Verdens Øye

KAPITTEL 51 Mot Skyggen

Terrenget skrånet oppover der Rand løp, men frykten ga beina styrke, og de slukte bakken med lange steg mens han slet seg frem mellom blomstrende busker og klungerkratt så blomsterbladene fløy, uten å bry seg om at tornene rev opp klærne eller huden. Moiraine hadde sluttet å skrike. Det virket som skrikene hadde vart en evighet, og hvert skrik var mer gjennomborende enn det foregående, men han visste at de bare hadde vart noen øyeblikk. Øyeblikk før Aginor ville være på sporet etter ham. Han visste at det var ham Aginor fulgte etter. Han hadde sett vissheten i Den Fortaptes hule øyne, i det siste sekundet før redselen pisket føttene i gang.

Terrenget ble enda brattere, men han klatret videre, dro seg fremover etter kratt og småbusker mens føttene sparket jord, løv og steiner nedover åssiden, og krabbet på hender og knær da det ble for bratt. Over ham flatet det seg litt ut. Pesende krabbet han opp de siste favnene, stoppet og kom seg på beina, og følte trang til å hyle høyt.

Ti skritt foran ham ble åsryggen brått borte. Han visste hva han kom til å se før han nådde kanten, men han gikk likevel borttil, og hvert skritt var tyngre enn det forrige. Han håpet det skulle være en sti der, et geitetråkk, hva som helst. Han kikket over kanten og så et stup på hundre fot, en steinvegg like glatt som høvlet tømmer.

Det må finnes en vei. Jeg går tilbake og finner en vei rundt. Går tilbake og –

Da han snudde seg, var Aginor nesten oppe ved toppen. Den Fortapte gikk oppover den bratte skråningen som om det var flat mark. Innsunkne øyne brant mot ham fra det stramme pergamentansiktet; på en måte virket det mindre vissent enn før, mer kjøttfullt, som om Aginor hadde spist seg mett på noe. Øynene var festet på ham, men da Aginor snakket, var det nesten til seg selv.

«Den som bringer deg til Shayol Ghul, vil få en belønning av Ba’alzamon, en belønning hinsides drømmene til vanlige dødelige. Men mine drømmer har alltid vært hinsides drømmene til andre menn, og det er tusener av år siden jeg kastet min dødelige ham. Det betyr ikke noe om du tjener Mørkets Mektige Herre i livet eller i døden, Skyggen vil vokse uansett. Hvorfor skulle jeg dele makt med deg? Hvorfor skulle jeg bøye kne for deg? Jeg som sto ansikt til ansikt med selve Lews Therin Telamon i Tjenernes Hall. Jeg som kastet alle mine krefter mot Demringens Herre og møtte ham slag for slag. Jeg tror ikke det.»

Rand ble tørr som støv i munnen, og tungen kjentes helt vissen. Det knaste under føttene hans ved kanten av stupet, og steiner falt ned. Han våget ikke å se seg tilbake, men han hørte steinene sprette mot fjellveggen, akkurat som kroppen hans ville sprette hvis han beveget seg enda en tomme bakover. Det var først da han ble klar over at han hadde gått baklengs bort fra Den Fortapte. Det kriblet i huden så han trodde han kunne se den sno seg hvis han bare kunne ta blikket bort fra Den Fortapte. Det må finnes en vei bort fra ham. En fluktvei! Det må finnes en! En eller annen vei!

Plutselig følte han noe, så det, skjønt han visste at det egentlig ikke var synlig. Et glødende tau steg opp fra Aginor, bak ham. Det var hvitt som sollys sett gjennom den klareste sky, tyngre enn armen til en smed, lettere enn luft. Det glødende tauet bandt Den Fortapte til noe som var en evighet unna, noe som var innen Rands rekkevidde. Tauet pulserte, og for hvert pulsslag ble Aginor sterkere, fikk mer kjøtt på kroppen, vokste seg like stor som Rand, ble hardere enn Vokteren og mer dødbringende enn Pestlandet. Men ved siden av det skinnende tauet virket det likevel som om Den Fortapte nesten ikke eksisterte. Tauet var alt. Det nynnet. Det sang. Det kalte på Rands sjel. En lys, fmgertykk trevl løste seg fra tauet, drev bort til Rand og rørte ved ham, og han gispet. Lyset fylte ham. Det skulle ha brent ham, men det bare varmet som om det smeltet gravkulden ut av knoklene. Trevlen ble tykkere. Jeg må komme meg vekk!

«Nei!» skrek Aginor. «Du får den ikke! Den er min!»

Rand beveget seg ikke, og det gjorde heller ikke Den Fortapte, og enda kjempet de, de kunne like gjerne ha tumlet i støvet. Svetten perlet i Aginors ansikt; det var ikke lenger vissent, ikke lenger gammelt, det tilhørte en sterk mann i sin beste alder. Rand pulserte sammen med tauet, og det var som han pulserte i takt med verdens hjerteslag. Det fylte hele hans vesen. Lyset fylte sinnet til det bare var igjen en liten krok til det som var ham. Han pakket det store intet rundt den kroken og søkte ly i tomheten. Vekk!

«Min!» ropte Aginor. «Min!»

Varmen vokste i Rand, solens varme, solens stråler, det sprengte på, en fryktelig utstråling fra lyset, fra Lyset. Vekk!

«Min!» Flammer fløy ut av Aginors munn og stakk som ildspyd gjennom øynene, og han skrek.

Vekk!

Og Rand var ikke lenger på toppen av åsen. Han dirret av Lyset som gjennomstrømmet ham. Han kunne ikke lenger tenke. Lys og varme blindet alt. Lyset. Midt i det store intet blindet Lyset tankene og lamslo ham med ærefrykt.

Han sto i et bredt fjellpass omringet av forrevne svarte fjelltopper som minnet om Den Mørkestes tenner. Det var virkelig, og han var der. Han kjente steinene under støvlene og den iskalde vinden mot ansiktet.

Han var omgitt av et slag, eller restene av et slag. Pansrede menn på pansrede hester med skinnende stål som nå var støvete, hogg og stakk etter snerrende Trolloker med hellebarder og ljålignende sverd. Noen menn kjempet til fots ved siden av døde hester, og pansrede hester kom galopperende gjennom kampen med tomme saler. Skyggere gled omkring blant de kjempende. De nattsvarte kappene beveget seg ikke uansett hvor fort de mørke ridedyrene deres galopperte, og der de matte sverdbladene ble løftet, døde menn. Lyder slo mot Rand, dundret mot ham og ble kastet tilbake av det underlige som holdt på å kvele ham. Klangen av stål mot stål, stønn og grynt fra kjempende menn og Trolloker, skrik fra døende menn og Trolloker. Over larmen vaiet bannere i den støvfylte luften. Fal Daras Svarte Hauk, Shienars Hvite Hjort og andre. Og Trollokbannere. Bare i det lille området rundt ham så han Dha’volenes hornskalle, Ko’balenes blodrøde trefork, Dhai’monenes jernneve.

Men likevel var det siste rest av et slag, en pause mens både menn og Trolloker trakk seg tilbake for å omgruppere. Ingen syntes å legge merke til Rand da de hogg til noen siste ganger, spredte seg og galopperte ut eller løp vaklende til endene av passet.

Rand befant seg like overfor den enden av passet hvor mennene omgrupperte seg. Bannere blafret under skinnende lansespisser. Sårede menn svaiet i salen. Rytterløse hester steilet og galopperte. Det var tydelig at de ikke ville overleve et nytt sammenstøt, men det var like tydelig at de gjorde seg klar til et siste angrep. Noen av dem så ham nå; mennene sto i stigbøylene og pekte på ham. Skrikene deres nådde ham som tynne pip.

Han snudde seg vaklende rundt. Den Mørkestes styrker fylte den andre enden av passet. Skråningene strittet av svarte lanser og spydodder, og fjellsidene ble gjort enda svartere av den store massen med Trolloker, som fikk Shienars hær til å virke som en håndfull. Hundrevis av Skyggere red fra side til side i forreste del av horden. Trollokenes ville snuteansikter vendte seg bort i frykt når Skyggerne passerte, og kjempestore kropper trakk seg unna for å gi dem plass. Over dem kretset Draghkarer på læraktige vinger og skrek utfordrende mot vinden. Nå så Halvmennene ham også. De pekte på ham, og Draghkarene snurret rundt og stupte. To. Tre. Seks av dem, mens de skrek skjærende og kom susende mot ham.

Han stirret på dem. Varmen fylte ham, den brennende varmen av solen som rørte ved ham. Han kunne se Draghkarene tydelig; sjelløse øyne i bleke menneskeansikter på bevingede kropper uten noe menneskelig ved seg. Fryktelig varme. Knitrende varme.

Lynene kom fra klar himmel. Lynstrålene var spisse og skarpe og brant i øynene, og hver av dem traff en bevinget svart kropp. Jegernes rop ble dødsskrik, forkullede skikkelser falt til jorden, og så var himmelen ren igjen.

Varmen. Lysets fryktelige varme.

Han falt på kne og syntes han kunne høre tårene frese på kinnene. «Nei!» Han klamret seg til gresstuer for å holde fast i noe virkelig, men gresset flammet opp. «Vær så snill! Neeeiii!»

Vinden økte med stemmen hans, ulte med hans stemme, brølte nedover passet, pisket flammene til en ildvegg som raste mot Trollokene raskere enn en hest kunne ri. Ilden brant inn i Trollokene, og fjellene skalv av skrikene, skrik som nesten var like høye som vinden og stemmen hans.

«Det må ta slutt!»

Han slo knyttnevene i bakken, og jorden klang som en gongong. Han skrapte hendene opp på steiner, og jorden bevet. Bakken kruste seg foran ham i stadig større bølger, bølger av jord og stein som raget over Trolloker og Skyggere, og brøt over dem idet fjellene revnet under hovene deres. En kokende masse av kropper og stein rullet over Trollokhæren. De som ble tilbake og kunne stå på beina, utgjorde fremdeles en stor styrke, men nå var de ikke mer enn dobbelt så mange som menneskehæren, og stampet rundt i frykt og forvirring.

Vinden døde hen. Skrikene døde hen. Jorden var stille. Støv og røyk hvirvlet tilbake gjennom passet og omsluttet ham.

«Må Lyset blinde deg, Ba’alzamon! Dette må ta slutt!»

DET ER IKKE HER.

Det var ikke Rands tanke, men den fikk skallen hans til å dirre.

JEG VIL IKKE VÆRE MED PÅ DETTE. BARE DEN UTVALGTE KAN GJØRE DET SOM MÅ GJØRES. HVIS HAN VIL.

«Hvor?» Han ville ikke si det, men ordet tvang seg frem. «Hvor?»

Tåken rundt ham delte seg, og etterlot en kuppel av klar, ren luft. Den var ti favner høy, med vegger av bølgende røyk og støv. En trapp reiste seg foran ham, der hvert trinn hang for seg selv i løse luften, og trappen strakte seg oppover og inn i mørket som skygget for solen. IKKE HER.

Gjennom tåken, som fra den andre siden av verden, kom et rop. «Lyset vil det!» Bakken dundret under tordenen av hover da menneskenes hær satte inn det siste angrepet.

I det store intet ble tankene et øyeblikk grepet av panikk. Rytterne kunne ikke se ham i støvet, og angrepsstyrken ville ri rett over ham. Stort sett ignorerte han den dirrende jorden og anså det som noe ubetydelig og ikke verd å bekymre seg over. Men dystert sinne tvang føttene av sted, og han steg opp de første trinnene. Dette må ta slutt!

Mørket omsluttet ham, det ytterste mørke av fullstendig intethet. Trinnene var der ennå, og hang i det svarte under føttene og foran ham. Da han så seg tilbake, var trinnene bak ham blitt borte, de hadde løst seg til intet i intetheten rundt ham. Men tauet var likevel der; den glødende snoren strakte seg bakover, ble mindre og forsvant i det fjerne. Den var ikke så tykk som før, men pulserte fremdeles og pumpet styrke inn i ham, pumpet liv, fylte ham med Lyset. Han klatret videre.

En evighet klatret han. En evighet, eller minutter. Tiden sto stille i intetheten. Tiden fløy. Han klatret helt til en dør plutselig sto foran ham, med grov og sprukken og gammel overflate, en dør han husket godt. Han rørte ved den, og den sprakk i små biter. Mens de fremdeles fortsatte å falle, gikk han inn gjennom åpningen, og biter av det ødelagte treverket gled ned fra skuldrene.

Rommet var også som han husket det. Den sinnssykt stripete himmelen utenfor balkongen, de smeltede veggene, det polerte bordet, det fryktelige ildstedet med de kalde, brølende flammene. Ansiktene i ildstedet vred seg i pine og skrek i taushet, og noen av dem rev og slet i minnet som om han kjente dem, men han holdt seg i det store intet, svevde i det store intet inni seg selv. Han var alene. Da han så på speilet på veggen, var ansiktet hans like tydelig som om det var ham. Det er ro i det store intet.

«Ja,» sa Ba’alzamon foran ildstedet. «Jeg trodde at Aginors grådighet kanskje ville overmanne ham. Men det gjør ikke noe når alt kommer til alt. En lang jakt, men den er over nå. Du er her, og jeg kjenner deg.»

Midt i Lyset fløt det store intet, og i det store intet fløt Rand. Han strakte seg etter hjemtraktenes jord og kjente hard stein, umedgjørlig og tørr, steiner uten nåde, et land hvor bare de sterke kunne overleve, bare de som var like harde som fjellene. «Jeg er lei av å flykte.» Han kunne ikke tro at stemmen var så rolig. «Lei av at du truer mine venner. Jeg flykter ikke mer.» Han så at Ba’alzamon også hadde et tau. Et svart tau, mye tykkere enn hans, så tykt at det burde fått menneskekroppen til å virke liten og smal, men i stedet fikk Ba’alzamon tauet til å virke lite.

«Tror du det har noe å si om du flykter eller blir?» Flammene i Ba’alzamons munn lo. Ansiktene i peisen gråt over gleden til deres herre. «Mange ganger har du flyktet fra meg, og hver gang jaget og innhentet jeg deg og fikk deg til å ete din egen stolthet med jammer og tårer som krydder. Mange ganger har du stått opp og kjempet, og deretter ligget i støvet og tigget om nåde. Du har dette valget, orm, dette valget og intet annet: Knel ved mine føtter og bli min trofaste tjener, og jeg skal gi deg makt hinsides noen jordisk trone. Eller du kan bli Tar Valons nikkedukke og skrike mens du blir most til støv av tiden.»

Rand flyttet urolig på seg og kastet et blikk gjennom døråpningen som for å se etter en fluktvei. La Den Mørkeste tro det. På den andre siden av døren var det ennå bare mørk intethet, kløyvd av den skinnende tråden som strakte seg fra kroppen hans. Og der ute fortsatte også Ba’alzamons kraftigere tråd, så svart at det avtegnet seg i mørket som mot snø. De to tauene pulserte mot hverandre som to pulsårer i utakt, og det var så vidt lyset motsto de mørke bølgene.

«Det finnes andre valg,» sa Rand. «Det er Hjulet som vever Mønsteret, ikke du. Jeg har unnsluppet hver felle du har satt for meg. Jeg har unnsluppet dine Skyggere og Trolloker, unnsluppet dine Mørkefrender. Jeg har sporet deg opp her og tilintetgjort hæren din på veien. Du vever ikke Mønsteret.»

Ba’alzamons øyne brølte som to smelteovner. Leppene beveget seg ikke, men Rand syntes at han hørte en forbannelse skreket ut mot Aginor. Så døde flammene ut, og smilet i det vanlige menneskelige ansiktet isnet selv gjennom Lysets varme.

«Jeg kan reise nye hærer, tåpe. Det vil komme hærer du ikke har drømt om. Og du sporet opp meg? Du snile under en stein sporet opp meg? Jeg begynte å forberede din vei den dagen du ble født, en vei som enten ville føre deg til graven eller hit. Aielene fikk flykte, og én fikk leve lenge nok til å ytre ord som skulle gi gjenlyd ned gjennom årene. Jain Langsteg, en helt» – han vred ordet til et snerr – «malte jeg som klovn og sendte til Ogurene mens han trodde han hadde unnsluppet meg. Den Svarte Ajah har kravlet på magen som mark over hele verden for å snuse deg opp. Jeg trekker i snorene, og Amyrlins Trone danser og tror hun styrer alt.»

Det store intet skalv. Raskt fikk Rand den til å falle til ro. Han vet alt. Det er mulig. Det er mulig han snakker sant. Lyset varmet det store intet. Tvilen protesterte høylytt og ble dempet til det bare var kimen igjen. Han kjempet med seg selv og visste ikke om han helst ville begrave kimen eller få den til å vokse. Det store intet var falt til ro og var mindre enn før, og han fløt i roen.

Det virket ikke som Ba’alzamon merket noe. «Det betyr lite om jeg har deg levende eller død, bortsett fra for deg og den kraften du måtte ha. Du skal tjene meg, du eller din sjel. Men jeg ville heller ha deg til å knele for meg levende enn død. En enslig knyttneve med Trolloker ble sendt til landsbyen din der jeg kunne sendt tusen. En Mørkefrende til å stå ansikt til ansikt med deg der hundre kunne ha kommet over deg når du sov. Og du, tåpe, du kjenner ikke alle engang, ikke de som er foran, ikke de som er bak, ikke de som står ved siden av deg. Du er min, har alltid vært min, min lenkede hund, og jeg fikk deg hit for at du skulle knele for din herre eller dø og la din sjel knele.»

«Jeg fornekter deg. Du har ingen makt over meg, og jeg vil ikke knele for deg, hverken levende eller død.»

«Se,» sa Ba’alzamon. «Se.» Motvillig snudde Rand på hodet.

Egwene sto der, og Nynaeve, bleke og redde med blomster i håret. Og enda en kvinne, litt eldre enn Den Kloke, mørkøyd og vakker, kledd i en kjole fra Tvillingelvene med lyse blomster brodert rundt kragen.

«Mor?» hvisket han, og hun smilte, et smil uten håp. Smilet til hans mor. «Nei! Min mor er død, og de to andre er i sikkerhet langt herfra. Jeg fornekter deg!» Egwene og Nynaeve løste seg opp, ble til slør av tåke og forsvant. Khari al’Thor sto fremdeles der, og øynene hennes var store av frykt.

«Hun, i det minste,» sa Ba’alzamon, «er min, og med henne kan jeg gjøre som jeg vil.»

Rand ristet på hodet. «Jeg fornekter deg.» Han måtte tvinge ordene frem. «Hun er død og trygg i Lyset hvor du ikke kan nå henne.»

Morens lepper skalv. Tårer trillet nedover kinnene; hver av dem brant som syre i ham. «Min sønn, Gravkammerets Fyrste er sterkere enn han en gang var,» sa hun. «Han når lenger. Alle Løgners Far snakker med honningtunge overfor uaktsomme sjeler. Min sønn. Min eneste, kjære sønn. Jeg ville ha skånet deg hvis jeg kunne, men han er min herre nå, og hans innfall er alt jeg lever for. Jeg kan ikke annet enn adlyde ham og krype i støvet for hans gunst. Bare du kan befri meg. Min sønn, vær så snill. Hjelp meg, vær så snill. Hjelp meg. Hjelp meg! VÆR SÅ SNILL!»

Skriket ble slitt ut av henne da bleke, øyeløse Skyggere uten hetter omringet henne. Klærne ble flerret av henne av blodløse hender, hender med tenger og klemmer og ting som stakk og brant og pisket mot den nakne huden hennes. Skriket hennes ville aldri ta slutt.

Rands skrik var et ekko av hennes. Det store intet kokte i ham. Han hadde et sverd i hånden. Ikke det hegremerkede bladet, men et blad av lys, et Lysets blad. Da han løftet det, skjøt et hvitt, flammende lyn ut fra spissen, som om bladet selv strakte seg ut. Det rørte ved den nærmeste Skyggeren, og en blindende hvithet fylte rommet. Det skinte gjennom Halvmennene som et lys gjennom papir, det brant gjennom dem og blindet øynene hans.

Fra midt i stråleglansen hørte han en hvisking. «Takk, min sønn. Lyset. Det velsignede Lyset.»

Lynet svant hen, og han og Ba’alzamon var alene i rommet. Ba’alzamons øyne brant som Fortapelsens dyp, men han vek tilbake for sverdet som om det var Lyset selv. «Din tåpe! Du kommer til å ødelegge deg selv! Du kan ikke håndtere det, ikke ennå! Ikke før jeg lærer deg hvordan!»

«Det er slutt,» sa Rand, og svingte sverdet mot Ba’alzamons svarte tau.

Ba’alzamon skrek da sverdet falt, skrek til steinveggene skalv, og det endeløse hylet ble høyere da Lysbladet hogg over tauet. De avhogde endene spratt til hver sin side som om tauet hadde vært strukket til bristepunktet. Enden som strakte seg ut i intetheten, begynte å skrumpe inn da det forsvant, og den andre enden pisket inn i Ba’alzamon og slengte ham mot ildstedet. Det var taus latter i de lydløse skrikene til de forpinte ansiktene. Veggene skalv og sprakk, gulvet steg og sank, og fra taket smalt store steiner i gulvet.

Mens alt gikk i oppløsning rundt ham, rettet Rand sverdet mot Ba’alzamons hjerte. «Det er slutt!»

Lyset fløy fra bladet, og de rasende gnistene funklet i en strøm av hvite, smeltede metalldråper. Ba’alzamon hylte og løftet armene i et forgjeves forsøk på å beskytte seg selv. Flammene som skrek i øynene, smeltet sammen med andre flammer da det tok fyr i steinen, steinen i de sprukne veggene, steinen i det bølgende gulvet, steinen som falt fra taket. Rand kjente at den lyse tråden som var festet til ham ble tynnere, til bare gløden var igjen, men han anstrengte seg hardere uten å vite hva han gjorde eller hvordan; han visste bare at dette måtte ta slutt. Det må ta slutt!

Ild fylte rommet, en kraftig flamme. Han så Ba’alzamon visne som løv, hørte ham ule, kjente skrikene skjære i marg og bein. Flammen ble til rent, hvitt lys, sterkere enn solen. Det siste blinket i tråden ble borte, og han falt gjennom endeløst mørke og Ba’alzamons stadig svakere ul.

Noe traff ham med veldig kraft og forvandlet ham til en viljeløs deig, som skalv og skrek av ilden som raste inni ham, mens en glupsk kulde brant uten ende.