Verdens Øye

KAPITTEL 28 Fotspor i luften

Nynaeve stirret forundret nedover elva mot broen som glødet melkehvitt. Enda en legende, tenkte hun, og skottet på Vokteren og Aes Sedaien som red like foran henne. Enda en legende, og de legger ikke engang merke til det. Hun bestemte seg for ikke å stirre så de kunne se det. De vil helt sikkert le hvis de ser meg gape som et nek fra landet. De tre red taust videre mot den legendariske broen.

Etter at hun fant Moiraine og Lan ved bredden av Arinelle morgenen etter Shadar Logoth, hadde det ikke vært mye konversasjon mellom henne og Aes Sedaien. De hadde selvfølgelig snakket sammen, men ikke om noe viktig, slik Nynaeve så det. For eksempel Moiraines forsøk på overtale henne til å dra til Tar Valon. Om nødvendig ville hun dra dit og lære av dem, men ikke på grunn av de argumentene Aes Sedaien la frem. Hvis Moiraine hadde brakt ulykke over Egwene og guttene …

Noen ganger spekulerte Nynaeve ufrivillig på hva en Klok kunne utrette med Den Ene Kraften. Men med én gang hun ble klar over hva hun tenkte på, etset raseriet bort tanken. Kraften var skitten. Hun ville ikke ha noe med den å gjøre. Hvis hun ikke måtte.

Det forbaskede kvinnfolket ville bare snakke om å ta henne med til Tar Valon for å lære henne opp. Moiraine ville ikke fortelle henne noe! Ikke for det at hun ville vite så mye.

«Hvordan har du tenkt å finne dem?» hadde hun spurt.

«Som jeg sa til deg,» svarte Moiraine uten så mye som et blikk bakover, «vil jeg vite det når vi nærmer oss de to som har mistet myntene.» Det var ikke første gang Nynaeve spurte, men Aes Sedaiens stemme var som et stille tjern, og samme hvor mange steiner Nynaeve kastet, nektet det å kruse seg. Blodet kokte i Den Kloke hver gang hun var utsatt for det. Moiraine fortsatte som om hun ikke kunne kjenne Nynaeves øyne i nakken; Nynaeve visste at hun måtte gjøre det, så hardt som hun stirret på Aes Sedaien. «Jo lenger tid som går, jo nærmere må vi komme, men før eller siden vil jeg vite det. Og han som fremdeles har merket, kan jeg følge over halve verden hvis det skulle bli nødvendig.»

«Og så? Hva har du planlagt etter at vi har funnet dem, Aes Sedai?» Hun trodde ikke et øyeblikk at Aes Sedaien ville være så oppsatt på å finne dem hvis hun ikke hadde en plan.

«Tar Valon, Kloke.»

«Tar Valon, Tar Valon. Det er alt du sier, og det er rett før jeg begynner å –»

«En del av undervisningen i Tar Valon, Kloke, vil lære deg å styre sinnet ditt. Du kan ikke gjøre noe med Den Ene Kraften når følelsene hersker over tankene dine.» Nynaeve åpnet munnen, men Aes Sedaien bare fortsatte. «Lan, jeg må snakke med deg et øyeblikk.»

De to stakk hodene sammen. Nynaeve satt igjen med en trassig mine. Hun hatet tanken på hvordan ansiktet hennes måtte se ut. Den trassige minen kom hver gang Aes Sedaien dreide spørsmålene over på et annet tema, gled behendig rundt fallgruber eller ignorerte Nynaeves rop til de endte i stillhet. Skulingen fikk henne til å føle seg som en ulydig jentunge foran Kvinnenes Krets. Den følelsen var ikke Nynaeve vant til, og Moiraines rolige smil gjorde den bare verre.

Hvis det bare hadde vært en måte å bli kvitt kvinnen på. Lan ville være mer omgjengelig på tomannshånd. En Vokter burde kunne takle problemene de kom til å møte, tenkte hun raskt, og så rødmet hun plutselig – men det var enten begge to eller ingen.

Og likevel gjorde Lan henne mer rasende enn Moiraine. Hun skjønte ikke hvordan han så lett greide å irritere henne. Han sa sjelden noe – noen ganger ikke mer enn et dusin ord på en dag – og han deltok aldri i noen av … diskusjonene med Moiraine. Han var mye borte fra de to kvinnene mens han speidet, men selv når han var i nærheten, holdt han seg litt for seg selv. Han så på dem som man ser på en duell. Nynaeve ønsket han ville slutte med det. Hvis det var en duell, hadde hun ikke fått inn noen fulltreffere, og det virket ikke som Moiraine var klar over at hun deltok i noen kamp. Nynaeve kunne gjerne vært foruten den tause tilskueren med de kjølige blå øynene.

Slik hadde mesteparten av reisen forløpt. Rolig, bortsett fra når sinnet løp av med henne. Noen ganger var det som om stemmen hennes knuste en glassklar stillhet. Landet rundt var rolig, og det var som om verden ventet et øyeblikk før den trakk pusten. Vinden klaget i tretoppene, men ellers var det stille. Vinden virket fraværende også, selv når den skar gjennom kappen rundt henne.

Til å begynne med var stillheten velkommen etter alt som hadde hendt. Det var som hun ikke hadde hatt et rolig øyeblikk siden før Vinternatt. Men etter bare en dag sammen med Aes Sedaien og Vokteren begynte hun å kikke seg over skulderen og vri seg i salen som om hun klødde et sted på ryggen hun ikke kunne nå. Den krystallklare stillheten måtte før eller siden splintres, og hun satt som på nåler mens hun ventet på den første sprekken.

Det tok på, også for Moiraine og Lan, selv om de ikke lot seg merke med noe. Hun skjønte snart at de ble mer og mer anspent for hver time som gikk. Under den rolige overflaten var de som klokke-fjærer spent til bristepunktet. Det virket som Moiraine lyttet til ting som ikke var der, og rynket pannen i bekymring over det hun hørte. Lan voktet på skogen og elva som om de nakne trærne og den brede, rolige floden bar bud om feller og bakhold lenger fremme.

En del av henne gledet seg over at de andre også hadde følelsen av å stå på kanten av stupet, men hvis følelsen påvirket dem, måtte det skyldes noe virkelig. Resten av henne ønsket at det hele var innbilning. Det pirret kriker og kroker av hjernen hennes, som når hun lyttet til vinden, men nå visste hun at Den Ene Kraften var innblandet. Hun fikk seg ikke til å omfavne disse krusningene i tankene.

«Det er ikke noe,» svarte Lan rolig da hun spurte. Han så ikke på henne da han sa det, og det granskende blikket gled hvileløst over landskapet. Men så motsa han seg selv: «Du burde dra tilbake til Tvillingelvene når vi kommer til Hvitebro og veien til Caemlyn. Det er for farlig her. Men ingenting vil hindre deg hvis du drar tilbake.» Det var den lengste talen han hadde kommet med den dagen.

«Hun er en del av Mønsteret, Lan,» sa Moiraine irettesettende. Hun så også bort. «Det er Den Mørkeste, Nynaeve. Stormen har forlatt oss … for en stund i hvert fall.» Hun løftet en hånd som om hun kjente på luften, og tørket den uvilkårlig av på kjolen som om hun hadde tatt på noe skittent. «Men han vokter fremdeles» – hun sukket – «og blikket er sterkere. Ikke rettet mot oss, men mot verden. Hvor lang tid det vil ta før han er sterk nok til å …»

Nynaeve sank sammen i skuldrene; med ett kunne hun nesten føle at noen stirret henne i nakken. En slik forklaring så hun helst at Aes Sedaien hadde holdt for seg selv.

Lan gransket ruten langs elva. Før hadde han valgt vei, men nå var det Moiraine som gjorde det. Det var som om hun fulgte et usett spor, fottrinn i luften, ferten av et minne. Lan bare undersøkte om veien hun pekte ut, var trygg. Nynaeve trodde at Moiraine ville insistere på sitt valg selv om han sa den ikke var trygg. Og hun var sikker på at han ville fortsette. Ned elva og rett til…

Nynaeve ristet tankene av seg. De var ved foten av Den Hvite Broen. Den bleke buen skinte i solen. Det melkehvite spindelvevet virket for spinkelt til å stå av seg selv, men likevel løftet det seg over Arinelle. Vekten av en mann ville få det til å styrte ned, for ikke å snakke om en hest. Det ville helt sikkert gå i stykker av seg selv hvert øyeblikk.

Lan og Moiraine red ubekymret opp det skinnende hvite brohodet, opp på selve broen. Hovene slo, ikke som stål mot glass, men som stål mot stål. Overflaten på broen virket glatt som vått glass, men det ga hestene sikkert feste.

Nynaeve tvang seg til å følge etter, men fra første skritt ventet hun halvveis at hele byggverket ville knuses under dem. Hvis kniplinger hadde vært av glass, tenkte hun, ville de sett slik ut.

Da de nesten hadde kommet helt over, merket hun den tjæreaktige askelukten som hang tykk i luften. Like etter så hun hvor den kom fra.

Rundt torget ved foten av Den Hvite Broen hadde hauger av svartbrent tømmer erstattet et halvt dusin bygninger. Fremdeles steg røyk-strimer fra haugene. Karer i anløpne brynjer og røde uniformer som ikke passet helt, patruljerte gatene, men de marsjerte raskt, som om de fryktet å finne noe, og de kikket hele tiden nervøst rundt seg. Byboerne – de få som var ute – småløp med skuldrene løftet som om noe forfulgte dem.

Lan så morsk ut, selv til ham å være, og folk gikk i en stor bue utenom de tre, til og med soldatene. Vokteren snuste inn luft, skar grimaser og knurret i skjegget. Det var ikke så underlig, tenkte Nynaeve, med den stramme eimen rundt dem.

«Hjulet vever som Hjulet vil,» mumlet Moiraine. «Intet øye kan se Mønsteret før det er vevd.»

I neste øyeblikk hadde hun steget av hesten og begynt å snakke med byboerne. Hun stilte ingen spørsmål, men viste medfølelse, og til Nynaeves overraskelse virket følelsene ekte. Folk som trakk seg unna Lan, klare til å flykte fra enhver fremmed, stoppet for å snakke med Moiraine. De virket selv forbauset over hva de gjorde, men de åpnet seg på et vis under Moiraines klare blikk og beroligende stemme. Aes Sedaiens øyne syntes å ta del i smerten deres, å forstå forvirringen, og det fikk dem til å løsne på tungebåndene.

Men likevel løy de. De fleste av dem. Noen nektet for at det hadde vært bråk i det hele tatt. Det hadde det slett ikke. Moiraine nevnte de nedbrente bygningene rundt hele plassen. Alt var i sin skjønneste orden, mente de, og stirret forbi det de ikke ønsket å se.

En tykk fyr snakket med hul hjertelighet, men haken dirret når han hørte lyder bak seg. Med et skjelvende smil påsto han at en veltet lampe hadde startet brannen som spredte seg med vinden før de kunne gjøre noe. Nynaeve så med et halvt øye at ingen av askehaugene lå ved siden av hverandre.

Det var nesten like mange historier som det var folk. Flere kvinner senket stemmene hemmelighetsfullt. Sannheten var at en av mennene i byen hadde tuklet med Den Ene Kraften. Det var på tide å tilkalle Aes Sedaiene, på høy tid slik de så det, samme hva menn sa om Tar Valon. La Den Røde Ajah ordne opp.

En mann påsto at de var blitt angrepet av banditter, og en annen sa det var Mørkefrender som hadde herjet. «De som drar for å se den uekte Dragen, vet du,» betrodde han mørkt. «De er overalt, Mørkefrender hele bunten.»

Andre igjen snakket om noen ubehageligheter – de visste ikke helt hva – som hadde kommet ned elva med en skute.

«Vi ga dem inn,» mumlet en smalfjeset mann som gned seg nervøst i hendene. «La dem beholde slikt i Grenselandene, der det hører hjemme. Vi dro ned til bryggene og –» Han tidde så brått at det smalt i tennene. Taust skyndte han seg videre mens han kikket seg over skulderen, som om han fryktet at de skulle komme etter.

Skuta hadde kommet seg unna – så mye ble langt om lenge klart, ifølge andre – de hadde kappet fortøyningene og drev ned elva idet en hop stormet ut på bryggen. Nynaeve undret seg på om Egwene og guttene hadde vært om bord på skuta. En kvinne sa det hadde vært en barde blant dem. Hvis det var Thom Merrilin …

Hun luftet tanken om at noen av emondsmarkingene kunne ha flyktet med skuta, for Moiraine. Aes Sedaien nikket og lyttet tålmodig til hun var ferdig.

«Kanskje,» sa Moiraine, men hun hørtes tvilende ut.

Et vertshus sto fremdeles på torget. Storstua var delt i to av en skulderhøy vegg. Moiraine stoppet på dørstokken og løftet hånden som for å føle på luften. Hun smilte av hva det nå var hun kjente, men hun ville ikke si noe om det.

Maten ble spist i stillhet, ikke bare ved deres bord, men i hele stua. De få gjestene konsentrerte seg om sine egne matskåler og sine egne tanker. Vertshusholderen tørket av bord med en flik av forkleet mens han mumlet for seg selv. Nynaeve trodde ikke det ville være særlig behagelig å sove der; luften var tung av frykt.

Da de hadde gjort skålene rene med brødbiter og skjøvet dem bort, viste en av de rødkledde soldatene seg i døråpningen. Nynaeve syntes han virket gnistrende stolt i den spisse hjelmen og polerte brynjen, inntil han stilte seg opp innenfor dørstokken med en hånd på sverdhjaltet og ansiktet i en streng mine. Han løsnet på den stramme kragen med en finger. Det fikk henne til å tenke på Cenn Buie når han forsøkte å oppføre seg som det sømmet seg en mann i Landsbyrådet.

Lan spanderte et blikk på ham og snøftet. «Milits. Ubrukelig.»

Soldaten kikket seg rundt i rommet, og blikket dvelte ved dem. Han nølte før han pustet dypt og trampet mot dem. I ett og samme åndedrag spurte han hvem de var, hva de gjorde i Hvitebro, og hvor lenge de hadde tenkt å bli.

«Vi drar så snart jeg er ferdig med ølet mitt,» sa Lan. Han tok rolig en slurk før han så opp på soldaten. «Må lyset skinne på vår gode Dronning Morgase.»

Den rødkledde soldaten åpnet munnen, så nøye på Lan og trådte tilbake. Med et blikk på Moiraine og Nynaeve tok han seg i det. Et øyeblikk trodde Nynaeve at han skulle finne på noe dumt for ikke å tape ansikt foran de to kvinnene. Menn var ofte tåpelige slik. Men altfor mye hadde skjedd i Hvitebro, og altfor mye uvisshet og tvil var blitt utløst hos folk. Militsmannen kikket på Lan og tenkte seg om. Vokterens harde ansikt var uttrykksløst, men så var det jo disse kalde blå øynene. Så kalde.

Militsmannen avgjorde det hele med et kjølig nikk. «Pass på at dere gjør det. Det er for mange fremmede her nå for tiden til at det er godt for Dronningens fred.» Han snudde på hælen og trampet ut mens han øvde på det strenge blikket. Ingen av de fastboende kikket opp.

«Hvor skal vi dra?» forlangte Nynaeve å få vite av Vokteren. Stemningen i rommet fikk henne til å snakke lavt, men hun sørget for å gjøre stemmen fast. «Etter skuta?»

Lan kikket på Moiraine. Hun ristet på hodet og sa: «Først er det en jeg må sørge for å finne, og for øyeblikket er han nord for oss. Dessuten tror jeg ikke at de to dro videre med skuta.» Et fornøyd lite smil rørte leppene hennes. «De var i dette rommet for kanskje en dag siden, i hvert fall ikke mer enn to. De var redde, men dro herfra i live. Sporet ville ikke ha vart så lenge uten den sterke følelsen.»

«Hvilke to?» Nynaeve lente seg spent over bordet. «Vet du det?» Aes Sedaien ristet på hodet med en ørliten bevegelse, og Nynaeve rettet seg opp. «Hvis de bare er en dag eller to unna, hvorfor følger vi ikke etter dem?»

«Jeg vet at de har vært her,» sa Moiraine med den utålelig rolige stemmen, «men bortsett fra det kan jeg ikke si om de dro mot øst, nord eller sør. Jeg håper de var kloke nok til å dra mot øst, mot Caemlyn, men jeg vet ikke. Siden de ikke har merkene lenger, kan jeg ikke vite hvor de er før jeg er mindre enn en halvfjerding fra dem. Hvis frykten har jaget dem, kan de ha kommet seg mer enn tyve fjerdinger av gårde i en hvilken som helst retning på to dager. Og de var redde da de dro herfra.»

«Men –»

«Kloke, samme hvor redde de var, samme hvilken retning de tok, vil de før eller senere komme i tanker om Caemlyn, og der vil jeg finne dem. Men først må jeg hjelpe han jeg må sørge for å finne.»

Nynaeve åpnet munnen igjen, men Lan avbrøt henne med mild stemme. «De hadde god grunn til å være redde.» Han kikket rundt seg og dempet stemmen. «Det var en Halvmann her.» Han skar samme grimase som han hadde gjort ute på torget. «Jeg kjenner fremdeles lukten av ham overalt.»

Moiraine sukket. «Jeg håper i det lengste. Jeg nekter å tro at Den Mørkeste kan vinne så lett. Jeg skal finne alle tre i live og i god behold. Jeg må tro det.»

«Jeg vil også finne guttene,» sa Nynaeve, «men hva med Egwene? Du nevner aldri henne, og du ignorerer spørsmålene mine. Jeg trodde du hadde tenkt å ta henne med til» – hun kastet et blikk på de andre bordene og dempet stemmen – «til Tar Valon.»

Aes Sedaien gransket bordplaten et øyeblikk før hun løftet blikket mot Nynaeve. Nynaeve skvatt til av det flammende raseriet som nesten fikk Moiraines øyne til å gløde. Nynaeve rettet ryggen, og raseriet steg i henne også, men før hun fikk frem et ord, sa Moiraine kaldt: «Jeg håper også å finne Egwene uskadet. Jeg gir ikke så lett opp unge kvinner med evner som hennes. Men det får bli slik Hjulet vever.»

Nynaeve kjente en kald klump dypt nede i magen. Er jeg en av de unge kvinnene du ikke vil gi opp? Vi får se på det, Aes Sedai. Må Lyset brenne deg, vi får se på det!

Måltidet ble avsluttet i taushet, og det var tre tause ryttere som passerte gjennom portene og red ut på veien til Caemlyn. Moiraines øyne gransket horisonten mot nordøst. Bak dem hutlet den sotflekkete byen seg sammen ved foten av Den Hvite Broen.