Verdens Øye

KAPITTEL 14 Løven og Kronhjorten

Inne i vertshuset var det enda mer travelt enn lydene hadde tydet på.

Følget fra Emondsmark fulgte etter mester Fitch gjennom bakdøren, og snart var de midt inne i en strøm av menn og kvinner i lange forklær, med matfat og ølkrus på brett høyt løftet foran seg. Bærerne mumlet korte unnskyldninger når de gikk i veien for noen, men de saktnet ikke farten. En av mennene fikk en rask ordre fra mester Fitch og forsvant i en fei.

«Vertshuset er nesten fullt, er jeg redd,» sa verten til Moiraine. «Nesten til takbjelkene. Det er det samme i hvert eneste vertshus i byen. Med den vinteren vi har hatt… vel, så snart det var farbart nok til at de kunne komme seg ned fra fjellene, ble vi… vi ble diluviert – ja, det var ordet jeg lette etter – diluviert av menn fra gruvene og smeltehyttene, og alle fortalte om de frykteligste opplevelser. Ulver og det som verre er. Slikt menn forteller om når de har vært inne-snødd en hel vinter. Jeg tror ikke det er noen igjen der oppe i det hele tatt, så mange som har funnet veien hit. Men frykt ikke. Det kan være litt overfylt, men jeg skal gjøre mitt beste for deg og mester Andra. Og vennene dine også, selvfølgelig.» Han skottet nysgjerrig på Rand og de andre. Klærne deres, unntatt Thoms, viste at de var fra landet, og Thoms bardekappe gjorde ham til et underlig reisefølge for «madam Alys» og «mester Andra». «Jeg skal gjøre mitt beste, det kan dere stole på.»

Rand stirret på travelheten rundt seg og forsøkte å unngå å bli tråkket på, selv om det ikke virket som han sto i fare for det. Han tenkte på hvordan mester al’Vere og kona drev Vertshuset Vinkilden med litt hjelp fra døtrene.

Matt og Perrin vred nakken av ledd i et forsøk på å kikke inn i storstua. Hver gang de brede dørene i enden av gangen ble åpnet, skyllet en bølge av latter og sang og muntre rop ut til dem. Vokteren mumlet noe om å høre siste nytt før han mørk i ansiktet forsvant ut gjennom døren og ble borte under en bølge av latter.

Rand ønsket å følge etter ham, men enda mer ønsket han seg et bad. Akkurat da kunne han hatt behov for latter og mennesker, men i storstua ville de sette større pris på hans nærvær hvis han var ren. Tydeligvis følte Matt og Perrin det samme; Matt klødde seg i smug.

«Mester Fitch,» sa Moiraine, «jeg har hørt at Lysets Barn er i Baerlon. Kommer det til å bli bråk?»

«Du trenger ikke bekymre deg om dem, madam Alys. De driver med det vanlige lureriet. Påstår at det er en Aes Sedai i byen.» Moiraine løftet et øyebryn, og verten løftet de lubne hendene sine. «Ikke noe å bry seg om. De har forsøkt det før. Det er ingen Aes Sedai i Baerlon, og guvernøren vet det. Hvis de kan peke ut en Aes Sedai, eller en kvinne de mener er Aes Sedai, tror hvitekappene at vi ville slippe alle sammen inn i byen. Vel, noen ville kanskje det. Noen ville. Men de fleste vet hva hvitekappene driver med, og de støtter guvernøren. Ingen vil se på at en stakkars gammel dame blir plaget bare for at Barna kan ha en unnskyldning for å piske opp gemyttene.»

«Det gleder meg å høre,» sa Moiraine tørt. Hun la en hånd på armen til verten. «Er Min fremdeles her? Jeg ville i så fall gjerne snakke med henne.»

Hjelperne kom for å vise dem veien til badene, og Rand hørte ikke svaret til mester Fitch. Moiraine og Egwene forsvant bak en lubben kvinne med et varmt smil og armene fulle av håndklær. Barden og Rand og vennene fulgte en tynn, mørkhåret mann ved navn Ara.

Rand forsøkte å forhøre seg om Baerlon, men Ara kom knapt med to ord, bortsett fra å påpeke Rands pussige dialekt. Det første synet av badet drev alle tanker på samtale ut av hodet på Rand. Et dusin høye badekar i kobber var plassert i en sirkel på det flislagte gulvet, som hellet svakt mot et avløp midt i det store rommet med steinvegger. På en krakk ved hvert kar lå et stort stykke gul såpe og et tykt sammenbrettet håndkle. Store svarte gryter med vann ble varmet over ilden langs den ene veggen. På den motsatte veggen flammet kubber i et dypt ildsted.

«Nesten like bra som Vertshuset Vinkilden hjemme,» sa Perrin lojalt, om enn ikke helt sannferdig.

Thom slo opp en bjeffende latter, og Matt lo uforskammet. «Det virker som vi har slept på en Coplin uten å vite det.»

Rand ristet av seg kappen og kledde av seg mens Ara fylte vann i Fire av kobberkarene. Ingen drøyde med å velge seg et kar. Så snart klærne lå i hauger på krakkene, ga Ara hver av dem en stor bøtte varmt vann og en øse. Da det var gjort, satte han seg på en krakk ved døren, lente seg mot veggen med armene i kors og fortapte seg i sine egne tanker.

Det ble ikke mye konversasjon mens de såpet seg inn og skylte bort en ukes møkk med øser av dampende vann. Så var det opp i karene for å ligge lenge i bløt. Ara hadde varmet vannet så mye at alle sukket av velvære og luksus da de lot seg synke ned i det. Luften i rommet gikk over fra lun til dampende varme. Lenge hørtes ingen andre lyder enn lange åndedrag når muskelknuter løste seg opp og kulden trakk seg ut av marg og bein.

«Noe mer dere trenger?» spurte Ara med ett. Han hadde ikke rare grunnen til å le av andres dialekter; både han og mester Fitch hørtes som om de snakket med munnen full av grøt. «Flere håndklær? Mer varmt vann?»

«Ingenting,» sa Thom med sin rungende stemme. Med lukkede øyne viftet han dovent til hjelperen. «Gå og nyt kvelden. Ved en senere anledning skal jeg se til at du blir behørig belønnet for dine tjenester.» Han sank dypere ned i karet, til bare øynene og nesen stakk opp over vannet.

Ara kikket bort på krakkene bak karene, hvor klærne og eiendelene var stablet. Han bare skottet mot buen, men gransket Rands sverd og Perrins øks. «Er det bråk i lavlandene også?» spurte han. «I de doble elvene, eller hva nå dere kaller det?»

«Tvillingelvene,» sa Matt, og la trykk på hver stavelse. «Det heter Tvillingelvene. Og når det gjelder bråk, vel –»

«Hva mener du med også?» spurte Rand. «Er det noe bråk her?»

Perrin, som nøt gjennombløtingen, mumlet: «Godt! Godt!» Thom satte seg litt opp og åpnet øynene.

«Her?» snøftet Ara. «Bråk? Bergmenn som slåss på tørre never i gatene utpå morgenkvisten, det er ikke bråk. Eller…» Han stoppet opp og så på dem et øyeblikk. «Jeg mente bråk som i Gealdan,» sa han til slutt. «Nei, det er vel ikke det. Det finnes vel ikke annet enn sauer i lavlandene, gjør det det? Ikke vondt ment. Jeg mener bare at det er rolig hos dere. Men uansett har det vært en underlig vinter. Underlige hendelser i fjellene. Her om dagen hørte jeg at de hadde sett Trolloker oppe i Saldaea. Men det er ved Grenselandene, ikke sant?» Han avsluttet med munnen hengende åpen, men med ett smekket han den igjen, tydelig forbauset over hvor mye han hadde sagt.

Rand var blitt anspent av å høre ordet Trolloker og forsøkte å skjule det ved å vri vaskekluten over hodet. Da karen fortsatte, slappet han av, men det var ikke alle som greide å holde munn.

«Trolloker,» klukklo Matt. Rand sprutet vann på ham, men Matt bare gliste og tørket seg. «La meg få fortelle deg om Trolloker.»

For første gang siden han satte seg i badekaret, sa Thom noe: «Hvorfor lar du ikke være? Jeg er lei av å høre mine egne historier fra din munn.»

«Han er barde,» sa Perrin, og Ara så nedlatende på ham.

«Jeg så kappen. Skal du opptre?»

«Vent litt,» protesterte Matt. «Hva er dette om at jeg forteller Thoms historier? Har dere alle –?»

«Du forteller dem bare ikke så bra som Thom,» avbrøt Rand ham raskt, og Perrin steppet inn: «Du legger til ting, prøver å gjøre det bedre, men det blir det aldri.»

«Og du blander sammen historiene også,» la Rand til. «Best å overlate det til Thom.»

De snakket så fort at Ara bare gapte der han stirret på dem. Matt stirret også, som om de andre plutselig hadde mistet vettet. Rand lurte på om de kunne få ham til å tie uten å hoppe på ham.

Døren gikk opp med et brak, og Lan kom inn med den brune kappen slengt over den ene skulderen. Et kaldt gufs fikk dampen i rommet til å løse seg litt opp.

«Vel,» sa Vokteren og gned seg i hendene, «dette har jeg ventet på lenge.» Ara løftet en bøtte, men Lan viftet den bort. «Nei, dette ordner jeg selv.» Han slengte kappen over en krakk, og uten å bry seg om protestene, dyttet han hjelperen ut av rommet og lukket døren. Han ventet et øyeblikk og lyttet med hodet på skakke, og så vendte han seg mot de andre. Stemmen var steinhard og øynene hogg tak i Matt. «Sannelig bra jeg kom tilbake, bondetamp. Hører du ikke etter når noen snakker til deg?»

«Jeg har ikke gjort noe,» protesterte Matt. «Jeg skulle bare til å fortelle ham om Trollokene, ikke om …» Han stoppet og presset seg bakover mot karet for å slippe unna Vokterens blikk.

«Snakk ikke om Trolloker,» sa Lan hardt. «Tenk ikke på Trolloker.» Med et rasende snøft begynte han å fylle badevann til seg selv. «Blod og aske, det er best du husker at Den Mørkeste har øyne og ører der du minst venter det. Og hvis Lysets Barn fikk høre at Trollokene var ute etter deg, ville de brenne av lyst etter å få kloa i deg. For dem ville det være det samme som å kalle deg en Mørkefrende. Det er nok ikke hva du er vant til, men inntil vi er fremme, skal du være varsom med å stole på folk, med mindre madam Alys eller jeg sier noe annet.» Vekten han la på Moiraines nye navn, fikk Matt til å krympe seg.

«Det var noe den fyren ikke ville fortelle oss,» sa Rand. «Noe han trodde kunne bety bråk, men han ville ikke si hva det var.»

«Barna, sannsynligvis,» sa Lan, mens han helte mer varmt vann i karet. «De fleste forbinder dem med bråk. Men noen gjør ikke det, og han kjente dere ikke godt nok til å risikere noe. Dere kunne ha løpt rett til hvitekappene for alt han visste.»

Rand ristet på hodet. Det hørtes allerede ut som dette stedet var verre enn ferjeleiet ved Taren noensinne kunne bli.

«Han sa det var Trolloker i… i Saldaea, var det ikke det han sa?» sa Perrin.

Lan slengte den tomme bøtta i veggen med et smell. «Må du på død og liv snakke om det? Det er alltid Trolloker i Grenselandene, smed. Få inn i skallen at vi ikke vil ha mer oppmerksomhet enn en mus på et jorde. Konsentrer dere om det. Moiraine vil at dere alle skal komme levende til Tar Valon, og hvis det lar seg gjøre, skal jeg gjøre det. Men hvis dere på noe vis skader henne …»

Resten av badingen forløp i stillhet, og det samme gjaldt påkledningen etterpå.

Da de forlot baderommet, sto Moiraine i enden av gangen sammen med en slank ung jente som ikke var stort høyere enn henne selv. I det minste trodde Rand det var en jente, selv om det mørke håret var kortklipt og hun hadde på seg bukser og herreskjorte. Moiraine sa noe, og den unge jenta så skarpt på mennene. Så nikket hun til Moiraine og skyndte seg bort.

«Nåvel,» sa Moiraine da de nærmet seg. «Jeg er sikker på at badet har gitt dere appetitt. Mester Fitch har latt oss få et eget spiserom.» Hun fortsatte å småprate mens hun snudde seg for å vise vei. Hun pratet om rommene deres og den overfylte byen og sa at verten håpet Thom ville beære storstua med litt musikk og en historie eller to. Hun nevnte ikke den unge jenta i det hele tatt, om det da var en jente.

I spiserommet sto det et polert eikebord med et dusin stoler rundt, og på gulvet lå det et tykt teppe. Idet de kom inn, snudde Egwene seg fra de knitrende flammene i ildstedet der hun hadde stått og varmet hendene. Det skinnende, nykjemmede håret hang løst over skuldrene. Rand hadde hatt rikelig med tid til å tenke under den lange stillheten i baderommet. Lans stadige formaninger om ikke å stole på noen, og særlig det at Ara ikke torde å stole på dem, hadde fått ham til å tenke på hvor alene de egentlig var. Det virket som om de ikke kunne stole på andre enn seg selv, og han var ennå ikke sikker på hvor mye de kunne stole på Moiraine og Lan. Bare dem selv. Og Egwene var fremdeles Egwene. Moiraine sa det ville skjedd med henne uansett, denne berøringen av Den Sanne Kilden. Hun hadde ikke kontroll over det, og det betydde at hun ikke kunne klandres. Og hun var fremdeles Egwene.

Han åpnet munnen for å be om unnskyldning, men Egwene stivnet og snudde seg før han fikk sagt noe. Han stirret mutt på ryggen hennes og svelget ordene. Javel, hvis det er slik hun vil ha det, er det ingenting jeg kan gjøre.

Mester Fitch kom ilende inn, fulgt av fire kvinner i hvite forklær som var like lange som hans. De bar på brett med stekte kyllinger, bestikk, leirskåler og tildekte fat. Kvinnene begynte å dekke bordet med det samme, og verten bukket til Moiraine.

«Ta imot mine unnskyldninger, madam Alys, for å ha latt deg vente, men med så mange gjester i vertshuset er det et under at noen i det hele tatt blir servert. Jeg er redd maten heller ikke er hva den skulle vært. Bare kylling, litt neper og erter, med litt ost etterpå. Ikke hva det skulle ha vært. Jeg beklager virkelig.»

«Et festmåltid,» smilte Moiraine. «I slike vanskelige tider i sannhet et festmåltid, mester Fitch.»

Verten bukket igjen. Hårtuster stakk ut i alle retninger som om han stadig lot fingrene gli gjennom håret, og det gjorde at bukket ble komisk. Men smilet hans var så vennlig at folk lo med ham, ikke av ham. «Tusen takk, madam Alys. Tusen takk.» Idet han rettet ryggen, rynket han pannen og tørket et innbilt støvkorn bort fra bordet med et hjørne av forkleet. «Dette er ikke hva jeg ville ha servert deg for et år siden, selvfølgelig. Langt ifra. Vinteren. Ja. Vinteren. Matkjellerne mine tømmes, og det er ikke noe å hente på markedene. Og hvem kan klandre bøndene? Hvem? Ikke godt å vite når de kan høste en avling neste gang. Ikke godt å vite. Det er ulvene som får biffene og fårekjøttet som skulle ha havnet på bordet til folk, og…»

Med ett gikk det opp for ham at dette neppe var en prat som ville roe gjestene før et behagelig måltid. «Her durer jeg i vei. Full av tom-prat, det er meg. Tomprat. Mori, Cinda, la godtfolket spise i fred.» Han vinket hektisk på kvinnene, og da de ilte ut, snudde han seg på ny mot Moiraine. «Jeg håper du får glede av måltidet, madam Alys. Hvis det er noe annet du trenger, si bare fra, og jeg skal skaffe det. Bare si fra. Det er en glede å servere deg og mester Andra. En glede.» Enda en gang bukket han dypt før døren lukket seg stille bak ham.

Under alt dette hadde Lan lutet seg mot veggen som i halvsøvne. Nå sprang han opp og var ved døren i to lange steg. Han la et øre mot døren og lyttet med spent oppmerksomhet i et halvt minutt. Så rev han opp døren og stakk hodet ut i hallen. «De er borte,» sa han til slutt og lukket døren. «Nå kan vi snakke trygt.»

«Du sier at ingen er til å stole på,» sa Egwene, «men hvorfor bo her, hvis du ikke stoler på verten?»

«Jeg mistenker ikke ham mer enn enhver annen person,» svarte Lan, «men til vi er i Tar Valon mistenker jeg alle. Der kommer jeg bare til å mistenke halvparten.»

Rand trodde at Vokteren spøkte og begynte å smile. Så forsto han at det ikke fantes spor av morskap i Lans ansikt. Han ville virkelig mistenke folk i Tar Valon. Var ingen steder trygge?

«Han overdriver,» trøstet Moiraine dem. «Mester Fitch er en god mann, ærlig og til å stole på. Men han liker å snakke, og selv om han mener det godt, kan han lett la noe slippe inn i feil øre. Og jeg har ennå ikke tatt inn på i et vertshus hvor tjenestepikene ikke lytter ved dørene eller bruker mer tid på sladder enn på å re senger. Kom, la oss sette oss før maten blir kald.»

De satte seg til bords med Moiraine ved den ene enden og Lan ved den andre, og et øyeblikk var alle for opptatt med å forsyne seg til å snakke. Det var kanskje ikke noe festmåltid, men etter nesten en uke på flatbrød og tørket kjøtt smakte det som et.

Etter en stund spurte Moiraine: «Hva fant du ut i storstua?» Kniver og gafler stoppet i luften, og alle så på Vokteren.

«Lite som er godt,» svarte Lan. «Avin hadde rett, iallfall etter hva som blir sagt. Det var et slag i Gealdan, og Logain gikk seirende ut. Det verserer et dusin forskjellige historier, men alle enes på det punktet.»

Logain? Det måtte være den uekte Dragen. For første gang hørte Rand et navn på mannen. Det hørtes nesten ut som om Lan kjente ham.

«Og Aes Sedaiene?» spurte Moiraine stille, og Lan ristet på hodet.

«Jeg vet ikke. Noen sa at alle ble drept, andre sa ingen.» Han snøftet. «Noen sa til og med at de gikk over på Logains side. Man kan ikke stole på noe, og jeg hadde ikke lyst til å vise for stor interesse.»

«Ja,» sa Moiraine. «Lite som er godt.» Med et dypt åndedrag rettet hun oppmerksomheten mot bordet igjen. «Og hva med våre omstendigheter?»

«Der er det bedre nytt. Ingen underlige hendelser, ingen fremmede i nærheten som kan være Myrddraaler, og i hvert fall ingen Trolloker. Og hvitekappene er travelt opptatt med å lage bråk for guvernør Adan fordi han ikke vil samarbeide. De vil ikke legge merke til oss med mindre vi gjør noe overilt.»

«Godt,» sa Moiraine. «Det stemmer med hva tjenestepiken sa i baderommet. Sladder kan ha sine fordeler. Nå,» sa hun, henvendt til hele følget, «vi har en lang reise foran oss, men den siste uken har ikke vært lett, derfor foreslår jeg at vi blir her i natt og i morgen natt. Så drar vi tidlig morgenen deretter.» De yngste smilte bredt; for første gang i en by. Moiraine smilte, men likevel sa hun: «Hva mener mester Andra om det?»

Lan sendte dem et uttrykksløst blikk. «Vel og bra, hvis de til en forandring kan huske hva jeg har sagt.»

Thom snøftet i barten. «Disse bondetampene løs i en … en by.» Han snøftet igjen og ristet på hodet.

I det overfylte vertshuset var det bare tre ledige rom, ett til Moiraine og Egwene, og to til mennene. Rand måtte dele ett med Lan og Thom, innerst i fjerde etasje, like oppunder takskjegget, med et enslig lite vindu ut mot stalltunet. Natten hadde falt på, og lyset fra vertshuset skinte som et vannspeil utenfor. Rommet var lite nok som det var, og den ekstra sengen som ble båret inn til Thom gjorde det enda mindre, selv om alle de tre sengene var smale. Og harde, fant Rand ut da han slengte seg nedpå. Definitivt ikke det beste rommet.

Thom ble bare lenge nok til å pakke ut harpen og fløyten; så forlot han rommet mens han varmet opp med storslagne geberder. Lan fulgte ham.

Det var underlig, tenkte Rand og flyttet seg rastløst på sengen. En uke tidligere ville han ha rast nedover trappene som et steinskred bare for å få et glimt av en barde, om det så bare var et rykte. Men han hadde hørt Thom fortelle hver kveld i en uke, og Thom ville være der også i morgen natt. Det varme badet hadde løsnet på muskelknuter som han hadde trodd ville bli der for alltid, og det første varme måltidet på en uke hadde fylt ham med døsighet. Søvnig undret han seg på om Lan virkelig kjente den uekte Dragen, Logain. Et dempet rop kom fra første etasje; det var storstua som ønsket Thom velkommen, men Rand sov allerede.

Gangen var dunkel og full av skygger og Rand var alene der. Han kunne ikke forstå hvor lyset kom fra, det lille som var der. Det fantes hverken vokslys eller lamper på de grå steinveggene, ingenting som kunne forklare den svake gløden. Luften var klam og stillestående, og et sted i mørket dryppet det jevnt og hult. Han visste ikke hvor han var, men vertshuset var det ikke. Bekymret gned han seg i pannen. Vertshuset? Hodet verket, og han maktet ikke å holde tankene fast. Det hadde vært noe om … et vertshus? Det var borte, hva det nå enn hadde vært.

Han fuktet leppene og ønsket han hadde hatt noe å drikke. Han var fryktelig tørst og tungen smakte støv. Det var dryppingen som fikk ham til å bestemme seg. Han hadde ikke noe valg og begynte å gå etter den jevne plopp-plopp-plopp-lyden.

Gangen strakte seg videre uten kryssende korridorer, og den forandret seg ikke. Det eneste innslaget var dører som med jevne mellomrom sto parvis, en på hver side av gangen, med tørt og sprukket treverk selv om luften var rå. Skyggene trakk seg tilbake foran ham, slik at de stadig var like langt unna, og dryppingen kom ikke nærmere. Etter en lang stund bestemte han seg for å prøve en av dørene. Den åpnet seg lett, og han trådte inn i et dystert kammer med steinvegger.

En av veggene åpnet seg i en rad buer mot en grå steinbalkong, og bak buene var det en himmel som han aldri hadde sett maken til. Strimler av svarte og grå skyer, røde og oransje, strømmet gjennom luften som drevet av stormvinder, de flettet seg sammen til et endeløst teppe. Ingen kunne noen gang ha sett en slik himmel; den kunne ikke være virkelig.

Han flyttet blikket fra balkongen, men resten av rommet så ikke noe bedre ut. Søyler syntes å vokse opp av det grå gulvet, og det var underlige kurver og skjeve vinkler. Det var som om kammeret var blitt planløst smeltet ut av fjell. I ildstedet brølte flammer som i en esse med blåsebelger, men de varmet ikke. Ildstedet var laget av noen rare ovale steiner. De så akkurat ut som steiner – fuktige og glatte tross ilden – når han så rett på dem, men når han kastet et blikk på dem fra øyekroken, minnet de om ansikter, ansikter av menn og kvinner som vred seg i pine og hylte lydløst. De høyryggete stolene og det polerte eikebordet i midten av rommet var vanlige på alle måter, men det bare fremhevet resten av rommet. Et enslig speil hang på veggen, men det var ikke vanlig i det hele tatt. Når han så inn i det, så han bare en uklar flekk der hans eget speilbilde skulle vært. Alt annet i rommet ble gjenspeilet, men ikke han.

En mann sto foran ildstedet. Han hadde ikke sett mannen da han kom inn. Hvis han ikke hadde visst det var umulig, ville han sagt at det ikke sto noen der før han så rett på mannen. Han var kledd i mørke klær med fint snitt. Det virket som om han var i sin beste alder, og Rand tenkte at kvinner ville synes han tok seg godt ut.

«Enda en gang møtes vi ansikt til ansikt,» sa mannen. Et kort øyeblikk åpnet munnen og øynene seg inn til en endeløs avgrunn av flammer.

Med et hyl kastet Rand seg bakover og ut av rommet. Han tumlet tvers over gangen og deiset borti den motsatte døren så den gikk opp. Han vred seg og grep etter dørklinken for ikke å falle – og plutselig stirret han storøyd inn i et steinrom med ildsted og buer ut til en balkong og en utenkelig himmel…

«Du blir ikke kvitt meg så lett,» sa mannen.

Rand vred seg og kravlet ut av rommet mens han forsøkte å holde balansen. Nå var det ikke noen gang der. Halvveis sammenkrøket ble han sittende ubevegelig i nærheten av eikebordet og se på mannen ved ildstedet. Det var bedre enn å se på ildstedet med steinene eller himmelen.

«Dette er en drøm,» sa han og rettet seg opp. Bak seg hørte han døren slå igjen. «Det er et slags mareritt.» Han lukket øynene og prøvde å våkne. Da han var liten, hadde Den Kloke sagt at marerittet ville gå over hvis man klarte det. Den … Kloke? Hvem? Hvis bare tankene kunne holde seg i ro. Hvis bare hodet ville slutte å verke, kunne han kanskje makte å holde på en tanke.

Han åpnet øynene igjen. Rommet var som det hadde vært, med balkongen og himmelen. Og mannen ved ildstedet.

«Er det en drøm?» sa mannen. «Spiller det noen rolle?» Enda en gang, et lite øyeblikk, ble øynene og munnen åpninger inn til et endeløst flammehav. Stemmen forandret seg ikke; det virket ikke som om han var klar over at det skjedde.

Rand skvatt til, men denne gangen greide han å undertrykke skriket. Dette er en drøm. Det må det være. Likevel gikk han baklengs mot døren uten å ta blikket fra mannen ved ildstedet. Han forsøkte klinken. Den rikket seg ikke; døren var låst.

«Det ser ut som om du er tørst,» sa mannen ved ilden. «Drikk.»

På bordet sto et gullbeger som var prydet med rubiner og ametyster. Det hadde ikke vært der før. Han skulle ønske at han kunne la være å skvette. Det var bare en drøm. Munnen kjentes tørr som støv.

«Jeg er litt tørst,» sa han og løftet begeret. Mannen la hånden på en stolrygg og lente seg ivrig frem for å holde øye med ham. Lukten av krydret vin gjorde det klart for Rand hvor tørst han var, som om han ikke hadde drukket på dagevis. Har jeg det?

Med vinen halvveis mot leppene stoppet han. Tynne striper av røyk steg fra stolryggen mellom mannens fingre. Øynene iakttok ham skarpt mens de flimret raskt inn og ut av flammene.

Rand slikket seg over leppene og satte vinen urørt på bordet. «Jeg var ikke så tørst som jeg trodde.» Brått rettet mannen seg opp. Ansiktet var uttrykksløst, men skuffelsen kunne ikke vært mer tydelig enn om han hadde bannet. Rand undret seg på hva som var i vinen. Men det var naturligvis et tåpelig spørsmål. Dette var bare en drøm. Men hvorfor tar den ikke slutt? «Hva vil du?» forlangte han å få vite. «Hvem er du?»

Det flammet opp i mannens munn og øyne. Rand syntes nesten han kunne høre flammene brøle. «Noen kaller meg Ba’alzamon.»

Rand sto med ett borte ved døren og rykket febrilsk i klinken. Alle tanker om drømmer hadde forsvunnet. Den Mørkeste. Dørklinken rikket seg ikke, men han fortsatte å dra i den.

«Er du den utvalgte?» spurte Ba’alzamon med ett. «Du kan ikke holde det skjult for meg for alltid. Du kan ikke engang skjule deg selv for meg, ikke på det høyeste fjell eller i den dypeste grotte. Jeg kjenner deg ned til ditt minste hårstrå.»

Rand snudde seg for å møte blikket til mannen – møte blikket til Ba’alzamon. Han svelget tungt. Et mareritt. Han strakte hånden ut bak seg for å dra en siste gang i klinken. Så rettet han ryggen.

«Venter du deg pomp og prakt?» sa Ba’alzamon. «Makt? Sa de at Verdensøyet ville tjene deg? Hvilken makt eller herlighet har en marionett? Det har tatt flere hundre år å flette trådene som skal styre deg. Din far ble valgt av Det Hvite Tårnet, som en hingst med et reip om halsen. Din mor var ikke annet enn en avlshoppe for dem. Og nå fører planene deres deg i døden.»

Rand knyttet nevene. «Min far er en god mann, og min mor var en god kvinne. Ikke snakk om dem!»

Flammene lo. «Så det er litt kraft i deg likevel. Kanskje du er ham. Ikke at det vil gjøre deg noe godt. Amyrlins Trone vil bruke deg til du er tom, som Davian ble brukt og Yurian Steinbue, Guiare Amalasan og Raolin Myrkbane. Som Logain blir brukt. Brukt til det ikke er noe igjen av deg.»

«Jeg vet ikke…» Rand vred hodet fra side til side. Denne ene klare tanken, født av sinne, var borte. Selv da han famlet etter den igjen, kunne han ikke huske hvordan han hadde kommet frem til den første gang. Tankene surret rundt og rundt. Han grep etter et tankebilde som etter en flåte i en malstrøm. Han tvang ordene ut, og etter hvert hardnet stemmen. «Du … er bundet… i Shayol Ghul. Du og alle De Fortapte … bundet av Skaperen til den ytterste dag.»

«Den ytterste dag?» hermet Ba’alzamon. «Du lever som en bille under en stein, og du tror at slimet ditt er hele universet. Den ytterste dag vil gi meg mer makt enn et kryp som du kan drømme om!»

«Du er bundet –»

«Tåpe, jeg har aldri vært bundet!» Ansiktet flammet så hett at Rand måtte trå bakover og beskytte seg bak hendene. Svetten på håndflatene tørket av heten. «Jeg sto ved skulderen til Lews Therin Frendedreper da han fikk navnet sitt. Det var jeg som ga ham beskjed om å drepe sin kone, sine barn, blodet sitt og hvert levende menneske som elsket ham eller som han elsket. Det var jeg som ga ham et øyeblikks forstand for at han skulle erkjenne hva han hadde gjort. Har du noengang hørt en mann skrike ut sin sjel, ditt kryp? Han kunne ha angrepet meg da. Han kunne ikke ha vunnet, men han kunne forsøkt. I stedet nedkalte han sin dyrebare Kraft over seg selv, så mye at jorden revnet og løftet opp Dragefjellet over graven hans.

Tusen år senere sendte jeg Trollokene sørover, og i tre århundrer herjet de i landet. De blinde tåpene i Tar Valon sa at jeg ble slått til slutt, men Den Andre Pakten, De Ti Stammers Pakt, ble smadret, og hvem kunne da stå imot meg? Jeg hvisket i øret på Artur Haukevinge, og over hele landet døde Aes Sedaier. Jeg hvisket igjen, og da Høy-kongen sendte hæren sin over Arythhavet, over Verdenshavet, beseglet han to underganger. Undergangen for hans drøm om ett folk og ett rike, og en undergang som skal komme. Jeg sto ved dødsleiet hans da rådgiverne fortalte at bare en Aes Sedai kunne redde livet hans. Jeg hvisket, og han sendte sine rådgivere til marterpælen. Jeg hvisket, og med sitt siste åndedrett ropte han at Tar Valon skulle utslettes.

Når menn som dette ikke kan stå imot meg, hvilke sjanser har du, en padde sammenkrøpet ved en sølepytt? Du kan tjene meg, eller danse etter Aes Sedaienes pipe til din dødsdag. Og da blir du min. De døde tilhører meg.»

«Nei,» mumlet Rand, «dette er en drøm. Det er en drøm!»

«Tror du ikke jeg kan nå deg i drømmene dine? Se!» Ba’alzamon pekte bydende, og Rands hode snudde seg, selv om det ikke var han som snudde det, selv om han ikke ville snu det.

Begeret var ikke der lenger. På bordet krøket en stor rotte seg sammen, den blunket mot lyset og været nervøst. Ba’alzamon krummet fingeren, og med et pip krummet rotta ryggen. Så løftet den forlabbene og balanserte klossete på bakbeina. Fingeren krummet seg enda mer, og rotta deiset over ende. Den kravlet fortvilet omkring, klorte etter ingenting, pep skjærende. Ryggen bøyde seg, bøyde seg, bøyde seg. Det knakk som i en tørr kvist, rotta skalv, og så lå den stille, bøyd nesten dobbelt.

Rand svelget. «Alt kan skje i en drøm,» mumlet han. Uten å se dundret han neven i døren igjen. Det gjorde vondt, men han våknet fremdeles ikke.

«Så gå til Aes Sedai. Gå til Det Hvite Tårnet og fortell dem … fortell Amyrlins Trone om denne… drømmen.» Mannen lo; igjen kjente Rand heten fra flammene mot ansiktet. «Det er én måte å unnslippe på. Da vil de ikke bruke deg. Nei, ikke når de vet at jeg vet. Men vil de la deg leve og fortelle andre om hva de driver med? Er du tåpelig nok til å tro at de vil la deg leve? Asken til dine likemenn er strødd over skråningen ved Dragefjellet.»

«Dette er en drøm,» stønnet Rand. «Det er en drøm, og nå skal jeg våkne.»

«Skal du?» Fra øyekroken så han at mannen pekte mot ham. «Så det skal du?» Mannen krummet fingeren, og Rand skrek. Han bøyde ryggen bakover, hver muskel i kroppen tvang ham videre. «Kommer du noensinne til å våkne?»

Med et rykk satte Rand seg opp i mørket. Hendene grep hardt rundt noe tøy. Teppet. Blekt månelys skinte gjennom det eneste vinduet. Uklare skikkelser på de to andre sengene. Snorking fra en av dem, som spjærende lerretsstoff: Thom Merrilin. Noen glør lyste i asken i ildstedet.

Det hadde vært en drøm likevel, som marerittet i Vertshuset Vinkilden på Bel Tine. Alt han hadde hørt og gjort blandet seg med gamle fortellinger og tåkeprat fra ingensteder. Han dro teppet over skuldrene, men det var ikke kulden som fikk ham til å skjelve. Hodet verket også. Kanskje Moiraine kunne gjøre noe for å stoppe disse drømmene. Hun sa at hun kunne gjøre noe mot mareritt.

Med et fnys la han seg tilbake. Var drømmene virkelig så ille at han kunne be en Aes Sedai om hjelp? På den annen side, kunne det egentlig bli verre? Han hadde forlatt Tvillingelvene, blitt med en Aes Sedai. Men han hadde jo ikke hatt noe valg. Kunne han gjøre annet enn å stole på henne? En Aes Sedai? Å grunne slik var like ille som å drømme. Han krøp sammen under teppet og forsøkte å finne stillheten i det store intet, som Tam hadde lært ham, men det varte lenge før søvnen vendte tilbake.