Verdens Øye

KAPITTEL 29 Nådeløse øyne

Elyas presset på over det flate, brune gresslandet. Det var som om han forsøkte å hente inn igjen den tiden de hadde tilbrakt hos Det Vandrende Folket. Han satte opp en fart sørover som fikk selv Bela til å bli takknemlig når tussmørket tyknet og de kunne hvile. Men selv om han hadde det travelt, tok han flere forholdsregler enn før. Om kvelden tente de bare bål hvis det lå tørr ved på bakken. Han ville ikke la dem bryte så mye som en kvist av et tre. Han skar bort torvflak og gjemte de små bålene i groper. Så snart maten var tilberedt, slukket han ilden og la torven på plass. De dro videre før det demret, men først finkjemmet han leirplassen for å være sikker på at de ikke etterlot seg noen spor. Han rettet til og med på steiner som hadde veltet og ugress som hadde bøyd seg. Alt ble gjort raskt og effektivt, men de dro aldri videre før han var tilfreds.

Perrin trodde ikke forholdsreglene ville hjelpe mot drømmer, men da han spekulerte på hva de kunne hjelpe mot, ønsket han at det bare var mot drømmer. Den første gangen spurte Egwene nervøst om Trollokene var tilbake, men Elyas ristet på hodet og presset dem videre. Perrin sa ingenting. Han visste at det ikke var Trolloker i nærheten, for ulvene luktet bare gress og trær og smådyr. Det var ikke frykt for Trolloker som drev Elyas, men noe annet som selv ikke Elyas var sikker på hva var. Ulvene visste ikke hva det var, men de merket vaktsomheten til Elyas og begynte å speide som om de ble forfulgt av fare og kunne vente bakhold over neste bakketopp.

Landet gikk over i lange, bølgende bakkekammer, for lave til å bli kalt åsrygger. Et seiglivet gressteppe som ennå var tørt etter vinteren og flekket av stinkende ugress, strakte seg ut foran dem og bølget litt i østavinden som ikke hadde møtt noen hindringer på femti fjerdinger. Det ble lenger og lenger mellom skogholtene. Solen steg motvillig og uten varme.

Mellom de lave dragene fulgte Elyas helst konturene i landet og unngikk høydene der det var mulig. Han snakket sjelden, og når han gjorde det…

«Vet dere hvor lang tid vi bruker på å gå rundt hver eneste forbaskete lille høyde? Blod og aske! Det kommer til å bli sommer før jeg er kvitt dere. Nei, vi kan ikke bare dra i rett linje! Hvor mange ganger må jeg si det? Har dere ikke den fjerneste anelse om hvor synlig man er fra en høyde i slikt terreng? Brenne meg, vi slingrer jo like mye fra side til side som vi går fremover. Kravler som slanger. Jeg kunne ha beveget meg fortere med beina bundet sammen. Vel, har dere tenkt å stå og glane på meg, eller skal dere fortsette?»

Perrin og Egwene kikket på hverandre. Hun rakte tunge bak ryggen på Elyas. Ingen av dem sa noe. En gang protesterte Egwene og sa at det var Elyas som ville gå rundt, at han ikke burde legge skylden på dem. Da fikk hun en lekse om hvor langt lyden bar, og han knurret så det kunne høres en fjerding unna. Han lekset opp over skulderen uten å senke farten.

Enten Elyas holdt på å snakke eller ei, gransket han alt omkring dem, og noen ganger stirret han som om det var noe annet å se enn det grove gresset under føttene deres. Om han virkelig så noe, gjorde ikke Perrin det, og heller ikke ulvene. Elyas rynket pannen, men han ville ikke forklare noe som helst, ikke hvorfor de hadde det travelt, og ikke hva han fryktet var etter dem.

Av og til møtte de bredere høydedrag enn vanlig. De strakte seg mange fjerdinger både østover og vestover, og selv Elyas måtte innrømme at det ville være for langt å gå rundt. Men han lot dem ikke uten videre skjære over. Han etterlot dem ved foten av høyden og krøp på magen oppover. Selv om ulvene nettopp hadde speidet i området, kikket han vaktsomt over kanten. Minuttene tikket sakte som timer, og uvissheten var verst. Egwene tygget på underleppen og fingret fraværende med perlene hun hadde fått av Aram. Perrin ventet trassig. Magen vred seg til en kvalm knute, men han greide å holde masken, greide å holde uroen skjult.

Ulvene vil advare oss mot farer. Det ville vært fantastisk om de dro sin vei, om de bare forsvant, men akkurat nå… akkurat nå kan de advare oss. Hva er det han ser etter? Hva er det?

Etter å ha studert den andre siden med øynene så vidt over kanten, ga Elyas alltid tegn til at de skulle følge etter. Hver gang var veien klar – til de fant en ny høyde de ikke kunne gå rundt. Ved den tredje høyden rykket det i magen på Perrin. Surheten steg i halsen, og han visste han kom til å spy om han bare ventet i fem minutter til. «Jeg…» Han svelget. «Jeg kommer også opp.»

«Hold deg lavt,» var alt Elyas sa.

Øyeblikket etter klatret Egwene ned fra Bela.

Den skinnkledde mannen skjøv den runde hatten frem og myste mot henne under bremmen. «Har du tenkt å la hoppen kravle opp?» spurte han tørt.

Munnen hennes beveget seg, men ingen lyder kom ut, og til slutt trakk hun på skuldrene. Uten et ord snudde Elyas seg og begynte å klatre opp den slake skråningen. Perrin skyndte seg etter.

Et lite stykke unna kanten gjorde Elyas et tegn før han la seg ned og ålte seg det siste stykket. Perrin slengte seg også ned på magen.

På toppen tok Elyas av seg hatten før han forsiktig løftet hodet. Perrin myste gjennom en tue med tornete ugress, men så bare de samme bølgende slettene som lå bak dem. Skråningen nedenfor var bar, men i bunnen, kanskje en halvfjerding sør for dem, vokste det en liten lund med en hundre skritts omkrets. Ulvene hadde allerede gjennomsøkt den uten å få ferten av Trolloker eller Myrddraaler.

Østover og vestover var landet uendret så vidt Perrin kunne se, bare bølgende gressletter og spredte skogholt. Ingenting beveget seg. Ulvene var ute av syne mer enn en halvfjerding foran dem, og på den avstanden kunne han knapt merke dem. De hadde ikke sett noe da de gransket bakken. Hva er det han ser etter? Det er ikke noe der.

«Vi kaster bort tiden,» sa han. Idet han begynte å reise seg, lettet en flokk ravner fra trærne under dem. Femti, hundre svarte fugler sirklet opp mot himmelen. Han frøs til der han satt sammenkrøpet mens de yrte over trærne. Den Mørkestes øyne. Så de meg? Svetten piplet nedover ansiktet.

Det var som om én tanke hadde slått gnister i hundre små hjerner da hver eneste ravn brøt ut i den samme retningen. Sørover. Flokken forsvant over det neste høydedraget. I øst spydde et skogholt ut flere ravner. Den svarte massen hvirvlet rundt et par ganger før den satte kursen mot sør.

Skjelvende satte han seg ned. Han prøvde å si noe, men munnen var altfor tørr. Etter en stund greide han å samle litt spytt. «Var det noe slikt du fryktet? Hvorfor sa du ikke noe? Hvorfor så ikke ulvene dem?»

«Ulver ser ikke det som er i trærne,» knurret Elyas. «Og nei, det var ikke noe slikt jeg ventet. Jeg sa jo at jeg ikke visste hva …» Langt mot vest steg en ny svart sky fra enda et skogholt og flakset sørover. De var for langt unna til å skjelne hver enkelt fugl. «Takk Lyset for at det ikke er noen stor flokk. De vet ikke noe. Selv ikke etter…» Han snudde seg og stirret bakover.

Perrin svelget. Selv etter drømmen, hadde Elyas ment. «Ikke stor?» sa han. «Hjemme ser vi ikke så mange ravner på et helt år.»

Elyas ristet på hodet. «I Grenselandene har jeg sett flokker på flere tusen ravner. Ikke ofte – det er skuddpremie på dem – men det har skjedd.» Han stirret fremdeles mot nord. «Vær stille.»

Da følte Perrin hvor anstrengende det var å strekke seg ut til de fjerne ulvene. Elyas ville at Skimmel og hennes følgesvenner skulle avslutte søket foran og haste tilbake for å undersøke landet bak dem. Det fra før magre ansiktet strammet seg og smalnet under anstrengelsen. Ulvene var så langt unna at Perrin ikke kunne føle dem. Skynd dere. Se opp mot himmelen. Skynd dere.

Perrin fanget opp et svakt signal sørfra. Vi kommer. Et bilde glimtet gjennom hodet – ulver som løp, snuter opp i vinden, løp som om en gressbrann brølte bak dem, løp – og så forsvant bildet.

Elyas sank sammen og trakk pusten dypt. Bekymret speidet han over kanten, så mot nord, mens han mumlet.

«Tror du det er flere ravner bak oss?» spurte Perrin.

«Kanskje,» sa Elyas vagt. «Noen ganger gjør de slikt. Jeg vet om et sted vi kan nå før det blir mørkt. Selv om vi ikke når frem, må vi likevel gå helt til natten faller på, men vi kan ikke holde så god fart som jeg helst hadde villet. Vi må unngå å komme for nær ravnene foran oss. Men hvis de er bak oss også …»

«Hvorfor til det blir mørkt?» sa Perrin. «Hvilket sted? Er det beskyttet mot ravner?»

«Beskyttet mot ravner,» sa Elyas, «men altfor mange mennesker vet… Ravner vagler seg for natten. Vi trenger ikke være redd for at de skal finne oss i mørket. Må Lyset gi at ravner er alt vi har å frykte.» Med enda et blikk over kanten reiste han seg og vinket Egwene og Bela oppover. «Men det er ikke mørkt ennå. Vi må fortsette.» Han løp ned på den andre siden, og det var så vidt han ikke falt for hvert eneste steg. «Sett opp farten!»

Perrin fulgte etter, halvt løpende og halvt snublende.

Egwene kom over bakketoppen og sparket hælene i siden på Bela. Et lettet smil lyste opp ansiktet da hun så dem. «Hva er det som skjer?» ropte hun og drev den raggete hoppen fremover. «Da dere forsvant, trodde jeg… Hva var det som skjedde?»

Perrin sparte på ordene til hun nådde dem igjen. Han forklarte om ravnene og Elyas’ skjulested, men det var en usammenhengende historie. «Ravner,» sa hun halvkvalt. Hun avbrøt stadig historien med spørsmål han ikke alltid hadde svar på. De fikk ikke avsluttet historien før de nådde den neste høyden.

Som vanlig – hvis noe ved denne reisen kunne kalles normalt –skulle de gå rundt og ikke over, men likevel insisterte Elyas på at de måtte speide.

«Hadde du tenkt å bare slentre inn blant dem, gutt?» kommenterte han syrlig.

Egwene stirret på bakketoppen. Hun lot tungen gli over leppene som om hun ville bli med Elyas denne gangen, men samtidig ønsket hun å bli hvor hun var. Elyas var den eneste som ikke nølte.

Perrin lurte på om ravner noen ganger fløy to ganger over det samme stedet. Det skulle ta seg nydelig ut om de nådde bakketoppen samtidig som en ravneflokk.

På toppen løftet han hodet forsiktig til han så vidt kunne se utover. Han sukket lettet da han ikke så annet enn en treklynge mot vest. Ingen ravner var å se. Brått pilte en rev ut mellom trærne og løp for livet. Ravner veltet ned fra greinene etter den. Vingeslagene overdøvet nesten de desperate klynkene fra reven da den svarte vinden stupte ned og hvirvlet rundt den. Reven glefset etter dem, men de skjøt mot den som piler om og om igjen, og de svarte nebbene glinset vått. Reven løp tilbake mot trærne for å nå tryggheten i hiet. Den løp tungt, med hengende hode og blodig pels, og ravnene flakset rundt den, stadig flere på én gang, til den flaksende massen dekket reven. Så lettet ravnene like brått som de hadde dukket opp. De hvirvlet rundt og forsvant over det neste høydedraget i sør. Bare en forreven pelsklump var igjen av det som en gang hadde vært en rev.

Perrin svelget. Lys! De kunne ha gjort det med oss. Hundre ravner. De kunne-

«Sett opp farten,» knurret Elyas. Han reiste seg, vinket til Egwene og begynte å løpe mot trærne uten å vente. «Sett opp farten, sinker!» ropte han over skulderen. «Sett opp farten!»

Egwene lot Bela galoppere over høyden, og tok dem igjen før de nådde bunnen av bakken. Det var ikke tid til noen forklaring, men hun så reven med det samme. Ansiktet ble hvitt som snø.

Elyas nådde trærne og ventet mens han vinket dem fremover. Perrin snublet da han forsøkte å løpe fortere. Armene hvirvlet som vindmøller til han gjenvant balansen. Blod og aske! Jeg løper så fort jeg kan.

En enslig ravn flakset ut fra trærne. Den kom susende mot dem mens den skrek; og strøk mot sør. Perrin visste at det allerede var for sent, men likevel fomlet han etter slyngen i beltet. Mens han lette etter en stein i lommen, klappet ravnen sammen og deiset i bakken. Perrin ble stående og gape, og så fikk han se slyngen i hånden til Egwene. Hun smilte usikkert til ham.

«Stå ikke der og tell tærne deres!» ropte Elyas.

Med et rykk skyndte Perrin seg inn blant trærne, og så skvatt han til side for ikke å bli trampet ned av Egwene og Bela.

Langt mot vest, nesten ute av syne, virket det som en svart tåke lettet. Perrin enset at ulvene passerte i den retningen med kurs nordover, og han følte at de la merke til ravnene, uten å sette ned farten. Den mørke tåken hvirvlet nordover som om den forfulgte ulvene, men så stoppet den brått og flakset mot sør.

«Tror du de så oss?» spurte Egwene. «Vi var allerede inne blant trærne, var vi ikke? De kunne ikke se oss på den avstanden. Kunne de? Ikke så langt unna.»

«Vi så dem på den avstanden,» sa Elyas tørt. Perrin flyttet nervøst på seg, og Egwene trakk skremt pusten. «Hvis de hadde sett oss,» knurret Elyas, «ville de angrepet oss som de angrep reven. Bruk tankene hvis dere vil overleve. Frykten vil drepe dere hvis dere ikke kan styre den.» Det gjennomtrengende blikket hans holdt dem fast et øyeblikk. Til slutt nikket han. «De har dratt, og det bør vi også gjøre. Men hold slyngene klare. De kan komme til nytte igjen.»

Da de tok seg ut av treklyngen, dreide Elyas mer mot vest enn før. Perrin fikk nesten ikke puste. Det var som om de fulgte etter de siste ravnene de hadde sett. Elyas fortsatte utrettelig, og de kunne ikke gjøre annet enn å følge etter. Og dessuten visste han om en trygg plass. Et eller annet sted. Sa han.

De løp til neste rygg, ventet til ravnene lettet, løp videre, ventet, løp igjen. Den jevne farten hadde vært trettende nok, men nå ble alle andre enn Elyas utslitt av å løpe i rykk og napp. Perrin hev etter pusten og gulpet luft de få øyeblikkene han kunne legge seg ned på en bakketopp. Elyas måtte ta seg av speidingen. Bela hang med hodet, og neseborene dirret hver gang de stoppet. Frykten pisket dem videre, og Perrin visste ikke om han greide å styre den. Han ønsket bare at ulvene skulle fortelle hva som var bak dem, hvis det var noe der, uansett hva.

Foran dem var det flere ravner enn Perrin noen gang ønsket å se igjen. Til venstre og høyre bølget de opp, og mot sør. Et dusin ganger nådde de et skjulested i en lund eller den skrøpelige beskyttelsen i en skråning bare øyeblikket før ravnene gled over himmelen. En gang da solen hadde passert middagshøyden, sto de i åpent lende, fastfrosset som statuer, en kvartfjerding fra nærmeste skjulested, mens hundre av Den Mørkestes fjærkledde spioner flakset forbi en halvfjerding mot øst. På tross av vinden piplet svetten nedover Perrins ansikt helt til den siste svarte skapningen krympet til en flekk og forsvant. Han hadde ikke lenger tall på etternølerne de hadde felt med slyngene sine.

Ravnene hadde etterlatt seg mer enn nok bevis på at frykten var vel begrunnet. Kvalm så han hvordan en kanin var blitt revet i filler. Det øyeløse hodet sto rett opp, mens resten – bein og innvoller – var slengt i en sirkel rundt. Og fugler som var spiddet til en formløs fjær-haug. Og enda to rever.

Han husket noe Lan hadde sagt. Alle tjenerne til Den Mørkeste fant glede i å drepe. Den Mørkestes makt er døden. Og hvis ravnene fant dem? Nådeløse øyne skinnende som svarte perler. Hoggende nebb hvirvlende rundt dem. Sylkvasse nebb som drakk blod. Hundre av dem. Kan de tilkalle flere av samme sorten? Kanskje hele flokken? Et kvalmende bilde formet seg i tankene. Et berg av ravner, myldrende som mark, kjempende over noen få blodige rester.

Brått ble bildet feid bort av andre bilder, og hvert av dem var tydelig et øyeblikk før de dreide rundt og gled over i et annet. Ulvene hadde funnet ravner mot nord. Skrikende fugler sank og steg og sank igjen, og nebbene drakk blod i hvert stup. Snerrende ulver spratt til siden, hoppet, vred seg i luften og glefset. Igjen og igjen kjente Perrin smaken av fjær og flaksende ravner som ble knust levende. Han kjente smerten fra gapende flenger over hele kroppen. Desperat skjønte han at selv ikke hans største anstrengelse var nok, men han ville ikke gi opp. Med ett hvirvlet ravnene rundt med et siste rasende skrik til ulvene. Ulver døde ikke like lett som rever, og de hadde et oppdrag. Etter noen svarte vingeslag var de borte, mens noen få svarte fjær dalte ned over deres døde. Vind slikket et sår på den venstre frampoten. Det var noe galt med et av øynene til Bykser. Skimmel samlet de andre uten å bry seg om sårene sine, og så la de ut på en smertefull ferd i den retningen ravnene hadde fløyet. Blodet kaket pelsen. Vi kommer. Men det kommer farer før oss.

Mens han snublet og småløp, vekslet Perrin blikk med Elyas. Mannens gule øyne var uttrykksløse, men han visste hva som hadde skjedd. Han sa ingenting; voktet bare på Perrin og ventet, mens han uten synlig anstrengelse holdt farten.

Han venter på meg. Venter på at jeg skal innrømme at jeg føler ulvene.

«Ravner,» peste Perrin motvillig. «Bak oss.»

«Han hadde rett,» hvisket Egwene. «Du kan snakke med dem.»

Perrins føtter kjentes som jernklumper i enden av påler, men han forsøkte å bevege dem fortere. Han ønsket bare å løpe fra øynene deres, løpe fra ravnene, løpe fra ulvene, men mest av alt, løpe fra Egwenes øyne. Nå visste hun hva han var. Hva er du? Besmittet, må Lyset blinde deg! Forbannet!

Strupen brant som den aldri hadde gjort av å puste inn røyken i mester Luhhans smie. Han vaklet og hang i Egwenes stigbøyle til hun steg av. Hun dyttet ham opp i salen og overhørte protestene om at han kunne fortsette. Hun løftet skjørtene med den ene hånden og begynte å løpe, men det varte ikke lenge før hun klynget seg til stigbøylen med den andre hånden, og like etterpå steg han av. Beina skalv under ham, men han løftet Egwene i salen, og hun var for sliten til å krangle.

Elyas ville ikke saktne farten. Han jaget dem videre, skjelte dem ut og holdt dem nær ravnene som fløy sørover. Perrin fryktet at en av fuglene skulle se bakover. «Fortsett, sinker! Hvis de når oss igjen, går det ikke bedre med dere enn med reven. Husker dere reven med innvollene over hodet?» Egwene svaiet i salen og spydde høylytt. «Jeg tenkte nok at dere ville huske det. Fortsett bare en stund til. Det er alt. Bare litt til. Brenne dere, jeg trodde bondeknøler var utholdende. Arbeider hele dagen og danser hele natten. Sover hele dagen og sover hele natten, ser det ut for meg. Få fart på føttene!»

De begynte å løpe ned fra bakketoppene samtidig som den siste ravnen forsvant over den neste haugen, og nå ventet de ikke engang på at de siste etternølerne skulle flakse ut av syne. En fugl som ser seg bakover. Ravner fløy øst og vest for dem mens de hastet over de åpne områdene imellom. Én fugl er alt som skal til.

Ravnene nærmet seg raskt bak dem. Skimmel og de andre ulvene arbeidet seg rundt dem og nærmet seg uten å stoppe for å slikke sårene. De hadde lært å følge med på himmelen. Hvor nær? Hvor lenge til? Ulvene hadde ikke samme begrep om tid som mennesker, de hadde ingen grunn til å dele døgnet i timer. Årstidene var nok for dem, og lyset og mørket. De trengte ikke mer. Til slutt så Perrin for seg et bilde av hvor solen ville stå når ravnene nådde dem igjen. Han kikket over skulderen mot den synkende solen og slikket seg over leppene med en tørr tunge. Om en time, kanskje mindre, ville ravnene være over dem. En time, og det var to timer til solnedgang, minst to timer til det ble mørkt.

Vi dør med solnedgangen, tenkte han og vaklet mens han løp. Slaktet som reven. Han fingret med øksa, og så grep han etter slyngen. Den ville være til mer nytte. Men likevel ikke nok. Ikke mot hundre ravner, hundre bevegelige mål, hundre hoggende nebb.

«Det er din tur til å ri, Perrin,» sa Egwene trett.

«Om en liten stund,» peste han. «Jeg er fremdeles god for en fjerding.» Hun nikket og ble sittende i salen. Hun er sliten. Skal jeg fortelle henne det? Eller la henne tro at vi ennå har en mulighet? En time med desperat håp, eller en time med fortvilelse?

Elyas så på Perrin igjen, men sa ikke noe. Han måtte vite det, men han sa ikke noe. Da Perrin vendte seg mot Egwene igjen, måtte han blunke bort varme tårer. Han rørte øksa og lurte på om han hadde mot nok. I det aller siste øyeblikket, når ravnene stupte, når alt håp var ute, ville han ha mot nok til å skåne henne for en død som revens? Må Lyset gi meg styrke!

Foran dem virket det plutselig som om ravnene forsvant. Fremdeles kunne Perrin skimte mørke, tåkeaktige skyer mot øst og vest, men foran … ingenting. Hvor ble de av? Lys, hvis vi har tatt dem igjen …

Brått skalv han av kulde, en kjølig, ren sitring som om han hadde jumpet ut i Vinkilden midt på vinteren. Noe rislet gjennom ham og tok med seg litt av utmattelsen, litt av stølheten i beina, litt av brannen i strupen. Det etterlot seg… noe. Han kunne ikke si hva, men noe føltes annerledes. Snublende stoppet han og kikket seg redd omkring.

Elyas så på ham, så på dem alle, med et glimt i øyet. Perrin skjønte at Elyas visste hva det var, men han bare så på dem.

Egwene tøylet Bela og kikket usikkert rundt seg, halvt undrende og halvt engstelig. «Det er … rart,» hvisket hun. «Det føles som om jeg har mistet noe.» Selv hoppen hadde løftet hodet, og neseborene vibrerte som om hun så vidt luktet nyslått høy.

«Hva … hva var det?» spurte Perrin.

Elyas kaklet så skuldrene ristet. Han bøyde seg skjelvende frem og hvilte hendene på knærne. «Vi er i sikkerhet, det er det det er. Vi greide det, forbaskede tosker. Ingen ravner kommer til å krysse den linjen … i hvert fall ikke en som ser med Den Mørkestes øyne. Trolloker må piskes over, og noe fryktelig må tvinge Myrddraalen til å piske dem. Heller ingen Aes Sedai. Den Ene Kraften virker ikke her. De kan ikke øse av Den Sanne Kilden. Kan ikke engang røre Kilden. Det er som den er forsvunnet. Får dem til å klø innvendig. Gir dem skallebank som etter en syvdagers fest. Men for oss betyr det trygghet.»

Først syntes Perrin landet var akkurat som de bølgende høydedragene de hadde krysset hele dagen. Så merket han grønne spirer i gresset. Ikke mange, og de måtte kjempe, men flere enn han hadde sett noe annet sted. Det var ikke så mye ugress der heller. Han kunne ikke forestille seg hva det var, men det var… noe med dette stedet. Og det Elyas sa, rørte ved et minne.

«Hva er det?» spurte Egwene. «Jeg føler… Hva er dette for et sted? Jeg tror ikke jeg liker det.»

«En lønnhage,» brølte Elyas. «Hører du aldri på historier? Det har selvfølgelig ikke vært en Ogur her på tre tusen og noen år, ikke siden Ødeleggelsen av Verden, men det er lønnhagen som skaper Oguren, ikke Oguren som skaper lønnhagen.»

«Bare en legende,» stammet Perrin. I fortellingene var lønnhagene alltid en trygg havn, et sted å skjule seg, enten det var for Aes Sedaier eller for krypene til Alle Løgners Far.

Elyas rettet ryggen. Om han ikke akkurat var uthvilt, var det vanskelig å se at han hadde løpt nesten hele dagen. «Kom igjen. Vi bør komme oss lenger inn i denne legenden. Ravnene vil ikke følge etter, men de kan se oss så nær kanten, og det er nok av dem til å vokte hele området. La dem bare holde på å jage.»

Nå da Perrin hadde stoppet, ville han gjerne bli akkurat der han var. De skjelvende beina tryglet om å få hvile i en uke. At han hadde følt seg oppkvikket, var rent forbigående, nå var trettheten og stølheten tilbake. Han tvang seg til å ta ett skritt, og enda ett. Det ble ikke lettere, men han kreket seg videre. Egwene viftet med tømmene for å få Bela til å fortsette. Elyas småløp uanstrengt av gårde, men gikk over til gangfart da han skjønte at de andre ikke greide å holde følge. Rask gange.

«Hvorfor – blir vi ikke her?» peste Perrin. Han pustet gjennom munnen, og tvang ordene ut mellom skjelvende åndedrag. «Hvis det virkelig er – en lønnhage. Her er vi trygge. Ingen Trolloker, ingen Aes Sedaier. Hvorfor – blir vi ikke bare her – til alt er over?» Kanskje ulvene heller ikke kommer inn her?

«Hvor lang tid vil det ta?» Elyas kikket over skulderen med et hevet øyebryn. «Hva har du tenkt å spise? Gress, som hesten? Og dessuten er det andre som kjenner til stedet, og ingenting holder mennesker ute, selv ikke de mest fordervede. Og det er bare ett sted hvor det ennå finnes vann.» Han rynket pannen bekymret mens han dreide seg rundt og gransket landet. Da han var ferdig, ristet han på hodet og mumlet for seg selv. Perrin følte at han kalte på ulvene. Fort. Fort. «Vi må velge mellom to onder, og ravnene er det ene. Kom igjen. Det er bare en halvfjerding eller to.»

Perrin ville stønnet hvis han hadde hatt pust til det.

Store rullesteiner lå strødd på de lave åsryggene. Ujevne klumper av gråstein dekket av lav og halvt begravd. Noen var store som hus. Tornekratt flettet seg rundt dem, og de fleste var halvveis skjult av lavt buskas. Enkelte grønne skudd i det tørre tornekrattet røpet at dette var et spesielt sted. Kraften som herjet i landet utenfor grensene, ga dette stedet sår også, men her ble de ikke like dype.

De karet seg over enda en høyde, og på den andre siden lå et lite tjern. De kunne ha vadet over med to skritt, men det fristende klare, rene vannet lå som et glassflak over sandbunnen. Selv Elyas hastet ivrig ned skråningen.

Perrin kastet seg ned ved tjernet og stakk hodet nedi. Et øyeblikk senere slurpet han i seg det kalde vannet som vellet opp fra dypet av jorden. Han ristet på hodet så det lange håret sendte ut en dusj av vanndråper. Egwene smilte og sprutet tilbake på ham. Perrins øyne ble alvorlige. Hun rynket pannen og åpnet munnen for å si noe, men stakk hodet ned i vannet igjen. Ingen spørsmål. Ikke nå. Ingen forklaring. Aldri. Men en tynn stemme naget ham. Du ville ha gjort det, ikke sant?

Til slutt ropte Elyas på dem: «Hvis dere vil ha mat, trenger jeg litt hjelp.»

Egwene arbeidet fornøyd og lo og spøkte mens de tilberedte det magre måltidet. De hadde ikke hatt mulighet til å felle noe bytte, og det var ikke annet enn ost og tørket kjøtt igjen. I det minste hadde de fortsatt te. Perrin gjorde sin del av arbeidet, men i taushet. Han merket Egwenes øyne på seg og så bekymringene vokse i ansiktet, men han unngikk å møte blikket hennes så ofte han kunne. Latteren forsvant, det ble langt mellom vittighetene, og de ble mer og mer anstrengt. Elyas så på uten å si noe. En dyster stemning senket seg over dem, og de begynte å spise i taushet. I vest rødmet solen, og lange, tynne skygger strakte seg ut.

Mindre enn en time til det blir mørkt. Hadde det ikke vært for lønnhagen, ville vi alle vært døde nå. Ville du ha reddet henne? Ville du hogd henne ned som en busk? Busker blør ikke, gjør de vel? Eller skriker og stirrer deg inn i ansiktet og spør hvorfor?

Perrin trakk seg lenger inn i seg selv. Han kunne føle at noe lo av ham, et sted innerst i tankene. Noe ondt. Ikke Den Mørkeste. Han skulle nesten ønske det. Ikke Den Mørkeste; ham selv.

For én gangs skyld hadde Elyas brutt regelen når det gjaldt bål. Det var ingen trær her, men han hadde revet døde greiner av busker og gjort opp ild inntil en kampestein som stakk ut av åssiden. Sotlagene på steinen fortalte Perrin at generasjoner av vandrere hadde brukt det samme stedet.

Den delen av kampesteinen som stakk opp av jorden, var avrundet på et vis. Den ene siden var en skarp bruddflate, hvor gammel, brun mose dekket den ruglete overflaten. Perrin syntes furene og hulningene i den avrundede delen virket underlige, selv om han var for full av dysterhet til å gruble nærmere over det. Men Egwene gransket steinen mens de spiste.

«Det ligner et øye,» sa hun til slutt. Perrin blunket overrasket. Det lignet virkelig et øye under all soten.

«Det er riktig,» sa Elyas. Han satt med ryggen til ilden og steinen mens han tygget på en læraktig kjøttslintre og gransket landet rundt dem. «Øyet til Artur Haukevinge. Øyet til Høykongen selv. Dette er hva makten og æren endte med når alt kom til alt.» Han sa det fraværende. Selv tyggingen virket fraværende. Blikket og oppmerksomheten var festet på åsryggen.

«Artur Haukevinge!» utbrøt Egwene. «Du tuller. Det er ikke et øye i det hele tatt. Hvorfor skulle noen hogge inn øyet til Artur Haukevinge i en stein her?»

Elyas skottet på henne over skulderen og mumlet: «Hva er det de lærer dere landsbyhvalper nå for tiden?» Han snøftet og rettet ryggen og fortsatte granskingen mens han snakket. «Artur Paendrag Tanreall, Artur Haukevinge, Høykongen, samlet alt land fra Pestlandet til Stormsjøene, fra Arythhavet til Ødelandet Aiel, og selv forbi Ødelandet. Han sendte til og med en hær til den andre siden av Arythhavet. Historien forteller at han hersket over hele verden. Hvordan det nå enn hadde seg, så var det han egentlig hersket over, mer enn nok for en hvilken som helst mann. Og han brakte fred og rettferdighet til landet.»

«Alle sto like foran loven,» sa Egwene, «og ingen mann løftet sin hånd mot en annen.»

«I det minste har du hørt historiene,» klukket Elyas tørt. «Artur Haukevinge sørget for fred og rettferdighet, men han gjorde det med ild og sverd. Et barn med en pose gull kunne ri alene fra Arythhavet til Verdensryggen og aldri frykte noe, men Høykongens rettferdighet var hard som denne kampesteinen hvis noen utfordret hans makt, selv om de bare gjorde det ved å være seg selv, eller om folk trodde de representerte en fare. Småfolket hadde fred og rettferdighet og fulle mager, men han beleiret Tar Valon i tyve år og satte en pris på tusen gullmerker på hodet til hver eneste Aes Sedai.»

«Jeg trodde du ikke likte Aes Sedaier,» sa Egwene.

Elyas smilte skjevt. «Det er det samme hva jeg liker, jente. Artur Haukevinge var en stolt tosk. En Aes Sedai kunne ha helbredet ham da han ble syk – eller ble forgiftet, som noen hevder – men hver eneste av de gjenlevende Aes Sedaiene var sperret inne bak De Skinnende Murene, og de brukte all sin Kraft til å stå imot hæren som lyste opp natten med leirbålene sine. Han ville aldri ha sluppet noen av dem innpå livet, uansett. Han hatet Aes Sedaier like sterkt som han hatet Den Mørkeste.»

Egwene strammet munnen, men da hun snakket, sa hun bare: «Hvordan viser alt dette at øyet tilhører Artur Haukevinge?»

«Bare dette, jente. Det var fred overalt, bortsett fra på den andre siden av havet, og folk hyllet ham hvor han enn dro – de elsket ham virkelig, skjønner du. Han var hard, men aldri mot småfolk. Han bestemte seg for at det var på tide å bygge en hovedstad. En ny by, ikke knyttet til noen gammel sak eller fraksjon eller rivalisering. Han ville bygge den her, i hjertet av landet innenfor sjøene og Ødelandet og Pestlandet. Her hvor ingen Aes Sedai frivillig ville dra, hvor de ikke kunne bruke Kraften. En hovedstad som en dag skulle gi fred og rettferdighet til resten av verden. Da de hørte budet, samlet småfolket nok penger til å bygge et monument. De fleste anså ham for å stå bare ett trinn under Skaperen. Et ørlite trinn under. Det tok fem år å hogge ut og reise monumentet. En statue av Haukevinge selv, hundre ganger større enn mannen. De reiste statuen her, og byen skulle vokse rundt den.»

«Det har aldri vært noen by her,» sa Egwene hånlig. «I så fall ville det ha vært noe igjen.»

Elyas nikket mens han fortsatte å holde utkikk. «Det har ganske riktig ikke vært noen by her. Artur Haukevinge døde samme dag som statuen sto ferdig. Sønnene og andre blodsbeslektede kjempet om hvem som skulle sitte på tronen. Statuen sto alene blant disse åsene. Sønnene og nevøene og fetterne døde, og Haukevinges blod forsvant fra verden – kanskje bortsett fra de som dro over Arythhavet. Det fantes dem som ville ha visket ut selv minnene om ham hvis de hadde kunnet. Bøker ble brent bare fordi de nevnte ham. Til slutt var det ingenting annet igjen av ham enn historiene, og de fleste er bare oppspinn. Slik endte hans heder og ære.

Striden endte selvfølgelig ikke med at Haukevinge og hans ætt døde ut. Det var fremdeles en trone å vinne, og hver fyrste og fyrstinne som kunne samle nok krigere, hungret etter den. Det var begynnelsen på Hundreårskrigen. Egentlig varte den et hundre og treogtyve år, og mesteparten av historien fra den tiden er skjult av røyken fra brennende byer. Mange fikk seg en bit av landet, men ingen fikk karet til seg hele, og en eller annen gang i de årene ble statuen revet ned. Kanskje de ikke lenger tålte å måle seg mot den.»

«Først virket det som om du forakter ham,» sa Egwene, «og nå virker det som om du beundrer ham.» Hun ristet på hodet.

Elyas snudde seg og så på henne med uttrykksløse øyne som ikke blunket. «Få i deg litt mer te nå, hvis du vil ha. Ilden skal være slukket før det blir mørkt.»

På tross av at lyset svant, kunne Perrin se øyet tydelig nå. Det var større enn et mannshode, og skyggene fikk det til å ligne et ravneøye, hardt og svart og nådeløst. Han ønsket at de kunne sove et annet sted.