Verdens Øye

PROLOG Dragefjellet

Palasset skalv fremdeles av og til, mens jorden rumlet av minnene og stønnet som om den ville forsverge det som hadde skjedd. Solstråler som trengte gjennom revner i veggene, fikk støvfnugg til å glitre der de ennå hang i luften. Svimerker svertet veggene, gulvene, takene. Brede, svarte striper skar over blemmene i malingen og forgyllingen i det som en gang hadde vært strålende veggmalerier, sot dekket smuldrede friser av mennesker og dyr som syntes å ha forsøkt å reise seg og gå før galskapen stilnet. Det lå døde overalt, menn og kvinner og barn, slått ned under flukten fra lynene som hadde glimtet i gangene, eller innhentet av flammene som hadde jaget dem, eller begravet i palassets steinmasse, stein som hadde kommet veltende og lett seg frem, nesten levende, før stillheten igjen la seg. Som et merkelig motstykke hang fargestrålende gobeliner og malerier, mesterverk alle sammen, uforstyrret bortsett fra der bulende vegger hadde forskjøvet dem. Fint utskårne møbler, innlagt med elfenben og gull, sto urørt bortsett fra der bølgende gulv hadde veltet dem. Utenkelige krefter hadde angrepet kjernen og oversett det som befant seg i utkantene.

Lews Therin Telamon vandret gjennom palasset, og balanserte behendig videre hver gang grunnen kastet på seg. «Ilyena! Min kjære, hvor er du?» Den blekgrå kappens nedre kant slepte gjennom blod idet han skrittet over et kvinnelik. Kvinnens gylne skjønnhet var skjemmet av redselen i hennes siste øyeblikk, de vidåpne øynene var fastfrosset i vantro. «Hvor er du, min hustru? Hvor gjemmer alle seg?»

Blikket traff hans egen skikkelse i et speil som hang skjevt over blærer i marmoren. Klærne hadde en gang vært kongelige, i grått og purpur og gull. Det finvevde stoffet, som var fraktet over Verdenshavet av kjøpmenn, var nå flenget og skitnet til av det samme støvet som dekket huden og håret. Et øyeblikk rørte han ved emblemet på kappen, en halvt hvit og halvt svart sirkel, hvor fargene var adskilt av en bølgeformet linje. Det betydde noe, dette emblemet. Men den broderte sirkelen fanget ikke oppmerksomheten hans lenge. Han stirret undrende på speilbildet sitt. En høy mann litt opp i årene, en gang vakker, men nå var håret mer hvitt enn brunt, ansiktet var furet av slit og bekymringer, og de mørke øynene hadde sett for mye. Lews Therin begynte å småle. Han kastet hodet bakover; latteren gjallet i de livløse hallene.

«Ilyena, min kjære! Kom til meg, min hustru. Du må se dette.»

Bak ham bølget luften, den skimret og fortettet seg til en mann som kikket seg rundt, mens munnen et øyeblikk fortrakk seg i ubehag. Han var ikke så høy som Lews Therin og kledd i svart, bortsett fra de snøhvite kniplingene rundt halsen og sølvarbeidene på kragene på de hoftehøye støvlene. Han trådte forsiktig og løftet kappen omhyggelig for å unngå de døde. Gulvet skalv av etterdønninger, men han rettet oppmerksomheten mot mannen som stirret leende inn i speilet.

«Demringens Herre,» sa han, «jeg har kommet for å treffe deg.»

Latteren opphørte momentant, som om den aldri hadde eksistert, og Lews Therin snudde seg, ikke synlig overrasket. «Ah, en gjest. Har du Stemmen, fremmede? Det er snart tid for Sangen, og her er alle velkommen til å delta. Ilyena, min kjære, vi har en gjest. Ilyena, hvor er du?»

Den svartkledde mannen sperret opp øynene, og blikket fløy mot liket av kvinnen med gullhåret, deretter tilbake til Lews Therin. «Shai’tan ta deg, har smitten allerede et så godt grep om deg?»

«Det navnet. Shai-» Lews Therin grøsset og løftet en hånd som for å avverge noe. «Du må ikke nevne det navnet. Det er farlig.»

«Du husker i hvert fall såpass. Farlig for deg, din narr, men ikke for meg. Hva mer husker du? Husk, du Lys-forblindede tåpe! Jeg vil ikke la dette avsluttes med deg svøpt i uvitenhet! Husk!»

Et øyeblikk stirret Lews Therin på sin løftede hånd, fascinert av mønsteret i skitten. Så tørket han hånden på den enda mer skitne kappen og vendte seg mot den andre mannen. «Hvem er du? Hva vil du?»

Den svartkledde rettet seg opp med en arrogant mine. «En gang kalte de meg Elan Morin Tedronai, men nå –»

«Håpets Sviker.» Det var bare en hvisken fra Lews Therin. Minner rørte på seg, men han vendte hodet bort og vek unna.

«Så du husker noe. Ja, Håpets Sviker. Det kalte de meg, likesom de kalte deg Dragen, men i motsetning til deg bifaller jeg navnet. De ga meg et ydmykende navn, men jeg skal tvinge dem til å knele og tilbe det. Hva vil du gjøre med ditt navn? Fra denne dag vil folk døpe deg Frendedreper. Hva akter du å gjøre med det?»

Lews Therin rynket pannen og kikket på ruinene av hallen. «Ilyena skulle vært her for å ønske en gjest velkommen,» mumlet han åndsfraværende. Han hevet stemmen: «Ilyena, hvor er du?» Gulvet ristet, og liket av kvinnen med det gylne håret beveget seg som for å svare på ropet. Øynene hans så henne ikke.

Elan Morin skar en grimase. «Se på deg,» sa han foraktelig. «En gang var du fremst blant Tjenerne. En gang bar du Tamyrlins Ring og satt i Høysetet. En gang samlet du Herredømmets Ni Staver. Se på deg nå! Et ynkelig, ødelagt vrak. Men det er ikke nok. Du ydmyket meg i Tjenernes hall, du beseiret meg ved Portene til Paaran Disen. Men nå er jeg mektigere enn deg. Jeg vil ikke la deg dø uten å forstå det. Når du dør, vil din siste tanke være den fulle visshet om ditt nederlag, om hvor omfattende og fullendt det er. Hvis jeg lar deg dø i det hele tatt.»

«Jeg forstår ikke hvor det blir av Ilyena. Hun vil hudflette meg hvis hun tror jeg har skjult en gjest for henne. Jeg håper du liker å konversere, for det gjør hun. Herved er du advart. Ilyena vil spørre om så mye at det kan ende med at du forteller henne alt du vet.»

Med et kast på kappen løftet Elan Morin hendene. «Synd for deg,» sa han ettertenksomt, «at ikke en av dine Søstre er her. Jeg har aldri vært evnerik innen Legedommen, og jeg følger en annen kraft nå. Men selv en av dem kunne ikke gi deg mer enn noen få bevisste øyeblikk, om du da ikke hadde ødelagt henne før det. Det jeg kan gjøre, vil være godt nok til mitt formål.» Han smilte ondt. «Men jeg er redd Shai’tans legende kraft ikke er som den du kjenner til. Vær helbredet, Lews Therin!» Han rakte frem hendene, og lyset ble svakere, som om en skygge la seg foran solen.

Smerten flammet i Lews Therin, og han skrek, det var et skrik fra dypet av ham, et skrik han ikke kunne stagge. Det brant som ild i beinmargen, syre skjøt gjennom blodårene. Han ravet bakover og deiset i marmorgulvet; hodet slo mot stein og spratt opp igjen. Det bankende hjertet forsøkte å rive seg vei ut av brystet, og hvert pulsslag sendte nye flammer gjennom ham. Hjelpeløst sprellet han og slo om seg. Skallen var på randen til å briste av total smerte. De hese skrikene hans runget gjennom palasset.

Sakte, uendelig sakte, fortok smerten seg. Det syntes å ta tusen år, og han lå tilbake med kraftløse rykninger og hikstet luft gjennom en hudløs strupe. Det føltes som om det gikk enda tusen år før han greide å rulle seg rundt, og med muskler som maneter karet han seg skjelvende opp på alle fire. Øynene falt på kvinnen med det gylne håret, og skriket som skar ut av ham, fikk alle tidligere skrik til å bli ubetydelige. Ustøtt krabbet han over gulvet mot henne. Hendene skalv mens han strøk håret bort fra ansiktet med de stirrende øynene.

«Ilyena! Lyset hjelpe meg, Ilyena!» Han krøket kroppen beskyttende rundt hennes. Hulkingen var strupesåre hikst fra en mann som ikke hadde noe igjen å leve for. «Ilyena, nei! Nei!»

«Du kan få henne tilbake, Frendedreper. Mørkets Mektige Herre kan vekke henne til live, hvis du vil tjene ham. Hvis du vil tjene meg.»

Lews Therin løftet hodet, og den svartkledde mannen tok ufrivillig et skritt bakover. «Ti år, Sviker,» sa Lews Therin mykt, men med en klang av stål i stemmen. «I ti år har din onde herre herjet i verden. Og nå dette. Jeg skal…»

«Ti år! Din ynkelige narr! Denne krigen har ikke vart i ti år, men siden tidenes morgen. Du og jeg har utkjempet tusen slag mens Hjulet har dreid, tusen ganger tusen, og vi skal kjempe helt til tiden dør og Skyggen triumferer!» Han avsluttet med et brøl og løftet knyttneve, og nå var det Lews Therins tur til å trekke seg bakover, mens han holdt pusten av gløden i Svikerens øyne.

Forsiktig la Lews Therin Ilyena ned, mens Fingrene strøk ømt over håret hennes. Tårer sløret blikket der han sto, men stemmen var som frossent jern. «For alt det andre du har gjort, Finnes det ikke tilgivelse, Sviker. Men for Ilyenas død vil jeg ødelegge deg hinsides noe din herre kan lege. Forbered deg på –»

«Husk, din narr! Husk ditt fåfengte angrep på Mørkets Mektige Herre! Husk hans mottrekk! Husk! Nå river De Hundre Våpenbrødre verden i biter, og hver dag slår nye hundre seg sammen med dem. Hvilken hånd slo i hjel Ilyena Solhår, Frendedreper? Ikke min. Ikke min. Hvilken hånd slo til jorden alt liv som bar en dråpe av ditt blod i seg, alle som elsket deg, alle som du elsket? Ikke min, Frendedreper. Ikke min. Husk det, og betal prisen for å stå imot Shai’tan!»

Plutselig brøt svetten frem og laget striper nedover støvet og skitten i Lews Therins ansikt. Han husket. Minnet var tåkete, som en drøm om en drøm, men han visste det var sant.

Hylet hans slo mot veggene, hylet til en mann som for egen hånd hadde dømt sin sjel til evig fortapelse. Han klorte opp ansiktet som for å rive bort synet av sine gjerninger. Overalt så han døde. Sønderrevet var de, knust eller brent, fortært av stein. Overalt var det livløse ansikter han kjente, ansikter han elsket. Gamle tjenere og barndomsvenner, trofaste følgesvenner gjennom de lange årene med kamp. Og barna hans. Hans egne sønner og døtre lå slengt som ødelagte dukker, leken var for evig avsluttet. Alle drept av hans hånd. Ansiktene til barna anklaget ham, tomme øyne spurte hvorfor, og tårene hans ga ikke noe svar. Svikerens latter pisket ham, overdøvet hylene hans. Han holdt ikke ut ansiktene, smerten. Han holdt ikke ut å bli der lenger. Desperat strakte han seg etter Den Sanne Kilden, etter den besmittede saidin, for å Fare.

Landet rundt var flatt og tomt. En rett og bred elv rant like ved, men han sanset at det ikke fantes mennesker innenfor to hundre fjerdinger. Han var alene, så alene som en mann kan være i levende live, men han kunne ikke unnslippe minnene. Øynene forfulgte ham gjennom sinnets endeløse irrganger. Han kunne ikke skjule seg. Barnas øyne. Ilyenas øyne. Tårer glitret på kinnene hans da han vendte ansiktet mot himmelen.

«Lys, tilgi meg!» Han trodde ikke tilgivelsen kunne komme. Ikke for det han hadde gjort. Men han ropte mot himmelen likevel, tigget om det han ikke trodde han kunne få. «Lys, tilgi meg!»

Han rørte fremdeles ved saidin, den mannlige halvdelen av kraften som drev universet, som dreide Tidshjulet, og han merket den oljeglatte smitten som besudlet overflaten, smitten fra Skyggens motangrep, smitten som dømte verden til undergang. På grunn av ham. Fordi han i sitt hovmod hadde trodd at mennesket kunne måle seg med Skaperen, at mennesket kunne bøte på det Skaperen hadde skapt og mennesket sønderbrutt. I sitt hovmod hadde han trodd det.

Han drakk dypt av Den Sanne Kilden, og dypere, likesom en mann døende av tørst. På kort tid hadde han tiltrukket seg mer av Den Ene Kraften enn han alene kunne kanalisere; det føltes som om huden brant. Med en kraftanstrengelse forsøkte han å tiltrekke seg mer kraft, å tiltrekke seg alt.

«Lys, tilgi meg! Ilyena!»

Luften ble til ild, ilden til flytende lys. Lynet som slo ned fra himmelen, ville ha brent og blindet ethvert øye som så det, om enn bare for et øyeblikk. Fra himmelen kom det, flammet gjennom Lews Therin Telamon, boret seg inn i jordens innvoller. Stein fordampet ved dets berøring. Jorden vred seg og skalv som et levende vesen i pine. Den skinnende strålen bandt sammen jord og himmel, bare like lenge som et hjerteslag, men selv etterpå kastet jorden på seg som et opprørt hav. Lava sprutet fem hundre fot opp i luften, og grunnen løftet seg stønnende og presset den brennende steinspruten oppover, høyere og høyere. Fra nord og sør, fra øst og vest ulte vinden, splintret trær som om de var kvister, hylte og blåste som for å hjelpe det voksende fjellet videre opp mot himmelen. Stadig høyere opp mot himmelen.

Til slutt døde vinden hen, jorden stilnet til en skjelvende rumling. Av Lews Therin Telamon fantes ingen rester. Der han hadde stått, reiste et fjell seg mot himmelen, og lava strømmet fremdeles fra den forrevne toppen. Den brede, rette elva var blitt presset bort fra fjellet i en bue, og delte seg rundt en avlang øy. Skyggen fra fjellet nådde nesten øya, den lå mørk over landet som de illevarslende ordene i en profeti. En stund var jordens dumpe, protesterende buldring de eneste lydene.

På øya skimret luften og fortettet seg. Den svartkledde mannen sto og stirret på flammefjellet som reiste seg fra sletten. Ansiktet vrengte seg i raseri og forakt: «Du unnslipper ikke så lett, Drage. Det er ikke over mellom oss. Det er ikke over før all tid er omme.»

Så var han borte, og fjellet og øya sto alene igjen. Og ventet.