Verdens Øye

KAPITTEL 34 Den siste landsbyen

Det var mørkt da de nådde Carysford. Det hadde tatt lengre tid enn mester Kinch sa da han slapp dem av. Rand lurte på om tidssansen var ute av lage. Det var bare tre netter siden Howal Godd og Fire Konger, to siden Paitr overrasket dem i Sheran, og mindre enn en dag siden en Mørkefrende, en navnløs kvinne, hadde forsøkt å drepe dem i stallen ved Dronningens Mann. Det virket som om alt hadde skjedd for et år siden, eller i et annet liv.

Men samme hva som skjedde med tiden, virket Carysford i det minste normal nok på overflaten. De velstelte mursteinshusene var dekket av villvin, og bortsett fra selve Caemlynveien, var alt tilsynelatende rolig og fredelig. Men hva ligger under overflaten? lurte han på. Sheran hadde virket fredelig, det samme hadde landsbyen hvor kvinnen … Han hadde ikke fått med seg navnet, og han ville ikke tenke mer på det.

Lyset strømmet fra vinduene og ut i nesten folketomme gater. Det passet Rand bra. Han snek seg fra hjørne til hjørne og unngikk de få menneskene som var ute. Matt holdt seg ved siden av ham. De sto ubevegelige når knasing i grus røpet at en landsbyboer nærmet seg, og de smatt fra skygge til skygge når den utydelige skikkelsen hadde passert dem.

Caryelva var bare tredve alen bred, og det svarte vannet fløt tregt, men det var bygd bro over vadestedet for lenge siden. Århundrer av regn og vind hadde slitt brohodene til steinene nesten så ut som naturformasjoner. År med fraktevogner og kjøpmenns vogntog hadde også tæret på de tykke treplankene. Løse bord dundret som trommer under støvlene. Selv lenge etter at de hadde passert landsbyen, ventet Rand at en stemme skulle forlange å få vite hvem de var. Eller verre, allerede ville vite hvem de var.

Landet var blitt mer og mer bebygd jo lenger de gikk. De så hele tiden lys fra gårdshus, og det var hekker og plankegjerder langs alle veier og jorder. Det var alltid jorder, og aldri et skogholt i nærheten av veien. Det var som om de hele tiden var i utkanten av en landsby, selv når de var timer fra nærmeste by. Velstelt og fredelig. Og ikke et eneste tegn til at Mørkefrender lusket rundt.

Plutselig satte Matt seg ned i veien. Han hadde løftet på skjerfet nå da det eneste lyset kom fra månen. «En favn er to alen,» mumlet han. «Og det går fire tusen alen på en fjerding… Jeg går hverken en favn eller alen før jeg vet det er et sted å sove når vi kommer frem. Det ville heller ikke vært ille med en matbit. Du har ikke gjemt noe i lommene, vel? Et eple, kanskje? Jeg ville ikke klandre deg for det. Du kan vel se etter i hvert fall.»

Rand myste i begge retninger av veien. De var de eneste som beveget seg i natten. Han skottet mot Matt som hadde trukket av seg en støvel og masserte foten sin. De hadde iallfall vært de eneste som beveget seg. Hans egne føtter verket også. Det sitret i beina som for å fortelle at han ennå ikke hadde gjenvunnet så mye krefter som han trodde.

Mørke hauger lå utover jordet foran dem. Høystakker som var blitt mindre etter vinterfôring, men tross alt høystakker.

Han rugget i Matt med tåen. «Vi sover her.»

«Høystakker igjen.» Matt sukket, men trakk på seg støvlene og reiste seg.

Vinden økte, og det ble stadig kaldere. De klatret over de glatte gjerdepålene og gravde seg raskt inn i høyet. Presenningen som beskyttet høyet mot regn, tok også av for vinden.

Rand vred på seg til han fant en behagelig stilling. Stråene stakk ham gjennom klærne, men det hadde han lært seg å tåle. Han forsøkte å telle alle høystakkene de hadde sovet i siden Hvitebro. Heltene i historiene måtte aldri sove i høystakker eller under hekker. Men det var ikke lenger lett å late som, selv ikke et kort øyeblikk. Han var ingen helt i en historie. Med et sukk trakk han opp kragen i håp om at høyet ikke skulle finne veien ned nakken.

«Rand?» sa Matt stille. «Rand, tror du vi greier det?»

«Tar Valon? Det er langt igjen, men –»

«Caemlyn. Tror du vi når Caemlyn?»

Rand løftet hodet, men det var mørkt i hiet deres. Det var bare stemmen som røpet hvor Matt var. «Mester Kinch sa to dager. I overmorgen eller dagen etter kommer vi dit.»

«Hvis ikke hundre Mørkefrender eller et par Skyggere venter på oss underveis.» Det ble stille et øyeblikk, og så sa Matt: «Jeg tror at vi er de siste, Rand.» Han hørtes skremt ut. «Hva alt sammen enn måtte handle om, er det bare oss to nå. Bare oss to.»

Rand ristet på hodet. Han visste at Matt ikke kunne se i mørket, men det var uansett mest for å berolige seg selv. «Sov nå, Matt,» sa han trett. Men han lå lenge våken før søvnen kom. Bare oss.

Han ble vekket av et hanegal og karet seg ut i grålysningen og børstet av seg høy. På tross av forholdsreglene hadde noen strå funnet veien ned ryggen, og de klødde mellom skulderbladene. Han tok av seg frakken og trakk skjorteflakene opp av buksene for å nå stråene. Mens han sto med den ene hånden bak nakken og den andre vridd bak på ryggen, ble han klar over at det var folk i nærheten.

Solen hadde ennå ikke stått opp, men det var allerede en jevn strøm av mennesker på veien, enkeltvis og i par. De trasket mot Caemlyn, noen med sekker eller bylter på ryggen, andre bare med en stav, hvis de hadde såpass. De fleste var unge menn, men her og der var det en ung kvinne eller noen eldre. Hver og en av dem var merket av at de hadde gått langt. Noen hadde hengende skuldre og blikket festet på føttene, andre festet blikket på noe som ennå ikke var synlig, noe i soloppgangen.

Matt rullet ut av høystakken og klødde seg. Han tok seg bare tid til å surre skjerfet rundt hodet; det skygget litt mindre for øynene denne morgenen. «Tror du vi får oss noe å spise i dag?»

Rands mage rumlet. «Vi får tenke på det når vi er ute på veien,» sa han. Hastig rettet han på klærne før han gravde sin del av byltene deres ut av høystakken.

Da de nådde gjerdet, så Matt også folkene. Han rynket pannen og ble stående mens Rand klatret over gjerdet. En ung mann, ikke stort eldre enn ham, kikket på dem idet han passerte. Klærne var støvete, og det samme var tepperullen på ryggen.

«Hvor skal du?» ropte Matt.

«Til Caemlyn for å se Dragen, selvfølgelig,» ropte karen tilbake uten å stoppe. Han løftet et øyebryn da han så salveskene som hang fra skuldrene deres. «Akkurat som dere.» Med en latter fortsatte han, og øynene stirret allerede ivrig fremover.

Matt stilte det samme spørsmålet flere ganger i løpet av dagen, og de eneste som ikke svarte det samme, var lokale bønder. Hvis de svarte i det hele tatt, var det ved å spytte og snu seg bort i avsky. De snudde seg bort, men stirret likevel vaktsomt fra øyekroken. Ansiktene deres sa at fremmede kunne finne på hva som helst hvis man ikke passet på.

Folk som bodde i området var ikke bare vaktsomme overfor fremmede, de virket også oppgitte. Det var akkurat nok folk på veien til å sinke vognene og kjerrene som dukket opp da solen tittet over horisonten. Selv den vanlige bedagelige farten ble halvert. Ingen av dem var i humør til å gi noen skyss. En sur grimase og kanskje en ed over arbeidet de ikke fikk gjort, var et mer sannsynlig svar.

Kjøpmannsvognene som var på vei til eller fra Caemlyn, rullet forbi uten å bli hindret av annet enn hyttede never. Det første vogntoget dukket opp tidlig på morgenen, og hestene travet raskt av gårde med solen så vidt over horisonten bak vognene. Rand kom seg ut av veien. De ga ikke tegn til å stoppe for noe, og han så andre kare seg unna også. Han trakk seg helt ut til grøftekanten, men fortsatte å gå.

Et glimt av bevegelse idet den første vognen rullet mot ham, var den eneste advarselen han fikk. Han ramlet ned i grøften akkurat da kusken smelte med pisken i luften der hodet hans hadde vært. Fra der han lå, møtte han øynene til kusken da vognen rullet forbi. Harde øyne over en stram munn. Ingen bekymring over at han kunne ha flenget opp ansiktet hans eller ødelagt et øye.

«Må Lyset blinde deg!» ropte Matt etter vognen. «Du kan ikke –» En ridende vakt slo ham i skulderen med den butte enden av spydet, og han ramlet oppå Rand.

«Ut av veien, skitne Mørkefrender!» knurret vakten uten å saktne farten.

Etter det holdt de god avstand til vognene. Det var mer enn nok av dem. Knirkingen og klapringen fra en vogn hadde ikke før forsvunnet, så hørte de en ny komme. Vaktene og kuskene stirret på Caemlyn-vandrerne som om de var gående møkk. En gang feilberegnet Rand lengden på pisken til en kusk. Han klemte hånden mot kuttet over øyebrynet mens han svelget hardt for ikke å spy av tanken på hvor nær øyet den var. Kusken smilte tilfreds. Med den andre hånden grep Rand tak i Matt for å hindre ham i å legge en pil mot buestrengen.

«La det være,» sa han. Han nikket mot vaktene som red langs vognene. Noen av dem lo, andre stirret hardt på Matts bue. «Hvis vi er heldige, slår de oss bare med spydene. Hvis vi er heldige.»

Matt gryntet surt, men han fulgte med da Rand dro ham videre.

To ganger kom tropper fra Dronningens Garde travende ned veien, og lansebåndene flagret i vinden. Noen av bøndene ropte at de ville at noe skulle gjøres med de fremmede, og Garden stoppet alltid tålmodig for å lytte. Midt på dagen overhørte Rand en slik samtale.

Bak visiret på hjelmen var kapteinens munn en tynn strek. «Hvis noen av dem stjeler noe, eller trenger seg inn på jordene dine,» knurret han til den hengslete bonden som rynket pannen ved stigbøylen hans, «skal jeg slepe ham for en magistrat. Men de bryter ingen av Dronningens lover ved å gå på Dronningens vei.»

«Men de er overalt,» protesterte bonden. «Ingen vet hvem de er, eller hva de er. Alt dette snakket om Dragen …»

«Lys, mann! Dere har bare en håndfull her. Caemlyns murer buler av dem, og det kommer flere hver eneste dag.» Kapteinens skulende blikk ble mørkere da han fikk øye på Rand og Matt i veien. Han viftet nedover veien med en stålforsterket hanske. «Kom dere videre, ellers burer jeg dere inn for å ha blokkert trafikken.»

Stemmen var ikke strengere med dem enn med bonden, men de fortsatte. Kapteinens blikk fulgte dem et stykke, og Rand kunne føle det i ryggen. Han trodde ikke Garden hadde noen videre sympati med vandrerne, og ingen sympati med en sulten tyv. Han bestemte seg for ikke å la Matt stjele flere egg.

Likevel var det en fordel med alle vognene og vandrerne, spesielt alle de unge mennene som var på vei til Caemlyn. Hvis noen Mørkefrender fulgte etter dem, ville det være som å plukke ut to bestemte duer i en dueflokk. Hvis Myrddraalen fra Vinternatt ikke hadde visst nøyaktig hvem den var ute etter, ville hans likemann kanskje ikke greie seg bedre.

Magen rumlet med jevne mellomrom, og det minnet ham på at de nesten ikke hadde penger igjen, slett ikke nok til et måltid med prisene de forlangte så nær Caemlyn. En gang tok han seg i å holde en hånd på fløyteskrinet, og han dyttet det bestemt bak på ryggen. Godd hadde visst alt om fløyten og sjongleringen. Det var ikke godt å vite hvor mye Ba’alzamon hadde fått vite før det var slutt – hvis det Rand så hadde vært slutten – eller hvor mye som var gått videre til andre Mørkefrender.

Han så lengselsfullt mot en gård de passerte. En mann patruljerte langs gjerdet med to hunder som knurret og dro i lenkene. Det virket som om mannen ikke ønsket annet enn en god grunn til å slippe løs hundene. Det var ikke alle bønder som hadde hundene sine ute, men ingen ville tilby arbeid til vandrere.

Rand og Matt hadde vandret gjennom enda to landsbyer før solen gikk ned. Landsbyfolket sto i klynger og snakket med hverandre mens de kikket på den jevne strømmen som passerte. Ansiktene var ikke vennligere enn ansiktene til bøndene, vognførerne eller Dronningens Garde. Alle disse fremmede var på vei for å se den uekte Dragen. Tosker som ikke hadde vett til å bli der de hørte hjemme. Kanskje var de tilhengere av den uekte Dragen. Kanskje til og med Mørkefrender. Om det var noen forskjell på de to.

Da kvelden kom, begynte strømmen å løse seg opp ved den andre landsbyen. De få som hadde penger, forsvant inn i vertshuset, selv om de måtte krangle seg inn, og andre begynte å lete etter egnede busker eller jorder uten hunder. I tussmørket hadde han og Matt Caemlynveien for seg selv. Matt begynte å snakke om å finne en ny høystakk, men Rand insisterte på å fortsette.

«Så lenge vi kan se veien,» sa han. «Jo lenger vi går før vi stopper, jo lenger foran dem er vi.» Hvis de jager dere. Hvorfor skulle de jage dere nå, når de har ventet så lenge på at dere skal komme til dem?

Argumentet var godt nok for Matt. Han kikket jevnlig over skulderen, men økte farten. Rand måtte henge i for å holde følge.

Natten tyknet til, og det var bare svakt måneskinn. Matts krefter dabbet av, og han begynte å klage igjen. Verkende knuter dannet seg i leggene til Rand. Han sa til seg selv at han hadde gått lenger på en hard arbeidsdag på gården sammen med Tam, men samme hvor ofte han gjentok det, kunne han ikke få seg til å tro på det. Han bet tennene sammen og lot seg ikke merke med smerten. Han ville ikke stoppe.

Med Matts klaging og han selv som konsentrerte seg om hvert eneste skritt, var de nesten fremme i landsbyen før han så lysene. Han stavret noen skritt til og stoppet. Med ett ble han klar over den brennende følelsen i føttene og oppover beina. Han trodde han hadde gnagsår på den høyre foten.

Da han så lysene fra landsbyen, sank Matt ned på kne med et stønn. «Kan vi stoppe nå?» peste han. «Eller vil du finne et vertshus og henge opp et skilt for Mørkefrendene? Eller en Skygger.»

«Den andre siden av byen,» svarte Rand og stirret på lysene. Fra denne avstanden kunne det ha vært Emondsmark som lå der i mørket. Hva venter der? «En halvfjerding til, det er alt.»

«Alt! Jeg går ikke et eneste skritt til!»

Rands bein brant, men han tvang seg til å ta et skritt, og så enda ett. Det ble ikke noe lettere, men han fortsatte med et skritt om gangen. Før han hadde gått ti skritt, hørte han Matt snuble etter mens han mumlet. Det var like bra ikke å høre hva han sa.

Det var sent nok til at landsbygatene var forlatte, selv om de fleste husene hadde lys i minst ett vindu. Det opplyste vertshuset midt i landsbyen var omgitt av en gyllen dam som fortrengte mørket. Musikk og latter, som ble dempet av de tykke veggene, kom sivende ut fra bygningen. Skiltet over døren knirket i vinden. Foran vertshuset sto en hest og kjerre i Caemlynveien, og en mann undersøkte seletøyet. To menn sto i utkanten av lyset på den andre siden av bygningen.

Rand stoppet i skyggene ved siden av et hus som ikke var opplyst. Han var for sliten til å tråkle seg gjennom smugene og finne en vei rundt. Et minutts hvile kunne ikke skade. Bare til mennene forsvant. Matt lot seg falle inn til veggen med et takknemlig sukk, og lente seg bakover som om han hadde tenkt å sove der.

Det var noe med de to mennene borte ved skyggene som gjorde Rand nervøs. Han kunne ikke sette fingeren på noe bestemt, men forsto at mannen ved kjerra følte det samme. Han nådde enden av reima han kontrollerte og justerte bisselet til hesten, og så begynte han forfra igjen. Han holdt hele tiden hodet senket og festet blikket på det han holdt på med, ikke på de andre mennene. Det kunne ganske enkelt skyldes at han ikke var oppmerksom på dem, selv om de sto mindre enn femti fot unna, hadde det ikke vært for den stive og klossete måten han beveget seg på for å unngå å se mot dem.

En av mennene i skyggene var bare en svart skikkelse, men den andre sto lenger inn i lyset med ryggen til Rand. Det var tydelig at han ikke gledet seg over samtalen. Han vred hendene, så ned i bakken og nikket med jevne mellomrom til noe den andre sa. Rand kunne ikke høre noe, men han fikk inntrykk av at det bare var mannen i skyggene som snakket. Den engstelige mannen bare lyttet og nikket og vred hendene nervøst.

Fyren som sto der innhyllet i mørke, gikk til slutt sin vei, og den engstelige mannen trådte inn i lyset igjen. Selv om natten var kald, tørket han ansiktet med forkleet som om han var dyvåt av svette.

Det prikket i huden da Rand så skikkelsen forsvinne i mørket. Han visste ikke hvorfor, men det var som om uroen han følte, skyldtes denne mannen. Det kriblet lett i nakken, og hårene på armene reiste seg som om han nettopp var blitt klar over at noen snek seg innpå ham. Med et kast på hodet gned han seg over armene. Du begynner visst å bli like tåpelig som Matt.

I samme øyeblikk gled skikkelsen forbi lyset fra et vindu – like i utkanten av lyset – og det kriblet i Rands hud. Skiltet på vertshuset knirket skri-skri-skri i vinden, men den mørke kappen beveget seg ikke.

«En Skygger,» hvisket han, og Matt spratt opp som om han hadde ropt.

«Hva –?»

Han la en hånd over munnen til Matt. «Stille.» Den mørke skikkelsen forsvant i mørket. Hvor? «Den er borte nå. Tror jeg. Håper jeg.» Han tok bort hånden. Den eneste lyden fra Matt var et langt åndedrag.

Den urolige mannen var nesten fremme ved døren. Han stoppet og glattet forkleet. Det var tydelig at han tok seg sammen før han gikk inn.

«Merkelige venner du har, Raimun Holdwin,» sa mannen ved kjerra plutselig. Det var en gammel manns stemme, men den var kraftig. Han som snakket, rettet ryggen og ristet på hodet. «Merkelige venner i mørket for en vertshusholder.»

Den urolige mannen skvatt til da den andre snakket. Han kikket seg rundt som om han ikke hadde sett kjerra og den andre før nå. Han trakk pusten dypt og samlet seg før han spurte skarpt: «Og hva mener du med det, Almen Bunt?»

«Akkurat det jeg sa, Holdwin. Merkelige venner. Han er ikke herfra, er han vel? Mye rart har kommet forbi her de siste ukene. Veldig mye rart.»

«Du er meg en fm en til å kritisere.» Holdwin hevet et øyebryn. «Jeg kjenner mange folk, selv noen fra Caemlyn. Jeg er ikke innemurt alene på en gård som deg.» Han ventet, og så fortsatte han som for å forklare noe. «Han er fra Fire Konger. Ser etter to tyver. Unge menn. De stjal et hegremerket sverd fra ham.»

Rand snappet etter pusten da Fire Konger ble nevnt, og da sverdet ble nevnt, skottet han mot Matt. Vennen presset ryggen hardt mot veggen og stirret ut i mørket med øyne som var så oppsperret at de så ut som de bare var hvite. Rand ville også gjerne stirre ut i mørket –Halvmannen kunne være hvor som helst – men blikket gled tilbake til de to mennene foran vertshuset.

«Et hegremerket sverd!» utbrøt Bunt. «Ikke rart at han vil ha det tilbake.»

Holdwin nikket. «Ja, og de også. Min venn er en rik mann, en … en kjøpmann, og de har egget opp mennene som arbeider for ham. De har fortalt ville historier og opprørt folk. De er Mørkefrender og tilhengere av Logain.»

«Mørkefrender og tilhengere av den uekte Dragen? Og så forteller de ville historier? De har visst utrettet mye til bare å være to ungdommer. Ja, for du sa vel at de var unge?» Det var en ny tone av morskap i stemmen til Bunt, men det virket ikke som om vertshusholderen merket noe.

«Ja. Ennå ikke fylt tyve. Det er utlovet belønning for dem – hundre merker gull for begge to.» Holdwin nølte før han la til: «De har sleipe tunger, disse to. Lyset vet hva slags historier de forteller for å sette folk opp mot hverandre. De er farlige, selv om de ikke ser sånn ut. Onde. Best å holde seg vekk, hvis du tror du ser dem. To unge menn, den ene har et sverd, og de ser seg over skulderen begge to. Hvis de er de rette, vil min … min venn ta dem så snart man finner dem.»

«Det høres nesten ut som om du vet hvordan de ser ut.»

«Jeg kjenner dem når jeg ser dem,» sa Holdwin selvsikkert. «Prøv bare ikke å ta dem til fange alene. Ingen vits i at noen blir skadet. Kom og fortell det til meg hvis du ser dem. Min … min venn vil ta seg av dem. Hundre merker gull for begge to, men han trenger begge.»

«Hundre merker gull for begge,» sa Bunt undrende. «Hvor mye for sverdet som han så gjerne vil ha?»

Brått forsto Holdwin at den andre mannen gjorde narr av ham. «Jeg vet ikke hvorfor jeg forteller dette til deg,» glefset han. «Du er fremdeles oppsatt på den toskete planen din, skjønner jeg.»

«Planen er ikke så toskere,» svarte Bunt rolig. «Det er ikke sikkert det blir noen annen uekte Drage å se før jeg dør – må Lyset gi at jeg har rett! – og jeg er for gammel til å ete støvet etter kjøpmenn helt til Caemlyn. Jeg får veien for meg selv, og jeg kommer frem til Caemlyn frisk og opplagt i morgen tidlig.»

«For deg selv?» Vertshusholderens stemme skalv stygt. «Du kan aldri vite hva som er ute i mørket, Almen Bunt. Helt alene på veien i mørket. Selv om noen hører deg skrike, er det ingen som vil låse opp døren for å hjelpe deg. Ikke i tider som dette, Bunt. Selv ikke din nærmeste nabo.»

Ingenting av dette gjorde noe inntrykk på den gamle bonden. Han svarte like rolig som før. «Hvis Dronningens Garde ikke kan vokte veiene så nær Caemlyn, er ingen av oss trygge, selv ikke hjemme i våre egne senger. Spør du meg, skulle Garden ha lagt kameraten din i jern. Da ville kanskje veiene bli trygge. Han sniker seg rundt i mørket, redd for at noen skal se hvem han er. Kom ikke og fortell meg at han har rent mel i posen.»

«Redd!» utbrøt Holdwin. «Din gamle tulling, hvis du bare visste –» Han lukket munnen så brått at tennene klapret, og skuttet seg. «Jeg vet ikke hvorfor jeg kaster bort tiden på deg. Kom deg av gårde! Ikke heng utenfor inngangen her.» Døren til vertshuset slamret igjen etter ham.

Bunt mumlet for seg selv mens han tok tak i kanten på kuskesetet og satte foten på hjulnavet.

Rand nølte bare et øyeblikk. Matt grep armen hans idet han trådte frem.

«Er du gal, Rand? Han vil sikkert gjenkjenne oss!»

«Vil du heller bli her? Med en Skygger i nærheten? Hvor langt tror du vi kommer til fots før den finner oss?» Han forsøkte å ikke tenke på hvor langt de ville komme i en kjerre hvis den fant dem. Han ristet seg løs fra Matt og småløp opp veien. Omhyggelig holdt han kappen rundt seg slik at sverdet var skjult; vinden og kulden var unnskyldning nok til det.

«jeg kunne ikke unngå å høre at du var på vei til Caemlyn,» sa han.

Bunt skvatt til og nappet en langstav fra kjerra. Lærhuden i ansiktet var bare en eneste samling rynker og halvparten av tennene manglet, men de knudrete hendene holdt staven klar. Etter en stund satte han staven i bakken og lente seg mot den. «Så dere er på vei til Caemlyn. For å se Dragen?»

Rand hadde ikke oppfattet at Matt hadde fulgt etter. Men Matt holdt seg i bakgrunnen, ute av lyset, og han kikket på vertshuset og gamlingen like mistenksomt som han kikket ut i natten.

«Den uekte Dragen,» sa Rand med ettertrykk.

Bunt nikket. «Selvfølgelig. Selvfølgelig.» Han kastet et sideblikk på vertshuset før han stakk staven tilbake under kuskesetet. «Vel, hvis dere vil ha skyss, er det bare å hoppe opp. Jeg har kastet bort nok tid.» Han var allerede på vei opp i setet.

Rand kravlet seg opp bak idet bonden slo med tømmene. Matt løp frem for å ta dem igjen. Rand grep ham i armene og dro ham opp.

Landsbyen ble raskt borte i natten av farten Bunt holdt. Rand la seg ned på de bare plankene og kjempet imot den søvndyssende knirkingen fra hjulene. Matt kvalte gjespene sine med en knyttneve og stirret vaktsomt utover landet. Mørket lå tungt over jorder og gårder, med små prikker av lys fra husene. Det virket som om lysene var langt unna, som om de kjempet forgjeves mot mørket. En ugle tutet sørgmodig, og vinden stønnet som fortapte sjeler i Skyggen.

Den kan være overalt der ute, tenkte Rand.

Bunt kjente visst også at natten trykket, og plutselig begynte han å snakke. «Har dere to vært i Caemlyn før?» Han klukket. «Tror ikke det, nei. Vel, vent til dere ser den. Den største byen i verden. Joda, jeg har hørt om Illian og Ebou Dar og Rift og alt det der – det er alltid noen tullinger som tror at noe er større eller bedre bare fordi det ligger på den andre siden av horisonten – men spør du meg, er Caemlyn best av alle. Kunne ikke vært bedre. Nei, det kunne den ikke. Hvis da ikke Dronning Morgase, må Lyset skinne på henne, kvittet seg med den heksen fra Tar Valon.»

Rand lå på ryggen med tepperullen og Thoms kappe under hodet. Han så på natten som drev forbi og lot bondens ord skylle over seg. En menneskestemme holdt mørket unna og dempet den klagende vinden. Han snudde seg og kikket opp mot det mørke omrisset av Bunts rygg. «Du mener en Aes Sedai?»

«Hva annet skulle jeg mene? Sitter der i palasset som en edderkopp. Jeg er en god undersått av Dronningen – si aldri noe annet –men det er bare ikke riktig. Jeg hører ikke til dem som sier at Elaida har for mye innflytelse over Dronningen. Ikke jeg. Og de tullingene som sier at Elaida er dronning i alt unntatt navnet…» Han spyttet ut i natten. «Dem om det. Morgase er ingen dukke som danser etter pipen til en heks fra Tar Valon.»

En annen Aes Sedai. Hvis … når Moiraine kom til Caemlyn, ville hun kanskje oppsøke en Aes Sedai-søster. Hvis det verste skulle skje, kunne kanskje denne Elaida hjelpe dem til Tar Valon. Han så på Matt, og Matt ristet på hodet som om han hadde sagt tanken høyt. Han kunne ikke se Matts ansikt, men han visste at uttrykket var totalt avvisende.

Bunt fortsatte å snakke. Han slengte på tømmene når hesten sakket farten, men ellers lot han hendene hvile på knærne. «Jeg er en god undersått av Dronningen, som jeg sa, men selv tullinger sier noe klokt av og til. Selv en blind gris finner en eikenøtt av og til. Det må komme forandringer. Dette været, avlinger som slår feil, kuer som ikke gir melk, kalver og lam som er dødfødte eller født med to hoder. De fordømte ravnene venter ikke engang på at noe skal dø. Folk er redde. De vil ha noen å legge skylden på. Dragens Hoggtann dukker opp på dørene til folk. Ting sniker seg rundt i natten. Låver brenner. Fyrer som den vennen til Holdwin skremmer folk. Dronningen må gjøre noe før det er for sent. Dere forstår det, ikke sant?» Rand laget en uforpliktende lyd. Det virket som om de hadde vært enda heldigere enn han hadde regnet med da de fant denne gamle mannen og kjerra hans. De ville kanskje ikke kommet lenger enn til den siste landsbyen om de hadde ventet på dagslyset. Ting som snek seg rundt i natten. Han løftet seg opp over kanten for å se på mørket. Skygger og skikkelser kveilet og vred seg i mørket. Han slapp seg ned igjen før fantasien fikk innbilt ham at det var noe der.

Bunt tolket det som enighet. «Det er riktig. Jeg er en god undersått av Dronningen, og jeg står imot alle som forsøker å skade henne, men jeg har rett. Se på gode fru Elayne og fyrst Gawyn. Der har vi en forandring som ikke vil ødelegge, og som kan gjøre mye godt. Joda, jeg vet at det alltid er blitt gjort på den måten i Andor. Å sende Datterarvingen til Tar Valon for å lære hos Aes Sedaiene, og den eldste sønnen til Vokterne for å lære av dem. Jeg tror på tradisjoner, det gjør jeg, men se hva som skjedde sist. Luc døde i Pestlandet før han ble salvet til Førsteprins av Sverdet, og Tigraine forsvant – stukket av eller død – da tiden kom for henne til å bestige tronen. Det plager oss fremdeles, det der.

Det er noen som sier at hun fortsatt lever, vet dere, og at Morgase ikke er den rettmessige Dronningen. Fordømte tosker. Jeg husker hva som skjedde. Husker det som om det skjedde i går. Ingen Datterarving til å overta tronen da den gamle Dronningen døde, og hvert fyrstehus i Andor smidde renker og kjempet om den retten. Og Taringail Damodred. Du kunne aldri trodd at han nettopp hadde mistet en kone sånn som han styrte for å finne ut hvilket fyrstehus som kom til å vinne så han kunne gifte seg igjen og bli prinsgemal likevel. Vel, han greide det, men hvorfor Dronning Morgase valgte … ah, ingen mann forstår hvordan kvinner tenker, og en dronning er to kvinner, viet til en mann, viet til et land. Han fikk det han ønsket, om ikke på den måten han hadde tenkt.

Han fikk blandet Cairhien inn i renkespillet før han var ferdig, og dere vet hvordan det endte. Treet ble hogd ned, og svartslørede Aielmenn kom over Dragemuren. Vel, han eide skam nok i livet til å få seg selv drept etter at han ble far til Elayne og Gawyn, så da var det over, antar jeg. Men hvorfor sende dem til Tar Valon? Det er på tide at vi ikke tenker på Andors trone og Aes Sedaier i samme tanke. Hvis de må reise bort for å lære det de trenger, vel, så har Illian like gode biblioteker som Tar Valon, og de kan lære Elayne mer om å smi renker og herske enn heksene noen gang har kunnet. Ingen vet mer om renkespill enn en Illianer. Og hvis Garden ikke kan lære fyrst Gawin nok om krigskunst, vel, så er det soldater i Illian også. Og i Shienar og Rift, for den saks skyld. Jeg er en god undersått av Dronningen, men jeg sier at nå har det vært nok tuskhandel med Tar Valon. Tre tusen år er mer enn nok. Nesten for mye. Dronning Morgase kan lede oss og ordne ting uten hjelp fra Det Hvite Tårnet. Jeg sier dere, det er en kvinne som kan få en stolt mann til å knele bare for å bli velsignet av henne. Jeg husker en gang…»

Rand kjempet mot søvnen kroppen higet etter, men vognen knirket og vugget, og han fløt av gårde på duringen fra Bunts stemme. Han drømte om Tam. Først var de ved det store eikebordet i gårdshuset. De drakk te mens Tam fortalte ham om prinsgemaler og Datterarvinger og Dragemuren og svartslørede Aielmenn. Det hegremerkede sverdet lå på bordet mellom dem, men ingen av dem så på det. Plutselig var han i Vestskog og slepte den provisoriske båren etter seg gjennom natten. Da han så seg over skulderen, lå ikke faren på båren lenger. Thom satt der med beina over kors og sjonglerte i månelyset.

«Dronningen er viet til landet,» sa Thom, mens fargerike baller danset i en sirkel, «men Dragen… Dragen er ett med landet, og landet er ett med Dragen.»

Lenger bak så Rand en Skygger. Den svarte kappen hang stille i vinden, og hesten gled som et skrømt mellom trærne. To avhogde hoder hang fra Myrddraalens salknapp. Det dryppet blod fra dem som var mørkere enn ridedyrets kullsvarte skulderparti. Lan og Moiraine med ansiktene vridd i grimaser av smerte. Skyggeren dro i noen lenker mens den red. Hver lenke strakte seg bakover og rundt de bundne håndleddene til de som løp bak de lydløse hovene. Ansiktene deres var tomme av desperasjon. Matt og Perrin. Og Egwene.

«Ikke henne!» ropte Rand. «Må Lyset ta deg, det er meg du vil ha, ikke henne!»

Halvmannen gjorde en gest, og flammen oppslukte Egwene. Kjøttet ble svidd til aske, knokler svartnet og smuldret bort.

«Dragen er ett med landet,» sa Thom mens han fremdeles sjonglerte ubekymret, «og landet er ett med Dragen.»

Rand skrek til… og åpnet øynene.

Kjerra knirket langs Caemlynveien. Den var fylt av mørke og den søtlige eimen av høy som hadde ligget baki og den svake lukten av hest. En skikkelse mørkere enn natten hvilte mot brystet hans, og øyne svartere enn døden så inn i hans.

«Du er min,» sa ravnen og hogg det svarte nebbet inn i øyet hans. Han skrek da den rev øyet ut av hodet hans.

Et skrik rev strupen i filler, og han satte seg opp og slo hendene for ansiktet.

Kjerra var badet i tidlig morgenlys. Svimmel stirret han på hendene sine. Ikke noe blod. Ingen smerte. Resten av drømmen bleknet allerede, men dette … Forsiktig rørte han ansiktet sitt.

«I det minste…» Matt gjespet så kjevene knaket. «I det minste fikk du deg litt søvn.» Det var ikke mye sympati i de rødsprengte øynene. Han hadde hutlet seg sammen inni kappen med tepperullen under hodet. «Han drev forsyne meg og snakket hele natten.»

«Er dere våkne begge to?» sa Bunt fra kuskesetet. «Jeg skvatt, gjorde jeg, av skrikingen din. Vel, vi er fremme.» Han slo ut med hånden i en storslagen bevegelse. «Caemlyn, den flotteste byen i verden.»