Verdens Øye

KAPITTEL 16 Den Kloke

Perrin førte an inn i det innerste av vertshuset. Rand konsentrerte seg så mye om hva han skulle si til Nynaeve at han ikke så Min før hun grep ham i armen og trakk ham til side. De andre fortsatte noen skritt nedover gangen før de oppfattet at han hadde stanset. De ble også stående, dels rastløse etter å fortsette og dels usikre på om de skulle gjøre akkurat det.

«Vi har ikke tid til det der, gutt,» sa Thom bryskt.

Min ga den hvithårete barden et kvasst blikk. «Kan ikke du finne noe å sjonglere,» bet hun ham av og trakk Rand lenger bort fra de andre.

«Jeg har virkelig ikke tid,» sa Rand. «I hvert fall ikke til noe mer tåpelig snakk om å unnslippe.» Han forsøkte å frigjøre armen, men hver gang han dro den løs, grep hun tak på ny.

«Og jeg har ikke tid til dine tåpeligheter heller. Vil du stå stille!» Hun kikket raskt på de andre, så gikk hun nærmere og dempet stemmen. «En kvinne ankom for litt siden – kortere enn meg, ung, med mørke øyne og mørkt hår i en flette ned til livet. Hun er en del av det, sammen med resten av dere.»

Et øyeblikk ble Rand bare stående og stirre på henne. Nynaeve? Hvordan kan hun være involvert? Lys, hvordan kan jeg være involvert? «Det er … umulig.»

«Kjenner du henne?» hvisket Min.

«Ja, og hun kan ikke være blandet inn i… hva du nå enn …» «Gnistene, Rand. Hun møtte madam Alys på vei inn, og det var gnister rundt dem, bare de to. I går kunne jeg ikke se gnister uten at det var minst tre eller fire av dere, men i dag er det skarpere og villere.» Hun kikket på Rands venner der de ventet utålmodig, og hun skalv før hun snudde seg mot ham igjen. «Det er nesten et under at vertshuset ikke begynner å brenne. Dere er alle i større fare enn i går. Etter at hun kom.»

Rand skottet bort på vennene sine. Thom lente seg frem med øyebrynene trukket ned i en buskete V, og det var like før han fant på noe for å sette fart i Rand. «Hun har ikke tenkt å gjøre oss noe vondt,» sa han til Min. «Jeg må gå nå.» Denne gangen fikk han dratt til seg armen.

Han ignorerte den høylytte protesten hennes cg fulgte de andre nedover korridoren. Han så seg tilbake én gang. Min trampet med foten og hyttet med neven etter ham.

«Hva var det hun sa?» spurte Matt.

«Nynaeve er en del av det,» sa Rand uten å tenke seg om. Så sendte han Matt et hardt blikk. Matt gapte, men langsomt gikk det opp for ham hva det betydde.

«En del av hva?» spurte Thom mildt. «Vet denne ungjenta noe?»

Mens Rand fremdeles forsøkte å samle tankene, begynte Matt å snakke. «Selvfølgelig er hun en del av det,» sa han kort. «En del av uhellet som har forfulgt oss siden Vinternatt. Kanskje det bare er en liten ting for deg at Nynaeve dukker opp her, men jeg ville like gjerne hatt hvitekappene her.»

«Hun så at Nynaeve ankom,» sa Rand. «Så at hun snakket med madam Alys, og trodde hun kunne ha noe med oss å gjøre.» Thom kikket på ham i øyekroken, rusket i barten og fnyste, men de andre syntes å godta Rands forklaring. Han likte ikke å holde noe hemmelig for sine venner, men Mins hemmelighet kunne være like farlig for henne som deres var for dem.

Perrin stoppet foran en dør, og på tross av sin størrelse virket han underlig nølende. Han trakk pusten dypt, så på kameratene og trakk pusten en gang til før han åpnet døren sakte og gikk inn. Én etter én fulgte de andre etter. Rand var den siste, og han lukket døren motvillig etter seg.

Det var rommet der de hadde spist kvelden før. Flammene knitret i ildstedet, og midt på bordet skinte et sølvfat med en sølvkanne og kopper. Moiraine og Nynaeve satt på hver sin side av bordet, og tok ikke øynene fra hverandre. Resten av stolene var ledige. Moiraines hender hvilte på bordplaten, like urørlige som ansiktet. Nynaeves flette var kastet over skulderen, men hun holdt enden i hånden og nappet i den som hun pleide når hun var enda mer sta enn vanlig overfor Landsbyrådet. Perrin hadde rett. Til tross for ilden virket det isende kaldt i rommet, og kulden kom fra de to kvinnene ved bordet.

Lan lente seg mot peishyllen, stirret inn i flammene og gned hendene for å varme dem. Egwene, som sto med ryggen inntil veggen, hadde på seg kappen med hetten over hodet. Thom, Matt og Perrin stanset nølende innenfor døren.

Rand trakk usikkert på skuldrene og gikk bort til bordet. Noen ganger må man gripe ulven i ørene, minnet han seg selv på. Men han husket et annet gammelt ordtak. Når du holder et par ulveører, er det like vanskelig å slippe som å holde fast. Han kjente Moiraines øyne på seg, og Nynaeves også. Han ble het i ansiktet, men likevel satte han seg midt imellom dem.

Et øyeblikk var menneskene i rommet ubevegelige som marmorstatuer. Så fant Egwene og Perrin og til slutt Matt motstrebende veien til bordet og tok plass – nær midten, hvor Rand satt. Egwene dro hetten lenger frem slik at den halvveis skjulte ansiktet, og alle unngikk å se på hverandre.

«Vel,» snøftet Thom der han sto ved siden av døren. «Så er iallfall det gjort.»

«Siden alle er her,» sa Lan og forlot ildstedet for å fylle en av sølvkoppene med vin, «vil du kanskje endelig ta imot dette.» Han bød Nynaeve koppen; hun kikket mistenksomt på den. «Det er ingen grunn til å være redd,» sa han tålmodig. «Du så selv at vertshusholderen kom med vinen, og ingen av oss har hatt mulighet til å putte noe i den. Det er helt trygt.»

Den Kloke knep munnen sammen ved ordet redd, men hun tok koppen og mumlet: «Tusen takk.»

«Jeg er interessert,» sa han, «i å vite hvordan du fant oss.»

«Det er jeg også.» Moiraine lente seg oppmerksomt frem. «Kanskje du er villig til å snakke nå da du har fått Egwene og guttene brakt til deg?»

Nynaeve nippet til vinen før hun svarte Aes Sedaien: «Dere kunne ikke ha dratt til noen andre steder enn til Baerlon. Men for å være på den sikre siden fulgte jeg sporene deres. Sannelig krysset dere frem og tilbake så det holdt. Men jeg antar at dere ikke ville risikere å møte skikkelige folk.»

«Du… fulgte sporene våre?» spurte Lan. Det var første gang Rand hadde sett ham virkelig forbauset. «Jeg begynner visst å bli uforsiktig.»

«Dere etterlot svært få spor, men jeg kan følge spor like godt som noen mann i Tvillingelvene, kanskje bortsett fra Tam al’Thor.» Hun nølte før hun la til: «Til min far døde, tok han meg med på jakt, og han lærte meg alt han ville ha lært sønnene han ikke fikk.» Hun så utfordrende på Lan, men han nikket bare anerkjennende.

«Hvis du kan følge et spor jeg har forsøkt å skjule, fikk du god opplæring. Det er få som kan det, selv i Grenselandene.»

Brått stakk Nynaeve ansiktet nesten ned i koppen. Rand sperret opp øynene. Hun rødmet. Nynaeve viste seg aldri ute av fatning. Sint kunne hun være og ofte fornærmet, men aldri i ubalanse. Nå var det ingen tvil om at hun var rød i ansiktet, og det forsøkte hun å skjule i vinen.

«Kanskje du endelig,» sa Moiraine stille, «vil svare på noen av mine spørsmål. Jeg har svart villig vekk på dine.»

«Med en haug fortellinger som passer bedre for en barde,» svarte Nynaeve. «Det eneste sikre er at fire unge mennesker er blitt ført bort av en Aes Sedai, og bare Lyset vet hvorfor.»

«Du er blitt fortalt at det ikke er kjent her,» sa Lan skarpt. «Du må lære deg å vokte tungen din.»

«Hvorfor skulle jeg det?» forlangte Nynaeve å få vite. «Hvorfor skulle jeg hjelpe til med å skjule dere, eller det dere er? Jeg er kommet for å ta Egwene og guttene med tilbake til Emondsmark, ikke for å hjelpe dere med å bortføre dem.»

Thom brøt inn med forakt i stemmen: «Hvis du vil at de skal se landsbyen igjen – du også, for den saks skyld – bør du være mer forsiktig. Det finnes folk i Baerlon som ville drepe henne» – han nikket mot Moiraine – «fordi hun er det hun er. Ham også.» Han pekte på Lan. Så beveget han seg brått bort til dem og la nevene på bordet. Han raget over Nynaeve, og de lange bartene og buskete brynene virket med ett truende.

Hun sperret opp øynene og lente seg bakover, bort fra ham, så rettet hun ryggen trassig. Det virket ikke som om Thom merket noe; ufortrødent fortsatte han med illevarslende myk stemme: «De ville myldre som morderiske maur over dette vertshuset hvis de bare hørte et rykte, en hvisking. Så sterkt er hatet deres og deres ønske om å drepe eller fange de som er som disse to. Og Egwene? Og guttene? Du? Dere er alle sett sammen med dem, og det er nok for hvitekappene. Du ville ikke like måten de stiller spørsmål på, især ikke når Det Hvite Tårnet er involvert. Forhørerne til hvitekappene tror at du er skyldig før de begynner, og de har bare én dom for den slags skyld. De bryr seg ikke om å finne sannheten; den kjenner de på forhånd. Alt de er ute etter med de varme jernene og tengene, er en tilståelse. Best du husker at noen hemmeligheter er for farlige til å nevnes høyt, selv når du tror du vet hvem som lytter.» Han rettet seg opp og mumlet: «Det virker som jeg har sagt det ofte til folk i den senere tid.»

«Vel talt, barde,» sa Lan. Vokteren hadde det vurderende blikket i øynene igjen. «Jeg er overrasket over at du er så bekymret.»

Thom trakk på skuldrene. «Det er kjent at også jeg kom sammen med dere. Jeg liker ikke tanken på en Forhører med glødende jern som ber meg angre mine synder og vandre i Lyset.»

«Det,» sa Nynaeve skarpt, «er bare enda en god grunn for at de skal bli med meg tilbake i morgen tidlig. Eller i ettermiddag. Jo før vi kommer oss bort fra dere og på vei tilbake til Emondsmark, jo bedre.»

«Vi kan ikke,» sa Rand og var glad for at vennene begynte å snakke samtidig. På det viset måtte Nynaeve fordele blikket sitt på alle; og selv da sparte hun ikke noen. Men han hadde snakket først, og de andre tidde og så på ham. Selv Moiraine lente seg tilbake og så på ham over sammenpressede fingertupper. Med en kraftanstrengelse møtte han Den Klokes øyne. «Hvis vi drar tilbake til Emondsmark, vil Trollokene også vende tilbake. De er… på jakt etter oss. Jeg vet ikke hvorfor, men de er det. Kanskje vi kan finne ut hvorfor i Tar Valon. Kanskje vi kan finne ut hvordan vi kan stoppe det. Det er den eneste måten.»

Nynaeve løftet hendene. «Du høres akkurat ut som Tam. Han fikk dem til å bære seg til landsbymøtet og forsøkte å overtale alle. Han hadde allerede forsøkt med Landsbyrådet. Bare Lyset vet hvordan din … madam Alys» – hun la en vognlast forakt i ordet – «greide å lure ham til å tro på henne. Han pleier å ha en smule vett, mer enn de fleste menn. Uansett er rådet en gjeng tullinger mesteparten av tiden, men ikke tullete nok til det, og det var heller ingen andre. De var alle enige i at dere måtte finnes. Så ville Tam være den som dro etter dere, og det selv om han ikke kunne stå på beina. Tåpelighet må ligge til familien din.»

Matt kremtet før han mumlet: «Hva med min pappa? Hva sa han?»

«Han var redd for at du skulle prøve noen av knepene dine på utlendingene og få skallen dunket inn. Han virket mer redd for det enn for … madam Alys her. Men så har han aldri vært særlig mye smartere enn deg.»

Matt virket usikker på hvordan dette skulle oppfattes eller hva han skulle svare, om han i det hele tatt burde svare.

«Jeg regner med,» begynte Perrin nølende, «jeg mener, mester Luhhan var vel heller ikke videre begeistret over at jeg dro?»

«Hadde du ventet han skulle være det?» Nynaeve ristet på hodet i avsky og så på Egwene. «Kanskje jeg ikke skulle blitt overrasket over slikt toskeskap fra dere tre, men jeg trodde andre hadde bedre dømmekraft.»

Egwene lente seg tilbake så hun var skjermet av Perrin. «Jeg la igjen et brev,» sa hun forsagt. Hun dro i hetten, som om hun var redd for at det uflettede håret skulle synes. «Jeg forklarte alt.» Nynaeves ansikt mørknet.

Rand sukket. Den Kloke var på nippet til å hudflette dem, og det virket som om dette ville bli en førsteklasses hudfletting. Hvis hun bestemte seg i sinne – hvis hun for eksempel sa at hun aktet å ta dem med tilbake til Emondsmark samme hva noen sa – ville hun ikke være til å rokke. Han åpnet munnen.

«Et brev!» begynte Nynaeve, idet Moiraine sa: «Du og jeg har fremdeles noe å snakke sammen om.»

Hvis Rand kunne ha stoppet, ville han gjort det, men ordene rant ut som om en sluse var åpnet. «Alt dette er vel og bra, men det forandrer ikke noe. Vi kan ikke vende tilbake. Vi må fortsette.» Han snakket saktere mot slutten, og stemmen sank til en hvisking da han avsluttet. Både Den Kloke og Aes Sedaien så på ham. Det var det blikket han fikk hvis han kom over kvinner som snakket sammen om ting som angikk Kvinnenes Krets, det blikket som sa at han hadde tråkket inn på enemerker hvor han ikke hørte til. Han lente seg tilbake og ønsket han var et annet sted.

«Du er Den Kloke,» sa Moiraine, «du må tro at de er tryggere hos meg enn de ville være i Tvillingelvene.»

«Tryggere!» Nynaeve ristet avvisende på hodet. «Det var du som brakte dem hit, her hvor hvitekappene er. De samme hvitekappene som, hvis jeg skal tro barden, kan skade dem på grunn av deg. Forklar meg hvordan de er tryggere, Aes Sedai.»

«Det er mange farer jeg ikke kan beskytte dem mot,» sa Moiraine, «like lite som du kan beskytte dem mot å bli truffet av lyn på veien hjem. Men det er ikke lyn de må frykte, ikke hvitekapper engang. Det er Den Mørkeste og lakeiene hans. Mot slikt kan jeg beskytte dem. Å røre ved Den Sanne Kilden, å røre ved saidar, gir meg, som enhver Aes Sedai, den beskyttelsen.» Nynaeve strammet munnen skeptisk. Moiraines lepper strammet seg også, av raseri, men hun fortsatte, og stemmen var hard og tålmodigheten på bristepunktet. «Selv de stakkars mennene som en kort stund styrer Kraften, oppnår såpass, selv om det noen ganger beskytter å røre saidin, og noen ganger gjør smitten dem mer sårbare. Men jeg, eller enhver annen Aes Sedai, kan utvide beskyttelsen til dem som er rundt meg. Ingen Skygger kan skade dem hvis de er så nær meg som du er nå. Ingen Trollok kan komme innenfor rekkevidde uten at Lan enser ondskapen. Kan du tilby dem bare halvparten så mye hvis de vender tilbake til Emondsmark med deg?»

«Du dikter opp farer,» sa Nynaeve. «Vi har et ordtak i Tvillingelvene: Det er det samme om ulven vinner over bjørnen eller bjørnen vinner over ulven, kaninen taper alltid. Ta tevlingen din et annet sted og la oss i Emondsmark være i fred.»

«Egwene,» sa Moiraine etter et øyeblikk, «ta med deg de andre og la Den Kloke være alene med meg litt.» Ansiktet hennes var uttrykksløst. Ved bordet akslet Nynaeve seg som om hun gjorde seg klar til en brytekamp.

Egwene kom seg på beina, og ønsket om å være verdig sto i strid med ønsket om å unngå en konfrontasjon med Den Kloke over det uflettede håret. Men det var ikke vanskelig å samle alle sammen bare med blikket. Matt og Perrin skjøv stolene raskt tilbake og mumlet høflig mens de forsøkte å la være å løpe på veien ut. Selv Lan begynte å gå mot døren på tegn fra Moiraine, og han dro Thom med seg.

Rand fulgte etter, og Vokteren lukket døren etter dem, før han stilte seg på vakt overfor inngangen. Under Lans blikk beveget de andre seg et kort stykke ned i gangen; de fikk ikke den minste mulighet til å sniklytte. Da de hadde gått så langt som han fant passende, lente Lan seg mot veggen. Selv uten kappen som forandret farge, sto han så urørlig at det ikke ville være lett å få øye på ham før man var like ved siden av ham.

Barden mumlet noe om at det fantes bedre ting å bruke tiden sin til. Han forlot dem med et strengt: «Husk hva jeg sa,» over skulderen mot guttene. Ingen andre hadde lyst til å gå sin vei.

«Hva mente han med det?» spurte Egwene fraværende, med øynene på døren som skjulte Moiraine og Nynaeve. Hun fiklet fremdeles med håret som om hun ikke kunne bestemme seg for å slå hetten tilbake eller å skjule at håret ikke var flettet.

«Han ga oss et råd,» sa Matt.

Perrin stirret skarpt på ham. «Han ba oss om ikke å åpne munnen før vi var sikre på hva vi skulle si.»

«Det høres ut som et virkelig godt råd,» sa Egwene, men det var tydelig at hun ikke var videre interessert.

Rand var fortapt i sine egne tanker. Hvordan kunne Nynaeve være en del av dette? Hvordan kunne noen av dem være involvert i hendelser med Trolloker og Skyggere og med Ba’alzamon som dukket opp i drømmene deres? Det var galskap. Han undret seg på om Min hadde fortalt Moiraine om Nynaeve. Hva snakket de om der inne?

Han ante ikke hvor lenge de hadde stått der da døren endelig åpnet seg. Nynaeve kom ut, og det ga et sett i henne da hun så Lan. Vokteren mumlet noe som fikk henne til å kaste irritert på hodet. Så gled han forbi henne og inn gjennom døren.

Hun vendte seg mot Rand, og først nå merket han at de andre var forsvunnet i all stillhet. Han hadde ikke lyst til å stå ansikt til ansikt med Den Kloke alene, men han kunne ikke komme seg unna nå da han hadde møtt Nynaeves blikk. Et svært granskende blikk, tenkte han forundret. Hva hadde de snakket om? Han rettet ryggen da hun nærmet seg.

Hun pekte på Tams sverd. «Det ser ut til å passe deg nå, selv om jeg ville ha likt bedre at det ikke gjorde det. Du har vokst, Rand.»

«På en uke?» Han lo, men det lød tvungent, og hun ristet på hodet som om han ikke forsto. «Overbeviste hun deg?» spurte han. «Det er virkelig den eneste måten.» Han tidde og tenkte på Mins gnister. «Drar du videre sammen med oss?»

Nynaeve sperret opp øynene. «Dra videre med dere? Hvorfor skulle jeg gjøre noe slikt? Mavra Mailen kom opp fra Devens Ritt for å ta seg av ting til jeg vender tilbake, men hun vil hjem så snart som mulig. Jeg håper fremdeles at dere vil ta til vettet og bli med meg.»

«Vi kan ikke.» Han syntes han så noe bevege seg i døråpningen, men de var alene i gangen.

«Du sa det, og hun sa det.» Nynaeve rynket pannen. «Hvis ikke hun hadde vært blandet opp i det… Du kan ikke stole på en Aes Sedai, Rand.»

«Du høres ut som om du virkelig tror på oss,» sa han sakte. «Hva skjedde på landsbymøtet?»

Nynaeve kikket bort på døråpningen før hun svarte; det var ingen bevegelse der nå. «Det var bare rot, men det er ingen grunn til å la henne få vite at vi ikke kan ordne våre anliggender bedre enn det. Og jeg tror bare én ting: Dere er alle i fare så lenge dere er sammen med henne.»

«Noe skjedde,» insisterte han. «Hvis du tror det er en liten mulighet for at vi har rett, hvorfor vil du ha oss med tilbake? Og hvorfor deg, av alle? De kunne like gjerne ha sendt borgermesteren som Den Kloke.»

«Du har vokst.» Hun smilte, og et øyeblikk fikk morskapen hennes ham til å flytte på føttene. «Jeg husker en tid da du ikke ville ha stilt spørsmål ved hvor jeg valgte å dra eller hva jeg valgte å gjøre, samme hvor eller hva det var. Det er omtrent en uke siden nå.»

Han kremtet og fortsatte sta. «Det gir ingen mening. Hvorfor er du egentlig her?»

Hun kastet halvveis et blikk på den ennå åpne døren; så grep hun ham i armen. «La oss gå litt mens vi snakker.» Han lot seg bli ledet, og da de var langt nok unna døren til at ingen kunne høre dem, begynte hun på ny: «Som jeg sa var møtet bare rot. Alle entes om at noen måtte bli sendt etter dere, men landsbyen var delt. Den ene gruppen ville redde dere, men det var stor diskusjon om hvordan det kunne gjøres når dere var sammen med en … en som henne.»

Han var glad for at hun husket å veie ordene. «De andre trodde på Tam?»

«Ikke akkurat det, men de mente at dere ikke skulle være blant fremmede heller, særlig ikke med noen som henne. Uansett ville nesten hver eneste mann være med i følget. Tam, og Bran al’Vere med den offisielle skålvekten om halsen, og Haral Luhhan, til Alsbet ba ham sette seg. Selv Cenn Buie. Må Lyset redde meg fra menn som tenker med hårene på brystet. Selv om jeg ikke har hørt om noen annen type.» Hun snøftet foraktelig og så anklagende på ham. «I hvert fall kunne jeg se at det ville gå minst en dag, kanskje flere, før de fikk bestemt seg, og på et vis … på et vis var jeg overbevist om at vi ikke kunne vente så lenge. Jeg kalte sammen Kvinnenes Krets og fortalte dem hva som måtte gjøres. Jeg kan ikke påstå at de likte det, men de innså at det var rett. Og derfor er jeg her, fordi mennene i Emondsmark er noen sta ullhoder. De krangler vel fortsatt om hvem de skal sende, selv om jeg ga beskjed om at jeg ville ta meg av det.»

Nynaeves historie forklarte hvorfor hun var der, men den hadde ingen beroligende virkning på ham. Hun var fremdeles fast bestemt på å ta dem med tilbake.

«Hva hadde hun å si til deg der inne?» spurte han. Moiraine hadde nok brukt ethvert argument, men hvis hun skulle ha glemt et, ville han selv bruke det.

«Mer av samme sorten,» svarte Nynaeve. «Og hun ville vite mer om dere tre. For å se om hun kunne tenke seg grunnen til at dere … har tiltrukket dere den slags oppmerksomhet… sa hun i hvert fall.» Hun tidde og kikket på ham fra øyekroken. «Hun forsøkte å skjule det, men mest av alt ønsket hun å vite om noen av dere var født utenfor Tvillingelvene.»

Med ett var ansiktet hans stramt som et trommeskinn. Han greide å klukke hest: «Hun får de rareste ideer. Jeg håper du forsikret henne om at vi alle er født i Emondsmark.»

«Selvfølgelig,» svarte hun. Det hadde bare vært en ørliten pause før hun svarte, så kort at han ikke ville ha oppfattet den hvis ikke han hadde vært på vakt.

Han forsøkte å tenke på noe han kunne si, men tungen føltes som et stykke lær. Hun vet det. Når alt kom til alt var hun jo Den Kloke, og Den Kloke skulle vite alt om alle. Hvis hun vet om det, så var det ingen feberdrøm. A, må Lyset hjelpe meg, far!

«Er det bra med deg?» spurte Nynaeve.

«Han sa… sa at jeg… ikke var sønnen hans. Da han fantaserte … i feberørske. Han sa at han hadde funnet meg. Jeg trodde det bare var …» Halsen begynte å brenne, og han måtte stoppe.

«Åh, Rand.» Hun stoppet og tok ansiktet hans mellom hendene sine. Hun måtte strekke seg for å rekke opp. «Folk sier de underligste ting når de har feber. Meningsløse ting. Ting som ikke er sanne eller virkelige. Hør på meg. Tam al’Thor dro hjemmefra for å søke eventyr da han var en gutt på din alder. Jeg husker ennå da han kom tilbake til Emondsmark, som voksen mann med en rødhåret kone utenfra og et innsvøpt spedbarn. Jeg husker at Khari al’Thor vugget barnet i armkroken med så stor glede og kjærlighet som jeg noengang har sett hos en kvinne med et barn. Hennes barn, Rand. Deg. Nå retter du deg opp og slutter med disse tåpelighetene.»

«Selvfølgelig,» sa han. Så jeg ble født utenfor Tvillingelvene. «Selvfølgelig.» Kanskje Tam hadde fantasert, og kanskje han hadde funnet barnet etter et slag. «Hvorfor fortalte du det ikke til henne?»

«Det er ikke en utlendings sak.»

«Ble noen av de andre født på utsiden?» Så snart han hadde spurt, ristet han på hodet. «Nei, ikke svar. Det er heller ikke min sak.» Men det ville vært greit å vite om Moiraine var mer interessert i akkurat ham enn i de andre. Ville det det?

«Nei, det er ikke din sak,» sa Nynaeve enig. «Det behøver ikke bety noe. Det kan hende hun famler i blinde etter en grunn, samme hvilken, til at disse vesenene er etter dere. Etter dere alle.»

Rand greide å smile. «Så du tror de jager oss.»

Nynaeve ristet på hodet med et skjevt smil. «Du har sannelig lært å vri og vende på ord siden du traff henne.»

«Hva kommer du til å gjøre?» spurte han.

Hun gransket ham; han møtte rolig øynene hennes. «I dag skal jeg ta et bad. Resten får vi ta når det kommer, ikke sant?»