Verdens Øye

KAPITTEL 7 Ute av skogen

Grålysningen kom mens Rand fremdeles subbet gjennom skogen.

Til å begynne med la han ikke merke til det. Da han til slutt gjorde det, stirret han forbauset på det svinnende nattemørket. Samme hva øynene fortalte ham, kunne han ikke tro at han hadde brukt hele natten på å tilbakelegge veien fra gården til Emondsmark. Selvfølgelig var Steinbruddsveien i dagslys noe annet enn skogene om natten, på den annen side virket det som dager siden han hadde sett den svartkledde rytteren på veien, og som uker siden han og Tam hadde gått inn for å spise middag. Han kjente ikke lenger at strimmelen gravde seg inn i skuldrene, men så kjente han da ikke noe annet i skuldrene enn nummenheten, ikke i beina heller for den saks skyld. Det mellomliggende var en sak for seg. Pusten kom i anstrengte gisp som for lengst hadde fått strupen og lungene til å svi, og sulten rev og slet i magen så han følte seg kvalm og syk.

Tam var blitt stille. Rand visste ikke hvor lenge det var siden mumlingen opphørte, men han våget ikke å stoppe for å undersøke Tam. Hvis han stoppet, ville han aldri greie å tvinge seg selv videre. Og uansett ville han ikke kunne gjøre noe for Tam, ikke mer enn han gjorde nå. Det eneste håpet lå foran dem, i landsbyen. Han forsøkte å øke farten, men de valne beina fortsatte å subbe sakte videre. Han merket nesten ikke kulden og vinden.

Vagt luktet han røyk. I det minste var han nesten fremme hvis han kunne kjenne lukten fra pipene i landsbyen. Et trett smil begynte å bre seg i ansiktet, men så rynket han pannen bekymret. Røyken hang tung i luften, altfor tung. I dette været kunne det godt brenne i hvert eneste ildsted, men likevel var røyken altfor sterk. I tankene så han igjen for seg Trollokene på veien. Trolloker som kom fra øst, fra Emondsmark. Han speidet fremover og forsøkte å skimte det første huset, klar til å rope om hjelp straks han fikk øye på noen, selv om det var Cenn Buie eller en av Coplinene. En liten stemme i bakhodet ba om at det fremdeles var noen der som kunne hjelpe.

Med ett ble et hus synlig mellom de siste nakne trærne, og det var så vidt han maktet å holde føttene i bevegelse. Håpet ble til fortvilelse, og han vaklet inn i landsbyen.

Svidde skrothauger erstattet halvparten av husene i Emondsmark. Sotete mursteinspiper pekte som skitne fingre opp fra hauger av svartbrent tømmer. Tynne røykstriper steg fremdeles fra ruinene. Landsbyboere med grimete ansikter, noen fremdeles i nattøy, rotet gjennom asken. Her dro de frem en gryte, der pirket de oppgitt i skrotet med en kjepp. Det lille som var blitt reddet fra flammene lå langs veien; store speil og polerte buffeter og kister sto i støvet mellom stoler og bord som var begravd under sengeklær, kjøkkenutstyr og slunkne bylter med klær og personlige eiendeler.

Ødeleggelsene syntes å være tilfeldig fordelt gjennom landsbyen. Fem hus sto urørt oppmarsjert på en rekke, et annet sted sto et enslig overlevende omgitt av ødeleggelser.

På den andre siden av Vinkilden brølte de tre store Bel Tine-bålene, som ble passet av en gruppe menn. Tykke, svarte røyksøyler iblandet skjødesløse gnister dreide nordover med vinden. En av Dhurran-hingstene til mester al’Vere slepte noe etter seg som Rand ikke kunne se hva var, mot Vognbroen og flammene.

Før han var ute av skogen, kom Haral Luhhan full av sot i ansiktet hastende mot ham med de tykke fingrene i et fast grep rundt en tømmerøks. Nattskjorten til den kraftige smeden slang askemørk rundt støvlene, og et hissig brannsår lyste rødt gjennom en fillete rift i skjortebrystet. Han knelte ved siden av båren. Tams øyne var lukket, og åndedrettet var svakt og anstrengt.

«Trolloker, gutt?» spurte mester Luhhan med en stemme som var hes av røyk. «Her også. Her også. Vel, vi kan ha vært heldigere enn noen har rett til å være, tro det eller ei. Han trenger Den Kloke. Nå, hvor i Lysets navn er hun? Egwene?»

Egwene kom løpende med armene fulle av lakenstrimler til bandasjer, og la merke til dem uten å saktne farten. Øynene stirret på noe langt unna, og mørke ringer fikk dem til å virke større enn de egentlig var. Da hun fikk se Rand, stoppet hun og pustet skjelvende. «Åh, nei, Rand, ikke din far? Er han … ? Kom, jeg skal ta deg med til Nynaeve.»

Rand var altfor sliten og fortumlet til å snakke. Hele natten hadde han tenkt på Emondsmark som redningen, et sted der han og Tam kunne være sikre. Nå maktet han ikke annet enn å stirre mismodig på den røykflekkede kjolen hennes. Han merket seg rare detaljer, som om de var viktige. Knappene nedover ryggen var kneppet skjevt. Og hendene var rene. Han lurte på hvorfor hendene var rene, når kinnene var flekket av sot.

Det virket som om mester Luhhan forsto hvordan det sto til med ham. Smeden la øksa tvers over dragene, løftet den bakre delen av båren og ga et lite dytt, som for å be ham følge etter Egwene. Rand snublet etter henne som om han gikk i søvne. Han undret seg på hvordan mester Luhhan visste at skapningene var Trolloker, men tanken forsvant fort. Hvis Tam kunne gjenkjenne dem, var det ingen grunn til at Haral Luhhan ikke skulle gjøre det samme.

«Alle fortellingene er sanne,» mumlet han.

«Det virker sånn, gutt,» sa smeden. «Det virker sånn.»

Rand hørte bare halvveis etter. Han konsentrerte seg om å følge etter den slanke skikkelsen til Egwene. Han hadde tatt seg akkurat nok sammen til å ønske at hun ville skynde seg, men faktisk holdt hun samme hastighet som de to mennene. Hun førte dem halvveis nedover Grønnsletten, til Calder-huset. Kantene på halmtaket var svartsvidde, og de hvitkalkede veggene var sotflekkede. Av husene på hver side sto bare grunnmuren igjen og to hauger med aske og forbrent tømmer. Det ene huset hadde tilhørt Berin Thane, en av møllerens brødre. Det andre hadde tilhørt Abell Cauthon, Matts far.

«Vent her,» sa Egwene og så på dem som om hun ventet et svar. Da de bare sto der, mumlet hun noe med lav stemme før hun smatt inn.

«Matt,» sa Rand. «Er han … ?»

«Han lever,» sa smeden. Han satte ned båren og rettet ryggen. «Jeg så ham for litt siden. Det er et under at noen av oss lever. Etter måten de angrep huset mitt på, og smia, skulle du trodd jeg hadde gjemt gull og juveler der. Alsbet knuste skallen på en av dem med en steikepanne. I morges kastet hun ett blikk på asken etter huset vårt, så gravde hun frem den største hammeren fra smia og satte av gårde på jakt rundt landsbyen, i tilfelle noen av dem hadde gjemt seg i stedet for å flykte. Jeg ville nesten synes synd på vesenet hvis hun finner et av dem.» Han nikket mot Calder-huset. «Madam Calder og et par andre har tatt inn noen av dem som ble skadet og ikke lenger har noe hjem. Når Den Kloke har sett til Tam, skal vi finne en seng til ham. I vertshuset, kanskje. Borgermesteren har allerede tilbudt det, men Nynaeve sa at de sårede ville leges raskere om de ikke var mange sammen.»

Rand la seg på kne. Han ristet av seg selen og begynte sliten å ordne med teppene rundt Tam. Tam hverken leet seg eller snakket, selv ikke når Rands valne hender støtte borti ham. I det minste pustet han fremdeles. Min far. Det andre var bare feberprat. «Hva om de kommer tilbake?» sa han sløvt.

«Hjulet dreier som Hjulet vil,» sa mester Luhhan usikkert. «Hvis de kommer tilbake … Vel, de er ikke her nå. Så vi samler sammen stumpene og bygger opp det som er revet ned.» Han sukket, og ansiktet ble slitent da han masserte korsryggen. Først nå forsto Rand at den kraftige mannen var like utslitt som han selv, om ikke mer. Smeden så på landsbyen og ristet på hodet. «Jeg tviler på om det blir noe særlig til Bel Tine i dag. Men vi må komme oss gjennom det. Det har vi alltid gjort.» Brått grep han øksa, og ansiktet hardnet. «Det venter arbeid på meg. Du trenger ikke bekymre deg, gutt. Den Kloke vil ta godt vare på ham, og Lyset vil ta vare på oss alle. Og hvis Lyset ikke gjør det, får vi ta vare på oss selv. Husk at vi kommer fra Tvillingelvene.»

Fremdeles knelende så Rand på landsbyen mens smeden gikk sin vei, så den ordentlig for første gang. Mester Luhhan hadde rett, tenkte han, og var overrasket over at han ikke var overrasket over det han så. Folk rotet fremdeles rundt i ruinene av hjemmene sine, men bare på den korte tiden han hadde vært der, hadde folk begynt å bevege seg mer målrettet. Han kunne nesten føle den voksende besluttsomheten. Men han undret seg. De hadde sett Trollokene, men hadde de sett den svarte rytteren? Hadde de følt hatet?

Nynaeve og Egwene kom ut av Calder-huset, og han spratt opp. Eller snarere forsøkte å sprette opp. Det var mer en vaklende snubling som nesten sendte ham på nesen i støvet.

Den Kloke knelte ved båren uten så mye som å se på ham. Ansiktet og kjolen hennes var enda mer skitne enn Egwenes, og de samme mørke skyggene sirklet rundt øynene hennes, selv om også hennes hender var rene. Hun rørte ved Tams ansikt og skjøv opp øyelokkene med tommelen. Med en bekymret mine trakk hun bort teppene og løsnet bandasjen for å undersøke såret. Før Rand kunne se hva som skjulte seg under den, hadde hun lagt tøybitene på plass igjen. Med et sukk glattet hun teppet og kappen rundt halsen til Tam, som for å bre over et barn for natten.

«Det er ingenting jeg kan gjøre,» sa hun. Hun måtte presse hendene mot knærne for å reise seg opp. «Jeg beklager, Rand.»

Et øyeblikk sto han der uten å forstå mens hun begynte å gå tilbake mot huset. Så fortet han seg etter og dreide henne rundt slik at de sto ansikt til ansikt. «Han dør,» ropte han.

«Jeg vet det,» sa hun, og han sank sammen under de nøkterne ordene.

«Du må gjøre noe. Du må. Du er Den Kloke.»

Ansiktet hennes fortrakk seg i smerte, men bare et øyeblikk, og så var hun bare huløyd vilje igjen, og stemmen var sterk og følelsesløs. «Ja, det er jeg. Jeg vet hva jeg kan gjøre med mine medisiner, og jeg vet når det er for sent. Tror du ikke jeg ville gjort noe hvis jeg kunne? Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke, Rand. Og det er andre som trenger meg. Andre jeg kan hjelpe.»

«Jeg fikk ham hit så fort jeg kunne,» mumlet han. Selv med landsbyen i ruiner hadde han satt sin lit til Den Kloke. Nå var alt håp ute.

«Jeg vet du gjorde det,» sa hun mildt. Hun rørte ved kinnet hans. «Det er ikke din feil. Du gjorde det beste noen kunne gjøre. Jeg beklager, Rand, men det er andre jeg må ta hånd om. Våre problemer har bare så vidt begynt, er jeg redd.»

Han ble stående og stirre sløvt etter henne til husdøren lukket seg. Han greide ikke å tenke på annet enn at hun ikke ville hjelpe.

Plutselig fikk han et dytt bakover idet Egwene kom brasende mot ham og slengte armene rundt ham. Hun klemte ham så hardt at han vanligvis ville ha stønnet, men nå stirret han bare taust på døren som hadde lukket seg bak alle hans håp.

«Jeg er lei for det, Rand,» sa hun mot brystet hans. «Lys, jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre.»

Han la de valne armene rundt henne. «Jeg vet det. Jeg… Jeg må gjøre noe, Egwene. Jeg vet ikke hva, men jeg kan ikke bare la ham …» Stemmen brast, og hun klemte ham hardere.

«Egwene!» Hun skvatt da hun hørte Nynaeve rope fra huset. «Egwene, jeg trenger deg! Og vask hendene dine igjen!»

Hun gjorde seg fri fra Rands armer. «Hun trenger hjelp av meg, Rand.»

«Egwene!»

Han syntes han hørte et hulk idet hun løp av sted. Så var hun borte, og han sto alene igjen ved båren. Et øyeblikk så han ned på Tam uten å føle annet enn en hul hjelpeløshet. Så ble ansiktet hans hardt. «Borgermesteren vet hva som må gjøres,» sa han og løftet dragene enda en gang. «Borgermesteren vet.» Bran al’Vere visste alltid hva som måtte gjøres. Med en kraftløs stahet bega han seg til Vertshuset Vinkilden.

Enda en av Dhurran-hingstene passerte ham, med reimer fra seletøyet surret rundt anklene til en stor skikkelse som var innhyllet i et skittent teppe. Armer dekket av grove hår ble slept gjennom skitten bak teppet, og et hjørne som var trukket til side avslørte et geitehorn. Tvillingelvene var ikke noe sted å la fortellinger bli skremmende virkelige. Hvis Trollokene hørte hjemme noe sted, var det i verden utenfor, hvor man hadde Aes Sedaier og uekte Drager og Lyset vet hva annet som ellers eksisterte av det bardene fortalte om. Ikke Tvillingelvene. Ikke Emondsmark.

Mens han tråkket over Grønnsletten, ropte folk til ham, noen fra ruinene av sine hjem, og spurte om de kunne hjelpe. Han hørte dem bare som mumling i bakgrunnen, selv når de fulgte ham et lite stykke for å spørre. Uten å tenke videre over det fikk han frem at han ikke trengte hjelp, at alt ville ordne seg. Når de forlot ham med bekymrede blikk og noen ganger med en kommentar om å sende Nynaeve til ham, brydde han seg like lite om det. Han tenkte bare på målet han hadde satt seg. Bran al’Vere kunne gjøre noe for å hjelpe Tam. Hva det skulle være, forsøkte han å ikke tenke for mye på. Men borgermesteren ville være i stand til å tenke ut noe og gjøre noe.

Vertshuset hadde nesten sluppet unna ødeleggelsene som hadde rammet halve landsbyen. Noen svimerker skjemmet veggene, men de røde taksteinene glitret like blanke som ellers i sollyset. Alt som var igjen av tuskhandlerens vogn, var svarte jernfelger som lente seg mot den svartbrente vognkassen som nå lå på bakken. De store bøylene som hadde holdt presenningen oppe, strittet vilt til alle kanter.

Thom Merrilin satt i skredderstilling på ruinene av den gamle grunnmuren mens han omhyggelig klippet bort svidde lappebiter av kappen med en liten saks. Han la fra seg kappe og saks da Rand kom nærmere. Uten å spørre om Rand trengte eller ønsket hjelp, hoppet han ned og løftet opp den bakre delen av båren.

«Inn? Selvfølgelig, selvfølgelig. Ikke tenk på det, gutt. Den Kloke vil ta seg av ham. Jeg har sett henne i virksomhet siden i natt, og hun har godt håndlag og er uten tvil dyktig. Det kunne ha vært mye verre. Noen døde i natt. Ikke mange, kanskje, men noen få er altfor mange for meg. Gamle Fain bare forsvant, og det er det verste av alt. Trolloker spiser hva som helst. Du burde takke Lyset for at din far fremdeles er her og i live, slik at Den Kloke kan lege ham.»

Rand fortrengte ordene – Han er min far! – og reduserte stemmen til meningsløse lyder som han ikke la mer merke til enn summingen fra en flue. Han orket ikke mer sympati, ingen flere forsøk på å få opp humøret hans. Ikke nå. Ikke før Bran al’Vere hadde sagt hvordan de kunne hjelpe Tam.

Med ett så han noe som var rablet på vertshusdøren, en bølgende linje som var ripet inn med en svartbrent trepinne. Det lignet en svart tåre som balanserte på enden. Så mye hadde skjedd at han ikke var særlig forbauset over å se Dragens Hoggtann avmerket på døren til Vertshuset Vinkilden. Han kunne ikke fatte hvorfor noen skulle beskylde vertshusholderen eller hans familie for onde gjerninger, eller bringe uhell over vertshuset, men natten hadde overbevist ham om én ting. Alt var mulig. Absolutt alt.

Etter en dytt fra barden løftet han dørklinken og gikk inn.

Storstua var tom bortsett fra Bran al’Vere, og kald også, for ingen hadde tatt seg tid til å fyre opp. Borgermesteren satt ved et av bordene og dyppet pennen sin i blekkhuset mens han rynket pannen i konsentrasjon, og hodet med kransen av grått hår var bøyd over et stykke pergament. Nattskjorten var stukket ned i buksene i all hast og poset seg rundt den anselige midjen hans. Åndsfraværende klødde han den ene bare foten med tærne på den andre. Føttene var skitne, som om han hadde vært ute flere ganger uten å bry seg om å ta på støvler til tross for kulden. «Hva er problemet?» spurte han uten å se opp. «Vær rask. Jeg har to dusin ting jeg må få gjort med én gang, og mer til som skulle ha vært gjort for en time siden. Så jeg har liten tid. Vel? Ut med det!»

«Mester al’Vere?» sa Rand. «Det gjelder min far.»

Borgermesterens hode skvatt opp. «Rand? Tam!» Han kastet fra seg pennen og veltet stolen idet han spratt opp. «Kanskje Lyset ikke har forlatt oss helt. Jeg fryktet at dere begge var døde. Bela galopperte inn i landsbyen en time etter at Trollokene dro sin vei, skummende svett og prustende som om hun hadde løpt hele veien fra gården, og jeg trodde… Vel, vi har ikke tid til det nå. Vi bærer ham ovenpå.» Han skjøv bort barden og grep den bakre enden av båren. «Du kan hente Den Kloke, mester Merrilin. Og si at jeg ba henne være rask, hvis ikke, vil jeg gjerne vite hvorfor. Ta det med ro, Tam. Snart ligger du i en god og myk seng. Gå, barde, gå!»

Thom Merrilin forsvant ut gjennom døren før Rand fikk åpnet munnen. «Nynaeve ville ikke gjøre noe. Hun sa at hun ikke kunne hjelpe ham. Jeg visste … Jeg håpet du kunne komme på noe.»

Mester al’Vere så skarpt på Tam, så ristet han på hodet. «Vi får se, gutt. Vi får se.» Men han virket ikke lenger så sikker. «La oss få ham i seng. Nå kan han i det minste hvile.»

Rand lot seg skyve mot trappene innerst i storstua. Han strevde for å beholde vissheten om at alt ville bli bra med Tam, men den hadde vært svak helt fra begynnelsen av, og den plutselige tvilen i borgermesterens stemme rystet ham.

I annen etasje av vertshuset, mot forsiden, lå et halvt dusin koselige, velutstyrte rom med vinduer ut mot Grønnsletten. De ble for det meste benyttet av tuskhandlere eller folk fra Vakthøyden og Devens Ritt, men kjøpmennene som kom hvert år, ble ofte forbauset over å finne så komfortable rom. Tre av dem var opptatt nå, og borgermesteren førte raskt Rand til et av de ledige.

I en fart ble dundynen og teppene trukket bort fra den brede sengen, og Tam ble løftet over på den tykke fjærmadrassen, med gåsedunsputer stukket under hodet. Bortsett fra det skurrende åndedrettet ga han ikke fra seg en lyd, ikke engang et stønn, da han ble flyttet, men borgermesteren viftet bort Rands engstelse og ba ham fyre opp i ildstedet. Mens Rand fant frem ved og fliser fra vedkassen ved siden av ildstedet, trakk Bran gardinene til side for å slippe inn morgenly-set, og så begynte han varsomt å vaske Tams ansikt. Da barden vendte tilbake, hadde ilden begynt å varme opp rommet.

«Hun vil ikke komme,» erklærte Thom Merrilin idet han skred inn i rommet. Han stirret på Rand under buskete hvite øyebryn. «Du sa ikke at hun allerede hadde sett ham. Hun rev nesten hodet av meg.»

«Jeg trodde… Jeg vet ikke… kanskje borgermesteren kunne gjøre noe, få henne til å forstå.» Rand vred hendene hjelpeløst og vendte seg mot Bran. «Mester al’Vere, hva kan jeg gjøre?» Den velnærte mannen ristet oppgitt på hodet. Han la en ny fuktig klut på Tams panne og unngikk Rands blikk. «Jeg kan ikke bare stå og se på at han dør, mester al’Vere. Jeg må gjøre noe.» Barden flyttet på seg som om han skulle til å si noe. Rand vendte seg ivrig mot ham. «Har du en idé? jeg er villig til å prøve hva som helst.»

«Jeg bare lurte på,» sa Thom og stoppet langpipa med tommelen, «om borgermesteren vet hvem som har skriblet Dragens Hoggtann på døren hans?» Han kikket ned i pipehodet, skottet bort på Tam og stakk den utente pipa mellom tennene med et sukk. «Det later til at det er noen som ikke liker ham lenger. Eller kanskje det er gjestene hans de ikke liker.»

Rand ga ham et forarget øyekast og snudde seg bort og stirret inn i ilden. Tankene danset som flammene, og som flammene var de intenst konsentrert om én ting. Han ville ikke gi opp. Han ville ikke bare stå der og la Tam dø. Min far, tenkte han heftig. Min far. Når feberen var borte, kunne misforståelsen ryddes av veien. Først måtte feberen ned. Men hvordan?

Bran al’Veres munn strammet seg da han kikket på ryggen til Rand. Blikket han sendte barden ville ha stoppet en bjørn, men Thom ventet bare spent som om han ikke hadde merket noe.

«Det er vel en av Congarene eller en Coplin,» sa borgermesteren til slutt, «skjønt Lyset alene vet hvem. De er store familier med masse unger, og hvis det finnes noe vondt å si om noen, ja, selv om det ikke er noe vondt å si, så sier de det. De får selv Cenn Buie til å høres søt som honning i praten.»

«Den vognen som kom inn før morgengry?» spurte barden. «De hadde ikke så mye som luktet en Trollok, og de var ikke interessert i annet enn når festivalen skulle begynne, som om de ikke kunne se at halve landsbyen lå i aske.»

Mester al’Vere nikket dystert. «En gren av familien. Men ingen av dem er stort annerledes. Den tullingen Darl Coplin brukte halve natten på å forlange at jeg skulle vise madam Moiraine og mester Lan ut av vertshuset, ut av landsbyen, som om det hadde vært noen landsby igjen uten dem.»

Rand hadde bare lyttet halvveis til samtalen, men de siste ordene ristet ham våken. «Hva gjorde de?»

«Vel, hun påkalte et kulelyn fra en klar nattehimmel,» svarte mester al’Vere. «Hun sendte det rett mot Trollokene. Du har sett trær bli splintret av det. Det gikk ikke bedre med Trollokene.»

«Moiraine?» sa Rand vantro, og borgermesteren nikket.

«Madam Moiraine. Og mester Lan var en hvirvelvind med sverdet sitt. Sverdet? Han var et våpen hele mannen, og ti steder på en gang, slik virket det iallfall. Brenne meg, men jeg ville fortsatt ikke trodd det, om jeg ikke kunne gå rett ut og se …» Han gned seg over det skallete hodet. «Vinternatt hadde nettopp begynt, og vi hadde hendene fulle av presanger og honningkaker og hodene fulle av vin. Så begynte hundene å knurre, og med ett sprang de to ut av vertshuset. De løp gjennom landsbyen mens de ropte at Trollokene kom. Jeg trodde de hadde drukket for mye vin. Jeg mener… Trolloker? Men så, før noen riktig visste hva som skjedde, var de… de tingene blant oss på veien. De hogg etter folk, tente på hus, hylte så blodet frøs i årene.» Han snøftet i avsky. «Vi løp som kyllinger med en rev i hønsegården, helt til mester Lan satte mot i oss.»

«Det er ikke nødvendig å være så streng,» sa Thom. «Dere gjorde hva dere kunne. Ikke alle Trollokene der ute falt for de to.»

«Umm … ja, vel.» Mester al’Vere ristet på hodet. «Det er likevel nesten for mye av det gode. En Aes Sedai i Emondsmark. Og mester Lan er en Vokter.»

«En Aes Sedai?» hvisket Rand. «Det kan hun ikke være. Jeg snakket med henne. Hun er ikke … Hun ser ikke …»

«Trodde du de gikk med skilt?» spurte borgermesteren tørt. «‘Aes Sedai’ malt tvers over ryggen, og kanskje ‘Fare, hold deg unna’?» Med ett klasket han hånden mot pannen. «Aes Sedai. Jeg er en gammel tosk, og jeg mister snart det lille vettet jeg har igjen. Det finnes en mulighet, Rand, hvis du er villig til å prøve den. Jeg kan ikke be deg gjøre det, og jeg vet ikke om jeg hadde våget hvis det var meg.»

«En mulighet?» sa Rand. «Jeg vil prøve alt om det bare kan hjelpe.»

«Aes Sedaier kan helbrede, Rand. Brenne meg, gutt, du har hørt fortellingene. De kan helbrede der medisiner er uten virkning. Barde, du burde ha husket det bedre enn meg. Bardenes eventyr er fulle av Aes Sedaier. Hvorfor sa du ikke noe i stedet for å la meg virre rundt?»

«Jeg er fremmed her,» sa Thom og kikket lengselsfullt på den utente pipa, «og mester Coplin er ikke den eneste som ikke vil ha noe med Aes Sedaier å gjøre. Det var best om tanken kom fra deg.»

«En Aes Sedai,» mumlet Rand, mens han forsøkte å få fortellingene til å stemme overens med kvinnen som hadde smilt til ham. Noen ganger var hjelp fra en Aes Sedai verre enn ingen hjelp i det hele tatt, sa fortellingene, som fluesopp i stuingen, og gavene deres var som agn med en fiskekrok i seg. Med ett begynte mynten han hadde fått av Moiraine å brenne i lommen. Det var bare så vidt han lot være å rive den opp av lommen og kaste den ut gjennom vinduet.

«Ingen vil blande seg borti Aes Sedaiene, gutt,» sa borgermesteren sakte. «Det er den eneste sjansen jeg kan se, men det er likevel ingen lett avgjørelse. Jeg kan ikke ta den for deg, men jeg har ikke sett annet enn godt fra madam Moiraine. Moiraine Sedai burde jeg vel kalle henne, antar jeg. Noen ganger,» sa han og skottet megetsigende på Tam, «må du gripe en sjanse selv om den er ynkelig liten.»

«Noen av fortellingene er overdrevet på et vis,» la Thom til, som om ordene ble halt ut av ham. «Noen av dem. Og dessuten, gutt, har du noe valg?»

«Nei,» sukket Rand. Tam hadde fremdeles ikke leet på en muskel. Øynene var innsunkne som om han hadde vært syk i dagevis. «Jeg… jeg får gå og finne henne.»

«De er på den andre siden av broen,» sa barden, «hvor de … kvitter seg med de døde Trollokene. Men vær forsiktig, gutt. Aes Sedaier gjør det de gjør av sine egne grunner, og det er ikke alltid de grunnene andre tror.»

Det siste ble ropt idet Rand var på vei ut døren. Han måtte holde på sverdhjaltet for å hindre at balgen hektet seg fast i beina mens han sprang, men han tok seg ikke tid til å hekte det av seg. Han trampet ned trappen og stormet ut av vertshuset. Trettheten hadde han glemt. En mulighet til å hjelpe Tam, samme hvor liten den var, var nok til å overvinne en natt uten søvn, i hvert fall for en stund. At denne muligheten knyttet seg til en Aes Sedai, eller hva prisen kunne være, ville han ikke tenke på. Og det å virkelig stå ansikt til ansikt med en Aes Sedai… Han pustet dypt og forsøkte å bevege seg fortere.

Bålene lå et godt stykke bortenfor de nordligste husene, på Vestskog-siden av veien til Vakthøyden. Vinden bar fremdeles oljesvarte røyksøyler med seg bort fra landsbyen, men likevel var det en sykelig søt stank i luften, som fra en stek som har hengt altfor lenge på spiddet. Rand begynte å brekke seg av lukten, men svelget tungt da han forsto hva som luktet. En fm ting å gjøre med Bel Tine-bålene! Mennene som passet bålene, hadde bundet tøystykker over munnen og nesen, men grimasene viste tydelig at eddiken som stoffet var fuktet med, ikke var nok. Selv om det tok knekken på stanken, visste de at stanken var der, og de visste hva de holdt på med.

To av mennene hektet reimene fra seletøyet av anklene til en Trollok. Lan satt på huk ved siden av liket. Han hadde slengt teppet til side og blottet Trollokens skuldre og hodet med geitesnuten. Da Rand kom småløpende, rev Lan løs et emblem av metall, en blodrød emaljert trefork, fra den piggete skulderen på den svarte ringbrynjen.

«Ko’bal,» erklærte han. Han kastet emblemet opp og snappet det ut av luften med et knurr. «Det blir syv stammer i alt så langt.»

Like i nærheten satt Moiraine på bakken med beina i kors. Hun ristet sliten på hodet. En stav som var dekket av utskårne ranker og blomster fra øverst til nederst, lå tvers over knærne, og kjolen var skrukkete fordi hun hadde hatt den på for lenge. «Syv stammer. Syv! Så mange har ikke samlet seg siden Trollok-krigene. Den ene dårlige nyheten etter den andre. Jeg er redd, Lan. Jeg trodde vi lå en dagsmarsj foran, men vi kan være lenger bak enn noensinne.»

Rand stirret på henne, ute av stand til å si noe. En Aes Sedai. Han hadde forsøkt å overbevise seg om at hun ikke ville se noe annerledes ut nå da han visste hvem … hva han så på, og til hans overraskelse gjorde hun ikke det. Hun så ikke lenger fullt så ren og uberørt ut, ikke med hårlokker som strittet i alle retninger og en sotflekk over nesen, men heller ikke videre forandret. Det måtte da være noe ved en Aes Sedai som kunne avsløre hva hun egentlig var. På den annen side: Hvis det utvendige reflekterte det innvendige og hvis fortellingene var sanne, skulle hun ligne mer på en Trollok enn på en vakker kvinne som hadde like stor verdighet selv om hun satt rett på bakken. Og hun kunne hjelpe Tam. Samme hva det kostet, det kom foran alt annet.

Han pustet dypt. «Madam Moiraine… Jeg mener, Moiraine Sedai.» Begge snudde seg for å se på ham, og han frøs til under blikket hennes. Ikke de rolige, smilende øynene han husket fra Grønnsletten. Ansiktet var trett, men øynene kunne tilhørt en hauk. Aes Sedaier. Verdens ødeleggere. Marionettemestere som trakk i trådene og fikk stammer og herskere til å danse etter mønstre som bare Tar Valons kvinner kjente.

«Litt mer lys i mørket,» mumlet Aes Sedaien. Hun hevet stemmen. «Hvordan er drømmene dine, Rand al’Thor?»

Han stirret på henne. «Drømmene mine?»

«En natt som denne kan gi en mann vonde drømmer, Rand. Hvis du har mareritt, må du fortelle meg om det. Jeg kan undertiden være til hjelp mot vonde drømmer.»

«Det er ikke noe galt med mine… Det gjelder min far. Han er skadet. Det er ikke stort mer enn en skramme, men feberen brenner ham opp. Den Kloke vil ikke hjelpe. Hun sier at hun ikke kan. Men fortellingene…» Hun hevet et øyebryn, og han stoppet og svelget tungt. Lyset hjelpe meg, finnes det noen fortelling med en Aes Sedai hvor hun ikke er skurken? Han kikket på Vokteren, men Lan virket mer interessert i den døde Trolloken enn i det Rand hadde å si. Han hakket og stammet videre: «Jeg… ah … det heter seg at Aes Sedaier kan lege. Hvis du kan hjelpe ham … hva som helst du kan gjøre for ham … samme hva det koster… Jeg mener…» Han pustet dypt og avsluttet i en fei. «Jeg betaler en hvilken som helst pris som jeg kan makte. Hva som helst.»

«Hvilken som helst pris,» sa Moiraine grunnende nærmest til seg selv. «Vi kan snakke om pris senere, Rand, hvis det i det hele tatt blir aktuelt. Jeg kan ikke love noe. Den Kloke her vet nok hva hun gjør. Jeg skal gjøre hva jeg kan, men det står ikke i min makt å hindre Hjulet i å dreie.»

«Før eller senere kommer døden til oss alle,» sa Vokteren mørkt, «hvis ikke de tjener Den Mørkeste, og bare tåper er villige til å betale den prisen.»

Moiraine klukket. «Ikke vær så dyster, Lan. Vi har en grunn til å feire. En liten grunn, men dog en grunn.» Ved hjelp av staven kom hun seg på beina. «Vis meg veien til din far, Rand. Jeg skal hjelpe ham så mye jeg kan. Altfor mange her har nektet å la meg hjelpe i det hele tatt. De har også hørt fortellingene,» la hun tørt til.

«Han er i vertshuset,» sa Rand. «Denne veien. Og tusen takk. Tusen takk!»

De fulgte etter, men han satte opp farten og var raskt foran dem. Utålmodig stoppet han for å vente på dem, så sprang han foran og måtte vente igjen.

«Vær så snill å forte dere,» ba han. Han var så oppslukt av tanken på å skaffe hjelp til Tam at han ikke tenkte på hvor freidig det var å mase på en Aes Sedai. «Feberen brenner ham opp.»

Lan stirret på ham. «Kan du ikke se at hun er sliten? Selv med en angreal var det hun gjorde i natt som å løpe rundt landsbyen med en sekk steiner på ryggen. Jeg vet ikke om du er verdt det, sauegjeter, samme hva hun sier.»

Rand så på ham og tidde.

«Forsiktig, min venn,» sa Moiraine. Uten å senke farten strakte hun seg og klappet Vokteren på skulderen. Han raget beskyttende over henne, som om han kunne styrke henne ved bare å være nær henne. «Du tenker bare på å ta deg av meg. Hvorfor skulle han ikke tenke det samme om sin far?» Lan skulte, men sa ikke noe. «Jeg kommer så fort jeg kan, Rand, det lover jeg deg.»

Ilden i øynene, roen i stemmen – ikke mild akkurat, snarere fullstendig behersket – Rand visste ikke hva han skulle tro på. Eller kanskje de hang sammen. Aes Sedaier. Han hadde forpliktet seg nå. Han avpasset skrittene sine etter deres, og forsøkte å ikke tenke på hvilken pris de skulle avtale senere.