Verdens Øye

KAPITTEL 15 Venner og fremmede

Solen strålte inn over den smale sengen og vekket til slutt Rand av en dyp, men urolig søvn. Han la puten over hodet, men den greide ikke helt å stenge lyset ute, og egentlig hadde han ikke lyst til å sove lenger. Det hadde vært flere drømmer etter den første. Han husket bare den første, men han visste med seg selv at han ikke ønsket å huske flere.

Med et sukk kastet han puten til side og satte seg opp. Han strakte seg og skar en grimase. Til tross for det varme badet var musklene stive og støle igjen. Og hodet verket. Det var ikke overraskende. En slik drøm var nok til å gi hvem som helst hodepine. De andre drømmene hadde allerede bleknet, men ikke denne ene.

De andre sengene var tomme. Sollyset falt skrått inn gjennom vinduet; solen sto høyt på himmelen. Hjemme ville han på denne tiden allerede ha spist og for lengst begynt på dagens gjøremål. Han kravlet ut av sengen og mumlet irritert for seg selv. En by skulle beses, og de vekket ham ikke engang. I det minste hadde de fylt vann i muggen, og det var fremdeles varmt.

Han vasket seg og hoppet i klærne og dvelte et øyeblikk ved Tams sverd. Som ventet hadde Lan og Thom latt salveskene og tepperullene ligge igjen, men Vokterens sverd var ikke å se. Lan hadde båret sverd i Emondsmark, selv før det var antydning til bråk. Han ville gjøre som den eldre mannen. Han sa til seg selv at det ikke var fordi han hadde dagdrømt om å gå omkring i gatene i en ordentlig by med et sverd ved siden at han spente det på seg. Så slengte han kappen som en sekk over skulderen.

Han tok to trinn om gangen da han skyndte seg ned trappen og bort til kjøkkenet. Det måtte være stedet å få seg en matbit i en fart, og han ville ikke kaste bort mer av denne ene dagen i Baerlon. Blod og aske, de skulle ha vekket meg.

Mester Fitch var i kjøkkenet. Han sto foran en lubben kvinne med armene hvite av mel opp til albuene. Det måtte være kokka. Det var snarere hun som sto foran mester Fitch, der hun viftet med en finger under nesen hans. Tjenestepiker og kjøkkensvenner og hjelpere ved kjeler og spidd var alle travelt opptatt mens de omhyggelig overså opptrinnet.

«… min Cirri er en flink katt,» sa kokka skarpt, «og jeg vil ikke høre noe annet, er det klart? Klage over at han gjør jobben for godt, det er det du gjør, spør du meg.»

«Jeg har fått klager,» greide mester Fitch å presse inn. «Klager, madam. Halvparten av gjestene …»

«Jeg vil ikke høre om det. Jeg vil rett og slett ikke høre. Hvis de vil klage på min katt, kan de lage maten selv. Min stakkars gamle katt som bare gjør jobben sin, og jeg, vi drar et sted hvor vi blir verdsatt. Ikke prøv å stoppe oss.» Hun løsnet forkleet og begynte å dra det over hodet.

«Nei!» hylte mester Fitch og hoppet frem for å stoppe henne. De danset rundt i ring mens hun forsøkte å ta av seg forkleet og han forsøkte å få det på henne igjen. «Nei, Shara,» stønnet han. «Det er ikke nødvendig. Ikke nødvendig, sier jeg. Hva skulle jeg gjort uten deg? Cirri er en flott katt. En utmerket katt. Han er den beste katten i Baerlon. Hvis noen klager, skal jeg be dem vise litt takknemlighet over at katten gjør jobben sin. Litt takknemlighet. Du må ikke dra din vei. Shara? Shara!»

Kokka stoppet runddansen og nappet til seg forkleet. «Javel, javel.» Hun klamret seg til forkleet med begge hender, men knyttet det ikke på seg. «Men hvis du forventer at jeg skal ha noe ferdig til middag, er det best du forsvinner og overlater arbeidet til meg. Vertshuset er ditt, men kjøkkenet er mitt. Hvis du da ikke vil lage maten selv?» Hun lot som om hun ville gi ham forkleet.

Mester Fitch trakk seg bakover med utstrakte armer. Han åpnet munnen, men tidde og kikket seg rundt for første gang. Fremdeles ignorerte kjøkkenhjelperne kokka og verten omhyggelig, og Rand begynte å saumfare lommene. Bortsett fra pengestykket han hadde fått av Moiraines var det ikke annet i lommene enn noen kobberslanter og en neve forskjellige småting. En lommekniv og en brynestein. To ekstra buestrenger og et snøre som kunne bli nyttig.

«Shara,» sa mester Fitch forsiktig, «jeg er sikker på at du som vanlig vil gjøre en fortreffelig jobb.» Med disse ordene kastet han et siste, mistenksomt blikk på kjøkkenhjelperne og forlot rommet med så mye verdighet som han kunne oppby.

Shara ventet til han var borte, før hun raskt knyttet på seg forkleet. Så satte hun øynene i Rand. «Jeg antar du vil ha noe å spise, hva? Vel, bare kom.» Hun smilte. «Jeg biter ikke. Jeg gjør ikke det, samme hva du har sett som du ikke skulle. Ciel, gi gutten litt brød og ost og melk. Det er alt vi har akkurat nå. Sett deg, gutt. Vennene dine har gått ut, bortsett fra en gutt som ikke var helt frisk, forsto jeg, og du har vel også tenkt deg ut.»

En av tjenestepikene kom med et brett mens Rand fant seg en krakk ved bordet. Han begynte å spise mens kokka fortsatte å elte brøddeigen, men hun hadde ikke snakket ferdig.

«Du skal ikke bry deg om det du nettopp så. Mester Fitch er en bra nok mann, skjønt selv de beste av dere ikke er noe særlig tess. Det er alle klagene som hisser ham opp, og hva har de å klage over? Vil de heller finne levende rotter enn døde? Skjønt Cirri pleier ikke å la fangsten ligge og slenge. Og over et dusin? Cirri ville aldri dra med seg så mange inn i vertshuset, det ville han ikke. Det er et renslig sted også, og vi har aldri vært plaget av slikt før. Og alle med brukket rygg.» Hun ristet forundret på hodet.

Brødet og osten ble til aske i munnen på Rand. «Brukket rygg?»

Kokka viftet med en melhvit hånd. «Tenk på hyggeligere ting, pleier nå jeg å si. Det er en barde her, vet du. I storstua, akkurat nå. Men du kom jo sammen med ham, gjorde du ikke? Du er en av dem som kom sammen med madam Alys i går kveld, er du ikke det? Ja, det var det jeg trodde. Jeg har ikke rare muligheten til å se denne barden selv, ikke nå som vertshuset er stappfullt og med all rampen fra gruvene.» Hun klasket til deigen. «Ikke det slaget vi vanligvis ville ha sluppet inn, men byen er full av dem. Det kunne vel vært verre, antar jeg. Jeg har ikke sett en barde siden før vinteren, og…»

Rand spiste mekanisk, uten å smake maten, uten å høre kokka. Døde rotter. Brukne rygger. Han avsluttet frokosten i all hast, stammet frem en takk og smatt ut. Han måtte snakke med noen.

Løven og Kronhjortens storstue var noe annet enn i Vertshuset Vinkilden. Dette rommet var dobbelt så bredt og tre ganger så langt, og fargerike bilder av utsmykkede hus og blomstrende hager var malt på veggene. I stedet for ett stort ildsted flammet det i en peis ved hver vegg, og gulvet var fylt med en mengde bord, og nesten alle stolene, benkene og krakkene var opptatt.

Gjestene satt med pipe i munnviken og ølkrus i hendene. De lente seg frem, og hadde oppmerksomheten rettet mot én ting. Midt i rommet sto Thom på et bord. Den mangefargede kappen var slengt over en stol. Mester Fitch holdt et sølvkrus og en støvklut i hendene, men ble stående ubevegelig.

«… dansende omkring på sølvhover og med stolte hoder løftet,» proklamerte Thom. Han ga ikke bare inntrykk av å sitte til hest, men av å være rytter i en lang prosesjon. «Silkemaner flagrer når de kaster på hodet. Tusen blafrende bannere pisker regnbuer over den endeløse himmelen. Hundre messinghorn får luften til å dirre, og trommene ruller som torden. I bølge etter bølge velter begeistrede rop frem fra tusener av tilskuere, vasker over Illians tak og tårn, skyller rundt ørene på de tusen rytterne, hvis øyne og hjerter skinner av et hellig kall. Den Store Jakten på Hornet rir frem, rir for å søke etter Valeres Horn, Hornet som kan mane frem helter fra tidligere Aldre, mane dem tilbake fra graven for at de skal fylke seg under Lyset… »

Ved bålet på vei nordover hadde barden kalt dette lavsang. Historier, sa han, ble fortalt i tre toner: høysang, lavsang og allmenning. Det siste var jevngodt med å fortelle naboen om avlingen. Thom fortalte historier i allmenning, men han brydde seg ikke om å skjule forakten for den tonen.

Rand gikk ikke inn, men lukket døren og sank sammen mot veggen. Han ville ikke få noe råd av Thom. Moiraine – hva ville hun ha gjort om hun visste alt?

Det gikk opp for ham at folk stirret på ham når de passerte, og at han mumlet lavt for seg selv. Han rettet ryggen og glattet på jakken. Han måtte snakke med noen. Kokka hadde sagt at en av de andre ikke hadde gått ut. Han måtte tvinge seg til ikke å løpe.

Han banket på døren til rommet hvor de to andre guttene hadde sovet og stakk inn hodet. Perrin var alene og lå på sengen uten å ha kledd på seg. Han vred hodet på puten for å se på Rand; så lukket han øynene igjen. Matts bue og kogger sto i et hjørne.

«Jeg hørte at du ikke følte deg bra,» sa Rand. Han gikk inn og satte seg på den andre sengen. «Jeg ville bare snakke litt. Jeg…» Han visste ikke hvordan han skulle få sagt det. «Hvis du er syk,» sa han, halvveis oppreist, «burde du kanskje legge deg til å sove. Jeg kan gå.»

«jeg vet ikke om jeg noen gang får sove igjen,» sukket Perrin. «Jeg hadde et mareritt, hvis du absolutt må vite det, og jeg fikk ikke sove igjen. Matt vil nok fortelle deg om det. Han lo i dag morges da jeg fortalte hvorfor jeg var for trett til å bli med ut, men han drømte, han også. Jeg hørte ham mesteparten av natten, der han vred seg og mumlet. Kom ikke og fortell meg at han fikk en god natts søvn.» Han slengte en kraftig arm over øynene. «Lys, så trett jeg er. Hvis jeg blir her en time eller to, får jeg kanskje lyst til å stå opp. Matt kommer aldri til å la meg være i fred hvis jeg går glipp av å se Baerlon på grunn av en drøm.»

Rand satte seg langsomt ned på sengen igjen. Han fuktet leppene og sa fort: «Drepte han en rotte?»

Perrin senket armen og stirret på ham. «Du også?» sa han til slutt. Da Rand nikket, sa han: «Jeg skulle ønske jeg var hjemme igjen. Han fortalte meg… han sa … Hva skal vi gjøre? Har du fortalt det til Moiraine?»

«Nei. Ikke ennå. Kanskje jeg ikke kommer til å gjøre det. Jeg vet ikke. Hva med deg?»

«Han sa … Blod og aske, Rand, jeg vet ikke.» Brått løftet Perrin seg opp på en albu. «Tror du Matt hadde den samme drømmen? Han lo, men det virket tvungent, og han så rar ut da jeg sa at jeg ikke fikk sove på grunn av en drøm.»

«Kanskje han hadde det,» sa Rand. Han følte seg skyldbetynget, men lettet over at han ikke var den eneste. «Jeg hadde tenkt å be Thom om råd. Han har sett mye av verden. Du … du tror vel ikke vi burde fortelle det til Moiraine, eller hva?»

Perrin lot seg falle tilbake på puten. «Du har hørt historiene om Aes Sedaiene. Tror du vi kan stole på Thom? Hvis vi kan stole på noen. Rand, hvis vi kommer levende ut av dette, og hvis vi noen gang kommer oss hjem igjen og du skulle høre meg ymte frempå om å forlate Emondsmark, selv bare for å ta en tur til Vakthøyden, ja, da kan du gi meg et solid spark bak. Er det i orden?»

«Du må ikke si sånt,» sa Rand. Han satte opp et så oppmuntrende smil som han maktet. «Selvfølgelig kommer vi oss hjem igjen. Kom deg nå opp. Vi er i en storby, og vi har en hel dag på oss. Hvor er klærne dine?»

«Gå du. Jeg vil bare ligge her litt.» Perrin la armen over øynene igjen. «Gå først du. Jeg kommer etter om en time eller to.»

«Verst for deg,» sa Rand og sto opp. «Tenk på hva du kan gå glipp av.» Han stoppet i døren. «Baerlon. Hvor mange ganger har vi ikke snakket om å se Baerlon?» Perrin lå der med lukkede øyne og sa ikke et ord. Etter en stund gikk Rand ut og lukket døren etter seg.

I gangen lente han seg mot veggen og smilet ble borte. Hodet verket fremdeles. Hodepinen var blitt verre, ikke bedre. Han gledet seg ikke stort til å se Baerlon heller, ikke nå. Han gledet seg ikke til noe.

En stuepike som kom forbi med armene fulle av laken, kikket bekymret på ham. Før hun rakk å si noe, hadde han tatt på seg kappen og fjernet seg nedover gangen. Thom ville ikke bli ferdig i storstua på flere timer. Han kunne like godt se seg om. Kanskje han kunne finne Matt, og finne ut om Ba’alzamon også hadde vært i hans drømmer. Han gikk saktere ned trappen denne gangen, mens han gned seg over tinningene.

Trappen endte i nærheten av kjøkkenet, så han gikk ut den veien. Han nikket til Shara, men hastet videre da hun gjorde mine til å fortsette der hun slapp. Stalltunet var tomt, bortsett fra Møyk som sto i stalldøren og en av de andre stalldrengene som bar en sekk på skulderen inn i stallen. Rand nikket til Møyk også, men stalldrengen ga ham et morskt blikk og forsvant inn døren. Han håpet resten av byen var mer lik Shara og mindre lik Møyk. Han økte farten, for nå begynte han å føle seg opplagt til å se byen.

Ved de åpne stallportene stoppet han og stirret. Folk yrte i gatene som sauer i en kve. De var innhyllet i kapper og jakker så bare øynene syntes, og hattene var trukket ned mot kulden. I hurtig gange flettet de seg inn og ut av mengden og albuet seg forbi hverandre uten et ord eller blikk på sidemannen, som om de ble drevet frem av vinden som plystret over hustakene. Og bare fremmede, tenkte han, ingen av dem kjenner hverandre.

Luktene var underlige også, skarpe og sure og søte i et sammensurium som fikk ham til å klø seg på nesen. Selv midt under en festival hadde han aldri sett så mange mennesker stuet sammen. Ikke engang halvparten så mange. Og dette var bare én gate. Mester Fitch og kokka sa at hele byen var full. Hele byen var… som dette?

Han trakk seg sakte bort fra porten, bort fra gaten og alle menneskene. Det var ikke riktig å forlate Perrin når han lå syk til sengs. Og hva om Thom gjorde seg ferdig med historiene mens Rand var ute og tråkket i byen? Barden kom kanskje til å gå ut, og Rand måtte snakke med noen. Det var mye bedre å vente litt. Han pustet lettet da han snudde ryggen til gatemylderet.

Men det fristet ikke å gå inn i vertshuset igjen, ikke med den hodepinen. Han satte seg på en omvendt tønne med ryggen mot baksiden av vertshuset og håpet at den kalde luften kunne klare hodet.

Med jevne mellomrom kom Møyk ut av stallen for å stirre på ham, og selv over stalltunet kunne han skjelne det sure blikket til stalldrengen. Likte han ikke folk fra landet? Eller kanskje han ble flau da mester Fitch hilste på dem etter at han selv hadde forsøkt å jage dem bort? Kanskje han er en Mørkefrende, tenkte Rand. Han ventet at han skulle le litt av tanken, men den var ikke morsom i det hele tatt. Han gned hånden over hjaltet på Tams sverd. Det var ikke mye igjen som var morsomt.

«En sauegjeter med et hegremerket sverd,» sa en lav kvinnestemme. «Det kan nesten få meg til å tro på hva som helst. Hva slags problemer har du, lavlandsgutt?»

Rand skvatt til og kom seg på beina. Det var den korthårete unge kvinnen som hadde snakket med Moiraine da de kom ut av baderommet. Hun var fremdeles kledd i en herreskjorte og bukser. Hun var litt eldre enn ham, tenkte han, og de mørke, intense øynene var større enn selv Egwenes.

«Du er Rand, ikke sant?» fortsatte hun. «Mitt navn er Min.»

«Jeg har ingen problemer,» sa han. Han visste ikke hva Moiraine hadde fortalt henne, men han husket Lans formaninger om ikke å vekke oppmerksomhet. «Hva får deg til å tro det? Tvillingelvene er et rolig sted, og vi er et rolig folk. Ingen problemer der, med mindre det har med avlinger eller sauer å gjøre.»

«Rolig?» sa Min med et svakt smil. «Jeg har hørt menn snakke om dere fra Tvillingelvene. Jeg har hørt vitsene om sauegjetende treskaller, og så er det de som faktisk har vært i lavlandet.»

«Treskaller?» sa Rand og rynket pannen. «Hva slags vitser?»

«De som vet hva de snakker om,» fortsatte hun, som om han ikke hadde sagt noe, «sier at dere går rundt høflige og smilende, like forsagte og myke som smør. På overflaten. Men graver man litt, sier de, er dere seige som gamle eikerøtter. Og den som graver for dypt, hogger i stein. Steinene ligger ikke begravd særlig dypt i deg eller vennene dine. Det er som om en storm har skurt bort nesten alt som dekker. Moiraine har ikke fortalt meg alt, men jeg ser det jeg ser.»

Seige eikerøtter? Stein? Det virket ikke som noe kjøpmenn eller deres menn ville si. Men den siste setningen fikk ham til å skvette.

Han kikket fort rundt seg; stalltunet var tomt, og de nærmeste vinduene lukket. «Jeg kjenner ingen som heter – hva var navnet igjen?»

«Madam Alys, da, hvis du liker det bedre,» sa Min og så ut som hun moret seg. Han ble rød i ansiktet. «Ingen er nær nok til å høre oss.»

«Hva får deg til å tro at Madam Alys har et annet navn?»

«Fordi hun fortalte det til meg,» sa Min, så tålmodig at han rødmet igjen. «Hun hadde ikke noe valg, antar jeg. Jeg så at hun var… annerledes … med det samme. Da hun stoppet her sist, på vei til lavlandene. Hun visste om meg. Jeg har snakket med … andre som henne før.»

«Så?» sa Rand.

«Vel, jeg går ut fra at du ikke har tenkt å sladre til Lysets Barn. Ikke når du tenker på hvem som er i reisefølget ditt. Hvitekappene ville ikke like det jeg gjør noe bedre enn de liker det hun gjør.»

«Jeg skjønner ikke.»

«Hun sier at jeg ser deler av Mønsteret.» Min lo kort og ristet på hodet. «Høres for storslått ut for meg. Jeg bare ser ting når jeg ser på folk, og noen ganger vet jeg hva de tenker. Jeg ser på en mann og en kvinne som aldri har snakket sammen, og jeg vet at de kommer til å gifte seg. Og det gjør de. Den slags ting. Hun ville at jeg skulle se på deg. På dere alle sammen.»

Rand skalv. «Og hva så du?»

«Når dere er sammen? Gnister hvirvler rundt dere, tusener av dem, og en stor skygge, mørkere enn midnatt. Den er så sterk at jeg nesten lurer på hvorfor ikke alle kan se den. Gnistene forsøker å fylle skyggen, og skyggen forsøker å sluke gnistene.» Hun trakk på skuldrene. «Dere er alle bundet til noe farlig, men jeg kan ikke få noe mer ut av det.»

«Alle sammen?» mumlet Rand. «Egwene også? Men de var ikke ute etter – jeg mener –»

Min så ikke ut til å merke forglemmelsen. «Jenta? Hun er en del av det. Og barden. Alle sammen. Du elsker henne.» Han stirret på henne. «Det kan jeg fortelle uten noen syner. Hun elsker deg også, men hun blir aldri din, og du aldri hennes. Ikke på den måten dere begge ønsker.»

«Hva i all verden skal det bety?»

«Når jeg ser på henne, ser jeg det samme som når jeg ser på … madam Alys. Andre ting, ting jeg ikke forstår også, men jeg vet hva det betyr. Hun kommer ikke til å avslå det.»

«Dette er bare tåpelig,» sa Rand beklemt. Hodepinen gled langsomt over i nummenhet; det virket som om hodet var fylt med ull. Han ville komme seg bort fra denne jenta og tingene hun så. Men likevel … «Og hva ser du rundt… resten av oss?»

«Alt mulig rart,» sa Min med et smil, som om hun visste hva han egentlig ville spørre om. «Vokt… ah … mester Andra har syv tårnruiner rundt hodet, og et spedbarn i en krybbe som holder et sverd, og…» Hun ristet på hodet. «Menn som ham – forstår du? –har alltid så mange bilder at de går i ett. Det sterkeste bildet rundt barden er en mann – ikke ham – som sjonglerer ildkuler, og Det Hvite Tårnet. Det gir jo ingen mening i det hele tatt for en mann. Det sterkeste jeg ser rundt den kraftige krølltoppen er en ulv og en ødelagt krone og trær som blomstrer rundt ham. Og den andre – en rød ørn, et øye på en skålvekt, en dolk med en rubin, et horn og et leende ansikt. Det er andre ting også, men du skjønner hva jeg mener. Denne gangen vet jeg ikke hva som er opp eller ned på det hele.» Hun ventet, fremdeles med et smil på leppene, til han endelig klaret stemmen og spurte.

«Hva med meg?»

Det var så vidt smilet ikke ble til latter: «Samme slags ting som med resten. Et sverd som ikke er et sverd, en gyllen krone av laurbærblader, en tiggerstav, du som heller vann på sand, en blodig hånd og hvitglødende jern, tre kvinner som står over en likbåre med deg på, svart fjell vått av blod –»

«Det er i orden,» sa han nervøst. «Du trenger ikke å ramse opp alt.»

«Mest av alt ser jeg lyn rundt deg, noen slår ned i deg, andre kommer fra deg. Jeg vet ikke hva noe av det betyr, bortsett fra dette: Du og jeg kommer til å møtes igjen.» Hun så undrende på ham, som om hun heller ikke forsto det.

«Hvorfor skulle vi ikke det?» sa han. «Jeg skal jo denne veien når jeg drar hjem igjen.»

«Jeg antar at du kommer til å gjøre det, ja.» Med ett var smilet på plass igjen, skjevt og mystisk, og hun klappet ham på kinnet. «Men hvis jeg hadde fortalt alt jeg så, ville du blitt like krøllhåret som din bredskuldrete venn.»

Han trakk seg unna som om hånden hennes var glovarm. «Hva mener du? Ser du noe om rotter? Eller drømmer?»

«Rotter? Nei, ingen rotter. Og når det gjelder drømmer, så synes kanskje du at det er en drøm, men det gjør ikke jeg.»

Han lurte på om hun var fra forstanden siden hun smilte slik. «Jeg må gå,» sa han og smøg seg rundt henne. «Jeg… jeg må møte vennene mine.»

«Gå, da. Men du slipper ikke unna.»

Han begynte ikke akkurat å løpe, men for hvert skritt økte han farten.

«Løp, om du vil,» ropte hun etter ham. «Du kan ikke unnslippe meg.»

Latteren hennes jaget ham over stalltunet og ut på gaten, inn i ståket fra menneskemylderet. De siste ordene hennes minnet for mye om det Ba’alzamon hadde sagt. Han tumlet borti folk mens han hastet gjennom mengden, og fikk både harde blikk og harde ord, men han saktnet ikke farten før han var flere gater unna.

Etter en stund begynte han å legge merke til hvor han var. Hodet kjentes som en ballong, men han stirret og nøt det han så likevel. Han syntes Baerlon var en storslagen by, om ikke på samme måte som byene i Thoms historier. Han gikk bortover brede gater, for det meste dekket av skiferheller, og ned gjennom smale, krokete smug mens han fulgte strømmen av mennesker. Det hadde regnet om natten, og gatene uten heller var allerede stampet til søle av folkemengden, men han var ikke uvant med sølete gater. Ingen av gatene i Emondsmark var hellelagte.

Det var ingen palasser der, og bare noen få hus var større enn husene hjemme, men alle hadde teglsteins- eller skifertak som var like fine som taket på Vertshuset Vinkilden. Han antok at det ville være et palass eller to i Caemlyn. Og når det gjaldt vertshus, telte han ni stykker, og ingen av dem var mindre enn Vinkilden; de fleste var like store som Løven og Kronhjorten, og ennå var det mange gater han ikke hadde sett.

Det var en vrimmel av butikker langs alle gatene, med seildukstak som skygget for bordene som var dekket med varer; alt mulig fra stoffer og bøker til gryter og støvler. Det var som om hundre tuskhandlere hadde tømt vognene sine. Han ble stående og glo så lenge at han mer enn én gang måtte haste videre for å unnslippe butikkeiernes mistenksomme blikk. Han hadde ikke forstått stirringen til den første butikkeieren. Da det gikk opp for ham, begynte han å bli sint, helt til han husket at her var han en fremmed. Han kunne ikke ha kjøpt mye uansett. Han gispet når han så hvor mange kobberstykker som ble byttet mot et dusin flekkete epler eller noen tørre neper av det slaget de ga til hestene i Tvillingelvene, men folk virket villige til å betale.

Etter hans mening var det mer enn nok mennesker der. En stund var han nesten overveldet over at det var så mange. Noen hadde klær av finere snitt enn han hadde sett i Tvillingelvene – nesten like fine som Moiraines – og en god del hadde lange frakker med skinnkant som slang rundt anklene. Bergmennene hadde den sammenkrøkte holdningen til folk som graver under jorden. Men flesteparten skilte seg ikke ut fra dem han hadde vokst opp sammen med, hverken i klesveien eller utseendet. Han hadde ventet at de ville gjøre det på et eller annet vis. Noen av dem hadde faktisk et uttrykk i ansiktet som minnet så mye om Tvillingelvene at han kunne forestille seg at de hørte til en eller annen familie han kjente rundt Emondsmark. En tannløs, gråhåret kar med ører som håndtak på en mugge satt på en benk utenfor et av vertshusene og kikket sørgmodig ned i et tomt ølkrus. Han kunne ha vært fetteren til Bili Congar. Skredderen med det fremskutte hakepartiet, som satt og sydde utenfor butikken sin, kunne ha vært broren til Evan Thane, selv den skallete flekken i bakhodet var der. Et speilbilde av Samel Crawe presset seg forbi Rand idet han rundet et hjørne, og…

Uten å tro sine egne øyne stirret han på en liten, knoklete mann med lange armer og stor nese som knuffet seg gjennom mengden i klær som lignet en haug filler. Mannens øyne var innsunkne og det skitne ansiktet avmagret, som om han ikke hadde spist eller sovet på dagevis, men Rand kunne sverge… Da så den fillekledde mannen ham og stoppet midt i steget uten å ense alle folkene som holdt på å snuble i ham. Den siste tvil forsvant fra Rands tanker.

«Mester Fain!» ropte han. «Vi trodde at du ble –»

Som et lyn pilte tuskhandleren av gårde, men Rand satte etter ham og ropte unnskyldninger over skulderen til alle han dultet borti. Gjennom mengden fikk han øye på Fain idet han smatt inn i et smug, og han løp etter.

Noen få skritt inne i smuget hadde tuskhandleren stoppet. Et høyt gjerde gjorde smuget til en blindvei. Idet Rand bremset, snudde Fain seg mot ham, krøp vaktsomt sammen og trakk seg unna. Han viftet med skitne hender at Rand skulle holde seg unna. Mer enn én flenge var synlig i jakken, og kappen var slitt og frynsete som om den var blitt brukt mer hensynsløst enn den tålte.

«Mester Fain?» sa Rand nølende. «Hva er i veien? Det er meg, Rand al’Thor fra Emondsmark. Vi trodde Trollokene hadde tatt deg.»

Fain veivet avvergende med armene og løp sammenkrøket noen få skritt mot den åpne enden av smuget. Han forsøkte ikke å passere Rand eller gå tett borttil ham. «Ikke gjør det!» sa han skurrende. Hele tiden dreide han hodet mens han forsøkte å se alt i gaten bak Rand. «Ikke nevn» – stemmen sank til en hes hvisking. Han vendte hodet bort og sendte raske sideblikk mot Rand – «dem. Det er hvitekapper i byen.»

«Det er ingen grunn til at de skal plage oss,» sa Rand. «Bli med tilbake til Løven og Kronhjorten med meg. Jeg bor der sammen med vennene mine. Du kjenner de fleste av dem. De kommer til å bli glade for å se deg. Alle trodde at du var død.»

«Død?» glefset tuskhandleren forarget. «Ikke Padan Fain. Padan Fain vet hvilken vei han skal hoppe og hvor han skal lande.» Han rettet på fillene som om de var festklær. «Har alltid visst det og vil alltid vite det. Jeg kommer til å leve lenge. Lenger enn –» Med ett strammet ansiktet seg, og hendene grep tak i jakkekragen. «De brente vognen og alle varene mine. Hadde ingen grunn til å gjøre det, hadde de vel? Jeg kom ikke inn til hestene mine. Mine hester, men den tjukke gamle vertshusholderen hadde låst dem inn i stallen sin. Jeg måtte komme meg raskt unna for ikke å få strupen kuttet, og hva hadde jeg igjen for det? Alt jeg har er det jeg står og går i. Nå, er det rettferdig? Er det?»

«Hestene dine står trygt i mester al’Veres stall. Du kan hente dem når som helst. Hvis du blir med meg til vertshuset, er jeg sikker på at Moiraine vil hjelpe deg tilbake til Tvillingelvene.»

«Aaaaah! Hun er… hun er en Aes Sedai, ikke sant?» Fain fikk et kjølig uttrykk i ansiktet. «Kanskje, allikevel…» Han stoppet og slikket seg nervøst over leppene. «Hvor lenge blir dere i denne – Hva var det? Hva kalte du den? – Løven og Kronhjorten?»

«Vi drar i morgen,» sa Rand. «Men hva har det å gjøre med … ?»

«Du har ingen anelse om hvordan det er,» pistret Fain, «der du står med full mage og en god natts søvn i en myk seng. Jeg har nesten ikke hatt blund på øynene siden den natten. Støvlene mine er helt utslitt av løpingen, og når det gjelder maten jeg har spist…» Ansiktet hans fortrakk seg. «Jeg vil ikke være i nærheten av en Aes Sedai.» Han spyttet ut de siste ordene. «Ikke i nærheten, men jeg kan bli nødt. Jeg har ikke noe valg, har jeg vel? Tanken på å ha blikket hennes på meg, eller bare det at hun vet hvor jeg er…» Han strakte seg mot Rand som om han ville gripe tak i kappen, men hendene stoppet brått og beveget seg urolig, og han tok et skritt bakover. «Lov meg at du ikke sier noe til henne. Hun skremmer meg. Det er ingen grunn til å si noe til henne, ingen grunn til at en Aes Sedai i det hele tatt skal vite at jeg er i live. Du må love meg det. Du må!»

«Jeg lover,» sa Rand beroligende. «Men du behøver ikke være redd for henne. Bli med meg. I det minste skal du få et varmt måltid.»

«Kanskje. Kanskje.» Fain gned seg tenksomt over haken. «I morgen, sa du? I løpet av den tiden … Du glemmer vel ikke løftet ditt? Du lar vel ikke henne få vite … ?»

«Jeg vil ikke la henne gjøre deg noe vondt,» sa Rand og undret seg over hvordan han kunne stoppe en Aes Sedai, samme hva hun ville gjøre.

«Hun skal ikke gjøre meg noe vondt,» sa Fain. «Nei, det skal hun ikke. Jeg har ikke tenkt å la henne gjøre det.» Som et lyn smatt han forbi Rand og ut i folkemengden.

«Mester Fain!» ropte Rand. «Vent!»

Han stormet ut av smuget, tidsnok til å se en fillete jakke forsvinne rundt det neste hjørnet. Han fortsatte å rope mens han løp etter og rundet hjørnet. Han rakk så vidt å se ryggen på en mann før han braste inn i den og begge sank sammen i en haug i sølen.

«Kan du ikke se hvor du går?» mumlet noen under ham, og Rand karet seg overrasket på beina.

«Matt?»

Matt satte seg opp med et dystert blikk og begynte å børste søle av kappen med hendene. «Du er på god vei til å bli bymann. Sover lenge om morgenen og løper rett på folk.» Han kom seg på beina og kikket på de sølete hendene sine; så mumlet han noe og tørket dem på kappen. «Hør her, du gjetter aldri hvem jeg tror jeg nettopp så.»

«Padan Fain,» sa Rand.

«Padan Fa- Hvordan visste du det?»

«Jeg snakket med ham, men han løp sin vei.»

«Så Trol-» Matt tidde og kikket nervøst rundt seg, men folk passerte dem uten så mye som å kaste et blikk på dem. Rand var glad for at han hadde lært litt forsiktighet. «Så de fikk ikke tak i ham. Jeg undres på hvorfor han forlot Emondsmark på den måten, uten et ord? Han begynte vel å løpe den gangen også, og stoppet ikke før han kom hit. Men hvorfor flyktet han nå?»

Rand ristet på hodet og ønsket han ikke hadde gjort det. Det føltes som om det kunne ramle av. «Jeg vet ikke, bortsett fra at han var redd for M … for madam Alys.» Det var ikke lett å passe på alt man sa. «Han vil ikke at hun skal få vite at han er her. Han fikk meg til å love at jeg ikke skulle si det til henne.»

«Vel, hemmeligheten hans er trygg hos meg,» sa Matt. «Jeg skulle ønske hun ikke visste hvor jeg var heller.»

«Matt?» Folk strømmet fremdeles forbi uten å verdige dem et blikk, men Rand dempet stemmen og lente seg frem. «Matt, hadde du mareritt i natt? Om en mann som drepte en rotte?»

Matt stirret på ham uten å blunke. «Du også?» sa han til slutt. «Og Perrin, tror jeg. Jeg spurte ham nesten i morges, men … Han må ha hatt mareritt. Blod og aske! Nå får noen oss til å drømme ting. Rand, jeg skulle ønske at ingen visste hvor jeg var.»

«Det var døde rotter over hele vertshuset i morges.» Han var ikke like redd for å si det nå som han hadde vært tidligere. Han følte ikke så mye av noe som helst. «Ryggen var brukket på dem.» Stemmen gjenlød i hans egne ører. Hvis han ble syk, burde han kanskje oppsøke Moiraine. Han var overrasket over at selv ikke tanken på at Den Ene Kraften kanskje skulle brukes på ham, plaget ham.

Matt pustet dypt inn, dro i kappen og kikket seg rundt, som for å finne ut hvor han skulle gjøre av seg. «Hva er det som skjer med oss, Rand? Hva?»

«Jeg vet ikke. Jeg har tenkt å spørre Thom om råd. Om hvorvidt andre … burde få vite det.»

«Nei! Ikke hun. Kanskje han, men ikke hun.»

Stemmen var så skarp at Rand ble overrasket. «Så du tror ham?» Han trengte ikke si hvilken «ham» det gjaldt; grimasen i Matts ansikt viste at han forsto.

«Nei,» sa Matt sakte. «Det er bare en mulighet, det er alt. Hvis vi forteller det til henne, og han løy, da skjer det kanskje ikke noe. Kanskje. Men det at han er i drømmene våre, kanskje det er nok til… Jeg vet ikke.» Han stoppet for å svelge. «Hvis vi ikke forteller det til henne, får vi kanskje flere drømmer. Rotter eller ikke rotter, drømmer er bedre enn … Husker du ferjen? Jeg mener at vi ikke bør fortelle noe.»

«Det er i orden.» Rand husket ferjen – og Moiraines trussel også, men på et vis virket det som så lenge siden. «Det er i orden.»

«Perrin vil ikke si noe, vil han vel?» fortsatte Matt mens han vippet på tåspissene. «Vi må dra tilbake til ham. Hvis han forteller det til henne, vil hun skjønne at det gjelder oss alle. Det kan du være sikker på. Kom igjen.» Han begynte å marsjere gjennom mengden.

Rand ble stående og se etter ham til Matt kom tilbake og grep ham i armen. Berøringen fikk ham til å se overrasket opp, og så fulgte han med vennen.

«Hva er i veien med deg?» spurte Matt. «Har du sovnet igjen?»

«Jeg tror jeg er blitt forkjølet,» sa Rand. Hodet føltes spent som en tromme og nesten like tomt.

«Du kan få deg litt kyllingsuppe når vi kommer tilbake til vertshuset,» sa Matt. Han småpratet hele tiden mens de fortet seg gjennom de overfylte gatene. Rand anstrengte seg for å lytte og svare av og til, men det var anstrengende. Han var ikke sliten og hadde ikke lyst til å sove. Det føltes som om han drev av gårde. Etter en stund oppdaget han at han fortalte Matt om Min.

«En dolk med en rubin, hva?» sa Matt. «Den likte jeg. Men jeg vet ikke når det gjelder øyet. Er du sikker på at hun ikke diktet opp alt sammen? Hvis hun er en sannsigerske, burde hun vite hva det betydde.»

«Hun sa ikke at hun var en sannsigerske,» sa Rand. «Jeg tror hun ser ting. Husk, Moiraine snakket med henne da vi var ferdig med å bade. Og hun vet hvem Moiraine er.»

Matt rynket pannen. «Jeg trodde vi ikke skulle bruke det navnet.»

«Nei,» mumlet Rand. Han gned seg i hodebunnen med begge hender. Det var vanskelig å konsentrere seg om noe som helst.

«Jeg lurer på om du er syk,» sa Matt, fremdeles med rynket panne. Med ett nappet han i Rands erme. «Se på dem.»

Tre menn i brystplater og kjegleformede stålhjelmer som var polert til de skinte som sølv, var på vei ned gjennom gaten mot Rand og Matt. Selv panseret over armene skinte. De lange kappene som var uklanderlig hvite og hadde gylne solstråler brodert på venstre side av brystet, gikk akkurat klar av gjørmen og sølepyttene i gaten. Hendene hvilte på sverdhjaltene, og de kikket seg rundt som om de så ting som nettopp hadde kravlet ut under en råtten tømmerstokk. Men ingen kikket tilbake. Det virket ikke som om noen la merke til dem. Likevel trengte ikke de tre å presse seg gjennom folkemengden. Som ved en tilfeldighet delte den seg foran mennene og etterlot seg et åpent rom som de kunne bevege seg gjennom.

«Tror du de er Lysets Barn?» spurte Matt høyt. En forbipasserende stirret hardt på Matt før han satte opp farten.

Rand nikket. Lysets Barn. Hvitekapper. Menn som hatet Aes Sedaier. Menn som fortalte andre hvordan de skulle leve og laget bråk for dem som nektet å adlyde. Hvis brente gårder og verre ting kunne betegnes med noe så mildt som bråk. Jeg burde være redd, tenkte han. Eller nysgjerrig. I det minste noe. I stedet stirret han sløvt på dem.

«De ser ikke så ille ut for meg,» sa Matt. «Men de har høye tanker om seg selv, eller hva?»

«De betyr ingenting,» sa Rand. «Vertshuset. Vi må snakke med Perrin.»

«Akkurat som Eward Congar. Han setter også nesen i sky.» Plutselig smilte Matt med glimt i øyet. «Husker du da han ramlet ned fra Vognbroen og måtte labbe søkkvåt hjem? Det jekket ham ned noen hakk en måneds tid.»

«Hva har det med Perrin å gjøre?»

«Ser du den?» Matt pekte mot en vogn som hvilte på dragene i et smug like foran Lysets Barn. En enslig stake holdt et dusin stablede tønner på plass i bunnen av vognen. «Følg med.» Leende smatt han inn i butikken til en knivmaker til venstre for dem.

Rand stirret etter ham og visste at han burde gjøre noe. Det blikket betydde alltid at Matt var ute med revestreker. Merkelig nok gledet han seg til Matts påfunn. Noe sa ham at følelsen var forbundet med fare, men likevel smilte han forventningsfullt.

Et øyeblikk senere kom Matt til syne over ham, han var i ferd med å klatre gjennom et loftsvindu og ut på teglsteinstaket over butikken. Slyngen i hendene hadde allerede begynt å hvirvle rundt. Rand kikket mot vognen igjen. Nesten med det samme kom det et skarpt smell, og idet hvitekappene passerte smuget, knakk staken som holdt stabelen av tønner på plass. Folk spratt til side da tønnene rumlet hult nedover dragene og spratt ut i gaten så gjørme og sølevann sprutet til alle kanter. De tre hvitekappene hoppet ikke mindre raskt enn de andre, og det overlegne blikket var erstattet av forbauselse. Noen forbipasserende ramlet over ende og laget enda flere plask, men de tre beveget seg smidig og unngikk lett tønnene. Men de kunne likevel ikke unngå å få sølesprut på de hvite kappene.

En skjeggete mann i langt forkle hastet ut av smuget mens han veivet med armene og ropte sint. Han kastet et blikk på de tre som forgjeves forsøkte å riste sølen av kappene; så forsvant han inn i smuget igjen fortere enn svint. Rand kikket opp på taket av butikken; Matt var forsvunnet. Det hadde vært et lett kast for en gutt fra Tvillingelvene, men effekten var såvisst mer enn man kunne håpe på. Han greide ikke å holde latteren tilbake, skjønt morskapen var som pakket i bomull. Da han vendte seg mot gaten igjen, stirret de tre hvitekappene på ham.

«Du synes noe er morsomt, ja?» Den som snakket, sto litt foran de andre. Han hadde et arrogant uttrykk i ansiktet, og øynene lyste som om han visste noe som var viktig, noe ingen andre visste.

Rands latter ble klippet over. Han og Lysets Barn var alene med gjørmen og tønnene. Mengden rundt dem hadde funnet seg viktige ærender lenger oppe eller nede i gaten.

«Er det frykt for Lyset som lammer tungen din?» Raseriet fikk hvitekappens smale ansikt til å virke enda mer sammenklemt. Han kikket avvisende på sverdhjaltet som stakk ut av Rands kappe. «Kanskje du er ansvarlig for dette, ja?» Til forskjell fra de andre hadde han en gyllen knute under solstrålene på kappen.

Rand skulle til å skjule sverdet, men i stedet feide han kappen over skulderen. Et sted i bakhodet undret han desperat på hva som skjedde, men tanken var allikevel fjern. «Ulykker hender,» sa han. «Selv for Lysets Barn.»

Den smalfjesede hevet et øyebryn. «Er du så farlig, yngling?» Han var ikke stort eldre enn Rand.

«Et hegremerke, fyrst Bornhald,» sa en av de andre advarende.

Den smalfjesete kikket på Rands sverdhjalt igjen – bronsehegren var tydelig – og gjorde store øyne et øyeblikk. Så løftet han blikket mot Rands ansikt og fnyste avvisende. «Han er for ung. Du er ikke herfra, ja?» sa han kaldt til Rand. «Du kommer hvorfra?»

«Jeg er nettopp kommet til Baerlon.» Det kriblet i armer og bein. Han kjente seg beruset, nesten varm. «Du vet ikke om et bra vertshus, vel?»

«Du unngår spørsmålet,» glefset Bornhald. «Hva slags ondskap er det i deg siden du ikke svarer meg?» Følgesvennene gled opp på siden av ham med harde og uttrykksløse ansikter. Selv om kappene var flekkete av søle, var det ikke noe komisk over dem nå.

Kriblingen fylte Rand helt, varmen hadde vokst til feber. Han ville le, så godt kjentes det. En liten stemme i bakhodet ropte at noe var galt, men han greide ikke å tenke på annet enn kraften som sprengte i ham. Smilende gynget han frem og tilbake på hælene og ventet. Vagt undret han seg på hva som kom til å skje.

Lederens ansikt mørknet. En av de andre trakk sverdet nok til at det blinket i en tomme stål. Skjelvende av raseri sa han: «Når Lysets Barn spør, din gråøyde bondeknøl, venter vi svar, ellers –» Han tidde da den smalfjesete la en arm over brystet hans. Bornhald nikket oppover gaten.

Bygarden hadde ankommet, et dusin menn i runde stålhjelmer og beslåtte lærtrøyer, og de bar langstaver som om de visste hvordan de skulle brukes. Ti skritt unna sto de tause og så på.

«Denne byen har mistet Lyset,» knurret mannen som halvveis hadde trukket sverdet. Han hevet stemmen og ropte til Garden: «Baerlon står i Den Mørkestes Skygge!» En bevegelse fra Bornhald fikk ham til å skyve sverdet tilbake i balgen.

Bornhald vendte seg mot Rand igjen. Visshetens lys glødet i øynene hans. «Mørkefrender slipper ikke unna oss, yngling, selv ikke i en by som står i Skyggen. Vi kommer til å møtes igjen. Du kan være viss på det!»

Han snudde på hælen og skred av gårde med sine to følgesvenner etter seg, som om Rand hadde opphørt å eksistere. For øyeblikket. Da de nådde den fullpakkede delen av gaten, åpnet en lomme seg tilsynelatende helt tilfeldig rundt dem også denne gang. Garden kikket på Rand og nølte, så akslet de langstavene og fulgte etter de tre hvitekappene. De måtte presse seg vei inn i mengden mens de ropte: «Gi plass for Garden!» De få som reagerte, flyttet seg motstrebende.

Rand gynget fremdeles avventende på hælene. Kriblingen var så sterk at han nesten skalv; det var som om han brant.

Matt kom ut av butikken og stirret på ham. «Du er ikke syk,» sa han til slutt. «Du er gal!»

Rand pustet dypt inn, og plutselig var alt borte som en sprukket såpeboble. Da kriblingen forsvant, sjanglet han under vissheten om det han hadde gjort. Han fuktet leppene og møtte blikket til Matt. «J eg tror vi får komme oss tilbake til vertshuset,» sa han usikkert.

«Ja,» sa Matt. «Ja, jeg tror det er best.»

Gaten hadde begynt å fylles igjen. Mer enn én forbipasserende stirret på de to ungguttene og mumlet noe til en følgesvenn. Rand var sikker på at historien ville bli spredt. En gal mann hadde forsøkt å yppe til strid mot tre av Lysets Barn. Det skulle bli noe å snakke om. Kanskje drømmene har gjort meg gal.

De to gikk seg vill flere ganger i det uryddige mønsteret av gater, men til slutt så de Thom Merrilin komme skridende gjennom mengden; han utgjorde en hel prosesjon alene. Barden sa at han var ute for å strekke beina og trekke frisk luft, men hver gang noen kikket på den fargerike kappen hans, proklamerte han med rungende stemme: «Jeg er på Løven og Kronhjorten, bare i kveld.»

Det var Matt som usammenhengende begynte å fortelle Thom Merrilin om drømmen og bekymringene over hvorvidt de skulle fortelle det til Moiraine eller ikke, men Rand fylte inn hist og her, for det var små ulikheter i hvordan de husket den. Eller kanskje alle drømmer var litt ulike, tenkte han. Men storparten av drømmene var like.

De hadde ikke fortalt mye før Thom begynte å rette all sin oppmerksomhet mot dem. Da Rand nevnte Ba’alzamon, grep barden dem i skulderen og beordret dem å holde munn. Han reiste seg på tå for å kikke over hodene på folk, og så geleidet han dem ut av ståket og inn i et tomt blindsmug hvor det bare lå noen kasser og en mager, gul hund som krøp sammen mot kulden.

Thom stirret ut på mengden for å se om noen kunne høre dem. Så vendte han seg mot Rand og Matt. De blå øynene boret seg inn i deres når han ikke gransket utgangen av smuget. «Nevn aldri det navnet der fremmede kan høre det.» Stemmen var lav, men inntrengende. «Selv ikke der en fremmed muligens kan overhøre det. Det er et veldig farlig navn, også der hvor Lysets Barn ikke vandrer i gatene.»

Matt snøftet. «Jeg kunne fortelle deg om Lysets Barn,» sa han, og kikket skjevt på Rand.

Thom ignorerte ham. «Hvis bare en av dere hadde denne drømmen…» Han nappet seg rasende i barten. «Fortell meg alt dere husker. Hver eneste detalj.» Mens han lyttet holdt han omhyggelig utkikk.

«… han nevnte de mennene han sa var blitt brukt,» sa Rand til slutt. Han mente at han hadde fortalt alt annet. «Guaire Amalasan. Raolin Myrkbane.»

«Davian,» la Matt til før han kunne fortsette. «Og Yurian Steinbue.»

«Og Logain,» avsluttet Rand.

«Farlige navn,» mumlet Thom. Blikket syntes å bore seg enda dypere inn i dem enn før. «Nesten like farlige som det andre på en eller annen måte. Alle er døde nå, bortsett fra Logain. Noen døde for lenge siden. Raolin Myrkbane for nesten to tusen år siden. Men farlig likevel. Det er best ikke å si dem høyt, selv når man er alene. De fleste ville ikke kjenne igjen et eneste av dem, men hvis feil person skulle overhøre…»

«Men hvem var de?» spurte Rand.

«Menn,» mumlet Thom. «Menn som rystet himmelens søyler og skaket verden i dens grunnvoller.» Han ristet på hodet. «Det betyr ikke noe. Glem dem. De er støv nå.»

«Ble de … brukt, som han sa?» spurte Matt. «Og drept?»

«Man kunne si at Det Hvite Tårnet drepte dem. Man kunne si det.» Thom knep leppene sammen et øyeblikk, så ristet han på hodet. «Men brukt… ? Nei, det skjønner jeg ikke. Lyset vet at Amyrlins Trone lager nok av intriger, men jeg kan ikke tenke meg det.»

Matt skalv. «Han sa så mange ting. Syke ting. Alt det om Lews Therin Frendedreper og Artur Haukevinge. Og Verdensøyet. Hva i Lysets navn skal det bety?»

«En legende,» sa barden sakte. «Kanskje. En like stor legende som Valeres Horn, i det minste i Grenselandene. Der oppe jakter unge menn på Verdensøyet på samme måte som unge menn fra Illian jakter på Hornet. Kanskje en legende.»

«Hva skal vi gjøre, Thom?» sa Rand. «Bør vi fortelle det til henne? Jeg vil ikke ha flere slike drømmer. Kanskje hun kan gjøre noe.»

«Kanskje vi ikke ville like det hun gjorde,» knurret Matt.

Thom gransket dem mens han overveide alternativene og gned seg over barten med en fingerknoke. «Jeg råder dere til å tie,» sa han til slutt. «Ikke fortell det til noen, i hvert fall ikke foreløpig. Dere kan alltids ombestemme dere hvis dere må, men straks det er sagt, er det gjort, og da er dere knyttet enda tettere til… til henne.» Med ett rettet han ryggen. «Den andre gutten! Dere sier at han hadde den samme drømmen? Har han vett nok til å holde munn?»

«Jeg tror det,» sa Rand, samtidig som Matt sa: «Vi var på vei til vertshuset for å advare ham.»

«Må Lyset sørge for at vi ikke er for sent ute!» Kappen dasket om anklene og lappene flagret i vinden da Thom skred ut av smuget. Han kikket seg tilbake over skulderen uten å stoppe: «Vel? Er støvlene deres naglet til bakken?»

Rand og Matt fortet seg etter ham, men han ventet ikke på at de skulle ta ham igjen. Denne gangen stoppet han ikke for folk som kikket på kappen, heller ikke for dem som hilste på ham som barde. Han banet seg vei som om gatene lå øde. Rand og Matt småløp bak ham for å holde følge. De nådde frem til Løven og Kronhjorten på kortere tid enn Rand hadde ventet.

Da de var på vei inn, kom Perrin farende ut. Han forsøkte å kaste kappen over skulderen mens han løp og snublet nesten da han prøvde å unngå å løpe rett på dem. «Jeg var på vei for å lete etter dere to,» peste han da han hadde gjenvunnet balansen.

Rand grep ham i armen. «Har du fortalt noen andre om drømmen?»

«Si at du ikke har gjort det,» forlangte Matt.

«Det er svært viktig,» sa Thom.

Perrin så forvirret på dem. «Nei, jeg har ikke det. Jeg kom meg ut av sengen for mindre enn en time siden.» Han sank sammen i skuldrene. «Jeg har fått hodepine av å forsøke å ikke tenke på det, langt mindre snakke om det. Hvorfor har dere fortalt det til ham?» Han nikket mot barden.

«Vi måtte snakke med noen for ikke å bli gale,» sa Rand.

«Jeg skal forklare senere,» sa Thom, med et megetsigende blikk på folk som spaserte inn og ut av Løven og Kronhjorten.

«Det er i orden,» sa Perrin sakte og så fremdeles forvirret ut. Med ett slo han seg for pannen. «Dere fikk meg nesten til å glemme hvorfor jeg skulle lete etter dere, ikke det at jeg absolutt vil huske på det. Nynaeve er der inne.»

«Blod og aske!» bjeffet Matt. «Hvordan kom hun seg hit? Moiraine … Ferjen …»

Perrin fnøs. «Du tror vel ikke en bagatell som en sunken ferje stopper henne? Hun snuste seg frem til Tårnhøi – jeg vet ikke hvordan han kom seg tilbake over elva – men hun sa at han gjemte seg på soverommet og ikke ville nærme seg elva. Uansett presset hun ham til å finne en båt som var stor nok til henne og hesten, slik at han kunne ro henne over. Han selv. Hun ga ham bare tid til å finne en draer som kunne hjelpe til å ro med et ekstra sett årer.»

«Lys!» hvisket Matt.

«Hva gjør hun her?» ville Rand vite. Matt og Perrin så foraktelig på ham.

«Hun kom etter oss,» sa Perrin. «Hun er hos … hos madam Alys nå, og det er så kaldt at det kan begynne å snø der inne.»

«Kunne vi ikke bare gå et annet sted en stund?» spurte Matt. «Pappa sier at det bare er tomsinger som stikker hånden i et hvepsebol hvis de ikke absolutt må.»

Rand avbrøt dem. «Hun kan ikke tvinge oss til å dra tilbake. Vinternatt burde være nok til at hun skjønner det. Hvis ikke må vi bare få henne til å forstå det.»

Matts øyebryn hevet seg høyere for hvert ord, og da Rand var ferdig, plystret han lavt. «Har du noengang forsøkt å få Nynaeve til å forstå noe hun ikke vil forstå? Det har jeg. Jeg stemmer for at vi holder oss unna til i kveld, og så sniker vi oss inn.»

«Fra det jeg har sett av den unge kvinnen,» sa Thom, «tror jeg ikke hun gir seg før hun har sagt alt hun har på hjertet. Hvis hun ikke får sagt det snart, er det mulig hun ikke gir seg før hun har tiltrukket seg en oppmerksomhet ingen av oss ønsker.»

Det fikk dem til å holde opp. De kikket på hverandre, trakk pusten dypt og marsjerte inn som om de skulle møte Trolloker.