Verdens Øye

KAPITTEL 48 Pestlandet

Vinden rev og slet i Lans kappe, og gjorde det innimellom vanskelig å se ham, selv i sollyset. Fyrst Agelmar hadde sendt Ingtar og hundre lanseryttere for å eskortere dem til grensen, i tilfelle de ble møtt av et Trollok-angrep. Lanserytterne var et stolt syn der de kom ridende i to rekker i sine rustninger og med røde vimpler og stålkledde hester bak Ingtars banner med Den Grå Uglen. De var like storslagne som hundre fra Dronningens Garde, men Rand var mest opptatt av tårnene foran dem. Han hadde hatt hele morgenen på seg til å betrakte Shienars lanseryttere.

Hvert tårn sto høyt og massivt på toppen av en ås en kvart fjerding fra neste tårn. Mot øst og vest reiste andre tårn seg, og flere bak dem igjen. En bred vindeltrapp beskyttet av steinvegger slynget seg oppover steinsøylen til den nådde de kraftige portene halvveis oppunder skyteskårene på toppen. En utfallsstyrke fra garnisonen ville være beskyttet av veggene til den nådde bakken, mens fiender som kjempet for å nå portene, måtte klatre opp i et regn av piler og steiner og kokende olje fra store gryter som sto klare på avsatser over. Et stort stålspeil glitret på toppen av hvert tårn under store jernskåler der signalbål kunne tennes når solen ikke skinte. Nå var speilene omhyggelig snudd bort fra solen, men om det trengtes, kunne det sendes signaler til tårn som lå lenger unna grensen, og derfra videre til nye tårn. På den måten kunne det sendes meldinger til borgene i den sentrale delen av landet, og derfra ville lanserytterne ri ut for å slå tilbake et tokt. Hvis det hadde vært normale tider, ville de ha gjort det.

Fra toppen av de to nærmeste tårnene holdt menn øye med dem da de nærmet seg. Det var bare noen få menn i hvert tårn, og de kikket nysgjerrig ut mellom skyteskårene. I fredstid var tårnene bare bemannet for selvforsvar. De baserte seg mer på steinveggene enn våpen for å overleve, men nå red alle menn som kunne unnværes, og flere til, mot Tarwins Kløft. Hvis lanserytterne ikke greide å holde Kløften, ville det ikke spille noen rolle om tårnene falt.

Rand skalv da de red mellom tårnene. Det var nesten som han red gjennom en vegg av kaldere luft. Dette var grensen. Landskapet videre fremover skilte seg ikke fra Shienar, men et sted bak de nakne trærne lå Pestlandet.

Ved en enkel steinstøtte innenfor synsvidde fra tårnene løftet Ingtar en stålkledd neve for å stanse lanserytterne. Det var en grensemarkering mellom Shienar og det som en gang hadde vært Malkier. «Unnskyld meg, Moiraine Sedai. Unnskyld meg, Dai Shan. Unnskyld meg, Steinbygger. Fyrst Agelmar ga meg ordre om ikke å ri lenger.» Han virket misfornøyd med det og misfornøyd med livet i det store og hele.

«Det var slik vi planla det, Fyrst Agelmar og jeg,» sa Moiraine.

Ingtar gryntet surt. «Unnskyld meg, Aes Sedai,» sa han beklagende, men det virket ikke som han mente det. «Siden vi måtte eskortere dere hit, er det ikke sikkert vi når Kløften før kampene er over. Jeg har mistet min sjanse til å stå sammen med de andre, og samtidig er jeg kommandert til ikke å ri et skritt forbi grensemarkeringen, som om jeg aldri hadde vært i Pestlandet før. Og min herre Agelmar vil ikke fortelle meg hvorfor.» Bak gitteret i visiret så øynene spørrende på Aes Sedaien. Han nedlot seg ikke til å se på Rand og de andre; han hadde fått vite at de skulle bli med Lan inn i Pestlandet.

«Han kan få min plass,» mumlet Matt til Rand. Lan sendte dem et skarpt blikk. Matt så ned og ble rød i ansiktet.

«Hver av oss har sin plass i Mønsteret, Ingtar,» sa Moiraine bestemt. «Herfra må vi veve vår del alene.»

Det var ikke bare rustningen som gjorde Ingtars bukk stivt. «Som du ønsker, Aes Sedai. Nå må jeg forlate dere og ri hardt hvis jeg skal nå Tarwins Kløft. I det minste … får jeg lov… til å møte Trolloker der.»

«Er du virkelig så ivrig?» spurte Nynaeve. «Etter å kjempe mot Trolloker?»

Ingtar så forvirret på henne og kastet et blikk på Lan som om Vokteren kunne forklare det. «Det er det jeg gjør, gode frøken,» sa han sakte. «Det er derfor jeg finnes.» Han løftet en hanskekledd hånd med den åpne håndflaten vendt mot Vokteren. Suravye ninto manshima taishite, Dai Shan. Må freden følge ditt sverd.» Ingtar snudde hesten og red østover med fanebæreren og de hundre lanserytterne. De red i skritt, men holdt jevn fart og red så raskt som de panser-kledde hestene kunne greie med den lange strekningen de hadde foran seg.

«For en underlig ting å si,» sa Egwene. «Hvorfor bruker de ordet på den måten? Fred.»

«Hvis det er noe du aldri har kjent, men bare har drømt om,» svarte Lan og sporet Mandarb, «blir det noe mer enn en talisman.»

Da Rand fulgte etter Vokteren forbi grensesteinen, snudde han seg i salen for å se seg tilbake. Han så Ingtar og lanserytterne forsvinne bak nakne trær, og grensesteinen bli borte, og til slutt de høye tårnene på toppen av åsene, med utsyn over trærne. Altfor snart ble de alene og red nordover under et tak av nakne greiner. Rand sank inn i en årvåken taushet, og for én gangs skyld hadde ikke engang Matt noe å si.

Den morgenen var Fal Daras porter blitt åpnet ved soloppgang. Fyrst Agelmar, kledd i hjelm og rustning som soldatene, red ut fra østporten mot den røde solstripen over trærne. Han bar Den Svarte Haukens banner og skjoldet med De Tre Revene. Som en slange av stål buktet den fire mann brede kolonnen seg ut av byen mens ridende paukeslagere slo takten, og hodet med Agelmar i spissen ble borte i skogen før halen forlot Fal Dara. Det var ingen oppmuntrende rop i gatene for å sette fart i dem; bare deres egne paukeslag og vimplene som smalt i vinden, men øynene så målbevisst mot den oppgående solen. I øst kom de til å slutte seg sammen med andre stålslanger, fra Fal Moran, bak kong Easar selv og sønnene hans, fra Ankor Dail som holdt myrlandet i øst og voktet Verdensryggen, fra Mos Shirare og Fal Sion og Camrod Caan og alle de andre festningene i Shienar, store som små. Når de hadde sluttet seg sammen til en større slange, kom de til å dreie nordover, mot Tarwins Kløft.

Et annet oppbrudd hadde begynt samtidig, og foregikk gjennom Kongeporten som førte ut på veien til Fal Moran. Kjerrer og vogner, folk til hest og folk til fots drev sine husdyr foran seg og bar barn på sine rygger, og ansiktene deres var lange som morgenskyggene. Motvillig forlot de hjemmene sine, kanskje for alltid, og de slepte føttene etter seg, men så satte frykten fart i dem. Slik gikk det i rykk og napp, med føtter som slepte seg av sted; så løp de noen skritt før de igjen sakket farten og subbet gjennom støvet. Noen få stanset utenfor byen for å se på mens kolonnen med panserkledde soldater snodde seg inn i skogen. Håpet blomstret i noen øyne, og bønner ble mumlet, bønner for soldatene og for dem selv, før de trasket videre mot sør.

Det minste følget forsvant ut av Malkierporten. Det var bare noen få som ble igjen bak murene, noen soldater og eldre enkemenn som hadde sett sine voksne barn vandre langsomt mot sør. En siste håndfull som skulle sikre at Fal Dara ikke falt uten motstand, hva som enn skjedde i Tarwins Kløft. Ingtars Grå Ugle ledet an, men det var Moiraine som førte dem nordover. Det viktigste følget av alle, og det mest desperate.

I minst en time etter at de hadde passert grensesteinen, var det ingen forandringer i terrenget eller skogen. Vokteren holdt hardt tempo, en så rask gange som hestene kunne makte, men Rand lurte stadig på når de ville nå Pestlandet. Åsene ble litt høyere, men trærne, slyngplantene og underskogen var grå og livløs som i Shienar. Han begynte å føle seg varmere, varm nok til å slenge kappen over salknappen.

«Dette er det beste været vi har hatt i hele år,» sa Egwene og vred kappen av skuldrene.

Nynaeve ristet på hodet og rynket pannen som om hun lyttet til vinden. «Det føles galt.»

Rand nikket. Han kunne også føle det, selv om han ikke kunne sette ord på det han følte. Det gale var ikke at dette var den første varmen han kunne huske utendørs i år, og det var mer enn det enkle faktum at det ikke skulle ha vært så varmt så langt nord. Det måtte være Pestlandet, men landskapet var det samme.

Solen hadde steget høyt, men selv om himmelen var skyfri, kunne den ikke gi fra seg mye varme. Litt senere kneppet han opp jakken. Svetten piplet nedover ansiktet.

Han var ikke den eneste. Matt tok av seg jakken uten å bry seg om at den gylne rubindolken var synlig og tørket ansiktet med enden av skjerfet. Han blunket og viklet skjerfet sammen til et smalt bånd like over øynene. Nynaeve og Egwene viftet seg og red sammensunket som om de holdt på å visne hen. Loial knappet opp kappen fra den høye kragen og helt ned, og skjorten også; oppover brystet hadde Oguren en smal, pelslignende stripe hår. Han mumlet unnskyldningen til alle kanter.

«Dere må unnskylde meg. Shangtais lønnhage ligger i fjellene hvor det er kjølig.» De brede, utspilte neseborene trakk inn luft som ble stadig varmere. «Jeg liker ikke denne varmen og fuktigheten.»

Det var fuktig, kjente Rand. Det var som Myra hjemme ved Tvillingelvene midt på sommeren. I den sumpen kom hvert åndedrag som om man pustet gjennom et ullteppe dyppet i varmt vann. Bakken var ikke oppbløtt her – de få tjernene og bekkene var bare en sildring for en som var vant til Vannskog – men luften var som i Myra. Bare Perrin, som ennå hadde jakken på seg, pustet lett. Perrin og Vokteren.

Her og der så de blader på trær som ikke hørte til de eviggrønne. Rand strakte ut en hånd for å røre ved en grein, men bråstoppet før den rørte ved bladene. Det var sykdomsflekker av gult og svart på de nye røde bladene.

«Jeg sa du ikke skulle røre noe.» Vokterens stemme var uttrykksløs. Han hadde fremdeles på seg kappen som gikk i ett med omgivelsene, som om heten ikke gjorde mer inntrykk på ham enn kulden. Det fikk nesten det kantete ansiktet hans til å se ut som det fløt i luften over ryggen på Mandarb. «Blomster kan drepe i Pestlandet, og blader kan lemleste. Det finnes en liten ting som kalles Kvist, og ser ut som navnet tilsier. Den liker å skjule seg der det er mest blader, hvor den venter på at noe skal røre ved den. Når noe gjør det, biter den til. Ikke gift. Saften begynner å fordøye Kvistens bytte. Det eneste som kan redde deg, er å hogge av armen eller foten som ble bitt. Men en Kvist biter ikke med mindre du rører ved den. Andre ting i Pestlandet gjør det.»

Rand rykket hånden til seg uten å røre løvet og tørket seg på buksebeinet.

«Så vi er i Pestlandet?» sa Perrin. Underlig nok virket han ikke redd.

«Bare i utkanten,» sa Lan hardt. Hingsten hans fortsatte fremover, og han snakket over skulderen. «Det egentlige Pestlandet ligger fortsatt foran oss. Der finnes det ting som jager ved hjelp av lyd, og noen av dem kan ha kommet seg så langt mot sør. Noen ganger krysser de Dhoomfjellene. De er mye verre enn Kvister. Vær stille og hold følge hvis dere vil overleve.» Han holdt fremdeles det harde tempoet og ventet ikke på svar.

For hver fjerding ble Pestlandets forråtnelse tydeligere. En overdådighet av løv dekket trærne, men det var flekket av gult og svart, med hissige røde striper som av blodforgiftning. Det virket som bladene og slyngplantene var oppsvulmet og ferdig til å sprekke ved berøring. Blomster hang på trær og ugress som en parodi på vår, vasne og bleke som voksblomster, og så ut som de råtnet mens Rand så på dem. Når han pustet gjennom nesen, ble han kvalm av den søte, tunge stanken av forråtnelse, og når han prøvde å puste gjennom munnen, kastet han nesten opp. Luften smakte som en munnfull bedervet kjøtt. Det hørtes bløte, skvalpende lyder når råttenmodne ting sprakk under hestehovene.

Matt lente seg ut av salen og spydde til magen var tom. Rand søkte det store intet, men ro var til liten hjelp mot den brennende gallen som krøp opp gjennom halsen. Selv om magen var tom, brakk Matt seg igjen en halvfjerding senere uten at det kom noe opp, og deretter enda en gang. Egwene svelget uavlatelig, og Nynaeves ansikt var en hvit maske av vilje; hun bet tennene sammen og hadde blikket festet på Moiraines rygg. Den Kloke ville ikke innrømme at hun var kvalm hvis ikke Aes Sedaien gjorde det først. Rand trodde ikke hun behøvde vente lenge. Moiraine knep øynene sammen, og leppene var bleke.

Tross varmen og fuktigheten viklet Loial et skjerf rundt nesen og munnen. Da han møtte Rands blikk, var det tydelig å se at Oguren var opprørt og full av avsky. «Jeg har hørt –» begynte han. Stemmen lød dempet bak ullskjerfet, og han stanset og klaret halsen med en grimase. «Føy! Det smaker som… Føy! Jeg har hørt og lest om Pestlandet, men det finnes ikke ord for…» Gesten omfattet på en måte både luktene og vekstene med det syke utseendet. «At Den Mørkeste kunne gjøre noe slikt mot trær! Føy!»

Vokteren var som ventet ikke påvirket, ikke det Rand kunne se, men til hans overraskelse var heller ikke Perrin det. I hvert fall ikke på samme måte som resten av dem. Den storvokste unge gutten skulte på den avskyelige skogen som han ville skult på en fiende eller banneret til en fiende. Han kjærtegnet fraværende øksa i beltet og mumlet for seg selv, halvveis knurrende på en måte som fikk Rands nakkehår til å reise seg. Selv i det sterke sollyset glødet øynene vilt og gyllent.

Heten avtok ikke da den blodrøde solen sank mot horisonten. Langt mot nord reiste fjellene seg svarte mot himmelen, og de var høyere enn Tåkefjellene. Av og til gufset en iskald vind helt fra de høye toppene mot dem. Den glovarme fuktigheten oppløste mesteparten av kjøligheten i fjelluften, men det som ble igjen var vinterkulde i forhold til heten den avløste, om så bare for et øyeblikk. Svetten i ansiktet til Rand syntes plutselig å fryse til isperler; da vinden døde hen, smeltet perlene igjen og dannet hissige striper nedover kinnene, og den tunge heten vendte tilbake verre enn før. I de øyeblikkene vinden hyllet dem inn, feide den bort stanken, men han skulle gjerne ha unnvært det også om han hadde kunnet. Vinden var kald som graven, og bar med seg den støvete mugglukten fra en nyåpnet gammel grav.

«Vi når ikke fjellene før det blir mørkt,» sa Lan, «og det er farlig å ferdes her i mørket, selv for en Vokter som er alene.»

«Det finnes et sted ikke langt unna,» sa Moiraine. «Det er et godt tegn hvis vi kan slå leir der.»

Vokteren så uttrykksløst på henne. Han nikket motstrebende. «Ja. Vi må slå leir et sted. Det kan like gjerne bli der.»

«Verdensøyet var på den andre siden av de høye passene da jeg fant det,» sa Moiraine. «Det er bedre å krysse Dhoomfjellene i fullt dagslys når Den Mørkestes makt over denne verden er svakest.»

«Du snakker som om Øyet ikke alltid er på det samme stedet.» Egwene snakket til Aes Sedaien, men det var Loial som svarte.

«Ingen Ogurer har funnet Øyet på nøyaktig samme sted. Det virker som Den Grønne Mannen blir funnet når man trenger ham. Men det har alltid vært på den andre siden av de høye passene. De er forræderiske, de høye passene, og hjemsøkt av Den Mørkestes vesener.»

«Vi trenger ikke å bekymre oss over passene før vi når dem,» sa Lan. «I morgen er vi i det egentlige Pestlandet.»

Rand så på skogen rundt seg, på hvert blad og hver blomst som var angrepet av sykdom, på hver slyngplante som råtnet mens den vokste, og kunne ikke undertrykke et gys. Hvis dette ikke er Pestlandet, hva er det da?

Lan snudde følget mot vest, i skrå vinkel mot den synkende solen. Vokteren holdt samme tempo, men det lå en motvillighet i måten han holdt skuldrene på.

Solen var en dyster rød ball like over tretoppene da de red over en ås og Vokteren tøylet hesten. På den andre siden lå et nettverk av innsjøer. Vannet glitret mørkt i det skrå sollyset, som perler i forskjellig størrelse på et halsbånd med mange kjeder. I det fjerne, omkranset av innsjøene, sto forrevne åser uklare i de krypende kveldsskyggene. Et øyeblikk gled solstrålene over de takkete toppene, og Rand holdt pusten. Ikke åser. Ruinene av syv tårn. Han var ikke sikker på om noen andre hadde sett det; synet forsvant like fort som det kom. Da Vokteren steg av, var ansiktet like uttrykksløst som en stein.

«Kan vi ikke slå leir nede ved sjøene?» spurte Nynaeve, og tørket ansiktet med et lommetørkle. «Det må være kjøligere ved vannet.»

«Lys,» sa Matt, «jeg skulle gjerne ha stukket hodet mitt ned i en av dem. Det er ikke sikkert jeg ville ta det opp igjen.»

Akkurat da var det noe som hvirvlet opp vannet i den nærmeste innsjøen, og det mørke vannet ble selvlysende da en stor kropp buktet seg under overflaten. Ledd etter ledd, tykke som en mann, laget krusninger i vannet og buktet seg videre i det uendelige til en hale reiste seg minst fem favner opp i luften, og viftet et øyeblikk i skumringen med noe som minnet om brodden på en veps. Digre tentakler vred seg som avskyelige ormer langs hele halen, like mange som beina på et tusenbein. Vesenet gled sakte under overflaten og forsvant, og bare de svake krusningene røpet at noe hadde vært der.

Rand lukket munnen og vekslet blikk med Perrin. Perrins gule øyne var like vantro som han visste hans egne måtte være. Noe så stort kunne ikke leve i en så liten innsjø. Det kunne ikke ha vært hender på de tentaklene. Det kunne det ikke ha vært.

«Når jeg tenker meg om,» sa Matt spakt, «liker jeg meg godt her.»

«Jeg vil sette ut vern rundt denne åsen,» sa Moiraine. Hun hadde allerede steget av Aldieb. «En ubrytelig barriere ville tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet som honning tiltrekker seg fluer, men hvis et av Den Mørkestes vesener eller noe som tjener Skyggen kommer innenfor en halvfjerding fra oss, vil jeg vite om det.»

«Jeg ville vært mer fornøyd med barrieren,» sa Matt da han satte foten på bakken, «så lenge den kunne holde den, den … tingen på den andre siden.»

«Kan ikke du være stille,» sa Egwene kort, samtidig som Nynaeve sa: «Og risikere at de venter på oss når vi drar videre i morgen? Du er en tosk, Mattrim Cauthon.» Matt skulte på de to kvinnene da de steg av hesten, men han holdt munnen lukket.

Idet Rand tok Belas tømmer, smilte han og Perrin til hverandre. Den gamle Matt hadde alltid sagt det han ikke burde på de verste tidspunkter, og et øyeblikk var det nesten som å være hjemme igjen. Så forsvant smilet fra Perrins ansikt. Øynene hans glødet i tussmørket som om det var et gult lys bak dem. Rands smil døde også bort. Det er ikke som hjemme i det hele tatt.

Rand og Matt og Perrin hjalp Lan å sale av hestene og feste fotreimer på dem, mens de andre begynte å gjøre i stand leiren. Loial mumlet for seg selv da han satte opp Vokterens lille oljebrenner, men de tykke fingrene beveget seg netthendt. Egwene nynnet mens hun fylte kjelen fra en svulmende vannsekk. Rand lurte ikke lenger på hvorfor Vokteren hadde insistert på at de skulle bringe med seg så mange fulle vannsekker.

Han satte salen til den rødbrune hesten ved siden av de andre, løsnet saltaskene og tepperullen, snudde seg, og bråstoppet med en prikkende følelse av frykt. Oguren og kvinnene var borte. Det samme var brenneren og alle kurvene fra pakkhesten. Det fantes ikke annet der enn kveldsskyggene på toppen av åsen.

Med en nummen hånd famlet han etter sverdet og hørte uklart at Matt bannet. Perrin hadde øksa fremme, og han dreide det rufsete hodet frem og tilbake for å finne faren.

«Sauegjetere,» mumlet Lan. Vokteren gled rolig over åstoppen og forsvant etter det tredje steget.

Rand og Matt og Perrin så på hverandre med oppsperrede øyne før de pilte bort til stedet der Vokteren hadde forsvunnet. Brått stoppet Rand opp, men tok enda et skritt da Matt løp inn i ham bakfra. Egwene satte kjelen på brenneren og kikket opp. Nynaeve stengte igjen for den andre tente lykten. De var der alle sammen. Moiraine satt med beina i kors, Lan lå med en albu under hodet, Loial fant frem en bok fra oppakningen sin.

Varsomt kikket Rand seg tilbake. Åssiden var som før, trærne lå i skygge og innsjøene sank dypere i mørket. Han var redd for å ta noen skritt bakover, redd for at alle ville forsvinne igjen, og kanskje han denne gangen ikke ville finne dem igjen. Perrin beveget seg forsiktig rundt ham og pustet lettet ut.

Moiraine la merke til at de tre sto der og måpte. Perrin så flau ut. Han stakk øksa ned i den kraftige løkken i beltet som om han trodde ingen ville merke det. Et smil rørte leppene hennes. «Det er enkelt,» sa hun, «en dreining, slik at et øye som er rettet mot oss, ser rundt oss i stedet. Vi kan ikke la øynene der ute se lysene våre i natt, og Pestlandet er ikke et sted å være i mørke.»

«Moiraine Sedai sier at jeg kan lære meg det.» Egwenes øyne strålte. «Hun sier at jeg allerede nå kan håndtere nok av Den Ene Kraften.»

«Du må ha øvelse, barn,» advarte Moiraine. «Den enkleste sak som gjelder Den Ene Kraften kan være farlig for de uøvde, og for de rundt dem.» Perrin snøftet, og Egwene virket så beklemt at Rand lurte på om hun allerede hadde prøvd evnene sine.

Nynaeve satte fra seg lykten. Sammen med den lille flammen i brenneren ga de to lyktene fra seg et varmt lys. «Når du drar til Tar Valon, Egwene,» sa hun forsiktig, «kan jeg kanskje dra sammen med deg.» Blikket hun sendte Moiraine, var underlig tilbakeholdent. «Hun vil ha godt av å se et kjent ansikt blant alle de fremmede. Og hun kommer til å trenge råd fra andre enn Aes Sedaier.»

«Kanskje det er best, Kloke,» sa Moiraine enkelt.

Egwene lo og klappet i hendene. «Ja, det kommer til å bli fantastisk. Og du, Rand. Du kommer også, ikke sant?» Rand skulle til å sette seg på den andre siden av brenneren. Han stoppet midt i bevegelsen før han sakte satte seg ned. Aldri hadde øynene hennes vært større eller mer strålende, syntes han, aldri hadde de minnet mer om tjern han kunne fortape seg i. Noen røde flekker dukket opp på kinnene hennes, og hun slapp fra seg en liten latter. «Perrin, Matt, dere to blir også med, ikke sant? Alle skal være sammen.» Matt kom med et grynt som kunne bety hva som helst, og Perrin trakk på skuldrene, men hun tolket det som enighet. «Der ser du, Rand. Alle skal være sammen.»

Lys, en mann kunne gladelig drukne seg i de øynene. Forlegen rensket han strupen. «Har de sauer i Tar Valon? Det er alt jeg kan, gjete sauer og dyrke tobakk.»

«Jeg tror,» sa Moiraine, «at jeg kan finne noe du kan gjøre i Tar Valon. Noe til dere alle. Kanskje ikke gjete sauer, men noe dere vil finne interessant.»

«Der ser du,» sa Egwene, som om den saken var avgjort. «Jeg vet det. Du skal bli min Vokter når jeg blir en Aes Sedai. Du ville like å være Vokter, ikke sant? Min Vokter?» Hun virket sikker, men han så spørsmålet i øynene hennes. Hun ville ha et svar, og trengte det.

«Jeg ville like å være din Vokter,» sa han. Hun blir aldri din, og du aldri hennes. Hvorfor måtte Min fortelle meg det?

Mørket falt tungt over dem, og alle var slitne. Loial var den første som rullet seg rundt og gjorde seg klar til å sove, men andre fulgte snart etter. Teppene ble bare brukt til hodeputer. Noe Moiraine hadde hatt i lampeoljen, fordrev Pestlandets stank fra toppen av åsen, men ingenting kunne fordrive heten. Månen ga fra seg et vassent, flakkende lys, men solen kunne ha stått høyt på himmelen etter nattetemperaturen å dømme.

Rand greide ikke å sove, selv med Aes Sedaien like i nærheten til å verne drømmene hans. Det var den tunge luften som holdt ham våken. Loials svake snorking var en rumling som overdøvet Perrins, men hindret ikke at trettheten grep de andre. Vokteren var ennå våken. Han satt like i nærheten med sverdet over knærne og stirret ut i natten. Til Rands overraskelse var Nynaeve også våken.

Den Kloke så lenge på Lan uten å si noe. Så skjenket hun en kopp te og gikk bort til ham med den. Da han rakte frem hånden og mumlet takk, ventet hun litt med å slippe fra seg koppen. «Jeg burde visst at du var konge,» sa hun stille. Blikket hennes hvilte støtt på Vokterens ansikt, men stemmen skalv svakt.

Lan så like oppmerksomt på henne. For Rand virket det som Vokterens ansikt ble mildere. «Jeg er ikke konge, Nynaeve. Bare en mann. En mann som ikke eier mer enn en leilending.»

Nynaeves stemme ble støere. «Noen kvinner ber ikke om land eller gull. Bare mannen.»

«Og den mann som ville be henne ta til takke med så lite, ville ikke være henne verdig. Du er en bemerkelsesverdig kvinne, vakker som soloppgangen, vill som en kriger. Du er en løvinne, Kloke.»

«En Klok gifter seg sjelden.» Hun pustet dypt inn, som for å stålsette seg. «Men hvis jeg drar til Tar Valon, kan det hende jeg blir noe annet enn en Klok.»

«Aes Sedaier giftet seg like sjelden som Kloke. Få menn kan leve med så mye kraft i en kone, og stilles i skyggen av hennes glans enten hun ønsker det eller ikke.»

«Noen menn er sterke nok. Jeg kjenner en slik mann.» Hvis det kunne ha vært noen tvil, fortalte blikket tydelig hvem hun mente.

«Alt jeg har, er et sverd og en krig jeg ikke kan vinne, men jeg kan aldri gi opp kampen.»

«Jeg har sagt at jeg ikke bryr meg om det. Lys, du har fått meg til å si mer enn det som sømmer seg. Vil du vanære meg ved å tvinge meg til å spørre deg?»

«Jeg vil aldri vanære deg.» Den nennsomme tonen i Vokterens stemme var som et kjærtegn. I Rands ører lød den underlig, men det fikk Nynaeves øyne til å stråle. «Jeg vil hate den mannen du velger for at han ikke er meg, og elske ham hvis han får deg til å smile. Ingen kvinne fortjener vissheten om svarte enkeklær i brudegave, og du minst av alle.» Han satte den urørte koppen på bakken og reiste seg. «Jeg må se til hestene.»

Nynaeve ble værende der, og knelte fortsatt etter at han var borte. Søvn eller ikke søvn; Rand lukket øynene. Han trodde ikke Den Kloke ville like at han så at hun gråt.