KAPITTEL 8 Et trygt sted

Allerede mens han var på vei inn gjennom døren, lette Rands øyne etter faren – hans far, uansett hva noen sa. Tam hadde ikke leet på seg. Øynene var fremdeles lukket, og pusten raspet i tunge gisp. Den hvithårete barden stoppet midt i en samtale med borgermesteren – som lente seg over sengen for å stelle Tam – og ga Moiraine et nervøst blikk. Hun ignorerte ham. Hun ignorerte alle andre enn Tam, men ham stirret hun ufravendt på med rynkede bryn.

Thom stakk den utente pipa i munnen, men rev den straks ut og stirret olmt på den. «En mann kan ikke engang røyke i fred,» mumlet han. «Best jeg passer på at kappen min ikke blir nasket av en bondetamp som vil holde kyrne sine varme. I det minste kan jeg røyke pipa der ute.» Han skyndte seg ut av rommet.

Lan stirret etter ham, og det kantete ansiktet var uttrykksløst som en stein. «Jeg liker ikke den mannen. Det er noe ved ham som jeg ikke stoler på. Jeg så ikke snurten av ham i natt.»

«Han var der,» sa Bran og så usikkert på Moiraine. «Det må han ha vært. Kappen ble ikke svidd foran ildstedet.»

For Rands del kunne barden like gjerne ha gjemt seg i stallen hele natten. «Min far?» sa han bønnfallende til Moiraine.

Bran åpnet munnen, men før han fikk sagt noe, svarte Moiraine: «La meg være alene med ham, mester al’Vere. Det er ingenting du kan gjøre her bortsett fra å gå i veien for meg.»

Et øyeblikk nølte Bran. Han mislikte å bli beordret rundt i sitt eget vertshus, men hadde liten lyst til ikke å adlyde en Aes Sedai. Til slutt rettet han ryggen og klappet Rand på skulderen. «Kom igjen, gutt. La Moiraine Sedai få utføre sine … ah … sine … Det er mye du kan gi meg en håndsrekning med nedenunder. Før du vet ordet av det kommer Tam til å rope etter pipen sin og et krus øl.»

«Kan jeg bli?» spurte Rand, selv om Moiraine ikke så ut til å legge merke til andre enn Tam. Han kjente trykket av Brans hånd, men lot som om han ikke merket det. «Vær så snill? Jeg skal ikke gå i veien. Du vil ikke engang merke at jeg er her. Han er min far,» sa han med en plutselig villskap som skremte ham og fikk borgermesteren til å sperre opp øynene. Rand håpet de trodde det skyldtes tretthet eller nervøsitet over å snakke til en Aes Sedai.

«Ja, ja,» svarte Moiraine utålmodig. Hun hadde kastet kappen og staven skjødesløst over den eneste stolen i rommet, og nå rullet hun kjoleermene opp rundt albuene. Hun hadde hele tiden oppmerksomheten rettet mot Tam, selv når hun snakket. «Sett deg der borte. Du også, Lan.» Hun pekte vagt mot en langbenk som sto ved veggen. Blikket vandret sakte fra Tams føtter og opp til hodet, men Rand hadde en prikkende fornemmelse av at hun på et vis så gjennom ham. «Dere kan snakke hvis dere vil,» sa hun fraværende, «men gjør det stille. Nå kan du gå, mester al’Vere. Dette er et sykeværelse, ikke en storstue. Se til at jeg ikke blir forstyrret.»

Borgermesteren mumlet i skjegget, men selvfølgelig ikke høyt nok til å fange oppmerksomheten hennes. Han klemte Rands skulder hardt før han motstrebende lukket døren etter seg.

Mumlende knelte hun ved siden av sengen og la hendene forsiktig på brystet til Tam. Hun lukket øynene, og en lang stund hverken rørte hun seg eller sa noe.

I fortellingene ble undrene til en Aes Sedai alltid fulgt av lynglimt og tordenskrall eller andre tegn som varslet underverker og store krefter. Kraften. Den Ene Kraften, tappet fra Den Sanne Kilden som drev Tidshjulet. Dette var ikke noe Rand hadde lyst til å tenke på. Denne Kraften som ble rettet mot Tam, og med ham selv i samme rom hvor Kraften kanskje ble brukt. Bare samme landsbyen var ille nok. Skjønt for alt han visste, kunne Moiraine like gjerne ha sovnet. Men han syntes Tam pustet lettere. Hun måtte ha gjort noe. Han fulgte så nøye med at han skvatt da Lan sa noe til ham med lav stemme.

«Det er et flott våpen du har. Er det tilfeldigvis en hegre på bladet også?»

Et øyeblikk stirret Rand på Vokteren uten å forstå hva han snakket om. Han hadde helt glemt Tams sverd i opphisselsen over å ha med en Aes Sedai å gjøre. Sverdet virket ikke så tungt lenger. «Ja, det er det. Hva er det hun gjør?»

«Jeg hadde ikke ventet å finne et hegremerket sverd på et sted som dette,» sa Lan.

«Det tilhører min far.» Han kikket på Lans sverd; hjaltet var så vidt synlig ved kanten av kappen. De to sverdene lignet en del på hverandre, bortsett fra at det ikke var noen hegrer på Vokterens. Han dreide blikket mot sengen igjen. Tam pustet virkelig lettere, og raspingen var borte. Han var sikker på det. «Han kjøpte det for lenge siden.»

«En merkelig ting å kjøpe for en sauegjeter.»

Rand sendte Lan et fort sideblikk. Det at en fremmed spurte om sverdet var jevngodt med å snuse i andres saker. At en Vokter spurte… Men han syntes han måtte si noe. «Han har aldri hatt bruk for det så vidt jeg vet. Han sa at det ikke var til noen nytte. I alle fall ikke før i natt. Jeg visste ikke engang at han hadde det før da.»

«Han sa at det var unyttig, gjorde han? Han kan ikke alltid ha trodd det.» Lan rørte så vidt balgen med en finger. «Det finnes steder hvor den hegren symboliserer en sverdmester. Bladet må ha vandret en underlig vei for å ende opp hos en sauegjeter ved Tvillingelvene.»

Rand ignorerte det uuttalte spørsmålet. Moiraine hadde fremdeles ikke rørt seg. Hva var det egentlig en Aes Sedai gjorde? Han skalv og gned seg over armene, ikke sikker på om han virkelig ville vite hva hun gjorde. En Aes Sedai.

Et spørsmål dukket opp i hodet, et spørsmål han ikke hadde lyst til å stille, men trengte svaret på. «Borgermesteren –» Han rensket strupen og pustet dypt. «Borgermesteren sa det skyldes dere at det i det hele tatt er noe igjen av landsbyen.» Han tvang seg til å se på Vokteren. «Hvis dere hadde fått høre om en mann i skogen … en mann som gjorde folk redde bare ved å se på dem … ville det ha advart dere? En mann til hest som ikke lager noe støy? Og vinden som ikke rører kappen hans? Ville dere ha visst hva som kom til å skje? Kunne du og Moiraine Sedai ha hindret det hvis dere hadde visst om ham?»

«Ikke uten et halvt dusin av mine søstre,» sa Moiraine, og Rand skvatt til. Hun knelte fremdeles ved sengen, men hadde tatt hendene bort fra Tam og vendte ansiktet halvveis mot de to på benken. Hun hevet ikke stemmen, men øynene naglet Rand til veggen. «Hadde jeg, da jeg forlot Tar Valon, visst at jeg ville finne Trolloker og en Myrddraal her, ville jeg hatt med meg et halvt dusin av mine søstre, om jeg så skulle slept dem etter nakkeskinnet. Alene kunne jeg gjort lite fra eller til, selv om jeg hadde fått en måneds varsel. Kanskje ikke noe i det hele tatt. Ett menneske kan ikke utrette all verden, selv om det kaller på Den Ene Kraften, og det var sannsynligvis over hundre Trolloker i området her i går. En hel knyttneve.»

«Det hadde likevel vært greit å vite om det,» sa Lan skarpt. Den skarpe tonen var rettet mot Rand. «Nøyaktig når så du ham, og hvor?»

«Det betyr ikke noe nå,» sa Moiraine. «Jeg vil ikke at gutten skal tro han er skyld i noe når han ikke er det. Jeg kan klandres like mye. Den avskyelige ravnen i går, måten den oppførte seg på, skulle ha advart meg. Du også, min venn.» Hun smekket sint med tungen. «Jeg var selvsikker inntil det arrogante, sikker på at Den Mørkestes hender ikke kunne nå så langt. Ikke så langt, ikke ennå. Var så sikker.»

Rand så rådvill på henne. «Ravnen? Jeg forstår ikke.»

«Åtseletere.» Lans munn fortrakk seg i avsky. «Den Mørkestes lakeier finner ofte sine spioner blant de vesener som nærer seg av døden. For det meste ravner og kråker. Noen ganger rotter i byene.»

Et øyeblikk gikk det kaldt gjennom Rand. Ravner og kråker som spioner for Den Mørkeste? Det var ravner og kråker overalt nå. Den Mørkestes hender, hadde Moiraine sagt. Den Mørkeste var alltid der – han visste det – men hvis du forsøkte å gå i Lyset, forsøkte å leve et godt liv, og ikke påkalte ham, kunne han ikke skade deg. Det var hva alle trodde, hva alle hadde fått inn med morsmelken. Men det virket som om Moiraine sa at…

Han så på Tam, og alt annet forsvant ut av hodet. Farens ansikt brant ikke lenger like rødt, og pusten hørtes nesten normal ut. Rand ville ha hoppet frem om ikke Lan hadde grepet ham i armen. «Du greide det.»

Moiraine ristet på hodet og sukket. «Ikke ennå. Trollokenes våpen er smidd i en dal ved navn Thakan’dar, ved foten av selveste Shayol Ghul. Noen av dem smittes av stedet, metallet gjennomsyres av ondskap. De besmittede bladene lager sår som ikke leges uten hjelp, eller forårsaker dødelig feber av ulike slag, underlige sykdommer som medisiner ikke innvirker på. Jeg har lindret smertene til din far, men kjennemerket, smitten, er fremdeles i ham. Om den får være i fred, vil den vokse og fortære ham.»

«Men du har ikke tenkt å la den være i fred.» Rands ord var dels en bønn, dels en ordre. Han var sjokkert over å oppdage at han hadde snakket slik til en Aes Sedai, men det virket ikke som om hun la merke til tonefallet.

«Jeg har ikke det,» sa hun. «Jeg er veldig sliten, Rand, og jeg har ikke fått hvilt meg siden i går natt. Vanligvis ville det ikke hatt noe å si, men for den slags skade … Dette» – hun hentet en liten hvit silkepose frem fra vesken – «er en angreal.» Hun så uttrykket hans. «Så du kjenner til angreal. Godt.»

Uvilkårlig lente han seg tilbake, lenger bort fra henne og det hun holdt. Noen få fortellinger nevnte angrealer, relikvier fra Legendenes Alder som Aes Sedaiene brukte til å utføre sine største mirakler. Forbauset så han at hun pakket ut en liten, glatt elfenbensfigur, mørknet til en dyp brunfarge av tidens tann. Figuren var ikke lengre enn hånden hennes og forestilte en kvinne i flagrende gevanter, med langt hår som fløt rundt skuldrene.

«Vi har mistet kunnskapen om hvordan man lager disse,» sa hun. «Så mye er mistet, og kanskje vil det aldri bli funnet igjen. Det er så få igjen at Amyrlins Trone nesten ikke lot meg ta denne med. Det er bra for Emondsmark og din far at hun ga sin tillatelse. Men du må ikke håpe på for mye. Selv med den kan jeg ikke gjøre stort mer enn jeg kunne i går, og smitten er sterk. Den har hatt tid til å gjøre såret betent.»

«Du kan hjelpe ham,» sa Rand lidenskapelig. «Jeg vet du kan.»

Moiraine smilte, bare en svak krusning av leppene. «Vi får se.» Så snudde hun seg tilbake til Tam. Hun la den ene hånden på pannen hans og holdt om elfenbensfiguren med den andre. Hun lukket øynene og ansiktet fikk et konsentrert uttrykk. Det så nesten ut som om hun ikke pustet.

«Rytteren du snakket om,» sa Lan stille, «han som skremte deg –det var helt sikkert en Myrddraal.»

«En Myrddraal!» utbrøt Rand. «Men Skyggerne er tyve fot høye og…» Ordene forsvant under Vokterens gledesløse smil.

«Noen ganger forstørrer fortellingene virkeligheten. Tro meg, virkeligheten er stor nok når det gjelder Halvmenn. Smyger, Sniker, Skyggemann, navnet avhenger av landet du er i, men alle betyr Myrddraal. Skyggerne er Trollok-yngel. Svartefyrstene avlet frem egenskaper som nesten – men bare nesten – forsvant med de første menneskekrypene de laget Trollokene av. De menneskelige trekkene ble tydeligere i Skyggerne, men det ble også smitten som gjør Trollokene til vrengebilder. Halvmennene har en slags kraft, av det slaget som stammer fra Den Mørkeste. Bare de svakeste Aes Sedaier vil la seg overvinne av en Skygger når de står én mot én, men mang en god og ekte mann har tapt for dem. Etter krigen som endte Legendenes Alder, etter at De Fortapte ble bundet til Shayol Ghul, har de vært hjernen som forteller Trollok-nevene hvor de skal slå. I Trollok-krigenes dager ledet Halvmennene Trollokene i strid under Svartefyrstene.»

«Han skremte meg,» sa Rand tynt, «han bare så på meg, og…» Han skalv.

«Ingen grunn til å skamme seg, sauegjeter. De skremmer meg også. Jeg har sett menn som har vært soldater hele livet, lammes som småfugler foran en slange når de møter Halvmenn. Nordpå, i grenseområdene mot Pestlandet, heter det: De Øyeløses blikk er frykt.»

«De Øyeløse?» spurte Rand, og Lan nikket.

«En Myrddraal ser som en ørn, i mørke eller lys, men den har ikke øyne. Jeg kan ikke tenke meg mange ting som er farligere enn å stå ansikt til ansikt med en Myrddraal. Både Moiraine Sedai og jeg forsøkte å drepe den som var her i natt, men vi mislyktes. Halvmenn har Den Mørkestes lykke på sin side.»

Rand svelget. «En Trollok sa at Myrddraalen hadde noe å si meg. Jeg skjønte ikke hva den mente.»

Lans hode skvatt opp; øynene var som blå steiner. «Du snakket med en Trollok?»

«Ikke akkurat,» stammet Rand. Vokterens blikk holdt ham fanget. «Den snakket til meg. Den sa at den ikke ville skade meg, at Myrddraalen ville snakke med meg. Så forsøkte den å drepe meg.» Han slikket seg over leppene og gned hånden over det ruglete læret rundt sverdhjaltet. I korte, hakkete setninger forklarte han hvordan han hadde vendt tilbake til våningshuset. «I stedet drepte jeg den,» avsluttet han. «Det var et uhell, egentlig. Den hoppet mot meg, og jeg hadde sverdet i hånden.»

Lans ansikt myknet en smule, om man kunne si at en stein myknet. «Likevel, det er noe å fortelle om, sauegjeter. Inntil i natt var det få menn sør for Grenselandene som kunne si de hadde sett en Trollok, for ikke å snakke om å ha drept en.»

«Og enda færre som har drept en Trollok alene og uten hjelp,» sa en sliten Moiraine. «Nå er jobben gjort, Rand. Lan, hjelp meg opp.»

Vokteren sprang bort til henne, men ikke raskere enn Rand, som pilte mot sengen. Tams hud kjentes kjølig å ta på, men ansiktet virket blekt og utvisket som om han ikke hadde vært i solen på lang tid. Øynene var fremdeles lukket, men han pustet dypt som under en vanlig søvn.

«Han vil bli frisk nå?» spurte Rand bekymret.

«Med hvile, ja,» sa Moiraine. «Noen uker i sengen, og han blir like god som før.» Hun gikk ustøtt, selv om hun holdt Lan i armen. Han feide staven og kappen fra stolsetet slik at hun kunne sitte. Med et sukk satte hun seg til rette, pakket angrealen forsiktig inn og la den tilbake i vesken.

Rands skuldre ristet, og han bet seg i leppen for ikke å bryte ut i latter. Samtidig måtte han gni seg over øynene for å tørke bort tårene. «Takk.»

«I Legendenes Alder,» fortsatte Moiraine, «kunne noen Aes Sedaier få liv og helse til å flamme opp hvis bare den minste lille gnist var igjen. Men de dager er forbi – og vil kanskje aldri komme tilbake. Så mye gikk tapt, ikke bare hvordan man laget en angreal. Så mye kunne gjøres, som vi ikke engang våger å drømme om, hvis vi husker det i det hele tatt. Det er langt færre av oss nå. Noen evner er forsvunnet, og mange av de gjenværende virker svakere. Nå må det være både vilje og styrke som kroppen kan nære seg på, ellers kan selv ikke de sterkeste av oss gjøre noe for å lege. Det er heldig at din far er sterk både i kropp og ånd. Slik forholdene er, brukte han opp mye av styrken i kampen for livet, men nå trenger han ikke gjøre annet enn å komme til krefter igjen. Det vil ta tid, men smitten er borte.»

«Jeg kan aldri gjøre gjengjeld,» sa han uten å ta blikket fra Tam, «men alt jeg kan gjøre for deg, vil bli gjort. Hva som helst.» Han husket at de hadde snakket om pris, og løftet han ga. Mens han knelte ved siden av Tam mente han det han hadde sagt mer enn noensinne, men det var likevel ikke lett å se på henne. «Hva som helst. Så lenge det ikke skader landsbyen, eller vennene mine.»

Moiraine løftet hånden avvergende. «Hvis du synes det er nødvendig. Jeg vil gjerne snakke med deg uansett. Du vil utvilsomt forlate landsbyen sammen med oss, og da kan vi snakke nærmere.»

«Forlate landsbyen!» utbrøt han, mens han karet seg på beina. «Eidet virkelig så ille? For meg ser det ut som om alle er klare til å begynne å bygge den opp igjen. Vi som bor i Tvillingelvene er et ganske fastgrodd folkeslag. Ingen drar herfra.»

«Rand –»

«Og hvor skulle vi dra? Padan Fain sa at været er like dårlig overalt. Han er… han var… tuskhandleren. Trollokene…» Rand svelget, og han ønsket at Thom ikke hadde fortalt hva Trollokene spiste. «Slik jeg ser det, er det beste vi kan gjøre å bli akkurat her hvor vi hører hjemme, i Tvillingelvene, og ordne opp i ting igjen. Vi har såkornet i jorden, og snart blir det så varmt at vi kan klippe sauene. Jeg vet ikke hvem som begynte å snakke om å dra – jeg vedder på at det var en Coplin – men samme hvem det var –»

«Sauegjeter,» avbrøt Lan, «du snakker når du burde lytte.»

Han så usikkert på dem begge. Han forsto at han hadde bablet i vei mens hun forsøkte å si noe. Mens en Aes Sedai forsøkte å si noe. Han lurte på hva han skulle si, hvordan han skulle unnskylde seg, men Moiraine bare smilte.

«Jeg skjønner hvordan du har det, Rand,» sa hun, og han hadde en nagende følelse av at hun faktisk gjorde det. «Tenk ikke mer på det.» Hun knep munnen sammen og ristet på hodet. «Jeg har taklet dette dårlig, skjønner jeg. Jeg skulle ha hvilt først, antar jeg. Du må dra, Rand. Du må dra for landsbyens skyld.»

«Jeg?» Han harket og forsøkte igjen: «Jeg?» det hørtes litt bedre denne gangen. «Hvorfor må jeg dra? Jeg forstår ikke noe av dette. Jeg vil ikke dra noe sted.»

Moiraine så på Lan, og Vokteren slo ut med armene. Øynene nedenfor lærpannebåndet iakttok Rand, og for Rand virket det som om han igjen ble veid på en usynlig vekt. «Visste du,» sa Lan brått, «at noen hjem ikke ble angrepet?»

«Halve landsbyen ligger i aske,» protesterte han, men Vokteren viftet det bort.

«Noen hus ble bare antent for å skape forvirring. Etterpå brydde Trollokene seg hverken om husene eller beboerne, hvis de da ikke stilte seg i veien for det egentlige angrepet. De fleste som kom inn fra gårdene omkring, hadde ikke sett så mye som snurten av en Trollok, selv ikke på avstand. De fleste visste ikke engang at det hadde vært noe oppstyr før de så landsbyen.»

«Jeg hørte om Darl Coplin,» sa Rand sakte. «Det må ha gått inn det ene øret og ut det andre.»

«To gårder ble angrepet,» fortsatte Lan. «Deres og en annen. På grunn av Bel Tine var alle fra den andre gården allerede i landsbyen. Mange liv ble spart fordi Myrddraalen ikke kjente til skikkene i Tvillingelvene. Festivalen og Vinternatt gjorde oppdraget bortimot umulig, men det ante den ikke noe om.»

Rand så på Moiraine, som lente seg tilbake i stolen. Hun sa ikke noe, så bare på ham, med en finger på leppene. «Vår gård, og hvilken annens?» spurte han til slutt.

«Aybara-gården,» svarte Lan. «Her i Emondsmark angrep de først smia, så smedens hus og mester Cauthons hus.»

Med ett ble Rand helt tørr i munnen. «Det er galskap,» greide han å få frem, og skvatt til da Moiraine satte seg opp.

«Ikke galskap, Rand,» sa hun. «Det tjente en hensikt. Trollokene kom ikke ti! Emondsmark ved en tilfeldighet, og de gjorde ikke det de gjorde fordi de liker å drepe og brenne, samme hvor stor glede de hadde av det. De visste hva, eller rettere sagt hvem de var ute etter. Trollokene kom for å fange eller drepe unge menn av en viss alder som bor i nærheten av Emondsmark.»

«Min alder?» Rands stemme skalv, men han brydde seg ikke om det. «Lys! Matt. Hva med Perrin?»

«Lever i beste velgående,» forsikret Moiraine, «om enn en smule sotete.»

«Ban Crawe og Lem Thane?»

«Var aldri i fare,» sa Lan. «I det minste ikke mer enn andre.»

«Men de så også rytteren, Skyggeren, og de er på samme alder som meg.»

«Mester Crawes hus ble ikke skadet i det hele tatt,» sa Moiraine, «og mølleren og hans familie sov gjennom halve angrepet før de ble vekket av støyen. Ban er ti måneder eldre enn deg, og Lem åtte måneder yngre.» Hun smilte tørt av hans overraskelse. «Jeg sa jo at jeg stilte spørsmål. Og jeg sa også unge menn av en bestemt alder. Det er bare noen ukers aldersforskjell mellom deg og Matt og Perrin. Det var dere tre Myrddraalen lette etter. Ingen andre.»

Rand flyttet urolig på seg. Han ønsket hun ikke ville se sånn på ham, som om blikket hennes kunne trenge gjennom hjernen og lese hva som gjemte seg i alle kriker og kroker. «Hva ville de med oss? Vi er bare bønder, gjetere.»

«Det er et spørsmål som ikke kan besvares i Tvillingelvene,» sa Moiraine stille, «men svaret er viktig. Så mye kan sies når Trolloker dukker opp hvor de ikke er blitt sett på nesten to tusen år.»

«Det finnes mange fortellinger om Trollokenes røvertokter,» sa Rand sta. «Vi har bare aldri hatt noen her før. Voktere kjemper hele tiden mot Trolloker.»

Lan fnøs. «Gutt, jeg forventer å måtte kjempe mot Trolloker langs grensen mot Pestlandet, men ikke her, tusen fjerdinger mot sør. Dette var et tokt like heftig som jeg kunne vente å oppleve det i Shienar eller hvilket som helst av Grenselandene.»

«I en av dere,» sa Moiraine, «eller alle tre, er det noe Den Mørkeste frykter.»

«Det… det er umulig.» Rand snublet bort til vinduet og stirret ut på landsbyen og folkene som slet blant ruinene. «Jeg bryr meg ikke om hva som har skjedd, det er bare umulig.» Noe på Grønnsletten fanget blikket hans. Han stirret, og det gikk opp for ham at det var den svidde stumpen av Vårstangen. Riktig en fin Bel Tine, med en tuskhandler, en barde og fremmede. Han skalv, og ristet voldsomt på hodet. «Nei. Nei. Jeg er gjeter. Den Mørkeste kan ikke være interessert i meg.»

«Det kostet store anstrengelser,» sa Lan hardt, «å frakte så mange Trolloker så langt uten å alarmere noen i Grenselandene eller Caemlyn eller andre steder. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan de gjorde det. Tror du virkelig at de gjorde seg den møyen bare for å brenne noen hus?»

«De kommer snart tilbake,» la Moiraine til.

Rand hadde åpnet munnen for å motsi Lan, men det Moiraine sa, fikk ham til å bråstoppe. Han snurret rundt for å se på henne. «Tilbake? Kan du ikke hindre dem? Du gjorde det i natt, og da ble du overrumplet. Nå vet du at de er her.»

«Kanskje,» svarte Moiraine. «Jeg kunne sende bud til Tar Valon etter noen av mine søstre. De ville kanskje rekke frem før vi trenger dem. Myrddraalen vet at jeg er her, og den vil sannsynligvis ikke angripe – ikke åpenlyst, i alle fall – så lenge den mangler forsterkninger av flere Myrddraaler og Trolloker. Med nok Aes Sedaier og nok Voktere kan Trollokene drives tilbake, men jeg vet ikke hvor mange slag som må til.»

I et syn så han for seg Emondsmark i aske, alle gårdene brent, og Vakthøyden og Devens Ritt og ferjeleiet ved Taren. Alt sammen blod og aske. «Nei,» sa han, og kjente noe kverne i seg, som om han hadde mistet grepet om noe. «Det er derfor jeg må dra, ikke sant? Trollokene kommer ikke tilbake hvis jeg ikke er her.» En siste rest av stahet fikk ham til å si: «Hvis de da virkelig er ute etter meg.»

Moiraine hevet øyebrynene, som om hun undret seg over at han ennå ikke var overbevist, men Lan sa: «Er du villig til å satse landsbyen din på det, sauegjeter? Alt landet ved Tvillingelvene?»

Rands gjenstridighet forsvant. «Nei,» sa han igjen, og kjente tomheten inni seg vende tilbake. «Perrin og Matt må også dra sin vei, må de ikke det?» Forlate Tvillingelvene. Forlate hjemmet og faren. I det minste ville Tam bli bedre. I det minste ville han kunne få gleden av å høre ham si at ordene ved Steinbruddsveien bare hadde vært febervillelse. «Vi kunne dra til Baerlon, antar jeg, eller kanskje Caemlyn. Jeg har hørt at det bor flere mennesker i Caemlyn enn i hele området ved Tvillingelvene. Vi vil være trygge der.» Han forsøkte å le, men det klang hult. «Jeg pleide å dagdrømme om å se Caemlyn. Jeg trodde aldri at det skulle skje på denne måten.»

Det var stille lenge, og så sa Lan: «Jeg ville ikke stole på at Caemlyn er trygg. Hvis Myrddraalene virkelig vil ha deg, finner de en utvei. Vegger stenger ikke Halvmenn ute. Og du er en tåpe hvis du ennå ikke er overbevist om at de jager deg.»

Rand hadde trodd at han så mørkt på livet, men da han hørte dette, mørknet det ytterligere.

«Det finnes et sikkert sted,» sa Moiraine dempet, og Rand spisset ørene for å lytte. «I Tar Valon vil du være blant Aes Sedaier og Voktere. Selv under Trollok-krigene våget Den Mørkestes styrker ikke å angripe De Skinnende Murene. Deres eneste forsøk endte i tap, det største tapet før slutten av krigen. Og i Tar Valon finnes all den kunnskap vi Aes Sedaier har samlet siden Galskapens Tid. Noen fragmenter kan til og med dateres til Legendens Alder. I Tar Valon, om noe sted, kan du finne ut hvorfor Myrddraalene vil ha tak i deg. Hvorfor Alle Løgners Far vil ha tak i deg. Det kan jeg love jeg.»

En reise helt til Tar Valon kunne han nesten ikke forestille seg. En reise til et sted hvor han ville være omringet av Aes Sedaier. Selvfølgelig hadde Moiraine leget Tam – i det minste virket det sånn – men så var det alle disse fortellingene. Det var ubehagelig nok å være i samme rom som en Aes Sedai, men å være i en by full av Aes Sedaier … Og enda hadde hun ikke nevnt prisen. Det var alltid en pris, sa fortellingene.

«Hvor lenge kommer far til å sove?» spurte han til slutt. «Jeg… jeg må fortelle ham det. Han kan ikke bare våkne og finne ut at jeg er borte.» Han trodde han hørte Lan sukke lettet. Nysgjerrig så Rand på Vokteren, men Lans ansikt var uttrykksløst som alltid.

«Det er lite sannsynlig at han vil våkne før vi drar,» sa Moiraine. «Jeg har tenkt å reise så snart det blir mørkt. Selv en eneste dags utsettelse kan være skjebnesvanger. Det er best du skriver et brev til ham.»

«Om natten?» sa Rand tvilende, og Lan nikket.

«Halvmannen vil snart finne ut at vi har reist. Det er ingen grunn til å gjøre det lettere for ham enn vi må.»

Rand ordnet febrilsk med farens tepper. Det var veldig langt til Tar Valon. «I så fall… I så fall bør jeg finne Matt og Perrin.»

«Jeg skal ta meg av det.» Moiraine reiste seg og tok på seg kappen med fornyet kraft. Hun la en hånd på skulderen hans, og han forsøkte av alle krefter å ikke krympe seg. Hun klemte ikke hardt til, men det var et jerngrep som holdt ham like sikkert som en kløftet kvist holder en slange. «Det er best vi holder alt dette for oss selv. Skjønner du det? De som tegnet Dragens Hoggtann på vertshusdøren kan lage problemer hvis de får vite det.»

«Jeg forstår.» Da hun fjernet hånden, pustet han lettet ut.

«Jeg skal få madam al’Vere til å gi deg noe mat,» fortsatte hun, som om hun ikke hadde merket reaksjonen hans. «Og så trenger du søvn. Det blir en slitsom reise selv om du er uthvilt.»

Døren lukket seg bak dem. Rand sto og så ned på Tam – så på Tam, men uten å se noe. Ikke før i dette øyeblikk hadde han forstått at Emondsmark like mye var en del av ham som han en del av Emondsmark. Nå forsto han det, fordi han visste at det var det han hadde følt rive seg løs. Han var atskilt fra landsbyen nå. Nattens Hyrde ville ha tak i ham. Det var umulig – han var bare en bonde –men Trollokene hadde kommet, og Lan hadde rett i én ting. Han kunne ikke satse landsbyen på at Moiraine tok feil. Han kunne ikke engang fortelle det til noen. Coplinene ville lage skikkelig leven hvis de hørte noe slikt. Han måtte stole på en Aes Sedai.

«Ikke vekk ham, da,» sa madam al’Vere, idet borgermesteren lukket døren bak sin kone og seg selv. Fra brettet hun bar, som var dekket med en duk, kom det en varm og deilig duft. Hun satte det på kommoden ved veggen og skjøv Rand bestemt bort fra sengen.

«Madam Moiraine fortalte meg hva han trenger,» sa hun stille, «og det innbefatter ikke at du skal ramle oppå ham av utmattelse. Jeg har tatt med litt mat til deg. Ikke la den bli kald.»

«Jeg skulle ønske du ikke ville kalle henne det,» sa Bran grettent. «Moiraine Sedai er det korrekte. Hun kan bli sint.»

Madam al’Vere klappet ham på kinnet. «La meg bekymre meg over det. Hun og jeg hadde en lang prat. Og demp stemmen din. Hvis du vekker Tam, må du svare både for meg og Moiraine Sedai.» Hun uttalte tittelen med ettertrykk og fikk Brans ord til å virke latterlige. «Nå må ikke dere to gå i veien for meg.» Med et varmt smil til ektemannen snudde hun seg mot sengen og Tam.

Mester al’Vere så frustrert på Rand. «Hun er en Aes Sedai. Halvparten av kvinnene i landsbyen oppfører seg som om hun satt i Kvinnenes Krets, resten ser på henne som en Trollok. Ikke en eneste av dem synes å være klar over at man må være forsiktig i nærheten av en Aes Sedai. Mannfolkene ser kanskje på henne fra øyekroken, men de gjør i det minste ikke noe for å irritere henne.»

Forsiktig, tenkte Rand. Det var ikke for sent å begynne å være forsiktig. «Mester al’Vere,» sa han sakte, «vet du hvor mange gårder som ble angrepet?»

«Bare to, så vidt jeg vet, medregnet deres gård.» Borgermesteren stoppet og rynket pannen. Så trakk han på skuldrene. «Det virker ikke rimelig, ikke med alt som skjedde her. Jeg vet jeg burde være glad, men … Vel, vi får vel høre mer før dagen er omme.»

Rand sukket. Det var ingen vits i å spørre hvilke gårder det gjaldt. «Her i landsbyen, var de … Jeg mener, hva var de ute etter?»

«Ute etter, gutt? Jeg vet ikke om de var ute etter noe, bortsett kanskje fra å drepe oss alle. Det var akkurat som jeg sa. Hundene gjødde, og Moiraine Sedai og Lan løp gjennom gatene, og så ropte noen at mester Luhhans hus og smia brant. Abell Cauthons hus flammet opp – det var rart, for det huset står nesten midt i landsbyen. Uansett, i neste øyeblikk var Trollokene blant oss. Nei, jeg tror ikke de var ute etter noe.» Brått bjeffet han ut en latter, og stoppet med et blikk på kona. Hun så ikke opp fra Tam. «For å si som sant er,» fortsatte han roligere, «så virket de like forbauset som oss. Jeg tviler på at de hadde ventet å finne en Aes Sedai eller en Vokter her.»

«Vel, kanskje ikke,» sa Rand med en grimase.

Hvis Moiraine hadde fortalt sannheten om dette, hadde hun vel fortalt sannheten om det andre også. Et øyeblikk tenkte han på å spørre borgermesteren om råd, men mester al’Vere visste tydeligvis ikke mer om Aes Sedaier enn andre i landsbyen. Dessuten var han uvillig til å fortelle borgermesteren hva som foregikk – hva Moiraine hadde sagt foregikk. Han visste ikke hva han fryktet mest: Å bli ledd ut eller bli trodd. Han gned tommelen mot hjaltet på Tams sverd. Faren hadde vært ute i verden; han måtte kjenne bedre til Aes Sedaiene enn borgermesteren. Men hvis Tam virkelig hadde vært borte fra Tvillingelvene, da var kanskje det han hadde sagt i Vestskog… Han dro hendene gjennom håret for å jage bort tanken.

«Du trenger søvn, gutt,» sa borgermesteren.

«Ja, det gjør du,» la madam al’Vere til. «Du holder jo nesten på å falle der du står.»

Rand så overrasket på henne. Han hadde ikke engang fått med seg at hun ikke lenger satt hos faren. Han trengte faktisk søvn; bare tanken fikk ham til å gjespe.

«Du kan ta sengen i rommet ved siden av,» sa borgermesteren. «Det er allerede fyrt opp der.»

Rand så på faren. Tam sov fremdeles dypt, og det fikk ham til å gjespe igjen. «Jeg vil heller bli her inne hvis dere ikke har noe imot det. Til han våkner.»

Sykestell var madam al’Veres område, og borgermesteren overlot avgjørelsen til henne. Hun nølte bare et øyeblikk før hun nikket. «Men du lar ham våkne av seg selv. Hvis du forstyrrer søvnen hans…» Han forsøkte å si seg enig, men ordene snublet i et gjesp. Hun ristet smilende på hodet. «Du kommer til å sovne selv før du vet ordet av det. Hvis du vil bli, kan du krølle deg sammen ved ildstedet. Og drikk litt av den kjøttsuppen før du sovner.»

«Det skal jeg gjøre,» sa Rand. Han ville ha sagt ja til alt som lot ham få være i dette rommet. «Og jeg har ikke tenkt å vekke ham.»

Da døren til slutt lukket seg bak dem, dro Rand den eneste stolen i rommet bort til sengen og satte seg slik at han kunne se på Tam. Det var greit for madam al’Vere å snakke om søvn – kjevene knaket da han kvalte et gjesp – men han kunne ikke sove ennå. Tam kunne våkne hvert øyeblikk, og ville kanskje bare være våken en kort stund. Rand måtte vente.

Han rynket på nesen og vred seg i stolen, mens han åndsfraværende flyttet hjaltet slik at det ikke stakk i ribbeina. Han følte at tiden ikke var inne til å fortelle noen hva Moiraine hadde sagt, men dette var jo Tam. Dette var… Uten å være klar over det bet han tennene sammen. Min far. Jeg kan fortelle alt til min far.

Han vred seg litt mer i stolen og la hodet bakover mot ryggstøet. Tam var faren hans, og ingen skulle fortelle ham hva han kunne si eller ikke si til sin egen far. Han måtte bare holde seg våken til Tam åpnet øynene. Han måtte bare …

Загрузка...