Verdens Øye

KAPITTEL 36 Mønsterets nett

Mester Gill tok dem med til et hjørnebord i storstua, og en av tjenestejentene kom med mat. Rand ristet på hodet da han så tallerkenene. Noen få kjøttslintrer dekket av saus, en skje grønn sennep og to poteter til hver. Det var en trist og resignert hoderisting, men ikke sint. Det var ikke nok av noe, hadde vertshusholderen sagt. Rand tok opp kniven og gaffelen. Hva ville skje når det ikke var noe igjen? Tanken fikk den halvfulle tallerkenen til å virke som et fest-måltid. Han skalv.

Mester Gill hadde valgt et bord langt unna alle de andre, og han hadde plassert seg med ryggen mot hjørnet for å holde hele rommet under oppsikt. Ingen kunne komme nær nok til å overhøre samtalen uten at han så det. Da tjenestejenta hadde gått, sa han stille: «Nåvel, er det ikke på tide at dere forteller meg om vanskelighetene dere er oppe i? Hvis jeg skal hjelpe, er det best jeg vet hva jeg roter meg opp i.»

Rand skottet på Matt, men Matt så ned i tallerkenen og rynket pannen. Det var som om han var sint på poteten han skar opp. Rand pustet dypt. «Jeg forstår det egentlig ikke selv,» begynte han.

Han gjorde historien enkel, og utelot alt om Trolloker og Skyggere. Når noen tilbød seg å hjelpe, ville det ikke duge å fortelle om fabelvesener. Men det var heller ikke riktig å undervurdere faren, ikke riktig å blande dem opp i affærer de ikke ante noe om. Noen menn var etter ham og Matt og to venner av dem. De dukket opp der de minst var ventet, disse mennene. De var dødsens farlige, og de hadde bestemt seg for å drepe ham og vennene, eller noe enda verre. Moiraine sa at noen av dem var Mørkefrender. Thom stolte ikke helt på Moiraine, men han ble med dem likevel. Det var på grunn av nevøen, sa han. De kom fra hverandre da noen angrep dem på veien til Hvitebro, og etterpå, i Hvitebro, reddet Thom dem fra et nytt angrep. Og det hadde vært flere forsøk. Han visste at det var hull i historien, men på så kort tid kunne han ikke gjøre det bedre uten å fortelle mer enn det som var trygt.

«Vi bare fortsatte til vi nådde Caemlyn,» forklarte han. «Det var den opprinnelige planen. Caemlyn, og så til Tar Valon.» Han vippet nervøst på stolkanten. Etter å ha holdt alt hemmelig så lenge, var det underlig å fortelle noen så mye som han nettopp hadde gjort. «Hvis vi følger den ruten, vil de andre før eller senere finne oss.»

«Hvis de lever,» mumlet Matt ned i tallerkenen sin.

Rand kastet ikke engang et blikk på Matt. Noe gjorde at han tilføyde: «Du kan komme opp i bråk hvis du hjelper oss.»

Mester Gill viftet det bort med en lubben hånd. «Kan ikke si at jeg ønsker bråk, men det ville ikke bli første gang. Ingen fordømt Mørkefrende skal få meg til å vende ryggen til Thoms venner. Denne vennen deres nordfra, vel – hvis hun kommer til Caemlyn, vil jeg få høre om det. Det er folk her som holder øye med alt som kommer og går, og ryktet sprer seg.»

Rand nølte, før han spurte: «Hva med Elaida?»

Verten nølte også. Til slutt ristet han på hodet. «Jeg tror ikke det. Kanskje, hvis dere ikke hadde noen forbindelse til Thom. Hun kommer til å snuse det opp, og hvor ville dere havne da? Ikke godt å si. Kanskje i et fangehull. Kanskje noe verre. De sier hun kan føle ting, det som har skjedd, det som kommer til å skje. De sier hun kan skjære rett igjennom til det en mann helst vil skjule. Jeg vet ikke, men jeg ville ikke risikert det. Hadde det ikke vært for Thom, kunne dere oppsøkt Garden. De ville raskt ta hånd om noen Mørkefrender. Men selv om dere ikke nevnte Thom for Garden, ville Elaida få høre om dere så snart Mørkefrender ble nevnt. Da ville dere være tilbake ved utgangspunktet.»

Rand sa seg enig: «Ikke Garden.» Matt nikket så ivrig mens han stappet i seg med en gaffel at sausen rant nedover haken.

«Problemet er at dere plutselig befinner dere i ytterkanten av et maktspill, gutt, selv om det ikke er deres feil. Det spillet er som å tråkke gjennom en tåkemyr full av slanger.»

«Hva med –» begynte Rand, men verten skar plutselig en grimase. Stolen knirket under vekten da han rettet ryggen.

Kokka sto i kjøkkendøren og tørket hendene på forkleet. Da hun så verten, vinket hun på ham og forsvant inn i kjøkkenet igjen.

«Kunne like gjerne vært gift med henne.» Mester Gill sukket. «Oppdager ting som må repareres før jeg vet at noe er galt. Hvis ikke det er sluk som må stakes, eller tette avløpsrør, er det rotter. Jeg holder stedet mitt rent, forstår dere, men med så mange folk i byen er det rotter overalt. Pakk folk tett sammen og du får rotter med én gang. Plutselig flommer Caemlyn over av dem. Dere vil ikke tro hvor mye en god katt, en førsteklasses rottefanger, greier å fange nå om dagen. Rommet deres er på loftet. Jeg forteller jentene hvilket det er, og så kan en av dem vise dere opp. Og dere trenger ikke være redde for Mørkefrender. Jeg har ikke mye godt å si om hvitekappene, men blant dem og Garden i Caemlyn tør slikt avskum ikke vise de skitne ansiktene sine.» Stolen knirket igjen da han skjøv den tilbake og reiste seg. «Jeg håper det ikke er slukene igjen.»

Rand konsentrerte seg på ny om maten, men han så at Matt hadde sluttet å spise. «Jeg trodde du var sulten,» sa han. Matt fortsatte å stirre på tallerkenen sin mens han dyttet en potet rundt med gaffelen. «Du må spise, Matt. Vi må samle krefter hvis vi skal klare å nå Tar Valon.»

Matt slapp ut en lav, bitter latter. «Tar Valon! Hele tiden har det vært Caemlyn. Moiraine skulle vente på oss i Caemlyn. Vi ville finne Perrin og Egwene i Caemlyn. Alt ville bli bra hvis vi bare kom oss til Caemlyn. Vel, her er vi, og ingenting har gått bra. Ingen Moiraine, ingen Perrin, ikke noen. Nå skal plutselig alt bli bra hvis vi bare kommer oss til Tar Valon.»

«Vi lever.» Rands stemme var skarpere enn han hadde ment. Han trakk pusten dypt og forsøkte å roe tonen. «Vi lever. Så langt er alt bra. Og jeg akter å holde meg i live. Jeg akter å finne ut hvorfor vi er så viktige. Jeg gir ikke opp.»

«Alle disse folkene her, og hvem som helst kan være en Mørkefrende. Mester Gill var snar med å love oss hjelp. Hva slags mann er det som bare trekker på skuldrene av Aes Sedaier og Mørkefrender? Det er ikke normalt. Enhver skikkelig mann ville bedt oss om å pelle oss vekk, eller… eller… eller noe.»

«Spis,» sa Rand mildt. Han ventet til Matt begynte å tygge på en kjøttbit.

Han lot sine egne hender hvile ved siden av tallerkenen en stund, og presset dem mot bordet for å stoppe skjelvingen. Han var redd. Ikke for mester Gill, selvfølgelig, men det var nok å frykte selv uten ham. De høye bymurene ville ikke stanse en Skygger. Kanskje han burde fortelle verten om det. Men selv om Gill trodde på det, ville han kanskje ikke være like villig til å hjelpe dem når en Skygger når som helst kunne dukke opp i Dronningens Velsignelse. Og rottene. Kanskje rotter trivdes der det var mange mennesker, men han husket drømmen som ikke var en drøm i Baerlon, husket en liten ryggrad som brakk. Noen ganger bruker Den Mørkeste åtseletere som øyne, hadde Lan sagt. Ravner, kråker, rotter. ..

Han spiste, men etterpå kunne han ikke huske å ha smakt en eneste bit.

Tjenestejenta som hadde polert lysestaker da de kom inn, viste dem opp til loftsrommet. Det var et kvistvindu i den skrå ytterveggen, en seng sto på hver side av vinduet, og det var knagger til sakene deres ved siden av døren. Den mørkøyde jenta tvinnet på skjørtet og kniste hver gang hun så på Rand. Hun var pen, men han visste han bare ville dumme seg ut hvis han sa noe. Hun fikk ham til å ønske at han kunne takle jenter like godt som Perrin, og han var glad da hun forsvant.

Han ventet en kommentar fra Matt, men så snart hun var borte, kastet Matt seg på sengen med ansiktet mot veggen. Han hadde fremdeles på seg støvlene og kappen.

Rand hengte opp tingene sine mens han kikket på kameratens rygg. Han mente å se at Matt hadde hånden under jakken og knuget dolken igjen.

«Har du bare tenkt å ligge der?» spurte han til slutt.

«Jeg er sliten,» mumlet Matt.

«Det er ennå mye vi må spørre mester Gill om. Han kan kanskje til og med si hvordan vi skal finne Egwene og Perrin. Hvis de har greid å holde på hestene sine, kan de allerede være i Caemlyn.»

«De er døde,» sa Matt til veggen.

Rand nølte, og så ga han opp. Han lukket døren forsiktig bak seg og håpet at Matt virkelig kom til å sovne.

Nedenunder var mester Gill ikke å finne, og det skarpe blikket til kokka fortalte at hun også lette etter ham. Rand satt i storstua en stund, men tok seg i å stirre mistenksomt på hver eneste gjest som kom inn. En fremmed mann kunne være hvem som helst – eller hva som helst – spesielt i det øyeblikket en kappekledd skikkelse sto i silhuett i døråpningen. I dette rommet ville en Skygger være som en rev i hønsehuset.

En gardist i rød uniform kom inn fra gaten. Han stoppet like innenfor døren og lot et kjølig blikk gli over alle gjester som ikke var fra byen. Rand studerte bordplaten da gardistens øyne stoppet ved ham. Da han så opp, var mannen borte.

Den mørkøyde jenta passerte ham med favnen full av håndklær. «De gjør sånn noen ganger,» betrodde hun ham idet hun gikk forbi. «Bare for å forvisse seg om at det ikke er noe bråk. De passer på gode undersåtter av Dronningen, det gjør de. Ingenting du trenger bekymre deg over.» Hun kniste.

Rand ristet på hodet. Ingenting han trengte bekymre seg over. Gardisten hadde jo ikke kommet bort og spurt om han kjente Thom Merrilin. Han begynte å bli like ille som Matt. Han skjøv stolen bakover med en skrapende lyd.

En annen tjenestejente fylte olje i lampene langs veggen.

«Er det et annet rom hvor jeg kan sitte,» spurte han henne. Han hadde ikke lyst til å gå opp trappen og låse seg inne sammen med en gretten og innesluttet Matt. «Kanskje et spiserom som ikke blir brukt?»

«Der er biblioteket.» Hun pekte på en dør. «Gjennom døren, til høyre og i enden av gangen. Det er kanskje tomt på denne tiden.»

«Tusen takk. Hvis du ser mester Gill, kan du ikke si at Rand al’Thor gjerne vil snakke med ham hvis han har tid?»

«Jeg skal si det,» sa hun. Så smilte hun. «Kokka vil også snakke med ham.»

Vertshusholderen gjemte seg nok, tenkte han, idet han forlot henne.

Da han kom inn i biblioteket, stoppet han og stirret. Det måtte være tre eller fire hundre bøker i hyllene, flere enn han noensinne hadde sett samlet på ett sted. Innbundet i lerret og lær, med forgylte rygger. Bare noen få hadde permer av tre. Han kastet seg over boktitlene og fant frem til gamle yndlingsbøker. Jain Langstegs Reiser. Essays av William fra Maneches. Han holdt pusten da han så et lærinnbundet eksemplar av På Langfart med Sjøfolket. Tam hadde alltid hatt lyst til å lese den.

Han så for seg en smilende Tam veie boken i hendene, så for seg hvordan faren ville fornemme atmosfæren i boken før han satte seg ved ildstedet, tente pipa og begynte å lese. Rands hånd knuget sverd-hjaltet. En følelse av tap og tomhet overskygget gleden ved bøkene.

Noen kremtet bak ham, og det gikk opp for Rand at han ikke var alene. Han snudde seg, klar til å be om unnskyldning for sin uhøflighet. Han var vant til å være høyere enn nesten alle han møtte, men denne gangen måtte han løfte blikket høyere og høyere helt til han ble stående med gapende munn. Han så et hode like oppunder det ti fot høye taket. Nesen var like bred som ansiktet, så bred at den minnet mer om en snute enn en nese. Øyebrynene hang ned som haler og rammet inn bleke øyne så store som tekopper. Ørene stakk opp gjennom en svart, raggete manke og endte i spisse dusker. Trollok! Han slapp ut et brøl og prøvde å rygge for å få trukket sverdet. Føttene stokket seg, og han satte seg hardt ned i stedet.

«Jeg skulle ønske dere mennesker ikke ville gjøre det der,» rumlet en stemme like dyp som en tromme. Det rykket kraftig i duskeørene, og stemmen ble trist. «Det er så få av dere som husker oss. Men det er vel vår egen skyld. Det er ikke mange av oss som har vandret blant menn siden Skyggen falt på Veiene. Det må vel være … åh, en seks generasjoner siden nå. Rett etter Trollok-krigene var det.» Han ristet det raggete hodet og slapp ut et sukk som ville ha gjort ære på en okse. «Altfor lenge, altfor lenge, og så få som reiser og ser. Det kunne like gjerne vært ingen.»

Rand satt der en stund med åpen munn og stirret opp på en fremtoning i bredtåete, knehøye støvler og en mørkeblå frakk som var kneppet fra halsen til livet før den buet ut over støvleskaftene som en kilt over posete bukser. I den ene hånden holdt han en bok som virket knøttliten, og fingeren som markerte siden var like bred som tre.

«Jeg trodde du var –» begynte han, men tok seg i det. «Hva er –?» Det var ikke noe bedre. Han karet seg på beina og bød forsiktig frem hånden. «Navnet mitt er Rand al’Thor.»

En hånd på størrelse med en skinke omsluttet hans. Håndtrykket ble fulgt av et høytidelig bukk. «Loial, sønn av Arent, sønn av Halan. Ditt navn synger i ørene mine, Rand al’Thor.»

Det virket som en rituell hilsningsform. Rand bukket tilbake. «Ditt navn synger i mine ører, Loial, sønn av Arent… ah … sønn av Halan.»

Det var litt uvirkelig alt sammen. Han visste fremdeles ikke hva Loial var. Grepet til de store fingrene var overraskende forsiktig, men han var likevel lettet over å få hånden sin hel tilbake.

«Dere mennesker blir lett opphisset,» rumlet Loial dypt. «Jeg hadde selvfølgelig hørt alle historiene og lest alle bøkene, men jeg forsto det ikke. Den første dagen i Caemlyn kunne jeg knapt fatte alt oppstusset. Barn gråt, kvinner skrek, og en gjeng jaget meg gjennom hele byen mens de viftet med klubber og kniver og fakler og ropte ‘Trollok!’. Det er ikke godt å vite hva som ville skjedd hvis ikke en patrulje fra Dronningens Garde hadde dukket opp.»

«Heldigvis,» sa Rand kraftløst.

«Ja, men selv gardistene virket like redde for meg som de andre. Lire dager i Caemlyn nå, og jeg har ikke fått stukket nesen min ut av dette vertshuset. Gode mester Gill ba meg til og med om ikke å bruke storstua.» Det rykket i ørene. «Ikke det at han ikke har vært gjestfri, skjønner du. Men det var litt av et oppstuss den første kvelden. Det virket som om alle menneskene ville dra akkurat samtidig. En slik skriking og hyling, og alle forsøkte å presse seg gjennom døren på én gang. Noen kunne blitt skadet.»

Rand stirret på de rykkende ørene.

«Jeg sier deg, det var ikke noe slikt jeg dro fra lønnhagen for å oppleve.»

«Du er en Ogur!» utbrøt Rand. «Vent. Seks generasjoner? Du sa Trollok-krigene. Hvor gammel er du?» I samme øyeblikk som spørsmålet glapp ut, visste han at det var uhøflig, men Loial ble ikke fornærmet, i stedet begynte han nesten å forsvare seg.

«Nitti år,» sa Oguren stivt. «Om bare ti år kan jeg tale til Stubben. Jeg synes De Gamle kunne latt meg snakke siden de diskuterte hvorvidt jeg kunne dra eller ikke. Men de er alltid bekymret når noen vil oppholde seg Utenfor, uansett alder. Dere mennesker er så hastige, så uberegnelige.» Han blunket og bukket kort. «Vær så vennlig å tilgi meg. Jeg skulle ikke sagt det. Men dere kriger hele tiden, selv når det ikke er nødvendig.»

«Det er helt i orden,» sa Rand. Han forsøkte fremdeles å fatte Loials alder. Eldre enn Cenn Buie, og likevel ikke gammel nok til å … Han satte seg i en av de høyryggete stolene. Loial tok en annen som var bred nok for to, men han fylte den. Sittende var han like høy som de fleste menn i stående stilling. «I det minste fikk du dra.»

Loial kikket på gulvet, rynket på nesen og gned den med en tykk finger. «Vel, når det gjelder det. Du forstår, Stubben hadde ikke snakket lenge sammen, ikke engang et år, men av det jeg hørte, kunne jeg forstå at det ville ta lang tid før de tok en avgjørelse. Da ville jeg være gammel nok til å dra uten tillatelse. Jeg er redd de vil si at jeg satte et langt skaft på øksa, men jeg… jeg dro rett og slett. De Gamle har alltid sagt at jeg er brå av meg, og jeg frykter at jeg har latt dem få rett. Jeg lurer på om de har fått med seg at jeg har dratt? Men jeg måtte dra.»

Rand måtte bite seg i leppen for ikke å le. Hvis Loial var en brå Ogur, kunne han levende forestille seg hvordan de fleste Ogurer var. De hadde ikke snakket sammen lenge, ikke engang et år? Mester al’Vere ville bare ha ristet forundret på hodet. Et Landsbyråd som satt sammen en halv dag, ville få alle sammen til å hoppe opp og ned, selv Haral Luhhan. En bølge av hjemlengsel skylte over ham. Han mintes Tam og Egwene og Vertshuset Vinkilden og Bel Tine på Grønnsletten tidligere år, og minnene gjorde det vanskelig å puste. Han måtte tvinge dem bort.

«Jeg håper du ikke har noe imot at jeg spør,» sa han og kremtet, «men hvorfor ville du så gjerne dra … æh, Utenfor? Selv skulle jeg ønske jeg aldri hadde dratt hjemmefra.»

«For å se meg om, selvfølgelig,» sa Loial som om det var den mest opplagte ting i verden. «Jeg leste bøkene, alle beretningene til vidfarne menn, og det begynte å brenne i meg, jeg måtte se selv, ikke bare lese.» De bleke øynene lyste, og ørene stivnet. «Jeg gransket hvert fragment jeg kunne finne om reiser, om Veiene, skikker i menneskeland og byene vi bygde for dere mennesker etter Ødeleggelsen av Verden. Jo mer jeg leste, jo mer lengtet jeg etter å oppsøke Utsiden, etter å oppsøke de stedene vi hadde vært. Jeg måtte se lundene selv.»

Rand blunket. «Lundene?»

«Ja, lundene. Trærne. Bare noen få av De Store Trærne, selvfølgelig, men de kneiser mot himmelen for å holde lønnhagens minner levende.» Stolen knaket da han lente seg frem og gestikulerte, fremdeles med boken i hånden. Øynene lyste enda sterkere, og ørene dirret nesten. «Som regel brukte de trærne som allerede tilhørte landet og stedet. Du kan ikke vende landet mot seg selv. Ikke lenge, da gjør landet opprør. Du må forme tankene etter landet, ikke landet etter tankene. I hver lund ble alle de trær plantet som ville vokse og trives i det området. Hvert tre ble veid mot det neste, hvert tre ble plantet for å utfylle de andre. Dette for at det skulle vokse så godt som mulig, men også for at harmonien skulle synge i øyet og hjertet. Ah, bøkene fortalte om lunder som ville fått De Gamle til å le og gråte samtidig, lunder som alltid vil forbli grønne i minnet.»

«Hva med byene?» spurte Rand. Loial kikket forundret på ham. «Byene. Byene som Ogurene bygde. Her, for eksempel. Caemlyn. Ogurene bygde Caemlyn, gjorde dere ikke? Historiene sier det.»

«Å arbeide med stein …» Han kom med et massivt skuldertrekk. «Det var noe vi lærte oss i årene etter Ødeleggelsen, i utlendighet, mens vi fremdeles forsøkte å finne igjen lønnhagen. Det er fine greier, antar jeg, men ikke den ekte kunsten. Samme hvor hardt du forsøker – og jeg har lest at Ogurene virkelig forsøkte da de bygde byene – kan du ikke få stein til å leve. Noen få arbeider fremdeles med stein, men det er bare fordi dere mennesker ødelegger bygningene så ofte med krigene deres. Det var en håndfull Ogurer i… ah … Cairhien heter det nå … da jeg var på vei gjennom der. De var heldigvis fra en annen lønnhage, og de visste ikke noe om meg, men de syntes likevel det var rart at en så ung Ogur var alene Utenfor. Det var vel like bra at jeg ikke hadde noen grunn til å bli værende der. Uansett var steinarbeidet bare noe som ble påtvunget oss da Mønsteret ble vevd. Lundene kom fra hjertet.»

Rand ristet på hodet. Halvparten av historiene fra oppveksten var nettopp blitt snudd på hodet. «Jeg visste ikke at Ogurene trodde på Mønsteret, Loial.»

«Selvfølgelig tror vi på det. Tidshjulet vever Aldrenes Mønster, og livet er trådene det vever. Ingen kan vite hvordan hans egen livstråd vil bli vevd inn i Mønsteret, eller hvor lang tråden til et folk vil bli. Det ga oss Ødeleggelsen av Verden, utlendigheten og steinarbeidet, men til slutt, før vi alle døde, ga det oss lønnhagen tilbake. Noen ganger tror jeg dere mennesker er som dere er fordi trådene deres er så korte. De må sprette rundt i veven. Uff, der gjorde jeg det igjen. De Gamle sier at mennesker ikke liker å bli minnet på hvor kort tid dere lever. Jeg håper jeg ikke såret dine følelser.»

Rand lo og ristet på hodet. «Ikke i det hele tatt. Det hadde nok vært moro å leve så lenge som deg, men jeg har aldri tenkt videre over det. Hvis jeg lever like lenge som Cenn Buie, er vel det lenge nok for hvem som helst.»

«Han er en meget gammel mann?»

Rand bare nikket. Han hadde ikke tenkt å forklare at Cenn Buie var yngre enn Loial.

«Vel,» sa Loial, «kanskje dere mennesker har korte liv, men dere foretar dere så mye med dem. Alltid spretter dere rundt, alltid er dere hastige. Og dere har hele verden å utfolde dere i. Vi Ogurer er bundet til lønnhagen vår.»

«Du er Utenfor.»

«Bare en stund, Rand. Før eller senere må jeg tilbake. Denne verden tilhører deg, deg og ditt slag. Lønnhagen er min. Det er for mye liv og røre Utenfor. Og så mye er forandret av det jeg leste om.»

«Vel, ting forandrer seg med årene. I hvert fall noe.»

«Noe? Halvparten av byene jeg leste om, er ikke lenger der, og resten har fått andre navn. Ta for eksempel Cairhien. Byens rette navn er Al’cair’rahienallen, Soloppgangens Gylne Ås. De husker det ikke engang, tross alle soloppgangene på bannerne deres. Og lunden der. Jeg tviler på om den er blitt stelt siden Trollok-krigene. Nå er det bare en skog blant andre, hvor de hogger ved. Alle De Store Trærne er borte, og ingen husker dem. Og her? Caemlyn er fortsatt Caemlyn, men de lot byen ese utover lunden. Her vi sitter er vi mindre enn fem hundre alen fra midten av lunden – fra der midten skulle ha vært. Ikke et tre igjen. Jeg har vært i Rift og Illian også. Nye navn, og ingen minner. Det er bare gressganger for hester der hvor lunden var i Rift. I Illian er lunden Kongens park. Der jager han hjortene sine, og ingen slipper inn uten hans tillatelse. Alt er forandret, Rand. Jeg frykter at jeg vil se det samme hvor jeg enn drar. Alle lundene borte, alle minnene borte, alle drømmene døde.»

«Du kan ikke gi opp, Loial. Du må aldri gi opp. Hvis du gir opp, kunne du like gjerne vært død.» Rand ble rød og sank så langt han kunne ned i stolen. Han ventet at Oguren skulle le av ham, men i stedet nikket Loial alvorlig.

«Ja, det er slik folk av ditt slag lever, ikke sant?» Ogurens stemme forandret seg som om han resiterte. «Der alt ly og alt vann ender, møte Skyggen med flekkede tenner, skrike i trass et siste åndedrag, og på Den Ytterste Dag, spytte i ansiktet til Øyebrenner.» Loial la hodet forventningsfullt på skakke, men Rand ante ikke hva han ventet seg.

Det gikk et minutt mens Loial ventet, så et til, og de lange øyebrynene begynte forundret å senke seg. Men fremdeles ventet han, og stillheten ble ubehagelig for Rand.

«De Store Trærne,» sa Rand til slutt for å bryte stillheten. «Ligner de Avendesora?»

Loial satte seg brått opp; stolen knirket og knaket så høyt at Rand trodde den skulle ramle fra hverandre. «Du burde vite bedre. Du av alle.»

«Jeg? Hvordan skulle jeg vite?»

«Gjør du narr av meg? Noen ganger synes dere Aielmenn at de underligste ting er morsomme.»

«Hva? Jeg er ingen Aielmann! Jeg er fra Tvillingelvene. Jeg har aldri sett en Aielmann engang!»

Loial ristet på hodet, og duskene på ørene hang utover. «Skjønner du? Alt er forandret, og halvparten av det jeg vet, er ubrukelig. Jeg håper jeg ikke fornærmet deg. Jeg er sikker på at Tvillingelvene er et fint sted, samme hvor det er.»

«Noen fortalte meg,» sa Rand, «at det en gang het Manetheren. Jeg hadde aldri hørt det, men kanskje du …»

Ørene til Oguren stakk lykkelig til værs. «Ah! Ja. Manetheren.» Duskene sank ned igjen. «Det var en nydelig lund der. Din smerte synger i mitt hjerte, Rand al’Thor. Vi kunne ikke komme tidsnok.»

Loial bukket der han satt, og Rand bukket tilbake. Han hadde en mistanke om at Oguren ville bli såret hvis han ikke bukket, i hvert fall ville Loial synes Rand var uhøflig. Han undret seg på om Loial trodde mennesker husket like mye som en Ogur. Iallfall satt Loial med nedslåtte øyne og et trist drag over munnen i medfølelse med Rands smerte, som om Manetheren ikke var blitt ødelagt for nesten to tusen år siden. Men Rand kjente bare til dette på grunn av Moiraines historie.

Etter en stund sukket Loial. «Hjulet dreier,» sa han, «og ingen vet hvordan. Men du har reist nesten like langt hjemmefra som meg. En svært lang reise, slik ting nå er. Da Veiene var åpne for alle, selvfølgelig – men det er lenge siden. Fortell meg, hva har ført deg så langt hjemmefra? Er det noe du også gjerne vil se?»

Rand åpnet munnen for å si at de var kommet for å se den uekte Dragen – men ordene kom ikke ut. Kanskje det var fordi Loial oppførte seg som om han var på Rands alder, nitti år eller ikke nitti år. Kanskje en Ogur på nitti ikke var eldre enn ham. Det var lenge siden han virkelig hadde kunnet snakket med noen om det som skjedde. Alltid frykten for at de var Mørkefrender, eller at de skulle tro det samme om ham. Matt fôret sin egen frykt med mistenksomhet, og han var så innesluttet at man ikke kunne snakke med ham. Rand oppdaget at han satt der og fortalte Loial om Vinternatt. Ikke en vag historie om Mørkefrender, men sannheten om hvordan Trollokene slo inn døren og om Skyggeren på Steinbruddsveien.

En del av ham var forferdet over påfunnet, men det var nesten som han var to mennesker. Det ene forsøkte å tie, mens det andre bare kjente lettelse over endelig å kunne fortelle alt. Resultatet ble at han stotret og stammet og hoppet rundt i historien. Shadar Logoth og vennene som forsvant i natten. Ikke vite om de var døde eller i live. Skyggeren i Hvitebro. Thom som døde for at de skulle unnslippe. Skyggeren i Baerlon. Mørkefrender senere. Howal Godd, gutten som var redd dem, kvinnen som forsøkte å drepe Matt. Halvmannen utenfor Gåsa og Kronen.

Da han begynte å bable om drømmene, kjente selv den delen av ham som ville snakke, at nakkehåret reiste seg. Han bet seg i tungen da han klappet sammen kjevene. Han pustet tungt gjennom nesen og kikket vaktsomt på Oguren. Han håpet Oguren hadde oppfattet det som mareritt. Lyset skulle vite at alt hørtes ut som et mareritt, eller noe som kunne gi hvem som helst mareritt. Kanskje Loial trodde han holdt på å bli gal. Kanskje…

«Ta’veren,» sa Loial.

Rand blunket. «Hva?»

«Ta’veren.» Loial trakk litt på skuldrene og gned seg bak øret med en lubben finger. «Gamle Haman sa alltid at jeg aldri lyttet, men noen ganger gjorde jeg det. Noen ganger lyttet jeg. Du vet selvfølgelig hvordan Mønsteret veves?»

«Jeg har egentlig aldri tenkt på det,» sa han sakte. «Det bare veves.»

«Umf, vel, ja. Ikke akkurat. Du skjønner, Tidshjulet vever Aldrenes Mønster, og det bruker liv som tråder. Mønsteret er ikke fastlagt, ikke alltid. Hvis en mann forsøker å forandre sitt liv og Mønsteret har plass til det, vever Hjulet bare videre og tar med seg forandringen. Det er alltid plass til små forandringer, men noen ganger vil ikke Mønsteret godta en stor forandring, samme hvor mye du forsøker. Skjønner du?»

Rand nikket. «Jeg kunne velge å bo på gården eller i Emondsmark, og det ville være en liten forandring. Men hvis jeg ønsket å bli konge…» Han lo, og Loial smilte så ansiktet nesten delte seg i to. Tennene var hvite og nesten like brede som meisler.

«Ja, nettopp. Men noen ganger velger forandringen deg, eller Hjulet velger forandringen for deg. Og noen ganger bøyer Hjulet en livstråd, eller flere livstråder, slik at alle trådene omkring blir nødt til å tvinne seg rundt den, og de påvirker andre tråder, og de andre igjen, og så videre. Den første bøyningen i den veven er ta’veren, og det er ingenting du kan gjøre for å endre den, ikke før Mønsteret selv forandrer seg. Veven – ta’maral’ailen, kalles den – kan vare i uker eller år. Den kan fange inn en by, eller til og med hele Mønsteret. Artur Haukevinge var ta’veren. Det var for den saks skyld også Lews Therin Frendedreper.» Han slapp ut en rungende latter. «Gamle Haman ville vært stolt av meg. Han snakket og snakket hele tiden, og bøkene om reiser var mye mer spennende, men noen ganger lyttet jeg.»

«Det er jo vel og bra,» sa Rand, «men jeg skjønner ikke hva det har med meg å gjøre. Jeg er gjeter, ikke en ny Artur Haukevinge. Det er heller ikke Matt eller Perrin. Det er bare … latterlig.»

«Jeg sa ikke at du var det, men jeg kunne nesten føle at det skjedde noe med Mønsteret bare ved å høre på historien din, og jeg har ingen evner i den retning. Joda, du er ta’veren. Du, og kanskje vennene dine også.» Oguren tidde mens han tankefullt gned seg over den brede neseryggen. Til slutt nikket han for seg selv. Det var som om han hadde tatt en avgjørelse. «Jeg vi! gjerne reise sammen med deg, Rand.»

En stund bare stirret Rand mens han lurte på om han hadde hørt riktig. «Med meg?» utbrøt han da han fikk igjen munn og mæle. «Hørte du ikke hva jeg sa om … ?» Brått skottet han mot døren. Den var lukket, og så tykk at om noen forsøkte å lytte utenfor, ville de bare høre mumling selv om de presset øret mot panelet. Likevel fortsatte han med dempet stemme: «Om de som jager meg? Og uansett trodde jeg at du ville dra og se trærne dine.»

«Det er en meget vakker lund i Tar Valon, og jeg er blitt fortalt at Aes Sedaiene har stelt pent med den. Og dessuten er det ikke bare lunder jeg gjerne vil se. Kanskje er du ingen ny Artur Haukevinge, men for øyeblikket vil i hvert fall en del av verden forme seg rundt deg, kanskje former den seg rundt deg allerede nå. Selv Gamle Haman ville hatt lyst til å se det.»

Rand nølte. Det ville passet bra med reisefølge. Slik Matt oppførte seg, var det nesten som å være alene. Oguren muntret ham opp. Kanskje han var ung etter Ogurers mål, men han virket like stødig som en stein, akkurat som Tam. Og Loial hadde vært alle de stedene, og han kjente til andre. Han så på Oguren som satt der; med det brede ansiktet var han som et bilde på tålmodighet. Han satt der, høyere enn de fleste menn når de sto. Hvordan skjuler du noen som er nesten ti fot høy? Han sukket og ristet på hodet.

«Jeg tror ikke det er noen god idé, Loial. Selv om Moiraine finner oss her, vil vi være i fare hele veien til Tar Valon. Hvis hun ikke gjør det…» Hvis hun ikke gjør det, er hun død, og det er alle de andre også. Åh, Egwene. Han skuttet seg. Egwene var ikke død, og Moiraine ville finne dem.

Loial så medfølende på ham og rørte ved skulderen hans. «Jeg er sikker på at det står bra til med vennene dine, Rand.»

Rand nikket takknemlig. Strupen snørte seg sammen så han ikke fikk frem et ord.

«Vil du i det minste snakke med meg av og til?» Loial sukket så det rumlet i brystet. «Og kanskje ta et slag steinbrett? Jeg har ikke hatt noen å snakke med på dagevis, bortsett fra gode mester Gill, og han er opptatt mesteparten av tiden. Det virker som kokka driver ham nådeløst. Kanskje det egentlig er hun som eier vertshuset?»

«Selvfølgelig vil jeg det.» Stemmen hans var hes. Han rensket stemmen og prøvde å smile. «Og hvis vi møtes i Tar Valon, kan du vise meg lunden der.» Det må stå bra til med dem. Må Lyset gi at det står bra til med dem.