Verdens Øye

KAPITTEL 53 Hjulet dreies

Morgengryet åpenbarte ødeleggelsene i Den Grønne Mannens hage. Et tykt lag av nedfalne blader dekket bakken; noen steder rakk det nesten til knes. Alle blomstene var døde, bortsett fra noen få som klamret seg krampaktig til utkanten av lysningen. Lite kunne gro i jorden under eika, men en sparsom ring av blomster og gress vokste rundt den tykke trestammen over Den Grønne Mannens grav. Selve eiketreet hadde bare beholdt halvparten av bladene, og det var langt mer enn noe annet tre hadde, som om en rest av Den Grønne Mannen ennå kjempet for å holde liv i det. De svale vindene var dødd hen og avløst av en trykkende hete. Sommerfuglene var borte, og fuglene var tause. Det var et stille følge som gjorde seg klar til å dra.

Rand klatret opp i salen på den rødbrune hesten med en følelse av nederlag. Det skulle ikke gått slik. Blod og aske, vi vant!

«Jeg skulle ønske han hadde funnet det nye stedet han snakket om å finne,» sa Egwene da hun klatret opp på Bela. Lan hadde laget en båre til Moiraine og festet den mellom Aldieb og den raggete hoppen. Den Kloke senket blikket hver gang hun merket at Lan så på henne, og Vokteren stirret alltid på henne når hun så en annen vei, men snakket aldri til henne. Ingen behøvde spørre hvem Egwene mente.

«Det er ikke riktig,» sa Loial og stirret på eika. Oguren var den eneste som ikke hadde steget i salen. «Det er ikke riktig at Trebror skal tape for Pestlandet.» Han rakte tøylene på den store hesten til Rand. «Ikke riktig.»

Lan åpnet munnen for å si noe da Oguren gikk bort til den store eika. På båren løftet Moiraine hånden kraftløst, og Vokteren tidde. Foran eika knelte Loial. Han lukket øynene og strakte ut armene. Duskene på ørene sto rett opp da han løftet ansiktet mot himmelen. Og han sang.

Rand kunne ikke si om det fantes ord der, eller om det var ren sang. Det var som om jorden sang i den rumlende stemmen; samtidig var han sikker på at han hørte trillende fuglekvitter, svak susing fra vårvind og lyden av sommerfuglvinger. Han satt helt fortapt i sangen og trodde den bare varte noen minutter, men da Loial senket armene og han åpnet øynene, så han overrasket at solen sto høyt over horisonten. Den hadde streifet trærne da Oguren begynte. Det så ut som de gjenværende eikebladene var grønnere og hang bedre fast enn før. Blomstene som omga stammen sto rettere, morgenstjernene var hvite og friske, og elskovsknutene blodrøde.

Loial tørket svetten av det brede ansiktet, reiste seg og tok tøylene fra Rand. De lange øyebrynene senket seg sjenert, som om de andre kanskje trodde han ville gjøre seg viktig. «Jeg har aldri sunget så sterkt før. Hvis det ikke hadde vært noe igjen av Trebror, ville jeg aldri ha greid det. Mine Tresanger har ikke hans kraft.» Da han satte seg til rette i salen, var det tilfredshet i blikket han sendte eika og blomstene. «I det minste vil denne lille flekken ikke forsvinne i Pestlandet. Pestlandet får ikke Trebror.»

«Du er en god mann, Ogur,» sa Lan.

Loial smilte. «Jeg tar det som en kompliment, men jeg vet ikke hva Gamle Haman ville sagt.»

De red i en enkelt rekke, med Matt bak Vokteren, hvor han hadde armslag til å bruke buen hvis det skulle bli nødvendig. Perrin red sist med øksa på tvers over salknappen. De nådde toppen av en ås, og på et øyeblikk omringet Pestlandet dem, fordervet og råttent i giftige regnbuefarger. Rand så seg over skulderen, men Den Grønne Mannens hage var ikke å se. Bare Pestlandet strakte seg ut bak dem som før. Likevel syntes han et kort øyeblikk at han så den grønne, frodige toppen av eiketreet før den flimret og ble borte. Så var det bare Pestlandet igjen.

Han hadde halvveis ventet at de måtte kjempe seg ut som de hadde kjempet seg inn, men Pestlandet var taust og rolig som døden. Ikke en eneste grein skalv som om den skulle piske etter dem, ingenting skrek og ulte, hverken nær ved eller langt unna. Det virket som Pestlandet krøp sammen, ikke for å fare løs på dem, men som om det hadde fått et hardt slag og ventet på et nytt. Selv solen var mindre rød.

Da de la perlekjedet av innsjøer bak seg, hadde solen nettopp passert sitt høyeste punkt. Lan holdt dem langt unna innsjøene og så ikke engang på dem, men Rand syntes de syv tårnene virket høyere enn første gang han så dem. Han var sikker på at de forrevne toppene raget høyere over bakken, og over dem kunne han nesten se hele tårn skinne i solen mens Den Gylne Tranens bannere vaiet i vinden. Han blunket og stirret, men tårnene nektet å forsvinne helt. De var der, i utkanten av synsfeltet, helt til Pestlandet skjulte innsjøene nok en gang.

Før solnedgang valgte Vokteren en leirplass, og Moiraine fikk Nynaeve og Egwene til å hjelpe seg med å sette ut vernet. Aes Sedaien hvisket noe i øret på de andre kvinnene før hun begynte. Nynaeve nølte, men da Moiraine lukket øynene, gjorde alle tre kvinnene det sammen.

Rand så at Matt og Perrin stirret, og undret seg på hvordan de kunne la seg overraske. Alle kvinner er Aes Sedaier, tenkte han gledeløst. Og Lyset hjelpe meg, det er jeg også. Tungsinnet lammet stemmen.

«Hvorfor er alt så annerledes?» spurte Perrin da Egwene og Den Kloke hjalp Moiraine til sengen hennes. «Det kjennes…» Han trakk på de kraftige skuldrene som om han ikke fant ord.

«Vi rettet et voldsomt slag mot Den Mørkeste,» svarte Moiraine. Hun la seg ned med et sukk. «Det vil ta lang tid før Skyggen kommer over det.»

«Hvordan?» spurte Matt. «Hva var det vi gjorde?»

«Sov nå,» sa Moiraine. «Vi er ennå ikke ute av Pestlandet.»

Men neste morgen kunne ikke Rand se at noe var forandret. Pestlandet ble borte etter hvert som de red sørover, selvfølgelig. Forvridde trær ble avløst av rette. Den kvelende heten ga seg. Råtnende løvverk vek plassen for løv som bare var angrepet av sykdom. Og ikke bare det som var sykt, forsto han. Skogen rundt dem ble rød av nye blader som hang tett i tett på greinene. Nye spirer skjøt opp i underskogen, slyngplanter dekket steinene med grønt, og gresset var oversådd med nye blomster like kraftige og fargerike som der Den Grønne Mannen hadde vandret. Lenge var våren blitt holdt tilbake av vinteren, og nå raste den over landet for å ta igjen det tapte.

Han var ikke den eneste som stirret. «Et voldsomt slag,» mumlet Moiraine og ville ikke si mer.

Klatrende villroser tvinnet seg rundt steinsøylen som markerte grensen. Menn kom ut av vakttårnene for å hilse dem. Det var noe lamslått over latteren deres, og øynene skinte av undring, som om de ikke kunne tro at gresset spirte under de stålkledde føttene.

«Lyset har vunnet over Skyggen!»

«En stor seier i Tarwins Kløft! Vi har fått bud! Seier!»

«Lyset velsigner oss igjen!»

«Kong Easar er sterk i Lyset,» svarte Lan til alle ropene deres.

Vaktpostene ville gjerne ta seg av Moiraine, eller i det minste sende eskorte med dem, men hun avslo. Selv om hun lå på ryggen på en båre, var Aes Sedaiens nærvær nok til at de panserkledde mennene trakk seg unna, bukket og ga etter for hennes ønsker. Latteren deres fulgte Rand og de andre da de red videre.

Det var sent på ettermiddagen da de nådde Fal Dara. De hørte at byen bak de dystre murene gjenlød av feiring. Rand tvilte på om det fantes en klokke i byen som ikke ringte, fra de minste sølvbjeller på seletøy til de store bronsegongongene i toppen av tårnene. Portene sto på vidt gap, og soldater med blomster stukket i hårknutene og sprekker i rustningene løp syngende og leende gjennom gatene. Byfolket hadde ennå ikke vendt tilbake fra Fal Moran, men soldatene var nettopp kommet tilbake fra Tarwins Kløft, og gleden deres var nok til å fylle gatene.

«Seier i Kløften! Vi vant!»

«Et mirakel i Kløften! Legendenes Alder er tilbake!»

«Vår!» lo en gråsprengt gammel soldat da han hengte en krans av morgenstjerner rundt halsen på Rand. Hans egen hårknute var en hvit klase av dem. «Lyset velsigner oss med en ny vår!»

Da de skjønte at følget gjerne ville til den indre borgen, ble de omringet av menn kledd i stål og blomster som løp for å rydde vei.

Ingtars ansikt var det første Rand så som ikke smilte. «Jeg var for sent ute,» sa Ingtar bittert til Lan. «En time for sent. Fred!» Han skar tenner så de kunne høre det, men så ble uttrykket angerfullt. «Tilgi meg. Gremmelsen får meg til å glemme pliktene. Velkommen, Steinbygger. Velkommen alle sammen. Det er godt å se dere vel ute av Pestlandet. Jeg skal vise Moiraine til sovekammeret hennes og hente helbrederen. Så skal jeg informere Fyrst Agelmar –»

«Før meg til Fyrst Agelmar,» kommanderte Moiraine. «Før oss alle dit.» Ingtar åpnet munnen for å protestere, men bøyde seg for kraften i blikket hennes.

Agelmar var i arbeidsrommet, og sverdet og rustningen var tilbake på stativene. Dette var det andre ansiktet som ikke smilte. Han hadde bekymrede rynker i pannen, som ble dypere da han så Moiraine bli brakt inn på båre av livrékledde tjenere. Kvinner i svart og gull var opphisset over at Aes Sedaien ble ført til ham uten mulighet til å få stelt seg eller få brakt helbrederen til seg. Loial bar gullkisten. Bitene av seglet var fremdeles i posen til Moiraine, og banneret til Lews Therin Telamon var fremdeles pakket inn i tepperullen hennes og bundet bak Aldiebs sal. Stallknekten som tok med seg den hvite hoppen, hadde fått de strengeste ordrer om å se til at tepperullen ble brakt urørt til Aes Sedaiens sovekammer.

«Fred!» mumlet Herren av Fal Dara. «Er du såret, Moiraine Sedai? Ingtar, hvorfor har du ikke sendt Aes Sedaien til sengs og hentet helbrederen til henne?»

«Vær stille, Fyrst Agelmar,» sa Moiraine. «Ingtar har gjort som jeg ba om. Jeg er ikke så svak som alle her synes å tro.» Hun vinket på to kvinner og ba dem hjelpe seg opp i en stol. Først slo de hendene sammen og utbrøt at hun var for svak, at hun burde ligge i en varm seng, at de skulle hente helbrederen og varme et bad. Da Moiraine hevet øyebrynene, tidde kvinnene brått og ilte til for å hjelpe henne opp i stolen. Så snart hun hadde satt seg til rette, viftet hun dem irritert vekk. «Jeg vil gjerne snakke med deg, Fyrst Agelmar.»

Agelmar nikket, og Ingtar vinket tjenerne ut av rommet. Herren av Fal Dara mønstret de gjenværende forventningsfullt; særlig Loial og gullkisten, tenkte Rand.

«Vi hører,» sa Moiraine så snart døren hadde lukket seg bak Ingtar, «at du vant en stor seier i Tarwins Kløft.»

«Ja,» sa Agelmar sakte, og de bekymrede rynkene vendte tilbake. «Både ja og nei, Aes Sedai. Halvmennene og Trollokene deres ble tilintetgjort, men vi kjempet nesten ikke. Et mirakel kaller mine menn det. Jorden svelget dem, og fjellene begravde dem. Bare noen få Draghkarer var igjen, og de var altfor redde til å gjøre annet enn å fly nordover så fort de kunne.»

«I sannhet et mirakel,» sa Moiraine. «Og våren har kommet igjen.»

«Et mirakel,» sa Agelmar og ristet på hodet, «men … Moiraine Sedai, menn sier mye om det som skjedde i Tarwins Kløft. At Lyset iførte seg kjøtt og blod og kjempet for oss. At Skaperen vandret omkring i kløften for å slå til mot Skyggen. Men jeg så en mann, Moiraine Sedai. Jeg så en mann, og det han gjorde, lar seg ikke gjøre, må ikke gjøres.»

«Hjulet vever som Hjulet vil, Herre av Fal Dara.»

«Som du sier, Moiraine Sedai.»

«Og Padan Fain? Han er bak lås og slå? Jeg må snakke med ham når jeg har hvilt ut.»

«Han blir holdt fanget som du beordret, Aes Sedai. Halve tiden klynker han til vaktene, og resten av tiden prøver han å kommandere dem, men … Fred, Moiraine Sedai, hva skjedde med deg i Pestlandet? Traff du Den Grønne Mannen? Jeg ser hans hånd i alt det nye som gror.»

«Vi fant ham,» sa hun tonløst. «Den Grønne Mannen er død, Fyrst Agelmar, og Verdensøyet finnes ikke lenger. Det blir ikke flere utflukter for unge menn som hungrer etter ære og berømmelse.»

Herren av Fal Dara ristet forvirret på hodet. «Død? Den Grønne Mannen? Han kan ikke være… Så dere ble overvunnet? Men blomstene og alt det som vokser?»

«Vi vant, Fyrst Agelmar. Vi vant, og det at landet ble befridd fra vinteren er bevis godt nok, men jeg frykter at det siste slaget ennå ikke er utkjempet.» Rand flyttet rastløst på seg, men da Aes Sedaien så skarpt på ham, sto han stille igjen. «Pestlandet er der fremdeles, og smiene i Thakan’dar gløder fremdeles under Shayol Ghul. Det finnes fremdeles mange Halvmenn og utallige Trolloker. Tro aldri at det ikke er nødvendig å være på vakt i Grenselandene.»

«Det trodde jeg heller ikke, Aes Sedai,» sa han stivt.

Moiraine gjorde tegn til Loial at han skulle sette gullkisten ved føttene hennes. Hun åpnet lokket og viste frem Hornet. «Valeres Horn,» sa hun, og Agelmar gispet. Rand trodde nesten mannen hadde tenkt å knele.

«Når vi har det, Moiraine Sedai, betyr det ikke noe hvor mange Halvmenn og Trolloker som er igjen. Med fortidens helter som kommer tilbake fra gravkamrene, skal vi marsjere mot Askeslettene og jevne Shayol Ghul med jorden.»

«NEI!» Agelmars munn åpnet seg forbauset, men Moiraine fortsatte rolig. «Jeg viste det ikke frem for å friste deg, men du skal vite at når de neste slagene kommer, vil vår makt være like stor som Skyggens. Men Hornets plass er ikke her. Det må føres til Illian. Hvis det er fare for nye slag, er det der det må samle Lysets styrker. Jeg vil be en flokk av dine beste menn eskortere det trygt til Illian. Det finnes fremdeles Mørkefrender, for ikke å snakke om Halvmenn og Trolloker, og de som kommer til Hornet, vil følge den som blåser i det. Det må fraktes til Illian.»

«Det skal bli som du sier, Aes Sedai.» Men da kisten ble lukket, lignet Herren av Fal Dara en mann som ble nektet et siste glimt av Lyset.

Syv dager senere ringte klokkene fremdeles i Fal Dara. Folk hadde vendt tilbake fra Fal Moran, og de feiret sammen med soldatene. Rop og sang blandet seg med klokkeklemt på den lange balkongen der Rand sto. Balkongen vendte ut mot Agelmars private hage hvor alt var grønt og blomstrende, men han så ikke to ganger på den. Selv om solen sto høyt på himmelen, var våren i Shienar kaldere enn han var vant til. Likevel glinset svetten over skuldrene og det bare brystet når han svingte det hegremerkede bladet. Hver bevegelse ble utført nøyaktig selv om han befant seg langt unna i det store intet. Selv der lurte han på hvor stor glede det ville ha vært i byen hvis de kjente til banneret som Moiraine holdt skjult.

«Bra, sauegjeter.» Vokteren lente seg mot rekkverket med armene foldet over brystet, og fulgte nøye med. «Det går fint, men ikke press deg så hardt. Du kan ikke bli sverdmester på noen få uker.»

Det store intet forsvant som en sprukken boble. «Jeg bryr meg ikke om å bli sverdmester.»

«Det er en sverdmesters sverd, sauegjeter.»

«Jeg vil bare at min far skal være stolt av meg.» Hånden strammet seg om det grove læret på hjaltet. Jeg vil bare at Tam skal være min far. Han drev sverdet inn i balgen. «Og uansett har jeg ikke uker på meg.»

«Så du har ikke skiftet mening?»

«Ville du gjort det?» Lan hadde ikke forandret uttrykk. De utmeislede ansiktstrekkene så ut som de ikke kunne forandre seg. «Du har ikke tenkt å stoppe meg? Eller Moiraine Sedai?»

«Du kan gjøre som du vil, sauegjeter, eller som Mønsteret vever for deg.» Vokteren rettet seg opp. «Jeg forlater deg nå.»

Rand snudde seg for å se ham gå, og oppdaget at Egwene sto der.

«Skiftet mening om hva, Rand?»

Plutselig kjente han kulden, og trev skjorten og jakken. «Jeg drar bort, Egwene.»

«Hvor?»

«Et eller annet sted. Jeg vet ikke.» Han hadde ikke lyst til å møte blikket hennes, men kunne ikke la være å se på henne. Hun hadde tvinnet røde villroser inn i håret, som flommet nedover skuldrene. Hun trakk kappen tett om seg. Den var mørkeblå og brodert langs kanten med en smal stripe av hvite blomster, slik skikken var i Shienar, og blomstene dannet en linje rett opp til ansiktet hennes. De var ikke blekere enn kinnene hennes, og øynene virket så store og mørke. «Bort.»

«Jeg er sikker på at Moiraine Sedai ikke vil like at du drar din vei sånn uten videre. Etter… etter det du gjorde, fortjener du en belønning.»

«Moiraine vet ikke at jeg lever. Jeg har gjort det hun ville, og det er alt som betyr noe. Hun snakker ikke engang til meg når jeg går til henne. Ikke det at jeg har prøvd å holde meg nær henne, men hun unngår meg. Det betyr ikke noe for henne om jeg drar, og det betyr ikke noe for meg hva hun mener.»

«Moiraine er ennå ikke helt frisk, Rand.» Hun nølte. «Jeg må dra til Tar Valon for å få opplæring. Nynaeve blir også med. Matt trenger fremdeles å bli helbredet for hva det nå er som binder ham til dolken, og Perrin har lyst til å se Tar Valon før han drar… hvor han nå drar. Du kan reise sammen med oss.»

«Og vente på at en annen Aes Sedai enn Moiraine skal finne ut hva jeg er og mykne meg?» Stemmen var grov, nesten et snerr; han kunne ikke hindre det. «Er det det du vil?»

«Nei.»

Aldri ville han bli i stand til å fortelle hvor takknemlig han var for at hun svarte uten å nøle.

«Rand, du er vel ikke redd…» De var alene, men hun så seg rundt og snakket enda lavere. «Moiraine Sedai sier at du ikke behøver å røre ved Den Sanne Kilden. Hvis du ikke rører ved saidin, hvis du ikke forsøker å styre Kraften, vil du være trygg.»

«Jeg har ikke tenkt å røre ved den igjen. Ikke om jeg må hogge hånden av meg først.» Hva om jeg ikke kan slutte med det? Jeg har aldri forsøkt å styre den, ikke engang ved Øyet. Hva om jeg ikke kan slutte med det?

«Har du tenkt å dra hjem, Rand? Din far må dø av lengsel etter å se deg igjen. Selv Matts far må lengte etter å se ham nå. Jeg drar tilbake til Emondsmark neste år. I det minste en kort stund.»

Han gned håndflaten over hjaltet på sverdet og kjente bronsehegren. Min far. Hjem. Lys, som jeg ønsker å se… «Ikke hjem.» Et sted hvor det ikke er mennesker som blir skadet hvis jeg ikke kan styre meg selv. Et sted hvor jeg kan være alene. Plutselig kjentes det kaldt som snø på balkongen. «Jeg drar bort, men ikke hjem.» Egwene, Egwene, hvorfor måtte du være en av de…? Han la armene rundt henne og hvisket inn i håret hennes. «Aldri mer hjem.»

I Agelmars hage, i et lysthus kledd med hvite blomster, flyttet Moiraine på seg i liggestolen. Fragmentene av seglet lå i fanget hennes, og den lille edelsteinen hun av og til bar i håret, snurret og glitret i gullkjedet fra fingertuppene hennes. Den svake blå gløden døde bort fra steinen, og et smil lekte om leppene hennes. Den hadde ingen makt i seg selv, steinen, men første gang hun lærte om Den Ene Kraften, mens hun ennå var en liten pike i det kongelige palasset i Cairhien, lærte hun å bruke steinen til å lytte når folk trodde de var for langt unna til å kunne bli hørt.

«Profetiene vil gå i oppfyllelse,» hvisket Aes Sedaien. «Dragen er Gjenfødt.»