Verdens Øye

KAPITTEL 38 Unnsetning

Perrin flyttet på seg som best han kunne med bakbundne håndledd, men til slutt sukket han og ga opp. For hver stein han unngikk, fant han bare to nye. Klossete forsøkte han å lirke kappen på plass over seg igjen. Natten var kald, og bakken trakk all varme ut av ham, som den hadde gjort hver natt siden hvitekappene tok dem til fange. Lysets Barn mente at fanger ikke trengte tepper eller ly. Spesielt ikke farlige Mørkefrender.

Egwene krøllet seg inntil ryggen hans for å få varme. Hun var helt utslitt og sov tungt, og mumlet ikke engang når han flyttet på seg. Det var flere lange timer siden solen ble borte bak horisonten, og han verket fra øverst til nederst etter å ha gått hele dagen bak en hest med en grime rundt halsen, men søvnen ville ikke komme.

Følget beveget seg ikke så fort. Flesteparten av de ekstra ridedyrene var blitt drept av ulvene i lønnhagen, og hvitekappene kunne ikke presse så hardt på som de ønsket. Forsinkelsen var enda en ting de klandret emondsmarkingene for. Men de buktende dobbelte rekkene beveget seg jevnt av gårde – fyrst Bornhald hadde tenkt å nå Caemlyn tidsnok til et eller annet – og i Perrins bakhode lå hele tiden frykten for at han skulle falle. Det var ikke sikkert at hvitekappen som holdt i tauet hans ville stoppe selv om hans herre og kaptein Bornhald hadde gitt ordre om at de skulle overleveres levende til Forhørerne i Amador. Han visste at han ikke ville klare seg hvis det skjedde. De løsnet tauet rundt hendene bare når de ga ham mat eller tok ham med til latrinegropen. Grimen gjorde hvert eneste steg viktig, og hver stein under føttene kunne være skjebnesvanger. Han gikk med spente muskler og gransket bakken med redde øyne. Egwene gjorde det samme hver gang han kastet et blikk på henne. Og når hun møtte øynene hans, var ansiktet hennes forknytt av redsel. Ingen av dem våget å løfte blikket fra bakken til mer enn et øyekast.

Vanligvis falt han sammen som en vridd klut så snart hvitekappene lot ham stanse, men denne natten raste tankene rundt i ham. Huden nuppet seg av en frykt som hadde bygd seg opp i dagevis. Hvis han lukket øynene, kunne han bare se for seg det som ifølge Byar ventet dem når de kom frem til Amador.

Han var sikker på at Egwene fortsatt ikke trodde på det Byar hadde sagt med uttrykksløs stemme. Gjorde hun det, ville hun ikke klart å sove, uansett hvor sliten hun var. Til å begynne med hadde heller ikke han trodd på Byar. Han ville fremdeles ikke det. Folk gjorde bare ikke slikt mot andre. Men Byar truet egentlig ikke: Som om han skulle snakke om å drikke et glass vann, snakket han om glødende jern og tenger, om kniver som snittet bort hud, om nåler som stakk. Det virket heller ikke som om han prøvde å skremme dem. Det var ikke engang et snev av skadefryd i øynene. Han brydde seg rett og slett ikke om hvorvidt de var redde eller ikke, hvorvidt de ble torturert eller ikke, hvorvidt de overlevde eller ikke. Det var da det gikk opp for Perrin at kaldsvetten begynte å piple frem i ansiktet. Det var det som til slutt overbeviste ham om at Byar fortalte sannheten.

Kappene til de to vaktene glimtet grått i det svake månelyset. Han kunne ikke skjelne ansiktene deres, men han visste at de holdt øye med ham. Som om de kunne finne på noe der de lå bundet på hender og føtter. Han husket vemmelsen i øynene deres da det hadde vært lyst nok til å se, husket de fordreide ansiktene, som om de var blitt satt til å vokte møkkete monstre som stinket og var avskyelige å se på. Alle hvitekappene så på dem på den måten. Det forandret seg aldri. Lys, hvordan skal jeg få dem til å tro på at vi ikke er Mørkefrender når de er overbevist om at vi er det? Magen vred seg i kvalme. Til slutt ville han nok tilstå hva som helst bare for at Forhørerne skulle gi seg.

En hvitekappe kom med en lykt. Mannen stoppet for å snakke med vaktene, som svarte respektfullt. Perrin kunne ikke høre hva som ble sagt, men han kjente igjen den høye, magre skikkelsen.

Han myste da lykten ble holdt tett opp til ansiktet hans. Byar hadde Perrins øks i den andre hånden; han hadde beslaglagt våpenet og regnet det nå som sitt. I det minste så Perrin ham aldri uten øksa.

«Våkn opp,» sa Byar brutalt, som om han trodde Perrin sov med løftet hode. Ordene ble fulgt av et kraftig spark i siden.

Perrin gryntet mellom sammenbitte tenner. Ribbeina hans var allerede fulle av blåmerker etter Byars støvler.

«Våkn opp, sa jeg.» Foten skulle til å sparke igjen, og Perrin snakket fort.

«Jeg er våken.» Man måtte bekrefte det Byar sa, ellers fant han måter å fange oppmerksomheten på.

Byar satte fra seg lykten og bøyde seg for å kontrollere tauene. Mannen rykket så hardhendt i håndleddene at armene nesten ble vridd ut av ledd. Da Byar fant ut at knutene var like stramme som han hadde etterlatt dem, trakk han så hardt i ankeltauet at Perrin ble slept over den steinete bakken. Mannen så for mye ut som et beinrangel til å kunne ha noe styrke i kroppen, men Perrin kunne like gjerne ha vært et barn. Det samme gjentok seg hver natt.

Da Byar rettet seg opp, så Perrin at Egwene fremdeles sov. «Våkn opp!» ropte han. «Egwene! Våkn opp!»

«Hv … ? Hva?» Egwenes redde stemme var fremdeles grøtete av søvn. Hun løftet hodet og blunket mot lyset fra lykten.

Byar viste ingen tegn til skuffelse over at han ikke fikk sparke henne våken; han gjorde aldri det. Han bare rykket i tauene på samme måte som hos Perrin, og brydde seg ikke om at hun stønnet. Å forårsake smerte var enda en av de tingene som ikke syntes å påvirke ham. Perrin var den eneste han la seg i selen for å skade. Selv om Perrin ikke kunne huske det, husket Byar at han hadde drept to av Lysets Barn.

«Hvorfor skal Mørkefrender sove,» sa Byar tonløst, «når skikkelige menn må holde seg våkne for å vokte dem?»

«For hundrede gang,» sa Egwene trett, «vi er ikke Mørkefrender.»

Perrin strammet musklene. Noen ganger ble en slik benektelse fulgt av en lekse som ble avlevert med skurrende, monoton stemme, en lekse om tilståelse og anger, og det pleide å ende i en beskrivelse av Forhørernes metoder. Andre ganger ble benektelsen fulgt av både en lekse og et spark. Til hans forbauselse overhørte Byar benektelsen denne gangen.

I stedet satte mannen seg på huk foran ham. Ansiktet var bare kanter og hulninger, og han hadde øksa over knærne. Den gylne solen på venstre side av brystet og de to gylne stjernene under glitret i lyset fra lykten. Han tok av seg hjelmen og la den ved siden av lykten. Til en forandring var det noe annet enn forakt og hat i ansiktet hans, noe anspent og ubestemmelig. Han hvilte armene på økseskaftet og gransket Perrin taust. Perrin prøvde å la være å krympe seg under det huløyde blikket.

«Du sinker oss, Mørkefrende, du og ulvene dine. De Salvedes Råd har hørt rykter, og de vil gjerne vite mer, så vi må frakte deg til Amador og avlevere deg til Forhørerne. Men du sinker oss. Jeg hadde håpet at vi kunne bevege oss raskt nok selv uten de ekstra hestene, men jeg tok feil.» Han tidde og så på dem med rynket panne.

Perrin ventet. Byar ville fortelle mer når han var klar.

«Min herre og kaptein er i et dilemma,» sa Byar til slutt. «På grunn av ulvene må han ta dere med til Rådet, men han må også nå Caemlyn til avtalt tid. Min herre og kaptein tar sine plikter svært alvorlig, og han akter å overlevere dere til Rådet.»

Egwene utstøtte en lyd. Byar stirret på Perrin, og han stirret tilbake, nesten redd for å blunke. «Jeg forstår ikke,» sa han sakte.

«Det er ikke noe å forstå,» svarte Byar. «Bare tankespinn. Hvis dere rømte, ville vi ikke ha tid til å forfølge dere. Hvis vi skal nå Caemlyn i tide, har vi ikke en eneste time å sløse bort. Hvis dere skar over tauene med for eksempel en skarp stein og forsvant i mørket, ville problemene til min herre og kaptein være løst.» Han stakk hånden innunder kappen og kastet noe på bakken uten å ta blikket fra Perrin.

Uvilkårlig fulgte Perrins blikk gjenstanden. Han gispet da han så hva det var. En stein. En kløftet stein med en skarp kant.

«Bare tankespinn,» sa Byar. «Nattevaktene tenker også i de samme baner.»

Perrin ble plutselig tørr i munnen. Tenk igjennom alt sammen! Må Lyset hjelpe meg, tenk igjennom alt sammen og ikke gjør noen feil!

Kunne det være sant? Kunne det være så viktig for hvitekappene å komme raskt til Caemlyn? Lar de noen de mistenker for å være Mørkefrender unnslippe? Det var nytteløst å tenke dette, han visste for lite. Byar var den eneste hvitekappen som ville snakke med dem bortsett fra kapteinherren Bornhald, og ingen av dem var akkurat rundhåndet med opplysninger. På den annen side. Hvis Byar ville de skulle unnslippe, hvorfor skar han ikke bare over tauene? Hvis Byar ville de skulle unnslippe? Byar, som var fullstendig overbevist om at de var Mørkefrender, Byar som hatet Mørkefrender mer enn han hatet Den Mørkeste? Byar som visste at han hadde drept to av Barna, og som lette etter en hvilken som helst unnskyldning for å gjøre ham vondt. Byar ville at de skulle unnslippe?

Om han syntes tankene hadde jaget gjennom hjernen før, raste de som et snøskred nå. Til tross for kulden rant svetten i bekker nedover ansiktet. Han skottet mot vaktene. De var bare blekgrå skygger, men for ham virket det som de sto på spranget, men ventet. Hvis han og Egwene ble drept under fluktforsøk, hvis tauene deres var kuttet med en stein som tilfeldigvis lå der… Da ville kapteinherrens dilemma være løst. Og Byar ville se dem døde, slik han ønsket.

Den magre mannen plukket opp hjelmen og begynte å reise seg.

«Vent,» sa Perrin hest. Tankene kvernet rundt og rundt mens han forgjeves lette etter en løsning på problemet. «Vent, jeg vil si noe. Jeg –»

Hjelp kommer!

Tanken skjøt opp i ham som et skarpt lys midt i forvirringen, så overraskende at han et øyeblikk glemte alt annet, til og med hvor han var. Skimmel levde. Elyas, han tenkte på ulven og forlangte uten ord å få vite om mannen levde. Et bilde viste seg. Elyas lå på en seng av eviggrønne greiner ved siden av et lite bål i en hule, og stelte et sår i siden. Det hele varte bare et øyeblikk. Han stirret med åpen munn på Byar, og et fjollete smil bredte seg over ansiktet. Elyas levde. Skimmel levde. Hjelpen var underveis.

Byar ventet halvveis oppreist, og så ned på Perrin. «En tanke har kommet til deg, Perrin fra Tvillingelvene, og jeg vil gjerne vite hva den handler om.»

Et øyeblikk trodde Perrin at han mente tanken fra Skimmel. Panikk for over ansiktet og ble etterfulgt av lettelse. Byar kunne umulig vite noe.

Byar fulgte nøye med mens ansiktsuttrykkene forandret seg. For første gang gled hvitekappens blikk ned på steinen han hadde kastet fra seg på bakken.

Perrin forsto at han tenkte seg om. Hvis han skiftet mening om steinen, ville han da ta sjansen på å la dem leve lenge nok til at de kunne fortelle om det? Tau kunne bli filt over etter at de som var bundet lå døde, selv om han økte risikoen for å bli oppdaget. Han så inn i Byars øyne – de skyggedekte hulningene fikk det til å se ut som han stirret ut av mørke huler – og der så han døden.

Byar åpnet munnen, og mens Perrin ventet på at dommen skulle bli avsagt, begynte ting å skje altfor raskt til at tankene kunne følge med.

Plutselig forsvant en av vaktene. I det ene øyeblikket var det to uklare skygger der, i det neste var den ene oppslukt av mørket. Den andre vakten snudde seg med et rop på leppene, men før den første stavelsen var uttalt, hørtes et kraftig tsjukk, og så deiset han over ende som et felt tre.

Byar snurret rundt som en slange klar til hogg, og øksa hvirvlet så fort i hendene at det suste. Perrin sperret øynene opp idet nattemørket fløt inn i lyset fra lykten. Han åpnet munnen for å skrike, men halsen snørte seg sammen av skrekk. Et øyeblikk glemte han til og med at Byar ville drepe dem. Hvitekappen var også et menneske, og natten var blitt levende og kom for å ta dem alle sammen.

Mørket som hadde trengt inn i lyset, ble til Lan, med kappen hvirvlende gjennom sjatteringer av grått og svart når han beveget seg. Øksa i Byars hender gled lynraskt frem … og det så ut som om Lan tilfeldigvis lente seg litt til side mens han lot øksebladet passere så nær at han måtte ha kjent draget av det. Byars øyne videt seg ut idet kraften av slaget fikk ham til miste balansen. Vokteren rammet ham med hender og føtter i så rask rekkefølge at Perrin ikke var sikker på hva han hadde sett. Men det var ingen tvil om at Byar falt sammen som en filledukke. Før den slappe kroppen til hvitekappen lå stille på bakken, satt Vokteren på kne for å slukke lykten.

Da mørket brått vendte tilbake, ble Perrin blindet. Det virket som om Lan hadde forsvunnet igjen.

«Er det virkelig… ?» Egwene hulket halvkvalt. «Vi trodde dere var døde. Vi trodde alle var døde.»

«Ikke foreløpig.» Den dype hviskingen til Vokteren hadde et anstrøk av munterhet.

Hender rørte ved Perrin og fant tauene hans. En kniv skar gjennom dem nesten uten at det rykket, og så var han fri. Verkende muskler protesterte da han satte seg opp. Mens han gned håndleddene, myste han på den grå haugen som var Byar. «Drepte du … ? Er han … ?»

«Nei,» svarte Lans stemme lavt et sted i mørket. «Jeg dreper ikke hvis jeg ikke må. Men han vil ikke plage noen på en stund. Slutt å spørre så mye og få tak i et par av kappene deres. Vi har ikke så god tid.»

Perrin krabbet bort til Byar. Han måtte stålsette seg for å røre ved mannen, og da han kjente at hvitekappens brystkasse hevet og senket seg, rykket han nesten bort hendene. Det gikk kaldt nedover ryggen på ham da han tvang seg til å løsne den hvite kappen og dra den av. Til tross for det Lan hadde sagt, forestilte han seg at mannen med hodeskalleansiktet plutselig kom til å reise seg opp. Raskt famlet han rundt til han fant øksa, og så krabbet han videre til en ny vakt. Først virket det underlig at han ikke hadde noe imot å røre denne mannen, men så forsto han hvorfor. Alle hvitekappene hatet ham, men det var en menneskelig følelse. Byar følte bare at han skulle dø, uten hat, det var ingen følelse å spore i det hele tatt.

Han samlet sammen de to kappene, snudde seg – og ble grepet av panikk. I mørket var han plutselig uten retningssans, og han visste ikke hvordan han skulle finne veien tilbake til Lan og Egwene. Han kunne ikke røre seg av flekken, og han var redd for å bevege seg. Selv Byar var skjult av mørket uten den hvite kappen. Det fantes ikke noe han kunne orientere seg etter. Hvor han enn gikk, kunne det føre ham ut i leiren.

«Hitover.»

Han tumlet i retning av Lans hvisking til hender stoppet ham. Egwene var en dunkel skygge og Lans ansikt en uklar flekk; resten av Vokteren syntes ikke å være der i det hele tatt. Han kunne føle blikkene deres på seg, og lurte på om han måtte forklare seg.

«Ta på dere kappene,» sa Lan lavt. «Raskt. Rull sammen deres egne kapper. Og vær stille. Dere er ikke i sikkerhet ennå.»

I en fart sendte Perrin en av kappene videre til Egwene, lettet over å slippe å fortelle om frykten. Han surret sin egen kappe sammen til en bylt før han slengte den hvite kappen over skuldrene. Det prikket i huden da kappen la seg på plass, et stikk av bekymring mellom skulderbladene. Var det Byars kappe han hadde endt opp med? Han syntes nesten han kjente lukten av den magre mannen i stoffet.

Lan ba dem holde hverandre i hendene, og Perrin grep øksa med den ene hånden og Egwenes hånd med den andre. Han ønsket at Vokteren skulle fortsette flukten så han kunne hindre fantasien i å løpe løpsk. Men de ble bare stående der, omgitt av Barnas telt, to skikkelser i hvite kapper og en som bare kunne anes.

«Snart,» hvisket Lan. «Veldig snart.»

Lyn flerret natten over leiren, så nær at Perrin kjente håret på armene og hodet reise seg da tordenkilen ladet luften. Like bortenfor teltene ble jorden presset oppover, og eksplosjonen på bakken smeltet sammen med den i luften. Før lyset forsvant ledet Lan dem videre.

De hadde knapt tatt et skritt før mørket ble spjæret av et nytt lyn. Lynene kom tett som hagl, det gnistret i natten, og det var som om mørket bare kom glimtvis. Tordenen hamret vilt; det ene braket buldret inn i det neste i et eneste langt bølgende skrall. Vettskremte hester skrek, men vrinskingen druknet bortsett fra øyeblikkene da tordenen døde hen. Menn tumlet ut av teltene, noen i hvite kapper, noen bare halvveis påkledd, noen for frem og tilbake, noen sto der som lamslåtte.

Lan slepte dem småløpende med seg gjennom kaoset med Perrin bakerst. Hvitekapper så på dem med vilt blikk idet de passerte. Noen få ropte til dem, ropene ble borte i dundringen fra himmelen, men med de hvite kappene tett rundt seg var det ingen som forsøkte å stoppe dem. Forbi teltene, ut av leiren og inn i natten, og ingen løftet en hånd mot dem.

Bakken ble ujevn under Perrins føtter og busker og kratt klasket løs på ham der han lot seg slepe av gårde. Lynene glimtet til i rykk og napp og ble borte. Ekkoet fra tordenskrallene rullet over himmelen før de også svant hen. Perrin kikket seg over skulderen. En håndfull branner flammet mellom teltene. Noen av lynene måtte ha truffet, eller kanskje noen av mennene hadde veltet lamper i panikk. Menn sto ennå og ropte, med tynne stemmer i natten, for å gjenopprette orden og finne ut hva som hadde skjedd. Landskapet begynte å skråne oppover, og de la telt og branner og roping bak seg.

Plutselig tråkket han nesten på hælene til Egwene idet Lan stoppet. I månelyset foran dem sto tre hester.

En skygge rørte på seg, og så hørte de Moiraines stemme, full av irritasjon. «Nynaeve er ikke kommet tilbake. Jeg er redd den unge kvinnen har funnet på noe tåpelig.» Lan bråsnudde på hælen som for å vende tilbake den veien de hadde kommet, men et ord fra Moiraine, en enkelt piskesnert, fikk ham til å stanse. «Nei!» Han sto og så på henne fra siden. Bare ansiktet og hendene var synlige, men bare som uklare flekker. Hun fortsatte i en mildere tone; mildere, men ikke mindre bestemt. «Enkelte ting er viktigere enn andre. Det vet du.» Vokteren sto urørlig, og stemmen hennes hardnet til igjen. «Husk eden din, al’Lan Mandragoran, Herre av De Syv Tårn! Hva med eden til en Kronet Krigsherre fra Malkier?»

Perrin blunket overrasket. Var Lan alt dette? Egwene mumlet noe, men han kunne ikke få øynene bort fra opptrinnet foran seg. Lan sto som en ulv fra Skimmels flokk, trengt opp i et hjørne foran den lille Aes Sedaien; en ulv som forgjeves lette etter en måte å flykte unna dommen på.

Den fastfrosne scenen ble brutt av lyden av greiner som knakk i skogen. Med to lange skritt stilte Lan seg mellom Moiraine og lydene mens det bleke månelyset skimret langs sverdet. Det smalt og brakte i krattet da to hester sprengte seg frem mellom trærne, den ene med rytter.

«Bela!» utbrøt Egwene. I samme øyeblikk sa Nynaeve fra ryggen til den raggete hoppen: «Jeg fant dere nesten ikke igjen. Egwene! Takk Lyset for at du lever!»

Hun gled ned fra Bela, men da hun begynte å gå mot emondsmarkingene, grep Lan henne i armen. Hun bråstanset og stirret opp på ham.

«Vi må dra, Lan,» sa Moiraine. Stemmen lød uanfektet igjen, og Vokteren slapp taket.

Nynaeve gned armen sin mens hun skyndte seg å gi Egwene en klem. Perrin syntes han hørte henne le lavt. Det forvirret ham, for han trodde ikke latteren hang sammen med gleden over å se dem igjen.

«Hvor er Rand og Matt?» spurte han.

«Et annet sted,» svarte Moiraine. Nynaeve mumlet noe i en skarp tone som fikk Egwene til å gispe. Perrin blunket overrasket. Han hadde så vidt oppfattet en grov ed som hadde passet bedre i munnen på en kjørekar. «Må Lyset gi at de er i orden,» fortsatte Aes Sedaien som om hun ikke hadde hørt noe.

«Ingen av oss kommer til å være i orden hvis hvitekappene finner oss,» sa Lan. «Bytt kapper og stig opp.»

Perrin klatret opp på ryggen av hesten som Nynaeve hadde hatt i tau etter Bela. Mangelen på sal plaget ham ikke. Han red ikke ofte hjemme, men når han gjorde det, red han som oftest uten sal. Den hvite kappen var rullet sammen og festet til beltet. Vokteren sa at de ikke måtte gi hvitekappene flere spor enn nødvendig. Perrin syntes fortsatt han kunne kjenne lukten av Byar i kappen.

Da de la i vei, red Vokteren først på den høye svarte hingsten. Enda en gang følte Perrin at Skimmel rørte ved tankene hans. En dag igjen. Det var mer en følelse enn ord, et sukk av et løfte om et forutbestemt møte, en forventning om det som skulle komme, en resignasjon over det som skulle komme, alt sammen i lag på lag. Han prøvde å spørre når og hvorfor, mens han fomlet i hastverk og plutselig frykt. Sporet etter ulvene ble svakere. Det febrilske spørsmålet fikk bare det samme tyngende svaret. En dag igjen. Det hjemsøkte ham i tankene lenge etter at ulvene var forsvunnet.

Lan drev dem sakte, men sikkert sørover. Villniss som lå innhyllet i mørke, det ujevne terrenget, kratt som ikke var synlig før hestene tråkket i det, og skyggeaktige kraftige trær som raget mot himmelen tillot dem uansett ikke å holde høyere hastighet. To ganger forlot Vokteren dem. Når han snudde og red tilbake mot månestripen, gikk han og Mandarb i ett med natten. Begge gangene vendte han tilbake og rapporterte at det ikke var tegn til forfølgere.

Egwene holdt seg rett i nærheten av Nynaeve. Lave bruddstykker av en opphisset samtale fløt bakover mot Perrin. De to var så oppløftet at man skulle tro de hadde kommet hjem igjen. Han holdt seg bakerst i det lille følget. Av og til snudde Den Kloke seg i salen for å kikke bakover på ham, og hver gang vinket han litt som for å si at han hadde det bra, men han ble hvor han var. Han hadde en masse å tenke på, selv om han ikke kunne få orden på det i hodet sitt. Hva kom til å skje? Hva kom til å skje?

Da Moiraine endelig ba dem stoppe, trodde Perrin at det ikke kunne være lenge igjen til morgengry. Lan fant en liten regnkløft hvor han kunne skjule et bål i en fordypning på den ene siden.

Til slutt fikk de lov til å kvitte seg med de hvite kappene, som ble begravd i et hull ved bålet. Da han skulle til å kaste fra seg kappen, så han den broderte gullsolen på brystet og de to stjernene under, og han slapp kappen som om han hadde brent seg. Han tørket hendene på jakken sin og gikk for å finne et sted han kunne sitte alene.

Mens Lan skyflet jord ned i hullet, spurte Egwene: «Vil noen nå fortelle meg hvor Rand og Matt er?»

«Jeg tror de er i Caemlyn,» sa Moiraine forsiktig, «eller på vei dit.» Nynaeve gryntet høyt og foraktelig, men Aes Sedaien fortsatte som om hun ikke var blitt avbrutt. «Hvis ikke, skal jeg likevel finne dem. Det lover jeg.»

De spiste et rolig måltid med brød og ost og varm te. Selv Egwenes begeistring måtte gi tapt for trettheten. Den Kloke fant frem to salver, en til stripene som tauene hadde etterlatt rundt håndleddene, og en annen til de andre sårene og skrammene. Perrin satt i utkanten av lyskretsen fra flammene. Han så ikke opp da hun kom bort til ham.

Hun så taust på ham en stund før hun satte seg på kne med urte-posen ved siden av seg. «Ta av deg jakken og skjorten, Perrin. De sier at en av hvitekappene ikke likte deg.»

Han adlød sakte, fremdeles halvveis fortapt i budskapet fra Skimmel. Nynaeve gispet. Forskrekket stirret han på henne, og så på sin egen bare brystkasse. Den var et fargesprakende syn. De nyeste, lilla flekkene overlappet gamle avskygninger av brunt og gult. Bare de tykke muskelbuntene han hadde fått gjennom timer i mester Luhhans smie, hadde reddet ham fra brukne ribbein. Da tankene hans var fylt av ulvene, hadde han greid å glemme smertene, men nå ble han minnet på dem, og de vendte tilbake helt av seg selv. Uvilkårlig trakk han pusten dypt og knep leppene sammen for å undertrykke et stønn.

«Hvordan kunne han mislike deg så sterkt?» spurte Nynaeve forundret.

Jeg drepte to menn. Høyt sa han: «Jeg vet ikke.»

Hun rotet rundt i posen, og han krympet seg da hun begynte å smøre en fet salve over kvestelsene. «Malt villvin, femfinger og solrot,» sa hun.

Det varmet og kjølte på samme tid og fikk ham til å skjelve samtidig som han begynte å svette, men han protesterte ikke. Han kjente til Nynaeves salver og omslag fra før. Mens fingrene hennes gned blandingen forsiktig inn, kjente han hvordan varmen og kulden forsvant og tok med seg smertene. De lilla flekkene gikk over i brunt, mens de brune og gule bleknet og noen av flekkene forsvant helt. Da han prøvende trakk pusten dypt inn, var smertene nesten borte. «Du virker overrasket,» sa Nynaeve. Selv så hun både litt overrasket og underlig skremt ut. «Neste gang kan du gå til henne.»

«Ikke overrasket,» sa han beroligende, «bare glad.» Iblant virket Nynaeves salver raskt og iblant sakte, men de virket alltid. «Hva … hva skjedde med Rand og Matt?»

Nynaeve begynte å putte oljeflaskene og krukkene tilbake i posen, og presset dem nedi som om hun måtte trenge gjennom en hindring. «Hun sier at de har det bra. Hun sier at vi kommer til å finne dem. I Caemlyn, sier hun. Hun sier at det er så viktig at vi bare må finne dem, hva nå det betyr. Hun sier litt av hvert.»

Mot sin vilje måtte Perrin smile. Uansett hva som ellers hadde forandret seg, var Den Kloke fremdeles seg selv, og hun og Aes Sedaien var fremdeles langt fra perlevenner.

Med ett stivnet Nynaeve til og stirret på ansiktet hans. Hun slapp posen og presset hendene mot kinnene og pannen hans. Han prøvde å trekke seg unna, men hun grep hodet hans med begge hender og løftet øyelokkene med tommeltottene mens hun stirret ham inn i øynene og mumlet for seg selv. Selv om hun var liten, holdt hun med letthet ansiktet hans fast. Det var aldri lett å slippe unna Nynaeve når hun ikke ville at man skulle gjøre det.

«Jeg skjønner ikke,» sa hun til slutt. Hun slapp ham og lente seg tilbake på huk. «Hvis det hadde vært guløye-feber, ville du ikke greid å stå oppreist. Men du har ikke feber, og det hvite i øynene dine er ikke blitt gult, bare regnbuehinnene.»

«Gult?» sa Moiraine, og Perrin og Nynaeve skvatt til der de satt. Aes Sedaien hadde nærmet seg uten en lyd. Perrin så at Egwene sov inntullet i kappen sin ved bålet. Hans egne øyelokk holdt på å gli igjen.

«Det er ikke noe,» sa han, men Moiraine la en hånd under haken hans og løftet hodet så hun kunne stirre inn i øynene hans på samme måte som Nynaeve hadde gjort. Han fikk gåsehud og trakk seg unna med et rykk. De to kvinnene behandlet ham som et barn. «Jeg sa at det ikke er noe.»

«Ingen kunne ha forutsett dette.» Moiraine snakket som til seg selv. Det var som om øynene hennes så på noe bak ham. «Noe som var ment å bli vevd, eller en endring i Mønsteret? Hvis det er en endring, ved hvilken hånd? Hjulet dreier som Hjulet vil. Det må være det.»

«Vet du hva det er?» spurte Nynaeve motvillig. Hun nølte. «Kan du hjelpe ham? Med legedommen din?» Bønnen om hjelp, innrømmelsen av at hun ikke kunne gjøre noe, kom som om den ble dratt ut av henne.

Perrin skulte på de to kvinnene. «Hvis dere skal snakke om meg, så snakk til meg. Jeg sitter her.» Ingen av dem så på ham.

«Legedom?» Moiraine smilte. «Legedommen kan ikke gjøre noe med dette. Det er ikke en sykdom, og det vil ikke …» Hun nølte et øyeblikk. Så kastet hun et blikk på Perrin, et raskt blikk med mye anger i seg. Men blikket inkluderte ikke ham, og han mumlet surt da hun snudde seg mot Nynaeve igjen. «Jeg hadde tenkt å si at det ikke vil skade ham, men hvem kan vite hvordan det vil ende? Jeg kan i det minste si at det ikke vil skade ham direkte.»

Nynaeve reiste seg, børstet av knærne, snudde seg og møtte blikket til Aes Sedaien. «Det er ikke godt nok. Hvis det er noe galt med –»

«Det som er, må være slik. Det som allerede er vevd, kan ikke endres.» Moiraine snudde seg brått. «Vi må sove mens vi kan. Vi drar videre ved morgengry. Hvis Den Mørkestes hånd blir for sterk … Vi må nå Caemlyn raskt.»

Rasende trev Nynaeve urteposen og spankulerte av gårde før Perrin kunne få sagt noe. Han begynte å knurre en ed, men en tanke traff ham som en knyttneve, og han ble sittende der i taushet. Moiraine visste. Aes Sedaien kjente til ulvene. Og hun trodde at det kanskje kunne være Den Mørkestes verk. En skjelving løp gjennom ham. Raskt trakk han på seg skjorten igjen, stappet skjorteflakene ned i buksene og tok på seg jakken og kappen. Klærne hjalp ikke stort. Han frøs helt inn til margen, som kjentes som frossen grøt.

Lan satte seg ned foran ham med beina i kors og slengte kappen bakover. Perrin var glad for det. Det var ubehagelig å se på Vokteren og kjenne blikket hans gli forbi.

En lang stund bare stirret de på hverandre. De harde trekkene i Vokterens ansikt røpet ingen tanker, men i øynene trodde Perrin han så… noe. Medfølelse? Nysgjerrighet? Begge deler?

«Du vet det?» sa han, og Lan nikket.

«Jeg vet noe, ikke alt. Kom det ganske enkelt til deg, eller traff du en veiviser, et mellomledd?»

«Det var en mann,» sa Perrin sakte. Han vet, men tror han det samme som Moiraine? «Han sa han het Elyas. Elyas Machera.» Lan trakk pusten dypt, og Perrin så skarpt på ham. «Kjenner du ham?»

«Jeg kjenner ham. Han lærte meg mye om Pestlandet og om dette.» Lan rørte ved sverdhjaltet. «Han var Vokter før… før det som skjedde. Den Røde Ajah…» Han skottet bort på Moiraine som lå foran bålet.

Det var første gang Perrin kunne huske å ha merket usikkerhet hos Vokteren. I Shadar Logoth hadde han vært sterk og sikker, og når han sto ansikt til ansikt med Trolloker og Skyggere. Han var ikke redd nå – det var Perrin sikker på – men det var som om han voktet seg for å si for mye. Som om det han sa kunne være farlig.

«Jeg har hørt om Den Røde Ajah,» fortalte han Lan.

«Og mesteparten av det du har hørt, er uten tvil galt. Du må forstå at det finnes… ulike grupper i Tar Valon. Noen vil kjempe mot Den Mørkeste på én måte, mens andre vil kjempe på andre måter. Målet er det samme, men forskjellene… forskjellene kan endre liv, ta liv. Livene til mennesker og riker. Har Elyas det bra?»

«Jeg tror det. Hvitekappene sa at de hadde drept ham, men Skimmel –» Han så beklemt på Vokteren. «Jeg vet ikke.» Det virket som om Lan motvillig aksepterte dette, og Perrin dristet seg til å fortsette. «Denne… forbindelsen til ulvene. Moiraine mener visst at det er noe … noe Den Mørkeste står bak. Det er det, ikke sant?» Han kunne ikke få seg til å tro at Elyas var en Mørkefrende.

Men Lan nølte, og svetten begynte å piple i Perrins ansikt, og natten gjorde de kjølige svetteperlene enda kaldere. De hadde begynt å renne nedover kinnene da Vokteren snakket til ham.

«Nei, i bunn og grunn ikke. Det er noen som tror det, men de tar feil. Denne kunsten var gammel og hadde gått tapt lenge før Den Mørkeste dukket opp. Men hva var sannsynligheten for at noe slikt skulle skje, smed? Noen ganger kan Mønsteret synes tilfeldig – i hvert fall virker det slik for oss – men hvor sannsynlig var det at du skulle treffe en mann som kunne lede deg inn i dette? At du var en som kunne ledes? Mønsteret danner en stor vev, det noen kaller Aldrenes Silkenett, og dere gutter står sentralt i dette. Jeg tror det er få tilfeldigheter igjen i livet deres nå. Er dere utvalgt? Og er det i tilfelle Lyset eller Skyggen som har valgt dere?»

«Den Mørkeste kan ikke røre oss hvis ikke vi nevner ham.» Brått tenkte Perrin på drømmene om Ba’alzamon, drømmene som var mer enn drømmer. Han tørket svetten av ansiktet. «Det kan han ikke.»

«Sta som stein,» sa Vokteren ettertenksomt. «Kanskje sta nok til å redde seg selv når alt kommer til alt. Husk hvilke tider vi lever i. Husk hva Moiraine Sedai har fortalt deg. I disse tider er det mye som går i oppløsning og faller fra hverandre. Gamle skiller svekkes, gamle murer smuldrer. Skillet mellom det som er og det som var, mellom det som er og det som vil bli.» Stemmen ble hard. «Murene i fangehullet til Den Mørkeste. Dette kan være slutten på en Alder. Kanskje vi ser en ny Alder fødes før vi dør. Eller kanskje det er slutten på alle Aldre, på selve tiden. Verdens undergang.» Plutselig smilte han, men smilet var mørkt. Øynene gnistret lystig, men det var av galgenhumor. «Men dette er ikke noe vi behøver bekymre oss over, ikke sant, smed? Vi skal kjempe mot Skyggen så lenge det er pust i oss, og hvis den overvinner oss, skal vi dø mens vi biter og klorer. Dere fra Tvillingelvene er for sta til å overgi dere. Du trenger ikke bekymre deg over hvorvidt Den Mørkeste har sneket seg inn i livet ditt. Du er blant venner nå. Husk at Hjulet dreier som Hjulet vil, og det kan selv ikke Den Mørkeste gjøre noe med, ikke når du har Moiraine til å passe på deg. Men vi bør helst finne vennene dine så snart som mulig.»

«Hva mener du med det?»

«De har ingen Aes Sedai som kan røre ved Den Sanne Kilden, til å beskytte seg. Kanskje murene har gitt etter så mye, smed, at Den Mørkeste selv kan røre ved hendelser. Ikke med frie hender, for da ville vi alle vært døde nå, men kanskje med ørsmå forskyvninger i veven. Et tilfeldig valg i et veikryss, et tilfeldig møte, et tilfeldig ord, eller noe som virker tilfeldig, og så kan de være så langt inne i Skyggen at selv ikke Moiraine kan redde dem ut.»

«Vi må finne dem,» sa Perrin.

Vokteren lo brumlende. «Hva var det jeg nettopp sa? Få deg litt søvn, smed.» Lans kappe falt tilbake på plass da han reiste seg. I det svake lyset fra ilden og månen virket han nesten som en del av skyggene bak. «Vi har noen få og harde dager igjen til Caemlyn. Bare be om at vi finner dem der.»

«Men Moiraine … hun kan finne dem hvor som helst, ikke sant? Hun sier at hun kan det.»

«Men kan hun finne dem tidsnok? Hvis Den Mørkeste er sterk nok til å ta i et tak selv, renner tiden ut. Be om at vi finner dem i Caemlyn, smed, ellers kan vi alle være fortapte.»