Verdens Øye

KAPITTEL 39 Nettet veves

Rand kikket ned på folkemengden fra det høye vinduet i rommet i Dronningens Velsignelse. Folk løp ropende gjennom gatene, og alle strømmet i den samme retningen mens de viftet med vimpler og bannere. Den Hvite Løven sto vakt mot tusen røde himler. Caemlynere og utlendinger løp sammen, og for én gangs skyld var det ingen som ønsket å klaske andre i hodet. I dag var det visst bare én gruppering i byen.

Han snudde seg bort fra vinduet og smilte. Nest etter dagen da Egwene og Perrin kom inn i vertshuset, lys levende og overveldet av alt de hadde sett og opplevd, var dette dagen han hadde sett aller mest frem til.

«Kommer du?» spurte han igjen.

Matt skulte opp der han lå krøllet sammen til en ball på sengen. «Ta med deg Trollok-vennen din.»

«Blod og aske, Matt, han er ingen Trollok. Du er bare dumsta. Hvor mange ganger må vi krangle om dette? Lys, det virker jo som om du aldri har hørt om Ogurer før.»

«Jeg har aldri hørt at de ser ut som Trolloker.» Matt presset ansiktet ned i puten og krøllet seg tettere sammen.

«Sta og dum,» mumlet Rand. «Hvor lenge har du tenkt å gjemme deg her oppe? Jeg har ikke tenkt å bære opp måltidene dine i all evighet. Og du kunne trenge et bad.» Matt vred seg som for å grave seg dypere ned i sengen. Rand sukket før han gikk mot døren. «Siste sjanse til å bli med, Matt. Jeg drar nå.» Han lukket døren sakte mens han håpet at Matt ville forandre mening, men vennen leet seg ikke. Døren smekket igjen.

Ute i gangen lente han seg mot dørkarmen. Mester Gill sa at det bodde en gammel kvinne, mor Grubb, to gater lenger unna, og hun solgte urter og omslag, var jordmor, stelte syke og spådde fremtiden. Hun minnet litt om en Klok. Matt trengte en som Nynaeve, eller kanskje Moiraine, men mor Grubb var alt han hadde. Selv om hun ville komme til Dronningens Velsignelse, kunne det imidlertid påkalle gal type oppmerksomhet. For henne såvel som for Matt og ham.

Urteleger og kloke koner lå lavt i Caemlyn for øyeblikket, for det ble snakket stygt om alle som helbredet eller spådde fremtiden. Hver natt skriblet ivrige hender Dragens Hoggtann på dører, enkelte ganger selv i dagslys. Når ropet om Mørkefrender spredte seg, kunne folk glemme hvem som hadde kurert feberen deres eller lagt omslag på verketannen. Slik var stemningen i byen blitt.

Ikke det at Matt virkelig var syk. Han spiste alt Rand bar opp fra kjøkkenet – han ville ikke ta imot noe fra noen annens hånd – og han klaget aldri over verking eller feber. Han nektet bare å forlate rommet. Men Rand hadde vært sikker på at han skulle få ham med ut denne dagen.

Han la kappen til rette over skuldrene og hektet på seg sverdbeltet slik at sverdet og det røde stoffet som var viklet rundt det, var mindre synlig.

Ved foten av trappen traff han mester Gill på vei opp. «Det er noen som har spurt etter dere i byen,» sa vertshusholderen, med pipa i munnen. Rand kjente håpet stige. «Spurte etter deg og vennene dine, kjente navnene deres. På dere ungdommer i hvert fall. Virker som han helst vil ha tak i dere tre.»

Håpet ble avløst av nervøsitet. «Hvem var det?» spurte Rand. Uvilkårlig kikket han seg rundt i forhallen. Bortsett fra de to var det tomt fra stuedøren bort til døren ut til smuget.

«Vet ikke navnet. Hørte bare om ham. Før eller senere hører jeg det meste om det som skjer i Caemlyn. Tigger.» Verten gryntet. «Halvgal, hørte jeg. Men likevel kunne han fått Dronningens almisse, selv så harde tider som det er nå. På høytidsdager deler Dronningen den ut med sine egne hender, og det er aldri noen som blir sendt bort, samme hva de har gjort. Ingen trenger å tigge i Caemlyn. Selv en ettersøkt mann kan ikke arresteres når han mottar Dronningens almisse.»

«En Mørkefrende?» sa Rand motvillig. Hvis Mørkefrendene kjenner navnene våre…

«Du har Mørkefrender på hjernen, unge mann. De finnes, det er sikkert, men bare fordi hvitekappene har hisset alle opp, trenger ikke du tro at de oversvømmer byen. Vet du hva slags rykter de idiotene har satt ut nå? ‘Underlige skikkelser.’ Kan du fatte det? Underlige skikkelser sniker seg rundt i byen om natten.» Verten klukklo så magen ristet.

Rand følte ingen trang til å le. Hyam Kinch hadde snakket om underlige skikkelser, og det hadde vært en Skygger der den gangen. «Hva slags skikkelser?»

«Hva slags? Jeg vet ikke hva slags. Underlige skikkelser. Mest sannsynlig Trolloker. Skyggemannen. Lews Therin Frendedreper i egen høye person. Han er tilbake, og er femti fot høy. Hva slags skikkelser tror du folk ser for seg nå da de har fått tanken inn i hodet? Du trenger ikke bekymre deg.» Mester Gill så på ham et øyeblikk. «Du er på vei ut? Vel, jeg kan ikke si jeg bryr meg om slikt, selv ikke i dag, men det er nesten ingen andre enn meg igjen her. Ikke vennen din?»

«Matt føler seg ikke helt frisk. Kanskje senere.»

«Vel, det får gå som det kan. Men pass på deg selv. Selv i dag er Dronningens gode undersåtter i mindretall; må Lyset brenne den dagen jeg hadde trodd det skulle gå sånn. Best å dra ut gjennom smuget. Det står to forrædere tvers over gaten og følger med på hoveddøren. Må blodet brenne i dem! Men de vet hvor jeg står, ved Lyset!»

Rand stakk hodet ut gjennom døren og så seg om til begge sider før han smatt ut i smuget. En storvokst mann mester Gill hadde leid, lente seg mot et spyd i enden av smuget mens han kikket uinteressert på dem som løp forbi. Rand visste at mangelen på interesse bare var tilsynelatende. Mannen het Lamgwin; han så alt under sine tunge øyelokk, og til tross for den store kroppen kunne han bevege seg som en katt. Han trodde også at Dronning Morgase var legemliggjørelsen av Lyset, eller noe slikt. Det var et dusin som ham spredt rundt Dronningens Velsignelse.

Det rykket i Lamgwins ører da Rand nådde utgangen av smuget, men han flyttet ikke sitt uinteresserte blikk bort fra gatene. Rand visste at mannen hadde hørt ham.

«Vokt ryggen din i dag, mann.» Lamgwins stemme lød som grus i en gryte. «Når det braker løs, kan du gjøre nytte her og ikke et eller annet sted med en kniv i ryggen.»

Rand kastet et blikk på den store mannen, men var ikke særlig overrasket. Han forsøkte alltid å skjule sverdet, men det var ikke første gang en av mester Gills menn antok at han kunne klare seg i et sammenstøt. Lamgwin så ikke på ham. Mannens oppgave var å vokte vertshuset, og det gjorde han.

Rand skjøv sverdet enda litt lenger innunder kappen før han sluttet seg til menneskestrømmen. På den andre siden av gaten så han de to mennene verten hadde nevnt; de sto på en tønne slik at de kunne se utover mengden. Han trodde ikke de hadde sett ham smette ut av smuget. De gjorde ingen hemmelighet av hvor deres troskap lå. Ikke bare var sverdene surret med hvitt og bundet med rødt, de hadde også hvite armbind og hvite hanekammer på hattene.

Han hadde ikke vært lenge i Caemlyn før han forsto at sverd surret med rødt og røde armbind og hanekammer betydde støtte til Dronning Morgase. Hvitt betydde at Dronningen og hennes forbindelse med Aes Sedaier og Tar Valon hadde skylden for alt som hadde gått galt. For været, og for avlingene som slo feil. Og kanskje til og med for den uekte Dragen.

Han hadde ikke villet blande seg inn i Caemlyns maktspill. Men nå var det for sent. Ikke bare hadde han allerede valgt – rent tilfeldig, men sånn var det nå en gang blitt. Men ingen våget lenger å holde seg nøytral i byen. Selv utlendinger gikk med hanekammer og armbind eller surret sverdene sine, og det var flere som bar hvitt enn rødt. Kanskje noen av dem ikke tenkte så nøye over hva de gjorde, men de var langt hjemmefra, og det var den veien vinden blåste i Caemlyn. Menn som støttet Dronningen, gikk omkring i grupper for å beskytte seg, hvis de i det hele tatt våget seg ut.

Men i dag var det annerledes. I det minste på overflaten. I dag feiret Caemlyn Lysets seier over Skyggen. I dag skulle den uekte Dragen føres inn i byen og vises frem for Dronningen før han ble ført nordover til Tar Valon.

Ingen snakket om den delen av det. Selvfølgelig kunne ingen andre enn Aes Sedaiene ta seg av en mann som kunne styre Den Ene Kraften, men ingen ville snakke om det. Lyset hadde vunnet over Skyggen, og Andors soldater hadde kjempet i første linje. I dag var ikke noe annet viktig. I dag kunne alt annet glemmes.

Rand undret seg på om det virkelig kunne glemmes. Mengden løp, sang og viftet med bannere, men mennene som bar rødt, holdt seg samlet i klynger på ti og tyve, og det var hverken kvinner eller barn blant dem. Han trodde at det var minst ti menn som bar hvitt for hver mann som lovet Dronningen troskap. Det var ikke første gang han ønsket at det hvite stoffet hadde vært billigst. Men ville mester Gill ha hjulpet deg om du bar hvitt?

Folk stuet seg så tett sammen at knuffing ikke var til å unngå. I dag måtte selv hvitekappene greie seg uten det lille åpne rommet rundt seg. Mens Rand lot mengden føre ham mot Den Indre Byen, skjønte han at all fiendskap ikke var tøylet. Han så en hvitekappe, én av tre, bli dyttet så hardt at han nesten falt. Hvitekappen greide så vidt å holde balansen, og da han begynte på en rasende ed, sendte en annen mann ham vaklende bortover med en velplassert dytt. Før det hele fikk utvikle seg videre, slepte hvitekappens følgesvenner ham med seg inn i et portrom for å søke dekning. De tre vekslet mellom sine vanlige skulende blikk og vantro. Mengden strømmet videre som om ingen hadde lagt merke til noe, og det hadde de kanskje heller ikke.

To dager tidligere ville ingen ha våget å gjøre noe slikt. Og ikke bare det; det gikk opp for Rand at det var menn med hvite hanekam-mer som hadde dultet til hvitekappene. De fleste trodde hvitekappene støttet dem som motarbeidet Dronningen og hennes Aes Sedairådgiver, men det gjorde ikke noe fra eller til. Menn gjorde ting de aldri før hadde tenkt på. I dag dyttet de til hvitekapper. I morgen styrtet de kanskje en Dronning? Plutselig ønsket han at det var flere rundt ham som bar rødt. Han følte seg med ett svært alene der han ble dyttet omkring av menn med hvite hanekammer og armbind.

Hvitekappene merket at han så på dem og stirret utfordrende tilbake. Han lot en syngende hvirvelstrøm i mengden feie ham med seg ut av syne, og begynte å synge med.

De fleste kjente til ruten som ville føre den uekte Dragen inn i Caemlyn. Disse gatene ble holdt åpne av tette rekker med Dronningens Garde og rødkledde fotsoldater med lange spyd, men folk pakket seg tett sammen bak dem, i vinduene og på hustakene. Rand manøvrerte seg inn i Den Indre Byen og prøvde å komme nærmere palasset. Han hadde planer om å få se Logain bli vist frem for Dronningen. Å se både den uekte Dragen og en Dronning… det var noe han aldri kunne drømt om hjemme.

Den Indre Byen var bygd på noen høyder, og en stor del av det Ogurene hadde skapt sto fremdeles. I de nye bydelene skar gatene på kryss og tvers i et kaotisk lappeteppe, men i Den Indre Byen fulgte gatene høydenes kurver, og lå der som en naturlig del av landet. Ny og overraskende utsikt til bølgende høyder og fordypninger viste seg rundt hvert hjørne. Parker sett fra forskjellige vinkler, til og med ovenfra dannet mønster med sine gangveier og monumenter som var et tiltalende syn selv om det nesten ikke var noe grønt der. Tårn åpenbarte seg plutselig, og de flislagte murene skinte i hundrevis av skiftende farger i solskinnet. Fra noen høyder kunne blikket vandre over hele byen og ut til de bølgende slettene og skogene bortenfor. Alt i alt ville det vært nok å se på hvis ikke mengden hadde ført ham videre før han fikk sjansen til å oppfatte det. Og alle de svingete gatene gjorde det umulig å se særlig langt fremover.

Plutselig ble han feid rundt en sving, og der var palasset. Selv om gatene fulgte landets naturlige konturer, var de her anlagt i spiraler … rundt et syn som kunne vært hentet rett ut av en bardes fortelling, med bleke spir og gylne kupler og kunstferdige mønstre i stein, med Andors banner vaiende fra hvert fremspring. Alle de andre utsiktspunktene var plassert med tanke på dette midtpunktet. Det så mer ut som det var formet av en kunstner enn bygd som en vanlig bygning.

Han så raskt at han ikke kunne komme stort nærmere. Ingen ble sluppet nær palasset. Dronningens Garde i purpurfargede uniformer sto oppstilt i ti rekker bak hverandre på hver side av palassets porter. Langs toppen av de hvite murene, på høye balkonger og tårn sto flere fra Garden, rakryggete og med buene i den samme skrå vinkelen over brynjekledde brystkasser. De kunne også ha vært hentet rett ut av en bardes fortelling, en æresvakt, men Rand trodde ikke det var derfor de sto der. I den larmende mengden langs begge sider av gatene fantes det nesten bare sverd surret med hvitt, hvite armbind og hvite hanekammer. Bare enkelte steder ble den hvite veggen brutt av røde klynger. De rødkledde vaktene virket som en tynn barriere mot alt det hvite.

Han ga opp å komme nærmere palasset og forsøkte i stedet å finne en plass der han kunne dra nytte av høyden sin. Han behøvde ikke stå i forreste rekke for å få se alt. Folk flyttet stadig på seg; noen dyttet for å komme lenger frem, andre hastet mot steder de trodde ga bedre utsikt. Etter en av disse forskyvningene ble han stående med bare tre mennesker mellom seg og den åpne gaten, og de var alle kortere enn ham, også fotsoldatene med spydene. Nesten alle var kortere enn ham. Svettende mennesker presset seg mot ham fra begge sider. Bak ham mumlet folk at de ikke fikk sett noe, og forsøkte å sno seg forbi ham. Men Rand rikket seg ikke, og han og de ved siden av ham utgjorde en ugjennomtrengelig mur. Han var fornøyd. Når den uekte Dragen ble ført forbi, ville han være så nær at han kunne se mannens ansikt tydelig.

På den andre siden av gaten og nedover mot portene til de nye bydelene, gikk det en bevegelse gjennom den tettpakkede mengden. Rundt svingen trakk en hvirvelstrøm av mennesker seg til side for å slippe noe frem. Dette var noe annet enn det åpne området hvitekappene hadde rundt seg alle andre dager enn i dag. Disse menneskene skvatt unna med forskrekkede blikk, og uttrykket forandret seg raskt til avsky. De presset seg unna og snudde seg bort fra hva det nå var, men de kikket fra øyekroken til det hadde passert.

Rundt ham merket også andre øyne forstyrrelsen. Siden folk var opphisset ved tanken på Dragen som snart skulle komme og ikke hadde annet å gjøre enn å vente, var alt verd å kommentere. Han hørte spekulasjoner om alt fra Aes Sedaier til Logain selv, og noen få grovkornede forslag som fikk menn til å le rått og kvinner til å snøfte foraktelig.

Bevegelsen buktet seg gjennom mengden og kom etter hvert nærmere enden av gaten. Ingen lot til å nøle med å slippe den frem dit den ville, selv om de måtte gi slipp på et godt utsiktssted når folk strømmet tilbake etter passeringen. Til slutt este mengden ut i gaten rett overfor Rand mens de presset til side rødkledde soldater som kjempet for å skyve dem tilbake, og fikk sprengt en åpning. Den krumbøyde skikkelsen som subbet nølende ut i åpningen, lignet mer på en skitten fillehaug enn på en mann. Rundt seg hørte Rand folk mumle i avsky.

Den fillete mannen stanset på den andre siden av gaten. Den istykkerrevne kutten var stiv av skitt, og svingte frem og tilbake som om den lette etter noe, eller lyttet etter noe. Brått ropte han ordløst og slynget ut en skitten klo som pekte rett på Rand. I samme øyeblikk pilte han som en edderkopp over gaten.

Tiggeren. Rand brydde seg ikke om å spekulere over hvilke dystre tilfeldigheter som hadde ledet mannen rett til ham, om det var en Mørkefrende eller ikke. Han visste bare at han ikke ville møte denne mannen ansikt til ansikt. Han kunne kjenne tiggerens blikk som fettete vann mot huden. Han ville iallfall ikke ha denne mannen så nær seg her, ikke så lenge han var omgitt av folk som balanserte på grensen til det voldelige. Stemmer som før hadde ledd, forbannet ham da han trakk seg bakover, bort fra gaten.

Han måtte knuffe og sno seg frem, mens han visste at den tettpakkede mengden frivillig kom til å åpne seg for den skitne mannen. Han kjempet for å presse seg vei gjennom folkemassene, og vaklet og falt nesten da han plutselig var fri. Mens han veivet med armene som vindmøller for å gjenvinne balansen, ble vaklingen til løping. Folk pekte på ham; han var den eneste som presset seg mot strømmen, og dessuten løp han. Rop fulgte ham. Kappen flagret så sverdet surret med rødt ble synlig. Da det gikk opp for ham, løp han enda fortere. En enslig tilhenger av Dronningen kunne lett få en mobb med hvite hanekammer til å ta opp jakten, selv i dag. Han løp og lot de lange beina sluke brosteinene. Først da ropene stilnet et sted langt bak, tillot han seg å falle sammen mot en mur mens han hev etter pusten.

Han visste ikke hvor han var, bortsett fra at han fremdeles var et sted i Den Indre Byen. Han kunne ikke huske hvor mange hjørner han hadde rundet langs de krumme gatene. Han så seg tilbake den veien han hadde kommet, mens han sto på spranget. Bare ett menneske beveget seg i gaten; det var en kvinne som spaserte rolig med en handlekurv på armen. Så godt som alle i byen var samlet for å få et glimt av den uekte Dragen. Han kan ikke ha fulgt etter meg. Jeg må ha løpt fra ham.

Tiggeren hadde ikke gitt opp, det var han sikker på, selv om han ikke kunne si hvorfor. Akkurat nå snuste nok den fillete skikkelsen seg søkende gjennom mengden, og hvis Rand vendte tilbake for å se Logain, kunne han risikere å møte ham. Et øyeblikk overveide han å returnere til Dronningens Velsignelse, men han var sikker på at han aldri ville få en ny sjanse til å se en Dronning, og håpet at det aldri mer ville bli anledning til å se en uekte Drage. Det var noe feigt ved å la en krumbøyd tigger, selv om det var en Mørkefrende, skremme en i skjul.

Han så seg tankefullt omkring. I Den Indre Byen var bygningene lave, der det i det hele tatt var bygninger, slik at hvis en sto på et bestemt sted, skulle det ikke være noe som sperret for utsikten. Det måtte finnes steder hvor han kunne se prosesjonen passere med den uekte Dragen. Selv om han ikke kunne få se Dronningen, kunne han få se Logain. Besluttsomt la han av sted.

I løpet av den neste timen fant han flere slike steder, men overalt var det allerede tett i tett med folk som ville unngå trengselen langs prosesjonens rute. Han møtte en solid front av hvite hanekammer og armbind. Ikke noe rødt i det hele tatt. Han tenkte på hva en slik mengde kunne finne på når de så sverdet hans, og smatt kjapt og ubemerket bort.

Ropene steg opp fra de nye bydelene, skrik og gjalling av trompeter og krigerske trommehvirvler. Logain og eskorten var allerede på vei inn i Caemlyn og på vei mot palasset.

Nedslått vandret han rundt i de nesten tomme gatene. Han hadde fortsatt et halvhjertet håp om å få sett Logain. Blikket falt på en åsside uten bygninger som reiste seg over gaten der han gikk. En vanlig vår ville skråningen ha bugnet av gress og blomster, men nå var den brun hele veien opp til den høye muren øverst oppe. På den andre siden av muren kunne han se tretoppene.

Det var ikke planlagt noen storslagen utsikt til denne delen av gaten, men rett frem, over hustakene, kunne han se noen av spirene til palasset, og på toppen av dem vaiet bannere med Den Hvite Løven. Han visste ikke riktig hvor veien førte etter at den krummet seg rundt høyden og ut av syne, men plutselig kom han til å tenke på muren på toppen av høyden.

Trommene og trompetene kom nærmere, og ropingen ble høyere. Nervøst karet han seg oppover. Det var ikke meningen at noen skulle klatre opp der, men han drev støvlene inn i den døde jorden og trakk seg opp etter bladløse busker. Han stønnet av både forventning og anstrengelse mens han krabbet de siste alnene opp til muren. Den raget over ham og var minst dobbelt så høy som ham. Trommehvirvler tordnet i luften, og det gjallet i trompeter.

Utsiden av muren var for det meste naturstein. De store blokkene passet så nøye sammen at skjøtene var så godt som usynlige, og den grove overflaten gjorde at muren nesten lignet en klippevegg. Rand smilte. Klippene forbi Sandhøydene var høyere, og selv Perrin hadde klatret i dem. Hendene lette etter feste, og føttene fant furer. Trommene jaget ham mens han klatret. Han nektet å la dem vinne. Han ville nå toppen før de nådde palasset. I hastverket skar steinene seg inn i hendene og skrubbet opp knærne gjennom buksene, men han kastet armene over toppen og heiste seg opp med en følelse av seier.

Raskt vred han seg rundt og satte seg til rette på den flate, smale toppen. De løvrike greinene til et ruvende tre stakk ut over hodet hans, men han la ikke merke til det. Han så utover teglsteinstak, og fra muren hadde han fritt utsyn. Han lente seg litt frem for å se palassportene og Dronningens Garde og den forventningsfulle folkemengden. Ropene deres druknet i tordenen fra trommer og trompeter, men de ventet fremdeles. Han smilte. Jeg vant.

Da han satte seg bedre til rette, rundet den første delen av prosesjonen den siste svingen før palasset. Først kom tyve rekker med trompetister som flerret luften med den ene triumferende salven etter den andre i en seiersfanfare. Bak dem tordnet det i like mange trommer. Deretter kom Caemlyns bannere, hvite løver på rød bunn, båret av menn til hest, fulgt av Caemlyns soldater, rekke på rekke av ryttere. Rustninger skinte, lanser hevet seg stolt, blodrøde vimpler vaiet. Bueskyttere og fotsoldater med spyd flankerte dem i tre rekker på hver side, og det fortsatte å komme flere og flere etter at rytterne begynte å passere mellom den ventende Garden og inn gjennom porten.

Den siste av fotsoldatene rundet svingen, og bak dem kom en massiv vogn. Den var trukket av seksten hester i grupper på fire. Midt på den flate bunnen i vognen sto et stort bur med jernstenger, og i hvert hjørne satt det to kvinner som voktet på buret som om prosesjonen og mengden ikke eksisterte. Han var sikker på at det var Aes Sedaier. På hver side, mellom vognen og fotsoldatene, red et dusin Voktere med kapper som flagret slik at øynene gikk i kryss. Om Aes Sedaiene ignorerte mengden, gransket Vokterne tilskuerne som om det ikke fantes andre vakter enn dem.

Men selv med alt dette var det mannen i buret som fanget Rands blikk og holdt det fast. Han var ikke nær nok til å se Logains ansikt, slik han hadde håpet, men plutselig syntes han at han var mer enn nær nok. Den uekte Dragen var en høy mann med langt mørkt hår som krøllet seg rundt de brede skuldrene. Han sto oppreist og holdt den ene hånden rundt en av jernstengene over hodet sitt for å ta av for vognens slingring. Klærne så alminnelige ut: en kappe og en jakke og bukser som ikke ville ha skilt seg ut i en landsby med bønder. Men måten han bar dem på. Måten han sto på. Logain var konge i hver eneste tomme. Buret kunne like gjerne vært luft. Han sto rak i ryggen med hodet hevet, og så utover mengden som om de var kommet for å hylle ham. Og når blikket sveipet over folk, ble de tause og stirret tilbake med ærefrykt. Når Logain slapp dem med blikket, skrek de med fornyet raseri, som for å gjøre opp for tausheten, men det påvirket hverken mannens holdning eller stillheten rundt ham. Da vognen rullet gjennom palassportene, snudde han seg og så seg tilbake på folkemengden. De ulte mot ham, et ul hinsides ord, en bølge av dyrisk hat og frykt, og Logain kastet hodet tilbake og lo, og så ble han oppslukt av palasset.

Flere tropper fulgte bak vognen med bannere som representerte andre som hadde kjempet og vunnet over den uekte Dragen. Illians Gylne Bier, Rifts Tre Halvmåner, Cairhiens Oppadgående Sol og andre, mange andre, fra riker og byer, og store menn med egne trompeter og egne trommer som kunne tordne til deres ære. Det ble et antiklimaks etter Logain.

Rand lente seg litt lenger frem for å få et siste glimt av mannen i buret. Han var beseiret, var han ikke? Lys, han ville ikke sittet i et fordømt bur hvis han ikke var beseiret.

Han tok overbalanse og gled, grep tak i toppen av muren og trakk seg opp til en litt sikrere sitteplass. Nå da Logain var borte, kjente han at det sved der steinene hadde skåret opp hendene. Men han kunne ikke bli kvitt bildene. Buret og Aes Sedaiene. Logain, ubeseiret. Mannen var plassert i et bur, men var ikke beseiret. Han skalv og gned de sviende hendene mot lårene.

«Hvorfor voktet Aes Sedaiene på ham?» undret han seg høyt.

«De hindrer ham i å røre ved Den Sanne Kilden, din dust.»

Han rykket til og så i retning pikestemmen, og plutselig forsvant den utrygge sitteplassen under ham. Han rakk bare å registrere at han veltet bakover og falt før noe støtte mot hodet, og en leende Logain jaget ham inn i et hvirvlende mørke.