Verdens Øye

KAPITTEL 49 Den Mørkeste rører på seg

Ved daggry våknet Rand med et rykk. Den dystre solen stakk mot øyelokkene der den nølende tittet frem over tretoppene i Pestlandet. Selv så tidlig lå heten som et tungt teppe over det bedervede landet. Han lå på ryggen med hodet på tepperullen og stirret mot himmelen. Den var fortsatt blå. Himmelen var i det minste uforandret, selv her.

Han var overrasket over å oppdage at han hadde sovet. En stund virket det uklare minnet om samtalen han hadde overhørt, som en del av en drøm. Men han så Nynaeves rødkantede øyne; det var tydelig at hun ikke hadde sovet. Lans ansikt var hardere enn noensinne, som om han hadde tatt på seg en maske igjen og ikke hadde tenkt å gi slipp på den.

Med bekymret ansikt gikk Egwene bort og bøyde seg ned ved siden av Den Kloke. Han kunne ikke høre hva de sa. Egwene snakket, og Nynaeve ristet på hodet. Egwene sa noe mer, og Den Kloke viftet henne bort. I stedet for å forsvinne bøyde Egwene seg nærmere, og i noen minutter snakket de to kvinnene enda lavere, og Nynaeve ristet fortsatt på hodet. Den Kloke avsluttet med en latter og klemte Egwene, og etter uttrykket å dømme sa hun noe trøstende. Men da Egwene reiste seg, skulte hun bort på Vokteren. Det virket ikke som Lan la merke til det; han så ikke i Nynaeves retning i det hele tatt.

Rand ristet på hodet og samlet sammen tingene sine. Han ga hendene og ansiktet og tennene en rask omgang med den lille vannskvetten Vokteren delte ut til slike formål. Han lurte på om kvinner hadde en måte de kunne lese menns tanker på. Det var en urovekkende tanke. Alle kvinner er Aes Sedaier. Han sa til seg selv at han ikke måtte la seg påvirke av Pestlandet. Han skylte munnen raskt og skyndte seg ut for å sale opp den rødbrune hesten.

Det var mer enn bare litt forvirrende å se leiren forsvinne før han nådde fram til hestene, men da han litt senere strammet salgjorden, ble hele leiren plutselig synlig. Alle hadde det travelt.

De syv tårnene sto tydelig frem i morgenlyset; fjerne stumper som store, uregelmessige høyder som bare antydet forgangen storhet. De hundre innsjøene var glatte og blå. Ingenting brøt overflaten denne morgenen. Da han så på innsjøene og ruinene av tårnene, klarte han nesten å glemme de syke vekstene rundt åsen. Det virket ikke som Lan unngikk å se på tårnene, like lite som han syntes å unngå Nynaeve, men på en eller annen måte så han likevel ikke på noen av dem mens han konsentrerte seg om å få følget klart til å dra.

Da kurvene var lastet på pakkhesten, og hver flekk og hver flis var fjernet og alle de andre satt i salen, sto Aes Sedaien alene på toppen av åsen. Øynene var lukket, og det virket ikke engang som hun pustet. Det skjedde ingenting, det Rand kunne se, bortsett fra at Nynaeve og Egwene skalv tross heten og gned seg hardt over armene. Plutselig ble Egwenes hender liggende fastfrosset på armene, og hun åpnet munnen og stirret på Den Kloke. Før hun rakk å si noe, hadde Nynaeve også sluttet å gni og sendte henne et skarpt blikk. De to kvinnene så på hverandre, til Egwene nikket og smilte, og etter et øyeblikk smilte Nynaeve også, skjønt hennes smil var bare halvhjertet.

Rand strøk fingrene gjennom håret, som allerede var våtere av svette enn av vannet han hadde plasket i ansiktet. Han var sikker på at det var noe i de tause blikkene deres han burde forstå, men den fjærlette berøringen av tankene hans forsvant før han kunne gripe den.

«Hva venter vi på?» spurte Matt. Skjerfet var festet lavt over pannen. Han hadde buen liggende over salknappen med en pil på strengen og hadde trukket koggeret frem i beltet så han lett kunne nå det.

Moiraine åpnet øynene og begynte å gå ned fra åsen. «Det gjenstår for meg å fjerne det siste sporet av det jeg gjorde her i natt. Restene ville løst seg opp av seg selv etter en dag, men jeg våger ikke å risikere noe. Vi er for nær, og Skyggen er for sterk her. Lan?»

Vokteren ventet til hun satt i salen på Aldieb før han satte kursen nordover. Foran dem ruvet Dhoomfjellene. Selv under soloppgangen reiste toppene seg svarte og livløse som ujevne tenner. Fjellveggen strakte seg så langt de kunne se mot øst og vest.

«Kommer vi til å nå Øyet i dag, Moiraine Sedai?» spurte Egwene.

Aes Sedaien ga Loial et blikk fra øyekroken. «Det håper jeg. Da jeg fant det forrige gang, var det rett forbi fjellene, ved foten av de høye passene.»

«Han sier at det flytter seg,» sa Matt og nikket mot Loial. «Hva om det ikke er der du tror?»

«Da fortsetter vi å lete til vi finner det. Den Grønne Mannen kan fornemme at noen trenger ham, og ingen trenger ham mer enn oss. Vår nød er verdens håp.»

Da fjellene rykket nærmere, gjorde det egentlige Pestlandet det også. Der løvet før hadde vært flekket av svart og gult, var det nå vått og falt av mens han så på, og det revnet under vekten av sin egen råttenskap. Trærne selv var mishandlet og forkrøplet, og de forvridde greinene krafset mot himmelen som for å be om nåde fra en makt som nektet å høre etter. Fra kutt og sprekker i barken dryppet noe som lignet puss. Det virket som trærne skalv da de red forbi, som om det ikke var noe virkelig solid igjen i dem.

«Det ser ut som de prøver å gripe etter oss,» sa Matt nervøst. Nynaeve sendte ham et oppgitt, hånlig blikk, og han la heftig til: «Vel, det ser sånn ut.»

«Og noen av dem ønsker det,» sa Aes Sedaien. Hun så seg over skulderen, og et øyeblikk var øynene hennes hardere enn Lans. «Men de vil ikke ha noe av det jeg er, og mitt nærvær beskytter dere.»

Matt lo forlegen, som om han trodde hun hadde kommet med en spøk.

Rand var ikke så sikker. Når alt kom til alt, var jo dette Pestlandet. Men trær kan jo ikke bevege seg. Selv om et tre kunne strekke seg etter et menneske, hvorfor skulle det gjøre det? Vi innbiller oss ting, og hun prøver bare å holde oss årvåkne.

Med ett stirret han mot venstre, inn i skogen. Det treet, ikke tyve skritt unna, hadde skjelvet, og det var ikke noe han innbilte seg. Treet var for knudret og forpint til at han kunne se hva slags tre det var. Mens han holdt øye med det, kastet treet seg plutselig frem og tilbake igjen, bøyde seg ned og pisket mot bakken. Noe skrek skjærende og gjennomtrengende. Treet spratt opp igjen; greinene slynget seg rundt noe mørkt som skrek og spyttet og vred seg.

Han svelget tungt og forsøkte å lede Røde unna, men det sto skjelvende trær på begge sider. Den rødbrune hesten rullet med øynene så bare det hvite var synlig. Rand befant seg plutselig i en tett klynge av hester da de andre prøvde å gjøre det samme som ham.

«Hold dere i bevegelse,» kommanderte Lan og trakk sverdet. Nå hadde Vokteren på seg stålforsterkede hansker og den grågrønne ringbrynjen. «Hold dere i nærheten av Moiraine Sedai.» Han snudde Mandarb rundt, ikke mot treet og dets bytte, men i motsatt retning. Kappen gjorde at han smeltet inn i Pestlandet før den svarte hingsten var ute av syne.

«Nærmere,» sa Moiraine inntrengende. Hun saktnet ikke farten, men gjorde tegn til de andre om å trekke nærmere henne. «Hold dere så nær meg som dere kan.»

Et brøl sprengte seg frem fra den retningen Vokteren hadde forsvunnet. Det dundret i luften så trærne dirret, og da det svant hen, virket det som det ennå ga gjenlyd. Igjen kom brølet, fylt av raseri og død.

«Lan,» sa Nynaeve. «Han –»

Den grusomme lyden avbrøt henne, men det var en ny tone i det hun sa. Frykt. Så var lyden brått borte.

«Lan kan passe på seg selv,» sa Moiraine. «Ri, Kloke.»

Vokteren dukket opp mellom trærne mens han holdt sverdet godt klar av seg selv og hesten. Bladet var svartfarget av blod, og dampen steg fra det. Omhyggelig tørket Lan bladet rent med en klut han fant frem fra saltasken, og gransket stålet for å forvisse seg om at han hadde fått fjernet alt. Da han slapp kluten, falt den fra hverandre før den nådde bakken, og selv de enkelte delene løste seg opp.

Uten en lyd sprang en massiv kropp frem fra trærne og mot dem. Vokteren hvirvlet Mandarb rundt, men idet krigshesten steilet, parat til å slå til med de stålskodde hovene, blinket Matts pil gjennom luften, og trengte inn i det ene øyet i et ansikt som stort sett syntes å bestå av munn og tenner. Sparkende og skrikende falt vesenet om før det nådde bort til dem. Rand stirret idet de hastet forbi. Vesenet var dekket av lang, stiv bust, og altfor mange bein stakk ut fra den bjørnestore kroppen i underlige vinkler. Noen av dem, de som stakk ut av ryggen i hvert fall, kunne ikke brukes til å gå med, men de fingerlange klørne i enden av dem rev og slet i jorden i dødskrampe.

«Bra skudd, sauegjeter.» Lan gransket skogen uten tanke på det som døde bak dem.

Moiraine ristet på hodet. «Det skulle ikke ha villet nærme seg en som rører ved Den Sanne Kilden.»

«Agelmar sa at Pestlandet beveger på seg,» sa Lan. «Kanskje Pestlandet også vet at Mønsteret former seg til et Nett.»

«Skynd dere.» Moiraine støtte hælene i siden på Aldieb. «Vi må komme oss raskt over de høye passene.»

Men mens hun snakket, reiste Pestlandet seg mot dem. Trærne kastet seg mot dem og strakte seg etter dem uten å bry seg om Moiraine rørte ved Den Sanne Kilden eller ikke.

Rand hadde sverdet i hånden; han husket ikke når han hadde trukket det. Han hogg til igjen og igjen, og det hegremerkede bladet skar gjennom råtne greiner. Sultne trær rykket til seg avhogde, buktende stumper – han syntes nesten han kunne høre dem skrike – men hele tiden kom det flere, og de buktet seg som slanger i et forsøk på å gripe om armene, livet, nakken hans. Han lette etter det store intet og fant det i Tvillingelvenes steinete, gjenstridige jord: «Manetheren!» Han flekket tenner og skrek til det smertet i strupen. Det hegremerkede stålet blinket i det kraftløse sollyset. «Manetheren! Manetheren!»

Matt sto i stigbøylene og sendte pil etter pil lynrapt inn i skogen. De sank inn i forkrøplede skikkelser som snerret og glefset med utallige tenner etter de dødbringende pilene. Men bak dem kom nye skikkelser som kravlet over de døde for å nå rytterne. Matt hadde også forlatt nåtiden. «Carai an Caldasar!» skrek han mens han dro et sett styrefjærer opp til kinnet og slapp pilen. «Carai an Ellisande! Al Ellisande! Mordero daghain pas duente cuebiyar! Al Ellisande!»

Også Perrin sto i stigbøylene med taust og hardt ansikt. Han red først, og øksa hogg en sti gjennom skog og råttent kjøtt, alt etter hva som kom i hans vei. Piskende trær og hylende vesener rygget tilbake for den tettbygde mannen med de ville gylne øynene og den hvinende øksa. Han presset hesten videre det ene innbitte skrittet etter det andre.

Ildkuler fløy fra Moiraines hender. Der de traff, blaffet et tre opp som en buktende fakkel, eller en skrikende, glefsende skikkelse kavet med menneskelignende hender og flenget hvasse klør inn i sin egen brennende kropp til den døde.

Igjen og igjen sporet Vokteren Mandarb inn mellom trærne, og sverdblad og hansker dryppet av boblende, dampende blod. Når han nå vendte tilbake, var det oftere og oftere flenger i hærklærne og blødende flenger på kroppen, og krigshesten hans snublet og blødde også. Hver gang tok Aes Sedaien seg tid til å legge hendene på sårene, og når hun tok hendene bort, var huden hel under blodet.

«Jeg tenner bauner for Halvmennene,» sa hun bittert. «Videre! Vi må videre!» De presset seg videre med ett langsomt skritt om gangen.

Hvis ikke trærne hadde slått like mye mot de angripende kroppene som mot menneskene, hvis ikke alle de ulike skikkelsene hadde kjempet like mye mot trærne og hverandre for å nå dem, var Rand overbevist om at de ville blitt overmannet. Han var ikke sikker på om det ikke fortsatt kunne skje. Men så steg et fløyteaktig skrik bak dem. Fjernt og tynt skar det gjennom snerringen fra de av Pestlandets beboere som var rundt dem.

Snerringen stilnet som om den ble skåret over med kniv. De angripende skikkelsene frøs fast og trærne sto ubevegelige. Like plutselig som vesenene med bein hadde dukket opp, forsvant de og ble borte i den forkrøplede skogen.

Igjen lød skingringen; det pep som en sprukken gjeterfløyte, og et kor av lignende skrik svarte. Et halvt dusin som sang til hverandre langt bak dem.

«Ormer,» sa Lan dystert, og Loial ynket seg. «De har gitt oss et pusterom, hvis vi bare har nok tid til å utnytte det.» Øynene målte avstanden som var igjen til fjellene. «Det er få vesener i Pestlandet som vil møte en orm hvis de kan unngå det.» Han drev hælene i siden på Mandarb. «Ri!» Hele følget kastet seg etter ham; de sprengred gjennom et Pestland der det eneste tegnet til liv var pipingen bak dem.

«Ble de skremt bort av ormer?» spurte Matt vantro. Han spratt opp og ned i salen mens han prøvde å slenge buen over ryggen.

«En orm» – det var en markert forskjell i måten Lan uttalte ordet på – «kan drepe en Skygger, hvis ikke Skyggeren har Den Mørkestes hell på sin side. Og vi har en hel flokk etter oss. Ri! Ri!» De mørke toppene var nærmere nå. En time, anslo Rand, med den farten Vokteren holdt.

«Vil ikke ormene følge etter oss opp i fjellene?» spurte Egwene åndeløst.

Lan lo bistert. «Det vil de ikke. Ormene er redde for det som lever i passene.»

Loial ynket seg igjen. Rand ønsket han ville slutte med det. Han var klar over at Loial visste mer om Pestlandet enn noen av dem, unntatt Lan, selv om Oguren hadde lært det fra bøker i en trygg lønnhage. Men hvorfor må han minne meg på at det finnes verre ting her enn det vi allerede har sett?

Pestlandet fløt forbi dem. Ugress og små busker skvalpet råttent under galopperende hover. Trær av de slagene som før hadde angrepet dem, rørte ikke på så mye som et blad selv når de red like under de forvridde greinene. De mørke, forblåste Dhoomfjellene fylte himmelen foran dem, og for Rand virket det nesten som om han kunne strekke ut hånden og ta på dem.

Den skarpe pipingen ble tydeligere, og det hørtes svuppende lyder bak dem, høyere enn det som sprakk under hovene. For høyt, som om halvråtne trær ble knust under store, glidende kropper. For nær. Rand kastet et blikk over skulderen. Bak dem pisket tretoppene og ble meid ned som gress. Terrenget begynte å stige opp mot fjellene; det skrånet nok til at han skjønte at de var i ferd med å klatre opp.

«Vi kommer ikke til å greie det,» sa Lan. Han dempet ikke Mandarbs galopp, men plutselig var sverdet i hånden på ham igjen. «Ta vare på deg selv i passene, Moiraine, så kommer du helskinnet igjennom.»

«Nei, Lan!» ropte Nynaeve.

«Vær stille, jente! Lan, selv ikke du kan stoppe en flokk ormer. Jeg vil ikke vite av det. Jeg trenger deg til Øyet.»

«Piler,» ropte Matt åndeløst.

«Ormene vil ikke engang kjenne dem,» ropte Vokteren. «De må skjæres i stykker. De kjenner ikke stort annet enn sult. Noen ganger frykt.»

Mens Rand klynget seg til salen med et dødsgrep, ristet han på skuldrene og prøvde å myke opp de anspente skuldrene. Hele brystet strammet seg til han knapt kunne puste, og det var som glødende nålespisser prikket over huden. Pestlandet ble til lave åser ved foten av fjellene. Han kunne se ruten de måtte følge når de kom høyere opp; en slyngende sti, og lenger inne lå det høye passet som et øksehogg i svart stein. Lys, hva er det der oppe som kan skremme ormene bak oss? Lyset hjelpe meg, jeg har aldri vært så redd før. Jeg har ikke lyst til å dra videre. Ikke videre! Han lette etter flammen og det store intet mens han skjente på seg selv. Tosk! Din redde, feige tosk! Du kan ikke bli her, og du kan ikke dra tilbake. Har du tenkt å la Egwene møte det alene! Det store intet unnvek ham, tok form og brast i tusen lyspunkter, tok form igjen og brast på ny, mens hvert lyspunkt etset som glødende nåler gjennom marg og bein til han skalv av smerte og trodde han skulle sprenges. Lyset hjelpe meg, jeg kan ikke fortsette. Lyset hjelpe meg!

Rand samlet tømmene på den rødbrune hesten for å vende tilbake. Han ville heller møte ormene enn det som lå foran. Men med ett forandret landet seg. Mellom en åsside og den neste, mellom åskam og topp, ble Pestlandet borte.

Grønt løv dekket fredelig utstrakte greiner. Markblomster bredte seg i et fargerikt lappeteppe over gress som bøyde seg under en frisk vårvind. Sommerfugler flagret fra blomst til blomst, bier summet og fugler kvitret.

Med munnen åpen av undring galopperte han videre til det gikk opp for ham at Moiraine, Lan, Loial og de andre hadde stoppet. Sakte tøylet han hesten. Han var lamslått av overraskelse. Egwenes øyne holdt på å trille ut av hodet hennes, og Nynaeve satt og måpte. «Vi er i sikkerhet,» sa Moiraine. «Dette er Den Grønne Mannens sted, og Verdensøyet er her. Her kan ikke Pestlandets vesener trenge seg inn.»

«Jeg trodde det lå på den andre siden av fjellene,» mumlet Rand. Mot nord kunne han ennå se toppene og de høye passene. «Du sa at det alltid var på den andre siden av passene.»

«Dette stedet,» sa en dyp stemme mellom trærne, «er alltid der det er. Det som forandrer seg, er hvor de som trenger det, befinner seg.»

En skikkelse trådte ut fra bladverket, en mannsskikkelse som var så mye større enn Loial som Oguren var større enn Rand. En menneskeform av sammenvevde ranker og blader, grønne og stadig i vekst. Håret var gress som bølget ned til skuldrene, øynene var store hasselnøtter og fingerneglene eikenøtter. Grønne blader flettet seg sammen til en lang skjorte og bukser, og på føttene dannet barkstykker støvler uten en søm. Sommerfugler svevde rundt ham og landet på fingrene, skuldrene, ansiktet. Alt på mannen var grønt, bortsett fra et dypt arr som strakte seg oppover kinnet og tinningen og det øverste av hodet, og der var rankene brune og visne.

«Den Grønne Mannen,» hvisket Egwene. Det arrete ansiktet smilte, og et øyeblikk var det som fuglene sang høyere.

«Selvfølgelig er jeg ham. Hvem ellers skulle være her?» Hasselnøttøynene betraktet Loial. «Det er godt å se deg, lille bror. Før i tiden var det mange av dere som gjestet meg, men i den senere tid har det vært få.»

Loial klatret ned fra den store hesten sin og bukket høytidelig. «Du gjør ære på meg, Trebror. Tsingu ma choshih, T’ingshen.»

Den Grønne Mannen la smilende en arm rundt Ogurens skuldre. Sammen med Loial så han ut som en mann ved siden av en gutt. «Det er ikke å gjøre ære på noen, lille bror. Vi skal synge Tresangene og minnes De Store Trærne og lønnhagen, og holde Lengselen på avstand.» Han gransket de andre som nå steg ned fra hestene, og blikket stanset ved Perrin. «En ulvebror! Er det virkelig så at de gamle tidene lever igjen?»

Rand stirret på Perrin. Perrin for sin del snudde hesten så den ble stående mellom ham og Den Grønne Mannen, og bøyde seg for å undersøke salgjorden. Rand var sikker på at han bare ønsket å unngå Den Grønne Mannens granskende blikk. Med ett snakket Den Grønne Mannen til Rand.

«Underlige klær du bærer, Dragesønn. Har Hjulet dreid seg så langt? Har Dragefolket vendt tilbake til Den Første Pakt? Men du bærer sverd. Det er hverken nå eller den gang.»

Rand måtte streve for å fukte munnen før han kunne si noe. «Jeg forstår ikke hva du snakker om. Hva mener du?»

Den Grønne Mannen rørte ved det brune arret på hodet. Et øyeblikk virket han forvirret. «Det… det kan jeg ikke si. Mine minner er løsrevne og flytende, og mye av det gjenværende er som løv etter et besøk av sommerfugllarver. Likevel, jeg er sikker… Nei, det er borte. Men du skal være velkommen. Du, Moiraine Sedai, er mer enn en overraskelse. Da dette stedet ble laget, ble det laget slik at ingen kunne finne det to ganger. Hvordan har du kommet hit?»

«Nød,» svarte Moiraine. «Min nød, verdens nød. Mest av alt verdens nød. Vi har kommet for å se Verdensøyet.»

Den Grønne Mannen sukket, og vinden sukket i det tykke grønne løvet. «Da har det kommet igjen. Det minnet er fremdeles helt. Den Mørkeste beveger på seg. Jeg har fryktet det. For hvert år som går, kjemper Pestlandet hardere for å trenge seg inn, og denne gangen har det vært vanskeligere å holde det ute enn noen gang siden begynnelsen. Kom, jeg skal ta dere med.»