Verdens Øye

KAPITTEL 9 Hjulet forteller

Hjertet banket i brystet på Rand mens han løp, og han stirret mismodig på de øde fjellene rundt. Dette var ikke et sted hvor våren var sent ute; våren hadde aldri vært her og ville aldri komme. Ingenting vokste i den frosne jorden som knaste under føttene, ikke så mye som en mosedott. Han strevde seg forbi kampesteiner som var dobbelt så høye som ham. De var dekket av støv, som om regndråper aldri hadde rørt dem. Solen var en oppsvulmet, blodrød ball, mer brennende enn på den varmeste sommerdag, og lyset sved i øynene, men den sto skarpt avtegnet mot en heksegryte av smeltet bly, en himmel hvor sølvsvarte skyer rullet og kokte mot alle horisonter. Til tross for de hvirvlende skyene fantes ikke et eneste vindpust, og til tross for den illevarslende solen sved luften kaldt som midt på vinteren.

Rand kikket seg ofte over skulderen mens han løp, men han kunne ikke se forfølgerne. Bare øde høydedrag og forrevne svarte fjell, mange kronet med mørke røykskyer som steg mot de kvernende skyene. Selv om han ikke kunne se jegerne, hørte han dem hyle bak seg, gutturale stemmer som skrek av fryd over jakten, ulende av blodlyst. Trolloker. De nærmet seg, og han hadde nesten ikke mer krefter igjen.

I desperat fart kravlet han seg opp til toppen av en knivskarp åsrygg, og kastet seg på kne med et stønn. Under ham stupte den glatte klippeveggen mot dypet, et tusen fot langt fall ned i en enorm dalsenkning. Dampende tåker dekket dalbunnen; den svulmende grå overflaten rullet i uhyggelige bølger, rullet og brøt mot klippen under ham, men saktere enn en havbølge noensinne hadde beveget seg. Tåkeflekker glødet rødt et øyeblikk, som om store bål plutselig flammet opp og døde hen. Torden rumlet i dypet, og lyn spraket gjennom det grå og iblant opp mot himmelen.

Det var ikke selve dalen som tømte ham for krefter og fylte tomrommet med hjelpeløshet. Fra senteret av de rasende dampskyene reiste det seg et fjell, høyere enn Tåkefjellene, svart som tapet av alt håp. Det forblåste steinspiret, lik en dolk som gjennomboret himmelen, var hjelpeløshetens kilde. Han hadde aldri sett det før, men han kjente det igjen. Minnet gled bort som kvikksølv når han forsøkte å røre det, men det var der. Han visste det var der.

Usynlige fingre rørte ved ham, nappet i armer og bein, forsøkte å dra ham mot fjellet. Kroppen rykket til, klar til å adlyde. Armer og bein stivnet som om han trodde han kunne grave fingre og tær inn i stein. Spøkelsesaktige bånd tvinnet seg rundt hjerteroten, dro i ham og lokket ham til dolkefjellet. Tårene strømmet nedover ansiktet, og han sank sammen. Han kjente viljen renne bort som vann fra en hullete bøtte. Bare en liten stund til, så ville han gå dit hvor man kalte på ham. Han ville adlyde, gjøre som han ble bedt. Plutselig kjente han en ny følelse: sinne. Dytting og draing, han var ikke en sau som skulle drives inn i en kve. Sinnet strammet seg til en hard knute, og han klamret seg til den som han ville ha klamret seg til en flåte i en elv.

Tjen meg, hvisket en stemme i hans tankers stillhet. En kjent stemme. Hvis han lyttet nøye, var han sikker på at han ville gjenkjenne den. Tjen meg. Han ristet på hodet for å få stemmen ut av tankene. Tjen meg! Han hyttet med neven mot det svarte fjellet: «Må Lyset fortære deg, Shai’tan!»

Brått lå en stank av død tykk rundt ham. En skikkelse ruvet over ham i en kappe farget av størknet blod, en skikkelse med et ansikt … Han ønsket ikke å se ansiktet som så ned på ham. Han ville ikke tenke på det ansiktet. Det gjorde vondt å tenke på det, det forvandlet hjernen hans til glødende kull. En hånd ble strukket ut mot ham. Han kastet seg bort uten å bry seg om han ramlet over kanten av stupet. Han måtte komme seg bort. Langt bort. Han ramlet, grep ut i luften, ville skrike, hadde ikke pust til å skrike, ikke pust i det hele tatt.

Plutselig falt han ikke lenger, og det livløse landet var borte. Vinterbrunt gress ble flatklemt under støvlene hans. Det lignet blomster. Han lo nesten over å se trær og busker, selv om de var uten løv, der de sto spredt utover den myke sletten som nå omga ham. I det fjerne løftet et enslig fjell seg med knekt og splintret topp, men dette fjellet skapte ikke frykt og fortvilelse. Det var bare et fjell, selv om det på underlig vis ikke passet inn der, uten andre fjell i nærheten.

En bred elv fløt forbi fjellet, og på en øy midt i elva lå en by hentet fra en bardes eventyr, en by omkranset av høye murer som skinte sølvhvitt under den varme solen. Med en blanding av lettelse og glede la han av gårde mot murene, mot sikkerheten og freden han visste fantes bak dem.

Etter hvert som han nærmet seg kunne han skjelne tårn som reiste seg mot himmelen, mange forbundet med hverandre av vakre gang-broer høyt oppe i luften. Fra begge breddene buet høye broer seg mot øybyen. Selv på avstand kunne han se det silkefine steinarbeidet i buene. Det virket for skjørt til å kunne stå seg mot vannet som raste forbi nedenunder. Bak broene lå sikkerheten. Tilfluktsstedet.

Plutselig iset det langs knoklene, noe klamt la seg mot huden, og luften rundt ham ble rå og stinkende. Uten å se seg tilbake begynte han å løpe. Han løp fra forfølgeren, kjente isfingre streife ryggen og dra i kappen, løp fra en lysslukende skikkelse med et ansikt som … Han kunne ikke huske ansiktet, unntatt som redsel. Han ville ikke huske ansiktet. Han løp, og bakken forsvant under føttene, bølgende åser og flate sletter… og så måtte han nesten hyle som en gal hund. Byen fjernet seg foran ham. Jo fortere han sprang, jo lenger var det til de skinnende hvite murene. De ble mindre og mindre, helt til bare et blekt støvfnugg blinket i horisonten. Forfølgerens kalde hånd grep kragen hans. Hvis disse fingrene fikk røre ved ham, ville han bli gal. Eller noe verre. Noe mye verre. Da vissheten kom over ham, snublet han, ramlet fremover…

«Neeeei!» skrek han.

… og stønnet da brostein slo all luften ut av lungene. Undrende kom han seg på beina. Han sto på adkomsten til en av de vakre broene han hadde sett bue seg over elva. Smilende mennesker passerte ham på begge sider, mennesker i så fargerike klær at de minnet om en blomstereng. Noen av dem snakket til ham, men han skjønte ikke hva de sa, selv om ordene virket kjente. Ansiktene var vennlige og menneskene vinket ham videre, over broen med det intrikate steinarbeidet, mot de skinnende sølvstripete murene og tårnene bak. Mot tryggheten han visste ventet der.

Han sluttet seg til mengden som strømmet over broen og inn i byen gjennom massive porter i de høye, rene murene. Innenfor fantes en eventyrverden hvor selv det simpleste byggverk var som et palass. Det var som om håndverkerne var blitt bedt om å bruke stein og mur og fliser til å skape noe som var så vakkert at det tok pusten fra vanlige dødelige. Det fantes ikke en bygning eller et monument som ikke fikk ham til å stirre med store øyne. Musikk drev gjennom gatene, hundre forskjellige sanger, men alle blandet seg med lydene fra mengden i en eneste storslagen harmoni av glede. Dufter fra søte parfymer og sterke krydderier, av vidunderlig mat og myriader av blomster svevde i luften, som om alle deilige dufter i verden var samlet der.

Han fulgte en bred gate inn i byen. Den var brolagt med glatt gråstein og strakte seg rett foran ham mot senteret av byen. I enden av gaten raget et tårn som var større og høyere enn andre tårn i byen, et tårn så hvitt som nyfallen sne. I dette tårnet fantes sikkerheten og kunnskapen han søkte. Men aldri hadde han drømt om å se en by som denne. Det kunne da ikke skade om han ventet et lite øyeblikk med å gå bort til tårnet? Han smatt inn i en smalere sidegate, hvor sjonglører spaserte blant gateselgere med fremmede frukter.

Foran ham, ved enden av gaten, sto et snøhvitt tårn. Det samme tårnet. Om en liten stund, tenkte han, og rundet et nytt hjørne. Langt borte i enden av denne gaten lå det hvite tårnet. Sta rundet han et nytt hjørne og enda ett, og hver gang så han alabast-tårnet. Han snurret rundt for å løpe sin vei… og stoppet momentant. Foran ham sto det hvite tårnet. Han var redd for å se seg over skulderen, redd for at han ville se det der også.

Ansiktene rundt ham var fremdeles vennlige, men knust håp fylte dem nå, håp han hadde knust. Fremdeles vinket de ham videre med bedende bevegelser. Mot tårnet. Øynene glødet i en desperat bønn, og bare han kunne oppfylle den, bare han kunne redde dem.

Javel, tenkte han. Når alt kom til alt var det jo tårnet han ville inn i.

Da han tok det første skrittet frem, forsvant skuffelsen fra ansiktene rundt, og smil prydet hvert ansikt. De fulgte ham, og små barn strødde blomsterblader på veien foran ham. Han så seg undrende over skulderen og lurte på hvem blomstene var ment for, men bak ham var det bare enda flere smilende mennesker som vinket ham fremover. De må være ment for meg, tenkte han og undret seg på hvorfor han syntes det passet. Men undringen varte bare et øyeblikk; alt var som det skulle være.

Først begynte en, så enda en, å synge, helt til alle stemte i en storslagen hymne. Han skjønte fremdeles ikke ordene, men et dusin sammenflettede harmonier ropte ut om glede og frelse. Spillemenn gled gjennom mengden og lot harper og fløyter og trommer i alle størrelser tone med i hymnen, og alle sangene han kjente, gikk over i hverandre. Unge jenter danset rundt ham mens de la duftende blomsterkranser rundt halsen hans. De smilte til ham og frydet seg stadig mer for hvert skritt han tok. Han kunne ikke annet enn å smile tilbake. Det kriblet i føttene etter å danse, og idet han tenkte det, danset han, og trinnene kom av seg selv som om han ikke hadde gjort annet hele livet. Han kastet hodet bakover og lo, og føttene var lettere enn de noen gang hadde vært når han danset med… Han kunne ikke huske navnet, men det var visst ikke viktig.

Dette er din skjebne, hvisket en stemme i hodet, hviskingen var som en tråd gjennom lovsangen.

Han ble båret som en kvist på skummende bølger, og mengden strømmet mot en enorm åpen plass midt i byen. For første gang så han det hvite tårnet som hevet seg fra et stort palass i blek marmor, mer et kunstverk enn et bygg, med buevegger, esende kupler og skjøre spir som pekte mot himmelen. Han gispet i ærefrykt. Brede trappetrinn av plettfri stein ledet opp fra plassen, og ved foten av trappen stanset mengden, men sangen deres økte i styrke. Føttene hans ble båret frem av de storslagne stemmene. Din skjebne, hvisket stemmen insisterende og iherdig nå.

Han danset ikke lenger, men stoppet heller ikke. Uten å nøle begynte han å gå opp trappen. Det var her han hørte hjemme.

De massive dørene på toppen av trappen var dekorert med utskjæringer så intrikate og sirlige at han ikke kunne forestille seg det knivbladet som var fint og spisst nok til å lage dem. Portalene åpnet seg, og han gikk inn. Det tordnet da de lukket seg bak ham.

«Vi har ventet på deg,» hveste Myrddraalen.

Rand satt rett opp og ned. Han gispet etter luft mens han skalv og stirret rett fremfor seg. Tam sov fremdeles i sengen. Sakte roet pusten seg. Halvbrente kubber flammet i peisen med en god glomørje bak gnistfanget. Noen hadde stelt med varmen etter at han sovnet. Teppet hans hadde falt ned da han våknet, og lå ved føttene hans. Den improviserte båren var borte, og han og Tams kapper var hengt opp ved døren.

Han tørket kaldsvetten av ansiktet med en skjelvende hånd og undret seg på om det hadde samme virkning å kalle på Den Mørkeste i en drøm som i virkeligheten.

Det var blitt skumt i rommet. Månen sto høyt på himmelen og lyste rund og lubben, og kveldsstjerner skinte over Tåkefjellene. Han hadde sovet bort hele dagen. Han masserte et ømt sted i siden. Tydeligvis hadde han sovet med sverdhjaltet stikkende inn i ribbeina. Dette og den tomme magen og natten før måtte ha forårsaket marerittet.

Magen rumlet. Han reiste seg stivbeint og gikk bort til bordet hvor madam al’Vere hadde satt fra seg brettet. Han løftet opp servietten. Til tross for at han hadde sovet lenge, var kjøttsuppen fremdeles varm, og det var også brødet med den tykke skorpen. Det var tydelig at madam al’Vere hadde vært på farten; brettet var blitt byttet ut. Når hun først hadde bestemt seg for at noen trengte et varmt måltid, ga hun seg ikke før de hadde fått det i seg.

Han gulpet i seg noe suppe, og det var så vidt han rakk å legge litt ost og kjøtt mellom to brødskiver før han begynte å stappe det inn i munnen. Han tok store biter mens han gikk tilbake til sengen.

Madam al’Vere hadde visst sett til Tam også. Tam var blitt kledd av. Klærne, som var rene nå, lå pent sammenbrettet på nattbordet, og et teppe var trukket opp under haken hans. Da Rand rørte ved farens panne, åpnet Tam øynene.

«Der er du, gutt. Marin sa du var her, men jeg greide ikke engang å reise meg opp for å se etter. Hun sa du var for trett til at hun kunne vekke deg. Selv Bran greier ikke å overtale henne når hun har bestemt seg for noe.»

Tams stemme var svak, men blikket var klart og stødig. Aes Sedaien hadde rett, tenkte Rand. Med hvile ville han bli like god som før.

«Vil du ha noe å spise? Madam al’Vere satte igjen et brett.»

«Hun har allerede matet meg… hvis det kan kalles mat. Hun ville ikke gi meg annet enn suppe. Hvordan kan en mann unngå å få mareritt når han ikke har annet i skrotten …» Tam fomlet frem en hånd som lå under teppet og rørte ved sverdet ved Rands side. «Så det var ingen drøm. Da Marin fortalte at jeg var syk, trodde jeg at jeg var blitt… Men du har det bra. Det er det viktigste. Det er alt som betyr noe. Hva med gården?»

Rand pustet dypt. «Trollokene drepte sauene. Jeg tror de tok kua også, og huset trenger en skikkelig vask.» Han fikk frem et blekt smil. «Vi var heldigere enn mange andre. De brente halve landsbyen.»

Han fortalte Tam om alt som hadde skjedd, eller nesten alt iallfall. Tam lyttet nøye, og stilte skarpe spørsmål, så Rand måtte fortelle om hvordan han vendte tilbake til gården fra skogen, og hvordan det førte til at han drepte Trolloken. Han måtte fortelle at Nynaeve hadde sagt at Tam kom til å dø, for å forklare hvorfor en Aes Sedai hadde stelt ham, og ikke Den Kloke. Tam gjorde store øyne da de hørte det: en Aes Sedai i Emondsmark. Men Rand så ingen grunn til å fortelle om hvert steg på reisen, om frykten, om Myrddraalen på veien. Spesielt så han ingen grunn til å nevne hvordan Tam hadde snakket over seg da han lå i feber. Ikke ennå. Men Moiraines historie kunne han ikke unngå.

«Nå, det er en fortelling som ville gjort en barde stolt,» mumlet Tam da han var ferdig. «Hva vil Trollokene med dere gutter? Eller Den Mørkeste, Lyset hjelpe oss.»

«Tror du hun løy? Mester al’Vere bekrefter at bare to gårder ble angrepet. Og det om mester Luhhans hus og mester Cauthons.»

Et øyeblikk lå Tam taus. Så sa han: «Fortell meg hva hun sa. Pass på å bruke nøyaktig de samme ordene, akkurat slik hun sa dem.»

Rand strevde. Hvem i all verden husket nøyaktig hvilke ord de hadde hørt? Han bet seg i leppen og klødde seg i hodet, og litt etter litt hentet han det frem så nøye som han kunne huske det. «Jeg kan ikke komme på noe mer,» avsluttet han. «En del av det vet jeg ikke helt om hun kanskje fortalte annerledes, men uansett er det nesten riktig.»

«Det er godt nok. Det får være det, ikke sant? Du skjønner det gutt, at Aes Sedaiene er snedige. De lyver aldri, ikke direkte, men den sannheten du får fra en Aes Sedai, er ikke alltid den sannheten du tror det er. Vær forsiktig når du er i nærheten av henne.»

«Jeg har hørt fortellingene,» svarte Rand. «Jeg er ikke noe barn.»

«Det er du ikke, nei, det er du ikke.» Tam sukket tungt, så trakk han ergerlig på skuldrene. «Men likevel skulle jeg ha fulgt deg på veien. Verden utenfor Tvillingelvene er ikke som Emondsmark.»

Der så Rand en åpning til å spørre Tam om den gang han dro bort og alt det andre, men han benyttet den ikke. I stedet gapte han av forbauselse: «Og det er alt? Jeg trodde at du ville forsøke å overtale meg til å ikke dra. Jeg trodde du ville ha hundre gode grunner for at jeg ikke skulle dra.» Han skjønte han hadde satt sin lit til at Tam ville ha hundre gode grunner.

«Kanskje ikke hundre,» fnøs Tam, «men jeg kan komme på noen. Det er bare det at de ikke betyr så mye. Hvis Trollokene er etter deg, vil du være tryggere i Tar Valon enn du noensinne kunne bli her. Husk bare på å være på vakt. Aes Sedaiene har sine egne grunner til å gjøre ting, og det er ikke alltid de grunnene du tror.»

«Barden sa noe slikt,» sa Rand sakte.

«Da vet han hva han snakker om. Hør godt etter, tenk deg godt om, og vokt tungen. Det er et godt råd for alt du foretar deg utenfor Tvillingelvene, men spesielt i nærheten av en Aes Sedai. Og Voktere. Fortell noe til Lan, så har du så godt som fortalt det til Moiraine. Hvis han er en Vokter, er han bundet til henne like sikkert som at solen sto opp i dag morges, og han vil ikke holde på mange hemmeligheter for henne, om noen i det hele tatt.»

Rand visste lite om båndene mellom en Aes Sedai og en Vokter, selv om de spilte en viktig rolle i hver eneste fortelling han hadde hørt om Voktere. Det hadde noe med Kraften å gjøre, en gave til Vokterne, eller kanskje et slags bytte. Vokterne hadde mange slags fortrinn, ifølge fortellingene. De frisknet til raskere enn andre menn, og kunne gå lenger uten mat og drikke og søvn. Angivelig kunne de fornemme om det var Trolloker i nærheten, og andre av Den Mørkestes vesener, noe som forklarte hvordan Lan og Moiraine hadde kunnet advare folk i landsbyen før angrepet. Fortellingene sa ingenting om hva en Aes Sedai fikk ut av dette, men han trodde ikke de gjorde det uten å få noe igjen.

«Jeg skal være forsiktig,» sa Rand. «Jeg skulle likevel ønske at jeg visste hvorfor. Hvorfor meg? Hvorfor oss?»

«Jeg skulle ønske jeg også visste det, gutt. Blod og aske, jeg skulle ønske jeg visste det,» sukket Tam tungt. «Vel, det er ingen vits å prøve å få et knust egg tilbake i eggeskallet, antar jeg. Når må du dra? Jeg kommer meg vel på beina igjen om en dag eller to, og da får vi forberede oss på en ny saueflokk. Oren Dautry har noen gode lam som han kanskje kan overtales til å gi slipp på nå da beitemarkene er borte, og det samme gjelder Evan Thane.»

«Moiraine … Aes Sedaien sa du måtte holde sengen. Hun snakket om uker.» Tam åpnet munnen, men Rand fortsatte. «Og hun har snakket med madam al’Vere.»

«Ah, vel, kanskje jeg kan overtale Marin.» Men Tam så ikke optimistisk ut. Han så skarpt på Rand. «Du unngikk å svare på spørsmålet mitt, og det betyr at du må dra snart. I morgen? Eller i kveld?»

«I kveld,» sa Rand stille, og Tam nikket trist.

«Ja, ja, hvis det må til, er det best å ikke utsette det. Men vi får se angående disse ‘ukene’ til sengs.» Han nappet i teppene med mer irritasjon enn styrke. «Kanskje følger jeg etter om noen dager. Tar deg igjen et sted på veien. Vi får se om Marin kan holde på meg når jeg har bestemt meg for å stå opp.»

Det banket på, og Lan stakk hodet inn av døren. «Si adjø raskt, sauegjeter, og kom. Det kan være bråk i vente.»

«Bråk?» sa Rand, og Vokteren knurret utålmodig.

«Skynd deg!»

Rand nappet til seg kappen. Han begynte å hekte av seg sverdet, men Tam avbrøt ham.

«Behold det. Du vil sannsynligvis få mer bruk for det enn jeg, men, om Lyset vil, så får ingen av oss bruk for det. Vær forsiktig, gutt. Hører du?»

Rand ignorerte Lans knurring. Han bøyde seg og klemte Tam. «Jeg kommer tilbake. Det lover jeg.»

«Selvfølgelig gjør du det,» lo Tam. Han klemte kraftløst tilbake og klappet Rand på ryggen. «Jeg vet det. Og jeg skal ha dobbelt så mange sauer som du må ta deg av når du er tilbake. Nå må du gå før han i døren gjør en ulykke på seg.»

Rand forsøkte å dra ut tiden, forsøkte å finne ord til spørsmål han ikke ville stille, men Lan kom inn i rommet, grep ham i armen og dro ham ut på gangen. Vokteren hadde kledd seg i en matt grågrønn våpenskjorte av overlappende metallskjell. Stemmen raspet irritert.

«Vi må raske på. Forstår du ikke ordet bråk?»

Utenfor rommet ventet Matt, kledd i kappe og jakke og bærende på buen sin. Et kogger hang ved siden. Han vippet nervøst på hælene og skottet mot trappen med tilsynelatende like mye utålmodighet som frykt. «Dette er ikke som i fortellingene, er det vel, Rand?» spurte han hest.

«Hva slags bråk?» spurte Rand, men Vokteren sprang foran uten å svare mens han tok to og to trinn om gangen. Matt styrtet etter og vinket hissig på Rand for å få ham til å følge etter.

Han slengte kappen over skuldrene og tok dem igjen nede. Storstua var bare svakt opplyst. Halvparten av vokslysene var nedbrent, og resten av lysene dryppet og rant. Rommet var tomt bortsett fra de tre. Matt sto ved et av vinduene og kikket ut som om han forsøkte å ikke bli sett. Lan åpnet døren på gløtt og kikket ut gjennom sprekken.

Rand lurte på hva de så på og gikk bort til ham. Lan ba ham være forsiktig, men åpnet likevel døren en anelse mer for å gi ham plass til å se.

Først var han ikke sikker på hva han så. En flokk av landsbyens menn, rundt tre dusin eller så, sto ved de utbrente restene av tuskhandlerens vogn, og faklene deres fortrengte natten rundt dem. Moiraine sto like overfor dem med ryggen mot vertshuset, og lente seg rolig mot staven. Hari Coplin sto fremst i mengden sammen med broren Darl og Bili Congar. Cenn Buie var også der, og han så ut som om han ikke likte seg. Rand var forskrekket over å se Hari hytte med neven mot Moiraine.

«Kom deg ut av Emondsmark!» ropte den surfjesete bonden. Noen få stemmer i mengden gjentok ropet, men nølende, og ingen presset seg frem. De kunne nok våge å stå overfor en Aes Sedai når de befant seg i mengden, men ingen ville la seg peke ut. Ikke av en Aes Sedai som hadde all grunn til å ta det ille opp.

«Du hadde med deg monsterne!» brølte Darl. Han viftet med en fakkel, og det hørtes et kor av «Du hadde dem med deg!» og «Det er din skyld!» ledet av fetteren Bili.

Hari stakk en albu i siden på Cenn Buie, og den gamle taktekkeren spisset munnen og kastet et skrått blikk på ham. «Disse tingene … disse Trollokene viste seg ikke før dere kom hit,» mumlet Cenn, så vidt høyt nok til at det kunne høres. Trassig vred han hodet fra side til side, som om han ønsket seg bort og så etter en utvei. «Du er en Aes Sedai. Vi vil ikke ha sånne som deg her i Tvillingelvene. Aes Sedaiene kommer drassende med bråk. Hvis du blir her, får vi bare mer bråk.»

Talen fikk ingen respons fra landsbyboerne som hadde samlet seg, og Hari skulte frustrert. Med ett snappet han Darls fakkel og hyttet med den. «Kom deg bort!» ropte han. «Ellers skal vi brenne deg ut!»

Det ble dødsens stille, bortsett fra subbingen av føtter da noen av mennene trakk seg unna. Folk fra Tvillingelvene kunne forsvare seg hvis de ble angrepet, men vold var langt fra vanlig, og de var ikke vant til å true andre, bortsett fra en og annen som hyttet med neven. Cenn Buie, Bili Congar og Coplinene sto alene igjen foran mengden. Bili så ut som om han også gjerne ville trekke seg tilbake.

Hari reagerte sterkt på den manglende støtten, men han hentet seg raskt inn. «Kom deg bort!» ropte han, og et ekko fulgte fra Darl og et svakere fra Bili. Hari skulte på de andre, men de fleste unnlot å møte blikket hans.

Med ett trådte Bran al’Vere og Haral Luhhan ut av skyggene og stoppet et stykke fra både Aes Sedaien og mengden. Borgermesteren hadde tilfeldigvis med seg den store, tunge trehammeren han brukte til å dunke spunser i vinfatene. «Var det noen som foreslo å brenne ned vertshuset mitt?» spurte han mildt.

De to Coplinene tok et skritt tilbake, og Cenn Buie listet seg unna dem. Bili Congar stupte inn i mengden. «Ikke det,» sa Darl raskt. «Vi sa ikke det, Bran … ah, borgermester.»

Bran nikket. «Da hørte jeg kanskje at dere truet med å skade noen gjester i vertshuset mitt?»

«Hun er en Aes Sedai,» begynte Hari sint, men stoppet opp da Haral Luhhan rørte på seg.

Smeden strakte seg ganske enkelt. Han løftet de solide armene over hodet og strammet de veldige knyttnevene til det knaket i knokene, men Hari så på den kraftige mannen som om en av nevene var blitt ristet under nesen hans. Haral foldet armene over brystet. «Unnskyld meg, Hari. Jeg mente ikke å avbryte deg. Du sa … ?»

Men Hari sank sammen i skuldrene som om han forsøkte å trekke seg inn i seg selv og forsvinne, og lot ikke til å ha noe mer å si.

«Jeg er overrasket over dere,» buldret Bran. «Paet al’Caar, gutten din brakk beinet i natt, men jeg så han gikk på det i dag – takket være henne. Eward Candwin, du lå på magen med en flenge nedover ryggen som en sløyd fisk, til hun la hendene sine på deg. Nå ser det ut som om det skjedde for en måned siden, og hvis jeg ikke tar mye feil, vil du knapt få noe arr. Og du, Cenn.» Taktekkeren prøvde å gjemme seg i mengden, men stoppet, holdt fast av Brans blikk. «Jeg ville blitt sjokkert over å finne noen fra Landsbyrådet her, Cenn, men aller mest deg. Armen din ville fremdeles hengt som en ubrukelig klump av kvestelser og brannsår hvis det ikke hadde vært for henne. Selv om du ikke eier takknemlighet, eier du vel litt skam i livet?»

Cenn løftet den høyre hånden halvveis, men tok rasende blikket bort fra den. «Jeg kan ikke nekte for hva hun gjorde,» mumlet han, og han hørtes skamfull ut. «Hun hjalp meg og andre,» fortsatte han i en bedende tone, «men hun er en Aes Sedai, Bran. Om Trollokene ikke kom for å ta henne, hvorfor kom de da? Vi vil ikke ha noe å gjøre med Aes Sedaiene i Tvillingelvene. La dem holde bråket sitt unna oss.»

Noen menn som holdt seg trygt gjemt i mengden, begynte å rope: «Vi vil ikke ha bråk fra Aes Sedaiene!» «Send henne bort!» «Jag henne ut av landsbyen!» «De kom fordi hun var her!»

Et truende uttrykk begynte å bre seg i Brans ansikt, men før han fikk sagt noe, hvirvlet Moiraine den utskårne staven sin over hodet og snurret den rundt med begge hender. Rands gisp var et ekko av landsbyboernes, for en hvit flamme hveste ut fra hver ende av staven, og de sto rett ut som spydspisser selv om staven hvirvlet. Selv Bran og Haral trakk seg unna. Hun strakte armene rett frem med staven flatt over marken. Den bleke ilden sprutet fremdeles ut og lyste sterkere enn faklene. Mennene trakk seg unna og løftet hendene for å beskytte øynene mot lysskjæret.

«Er det slik Aemons blod skal ende?» Aes Sedaien snakket ikke høyt, men stemmen overdøvet alle andre lyder. «Småfolk som krangler om retten til å gjemme seg som kaniner? Dere har glemt hvem dere var og hva dere var, men jeg hadde håpet en liten del var igjen, et minne som satt i blod og bein. En liten rest som ville stålsette dere mot den lange natten som må komme.»

Ingen sa noe. De to Coplinene så ut som de aldri mer kom til å ønske å åpne munnen.

Bran sa: «Glemt hvem vi var? Vi er de vi alltid har vært. Ærlige bønder, gjetere og håndverkere. Folk fra Tvillingelvene.»

«I sør,» sa Moiraine, «ligger elva dere kaller Hviteflod, men lenger øst bruker menn dens rette navn. Manetherendrelle. I det gamle tungemålet Fjellheimens Kilde. Glitrende vann som en gang strømmet gjennom et land av mot og skjønnhet. For to tusen år siden fløt Manetherendrelle langs murene til en fjellby som var så vakker at Ogurenes steinsmeder kom for å stirre i undring. Gårder og landsbyer dekket dette området, og det dere kaller Skyggeskogen og enda lenger. Men alle tenkte på seg selv som Fjellheimens folk, Manetherens folk.

Kongen deres var Aemon al Caar al Thorin, Aemon sønn av Caar sønn av Thorin, og Eldrene ay Ellan ay Carlan var hans dronning. Aemon var så fryktløs en mann at den største heder noen kunne vinne for vågemot, selv blant hans fiender, var å høre at man hadde Aemons hjerte. Eldrene var så vakker at man mente blomstene blomstret for at hun skulle smile. Mot og skjønnhet og visdom og en kjærlighet døden ikke kunne overvinne. Gråt hvis dere har et hjerte, for tapet av dem, for tapet av deres minne. Gråt for tapet av deres blod.»

Så ble hun stille, men ingen sa noe. Rand var like trollbundet som de andre. Da hun begynte å fortelle igjen, slukte han hvert ord, og det samme gjorde de andre.

«I nesten to hundre år hadde Trollok-krigene herjet i verden, og overalt hvor krigen raste vaiet Manetherens røde ørnebanner. Manetherens menn var en torn i Den Mørkestes fot og en borre i hans hånd. Syng Manetherenes pris, for aldri bøyde de kne for Skyggen. Syng Manetherenes pris, om sverdet som aldri ville briste.

De var langt borte, Manetherens menn, på slettene ved Bekkar, kalt Blodslettene, da det kom bud om at Trollokene marsjerte mot deres hjem. For langt unna til å gjøre annet enn å vente på budet om hjemlandets endelikt, for Den Mørkestes styrker hadde tenkt å utslette dem. Felle den mektige eika ved å hakke over røttene. For langt borte til å gjøre annet enn å sørge. Men de var Fjellheimens menn.

De nølte ikke, tenkte ikke på strekningene de måtte tilbakelegge, der de marsjerte seirende fra slettene, fremdeles dekket av støv og svette og blod. Dag og natt marsjerte de, for de hadde sett grusomhetene en hær av Trolloker etterlot seg, og ingen av dem kunne sove når slike farer truet Manetheren. De beveget seg som om føttene hadde vinger. De marsjerte lenger og fortere enn venner håpet på og fiender fryktet. Til enhver annen tid ville marsjen alene vært inspirasjon til flammende sanger. Da Den Mørkestes styrker veltet inn over Manetherens land, sto Fjellheimens menn foran dem med ryggen mot Tarendrelle.»

Noen av landsbyboerne jublet da de hørte dette, men Moiraine fortsatte som om hun ikke hadde hørt det. «Hæren foran Manetherens menn var stor nok til å skremme selv det modigste hjerte. Himmelen var sort av ravner, jorden var sort av Trolloker. Trolloker og deres menneskelige allierte. Trolloker og Mørkefrender i titusener under Svartefyrstenes kommando. Om natten var det flere leirbål i fiendens leir enn det var stjerner på himmelen. Neste morgen så de banneret til Ba’alzamon i front. Ba’alzamon, Mørkets Hjerte. Et eldgammelt navn for Alle Løgners Far. Den Mørkeste var ikke blitt befridd fra sitt fangenskap i Shayol Ghul. Hvis han hadde vært fri, kunne ikke alle menneskehetens krefter klart seg mot ham, men det var mektige krefter der. Svartefyrster og noe av den ondskapen som fikk banneret til å tilintetgjøre lyset og sende frysninger langt inn i sjelen til alle menn som så det.

Men de visste hva de hadde å gjøre. Hjemlandet lå på den andre siden av elva. De måtte holde hærskaren og kraften i den unna Fjellheimen. Aemon hadde sendt ut bud. Hjelp var lovet hvis de kunne holde Tarendrelle i tre dager. Holde stand i tre dager mot en overmakt som ikke kunne holdes i en time. Men på et vis, under blodige angrep og desperat forsvar, holdt de en time, og enda en time, og en tredje. I tre dager kjempet de, og selv om landet ble en slakters bakgård, lot de ingen krysse Tarendrelle. Den tredje natten kom det ingen hjelp og ingen budbringere, og de kjempet videre alene. I seks dager. I ni. Den tiende dagen kjente Aemon svikets bitre smak. Ingen hjelp kom, og de kunne ikke lenger holde brohodet.»

«Hva gjorde de da?» spurte Hari. Flammer fra faklene blafret i den kalde nattevinden, men ingen gjorde mine til å trekke kappene tettere om seg.

«Aemon krysset Tarendrelle,» fortalte Moiraine, «og brente broene bak seg. Og han sendte bud over hele landet om at folk skulle flykte, for han visste at kreftene i Trollokenes horde ville finne en måte å krysse elva på. Og mens budet gikk ut, begynte Trollokene å krysse elva, og Manetherens soldater tok opp kampen igjen. Med sine liv ville de kjøpe timer hvor deres folk kunne flykte. Fra Manetherens by organiserte Eldrene flukten inn i de dype skogene og de befestede fjellene.

Men det var noen som ikke flyktet. Til å begynne med var det en liten sildring, så en bekk og så en flod av menn som dro ut, ikke i sikkerhet, men for å slutte seg til soldatene som forsvarte landet. Sauegjetere med pil og bue, bønder med høygafler, skoggangsmenn med økser. Kvinner dro også ut. De akslet det de fant av våpen og marsjerte side om side med mennene. Ingen dro uten å vite at de aldri ville vende tilbake. Men det var deres land. Det hadde tilhørt deres forfedre, det skulle tilhøre deres barn, og de dro for å betale prisen. Ikke en jordflekk ga de fra seg før den var gjennomtrukket av blod, men til slutt ble Manetherens hær drevet tilbake. Den ble drevet hit, til stedet dere nå kaller Emondsmark. Og her ble de omringet av Trollokenes horde.»

Stemmen hennes hadde en klang som av kalde tårer. «Trollokene døde og likene av menneskelige forrædere dynget seg opp, men stadig flere kravlet over disse dødens hauger. De kom i endeløse bølger. Det kunne bare ende på ett vis. Ingen mann eller kvinne som sto under det røde ørnebanneret den morgenen, levde da natten kom. Sverdet som ikke kunne briste, var splintret.

I Tåkefjellene, alene i Manetherens forlatte by, følte Eldrene at Aemon døde, og hjertet hennes døde med ham. Og der hennes hjerte hadde vært, var det nå bare en hunger etter hevn, hevn over hennes elskede, hevn over hennes land og folk. Drevet av sorg strakte hun seg etter Den Sanne Kilden og slynget Den Ene Kraften mot Trollokenes hær. Og Svartefyrstene døde der de sto, enten det var i hemmelige råd eller mens de talte til soldatene. I et blaff sto Svartefyrstene og generalene i hærskaren til Den Mørkeste i lys lue. Ilden fortærte kroppene deres, og frykten fortærte den seirende hæren.

Nå løp de som dyr foran en skogbrann uten tanke for annet enn flukt. Mot nord og sør flyktet de. Tusener druknet i forsøket på å ta seg over Tarendrelle uten hjelp fra Svartefyrstene, og ved Manetherendrelle rev de ned broene av frykt for hva som kunne følge etter dem. Der de fant folk, drepte og brente de, men det var først og fremst flukten som opptok dem. Til sist var ingen igjen i Manetherens land. De var spredt som støv foran en hvirvelvind. Den endelige hevnen kom senere, men den kom da de ble jaget av andre stammer, av hærstyrker i andre land. Ingen av de som hadde myrdet ved Aemons marker, fikk leve.

Men prisen var høy for Manetheren. Eldrene hadde trukket til seg mer av Den Ene Kraften enn noe menneske kunne håpe å styre uten hjelp. Idet fiendens generaler døde, døde hun også, og ilden som fortærte henne, fortærte også Manetherens forlatte by, til og med steinene ned til det levende fjellet. Men folket var reddet.

Intet var igjen av gårdene, av landsbyene, av den store byen. Enkelte ville ha sagt at det ikke var noe igjen, at det ikke var annet å gjøre enn å flykte til andre land hvor de kunne begynne på nytt. Men slik tenkte de ikke. De hadde kjøpt landet med blod og håp, og de var bundet til jorden med bånd sterkere enn stål. Andre kriger kom til å herje over dem i de kommende årene, til deres hjørne av verden endelig var glemt, til de endelig glemte krigen og krigens vesen. Aldri mer reiste Manetheren seg. De svevende spirene og sprudlende fontenene ble en drøm som sakte bleknet i sinnet deres. Men de og deres barn og deres barnebarn levde i landet som var deres. De levde der til århundrene hadde vasket bort årsakene fra deres minner. De har levd der til i dag, og de er dere. Gråt for Manetheren. Gråt for det evig tapte.»

Flammene forsvant fra Moiraines stav, og hun senket den som om den veide hundre skålpund. En lang stund hørte de ikke annet enn den klagende vinden. Så akslet Paet al’Caar seg forbi Coplinene.

«Jeg vet ikke noe om din historie,» sa bonden med det kraftige hakepartiet. «Jeg er ikke noen torn i foten på Den Mørkeste, og blir det nok aldri heller. Men min Wil kan gå igjen på grunn av deg, og derfor skammer jeg meg over å være her. Jeg vet ikke om du kan tilgi meg, men enten du gjør det eller ei, går jeg nå. Og for min del kan du bli i Emondsmark så lenge du vil.»

Han nikket, bukket nesten, og trakk seg bakover gjennom mengden. Andre begynte å mumle, og med skamfulle ansikter la de frem sin anger, før de listet seg bort én etter én. Coplinene sto der med sure miner og skulende blikk på ansiktene rundt seg før de forsvant i natten uten et ord. Bili Congar hadde forsvunnet før fetterne.

Lan trakk Rand bakover og lukket døren. «La oss dra, gutt.» Vokteren begynte å gå mot baksiden av vertshuset. «Kom igjen, begge to. Raskt!»

Rand nølte, og vekslet undrende blikk med Matt. Mens Moiraine fortalte, kunne selv ikke mester al’Veres Dhurran-hingster ha slept ham bort, men nå var det noe annet som fikk ham til å bli stående. Dette var den egentlige begynnelsen, å forlate vertshuset og følge Vokteren inn i natten … Han ristet på seg og forsøkte å sette mot i seg selv. Han hadde ikke annet valg enn å dra, men han ville vende tilbake til Emondsmark, uansett hvor lang reisen ble.

«Hva venter dere på?» spurte Lan fra døren innerst i storstua. Matt rykket til og skyndte seg bort til ham.

Mens han forsøkte å overbevise seg selv om at han begynte på et storslagent eventyr, fulgte Rand etter dem gjennom det halvmørke kjøkkenet og ut til stalltunet.