Verdens Øye

KAPITTEL 11 Veien til Taren

Hestene langet ut på den hardtrampede Nordveien. Man og haler flagret etter dem i månelyset, og hovene slo en jevn rytme mens de sprengred nordover. Lan red foran, og den svarte hingsten med den skyggekledde rytteren var nesten usynlig i den kalde natten. Moiraines hvite hoppe holdt tritt med hingsten og fløy som en blek pil gjennom mørket. Resten fulgte i en stram rekke, som om de alle var bundet til et reip der den ene enden lå i Vokterens hender.

Rand galopperte sist i rekken med Thom Merrilin like foran seg, og de andre som utydelige skikkelser foran ham igjen. Barden snudde aldri på hodet. Han brukte øynene på det han hadde foran seg, ikke på det de flyktet fra. Hvis Trollokene dukket opp bak dem, eller Skyggeren på den lydløse hesten eller den flyvende skapningen, Draghkaren, var det opp til Rand å slå alarm.

Med jevne mellomrom strakte han hals for å myse bakover mens han klynget seg til hestens man og tøyler. Draghkaren … Verre enn Trolloker og Skyggere, hadde Thom sagt. Men himmelen var tom, og på bakken så han bare mørke og skygger. Skygger som kunne gjemme en hær.

Nå da den grå hesten fikk løpe som den ville, fløy dyret som et skrømt gjennom natten og holdt uten vanskelighet samme fart som Lans hest. Og Sky ville gjerne løpe fortere. Han ville ta igjen den svarte, anstrengte seg for å ta igjen den svarte. Rand måtte stramme tøylene for å holde ham igjen. Sky kastet seg mot denne hindringen som om han trodde dette var et veddeløp, og kjempet om herredømmet for hvert eneste skritt. Rand klamret seg til salen med alle muskler spent. Han håpet inderlig at hesten ikke merket hvor nervøs han var. Hvis Sky gjorde det, ville han miste den eneste lille fordelen han hadde, hvor usikker den enn var.

Der han lå tett inntil Skys nakke, holdt Rand et bekymret øye med Bela og rytteren hennes. Da han sa at den raggete hoppen kunne holde tritt med de andre, hadde han ikke ment på flukt. Nå holdt hun følge og løp som han ikke hadde ant at hun kunne. Lan hadde ikke villet ha Egwene med. Ville han vente på henne hvis Bela begynte å sakke akterut? Eller ville han forsøke å løpe fra henne? Aes Sedaien og Vokteren trodde at Rand og vennene hans var viktige på et vis, men tross alt Moiraines snakk om Mønsteret, tvilte han på at de inkluderte Egwene i dette viktige.

Hvis Bela sakket akterut, ville han også sakke akterut, samme hva Moiraine og Lan ville si til det. Akterut, der hvor Skyggere og Trolloker var. Og Draghkarer. Av hele sitt hjerte ropte han taust til Bela, ba henne om å løpe som vinden, forsøkte å ønske vilje og krefter inn i henne. Løp! Det prikket i huden, og det føltes som om knoklene var iskalde og på nippet til å briste. Må Lyset hjelpe henne, løp! Og Bela løp.

De hastet videre i det uendelige, nordover i natten, og tiden svant hen til noe flytende uklart. Nå og da blinket lys fra våningshus i synsfeltet deres, men forsvant så raskt at man kunne tro det var innbilning. Hundenes truende bjeffing stilnet av bak dem, eller forsvant brått hvis hundene mente at de hadde jaget dem bort. De raste gjennom et mørke som bare ble brutt av sparsomt og blekt månelys, gjennom et mørke hvor trær plutselig ruvet langs veien og så forsvant. Ellers var de omgitt av et tett mørke, og bare et enslig ugleskrik, ensomt og sørgmodig, forstyrret den jevne rytmen fra hovene.

Med ett saktnet Lan farten og stoppet rekken av hester. Rand var ikke sikker på hvor lenge de hadde ridd, men beina verket etter å ha vært presset inntil salen. Foran dem i natten blinket lys som om en sverm ildfluer holdt til et sted mellom trærne.

Med rynket panne så Rand på lyset, og plutselig gispet han av forbauselse. Ildfluene var vinduer, vinduer på husene som dekket sidene og toppen av en høyde. Det var Vakthøyden. Han kunne nesten ikke tro at de hadde kommet så langt. De hadde sannsynligvis tilbakelagt strekningen så raskt som det aldri var blitt gjort før. Rand og Thom Merrilin fulgte Lans eksempel og steg av hestene. Sky hang med hodet og brystkassen steg og sank. Skumsvetten hadde nesten samme farge som de røykgrå sidene og lå flekkevis over halsen og skuldrene. Rand tenkte at Sky ikke ville orke å bære noen videre den natten.

«Hvor gjerne jeg enn skulle lagt alle disse landsbyene bak meg,» erklærte Thom Merrilin, «ville jeg ikke takke nei til noen timers hvile. Vi har vel så stort forsprang at vi kan tillate oss det?»

Rand strakte seg og masserte korsryggen. «Hvis vi skal bli resten av natten ved Vakthøyden, kan vi like gjerne fortsette helt opp.»

Et vindkast brakte med seg bruddstykker av sang fra landsbyen, og dufter av mat som fikk munnen hans til å løpe i vann. De feiret fremdeles på Vakthøyden. Ingen Trolloker hadde forstyrret deres Bel Tine. Han så seg om etter Egwene. Hun lente seg inntil Bela, sammensunken av tretthet. De andre steg også av hestene, med sukk og stønn og strekking av verkende muskler. Men Vokteren og Aes Sedaien viste ingen tegn til å være utslitte.

«Jeg kunne tenke meg litt sang,» sa en sliten Matt. «Og kanskje en varm kjøttpai i Det Hvite Villsvin.» Han tidde, så la han til: «Jeg har aldri vært lenger enn til Vakthøyden. Det Hvite Villsvin er ikke på langt nær så bra som Vertshuset Vinkilden.»

«Det Hvite Villsvin er ikke så verst,» sa Perrin. «En varm kjøttpai til meg også. Og masse varm te for å få varmen i knoklene.»

«Vi kan ikke stoppe før vi har kommet oss over Taren,» sa Lan skarpt. «Ikke mer enn noen minutter.»

«Men hestene,» protesterte Rand. «Vi kommer til å ri dem til døde hvis vi fortsetter i natt. Moiraine Sedai, du er da –»

Han hadde ganske vagt lagt merke til at hun gikk omkring blant hestene, men han hadde ikke sett hva hun gjorde. Nå strøk hun forbi ham for å legge hendene på nakken til Sky. Rand ble taus. Med ett kastet hesten på hodet og knegget lavt. Den dro nesten tøylene ut av hendene på Rand. Den grå hesten danset noen skritt sidelengs, så utålmodig som om den hadde stått en uke på stallen. Uten et ord gikk Moiraine bort til Bela.

«Jeg visste ikke at hun kunne gjøre det,» sa Rand dempet til Lan, og ansiktet brant.

«Du, av alle mennesker, burde ha ventet det,» svarte Vokteren. «Du så på henne da hun var hos din far. Hun kommer til å vaske bort all trettheten. Først hos hestene, så hos resten av dere.»

«Resten av oss. Ikke deg?»

«Ikke meg, sauegjeter. Jeg trenger det ikke, ikke ennå. Og ikke henne. Hva hun kan gjøre for andre, kan hun ikke gjøre for seg selv. Bare en av oss kommer til å være sliten. Du får bare håpe at hun ikke blir for sliten før vi når Tar Valon.»

«For sliten til hva?» spurte Rand.

«Du hadde rett når det gjaldt Bela, Rand,» sa Moiraine borte ved hoppen. «Hun har et sterkt hjerte og like mye stahet som dere mennesker fra Tvillingelvene. Det er merkelig, men jeg tror hun er den minst slitne av alle.»

Et skrik sønderrev mørket. Det lød som når en mann ble stukket ned med kvasse kniver, og vinger stupte ned mot følget. Natten svartnet i skyggen som feide over dem. Med paniske skrik steilet hestene vilt.

Luftdraget fra Draghkarens vinger slo mot Rand med en eim av slim, som en skjelving i det råtne mørket av et mareritt. Han rakk ikke å føle frykt, for Sky ble sprengt opp i luften med et skjærende vrinsk mens den vred seg desperat som om den forsøkte å riste av seg noe som klebet seg til den. Rand holdt stramt i tøylene og ble dratt over ende og slept langs marken, og hele tiden vrinsket den grå hesten som om ulver rev og slet i hasene.

På et vis greide han å holde seg fast i tøylene og ved hjelp av den andre hånden fikk han karet seg på beina. Han løp og snublet og hoppet for ikke å bli dratt ned igjen. Pusten gikk støtvis og han stønnet desperat. Han kunne ikke la Sky løpe sin vei. Panisk slengte han ut en hånd og fikk så vidt grepet bisselet. Sky steilet og han ble løftet opp i luften; han klynget seg hjelpeløst fast mens han håpet at hesten tross alt ville roe seg.

Da de landet, bølget sjokket gjennom Rand, men plutselig sto den grå hesten stille, stivbeint og skjelvende, med vrengte nesebor og rullende øyne. Rand skalv også der han hang etter bisselet. Det støtet må ha ristet litt vett inn den tomme hesteskallen, tenkte han. Han tok tre-fire dype, skjelvende åndedrag. Først da kunne han kikke seg rundt for å se hva som hadde skjedd med de andre.

Følget var et eneste stort kaos. De klynget seg til tøylene for å roe de steilende hestene, men uten å lykkes der de ble slept rundt i en hvirvlende masse. Det var bare to som ikke hadde noen vanskeligheter med sine ridedyr. Moiraine satt rett i salen, og den hvite hoppen skrittet forsiktig bort fra kaoset som om ikke noe uvanlig hadde skjedd. Lan sto på bakken og gransket himmelen med sverdet i den ene hånden og tøylene i den andre. Den svarte hingsten sto rolig ved siden av ham.

Det hørtes ikke lenger noe støy fra festligheter på Vakthøyden. Landsbyfolket måtte også ha hørt skriket. Rand visste at de ville lytte en stund og kanskje undersøke hva som hadde skjedd før de vendte tilbake til festen. De ville snart glemme hendelsen, og minnet om den ville bli begravd under sang og mat og dans og moro. Når de hørte hva som hadde skjedd i Emondsmark, ville kanskje noen huske dette og undre seg. En fele begynte å spille, og etter en stund falt en fløyte inn. Landsbyen gjenopptok feiringen.

«Til hest,» sa Lan kort. Han stakk sverdet i balgen og hoppet opp på hesteryggen. «Draghkaren ville ikke vist seg med mindre den allerede hadde rapportert vår posisjon til Myrddraalen.» Et nytt skrik drev nedover fra et sted høyt over dem, svakere, men ikke mindre skingrende. Musikken fra Vakthøyden stilnet nok en gang. «Nå følger den oss og markerer posisjonen for Halvmannen. Han er ikke langt unna.»

Hestene, som nå var spreke, men livredde, danset omkring og rygget bort fra de som prøvde å stige opp. En bannende Thom Merrilin var først i salen, men de andre fulgte snart etter. Alle bortsett fra én.

«Skynd deg, Rand!» ropte Egwene. Draghkaren ga fra seg nok et skingrende skrik, og Bela løp noen skritt før hun kunne tøyle hoppen. «Skynd deg!»

Med et rykk gikk det opp for Rand at istedenfor å prøve å stige opp på hesten hadde han bare stått der og stirret opp mot himmelen i et fåfengt forsøk på å lokalisere kilden til de motbydelige skrikene. Dessuten hadde han helt uforvarende trukket Tams sverd som for å kjempe mot den flyvende skapningen.

Han ble rød i ansiktet, og var glad for at det ikke syntes i mørket. Med en hånd på tøylene stakk han sverdet keitet i balgen og kikket raskt på de andre. Moiraine, Lan og Egwene så på ham, men han visste ikke hvor mye de kunne se i månelyset. De andre virket for opptatte med å styre hestene sine til å bry seg om ham. Han la en hånd på salknappen og med ett hopp satt han straks i salen, som om det var slik han hadde gjort det hele sitt liv. Hvis noen av vennene hadde lagt merke til sverdet, ville han sikkert få høre det senere. Det var tidsnok å bekymre seg om det når den tid kom.

Straks han var i salen satte de av gårde i galopp igjen, oppover veien og forbi den kuppelformede høyden. I landsbyen bjeffet hundene; det gikk ikke helt upåaktet hen at de passerte. Eller kanskje hundene luktet Trolloker, tenkte Rand. Bjeffingen og lysene fra landsbyen forsvant raskt bak dem.

De galopperte i en eneste klynge, og hestene skumpet nesten borti hverandre der de løp. Lan beordret at de skulle spre seg igjen, men ingen ønsket å være alene i natten. Et skrik kom høyt ovenfra. Vokteren ga opp og lot dem ri i en klynge.

Rand var rett bak Moiraine og Lan, og den grå hesten anstrengte seg for å klemme seg mellom Vokterens svarte hingst og Aes Sedaiens velstelte hoppe. Egwene og barden sprengred på hver side av ham, mens Rands venner flokket seg rett bak. Sky ble jaget fremover av Draghkarens skrik, og Rand hverken kunne eller ville gjøre noe for å stoppe ham, men den grå hesten maktet ikke å ta igjen de to foran med så mye som et skritt.

Draghkarens skrik utfordret natten.

Den tettbygde Bela løp med halsen strukket frem og manen og halen flagrende i vinden, og holdt hele tiden tritt med de større hestene. Aes Sedaien må ha gjort mer enn bare å gi henne nye krefter.

Egwene smilte opprømt i måneskinnet. Fletten flagret i vinden som hestens man, og Rand var sikker på at lyset i øynene ikke bare skyldtes månen. Han gapte av overraskelse til en sviknott han hadde svelget, fikk ham til å hoste og harke.

Lan måtte ha spurt om noe, for med ett ropte Moiraine med en stemme som overdøvet vinden og hovtrampet: «jeg kan ikke! Særlig ikke fra ryggen på en galopperende hest. De er ikke lette å drepe, selv ikke når man kan se dem. Vi må flykte og håpe.»

De galopperte gjennom glisne tåkedotter som lå der tynne og ikke rakk høyere enn hestenes knær. Sky styrtet igjennom med to byks, og Rand blunket og lurte på om det var innbilning. Natten måtte da være for kald for tåke. En ny glissen grå dott, større enn den første, feide forbi dem på den ene siden. Den var blitt større etter hvert som tåken sivet fra jorden. Over dem skrek Draghkaren rasende. Et øyeblikk var rytterne innhyllet i tåke. Den forsvant og dukket opp igjen; så var den borte. Tåken etterlot en kjølig klamhet på Rands ansikt og hender. Foran dem raget en gråblek vegg, og plutselig var de innhyllet. Hovtrampet ble dempet til dumpe lyder, og skrikene ovenfra syntes å komme gjennom en vegg. Rand kunne så vidt skjelne omrisset av Egwene og Thom Merrilin på hver side av ham.

Lan saktnet ikke farten. «Det er fremdeles bare ett sted vi kan dra,» ropte han. Stemmen lød hul.

«Myrddraalen er slu,» svarte Moiraine. «Jeg har tenkt å bruke den sluheten mot ham.» De galopperte videre i taushet.

Skifergrå tåke skygget for himmelen og bakken under dem, og rytterne som selv var blitt til skygger, syntes å flyte gjennom natteskyer. Selv hestehovene syntes å ha forsvunnet.

Rand flyttet på seg i salen og trakk seg unna den iskalde tåken. Å vite at Moiraine kunne gjøre ting, selv det å se henne gjøre dem, var noe helt annet enn å kjenne de klamme og kalde tingene mot huden. Han oppdaget at han holdt pusten, og kalte seg selv dumskalle. Han kunne ikke ri hele veien til Taren uten å puste. Hun hadde brukt Den Ene Kraften på Tam, og det hadde virket. Likevel måtte han tvinge seg til å slippe pusten ut og ånde inn igjen. Luften var tung og kald, men ellers var den ikke annerledes enn på andre tåkete kvelder. Dette sa han til seg selv, men han var ikke sikker på om han trodde det.

Nå oppfordret Lan dem til å holde seg tett sammen, holde seg der hvor hver enkelt kunne se omrisset av de andre i dette klamme gråfrosne. Likevel slakket ikke Vokteren av på hingstens dødsritt. Side om side viste Lan og Moiraine veien gjennom tåken som om de kunne se klart hva som lå foran. De andre måtte bare stole på dem og følge etter. Og håpe.

De skingrende skrikene som hadde forfulgt dem, døde hen mens de galopperte. Så var skrikene borte, men det var en mager trøst. Skoger og gårdsbruk, veier og måne var innhyllet og skjult. Hunder bjeffet fremdeles, hult og fjernt i den grå disen, når de passerte gårder, men ellers hørte de ingen andre lyder enn det dumpe hovtrampet. Ingenting forandret seg i den konturløse askegrå tåken. Det var ingenting som viste at tiden gikk, bortsett fra tiltakende smerter i rygg og hofter.

Rand var sikker på at det måtte ha gått flere timer. Hendene strammet så hardt rundt tøylene at han ikke visste om han kunne få løsnet dem, og han lurte på om han noensinne kom til å gå ordentlig igjen. Bare én gang kikket han seg tilbake. Skygger red om kapp med ham i tåken, men han kunne ikke telle dem. Han kunne heller ikke se om de virkelig var hans følgesvenner. Kulden og fuktigheten trengte gjennom kappen og jakken og skjorten, og trakk seg inn i marg og bein, virket det som. Bare vinden som suste forbi ansiktet og hestens bevegelser under ham fortalte at han forflyttet seg. Det måtte ha gått timer.

«Sakte,» ropte Lan brått. «Tøyl hestene.»

Rand ble så overrasket at Sky presset seg mellom Lan og Moiraine. Den arbeidet seg fremover et halvt dusin skritt før han kunne stoppe den store grå hesten. Så ble han sittende og stirre.

Hus ruvet på begge sider i tåken, hus som var underlig høye i Rands øyne. Han hadde aldri sett dette stedet før, men hadde ofte hørt det beskrevet. Høyden kom fra de store grunnmurene i rød-stein, som var nødvendige når snøsmeltingen i Tåkefjellene fikk Taren til å flomme over breddene. De hadde nådd ferjeleiet ved Taren.

Lan lot den svarte stridshesten trave forbi ham. «Ikke vær så ivrig, sauegjeter.»

Forlegen og uten noen bortforklaring fant Rand plassen sin mens følget red lenger inn i landsbyen. Ansiktet brant, og for øyeblikket var tåken velkommen.

En enslig hund, usynlig i den kalde tåken, bjeffet rasende etter dem, før den løp sin vei. Her og der dukket det opp lys i et vindu etter hvert som morgenfugler begynte å røre på seg. Bortsett fra hunden og det dempede hovtrampet var det ingen lyder som forstyrret nattens siste time.

Rand hadde ikke truffet mange folk fra Taren. Han forsøkte å huske det lille han visste om dem. De dro sjelden ned til det de med nesen i sky som om noe luktet vondt, kalte «de lavere landsbyene». De få han hadde møtt, hadde rare navn, som Fjelltopp og Steinbåt. Alt i alt hadde de rykte på seg for å være utspekulerte og fulle av fantestreker. Best å telle fingrene, sa gubben, han håndhilste på en fløttmann fra Taren.

Lan og Moiraine stoppet foran et høyt og mørkt hus som så ut akkurat som de andre husene i landsbyen. Tåken hvirvlet som røyk rundt Vokteren da han hoppet ned fra salen og løp opp trappene til inngangsdøren, den var like høyt over gaten som hodene deres. På toppen av trappen hamret Lan med knyttneven på døren.

«Jeg trodde han ville at vi skulle være stille,» mumlet Matt.

Lan hamret videre. Et lys dukket opp i vinduet på nabohuset, og noen ropte rasende, men Vokteren fortsatte å dunke.

Brått ble døren revet opp av en mann i en nattskjorte som slang rundt de bare anklene. En oljelampe han hadde i hånden lyste opp et smalt ansikt med skarpe trekk. Han åpnet munnen sint og lot den forbli åpen mens han vred hodet fra side til side. Med øynene på stilk la han merke til tåken. «Hva er dette?» sa han. «Liva er dette?» Kalde grå tentakler bølget inn i døråpningen, og han trakk seg raskt tilbake.

«Mester Tårnhøi,» sa Lan. «Akkurat den mannen jeg trenger. Vi vil gjerne fraktes over på din ferje.»

«Han er vel ikke akkurat høy som et tårn,» flirte Matt. Rand gestikulerte at han skulle være stille. Mannen med det skarpe ansiktet løftet lampen høyere og kikket mistenksomt ned på dem.

Etter en stund sa mester Tårnhøi tvert: «Ferjen går bare i dagslys. Ikke om natten. Aldri om natten. Og ikke i denne tåken heller. Kom tilbake når solen har stått opp og tåken er borte.»

Han skulle til å gå sin vei, men Lan grep ham om håndleddet. Fer-jemannen åpnet munnen sint. Det glimtet av gull i lampelyset da Vokteren telte mynter over i den andres hånd. Tårnhøi slikket seg om munnen mens det klirret i mynter, som om han ikke kunne tro det han så.

«Og like mye,» sa Lan, «når vi er trygt over på den andre siden. Men vi drar nå.»

«Nå?» Han tygget på underleppen, flyttet vekten fra den ene foten til den andre og myste ut i tåkenatten. Så nikket han brått. «Nå skal bli. Vel, slipp håndleddet mitt. Jeg må vekke draerne. Du tror vel ikke at jeg kan dra en ferje over alene?»

«Jeg venter ved ferjeleiet,» sa Lan rolig. «En liten stund.» Han slapp taket i ferjemannen.

Mester Tårnhøi presset håndfullen med mynter mot brystet, nikket og dyttet døren raskt igjen med hoften.