KAPITTEL 37 Den lange jakten

Nynaeve tok et fast grep om tømmene til de tre hestene og myste inn i natten som om hun på et eller annet vis kunne gjennombore mørket og finne Aes Sedaien og Vokteren. Trærne rundt henne lignet svarte, renspiste beinrangler i det svake månelyset. Trærne og mørket dannet et effektivt skjul for det Moiraine holdt på med, hva nå det var. De hadde ikke tatt seg tid til å fortelle henne noe. Et lavt «Pass på at hestene holder seg rolige» fra Lan, og så forsvant de og lot henne stå igjen som en stallgutt. Hun så på hestene og sukket oppgitt.

Mandarb gikk nesten like mye i ett med natten som kappen til herren hans. Den eneste grunnen til at den stridsøvede hingsten lot henne komme så nær, var at Lan selv hadde gitt henne tømmene. Han virket rolig nok nå, men hun husket så altfor godt hvordan leppene trakk seg stille tilbake da hun grep etter bisselet uten å vente på Lans samtykke. Stillheten gjorde at de blottede tennene virket enda farligere. Med et siste vaktsomt blikk på hingsten snudde hun seg og myste i den retningen de andre hadde forsvunnet. Fraværende strøk hun sin egen hest. Hun skvatt til da Aldieb stakk den bleke mulen under hånden hennes, men etter en stund ga hun den hvite hoppen noen klapp.

«Det er vel ingen grunn til å la det gå utover deg,» hvisket hun, «bare fordi eieren din er en kald –» Hun stirret inn i mørket igjen. Hva holdt de på med?

Da de hadde forlatt Hvitebro, red de gjennom landsbyer som syntes uvirkelig normale. Nynaeve skjønte nesten ikke hvordan vanlige landsbyer kunne høre hjemme i en verden av Skyggere og Trolloker og Aes Sedaier. De hadde fulgt Caemlynveien helt til Moiraine lente seg frem i salen på Aldieb og speidet østover, som om hun kunne se den store hovedveien i hele dens lengde, alle de mange fjerdingene til Caemlyn, som om hun kunne se hva som ventet der.

Til slutt pustet Aes Sedaien ut og lente seg tilbake. «Hjulet dreier som Hjulet vil,» mumlet hun, «men jeg kan ikke tro det dreier en slutt på alt håp. Jeg må først ta meg av det jeg kan vite sikkert. Det får bli som Hjulet dreier.» Så vendte hun hoppen mot nord, bort fra veien og inn i skogen. En av guttene befant seg i den retningen sammen med mynten hun hadde gitt ham. Lan fulgte etter.

En siste gang kikket Nynaeve langt etter Caemlynveien. Det var ikke mange mennesker som delte veibanen med dem der, bare et par kjerrer med høye hjul og en tom vogn i det fjerne, en håndfull mennesker til fots med eiendelene sine på ryggen eller stablet på dragkjerrer. Noen av dem innrømmet villig at de var på vei til Caemlyn for å se den uekte Dragen, men de fleste benektet det heftig, særlig de som hadde passert Hvitebro. I Hvitebro hadde hun begynt å tro på Moiraine. Litt mer, i hvert fall. Og det var ingen trøst i det.

Vokteren og Aes Sedaien var nesten ute av syne mellom trærne da hun red etter dem. Hun hastet etter for å ta dem igjen. Lan kikket ofte bakover mot henne og vinket henne frem, men han holdt seg ved siden av Moiraine, og Aes Sedaien stirret fremover.

Det usynlige sporet forsvant en kveld etter at de hadde tatt av fra veien. Moiraine, den uforstyrrelige Moiraine, reiste seg brått fra det lille bålet hvor tekjelen kokte. Øynene hennes videt seg ut. «Det er borte,» hvisket hun til natten.

«Han er… ?» Nynaeve maktet ikke å fullføre spørsmålet. Lys, jeg vet ikke engang hvem av dem det er.

«Han døde ikke,» sa Aes Sedaien sakte, «men han har ikke lenger merket.» Hun satte seg ned igjen. Stemmen var rolig, og det var en stø hånd som løftet kjelen bort fra ilden og slengte i litt te. «I morgen tidlig holder vi den samme retningen. Når jeg kommer nær nok, kan jeg finne ham uten mynten.»

Mens ilden brant ned til en glohaug, rullet Lan seg inn i kappen og sovnet. Nynaeve kunne ikke sove. Hun så bort på Aes Sedaien. Moiraine hadde øynene igjen, men satt oppreist, og Nynaeve visste at hun var våken.

Lenge etter at den siste gloen var forsvunnet, åpnet Moiraine øynene og så på henne. Nynaeve kunne føle smilet til Aes Sedaien gjennom mørket. «Han har fått mynten tilbake, Kloke. Alt vil bli bra.» Med et sukk la hun seg ned på teppene, og snart lå hun i dyp søvn.

Nynaeve hadde vanskelig for å gjøre det samme selv om hun var sliten. Samme hvor mye hun forsøkte å fortrenge bildene, så hun for seg det verste i tankene. Alt vil bli bra. Etter Hvitebro kunne hun ikke lenger få seg til å tro det så lett.

Brått ble Nynaeve rykket opp fra minnene og tilbake til natten: Det lå virkelig en hånd på armen hennes. Hun kvalte skriket som trengte opp gjennom halsen og famlet etter kniven i beltet. Hun grep om knivskaftet før det gikk opp for henne at hånden tilhørte Lan.

Vokterens hette var kastet tilbake, men den kameleonaktige kappen gikk i ett med natten, og det virket som om det utydelige ansiktet svevde i natten, som om hånden på armen hennes kom rett ut av løse luften.

Hun trakk pusten skjelvende. Hun hadde ventet at han skulle kommentere hvor lett det hadde vært å overrumple henne, men i stedet snudde han seg og begynte å grave i saltaskene. «Vi trenger deg,» sa han før han la seg på kne og begynte å feste fotreimene på hestene.

Så snart hestene var sikret, rettet han seg opp, grep hånden hennes og forsvant i natten igjen. Det mørke håret hans smeltet sammen med mørket nesten like godt som kappen, og han laget enda mindre støy enn henne. Motvillig måtte hun innrømme at hun aldri ville klart å holde følge med ham gjennom mørket uten grepet hans til å lede seg. Hun var ikke sikker på om hun kunne rive seg løs hvis han ikke ville slippe henne uansett; han hadde veldig sterke hender.

Da de kom opp på en liten høyde, så vidt stor nok til å bli kalt en ås, sank han i kne og trakk henne ned ved siden av seg. Etter noen øyeblikk kunne hun se at Moiraine også var der. Aes Sedaien satt urørlig i den mørke kappen og kunne tas for å være en skygge. Lan gjorde tegn nedover åssiden mot en stor lysning mellom trærne.

Nynaeve rynket pannen i det svake månelyset, og smilte da hun plutselig forsto. De uklare, bleke flekkene var regelmessige rader av telt. Hun så en mørklagt leir.

«Hvitekapper,» hvisket Lan, «to hundre av dem, kanskje flere. Det er drikkevann der nede. Og gutten vi leter etter.»

«I leiren?» Hun mer følte enn så at Lan nikket.

«Midt i den. Moiraine kan peke rett på ham. Jeg gikk nær nok til å se at han er bevoktet.»

«Han er fange?» sa Nynaeve. «Hvorfor?»

«Jeg vet ikke. Lysets Barn burde ikke interessere seg for en landsbygutt, med mindre det er noe som har gjort dem mistenksomme. Lyset vet at det ikke skal mye til før hvitekappene blir mistenksomme, men likevel bekymrer det meg.»

«Hvordan har du tenkt å befri ham?» Først da han skottet på henne, forsto hun hvor sikker hun hadde vært på at han kunne marsjere inn blant to hundre menn og komme tilbake med gutten. Han er jo tross alt Vokter. Noen av historiene må jo være sanne.

Hun lurte på om han lo av henne, men stemmen hans var rolig og forretningsmessig. «Jeg kan hente ham ut, men han er sannsynligvis ikke i form til å liste seg av gårde. Hvis vi blir sett, får vi to hundre hvitekapper i hælene, og vi må ri to på en hest. Hvis de ikke er for opptatt med andre ting til å forfølge oss. Er du villig til å ta en sjanse?»

«For å hjelpe en emondsmarking? Selvfølgelig! Hva slags sjanse?»

Han pekte inn i mørket igjen, forbi teltene. Denne gangen kunne hun ikke se annet enn skygger. «De tjorede hestene deres. Hvis tauene kuttes nesten over, nok til at de ryker når Moiraine lager en avledningsmanøver, vil hvitekappene være for opptatte med å jage sine egne hester til å følge etter oss. Det er to vakter på den siden av leiren, men hvis du er halvparten så flink som jeg tror du er, vil de ikke oppdage deg.»

Hun svelget tungt. Å snike seg innpå kaniner var én ting, men vakter med sverd og spyd … Så han tror jeg er flink? «Jeg skal gjøre det.»

Lan nikket som om han ikke hadde ventet seg noe mindre. «Enda en ting. I natt er det ulver i nærheten. Jeg så to, og det er sikkert flere.» Han ventet litt, og selv om stemmen var uforandret, hadde hun en følelse av at han var forundret. «Det var nesten som de ville jeg skulle se dem. Uansett kommer de nok ikke til å plage deg. Ulver holder seg vanligvis unna folk.»

«Hvordan skulle jeg vite det?» sa hun søtt. «Jeg som bare har vokst opp blant sauegjetere.» Han gryntet, og hun smilte inn i mørket.

«Vi gjør det nå,» sa han.

Smilet hennes ble borte da hun stirret ned på leiren som var full av bevæpnede menn. To hundre menn med spyd og sverd og… Før hun kunne ombestemme seg, lirket hun kniven ut av sliren og begynte å liste seg vekk. Moiraine fanget armen hennes i et grep som var nesten like sterkt som Lans.

«Vær forsiktig,» sa Aes Sedaien stille. «Når du har skåret over tauene, vender du tilbake så fort du kan. Du er også en del av Mønsteret, og jeg ville ikke ha utsatt deg for fare, ikke mer enn noen av de andre, hvis det ikke hadde vært for at hele verden er i fare.»

Nynaeve gned armen stjålent da Moiraine slapp den. Hun hadde ikke tenkt å la Aes Sedaien få vite at det hadde gjort vondt. Men Moiraine snudde seg for å se på leiren nedenfor dem straks hun slapp taket. Og Vokteren var borte, oppdaget hun forskrekket. Hun hadde ikke hørt ham forsvinne. Må Lyset blinde den fordømte mannen! Raskt heiste hun opp skjørtene for å gi beina bevegelsesfrihet; så skyndte hun seg inn i natten.

Etter det første hastverket, med greiner som knakk under føttene hennes, sakket hun farten. Hun var glad ingen kunne se at hun rødmet. Poenget var å være stille, og hun konkurrerte ikke på noe vis med Vokteren. Ikke det?

Hun ristet tanken av seg og konsentrerte seg om å finne veien gjennom den mørke skogen. I og for seg var det ikke vanskelig, for det svake lyset fra den minkende månen var mer enn nok for en som var blitt opplært av faren hennes, og bakken hellet jevnt og rolig. Men trærne, som sto nakne og avtegnet seg skarpt mot nattehimmelen, minnet henne hele tiden på at dette ikke var noen barnelek. Den klagende vinden minnet altfor mye om Trollokenes jakthorn. Nå da hun var alene i mørket, husket hun at ulvene, som vanligvis flyktet unna mennesker, hadde oppført seg helt annerledes i Tvillingelvene denne vinteren.

Lettelsen flommet gjennom henne som varme da hun endelig kunne lukte hestene. Hun holdt nesten pusten da hun la seg på magen og ålte seg mot vinden og bortover mot lukten.

Hun var helt innpå vaktene før hun så dem marsjere ut av natten og mot henne. De hvite kappene blafret i vinden og skinte nesten i månelyset. De kunne like gjerne ha båret fakler: Flammende fakler kunne ikke ha gjort dem stort mer synlige. Hun stivnet til og forsøkte å gå i ett med bakken. Nesten rett foran henne, mindre enn ti skritt unna, gjorde de holdt med trampende føtter og sto overfor hverandre med spydene på aksel. Bak dem kunne hun skimte skygger som måtte være hester. Det luktet sterkt av stall, av hest og møkk.

«Alt vel i natten,» forkynte en av de hvitkledde skikkelsene. «Må Lyset skinne på oss og beskytte oss mot Skyggen.»

«Alt vel i natten,» svarte den andre. «Må Lyset skinne på oss og beskytte oss mot Skyggen.»

Med dette snudde de og marsjerte inn i mørket igjen.

Nynaeve ventet og telte for seg selv mens vaktene gikk runden to ganger. Hver gang tok det nøyaktig like lang tid, og de gjentok stivt de samme setningene hver gang, ikke et ord mer eller mindre. Ingen av dem kastet så mye som et blikk til siden. De stirret rett frem mens de kom marsjerende opp, og så marsjerte de bort igjen. Hun undret seg på om de ville sett henne hvis hun hadde stått oppreist.

Før natten hadde svelget de hvirvlende kappene for tredje gang, var hun allerede på beina og sprang sammenkrøket mot hestene. Da hun kom nær innpå dem, sakket hun farten for ikke å skremme dyrene. Hvitekappene så kanskje ikke annet enn det som foregikk rett for nesen på dem, men hvis hestene plutselig begynte å knegge, ville de sikkert komme for å undersøke.

Hestene langs tjorepålene – det var mer enn en rad – var en utydelig masse med senkede hoder. Iblant snøftet eller trampet en av hestene i søvne. I det svake månelyset var hun nesten fremme ved den ytterste pålen før hun så den. Hun strakte seg etter tjorelinen, og frøs til idet den nærmeste hesten løftet hodet og så på henne. Tømmen var bundet i en stor løkke rundt den tommetykke tjorelinen som endte i pålen. Et knegg. Hjertet hennes prøvde å hamre seg ut av brystet, og lyden virket høy nok til å varsle vaktene.

Uten å ta øynene fra hesten begynte hun å skjære i tjorelinen, mens hun stadig kjente etter hvor dypt hun hadde skåret. Hesten kastet på hodet, og hun ble kald. Bare et knegg.

Det var bare noen få tynne hampefibre igjen under fingrene hennes. Sakte begynte hun å gå bortover til den neste linen mens hun holdt øye med hesten. Da hun ikke lenger kunne se om den iakttok henne, trakk hun pusten kort og støtvis. Hvis alle var som den, trodde hun ikke det ville gå bra.

Men hestene fortsatte å sove ved den neste tjorelinen, og den neste, og den neste, selv da hun skar seg i tommelen og bet i seg et hyl. Hun sugde på kuttet og kikket vaktsomt i retningen hun hadde kommet fra. Vinden blåste fra henne, og hun kunne ikke lenger høre vaktene utveksle hilsener, men hadde de vært på rett sted, kunne de hørt henne. Hvis de kom for å undersøke lyden, ville vinden hindre henne i å høre noe før de var rett foran henne. På tide å dra. Med fire av fem hester løpende fritt vil de ikke kunne jage noen.

Men hun kunne ikke røre seg. Hun kunne se for seg Lans øyne når hun fortalte hva hun hadde gjort. Øynene ville ikke anklage henne for noe: Hun hadde tenkt rett, og han hadde ikke ventet noe mer av henne. Hun var en Klok, ikke en forbasket uovervinnelig Vokter som kunne gjøre seg så godt som usynlig. Med sammenbitte kjever gikk hun bort til den siste tjorelinen. Den første hesten var Bela.

Det var umulig å ta feil av den tettbygde, raggete skapningen, og det ville være for stort et sammentreff å finne en annen hest som henne her og nå. Plutselig skalv hun av glede over at hun ikke hadde utelatt den siste linen. Armene og beina skalv så hun var redd for å røre linen, men tankene var like klare som vannet i Vinkilden. Samme hvilken av guttene som var i leiren, var Egwene også der. Og hvis de dro videre med flere ryttere på hver hest, ville noen av Lysets Barn ta dem igjen, uansett hvor mye hestene var spredt, og da ville noen av dem dø. Hun var like sikker som om hun hadde lyttet til vinden. Det stakk som nåler i henne av frykt, frykt for hvordan hun kunne være så sikker. Dette hadde ikke noe med avlinger og sykdommer å gjøre. Hvorfor fortalte Moiraine meg at jeg kunne bruke Kraften? Hvorfor kunne hun ikke la meg være i fred?

Underlig nok fikk frykten skjelvingen til å stoppe. Da hun skar over denne linen som hun hadde skåret over de andre, var hendene like stødige som om hun malte urter hjemme i sitt eget hus. Hun stakk kniven tilbake i sliren og løsnet tømmene til Bela. Den raggete hoppen våknet med et rykk og kastet på hodet, men Nynaeve strøk henne over mulen og hvisket beroligende i øret hennes. Bela prustet litt og virket fornøyd.

Andre hester langs denne linen var også våkne, og de så på henne. Hun tenkte på Mandarb mens hun nølende strakte seg etter de neste tømmene, men denne hesten hadde ikke noe imot en fremmed hånd. Det virket faktisk som om den gjerne ville bli klappet over mulen som Bela. Hun grep hardt om Belas tømmer og surret de andre rundt hånden. Hele tiden kikket hun nervøst på leiren. De bleke teltene var bare tredve skritt unna, og hun kunne se menn mellom dem. Hvis de merket at hestene beveget seg, hvis de kom for å undersøke …

Desperat ønsket hun at Moiraine ikke ville vente til hun kom tilbake. Det var det samme hva Aes Sedaien hadde tenkt å gjøre, bare hun gjorde det nå. Lys, få henne til å gjøre det nå, før…

Brått flerret et lyn natten over henne, og et øyeblikk fortrengte det mørket. Tordenen skrallet så hardt mot ørene at hun trodde knærne skulle gi etter. Et takket, gaffelformet lyn boret seg ned i bakken like ved hestene og sprutet jord og steiner som en fontene. Braket fra den sønderrevne jorden kjempet mot tordenen. Hestene ble gale og skrek og steilet; tjorelinene røk som hyssing der hun hadde skåret dem over. Et nytt lyn skar ned før bildet av det første hadde bleknet.

Nynaeve var for opptatt til å triumfere. Da det braket første gang, gjorde Bela et rykk i én retning mens den andre hesten steilet i motsatt retning. Hun trodde armene skulle bli dratt av ledd. I et endeløst øyeblikk hang hun i løse luften mellom hestene, og skriket druknet i det neste braket. Igjen slo lynet ned, igjen og igjen i et uopphørlig rasende brøl fra himmelen. Da hestene ble hindret i å gå i den retningen de ville, tumlet de tilbake og lot henne falle ned. Hun ville helst krype sammen på bakken og lindre de forpinte skuldrene, men det var ikke tid. Bela og den andre hesten klemte henne mellom seg. Øynene rullet vilt til bare det hvite var synlig, og det var fare for at de skulle rive henne over ende og trampe henne ned. Hun tvang armene sine til å løfte seg, grep Belas man og halte seg opp på ryggen til den ustyrlige hoppen. De andre tømmene var fremdeles surret rundt håndleddet hennes, og de skar seg inn i huden.

Hun måpte da en lang grå skygge kom snerrende forbi. Det virket som den ignorerte henne og og de to hestene, men tennene glefset etter de halvgale dyrene som nå styrtet til alle kanter. Enda en skygge fulgte tett etter. Nynaeve ville skrike igjen, men det kom ingen lyder. Ulver! Må Lyset hjelpe oss! Hva er det Moiraine driver med?

Hun sparket hælene i siden på Bela, men det var unødvendig. Hoppen løp, og den andre var mer enn glad for å kunne følge etter. Hvor som helst, bare de kunne løpe, bare de kunne unnslippe ilden fra himmelen som drepte natten.

Загрузка...