem i å ha noen eller noe ved Hvitebro allerede?»

I vest jamret det klagende i et horn. Lan bråsnudde for å stirre ned på veien bak dem. Rand frøs. En del av ham forble rolig nok til å tenke: tre fjerdinger, ikke mer.

«Det er ikke noe som hindrer dem, barde,» sa Vokteren. «Vi må stole på Lyset og hellet. Men vi vet med sikkerhet at det er Trolloker bak oss.»

Moiraine børstet støv av hendene. «Det er på tide å dra videre.» Aes Sedaien steg opp i salen på den hvite hoppen.

Det satte i gang et kappløp mot hestene, og farten økte da de igjen hørte hornet gjalle. Denne gangen svarte andre, og de tynne hvinene kom drivende vestfra som klagesanger. Rand forberedte seg på å la Sky galoppere med det samme, og alle de andre grep tømmene med samme hastverk. Alle unntatt Lan og Moiraine. Vokteren og Aes Sedaien så lenge på hverandre.

«Hold dem i gang, Moiraine Sedai,» sa Lan til slutt. «Jeg vender tilbake så snart jeg kan. Du vil vite det hvis jeg mislykkes.» Han la en hånd på salknappen til Mandarb, svingte seg opp på hesteryggen og galopperte ned åssiden. Mot vest. Hornene gjallet igjen.

«Må Lyset følge deg, siste Herre over De Syv Tårn,» sa Moiraine så stille at Rand nesten ikke hørte det. Hun trakk pusten dypt og snudde Aldieb mot øst. «Vi må fortsette,» sa hun og satte ut i sakte, jevnt trav. De andre fulgte i en tett rekke.

En gang vred Rand seg i salen for å se etter Lan, men Vokteren var allerede ute av syne mellom lave høyder og nakne trær. Siste Herre over De Syv Tårn, hadde hun kalt ham. Han lurte på hva det betydde. Først trodde han at ingen andre hadde hørt ordene, men Thom tygget på bartene og hadde et tenksomt uttrykk i ansiktet. Det virket som om barden visste noe om det meste.

Enda en gang kalte og svarte hornene bak dem. Rand flyttet seg rastløst i salen. Han var sikker på at de var nærmere denne gangen. Tre fjerdinger. Kanskje mindre. Matt og Egwene kikket seg over skulderen, og Perrin huket seg sammen som om han ventet å bli truffet av noe i ryggen. Nynaeve red frem for å snakke med Moiraine.

«Kan vi ikke ri fortere?» spurte hun. «Hornene kommer nærmere.»

Aes Sedaien ristet på hodet. «Og hvorfor lar de oss få vite at de er her? Kanskje de vil at vi skal haste videre uten å tenke på hva som kan ligge foran oss.»

De fortsatte i den samme rolige farten. Med jevne mellomrom skrek hornene bak dem, og hver gang var lydene kommet nærmere. Rand forsøkte å ikke tenke på hvor nær de var, men tanken kom ubedt hver gang hornene skingret. To fjerdinger, tenkte han nervøst, da Lan med ett galoperte rundt åsen bak dem.

Han red opp på siden av Moiraine og tøylet hingsten. «Minst tre knyttnever med Trolloker, og hver av dem er ledet av en Halvmann. Kanskje fem.»

«Hvis du var nær nok til å se dem,» sa Egwene bekymret, «så kan de ha sett deg. De kan være i hælene på deg.»

«Han ble ikke sett.» Nynaeve kneiset da alle så på henne. «Husk at jeg har fulgt sporene hans.»

«Hysj,» kommanderte Moiraine. «Lan har nettopp fortalt oss at det kanskje er fem hundre Trolloker bak oss.» En lamslått stillhet fulgte, og så snakket Lan igjen.

«Og de korter inn avstanden. De vil være over oss om en time eller mindre enn det.»

Halvt til seg selv sa Aes Sedaien: «Hvis de var så mange før, hvorfor angrep ikke alle i Emondsmark? Og hvis ikke, hvordan har de kommet seg hit?»

«De har spredt seg for å drive oss foran seg,» sa Lan, «med speidere som gjennomsøker området foran hovedstyrken.»

«Drive oss mot hva?» funderte Moiraine. Som for å svare på spørsmålet gjallet et horn et stykke mot vest, en lang skjelving som denne gang ble besvart av andre, og alle var foran dem. Moiraine tøylet Aldieb; de andre fulgte hennes eksempel. Thom og emondsmarkingene så seg engstelig omkring. Hornene gjallet både foran og bak dem. Rand syntes de klang triumferende.

«Hva gjør vi nå?» forlangte Nynaeve sint å få vite. «Hvor drar vi hen?»

«Nå gjenstår bare nord og sør,» sa Moiraine. Det var mer høyttenkning enn et svar til Den Kloke. «I sør ligger Abshers høydedrag, øde og dødt, og Taren, uten at vi kan komme oss over og uten båttrafikk. I nord kan vi nå Arinelle før natten kommer, og kanskje finner vi en handelsskute. Hvis isen har gått på Maradon.»

«Det finnes et sted hvor Trollokene ikke tør gå,» sa Lan, men Moiraine snudde hodet brått.

«Nei!» Hun gjorde tegn til Vokteren, og han stakk hodet sitt tett inntil hennes så de andre ikke kunne høre dem.

Det gjallet i hornene, og Rands hest danset nervøst.

«De prøver å skremme oss,» knurret Thom, mens han prøvde å roe ridedyret. Han virket halvt sint og halvt som om Trollokene hadde hellet med seg. «De prøver å skremme oss til vi får panikk og flykter. Da har de oss.»

Egwene vred på hodet hver gang hornene gjallet; først stirret hun fremover, så bakover, som om hun lette etter de fremste Trollokene. Rand hadde lyst til å gjøre det samme, men forsøkte å skjule det. Han førte Sky nærmere henne.

«Vi drar nordover,» proklamerte Moiraine.

Hornene klaget skjærende da de forlot veien og travet inn i høydedraget.

Åsryggene var lave, men hele tiden gikk det opp og ned uten et flatt strekk, under nakne greiner og gjennom død krattskog. Hestene slet seg opp en skråning, bare for å galoppere ned på den andre siden. Lan satte opp farten, og nå gikk det fortere enn det hadde gjort på veien.

Greiner pisket Rand over ansiktet og brystet. Gamle ranker og slyngplanter hang fast i armene og rev noen ganger føttene ut av stigbøylene. De klagende hornene kom stadig nærmere, og hørtes stadig oftere.

Selv med farten Lan satte opp, kom de seg ikke fort nok videre. De beveget seg to fot opp eller to fot ned for hver fot fremover, og hver eneste fot var et kavende slit. Og hornene kom stadig nærmere. En fjerding, tenkte han. Kanskje mindre.

Etter en stund begynte Lan å speide først den ene veien, så den andre, og de harde trekkene var så nær bekymring som Rand noen gang hadde sett dem. En gang reiste Vokteren seg i stigbøylene for å se bakover. Rand så bare trær. Lan satte seg ned igjen i salen. Da han fortsatte å granske skogen, trakk han instinktivt kappen bort fra sverdhjaltet.

Rand så spørrende på Matt, men Matt bare trakk hjelpeløst på skuldrene og skar en grimase mot Vokterens rygg.

Da sa Lan over skulderen: «Det er Trolloker i nærheten.» De red opp på en høyde og ned på den andre siden. «Noen av speiderne som er sendt i forveien. Sannsynligvis. Hvis vi støter på dem, så hold dere for enhver pris til meg og gjør som jeg. Vi må fortsette som vi har begynt.»

«Blod og aske!» mumlet Thom. Nynaeve gjorde tegn til Egwene at hun skulle holde seg tett ved dem.

Spredte klynger av eviggrønne busker var den eneste dekning de hadde, men Rand forsøkte å speide til alle kanter samtidig, og fra øyekroken forvandlet fantasien grå trestammer til Trolloker. Hornene var kommet enda nærmere. De var rett bak dem. Han var sikker på det. Rett bak dem og stadig nærmere.

De red over en ny høyde.

Under dem, på vei opp skråningen, marsjerte Trolloker som bar på staver med store tauløkker eller lange kroker i den ene enden. Mange Trolloker. Rekken strakte seg ut på hver side så langt øyet kunne se. Nær midten, rett mot Lan, red en Skygger.

Det virket som om Myrddraalen nølte da menneskene dukket opp på åsryggen, men i neste øyeblikk trakk den et sverd med et svart blad som vekket ubehagelige minner hos Rand. Den svingte sverdet over hodet, og rekken av Trolloker karet seg fremover.

Før Myrddraalen rørte på seg, hadde Lan sverdet i hånden. «Hold dere hos meg!» ropte han, og Mandarb kastet seg ned skråningen mot Trollokene. «For De Syv Tårnene!» ropte han.

Rand hikstet og sporet den grå hesten, og hele følget strømmet etter Vokteren. Forbauset oppdaget han at han holdt Tams sverd i neven. Revet med av Lans krigsrop fant han sitt eget. «Manetheren! Manetheren!»

Perrin gjentok det: «Manetheren! Manetheren!»

Men Matt ropte: «Carai an Caldazar! Carai an Ellisande! Al Ellisande!»

Skyggeren vendte hodet bort fra Trollokene og mot rytterne som raste ned mot ham. Det svarte sverdet var som fastfrosset over hodet, og ansiktet under hetteåpningen dreide seg søkende.

Så raste Lan inn i Myrddraalen, samtidig som menneskene dundret inn i rekken av Trolloker. Vokterens blad møtte svart stål fra smiene i Thakan’dar med en klang som fra en stor klokke, slaget dirret i dalsøkket, og et blått lyn foldet seg ut i luften.

Nesten-mennesker med dyresnuter svermet rundt rytterne, mens renneløkker og kroker gikk som vindmøller. Bare Lan og Myrddralen fikk være i fred; de to kjempet i en åpen sirkel, svart hest mot svart hest, sverdslag mot sverdslag. Luften gnistret og kimte.

Sky rullet med øynene og vrinsket; den steilet og sparket mot de snerrende, skarptannete ansiktene. Tunge kropper trengte seg mot ham skulder ved skulder. Nådeløst satte Rand hælene i siden på den grå hesten og tvang den videre mens han svingte sverdet med litt av den dyktigheten Lan hadde hamret inn i ham, svingte sverdet som om han hogg ved. Egwene! Desperat lette han etter henne mens han drev den grå hesten videre og hakket en åpning i de hårete kroppene som om han ryddet underskog.

Moiraines hvite hoppe skar frem og tilbake bare Aes Sedaien så vidt rørte tøylene. Ansiktet hennes var like hardt som Lans når staven slo til. Flammer innhyllet Trollokene; så sprakk de brølende, og deformerte skikkelser ble etterlatt ubevegelige på bakken. Nynaeve og Egwene forsøkte desperat å holde seg i nærheten av Aes Sedaien. De hadde belteknivene i hendene og flekket tenner nesten like vilt som Trollokene. Disse kortbladete knivene ville ikke være til noen nytte hvis en Trollok kom for nær. Rand forsøkte å manøvrere Sky mot dem, men den grå hesten hadde bisselet mellom tennene. Vrinskende og sparkende kjempet Sky seg videre fremover samme hvor hardt Rand dro i tømmene.

Rundt de tre kvinnene åpnet det seg et rom da Trollokene forsøkte å flykte for å unngå Moiraines stav, men hun fulgte etter. Flammene brølte, og Trollokene hylte av raseri. Over brølene og hylene hørtes den tordnende lyden av Vokterens sverd som slo mot Myrddraalens. Luften flammet blått rundt dem og flammet igjen. Og igjen.

En stor løkke i enden av en stav suste mot hodet til Rand. Med et keitete slag delte han renneløkken i to; så hogg han til mot geitetrynet til trolloken som holdt staven. Bakfra nappet en krok i skulderen, hektet seg fast i kappen og dro ham bakover. Han mistet nesten sverdet da han fortvilet grep etter salknappen for å holde seg på plass. Sky vred seg med et gjennomtrengende vrinsk. Rand klamret seg desperat til salen og tømmene. Litt etter litt glapp taket, og han fulgte med kroken. Sky snudde seg rundt, og et øyeblikk så Rand Perrin, halvveis ute av salen, mens han strevde for å vri øksa ut av grepet til tre Trolloker. De holdt ham i den ene armen og begge beina. Sky kastet seg frem, og så var det bare Trolloker i synsfeltet til Rand.

En Trollok spratt frem, grep Rand i beinet og tvang foten løs fra stigbøylen. Pesende slapp han salen for å stikke etter Trolloken. I samme øyeblikk dro kroken ham ut av salen mot bakparten på Sky; dødsgrepet på tømmene var alt som holdt ham fast. Sky steilet og vrinsket høyt. Plutselig sluttet det å dra i kroken. Trolloken ved foten hans slengte armene i været og hylte. Alle Trollokene hylte; et hyl som om alle hunder i verden var blitt gale.

Rundt menneskene vred Trollokene seg på bakken; de dro seg i håret og klorte opp sine egne ansikter. Alle Trollokene. De bet i jorden og glefset etter ingenting mens de ulte, ulte, ulte.

Da så Rand Myrddraalen. Den satt fremdeles oppreist i salen på den hysterisk dansende hesten, og det svarte sverdet hvirvlet, men den hadde ikke hode.

«Den dør ikke før mørket faller på.» Thom måtte rope, mellom tunge åndedrag, over de ubønnhørlige skrikene. «Ikke fullt og helt. Det er nå det jeg har hørt.»

«Ri!» ropte Lan sint. Vokteren hadde allerede samlet sammen Moiraine og de to andre kvinnene og ført dem halvveis opp den neste åsryggen. «Dette er ikke alle!» Og da hørte de hornene klage igjen, over de skrikende Trollokene på bakken, i øst og vest og sør.

Merkelig nok var bare Matt blitt revet av hesten. Rand travet mot ham, men Matt slengte grøssende fra seg en renneløkke, fant buen og karet seg i salen uten hjelp, selv om han gned seg over strupen.

Hornene ulte som hunder med ferten av en hjort. Hunder som nærmet seg. Om Lan hadde holdt høy fart før, doblet han den nå, til hestene klatret opp bakkene fortere enn de før hadde ridd ned, og så nærmest veltet de seg ned på den andre siden. Men likevel kom hornene nærmere og nærmere, til forfølgernes gutturale rop kunne høres hver gang hornene stilnet, til menneskene karet seg opp på en høyde og så Trollokene dukke opp på høyden bak. Åsryggen mørknet av hylende Trolloker med snuter og groteske ansikter og tre Myrddraaler som var mer skremmende enn dem. Bare to hundre alen skilte partene.

Rands hjerte tørket inn til en gammel drue. Tre!

Myrddraalenes svarte sverd løftet seg som ett. Trollokene kokte nedover skråningen, triumfskrikene steg og stavene vippet opp og ned mens de løp.

Moiraine klatret ned fra ryggen på Aldieb. Rolig fjernet hun noe fra pungen og pakket det ut. Rand skimtet svart ibenholt. Angrealen. Med angrealen i en hånd og staven i den andre plantet Aes Sedaien beina i bakken. Hun så på de fremstormende Trollokene og Skyggernes svarte sverd. Så løftet hun staven og drev den ned i jorden.

Grunnen klang som når en jernkjele blir truffet av en klubbe. Den hule klangen svant hen, og et øyeblikk var det stille. Alt var stille. Vinden døde hen. Trollokhylene døde hen; selv angriperne saktnet farten og stoppet opp. Alt sto stille et hjerteslag. Sakte vendte den dystre klangen tilbake. Den var forandret til lav torden som vokste til jorden stønnet.

Jorden dirret under hovene til Sky. Dette var håndverk fra en Aes Sedai, som i eventyrene. Rand ønsket han var hundre fjerdinger unna. Dirringen ble til risting som fikk trærne rundt dem til å skjelve. Den grå hesten snublet og falt nesten. Selv Mandarb og den rytterløse Aldieb vaklet som i rus, og de som red måtte klynge seg til tømmer og man, til hva som helst for å holde seg i salen.

Aes Sedaien sto fremdeles som da hun begynte, med angrealen i hånden og staven drevet ned i jorden. Hverken hun eller staven rørte seg en tomme, samme hvor mye jorden ristet og skalv rundt henne. Nå begynte bakken å bølge; det veltet ut fra staven hennes, rullet mot Trollokene som bølger i en dam, bølger som vokste, veltet gamle busker, slengte dødt løv gjennom luften, vokste og ble et jordskred som rullet mot Trollokene. Trærne i dalsøkket pisket som kjepper i hendene på smågutter. På den andre skråningen ble Trollokene dynget opp i hauger og veltet rundt og rundt av den rasende jorden.

Men Myrddraalene beveget seg fremover på en linje som om jorden ikke leet på seg under dem. De kullsvarte hestene tråkket ikke feil, og hovene beveget seg i takt. Trolloker rullet på marken rundt ridedyrene; de hylte og grep etter skråningen som slengte dem opp, men Myrddraalene kom sakte fremover.

Moiraine løftet staven og jorden stilnet, men hun var ikke ferdig. Hun pekte på søkket mellom åsryggene, og flammer sprutet ut fra grunnen, en tyve fot høy fontene. Hun slo ut med armene, og ilden raste til høyre og venstre så langt øyet kunne se og strakte seg ut til en vegg som skilte Trolloker og mennesker. Heten fikk Rand til å dekke ansiktet med hendene, selv på åsryggen. Myrddraalenes svarte ride-dyr steilet; uansett hvilke underlige evner hestene måtte ha, vrinsket de høyt og kjempet mot da Myrddraalene slo etter dem og prøvde å tvinge dem gjennom flammene.

«Blod og aske,» sa Matt kraftløst. Rand nikket sløvt.

Brått vaklet Moiraine og ville falt om ikke Lan hadde hoppet av hesten og grepet henne. «Fortsett,» sa han til de andre. Den harde tonen sto i kontrast til den ømme måten han løftet Aes Sedaien opp i salen på. «Ilden vil ikke brenne evig. Vær raske! Hvert øyeblikk teller!»

Flammeveggen brølte som om den likevel ville brenne evig, men Rand begynte ikke å krangle. De galopperte nordover så fort hestene maktet. I det fjerne skingret hornene i skuffelse, som om de allerede visste hva som hadde skjedd, og så stilnet de.

Lan og Moiraine nådde raskt igjen de andre, selv om Lan førte Aldieb etter tømmene og Aes Sedaien svaiet og holdt seg i salknappen med begge hendene. «Jeg er snart i form igjen,» sa hun som svar til de bekymrede blikkene deres. Hun virket sliten, men fattet, og blikket var like utfordrende som før. «Jeg er ikke på mitt sterkeste når jeg arbeider med Ild og Jord. En bagatell.»

De to tok over ledelsen og holdt god fart. Rand trodde ikke at Moiraine kunne holde seg i salen i større fart. Nynaeve red opp på siden av Aes Sedaien og støttet henne med en hånd. Kvinnene hvisket sammen en stund, mens følget fortsatte tvers over høydedraget. Så lette Den Kloke innenfor kappen og holdt frem en liten pakke. Moiraine åpnet den og svelget innholdet. Nynaeve sa noe før hun falt tilbake i rekken sammen med de andre og lot som om hun ikke så deres spørrende blikk. Tross omstendighetene mente Rand å se et anstrøk av tilfredshet hos henne.

Han brydde seg egentlig ikke om hva Den Kloke holdt på med. Han gned hele tiden på sverdhjaltet, og hver gang det gikk opp for ham hva han gjorde, stirret han forbauset ned. Så det er slik krig er. Han husket ikke stort, ingen spesielle hendelser. Alt smeltet sammen til en masse hårete ansikter og frykt. Frykt og hete. Det hadde virket like varmt som midt på en sommerdag. Han forsto det ikke. Nå forsøkte isvinden å fryse svettedråpene i ansiktet og på kroppen.

Han skottet mot de to vennene sine. Matt tørket svetten av ansiktet med en flik av kappen. Perrin, som stirret på noe i det fjerne og ikke likte synet, virket ikke som han var klar over svetteperlene som glinset på pannen.

Åsene ble lavere og landet begynte å flate seg ut, men i stedet for å jage videre, stanset Lan. Nynaeve red frem igjen, men et blikk fra Vokteren stoppet henne. Han og Aes Sedaien red litt lenger frem og stakk hodene sammen. Etter Moiraines håndbevegelser å dømme virket det som de kranglet. Nynaeve og Thom stirret på dem; Den Kloke med en bekymret rynke i pannen, mens barden mumlet lavt og kastet nervøse blikk bakover. De andre unngikk å se på dem, for ingen visste hva en krangel mellom en Aes Sedai og en Vokter kunne ende med.

Etter noen minutter snakket Egwene lavt til Rand, mens hun skottet nervøst mot de to som fremdeles diskuterte. «De tingene du ropte til Trollokene.» Hun stoppet som om hun ikke visste hvordan hun skulle fortsette.

«Hva med dem?» spurte Rand. Han følte seg litt forlegen – krigsrop var vel og bra for Voktere, men folk fra Tvillingelvene gjorde ikke slikt, samme hva Moiraine sa – men hvis hun begynte å gjøre narr av ham … «Matt må ha fortalt den historien ti ganger.»

«Og dårlig,» la Thom til. Matt gryntet i protest.

«Det er det samme hvordan han fortalte den,» sa Rand. «Vi har alle hørt den mange ganger. Og dessuten måtte vi rope noe. Det er jo det man gjør i slike situasjoner. Du hørte Lan.»

«Og vi har rett til det,» la Perrin tankefullt til. «Moiraine sier at vi alle stammer fra Manetherens folk. De kjempet mot Den Mørkeste, og vi kjemper mot Den Mørkeste. Det gir oss rett til det.»

Egwene fnøs som for å vise hva hun tenkte om det. «Jeg mente ikke det. Hva … hva var det du ropte, Matt?»

Matt trakk beklemt på skuldrene. «Jeg husker ikke.» Han stirret på dem, beredt til å forsvare seg. «Vel, jeg gjør ikke det. Det er tåkete alt sammen. Jeg vet ikke hva det var, eller hvor det kom fra, eller hva det betyr.» Han lo litt unnskyldende av seg selv. «Jeg antar at det ikke betyr noe.»

«Jeg… jeg tror det gjør det,» sa Egwene sakte. «Da du ropte, trodde jeg – et kort øyeblikk – at jeg forsto deg. Men det er borte, nå.» Hun sukket og ristet på hodet. «Kanskje du har rett. Men det er underlig hva man kan innbille seg i et slikt øyeblikk, er det ikke?»

«Carai an Caldazar,» sa Moiraine. Alle vred seg for å stirre på henne. «Carai an Ellisande. Al Ellisande. For æren til Den Røde Ørn. For æren til Solens Rose. Solens Rose. Manetherens eldgamle krigsrop, og krigsropet til den siste kongen. Eldrene ble kalt Solens Rose.» Moiraines smil favnet både Egwene og Matt, selv om blikket hennes dvelte ved ham. «Ennå er det styrke i Arads blod i Tvillingelvene. Ennå synger blodet.»

Matt og Egwene så på hverandre, mens alle andre så på dem. Egwenes øyne videt seg ut, og munnen kruset seg i et smil, som hun bet i seg flere ganger, usikker på hvordan hun skulle takle alt dette snakket om gammelt blod. Matts skulende blikk viste tydelig at han var sikker.

Rand trodde han visste hva Matt tenkte på. Det samme som han selv tenkte på. Hvis Matt stammet fra Manetherens gamle konger, var kanskje Trollokene ute etter ham, og ikke alle tre. Han skammet seg over tanken. Han ble rød i ansiktet, og da han så en skyldbetynget grimase i Perrins ansikt, visste han at de hadde hatt samme tanke.

«Jeg kan ikke si at jeg har hørt om noe lignende,» sa Thom etter en stund. Han akslet seg og stemmen ble brysk. «En annen gang kunne jeg ha laget en historie om dette, men akkurat nå … Du har vel ikke tenkt å bli her resten av dagen, Aes Sedai?»

«Nei,» svarte Moiraine og samlet tømmene.

Et Trollok-horn skingret i sør, som for å understreke ordene. Flere horn svarte, i øst og i vest. Hestene vrinsket og trakk seg nervøst sidelengs.

«De har kommet seg gjennom ilden,» sa Lan rolig. Han vendte seg mot Moiraine. «Du er ikke sterk nok til det du har i tankene, ikke ennå, ikke uten hvile. Og hverken Myrddraaler eller Trolloker vil følge etter inn der.»

Moiraine løftet en hånd som for å avbryte ham, så sukket hun og lot den falle. «Det er greit,» sa hun irritert. «Jeg antar du har rett, men det hadde vært bedre om vi hadde et valg.» Hun dro frem staven fra salgjorden. «Trekk dere sammen rundt meg. Så nær dere kan. Nærmere.»

Rand sporet Sky nærmere Aes Sedaiens hoppe. På Moiraines oppfordring klynget de seg sammen i en så tett krets at hestene stakk hodet over ryggkammen eller bakenden på hverandre. Da først var Aes Sedaien fornøyd. Og så, uten å si et ord, reiste hun seg i stigbøylene, svingte staven over hodene på dem og strakte seg for å være sikker på at alle ble dekket.

Rand krympet seg hver gang staven passerte over ham. Det kriblet i ham hver gang. Han kunne ha fulgt staven uten å se den, bare ved å legge merke til skjelvingene når den beveget seg over folk. Det overrasket ikke at Lan var den eneste som ikke ble påvirket.

Med ett støtte Moiraine staven mot vest. Dødt løv hvirvlet opp i luften og greinene pisket som om en støvdjevel for i den retningen hun pekte. Da den usynlige hvirvelvinden forsvant ut av syne, sukket hun og satte seg ned i salen igjen.

«For Trollokene,» sa hun, «vil det virke som om våre spor og lukter følger den. Myrddraalen vil forstå etter en stund, men da …»

«Da,» sa Lan, «har vi kommet oss unna.»

«Staven din er kraftfull,» sa Egwene, og fikk et snøft fra Nynaeve.

Moiraine klikket med tungen. «Jeg har fortalt deg, barn, at ting ikke har Kraft. Den Ene Kraften kommer fra Den Sanne Kilden, og bare et levende sinn kan styre den. Dette er ikke engang en angreal, bare et hjelpemiddel for konsentrasjonen.» Sliten stakk hun staven tilbake under salgjorden. «Lan?»

«Følg meg,» sa Vokteren, «og vær stille. Det vil ødelegge alt om Trollokene hører oss.»

Han førte dem nordover igjen. Nå var ikke farten halsbrekkende lenger, de holdt den samme raske gangen som på veien til Caemlyn. Landet fortsatte å flate ut, selv om skogen var like tett.

Ruten deres var ikke lenger rett, for Lan valgte en rute som buktet seg over hard mark og steinete fremspring. Han lot dem ikke lenger trenge gjennom underskogen; i stedet tok de seg tid til å legge veien rundt. Nå og da sakket han akterut for å granske sporene de etterlot de seg. Hvis noen så mye som hostet, fikk de et strengt grynt tilbake.

Nynaeve red ved siden av Aes Sedaien, og medfølelse kjempet med misbilligelse i ansiktet hennes. Det var et snev av noe annet også, tenkte Rand, nesten om om Den Kloke hadde et mål i sikte. Moiraine hang med skuldrene, holdt tømmene og salknappen med begge hender og svaiet for hvert skritt Aldieb tok. Det var tydelig at å lage det falske sporet, så lite det enn kunne virke sammenlignet med å lage et jordskjelv og en flammevegg, hadde kostet mye, krefter hun ikke måtte miste.

Rand begynte nesten å ønske at hornene ville begynne igjen. I det minste ville de røpe hvor langt bak Trollokene var. Og Skyggerne.

Han kikket hele tiden bakover, og var derfor ikke den første til å se det som lå foran. Da han gjorde det, stirret han forvirret. En stor, ujevn masse strakte seg utover til begge sider så langt øyet rakk, for det meste på høyde med trærne som vokste helt inntil, og med noen høyere spir her og der. Ranker og slyngplanter uten blader dekket massen i tykke lag. En klippe? Slyngplantene vil gjøre det lett å klatre, men vi får aldri med oss hestene.

Da de red litt nærmere, så han med ett et tårn. Det var helt tydelig et tårn, ikke en steinformasjon, med en underlig spiss kuppel på toppen. «En by!» sa han. Og en bymur, og spirene var vakttårn over muren. Han ble sittende med åpen munn. Den måtte være ti ganger så stor som Baerlon. Femti ganger så stor.

Matt nikket. «En by,» samtykket han. «Men hva gjør en by som dette midt i en skog?»

«Og uten mennesker,» sa Perrin. Da de så på ham, pekte han mot muren. «Ville folk la slyngplanter gro overalt på den måten der? Dere vet hvordan rankene kan ødelegge en mur. Bare se hvordan den har ramlet sammen.»

Det Rand så, føyde seg inn i hans egne tanker. Det var som Perrin sa. Ved de lave delene av muren lå det nesten overalt hauger av den sammenraste muren, dekket av kratt. Og alle vakttårnene hadde forskjellig høyde.

«Jeg lurer på hvilken by det var,» spekulerte Egwene. «Jeg lurer på hva som skjedde med den. Jeg husker ikke noe fra kartet til pappa.»

«Den ble kalt Aridhol,» sa Moiraine. «Under Trollok-krigene var den en av Manetherens allierte.» Mens hun stirret på de massive murene, virket det som om hun nesten ikke enset de andre, selv ikke Nynaeve, som støttet henne i salen. «Senere døde Aridhol, og dette stedet fikk et nytt navn.»

«Hvilket navn?» spurte Matt.

«Her,» sa Lan. Han tøylet Mandarb foran noe som en gang hadde vært en port, bred nok til at femti mann kunne marsjert side om side gjennom den. Bare de ødelagte vakttårnene med et dekke av slyngplanter var igjen; av portene fantes det ikke spor. «Vi rir inn her.» Trollok-horn skingret i det fjerne. Lan speidet i retning av lyden. Så kikket han på solen som sto halvveis nede over tretoppene i vest. «De har oppdaget at det er et blindspor. Kom, vi må finne ly før mørket faller på.»

«Hvilket navn?» spurte Matt igjen.

Moiraine svarte da de red inn i byen. «Shadar Logoth,» sa hun. «Den blir kalt Shadar Logoth.»