Verdens Øye

KAPITTEL 19 Skyggers Hvile

Knuste brosteiner knaste under hestehovene da Lan ledet dem inn i byen. Hele byen var knust, etter det Rand kunne se, og forlatt som Perrin hadde sagt. Ikke så mye som en due beveget seg, og ugress, som for det meste var gammelt og dødt, sprengte seg ut mellom sprekker i veggene og brolegningen. Det fantes flere bygninger med sammenrast tak enn hele. Veltede vegger hadde spredt stein og mur ut i gatene. Tårnene sluttet brått og forrevent som splintrede stokker. Store skrothauger med noen få forkrøplede trær i skråningene kunne være rester etter palasser eller hele kvartaler.

Det som sto igjen, var likevel nok til å ta pusten fra Rand. Den største bygningen i Baerlon ville ha forsvunnet i skyggen på nesten alt her. Overalt så han bleke marmorpalasser med enorme kupler. Det virket som om hver bygning hadde minst én kuppel; noen hadde fire eller fem, og alle var formet forskjellig. Lange søyleganger strakte seg hundrevis av skritt mot tårn som syntes å nå helt opp til himmelen. I veikryssene sto en bronsefontene eller alabastspiret til et monument, eller en statue på en pidestall. Selv om fontenene var tørre, de fleste spirene sammenraste og statuene sprukne, var resten så storslagent at han bare kunne måpe.

Og jeg som trodde at Baerlon var en by! Brenne meg, som Thom må ha ledd i skjegget. Moiraine og Lan også.

Han var så opptatt av å stirre at han ble overrasket da Lan plutselig stoppet foran en hvit steinbygning som en gang hadde vært dobbelt så stor som Løven og Kronhjorten i Baerlon. Det var ingenting som kunne fortelle hva den hadde vært den gang byen var levende og storslagen, kanskje til og med vertshus. Bare et tomt skall var igjen av de øverste etasjene – kveldshimmelen var synlig gjennom tomme vindusrammer, både glass og treverk var forsvunnet for lenge siden –men første etasje virket uskadet.

Moiraine, som fremdeles satt med hendene på salknappen, gransket bygningen oppmerksomt før hun nikket. «Dette får holde.»

Lan steg av og løftet ned Aes Sedaien. «Ta hestene med inn,» kommanderte han. «Finn et bakrom vi kan bruke til stall. Kom igjen, gårdsgutter. Dette er ikke landsbytorget.» Han forsvant inn mens han fremdeles bar på Aes Sedaien.

Nynaeve karet seg ned og skyndte seg etter ham, mens hun knuget vesken med urter og salver. Egwene fulgte rett bak henne. De lot ridedyrene stå igjen.

«Ta hestene med inn,» mumlet Thom tørt og blåste i bartene. Stiv og støl klatret han ned, masserte korsryggen, sukket tungt og grep Aldiebs tøyler. «Vel?» sa han og løftet et øyebryn mot Rand og vennene.

De skyndte seg å stige ned og samlet sammen resten av ridedyrene. Døråpningen manglet både karmer og dør og var bred nok til å få dyrene igjennom, selv med to i bredden.

Innenfor lå et stort rom, like bredt som bygningen, med skitne fliser på gulvet og noen fillete veggtepper som var bleknet til en matt brunfarge. Det så ut som de ville ramle sammen bare noen rørte ved dem. Det var alt. Lan hadde laget plass i det nærmeste hjørnet til Moiraine med hennes og sin egen kappe. Nynaeve mumlet noe om støv, men hun knelte ved siden av Aes Sedaien og rotet i vesken, som Egwene holdt åpen.

«Det kan nok hende at jeg ikke liker henne, det er sant,» sa Nynaeve til Vokteren da Rand, som hadde med seg Bela og Sky, kom inn bak Thom, «men jeg hjelper alle som trenger det, enten jeg liker dem eller ikke.»

«Det var ingen beskyldning, Kloke. Jeg ba deg bare om å være forsiktig med urtene.»

Hun kikket på ham fra øyekroken. «Faktisk trenger hun urtene mine, og det gjør du også.» Stemmen var syrlig til å begynne med, og ble beskere etter hvert. «Faktisk er det begrenset hvor mye hun kan gjøre, selv med Den Ene Kraften sin, og nå har hun gjort alt hun kan gjøre uten å kollapse. Faktisk kan sverdet ditt ikke hjelpe henne nå, Herre av De Syv Tårn, men det kan urtene mine.»

Moiraine la en hånd på Lans arm. «Ta det med ro, Lan. Hun mener ikke noe vondt med det. Hun vet bare ikke bedre.» Vokteren snøftet hånlig.

Nynaeve sluttet å rote i vesken og så strengt på ham, men det var Moiraine hun henvendte seg til: «Det er mye jeg ikke vet. Hva er det denne gangen?»

«For det første,» svarte Moiraine, «trenger jeg bare litt hvile. For det andre er jeg enig med deg. Dine evner og kunnskaper vil bli nyttigere enn jeg trodde. Hvis du nå hadde noe som kunne hjelpe meg å få sove i en time, og som ikke gjør meg sløv etterpå –?»

«En tynn te av revehale, marisin og –»

Rand gikk glipp av resten da han fulgte Thom inn i et rom bak det første, et rom som var like stort og enda tommere. Her var det bare støv, et tykt lag som ikke var blitt forstyrret før de kom. Det var ikke engang spor etter fugler eller smådyr over gulvet.

Rand begynte å sale av Bela og Sky, Thom tok Aldieb og vallaken sin, og Perrin tok sin hest og Mandarb. Alle unntatt Matt. Han slapp tømmene midt i rommet. Det var to døråpninger der, i tillegg til den de hadde brukt.

«Smug,» forkynte Matt, etter å ha trukket hodet sitt tilbake fra den første. Alle kunne se såpass fra der de sto. Den andre døråpningen var bare et svart rektangel i bakveggen. Matt gikk sakte igjennom, men kom ut igjen mye raskere mens han energisk børstet gammelt spindelvev fra håret. «Ingenting der inne,» sa han, og kikket ut i smuget enda en gang.

«Har du tenkt å ta deg av hesten din?» sa Perrin. Han var allerede ferdig med sin, og løftet salen av Mandarb. Underlig nok hadde han ingen vanskeligheter med den fyrige hingsten, selv om den kikket vaktsomt på ham. «Ingen gjør det for deg.»

Matt kastet et siste blikk på smuget, sukket og gikk bort til hesten sin.

Mens Rand la Belas sal på gulvet, merket han at Matt så nedtrykt ut. Øynene syntes å være tusen fjerdinger borte, og han beveget seg viljeløst.

«Har du det bra, Matt?» sa Rand. Matt løftet salen fra hesten sin og sto med den i nevene. «Matt? Matt!»

Matt skvatt til og mistet nesten salen. «Hva? Åh. Jeg… jeg bare tenkte.»

«Tenkte?» huiet Perrin der han byttet ut Mandarbs bissel med en hestehårsgrime. «Du sov.»

Matt rynket brynene. «Jeg tenkte på … det som skjedde tidligere. På de ordene som jeg…» Alle snudde seg for å se på ham, ikke bare Rand, og han flyttet urolig på seg. «Dere hørte jo hva Moiraine sa. Det er som om en død mann snakket med munnen min. Jeg liker det ikke.» Han skulte bistert da Perrin klukklo.

«Aemons krigsrop, sa hun – ikke sant? Kanskje du er den gjenfødte Aemon. Slik som du alltid snakker om hvor kjedelig det er i Emondsmark, skulle jeg tro du ville likt det – å være en gjenfødt heltekonge.»

«Ikke si det!» Thom trakk pusten dypt; alle stirret på ham. «Det er farlig snakk, tullsnakk. De døde kan gjenfødes eller overta en levende kropp, og det er ikke noe man burde ta lett på.» Thom trakk pusten dypt igjen for å roe seg før han fortsatte. «Det gamle blodet, sa hun. Blodet, ikke en død mann. Jeg har hørt at det kan skje noen ganger. Hørt det, skjønt jeg egentlig aldri trodde… Det var røttene dine, gutt. En linje fra deg til din far til din bestefar, helt tilbake til Manetheren og kanskje enda lenger. Vel, nå vet du at familien din er gammel. Du burde nøye deg med det og være glad til. De fleste vet ikke mer enn at de har en far.»

Noen av oss kan ikke engang være sikre på det, tenkte Rand bittert. Kanskje Den Kloke hadde rett. Lys, jeg håper det.

Matt nikket til det barden sa. «Jeg får vel det. Det er bare … tror du dette har noe å gjøre med det som skjer med oss? Trollokene og alt det der? Jeg mener… å, jeg vet ikke hva jeg mener.»

«Jeg tror du burde glemme de tankene, og heller konsentrere deg om å komme deg herfra og i sikkerhet.» Thom fant frem langpipa fra et sted innenfor kappen. «Og jeg tror det er på tide å ta seg en røyk.» Han viftet med pipa i retning av dem før han forsvant inn i det første rommet.

«Vi er alle sammen om dette,» sa Rand til Matt.

Matt ristet på seg og lo, det lød som et kort bjeff. «Greit. Vel, for å snakke om noe mer vi er sammen om, nå da vi er ferdige med hestene. Hvorfor går vi ikke og ser litt mer av denne byen? En ordentlig by, og ingen folkemengder som dytter til deg eller knuffer deg i siden. Ingen som griner på de lange nesene sine av oss. Det er fremdeles en time eller to med dagslys.»

«Glemmer du ikke Trollokene?» spurte Perrin.

Matt ristet foraktelig på hodet. «Lan sa at de ikke ville vise seg her inne, husker du ikke det? Du må høre etter hva folk sier.»

«Jeg husker det,» sa Perrin. «Og jeg hører etter. Denne byen –Aridhol? – var en av Manetherens allierte. Ser du? Jeg hører etter.»

«Aridhol må ha vært den største byen under Trollok-krigene,» sa Rand, «hvis Trollokene fremdeles er redd den. De var ikke redde for å komme inn til Tvillingelvene, og Moiraine sa at Manetheren var en torn i foten på Den Mørkeste.»

Perrin løftet hendene. «Ikke nevn Nattens Hyrde. Vær så snill?»

«Hva sier dere?» lo Matt. «Kom igjen.»

«Vi burde spørre Moiraine,» sa Perrin, og Matt løftet hendene avvergende.

«Spørre Moiraine? Tror du hun vil slippe oss av syne? Og hva med Nynaeve? Blod og aske, Perrin, hvorfor ikke spørre madam Luhhan når du først er i gang?»

Perrin nikket motstrebende, og Matt snudde seg smilende mot Rand. «Hva med deg? En ordentlig by? Med palasser!» Han lo lurt. «Og ingen hvitekapper som stirrer på oss.»

Rand ga ham et surt blikk, men nølte bare et øyeblikk. Palassene var som fortellingene til en barde. «Javel, da.»

De gikk stille for ikke å bli hørt i det andre rommet. De forsvant ut i smuget og fulgte det bort fra inngangspartiet og over til en gate på den andre siden. De gikk fort, og da de var kommet et kvartal fra den hvite steinbygningen, begynte Matt plutselig å hoppe og sprette.

«Fri.» Han lo. «Fri!» Han saktnet farten til han danset i ring og stirret seg leende omkring. Kveldsskyggene strakte seg lange og ujevne, og den synkende solen forgyllet ruinbyen. «Har dere noen gang drømt om en by som denne? Har dere?»

Også Perrin lo, men Rand trakk beklemt på skuldrene. Dette var ikke som byen i den første drømmen, men likevel… «Hvis vi skal få sett noe,» sa han, «bør vi raske på. Det er ikke så mye dagslys igjen.»

Det virket som om Matt ville se alt, og han slepte de andre entusiastisk etter seg. De klatret over støvete fontener med bassenger som var store nok til å romme alle i Emondsmark, og vandret inn og ut av tilfeldig valgte bygninger, men alltid de største de fant. Noen forsto de hva var, andre ikke. Et palass var helt tydelig et palass, men hva var en enorm bygning med en hvit kuppel så stor som en ås utvendig og et kjemperom inni? Eller en plass omgitt av vegger, men åpen mot himmelen og stor nok til å inneholde hele Emondsmark, omkranset av rekke på rekke på rekke med steinbenker?

Matt ble utålmodig da de ikke fant annet enn støv eller oppsmuldret stein og fargeløse filler av veggtepper som raknet under fingertuppene. Et sted sto noen trestoler stablet mot veggen, og alle ramlet fra hverandre da Perrin plukket opp en.

Palassene, med sine store tomme rom, noen som kunne inneholdt hele Vertshuset Vinkilden med ekstra takhøyde og klaring på alle kanter, fikk Rand til å tenke for mye på folkene som en gang hadde bygd dem. Han trodde alle i Tvillingelvene kunne ha stått under den kuppelen, og når det gjaldt stedet med steinbenkene… Han innbilte seg nesten at han så folk i skyggene, folk som stirret misbilligende på de tre inntrengerne som forstyrret deres hvile.

Til slutt ble selv Matt sliten, samme hvor storslagne bygningene var, og han husket at de bare hadde fått en times søvn natten før. Alle begynte å tenke på det. Gjespende satt de på trappetrinnene foran en høy bygning med rekke på rekke av steinsøyler. De diskuterte hva de skulle gjøre.

«Vi må tilbake,» sa Rand, «og få oss litt søvn.» Han holdt hånden for munnen, og etterpå sa han: «Sove. Det er alt jeg vil.»

«Sove kan du gjøre når som helst,» sa Matt bestemt. «Se hvor vi er. Ruiner av en by. Skatter.»

«Skatter?» Det knaket i Perrins kjever. «Det er ingen skatter her. Finnes ikke annet enn støv.»

Rand skygget med hånden for øynene. Solen var en rød ball like over hustakene. «Det er sent, Matt. Det blir mørkt snart.»

«Det kunne være en skatt her.» Matt holdt tappert på sitt. «Og forresten har jeg lyst til å klatre opp i et av tårnene. Se på det der borte. Det er helt. Jeg vedder på at det er en fantastisk utsikt fra toppen. Hva sier dere?»

«Tårnene er ikke sikre,» sa en mannsstemme bak dem.

Rand spratt opp og snurret rundt med hånden på sverdhjaltet, og de andre var like raske.

En mann sto i skyggene mellom søylene på toppen av trappen. Han tok et halvt skritt frem, løftet hendene for å beskytte øynene, og trådte tilbake. «Unnskyld meg,» sa han glatt. «Jeg har visst vært for lenge i mørket. Øynene mine har ikke vennet seg til lyset.»

«Hvem er du?» Rand syntes uttalen virket underlig, selv etter Baerlon. Noen ord uttalte han så rart at Rand nesten ikke forsto dem. «Hva gjør du her? Vi trodde byen var forlatt?»

«Jeg er Mordeth.» Han tidde som om han ventet at de skulle gjenkjenne navnet. Da ingen viste tegn til det, mumlet han lavt og fortsatte. «Jeg kunne spørre dere om det samme. Det har ikke vært noen i Aridhol på lang tid. Lang, lang tid. Jeg hadde ikke ventet å Finne tre unge menn vandrende gatelangs.»

«Vi er på vei til Caemlyn,» sa Rand. «Vi stoppet for å finne ly for natten.»

«Caemlyn,» sa Mordeth sakte. Han rullet navnet rundt tungen; så ristet han på hodet. «Ly for natten, sa du? Kanskje dere vil bli med meg?»

«Du har ennå ikke sagt hva du gjør her,» sa Perrin.

«Hva? leg er på skattejakt, selvfølgelig.»

«Har du funnet noe,» spurte Matt opphisset.

Rand syntes Mordeth smilte, men i skyggene kunne han ikke være sikker. «Det har jeg,» sa mannen. «Mer enn jeg hadde ventet. Mye mer. Mer enn jeg kan bære med meg. Jeg hadde aldri ventet å finne tre sterke unge menn. Hvis dere vil hjelpe meg å bære det jeg kan ta med til hestene mine, kan dere dele resten. Ta så mye dere makter å bære. Alt det jeg lar ligge igjen, vil andre lykkejegere raske med seg før jeg kan vende tilbake.»

«Jeg sa jo at det måtte finnes en skatt et sted som dette,» utbrøt Matt. Han pilte opp trappen. «Vi skal hjelpe deg å bære, bare ta oss med til skatten.» Han og Mordeth forsvant dypere inn i skyggene mellom søylene.

Rand kikket på Perrin. «Vi kan ikke gå fra ham.» Perrin skottet mot den synkende solen og nikket.

De gikk vaktsomt opp trappen. Perrin passet på at øksa satt løst i belteløkken. Rand knuget sverdhjaltet. Men Matt og Mordeth ventet blant søylene; Mordeth med armene i kors, mens Matt myste utålmodig innover.

«Kom,» sa Mordeth. «Jeg skal vise dere skatten.» Han gled inn, og Matt fulgte etter. Det var nesten ikke annet å gjøre enn å fortsette.

Hallen innenfor lå i skygge, men Mordeth dreide nesten med det samme til siden og fant noen trapper som gikk i spiral nedover. Det ble stadig mørkere til de famlet seg gjennom et stummende mørke. Rand følte seg frem med en hånd langs veggen, usikker på om det ville være et nytt trinn å sette foten på. Selv Matt begynte å bli nervøs, hvis man skulle dømme etter stemmen da han sa: «Det er veldig mørkt her.»

«Ja, ja,» svarte Mordeth. Det virket ikke som om mannen ble plaget av mørket. «Det er lys lenger ned. Kom.»

Vindeltrappen endte i en korridor som var svakt opplyst av spredte, osende fakler i jernfester på veggene. I det flakkende lyset fikk Rand for første gang sett nøyere på Mordeth, som hastet videre uten å stoppe, mens han gjorde tegn til at de skulle følge ham.

Det var noe rart med ham, tenkte Rand, men han kunne ikke avgjøre akkurat hva det var. Mordeth var en glatt, noe overvektig mann, med tunge øyelokk som fikk det til å virke som om han skjulte seg bak noe mens han stirret. Han var kort og helt skallet, og gikk som om han var høyere enn noen av dem. Klærne lignet såvisst ikke på noe Rand hadde sett før. Trange svarte knebukser og myke røde støvler med skaftene brettet ned til anklene. En lang rød vest rikelig brodert med gull, og en snøhvit skjorte med vide ermer hvor mansjettene rakk nesten til knærne. Det var bestemt ikke klær å gå i når man lette etter skatter i en ruinby. Men det var noe helt annet som fikk ham til å virke underlig.

Korridoren endte i et rom med flislagte vegger, og han glemte alle merkverdigheter ved Mordeth. Gispet som unnslapp ham, var et ekko av vennenes. Også her kom lyset fra noen osende fakler som satte flekker i taket og ga alle mer enn én skygge, men dette lyset ble reflektert tusen ganger av edelsteiner og gull som lå i dynger på gulvet, berg av mynter og juveler, drikkekrus og tallerkener og fat, forgylte, juvelbesatte sverd og dolker. Alt sammen lå skjødesløst stablet i hoftehøye hauger.

Med et rop sprang Matt frem og kastet seg på kne foran en av haugene. «Sekker,» sa han åndeløst, mens han fingret med gullet. «Vi trenger sekker for å få med oss alt.»

«Vi kan ikke bære alt,» sa Rand. Han kikket hjelpeløst rundt seg. Alt gullet kjøpmennene brakte med seg til Emondsmark på et helt år, ville ikke ha utgjort en tusendel av en slik haug. «Ikke nå. Det er nesten mørkt.»

Perrin dro ut en øks og slengte skjødesløst bort kjedene som hadde hektet seg rundt den. Juveler glitret langs det skinnende svarte skaftet, og et sirlig gullmønster var gravert over dobbeltbladet. «I morgen, da,» sa han, og løftet øksa med et smil. «Moiraine og Lan vil sikkert forstå når vi viser dem dette.»

«Dere er ikke alene?» sa Mordeth. Han hadde latt dem løpe forbi ham inn i skattkammeret, men nå fulgte han etter. «Hvem er ellers sammen med dere?»

Matt, som sto med hendene begravd til håndleddene i herligheten foran seg, svarte fraværende: «Moiraine og Lan. Og så er det Nynaeve og Egwene og Thom. Han er en barde. Vi skal til Tar Valon.»

Rand måtte trekke pusten. Stillheten fra Mordeth gjorde at han så på mannen.

Mordeths ansikt fortrakk seg av raseri og frykt. Han flekket tenner. «Tar Valon!» Han hyttet med nevene til dem. «Tar Valon! Dere sa at dere var på vei til denne … denne … Caemlyn. Dere løy for meg!»

«Hvis du fremdeles vil,» sa Perrin til Mordeth, «kan vi komme tilbake i morgen og hjelpe deg.» Omhyggelig la han øksa fra seg på haugen av juvelbesatte begere og smykker. «Hvis du vil.»

«Nei. Det vil si…» Mordeth stønnet og ristet på hodet som om han ikke greide å bestemme seg. «Ta hva dere vil. Bortsett fra… Bortsett fra…»

Med ett forsto Rand hva det var ved mannen som hadde naget ham. De spredte faklene i korridoren hadde gitt hver av dem en ring av skygger, akkurat som faklene i skattkammeret gjorde. Det var bare det at… Han var så rystet at han sa det høyt. «Du har ingen skygge.»

Et beger falt med et smell fra Matts hånd.

Mordeth nikket, og for første gang åpnet de kjøttfulle øyelokkene seg helt. Det velfødde ansiktet virket plutselig magert og sultent. «Så.» Nå sto han rankere og virket høyere. «Det er bestemt.» Med ett var det ikke bare som om det virket sånn. Som en ballong este Mordeth, ansiktet fortrakk seg, hodet presset mot taket og skuldrene dunket i veggene. Han fylte hele enden av rommet og avskar fluktruten. Med hule kinn og tennene blottet i et snerr strakte han ut hender som var store nok til å omslutte et mannshode.

Med et hyl spratt Rand bakover. Da føttene hektet seg fast i en gulllenke, deiset han i gulvet og fikk luften slått ut av lungene. Han strevde for å få igjen pusten og strevde samtidig med å trekke sverdet, for kappen hadde viklet seg rundt hjaltet. Vennenes skrik fylte rommet, og gullfat og drikkekrus skramlet over gulvet. Med ett dirret et forpint skrik i Rands ører.

Nesten hulkende greide han til slutt å puste inn, samtidig som han fikk sverdet klar av balgen. Forsiktig kom han seg på beina. Han lurte på hvem det var av vennene som hadde skreket slik. Perrin stirret storøyd på ham fra den andre siden av rommet, mens han huket seg ned og løftet øksa som om han skulle til å felle et tre. Matt kikket rundt seg fra den andre siden av haugene med skatter og knuget en dolk han hadde snappet til seg.

Noe beveget seg i de mørkeste skyggene, og alle skvatt til. Det var Mordeth som presset knærne mot brystet og krøp sammen så langt inn i hjørnet han kunne komme.

«Han lurte oss,» stønnet Matt. «Det var et knep.»

Mordeth kastet hodet tilbake og ulte, og veggene dirret så støvet drev. «Dere er alle døde!» ropte han. «Alle døde!» Han spratt opp og stupte tvers over rommet.

Rand gapte og mistet nesten sverdet. Idet Mordeth stupte gjennom rommet, strakte han seg ut og ble tynnere, som tråder av røyk. Da han var tynn som en finger, traff han en sprekk i veggen og forsvant inn i den. Et siste skrik hang igjen i rommet; det løste seg sakte opp etter at han var borte.

«Dere er alle døde!»

«La oss komme oss bort herfra,» sa Perrin matt. Han grep hardere om øksa og prøvde å se til alle kanter på én gang. Uten at han merket det ble gullsmykker og edelsteiner spredt omkring under føttene hans.

«Men skatten,» protesterte Matt. «Vi kan ikke dra fra den nå.»

«Jeg vil ikke ha noe av dette,» sa Perrin og snudde seg fremdeles fra side til side. Han hevet stemmen og ropte til veggene. «Det er din skatt, hører du? Vi vil ikke ha noe av den!»

Rand stirret sint på Matt. «Vil du han skal komme etter oss? Eller har du tenkt å fylle lommene helt til han kommer tilbake med ti til av samme sorten?»

Matt bare pekte på alt gullet og juvelene. Men før han fikk sagt noe, hadde Rand grepet den ene armen og Perrin den andre. De drev ham ut av rommet mens Matt strittet imot og ropte om skatten.

Før de hadde gått ti skritt nedover korridoren, begynte det svake lyset bak dem å bli enda svakere. Faklene i skattkammeret sluknet. Matt sluttet å rope, og de satte opp farten. Den første fakkelen utenfor rommet sluknet, så den neste. Da de nådde vindeltrappen, var det ikke lenger nødvendig å slepe Matt. Alle tre løp med mørket tett etter seg. Selv det stummende mørket i trappen fikk dem bare til å nøle et øyeblikk før de spurtet oppover mens de ropte av sine lungers fulle kraft. De ropte for å skremme alt som måtte stå på lur, ropte for å minne seg selv på at de ennå levde.

De braste ut i hallen over, skled og ramlet på den støvete marmoren, karet seg ut mellom søylene, tumlet ned trappen og landet i en forslått haug ute i gaten.

Rand kom seg løs og plukket Tams sverd opp fra fortauet. Han kikket seg nervøst rundt. Mindre enn halve solen var synlig over hustakene. Skyggene strakte seg ut som mørke hender som så enda mørkere ut fordi det ennå var lyst, og de fylte nesten gaten. Han skalv. Skyggene lignet Mordeth som strakte ut armene.

«I det minste er vi i sikkerhet.» Matt reiste seg fra bunnen av haugen og børstet av seg støv i en skjelvende etterligning av hans vanlige manerer. «Og i det minste fikk jeg –»

«Er vi?» sa Perrin.

Rand visste at det ikke var innbilning denne gangen. Det prikket i nakkehuden. Noe voktet på dem fra mørket i søylegangen. Han snurret rundt og stirret på bygningene over veien. Han følte øyne på seg derfra også. Han grep hardere om hjaltet, selv om han lurte på hva det kunne være godt for. Øynene var overalt. De andre kikket vaktsomt rundt seg, og han visste at de også følte det.

«Vi holder oss i midten av gaten,» sa han hest. De møtte øynene hans; de virket like redde som han. Han svelget tungt. «Vi holder oss midt i gaten og så langt fra skyggene som mulig. Og vi går fort.»

«Går veldig fort,» istemte Matt.

Iakttakerne fulgte dem. Eller også var det mange iakttakere, mange øyne som stirret ut av nesten hver eneste bygning. Rand kunne ikke se noe bevege seg samme hvor mye han forsøkte, men han følte øynene, ivrige, sultne. Han visste ikke hva som var verst. Tusener av øyne, eller bare noen få, som fulgte dem.

På strekninger hvor solen fremdeles nådde dem, saktnet de farten litt mens de nervøst myste inn i mørket som alltid syntes å ligge foran dem. Ingen av dem var ivrige etter å gå inn i skyggene, og ingen av dem var sikre på om ikke noe lå på lur. Iakttakernes forventning var tydelig hver gang en skygge strakte seg over gaten og sperret veien for dem. De løp skrikende forbi slike steder. Rand syntes han kunne høre tørr, raslende latter.

Da tussmørket kom sigende, fikk de til slutt øye på den hvite steinbygningen. Det virket som om de hadde forlatt den for flere dager siden. Plutselig forsvant de voktende øynene. Fra et steg til det neste var de borte. Uten et ord begynte Rand å småløpe, og vennene fulgte etter; så løp de i full fart helt til de peste inn gjennom døråpningen og falt stønnende sammen.

Det brant et lite bål midt på flisegulvet, og røyken forsvant gjennom et hull i taket på et vis som minnet ubehagelig om Mordeth. Bortsett fra Lan var alle samlet rundt flammene, og de reagerte høyst forskjellig. Egwene varmet hendene over ilden da de sprang inn i rommet, og hun skvatt og tok seg til halsen. Da hun så hvem det var, ble forsøket på et knusende blikk fullstendig spolert av et lettet sukk. Thom bare mumlet noe rundt pipemunnstykket, men Rand hørte ordet «tullinger» før barden fortsatte å rake i flammene med en kjepp.

«Vettløse ullhoder!» glefset Den Kloke. Hun var breddfull av harme og forbitrelse. Øynene gnistret, og hun hadde ildrøde flekker i kinnene. «Hvorfor i Lysets Navn løp dere av gårde på den måten? Gikk det bra? Har dere ikke vett i det hele tatt? Lan er ute og leter etter dere, og dere er heldigere enn fortjent hvis han ikke banker litt fornuft inn i dere når han kommer tilbake.»

Aes Sedaiens ansikt røpet ingen uro i det hele tatt, men da hun fikk se dem, slapp hendene det krampaktige taket i kjoletøyet. Det Nynaeve hadde gitt henne, måtte ha hjulpet, for hun hadde kommet seg på beina. «Dere skulle ikke gjort det dere gjorde,» sa hun med en stemme like klar og rolig som et tjern i Vannskog. «Vi får snakke om det senere. Noe har skjedd der ute, ellers ville dere ikke kommet ramlende inn gjennom døren på den måten. Fortell.»

«Du sa at det var trygt,» klaget Matt mens han kom seg på beina. «Du sa at Aridhol var en alliert av Manetheren, og at Trollokene ikke ville komme inn i byen, og –»

Moiraine trådte frem så brått at Matt tidde med åpen munn, og Rand og Perrin ble stående på kne der de var i ferd med å kare seg på beina. «Trolloker? Så dere Trolloker innenfor murene?»

Rand svelget. «Ikke Trolloker,» sa han, og så begynte alle tre å snakke opphisset i munnen på hverandre.

Matt begynte med da de fant skatten, og det hørtes nesten ut som om han hadde gjort det alene. Perrin forklarte hvorfor de ikke hadde sagt noe da de gikk ut. Rand hoppet rett til det han trodde var viktig, nemlig da de møtte den fremmede i søylegangen. Men de var så opphisset at ingen fortalte noe i den rekkefølgen det hadde skjedd. Når en av dem tenkte på noe, plumpet han ut med det uten tanke på hva som kom før eller etter, eller hvem som sa hva. Iakttakerne. De bablet lenge om iakttakerne.

Det gjorde fortellingen usammenhengende, men frykten skinte igjennom. Egwene sendte nervøse øyekast gjennom de tomme vinduene ut mot gaten. Der ute forsvant de siste restene av tussmørket, og ilden inne virket liten og svak. Thom tok pipa ut av munnen og lyttet med rynket panne og hodet på skakke. Moiraines øyne viste tegn til bekymring, men ikke mer enn rimelig. Helt til…

Med ett hveste Aes Sedaien og grep Rand hardt i albuen. «Mordeth! Er dere sikre på det navnet? Dere må være helt sikre, alle sammen! Mordeth?»

De mumlet samtykkende, forbløffet over hvor heftig Aes Sedaien var.

«Rørte han ved dere?» spurte hun. «Ga han dere noe, eller gjorde dere noe for ham? Jeg må vite det.»

«Nei,» sa Rand. «Ingen av oss. Ikke noe slikt.»

Perrin nikket at han var enig og la til: «Han forsøkte bare å drepe oss. Er ikke det nok? Han este ut, fylte halve rommet og ropte at vi alle var døde menn før han forsvant.» Han viste med hendene. «Som røyk.» Egwene ga fra seg et lite klynk.

Matt vred seg grettent. «Sikkert, sa du! Alt det snakket om at Trollokene ikke kunne komme hit. Hva skulle vi tenke om det?»

«Tydeligvis tenkte du ikke i det hele tatt,» sa hun, igjen rolig og fattet. «Hvem som helst ville passe seg et sted der Trollokene var redde for å gå inn.»

«Matts påfunn,» sa Nynaeve med visshet i stemmen. «Han finner alltid på pek, og de som er sammen med ham mister det lille vettet de ble født med.»

Moiraine nikket kort, men øynene var festet på Rand og vennene. «Sent i Trollok-krigene slo en hær leir innenfor disse ruinene – Trolloker, Mørkefrender, Myrddraaler, Svartefyrster, tusener i alt. Da de ikke vendte tilbake, ble speidere sendt innenfor murene. Speiderne fant våpen, biter av rustninger og blodsprut overalt. Og meldinger skriblet på veggene med Trollokenes skrift. De ba Den Mørkeste hjelpe dem i deres siste time. Menn som senere kom hit, fant ikke spor av blod eller meldinger. De var blitt skurt bort. Halvmenn og Trolloker husker fremdeles. Det er det som holder dem utenfor murene.»

«Og dette er stedet du valgte for oss?» sa Rand vantro. «Vi ville vært sikrere der ute, på flukt fra dem.»

«Hvis dere ikke hadde stukket av gårde,» sa Moiraine tålmodig, «ville dere visst at jeg laget et magisk vern rundt denne bygningen. En Myrddraal ville ikke visst at vernet var der, for de skal motstå en annen slags ondskap, men det som bor i Shadar Logoth, vil ikke krysse vernet eller nærme seg det. I morgen tidlig vil det være sikkert for oss å fortsette, for disse tingene tåler ikke sollys. De vil være gjemt langt under jorden.»

«Shadar Logoth?» sa Egwene usikkert. «Jeg syntes du sa at byen het Aridhol.»

«En gang ble den kalt Aridhol,» svarte Moiraine, «og der bodde en av De Ti Stammene som sluttet Den Andre Pakten, stammene som sto imot Den Mørkeste fra de første dagene etter Ødeleggelsen av Verden. Den gang da Thorin al Toren al Ban var konge av Manetheren, var Balwen Mayel, Balwen Jernhånd, konge av Aridhol. I desperasjonens skumring under Trollok-krigene, da det virket som Alle Løgners Far måtte vinne, kom en mann ved navn Mordeth til Balwens hoff.»

«Den samme mannen?» utbrøt Rand, og Matt sa: «Det er ikke mulig!» Et blikk fra Moiraine fikk dem til å tie. Bare Aes Sedaiens stemme hørtes i rommet.

«Før Mordeth hadde vært lenge i byen, begynte han å hviske i Balwens øre, og snart var det bare kongen som sto over ham. Mordeth hvisket gift i Balwens øre, og Aridhol begynte å forandre seg. Aridhol trakk seg inn i seg selv og hardnet til. Det ble sagt at noen heller ville ønske at det kom Trolloker enn menn fra Aridhol. Lysets seier betyr alt! Det var krigsropet Mordeth ga dem, og mennene fra Aridhol ropte ordene, men handlingene deres forlot Lyset.

Historien er for lang til å bli fortalt i sin helhet, og for grusom, og bare deler av den er kjent, selv i Tar Valon. Hvordan Thorins sønn, Caar, kom for å vinne Aridhol tilbake til Den Andre Pakten. Hvordan Balwen satt på tronen som et vissent skall med galskapen lysende i øynene. Hvordan kongen lo mens Mordeth smilende beordret Caar og utsendingene henrettet fordi de var Mørkefrender. Hvordan Caar kom til å bli kalt Caar Enhånd. Hvordan han alene rømte fra Aridhols fangehull og flyktet til Grenselandene med Mordeths snikmordere i hælene. Hvordan han der møtte Rhea, som ikke visste hvem han var, og giftet seg med henne og ordnet trådene i renningen slik at Mønsteret ble som det ble. Hvordan han døde for hennes hånd og hun begikk selvmord foran hans gravkammer. Hvordan Alethloriel falt. Hvordan Manetherens hær kom for å hevne Caar og fant Aridhols porter revet av hengslene. Bak murene fantes ingen levende vesener, men noe verre enn døden. Ingen annen fiende hadde kommet til Aridhol enn Aridhol selv. Mistenksomhet og hat hadde avlet noe som næret seg på dem som skapte det, noe som var låst til byens grunnfjell. Ennå har ikke Mashadar stillet sulten. Menn snakket ikke lenger om Aridhol. De kalte den Shadar Logoth, Stedet Der Skyggene Hviler, eller rett og slett Skyggers Hvile.

Bare Mordeth unngikk å bli fortært av Mashadar, men han ble lokket i nettet og har ventet gjennom århundrene innenfor disse murene. Andre har sett ham. Noen har han påvirket ved hjelp av gaver som forvrenger tankene og besudler ånden, og smitten vokser og avtar til den hersker… eller dreper. Hvis han greier å få noen til å følge seg til murene, til yttergrensen for Mashadars makt, vil han fortære denne personens sjel. Mordeth vil dra herfra i kroppen til den han ga en skjebne verre enn døden, og enda en gang vil han spre sin ondskap i verden.»

«Skatten,» mumlet Perrin da hun stoppet. «Han ville at vi skulle bære skatten til hestene.» Ansiktet var blekt og hulkinnet. «Og jeg tenker de ville vært utenfor byen et sted.» Rand skalv.

«Men vi er trygge nå, er vi ikke?» spurte Matt. «Han ga oss ikke noe, og han rørte oss ikke. Vi er trygge nå, er vi ikke, med vernet du plasserte ut?»

«Vi er trygge,» sa Moiraine. «Han kan ikke krysse vernet, og det kan heller ingen andre innvånere her. Og de gjemmer seg fra soloppgang til solnedgang, så vi kan trygt dra videre når det er blitt dag. Forsøk å sove litt nå. Vernet vil beskytte oss til Lan vender tilbake.»

«Han har vært lenge borte.» Nynaeve så bekymret på natten utenfor. Et tjæresvart mørke hadde senket seg.

«Lan greier seg,» trøstet Moiraine og bredde ut teppene ved ilden mens hun snakket. «Før han forlot krybben fikk han et sverd i de nyfødte hendene og ble viet til kampen mot Den Mørkeste. Og dessuten ville jeg ha merket hans død med det samme, og hvordan han døde, som han ville ha visst det samme om meg. Hvil nå, Nynaeve. Alt vil bli bra.» Men da hun bredte teppene over seg, kikket hun ut på gaten et øyeblikk, som om hun også ville likt å vite hva som oppholdt Vokteren.

Rands armer og bein var tunge som bly og øynene gled igjen av seg selv, men likevel kom søvnen sent. Da den først kom, drømte han og mumlet og sparket av seg teppene. Da han brått våknet, måtte han kikke rundt seg et øyeblikk før han husket hvor de var.

Månen var oppe, den siste tynne stripen før den nye månen, det svake lyset måtte gi tapt for natten. Alle de andre sov ennå, men ikke dypt. Egwene og de to vennene hans vred seg og mumlet uhørlig. Thoms snorking som for én gangs skyld var svak, ble fra tid til annen brutt av halvveis uttalte ord. Det var fremdeles ingen tegn til Lan.

Med ett virket det som om vernet ikke var noen beskyttelse i det hele tatt. Hva som helst kunne være der ute i mørket. Mens han sa til seg selv at han var tåpelig, la han mer ved på de siste glørne. Ilden var for svak til å varme, men den lyste opp.

Han ante ikke hva som hadde vekket ham fra den ubehagelige drømmen. Han hadde vært liten gutt igjen, med Tams sverd i hånden og en krybbe reimet til ryggen, og han løp gjennom de forlatte gatene, forfulgt av Mordeth som ropte at han bare ville ha hånden hans. Og det hadde vært en gammel mann der som så på dem og kaklet sinnssykt hele tiden.

Han samlet sammen teppene, la seg tilbake og stirret i taket. Han ville gjerne sove selv om det betydde at drømmene ville fortsette, men han fikk ikke øynene til å lukke seg.

Med ett kom Lan ut av mørket og inn i rommet. Moiraine våknet og satte seg opp som om han hadde ringt med en bjelle. Lan åpnet hånden, og det klirret i jern da tre små gjenstander falt ned på flisene foran henne. Tre blodrøde emblemer formet som hornskaller.

«Det er Trolloker innenfor murene,» sa Lan. «Om litt over en time vil de finne oss. Og Dha’volene er de verste av dem.» Han begynte å vekke de andre.

Rolig begynte Moiraine å brette sammen teppene. «Hvor mange? Vet de at vi er her?» Hun hørtes ut som om ingenting hastet.

«Jeg tror ikke det,» svarte Lan. «De er godt over hundre, og de er redde nok til å drepe alt som rører på seg, inkludert hverandre. Halvmennene må piske dem frem – fire stykker bare på en knyttneve – og selv Myrddraalene ser ikke ut til å ønske mer enn å passere gjennom byen og komme ut på den andre siden så fort som mulig. De tar ingen omveier for å lete, og de slurver. Hvis de ikke hadde vært på vei rett mot oss, ville jeg sagt at vi ikke trengte å frykte noe.»

«Er det noe mer?»

«Bare dette,» sa Lan sakte. «Myrddraalen tvang Trollokene inn i byen. Hva var det som tvang Myrddraalen?»

Alle hadde lyttet i taushet. Nå bannet Thom lavt, og Egwene hvisket et spørsmål: «Den Mørkeste?»

«Ikke vær tåpelig, jente,» glefset Nynaeve. «Den Mørkeste er bundet i Shayol Ghul av Skaperen.»

«I det minste for øyeblikket,» sa Moiraine. «Nei, Alle Løgners Far er ikke der ute, men uansett må vi dra videre.»

Nynaeve betraktet henne med smale øyne. «Forlate det beskyttende vernet og krysse Shadar Logoth midt på natten.»

«Eller bli her og møte Trollokene,» sa Moiraine. «For å holde dem stangen må jeg bruke Den Ene Kraften. Det vil ødelegge vernet og tilkalle akkurat det vesenet vernet skulle beskytte oss mot. Dessuten kunne vi like godt ha tent et signalbål på toppen av et tårn for hver Halvmann i flere fjerdingers omkrets. Jeg liker ikke å måtte dra videre, men vi er haren, og det er hundene som styrer jakten.»

«Hva om det er flere utenfor murene?» spurte Matt. «Hva skal vi gjøre?»

«Vi følger den første planen min,» sa Moiraine. Lan så på henne. Hun løftet en hånd og la til: «Som jeg var for sliten til å utføre i sted. Men takket være Den Kloke er jeg uthvilt nå. Vi drar mot elva. Der, med ryggen mot elva, kan jeg påkalle en mindre verge som vil holde Trolloker og Halvmenn på avstand til vi kan få laget flåter og krysse elva. Eller bedre: Kanskje vi greier å praie en handelsskute på vei ned fra Saldaea.»

Emondsmarkingene hadde et forvirret uttrykk i ansiktet. Lan merket det.

«Trolloker og Myrddraaler avskyr dypt vann. Trolloker er livredde. Ingen av dem kan svømme. En Halvmann vil ikke vade lenger enn til livet, særlig ikke hvis vannet renner. Trolloker gjør ikke det engang hvis de kan unngå det.»

«Så vi er trygge bare vi kommer oss over elva,» sa Rand, og Vokteren nikket.

«Myrddraalen vil oppdage at det er like vanskelig å få Trollokene til å lage flåter som det var å drive dem inn i Shadar Logoth. Og hvis de forsøker å krysse Arinelle på det viset, vil halvparten flykte og resten sannsynligvis drukne.»

«Hent hestene,» sa Moiraine. «Vi har ennå ikke kommet over elva.»