Verdens Øye

KAPITTEL 26 Hvitebro

De siste haltende tonene av det som så vidt lot seg gjenkjenne som «Vinden i Sørgepilen», svant barmhjertig hen, og Matt senket Thoms gull- og sølvsiselerte fløyte. Rand fjernet hendene fra ørene. En sjømann som kveilet sammen en line på dekk, utstøtte et lettelsens sukk. Et øyeblikk hørtes bare plaskingen av vann mot skroget, den rytmiske knirkingen i årene og vinden som nynnet i riggen. Vinden blåste rett mot baugen på Sjøsprøyt, og seilene var beslått.

«jeg burde vel egentlig takke deg,» mumlet Thom Merrilin til slutt, «for å vise hvor sant det gamle ordtaket er. Lær ham opp så lenge du vil, men aldri får du grisen til å spille fløyte.» Sjømannen sprutet ut i latter, og Matt løftet fløyten som for å kaste den på ham. Behendig nappet Thom instrumentet fra Matts neve og puttet det i lærskrinet. «Jeg trodde alle dere gjetere fordrev tiden hos sauene med å spille fløyte. Det viser at jeg aldri skal tro på det jeg ikke har førstehånds kjennskap til.»

«Rand er sauegjeteren,» murret Matt. «Det er han som spiller fløyte, ikke jeg.»

«Jada, han har litt anlegg. Kanskje vi helle burde øve oss på sjonglering, gutt. I det minste har du litt talent for det.»

«Thom,» sa Rand, «jeg aner ikke hvorfor du gjør deg så umak.» Han skottet mot sjømannen og senket stemmen. «Når alt kommer til alt, prøver vi jo egentlig ikke å bli barder. Det er bare et skalkeskjul til vi finner Moiraine og de andre.»

Thom nappet seg i en av bartene, og det så ut som han gransket det glatte, mørkebrune læret i fløyteskrinet som lå over knærne. «Hva om du ikke finner dem, gutt? Det er ingenting som sier at de fremdeles lever.»

«De lever,» sa Rand bestemt. Han snudde seg mot Matt for å få støtte, men Matts øyebryn var dratt nedover mot nesen, munnen var en rett strek, og øynene var festet på dekket. «Si noe,» sa Rand til ham. «Du kan da ikke ta deg så nær av at du ikke kan spille fløyte. Jeg kan heller ikke, i hvert fall ikke særlig bra. Du har aldri hatt lyst til å spille fløyte.»

Matt så opp, fremdeles med bekymrede rynker i pannen. «Hva om de er døde?» sa han stille. «Vi må se det i øynene, ikke sant?»

Akkurat da ropte utkikken i baugen: «Hvitebro! Hvitebro forut!»

Rand ville ikke tro at Matt kunne si noe slikt så uanfektet. En lang stund holdt han blikket til vennen mens sjømennene løp omkring for å legge til land. Matt skulte på ham med hodet trukket ned mellom skuldrene. Det var så mye Rand ville sagt, men han greide ikke å finne de rette ordene. De måtte tro at de andre levde. De måtte tro det. Hvorfor? naget en stemme i bakhodet. Slik at det kan gå som i en av Thoms fortellinger? Heltene finner skatten og vinner over skurkene og lever lykkelig alle sine dager? Noen av fortellingene slutter bare ikke på den måten. Noen ganger dør selv heltene. Er du en helt, Rand al’Thor? Er du en helt, sauegjeter?

Brått rødmet Matt og trakk øynene til seg. Rand rev seg løs fra disse tankene og spratt opp for å sno seg gjennom travelheten og frem til ripen. Matt fulgte sakte etter og gjorde ikke engang noe forsøk på å unngå sjømennene som støtte borti ham.

Karene sprang rundt på skuta så de nakne føttene klasket mot dekket. De dro i reip, surret fast noen liner og løsnet andre. Noen hentet opp sekker av oljelerret som var fylt nesten til bristepunktet med råull, mens andre gjorde klar trosser som var nesten like tykke som Rands håndledd. På tross av travelheten beveget de seg med en selvsikkerhet som viste at de hadde gjort alt sammen tusen ganger før. Kaptein Domon stabbet opp og ned på dekk mens han ropte ordrer og forbannet dem som ikke beveget seg fort nok.

Rand brydde seg bare om det som lå foran dem, det som ble synlig da de rundet et lite nes i Arinelle. Han hadde hørt om legenden i sanger og historier og tuskhandleres eventyr, men nå skulle han virkelig få se den.

Den Hvite Broen buet seg høyt over vannet, dobbelt så høyt som mastene til Sjøsprøyt og enda litt til. Fra ende til ende glitret den melkehvitt i sollyset, og den samlet lys til det virket som om den glødet. De spindelvevaktige søylene som stupte ned i den sterke strømmen, virket for spinkle til å bære vekten og spennvidden av broen. Det så ut som et sammenhengende hele, som om broen var skåret ut av en eneste stein eller formet av en kjempes hånd. Bred og høy svevde den over elva med en luftig eleganse som gjorde at man glemte størrelsen. Byen rundt det østre brohodet var knøttliten i forhold, selv om Hvitebro var mye større enn Emondsmark. Steinhusene og mursteinshusene var like store som de i ferjeleiet ved Taren, og trebryggene lignet tynne fingre der de stakk ut i vannet. Småbåter med fiskere som dro garn, lå tett i tett på elva. Og over det hele raget den skinnende hvite broen.

«Det ligner glass,» sa Rand ut i luften.

Kaptein Domon stoppet bak ham og stakk tomlene under det brede beltet. «Nei, gutt. Hva det enn er, glass er det ikke. Selv om regnet faller aldri så hardt, ikke blir det glatt, og ikke slår den beste meisel og den sterkeste arm merke i det.»

«En levning fra Legendenes Alder,» sa Thom. «Jeg har alltid trodd den må være det.»

Kapteinen gryntet trassig. «Kanskje det. En nyttig ting uansett. Og godt kan det være at noen andre reiste den. Ikke må det være Aes Sedaienes verk, må hell og lykke stikke meg. Ikke må det være så gammelt. Ta hardere i, latsekker!» Han hastet videre bortover dekket.

Rand stirret enda mer undrende. Fra Legendenes Alder. Laget av Aes Sedaiene. Det var grunnen til at kaptein Domon følte som han gjorde, samme hvor mye han snakket om verdens fremmede og ukjente undere. Aes Sedaienes verk. En ting var å høre om det, en annen ting å se det, røre det. Det vet du, ikke sant? Et øyeblikk syntes Rand at en skygge flimret over det melkehvite byggverket. Han flyttet blikket mot bryggene som kom nærmere, men broen ruvet fortsatt ytterst i synsfeltet.

«Vi klarte det, Thom,» sa han og tvang frem en latter. «Uten noe mytteri.»

Barden bare harket og blåste i bartene, men to sjømenn som gjorde klar en trosse i nærheten, sendte Rand et skarpt blikk før de fortsatte med arbeidet. Han sluttet å le og forsøkte å ikke se på dem resten av veien inn mot Hvitebro.

Sjøsprøyt gled jevnt og rolig inn mot den første bryggen der tykke tømmerplanker hvilte på kraftige tjærebredde påler. Det fosset rundt årene da sjømennene tok i for å stoppe. Da årene ble trukket inn, kastet sjømennene trosser til karene på bryggen, som festet dem med feiende bevegelser. Andre av mannskapet slengte ullsekkene over skutesiden for å beskytte skroget mot pålene.

Selv før skuta lå pent på plass, dukket noen kjøretøyer opp ved enden av bryggen. De var høye og lakkert skinnende svarte, og på hver av dem sto et navn malt på døren med store bokstaver i gull og purpur. Passasjerene hastet opp landgangen så snart den ble senket. De var glattrakede menn i lange fløyelsjakker og silkefôrede kapper og tøfler, og hver av dem ble fulgt av en enkelt kledd tjener som bar et jernbeslått pengeskrin.

De nærmet seg kaptein Domon med påklistrede smil som glapp da han brått brølte i ansiktet på dem. «Du!» Med en tykk finger pekte han forbi dem og stoppet Floran Gelb der han gikk på andre siden av skuta. Blåmerket på Gelbs panne var borte, men fremdeles fingret han med huden der som for å minne seg selv på det som hadde skjedd. «For siste gang har du sovet på vakt om bord på mitt fartøy! Eller noe som helst fartøy, hvis jeg har noe jeg skulle ha sagt. Velg selv – bryggen eller elva – men øyeblikkelig forsvinn fra skuta!»

Gelb lutet ryggen og stirret hatefullt mot Rand og vennene, spesielt fikk Rand et giftig blikk. Den senete mannen kikket seg omkring på dekk etter støtte, men med lite håp i blikket. En etter en rettet mannskapet ryggen og stirret kaldt tilbake. Gelb krympet seg, men så var det giftige blikket der, sterkere enn før. Mens han mumlet en forbannelse, pilte han under dekk til mannskapsrommet. Domon avskrev ham med et grynt, men sendte to mann etter ham for å se til at han ikke fant på noe fanteri. Da kapteinen vendte seg mot dem igjen, fortsatte kjøpmennene å smile og bukke som om de ikke var blitt avbrutt.

Et ord fra Thom fikk Rand og Matt til å samle sammen tingene sine. Ingen av dem hadde stort mer enn klærne på kroppen. Rand hadde en tepperull, salveskene og sverdet etter faren. Han holdt sverdet et øyeblikk, og hjemlengselen veltet over ham så det sved i øynene. Han undret seg på om han noensinne ville få se Tam igjen. Eller hjemmet sitt? Hjemmet. Du kommer til å flykte resten av livet, flykte og være redd drømmene dine. Med et skjelvende sukk strammet han beltet rundt livet.

Gelb kom opp igjen på dekk fulgt av de to som fotfulgte ham. Han stirret rett frem, men Rand kjente fremdeles hatet bølge fra ham. Rett i ryggen og mørk i ansiktet gikk Gelb stivbeint ned landgangen og presset seg inn i den sparsomme folkemengden på bryggen. Et øyeblikk senere var han ute av syne bak kjøpmennenes vogner.

Menneskene på bryggen besto av enkelt kledde arbeidskarer, fiskere som bøtte garn og noen få byfolk som hadde kommet for å se årets første skuter seile ned fra Saldaea. Ingen av jentene var Egwene, og ingen av de andre lignet det minste på Moiraine, Lan eller noen andre Rand håpet å få se.

«Kanskje de ikke er kommet ned til bryggen,» sa han.

«Kanskje,» svarte Thom kort. Omhyggelig la han instrumentskrinene bedre til rette på ryggen. «Hold utkikk etter Gelb, dere to. Han lager bråk hvis han kan. Vi vil helst dra så ubemerket gjennom Hvitebro at ingen husker oss fem minutter etter at vi har dratt herfra.»

Kappene flagret i vinden da de gikk ned landgangen. Matt bar buen skrått over brystet. Selv etter alle disse dagene om bord kikket enkelte av mannskapet etter den; deres buer var bare noen korte tingester.

Kaptein Domon forlot kjøpmennene for å avskjære Thom ved landgangen.

«Du drar fra meg nå, barde? Overtale deg til å bli om bord kan jeg ikke? Hele veien ned til Illian seiler jeg, hvor folk vet å verdsette en barde. Finere sted i verden for din kunst Finnes ikke. I god tid skal jeg få deg dit til Sefan-festivalen. Tevlingen, vet du. Hundre gullstykker til den som best forteller Den Store Jakten på Hornet.»

«En flott førstepris, kaptein,» svarte Thom med et dypt bukk og en feiende bevegelse med kappen som fikk lappene til å flagre, «og flotte tevlinger som med god grunn tiltrekker seg barder fra hele verden. Men,» la han tørt til, «jeg er redd vi ikke har råd til den prisen du forlanger.»

«Vel, når det gjelder den …» Kapteinen fant frem en lærpose fra jakkelommen og kastet den til Thom. Det klirret da Thom tok imot den. «Prisen dere betalte for overfarten, og litt til. Ikke var skadene så store som jeg trodde, og du har arbeidet for overfarten og vel så det med din harpe og dine fortellinger. Like mye kunne jeg greie å skrape sammen hvis du ble om bord til Stormsjøene. Og jeg vil sette deg på land i Illian. En formue kan en god barde tjene der, selv utenom tevlingene.»

Thom nølte mens han veide posen i hånden, men Rand sa: «Vi skal møte noen venner her, kaptein, og vi skal fortsette sammen til Caemlyn. Vi får se Illian en annen gang.»

Thom vred munnen tørt, så blåste han i de lange bartene og stakk posen i lommen. «Kanskje hvis de vi skal treffe, ikke er her, kaptein.»

«Vel,» sa Domon surt. «Dere får tenke på det. Ille at jeg ikke kan holde Gelb om bord for å gi mannskapet noen å hakke på, men jeg holder fast ved det jeg sier. Roligere må jeg vel ta det nå, selv om jeg bruker tre ganger så lang tid til Illian som jeg burde. Vel, kanskje var Trollokene etter dere.»

Rand forholdt seg taus, men Matt var ikke så forsiktig.

«Hvorfor tror du de ikke var det?» forlangte han å få vite. «De lette etter den samme skatten som oss.»

«Kanskje,» gryntet kapteinen, men han virket ikke overbevist. Han lot de tykke fingrene gli gjennom skjegget, og så pekte han på lommen hvor Thom hadde pengeposen. «Dobbelt så mye hvis du tilbake kommer og får mannskapet til å glemme hvor hardt jeg driver dem. Tenk på det. Ved morgengry jeg seiler videre.» Han snudde på hælen og gikk tilbake til kjøpmennene mens han slo ut med armene og unnskyldte seg for å ha latt dem vente.

Thom nølte fremdeles, men Rand slepte ham ned landgangen uten å gi ham sjansen til å diskutere, og barden lot seg gjete. Folket på bryggen begynte å mumle da de så Thoms lappete kappe, og noen ropte for å finne ut hvor han skulle opptre. De kunne glemme å ikke vekke oppmerksomhet, tenkte Rand nedslått. Ved solnedgang ville alle vite at det var en barde i Hvitebro. Men han drev Thom videre, og Thom, som furtet i stillhet, stoppet ikke engang for å nyte oppmerksomheten.

Kuskene kikket interessert ned fra de høye setene sine, men deres verdighet forbød dem tilsynelatende å rope. Uten noen klar idé om hvor de burde gå, fulgte Rand veien som gikk under broen langs elva.

«Vi må finne Moiraine og de andre,» sa han. «Og det fort. Vi burde ha tenkt på å bytte ut Thoms kappe.»

Brått ristet Thom på seg og stoppet. «En vertshusholder vil kunne fortelle oss om de er her, eller om de har passert. Den rette vertshus-holderen. Vertshusholdere får høre sladder og alle nyheter. Hvis de ikke er her…» Han så flere ganger fra Rand til Matt. «Vi må snakke sammen, vi tre.» Kappen flagret rundt anklene da han langet ut mot byen og bort fra elva. Rand og Matt måtte gå fort for å holde følge.

Den brede, melkehvite buen som ga byen navnet, dominerte Hvitebro like mye på nært hold som langt bortefra, men der Rand gikk i gatene, så han at byen var minst like stor som Baerlon, men ikke like tett befolket. De få kjerrene som rullet gjennom gatene, var trukket av hester eller okser eller esler eller mennesker, men det var ingen vogner der. De tilhørte nok kjøpmennene og var alle samlet ved elva.

Det var butikker av alle slag på hver side av gatene, og mange håndverkere arbeidet foran bodene sine under skilter som svingte i vinden. De passerte en mann som flikket kjeler, og en skredder som holdt tøyruller opp i lyset for en kunde. En skomaker satt i døråpningen og banket lett med hammeren på en støvelhæl. Høkere tilbød høylytt å kvesse kniver og sakser, eller de forsøkte å få forbipasserende interessert i halvfulle brett med frukt eller grønnsaker, men ingen av dem fikk mange kunder. Matbutikker hadde det samme ynkverdige tilbudet som Rand husket fra Baerlon. Til tross for alle fiskebåtene på elva hadde fiskehandlerne bare små hauger med småfisk. Det var ennå ikke virkelig harde tider, men enhver kunne se hva som var i vente hvis ikke været snart ble bedre. De ansiktene som ikke rynket seg bekymret, syntes å stirre på noe usynlig, noe ubehagelig.

Der Den Hvite Broen endte midt i byen, lå det et stort torg. Det var brolagt med steiner som var nedslitt etter generasjoner av føtter og vognhjul. Torget var omkranset av vertshus, butikker og høye, røde murhus med skilter som hadde samme navn som vognene nede ved bryggen. Thom smatt tilsynelatende på måfå inn i et av vertshusene. Skiltet over døren, som svingte i vinden, viste på den ene siden en vandrer med en bylt på ryggen, og på den andre siden lå den samme mannen med hodet på en pute. Veifarerens Hvile het stedet.

Storstua var tom bortsett fra en tykk vertshusholder som tappet øl fra en tønne og to arbeidskarer som stirret mutt ned i krusene sine ved et bord lenger bak. Bare vertshusholderen så opp da de kom inn. En skulderhøy vegg delte rommet i to, og det var bord og et flammende ildsted på hver side. Rand lurte vagt på om alle vertshusholdere var tykke og hadde mistet håret.

Thom gned seg energisk i hendene mens han klaget til verten over kulden og bestilte et glass varm, krydret vin. Lavt la han til: «Er det noe sted hvor jeg og mine venner kan snakke uforstyrret sammen?»

Verten nikket mot den lave veggen. «Det er det beste jeg har, hvis dere ikke vil leie et rom. Rommet er delt på grunn av sjømennene som kommer opp fra elva. Det virker som om halvparten av mannskapene ikke tåler den andre halvparten. Jeg vil ikke ha stedet mitt ødelagt av slåsskamper, og derfor skiller jeg dem.» Han kikket stadig på Thoms kappe, og nå la han hodet på skakke med et slu glimt i øyet. «Blir du her? Vi har ikke hatt en barde her på lang tid. Folk ville betale bra for noe som kan avlede tankene deres. Jeg er villig til å slå litt av for rommene og måltidene.»

Ubemerket, tenkte Rand dystert.

«Du er altfor generøs,» sa Thom med et elegant bukk. «Kanskje tar jeg imot tilbudet. Men for øyeblikket trenger vi å være i fred.»

«Jeg kommer med vinen. Gode penger å tjene her for en barde.»

Bordene på den andre siden av veggen var alle ledige, men Thom valgte et midt i rommet. «Dermed kan ingen lytte til det vi sier uten at vi merker det,» forklarte han. «Hørte dere den karen der? Han ville slå av litt. Jeg ville ha doblet omsetningen bare ved å sitte her. En ærlig vertshusholder gir en barde kost og losji og en god slump mynter attåt.»

Det ledige bordet var ikke spesielt rent, og gulvet var ikke blitt feid på dagevis, om ikke ukevis. Rand kikket seg rundt og skar en grimase. Mester al’Vere ville aldri latt gulvet bli så skittent, selv om han måtte kare seg ut av sykesengen for å se til det. «Vi er bare ute etter opplysninger. Du husker det?»

«Hvorfor her?» forlangte Matt å få vite. «Vi passerte andre vertshus som virket renere.»

«Rett fremover fra broen,» sa Thom, «ligger veien til Caemlyn. Alle som passerer gjennom Hvitebro, kommer gjennom dette torget hvis de ikke følger elva, og vi vet at vennene deres ikke gjør det. Hvis ingen har hørt om dem her, har de ikke vært her. La meg ta meg av snakkingen. Dette må gjøres forsiktig.»

Akkurat da dukket verten opp med tre bulkete tinnkrus som han holdt etter håndtakene med den ene hånden. Den tykke mannen viftet over bordet med et håndkle, satte fra seg krusene og tok imot Thoms penger. «Hvis du blir, trenger du ikke betale. Vi har god vin her.»

Thoms smil nådde ikke lenger enn til munnen. «Jeg skal tenke på det, vert. Hva er nytt her? Vi har vært lenge borte fra folk.»

«Store hendelser. Det er nytt her. Store hendelser.»

Vertshusholderen la håndkleet over skulderen og dro en stol bort til bordet. Han slo seg ned med et sukk, la armene i kors på bordet og fortalte hvor godt det gjorde å få hvile føttene. Bartim het han, og han fortsatte å snakke detaljert om føttene sine, om liktær og ilker, om hvor lenge han måtte stå og om hva han badet føttene i. Til slutt spurte Thom etter nytt igjen, og da skiftet han emne og snakket nesten uten stans.

Hendelsene var akkurat så store som han hadde sagt. Logain, den uekte Dragen, ble fanget etter et stort slag nær Lugard mens han forsøkte å forflytte hæren fra Gealdan til Rift. Profetiene, måtte de vel skjønne? Thom nikket, og Bartim fortsatte. Veiene i sør var tettpakket med folk: de heldige overlevende med alt de kunne bære på ryggen. Tusener flyktet i alle retninger.

«Selvfølgelig» – Bartim klukket tørt – «støttet ingen Logain. Å nei, du finner ikke mange som innrømmer det, ikke nå. Bare flyktninger som forsøker å finne seg et skjulested.»

Aes Sedaiene hadde selvfølgelig vært med på å fange Logain. Bartim spyttet på gulvet da han sa det, og spyttet igjen da han sa at de førte den uekte Dragen nord til Tar Valon. Bartim var en ærlig mann, en anstendig mann, og Aes Sedaiene kunne pakke seg tilbake til Pestlandet hvor de kom fra og ta Tar Valon med seg, hvis noen spurte hva han mente. Han ønsket ikke å komme nærmere en Aes Sedai enn hundre fjerdinger, hvis det var opp til ham. Men selvfølgelig stoppet de i hver landsby og hver kjøpstad på vei nordover for å vise frem Logain, det hadde han hørt. Han ville likt å se det, selv om han måtte nærme seg en Aes Sedai. Han var halvveis fristet til å dra til Caemlyn.

«De tar ham med seg dit for å vise ham til Dronning Morgase.» Verten rørte pannen sin respektfullt. «Jeg har aldri sett Dronningen. En mann bør se sin egen Dronning, synes dere ikke?»

Logain kunne gjøre «ting». Bartims øyne flakket, og tungen gled over leppene. Det var tydelig hva han mente. Han hadde sett den forrige uekte Dragen for to år siden, da han ble ført gjennom landet, men det var bare en eller annen kar som trodde han kunne slå seg selv til konge. Det hadde ikke vært nødvendig med noen Aes Sedaier den gangen. Soldater hadde lenket ham fast i en vogn. En gretten fyr som ynket seg midt på vognplanet mens han dekket hodet med armene når folk kastet stein eller stakk ham i siden med kjepper. Det hadde vært mye av det, og soldatene hadde gjort lite for å stoppe det så lenge de ikke drepte fyren. Best å la folk se at han ikke var noe spesielt likevel. Han kunne ikke gjøre «ting». Men denne Logain var vel verdt å se. Noe Bartim kunne fortelle barnebarna om. Hvis bare vertshuset ville la ham slippe unna.

Rand lyttet med ekte interesse. Når Padan Fain hadde brakt med seg nytt til Emondsmark om en uekte Drage, en mann som faktisk styrte Kraften, hadde det vært den største nyheten i Emondsmark på mange år. Det som hadde skjedd siden, hadde skjøvet alt dette ut av tankene, men det var likevel slikt folk ville snakke om i årevis og fortelle til barnebarna sine. Bartim ville vel fortelle sine at han hadde sett Logain, om han nå dro eller ikke. Ingen ville noensinne finne det verdt å snakke om opplevelsene til folk fra Tvillingelvene, hvis de da ikke selv kom fra Tvillingelvene.

«Det,» sa Thom, «ville være noe å lage en historie om, en historie de ville fortelle om tusen år. Jeg skulle ønske jeg hadde vært der.» Det hørtes ut som om han mente det, og Rand tenkte at det nok var slik. «Kanskje jeg får se ham likevel. Du sa ikke hvilken rute de skulle ta. Kanskje det er noen andre reisende her, noen som kan ha fått vite ruten.»

Bartim viftet avvisende med en skitten hånd. «Nord, det er alt folk vet her omkring. Hvis dere vil se ham, bør dere dra til Caemlyn. Det er alt jeg vet, og hvis det er noe som er verdt å vite her i Hvitebro, vet jeg det.»

«Det gjør du uten tvil,» sa Thom glatt. «Jeg skulle tro at mange reisende stopper her hos deg. Jeg så skiltet ditt fra foten av Den Hvite Broen.»

«Ikke bare vestfra, må vite. For to dager siden var det en kar her, en Illianer, med en kunngjøring pakket inn i silkebånd og segl og alt mulig. Han leste den opp her på torget. Sa han skulle ta den med helt til Tåkefjellene, kanskje helt til Arythhavet hvis passene var farbare. Sa de hadde sendt menn for å lese den opp i alle verdens land.» Verten ristet på hodet. «Tåkefjellene. Jeg hører de er dekket av tåke året rundt, og at det er ting i tåken som kan spise skjelettet ditt rent før du får tid til å flykte.» Matt fniste, og Bartim ga ham et skarpt blikk.

Thom lente seg frem. «Hva sa kunngjøringen?»

«Hva? Jo, Jakten på Hornet, selvfølgelig,» utbrøt Bartim. «Sa jeg ikke det? Illianerne kaller på alle som vil vie livet sitt til Jakten. De må samles i Illian. Kan du tenke deg noe sånt? Vie livet sitt til et sagn? Jeg antar de finner noen tosker. Det finnes alltid tosker rundt omkring. Denne karen her påsto at endetiden var nær. Det siste slaget mot Den Mørkeste.» Han klukklo, men latteren klang hult. Det var som han forsøkte å overbevise seg selv om at det virkelig var noe å le av. «De regner vel med at Valeres Horn må bli funnet før den tid. Hva mener dere om det?» Han tygget tankefullt på en knoke en stund. «Selvfølgelig, jeg vet ikke om jeg burde krangle med dem etter denne vinteren. Denne vinteren og denne fyren Logain, og så de to som kom før ham. Hvorfor alle disse fyrene de siste årene som påstår de er Dragen? Og vinteren. Må bety noe. Hva tror dere?»

Det virket ikke som om Thom hørte ham. Med lav stemme begynte barden å deklamere for seg selv.

«Der har du den.» Bartim gliste som om han allerede kunne se mengden levere fra seg penger mens de lyttet til Thom. «Der har du den. Den Store Jakten på Hornet. Hvis du forteller den, kommer de til å henge fra takbjelkene her inne. Alle har hørt om kunngjøringen.»

Det virket fremdeles som om Thom var langt borte, og Rand sa: «Vi leter etter to venner som skulle dra denne veien. De kom vestfra. Har det vært mange fremmede på gjennomreise de siste par ukene?»

«Noen,» sa Bartim sakte. «Det er alltid noen, fra både øst og vest.» Han så på dem etter tur, og plutselig virket han nervøs.

Rand åpnet munnen, men Thom vendte brått tilbake til virkeligheten og ga Rand et skarpt blikk som lukket munnen hans. Med et irritert sukk vendte han seg mot vertshusholderen. «To menn og tre kvinner,» sa han motstrebende. «Kanskje er de sammen, og kanskje ikke.» Han ga en kort beskrivelse av utseendet deres, skildret hver av dem med noen få ord, nok til at man kunne gjenkjenne dem, men uten å røpe hvem de var.

Bartim reiste seg og gned den ene hånden over hodet så hårflisene strittet til alle kanter. «Glem å opptre her, barde. Jeg ville faktisk sette stor pris på om du drakk opp vinen og dro videre. Hvis du har litt vett drar du fra Hvitebro.»

«Noen andre har spurt etter dem?» Thom tok en slurk, som om svaret var det minst viktige i denne verden, og hevet et øyebryn mot verten. «Hvem kan det være?»

Bartim strøk hånden gjennom håret igjen og stokket om på beina til det så ut som om han skulle gå sin vei, og så nikket han for seg selv. «For en uke siden, så vidt jeg kan huske, kom en røyskattlignen-de fyr over broen. Alle trodde han var gal. Han snakket hele tiden med seg selv, og sluttet ikke engang å bevege seg når han sto stille. Spurte etter de samme folkene … noen av dem. Han spurte som om det var viktig, og så oppførte han seg som om han ikke brydde seg om svaret. Halvparten av tiden snakket han som om han måtte vente her, og den andre halvparten som om han måtte dra videre og hadde hastverk. Det ene øyeblikket klynket og tigget han, og i neste øyeblikk beordret han folk rundt som om han var konge. Han fikk seg nesten en skikkelig omgang et par ganger, hvor gal han enn var. Det var like før byvakten måtte ta ham i forvaring for hans egen sikkerhets skyld. Han fortsatte mot Caemlyn samme dag mens han gråt og snakket med seg selv. Gal, som jeg sa.»

Rand så spørrende på Thom og Matt, og begge ristet på hodet. Hvis denne røyskattfyren lette etter dem, var det ingen de kjente igjen.

«Er du sikker på at det var de samme folkene han ville ha tak i?» spurte Rand.

«Noen av dem. Krigsmannen og kvinnen i silke. Men det var ikke dem han brydde seg om. Det var tre bondegutter.» Blikket gled mot Rand og Matt og bort igjen så fort at Rand ikke var sikker på om han hadde sett blikket eller bare innbilt seg det. «Han var desperat etter å finne dem. Men gal, som jeg sa.»

Rand skalv. Han lurte på hvem den gale mannen kunne være, og hvorfor han lette etter dem. En Mørkefrende? Ville Ba’alzamon bruke en galning?

«Han var gal, men den andre …» Bartims øyne flakket nervøst, og tungen gled over leppene som om han ikke hadde nok spytt til å fukte dem. «Neste dag… neste dag kom den andre for første gang.» Han tidde.

«Den andre?» ymtet Thom til slutt frempå.

Bartim kikket seg rundt selv om det fremdeles ikke var andre enn dem på deres side av det avdelte rommet. Han listet seg til og med på tå bort til veggen og kikket over. Da han til slutt snakket, hvisket han fort.

«Helt kledd i svart er han. Har hetten trukket frem så du ikke ser ansiktet, men du føler at han ser på deg, føler det som en istapp mot ryggraden. Han … han snakket til meg.» Han krympet seg og tygget på leppen før han fortsatte. «Stemmen minnet om en slange som kryper gjennom tørt løv. Like før magen min frøs til is. Hver gang han kommer tilbake, stiller han de samme spørsmålene. Samme spørsmål som den gale stilte. Ingen ser ham komme – plutselig bare står han der, samme om det er dag eller natt, og blodet ditt fryser til is der du står. Folk begynner å se seg over skulderen. Det verste er at portvaktene påstår at han ikke har kommet gjennom porten, hverken inn eller ut.»

Rand strevde for å holde ansiktet uttrykksløst. Han bet sammen kjevene til det verket i tennene. Matt skulte, og Thom gransket vinen sin. Det hang et ord mellom dem, et ord ingen ville si høyt. Myrddraal.

«Jeg tror jeg ville husket det hvis jeg noensinne møtte noen som var slik,» sa Thom etter en stund.

Bartims hode vippet opp og ned. «Brenne meg, det ville du helt sikkert. Lysets sannhet, det ville du. Han … han vil ha den samme gjengen som galningen, bare at han sier det er en jente med dem. Og …» – han kikket skrått på Thom – «og en hvithåret barde.»

Thom hevet øyebrynene i noe Rand mente måtte være ekte overraskelse. «En hvithåret barde? Vel, jeg kan vel ikke være den eneste barden i verden med noen år på baken. Jeg kan forsikre at jeg ikke kjenner denne karen, og han kan ikke ha noen grunn til å lete etter meg.»

«Det får nå være som det vil,» sa Bartim mutt. «Han sa det ikke rett ut, men jeg fikk inntrykk av at han ikke ville like det hvis noen hjalp disse menneskene eller skjulte dem for ham. Iallfall sier jeg til dere som jeg sa til ham: Jeg har ikke sett noen av dem eller hørt om noen av dem, og det er sannheten. Ingen av dem,» sa han spisst. Brått klasket han Thoms penger i bordet. «Drikk ut vinen og dra videre. I orden? I orden?» Han vraltet av gårde så fort han kunne mens han kikket seg over skulderen.

«En Skygger,» sa Matt lavt da verten var borte. «Jeg burde ha visst at de kom til å lete etter oss her.»

«Og han kommer igjen,» sa Thom. Han lente seg frem over bordet og dempet stemmen. «Jeg mener at vi bør luske oss ned til skuta og ta imot kaptein Domons tilbud. Forfølgerne vil konsentrere seg om veien til Caemlyn mens vi drar til Illian, langt bort fra der Myrddraalene venter oss.»

«Nei,» sa Rand bestemt. «Vi venter på Moiraine og de andre i Hvitebro, eller vi fortsetter til Caemlyn. Det ene eller det andre. Det var det vi bestemte oss for.»

«Det er galskap, gutt. Tingene har forandret seg. Hør på meg. Samme hva verten sier, vil han fortelle nøyaktig hva vi drakk og hvor mye støv det var på støvlene våre, hvis en Myrddraal stirrer på ham.» Rand skalv. Han husket Myrddraalens øyeløse blikk. «Og når det gjelder Caemlyn … Tror du at Halvmennene ikke vet at dere er på vei til Tar Valon? Dette er et godt tidspunkt å seile sørover på en skute.»

«Nei, Thom.» Rand måtte tvinge ordene ut mens han tenkte på å være et sted langt unna der Myrddraalene lette, men han pustet dypt og greide å gjøre stemmen fast. «Nei.»

«Tenk på det, gutt. Illian! Det finnes ikke en mer storslagen by på jordens overflate. Og Den Store Jakten på Hornet! Det har ikke vært en slik jakt på nærmere fire hundre år. En helt ny syklus av fortellinger holder på å bli skapt. Bare tenk på det. Du har aldri drømt om noe slikt. Når Myrddraalen endelig pønsker ut hvor du har dratt, er du så gammel og grå og lei av å passe barnebarn at du ikke har noe imot at de finner deg.»

Rands ansikt fikk et sta uttrykk. «Hvor mange ganger må jeg si nei? De finner oss samme hvor vi drar. Skyggerne venter på oss i Illian også. Og hvordan slipper vi unna drømmene? Jeg vil vite hva som skjer med meg, Thom, og hvorfor. Jeg drar til Tar Valon. Med Moiraine, hvis jeg kan, og uten henne hvis jeg må. Alene hvis jeg må. Jeg trenger visshet.»

«Men Illian, gutt! Og en trygg vei bort herfra, ned elva mens de leter etter deg i en annen retning. Blod og aske, en drøm kan ikke skade deg.»

Rand ble taus. En drøm kan ikke skade? Får drømmetorner deg til å blø på ordentlig? Han ønsket nesten at han hadde fortalt Thom om den drømmen også. Våger du å fortelle den til noen? Ba ‘alzamon er i dine drømmer, men hva er mellom drøm og virkelighet nå? Hvem våger du å fortelle at Den Mørkeste rører deg?

Det virket som om Thom forsto. Bardens ansikt myknet. «Selv de drømmene, gutt. De er fremdeles bare drømmer, er de ikke? For Lysets skyld, Matt, snakk til ham. Jeg vet at du i det minste ikke vil dra til Tar Valon.»

Matt rødmet, halvt forlegen og halvt sint. Han unngikk å se på Rand og skulte i stedet på Thom. «Hvorfor lager du alt dette oppstyret? Vil du dra tilbake til skuta? Dra tilbake til skuta. Vi kan ta vare på oss selv.»

Bardens tynne skuldre ristet av taus latter, men stemmen var stram av raseri. «Du tror at du vet nok om Myrddraaler til å unnslippe alene? Du er klar til å marsjere rett inn i Tar Valon og overlevere deg selv til Amyrlins Trone? Kan du skjelne en Ajah fra en annen? Lyset brenne meg, gutt, men hvis du tror du i det hele tatt kan komme deg til Tar Valon, kan du be meg om å dra videre.»

«Dra,» knurret Matt, og en hånd gled innunder kappen. Forskrekket forsto Rand at han grep dolken fra Shadar Logoth, at han kanskje hadde tenkt å bruke den.

Rusten latter brøt ut på den andre siden av veggen mellom de to rommene, og en hånlig stemme hevet seg.

«Trolloker? Ta på deg en bardekappe, mann! Du er full! Trolloker! Eventyr fra Grenselandene!»

Ordene slukket sinnet som en bøtte kaldt vann. Selv Matt vendte seg halvveis mot veggen med vidåpne øyne.

Rand reiste seg akkurat nok til å kunne se over den, så satte han seg ned igjen med en synkende følelse i magen. Floran Gelb satt på den andre siden av veggen ved bordet til de to mennene som var der da de kom inn. De lo av ham, men de hørte etter. Bartim tørket av et bord som virkelig trengte det. Han så ikke på Gelb og de to mennene, men han lyttet han også, og han skrubbet den samme flekken om og om igjen med håndkleet mens han lente seg mot dem til han nesten gikk over ende.

«Gelb,» hvisket Rand da han slapp seg ned i stolen igjen, og de andre stivnet til. Raskt gransket Thom deres side av rommet.

På den andre siden av veggen stemte den andre mannsstemmen i: «Nei, nei, før var det Trolloker der. Men de ble alle drept i Trollok-krigene.»

«Eventyr fra Grenselandene!» gjentok den første mannen.

«Det er sant, sier jeg,» protesterte Gelb høylytt. «Jeg har vært i Grenselandene. Jeg har sett Trolloker, og dette var Trolloker like sikkert som at jeg sitter her. De tre påsto at Trollokene jaget dem, men jeg vet bedre. Det er derfor jeg ikke ville bli om bord på Sjøsprøyt. Jeg har hatt mine mistanker til Bayle Domon en stund, men de tre er Mørkefrender. Det er jeg sikker på. Jeg sier dere …» Latter og grovkornete vitser druknet resten av det Gelb hadde å si.

Hvor lang tid ville det ta, undret Rand, før vertshusholderen hørte beskrivelsen av «de tre»? Hvis han ikke allerede hadde gjort det. Hvis han ikke begynte å tenke på de tre han allerede hadde sett. For å komme til døren ut av storstua måtte de gå rett forbi Gelbs bord.

«Kanskje skuta ikke er noen dårlig idé,» mumlet Matt, men Thom ristet på hodet.

«Ikke nå lenger.» Barden snakket lavt og fort. Han dro frem lærposen han hadde fått av kaptein Domon og delte pengene i tre hauger. «Historien vil være spredt over hele byen på en time, enten noen tror på den eller ikke, og Halvmannen kan høre den når som helst. Domon drar ikke før i morgen. I beste fall vil Trollokene jage ham helt til Illian. Av en eller annen grunn venter han seg det halvveis, men det hjelper ikke oss. Nå er det ikke annet å gjøre enn å flykte, og det fort.»

Matt stakk myntene raskt i lommen, men Rand plukket langsomt opp sine. Mynten han hadde fått av Moiraine var ikke blant dem. Domon hadde gitt ham samme vekt i sølv, men av en eller annen grunn ønsket Rand at han hadde Aes Sedaiens mynt i stedet. Han puttet pengene i lommen og så spørrende på barden.

«I tilfelle vi blir skilt fra hverandre,» forklarte Thom. «Det blir vi sannsynligvis ikke, men hvis det skulle skje … vel, dere to vil greie dere fint på egen hånd. Dere er kjekke gutter. Bare hold dere unna Aes Sedaier resten av livet.»

«Jeg trodde du skulle bli hos oss,» sa Rand.

«Det skal jeg, gutt. Det skal jeg. Men de nærmer seg nå, og bare Lyset vet. Vel, samme hva. Det er lite sannsynlig at noe vil skje.» Thom tidde og så på Matt. «Jeg håper du ikke lenger har noe imot at jeg blir hos dere,» sa han tørt.

Matt trakk på skuldrene. Han så på hver enkelt og trakk på skuldrene igjen. «Jeg er bare så nervøs. Jeg blir ikke kvitt følelsen. Hver gang vi stopper for å hvile oss, er de der på jakt etter oss. Det er som om noen hele tiden stirrer meg i nakken. Hva skal vi gjøre?»

Latteren eksploderte på den andre siden av veggen, og igjen ble den avbrutt av Gelb som høylytt forsøkte å overbevise dem om at han fortalte sannheten. Hvor lenge vil det ta? undret Rand seg. Før eller senere ville Bartim legge sammen Gelbs tre og de tre og få tre.

Thom flyttet stolen forsiktig og reiste seg, men sammenkrøket. Ingen som tilfeldigvis så mot veggen fra den andre siden, ville legge merke til ham. Han gjorde tegn til at de skulle følge ham og hvisket: «Vær helt stille.»

Vinduene på hver side av dette ildstedet vendte ut mot et smug. Thom gransket et av vinduene før han åpnet det akkurat nok til at de kunne smyge seg ut. Det hørtes nesten ingen lyder, ingenting som kunne bli fanget opp av de tre på den andre siden av den lave veggen.

Straks de var ute i smuget, ville Matt sette av gårde mot gaten, men Thom grep ham i armen. «Ikke så fort,» sa barden. «Ikke før vi vet hva vi skal gjøre.» Thom lukket vinduet så godt det lot seg gjøre fra utsiden før han snudde seg og gransket smuget.

Rand fulgte Thoms blikk. Smuget var tomt bortsett fra et halvt dusin tønner med regnvann ved veggen til vertshuset og nabobygningen, butikken til en skredder. Den hardtrampede jorden var tørr og støvete.

«Hvorfor gjør du dette?» forlangte Matt å få vite igjen. «Du ville være tryggere hvis du forlot oss. Hvorfor blir du hos oss?»

Thom stirret lenge på ham. «Jeg hadde en nevø, Owyn,» sa han trett. Han ristet kappen av skuldrene, laget en haug av tepperullen og la instrumentskrinene på toppen. «Min brors eneste sønn, min eneste gjenlevende slektning. Han kom opp i noe bråk med Aes Sedaiene, men jeg var for opptatt med… andre ting. Jeg vet ikke hva jeg kunne gjort, men da jeg endelig forsøkte, var det for sent. Owyn døde få år senere. Du kunne si at Aes Sedaiene drepte ham.» Han rettet ryggen uten å se på dem. Stemmen var fremdeles jevn, men Rand skimtet tårer i øynene hans da han vendte seg bort. «Hvis jeg kan holde dere to unna Tar Valon, slutter jeg kanskje å tenke på Owyn. Vent her.» Mens han fremdeles unngikk øynene deres, hastet han bort til åpningen av smuget, men satte ned farten før han nådde den. Etter et raskt blikk til alle kanter spaserte han rolig ut i gaten og forsvant.

Matt reiste seg halvveis for å følge etter; så satte han seg igjen. «Han drar ikke fra disse,» sa han og rørte læret på instrumentskrinene. «Tror du på historien?»

Rand satte seg på huk ved siden av regntønnene. «Hva er galt med deg, Matt? Du er ikke deg selv. Jeg har ikke hørt deg le på flere dager.»

«Jeg liker ikke å bli jaget som en kanin,» glefset Matt. Han sukket og lot hodet falle bakover mot mursteinsveggen på vertshuset. Selv når han satt slik virket han anspent. Øynene flakket nervøst. «Beklager. Det er all flyktingen og alle de fremmede og… og nesten alt sammen. Det gjør meg skvetten. Når jeg ser på folk, lurer jeg på om de har tenkt å fortelle Skyggerne om oss, svindle oss, rane oss eller… Lys, Rand, blir ikke du nervøs?»

Rands latter var et kort bjeff nede i strupen. «Jeg er for redd til å være nervøs.»

«Hva tror du Aes Sedaiene gjorde med nevøen hans?»

«Jeg vet ikke,» sa Rand beklemt. Han visste bare om én type vanskelighet en mann kunne komme opp i når det gjaldt Aes Sedaiene. «Ikke det samme som med oss, antar jeg.»

«Nei. Ikke som oss.»

En stund lente de seg til veggen uten å si noe. Rand var ikke sikker på hvor lenge de ventet. Kanskje noen minutter, men det virket som en time der de ventet på at Thom skulle komme tilbake, ventet på at Gelb skulle åpne vinduet og beskylde dem for å være Mørkefrender. En mann rundet hjørnet inn i smuget, en høy mann med hetten på kappen trukket frem for å skjule ansiktet, og kappen var svart som natten mot lyset i gaten.

Rand karet seg på beina med hånden knuget så hardt rundt hjaltet på Tams sverd at det gjorde vondt i knokene. Munnen ble tørr, og det hjalp ikke hvor mye han svelget. Matt reiste seg opp i sammenkrøket stilling med hånden innunder kappen.

Mannen kom nærmere, og Rands strupe snørte seg mer og mer sammen for hvert skritt. Med ett stoppet mannen og kastet kutten tilbake. Rands knær sviktet nesten under ham. Det var Thom.

«Vel, hvis dere ikke gjenkjente meg» – barden smilte – «antar jeg forkledningen er god nok for portvaktene.»

Thom trengte seg forbi dem og begynte å flytte ting fra den lappete kappen over i den nye, så fingerferdig at Rand ikke kunne skjelne tingene. Rand så at den nye kappen var mørkebrun, ikke svart. Han trakk pusten dypt og støtvis, og halsen føltes som om den var snørt sammen til en knyttneve. Brun, ikke svart. Matt hadde fremdeles hånden under kappen, og han stirret på Thoms rygg som om han tenkte på å bruke den skjulte dolken.

Thom skottet opp på dem, og så ga han dem et skarpere blikk. «Dette er ikke rette tidspunkt å være skvetten.» Han brettet den gamle kappen behendig rundt instrumentskrinene med innsiden ut slik at lappene ikke var synlige. «Vi går ut herfra en om gangen, bare akkurat så tett at vi kan holde øye med hverandre. Blir ikke husket så lett på den måten. Kan du ikke krøke deg litt sammen?» sa han til Rand. «Høyden din gjør deg like synlig som et banner.» Han slengte bylten over skulderen, rettet ryggen og trakk hetten frem igjen. Han lignet ikke noe videre på en hvithåret barde. Han var bare en vandrer som mange andre, for fattig til å eie en hest, og enda mindre en vogn. «La oss dra. Vi har kastet bort nok tid allerede.»

Rand var i høyeste grad enig, men likevel nølte han før han gikk ut av smuget og inn på torget. Ingen av de som sto spredt her og der så to ganger på dem – de fleste så ikke på dem i det hele tatt – men skuldrene strammet seg. Han ventet på at noen skulle rope ut Mørkefrende og forvandle vanlige mennesker til en blodtørstig mobb. Han lot blikket gli over det åpne området, over folk som drev med sine hverdagslige gjøremål, og da han rettet blikket fremover igjen, var en Myrddraal halvveis over torget.

Han ville ikke engang prøve å gjette hvor Skyggeren hadde kommet fra, men den skred rolig og illevarslende mot de tre. Et rovdyr med ferten av bytte. Folk trakk seg unna den svarte kappekledde skikkelsen og unngikk å se på den. Torget begynte å tømmes etter hvert som folk fant ut at de hadde viktige ærender andre steder.

Den svarte åpningen under kutten frøs Rand fast der han sto. Han forsøkte å hente frem det store intet, men det var som å famle etter en røyksky. Skyggerens skjulte blikk skar som kniver helt inn til beinet og forvandlet margen til istapper.

«Ikke se på ansiktet,» mumlet Thom. Stemmen skalv sprukkent, og det virket som om han måtte tvinge ordene ut. «Lyset brenne deg, ikke se på ansiktet!»

Rand rev blikket til seg – det var som å rive en blodigle av ansiktet, og han stønnet nesten – men selv når han stirret på brosteinene på torget, kunne han se Myrddraalen komme. Den var katten som lekte med musa, som moret seg over deres fåfengte forsøk på å unnslippe, til kjevene til slutt ville smekke igjen. Skyggeren hadde halvert avstanden. «Skal vi bare stå her?» mumlet han. «Vi må flykte… komme oss unna.» Men han fikk ikke føttene til å bevege seg.

Matt fikk til slutt frem dolken med rubinskaftet og holdt den i en skjelvende hånd. Leppene var trukket tilbake fra tennene i snerrende redsel.

«Tenk…» Thom stoppet for å svelge og fortsatte hest: «Du tror du kan løpe fra den, ikke sant, gutt?» Han begynte å mumle for seg selv; «Owyn» var det eneste ordet Rand oppfattet. Brått knurret Thom: «Jeg skulle aldri ha blandet meg opp i sakene til dere to. Skulle aldri ha gjort det.» Han ristet av seg bylten med bardens lappete kappe og kastet den til Rand. «Ta vare på dette. Når jeg sier løp, løper dere, og ikke stopp før dere er i Caemlyn. Dronningens Velsignelse. Et vertshus. Husk det, i tilfelle … Bare husk det.»

«Jeg forstår ikke,» sa Rand. Nå var Myrddraalen mindre enn tyve skritt unna. Føttene kjentes som blylodd.

«Bare husk det!» snerret Thom. «Dronningens Velsignelse. Nå. LØP!»

Han dyttet dem på skulderen for å få fart på dem. Rand sjanglet av gårde i sneglefart med Matt ved siden av seg.

«LØP!» Thom sprang frem og brølte ordløst. Ikke etter dem, men mot Myrddraalen. Hendene gjorde bevegelser som om han opptrådte med sine beste kunster, og dolkene dukket opp. Rand stanset, men Matt trakk ham videre.

Skyggeren ble svært forskrekket. Den rolige gangen stoppet midt i et steg. Hånden feide mot hjaltet til det svarte sverdet han hadde langs siden, men bardens lange bein kortet raskt inn avstanden. Thom dundret inn i Myrddraalen før det svarte bladet var halvveis trukket, og de landet i en sprellende haug. Nå flyktet de få som fremdeles var igjen på torget.

«LØP!» Luften over torget gnistret blått så det sved i øynene, og Thom begynte å skrike, men selv midt i skriket greide han å få frem et ord. «LØP!»

Rand adlød. Bardens skrik forfulgte ham.

Han knuget Thoms bylt mot brystet og løp så fort han kunne. Panikken bredte seg fra torget og gjennom byen da Rand og Matt flyktet på toppen av en bølge av frykt. Butikkeierne forlot varene sine idet guttene passerte. Lemmene dundret ned foran butikkvinduene. Livredde ansikter dukket opp i vinduene; så forsvant de. Folk som ikke hadde vært nær nok til å se, løp på måfå gjennom gatene. De slo inn i hverandre, og de som ble veltet over ende, karet seg på beina igjen eller ble trampet ned. Hvitebro kokte som en maurtue som blir sparket i stykker.

Mens han og Matt styrtet mot portene, husket Rand brått hva Thom hadde sagt om høyden hans. Han saktnet ikke farten, men huket seg sammen så godt han kunne uten at det virket påfallende. Men portene, kraftige tømmerporter med svarte jernbeslag, sto åpne. To portvakter i stålhjelmer og ringbrynjer over billige røde kapper med hvite krager fingret med hellebardene sine og stirret nervøst inn i byen. En av dem skottet mot Rand og Matt, men de var ikke de eneste som sprang ut gjennom porten. En jevn strøm trengte seg igjennom: pesende menn med konene på slep, gråtende kvinner som bar spedbarn og slepte skrikende småunger etter seg, bleke håndverkere i forklær og fremdeles med verktøyet i hendene.

Det ville ikke være noen som kunne fortelle hvilken vei de hadde flyktet, tenkte Rand mens han løp fortumlet videre. Thom. Å, Lyset hjelpe meg, Thom.

Matt ravet ved siden av ham og fikk igjen balansen. De løp til de siste flyktende menneskene var forsvunnet, løp til byen og Den Hvite Broen var utenfor syne et sted langt bak dem.

Til slutt falt Rand på kne i støvet. I store munnfuller trakk han støtvise åndedrag ned gjennom den hudløse halsen. Veien bak dem strakte seg forlatt ut og forsvant et sted mellom nakne trær.

«Kom igjen. Kom igjen.» Matt stønnet ut ordene. Svette og støv stripet ansiktet, og han så ut som han holdt på å besvime. «Vi må fortsette.»

«Thom,» sa Rand. Han presset armene rundt Thoms kappe, og instrumentskrinene var harde klumper innenfor. «Thom.»

«Han er død. Du så det. Du hørte det. Lys, Rand, han er død!»

«Du tror at Egwene og Moiraine og de andre også er døde. Hvis de er døde, hvorfor jager Myrddraalen etter dem ennå? Svar meg på det?»

Matt falt på kne i støvet ved siden av ham. «Javel. Kanskje de er i live. Men Thom – Du så det! Blod og aske, Rand, det samme kan skje med oss.»

Rand nikket sakte. Veien bak dem var fremdeles tom. Han hadde halvveis ventet – i det minste håpet – å se Thom dukke opp, marsjerende av gårde mens han blåste i bartene for å understreke hvor mye bråk det var med dem. Dronningens Velsignelse i Caemlyn. Han karet seg på beina og slengte Thoms bylt på ryggen sammen med teppe-rullen. Matt stirret smaløyd og vaktsomt opp på ham.

«La oss gå,» sa Rand og begynte å gå ned veien mot Caemlyn. Han hørte Matt mumle, og etter et øyeblikk tok vennen Rand igjen.

Tause og med hengende hoder trasket de langs den støvete veien. Vinden avlet støvdjevler som hvirvlet over veien. Noen ganger snudde Rand seg, men veien bak dem forble tom.