Verdens Øye

KAPITTEL 45 Det som følger i Skyggen

Lyset fra lyktene rakk akkurat så langt at det nådde frem til den andre enden av broen, som stakk ut av mørket som en kjempes brukne tenner. Loials hest trampet nervøst med en hov, og en løs stein falt ned i det totale mørket under dem. Om den ga fra seg noen lyd da den traff bunnen, hørte ikke Rand det.

Han manøvrerte Røde litt lenger frem mot kanten og førte stangen med lykten så langt ned han kunne, men det var ingenting å se. Lyset ble klippet over av mørket på alle kanter. Hvis det var en bunn, kunne den være tusen fot under dem. Hvis det var en bunn. Men han kunne se hva som var under broen på den andre siden og holdt den oppe. Ingenting. Mindre enn ti tommer tykk var den, og det var absolutt ingenting under den.

Med ett virket steinunderlaget under føttene tynt som papir, og det endeløse dypet trakk i ham. Lykten og stangen virket plutselig tunge nok til å dra ham rett ut av salen. Det gikk rundt for ham, og han rygget den rødbrune hesten bort fra avgrunnen like forsiktig som han hadde nærmet seg den.

«Så det er dette du har ført oss til, Aes Sedai?» sa Nynaeve. «Alt dette bare for å finne ut at vi må dra tilbake til Caemlyn likevel?»

«Vi behøver ikke dra tilbake,» sa Moiraine. «Ikke helt tilbake til Caemlyn. Det er mange ruter langs Veiene til et hvilket som helst sted. Vi behøver bare gå så langt tilbake at Loial finner en annen rute som fører til Fal Dara. Loial? Loial!»

Oguren sto og stirret på hullet, og trakk seg unna med en synlig kraftanstrengelse. «Hva? Åh. Ja, Aes Sedai, jeg kan finne en annen rute.» Blikket gled tilbake til avgrunnen, og det rykket i ørene. «Jeg hadde ikke drømt om at forfallet var kommet så langt. Hvis selve broene bryter sammen, er det mulig at jeg ikke kan finne ruten du ønsker. Det er mulig at jeg ikke kan finne en rute tilbake heller. Broene kan falle sammen bak oss mens vi står her.»

«Det må finnes en vei,» sa Perrin tonløst. Øynene så ut som om de samlet lyset i seg og glødet gult. En ulv trengt opp i et hjørne, tenkte Rand nervøst. Det er det han ligner på.

«Det får bli som Hjulet vil,» sa Moiraine, «men jeg tror ikke forfallet har kommet så langt som du frykter. Se på steinen, Loial. Selv jeg kan se at det er et gammelt brudd.»

«Ja,» sa Loial sakte. «Ja, Aes Sedai, jeg kan se det. Det er hverken regn eller vind her, men den steinen har vært i luften i minst ti år.» Han nikket og smilte lettet, så lykkelig over oppdagelsen at han et øyeblikk syntes å glemme frykten. Så kikket han seg omkring og trakk beklemt på skuldrene. «Jeg kan lett finne andre ruter enn den til Mafal Dadaranell. Tar Valon, for eksempel? Eller Shangtais lønnhage. Det er bare tre broer til Shangtais lønnhage fra den siste Øya. Jeg antar De Gamle ønsker å snakke med meg nå.»

«Fal Dara, Loial,» sa Moiraine bestemt. «Verdensøyet ligger på den andre siden av Fal Dara, og vi må finne Øyet.»

«Fal Dara.» Oguren sa seg motvillig enig.

Tilbake på Øya studerte Oguren teksten på støtten, og øyebrynene senket seg mens han mumlet halvveis for seg selv. Snart snakket han bare til seg selv, fordi han gled over i Ogurenes mål. Det modulerte språket lød som fuglesang med dype toner. Rand syntes det var underlig at et så storvokst folkeslag hadde et så syngende mål.

Til slutt nikket Oguren. Da han førte dem til broen han hadde valgt, snudde han seg og stirret nedtrykt på veiviseren ved siden av en annen. «Tre broer til Shangtais lønnhage.» Han sukket. Men uten å stanse ledet han dem forbi veiviseren og opp på den tredje broen bortenfor. Han så seg beklagende tilbake idet de begynte å gå over den, selv om broen til hjemmet hans var skjult av mørket.

Rand sporet den rødbrune hesten opp på siden av Oguren. «Når dette er over, Loial, kan du vise meg din lønnhage, og jeg skal vise deg Emondsmark. Men ingen Veier. Vi skal gå eller ri om det så tar hele sommeren.»

«Tror du det noensinne tar slutt, Rand?»

Han rynket pannen og så på Oguren. «Du sa det ville ta to dager å nå Fal Dara.»

«Ikke Veiene, Rand. Alt det andre.» Loial kikket over skulderen bort på Aes Sedaien, som snakket lavt med Vokteren der de red ved siden av hverandre. «Hva får deg til å tro at det noensinne vil ta slutt?»

Broene og rampene førte dem opp og ned og over dyp. Av og til førte en hvit stripe fra ledesteinen og inn i mørket, akkurat som stripen de hadde fulgt fra Veiporten i Caemlyn. Rand så at han ikke var den eneste som kikket nysgjerrig og litt vemodig etter stripene. Nynaeve, Perrin, Matt og selv Egwene slapp motvillig stripene med blikket. Det lå en Veiport i den andre enden av hver av dem, en overgang tilbake til en verden med vind og sol og himmel. Selv vinden ville vært velkommen. Under Aes Sedaiens skarpe øyne overså de dem, men Rand var ikke den eneste som så seg tilbake etter at mørket hadde oppslukt både Øy og ledestein og stripe.

Rand hadde begynt å gjespe da Moiraine meldte at de skulle stanse for natten på en av Øyene. Matt så på mørket rundt dem og knegget høyt, men kom seg ned like raskt som de andre. Lan og guttene salte av hestene og festet fotreimene, mens Nynaeve og Egwene rigget til en liten oljebrenner for å lage te. Den lignet fotstykket på en lykt, og Lan sa det var slike Vokterne brukte i Pestlandet, hvor veden kunne være farlig å brenne. Vokteren hentet frem stativer fra kurvene de tok ned fra pakkhesten, slik at lyktestengene kunne plasseres i en ring rundt leiren.

Loial gransket Ledesteinen en stund; så satte han seg ned med beina i kors og gned med hånden over den støvete, arrete steinen. «En gang vokste det forskjellige ting på Øyene,» sa han trist. «Alle bøkene forteller om det. Det var grønt gress hvor man kunne sove som i den mykeste seng. Frukttrærne kunne krydre maten din med et eple eller en pære eller en glassfrukt, som var søte og saftige og friske uansett hvilken årstid det var utenfor.»

«Ikke noe å jakte på,» knurret Perrin, og virket overrasket over at han hadde sagt noe.

Egwene rakte Loial en kopp te. Han sto og holdt den uten å drikke mens han stirret som om han kunne se frukttrærne på bunnen av koppen.

«Har du ikke tenkt å sette ut vern?» spurte Nynaeve Moiraine. «Det må da finnes verre ting enn rotter her. Selv om jeg ikke har sett noe, kan jeg likevel føle det.»

Aes Sedaien gned fingrene mot håndflatene med et uttrykk av vemmelse. «Du føler smitten, råttenskapen i Kraften som laget Veiene. Jeg vil ikke bruke Den Ene Kraften i Veiene hvis jeg ikke må. Smitten er så sterk at den nok vil ødelegge alt jeg prøver å gjøre.»

Dette fikk alle til å bli like stille som Loial. Lan satte seg ned og gikk systematisk løs på maten, som om han fôret et bål med ved og maten var mindre viktig enn at kroppen fikk nye krefter. Moiraine tok også godt for seg, og spiste så pyntelig som om de ikke satt rett på et steinete underlag bokstavelig talt midt i ingenmannsland. Rand pirket bare i maten. Den lille flammen i oljebrenneren ga bare fra seg nok varme til å koke vann, men han satt sammenkrøpet ved siden av den som om han kunne suge til seg varme. Skuldrene streifet borti Matt og Perrin. De laget en tett ring rundt brenneren. Matt hadde glemt at han holdt brødet og kjøttet og osten i hendene, og Perrin satte blikktallerkenen ned etter noen få biter. Stemningen ble mer og mer dyster. Alle så ned for ikke å se på mørket rundt seg.

Moiraine gransket dem mens hun spiste. Til slutt satte hun tallerkenen fra seg og tørket munnen med en serviett. «Jeg kan fortelle dere en oppmuntrende nyhet. Jeg tror ikke Thom Merrilin er død.»

Rand så skarpt på henne. «Men … Skyggeren …»

«Matt fortalte meg hva som skjedde i Hvitebro,» sa Aes Sedaien. «Folk der nevnte en barde, men de sa ikke noe om at han var død. Jeg tror de ville gjort det hvis barden var blitt drept. Hvitebro er ikke så stor at de ville betrakte en barde som ubetydelig. Og Thom er en del av Mønsteret som vever seg rundt dere tre. En altfor viktig del, tror jeg, til å bli satt utenfor allerede nå.»

Altfor viktig? tenkte Rand. Hvordan kunne Moiraine vite… ? «Min? Så hun noe som gjaldt Thom?»

«Hun så en hel del,» sa Moiraine tørt. «Som gjaldt dere alle. Jeg skulle ønske jeg forsto halvparten av det hun så, men hun gjør det ikke selv engang. Gamle murer faller. Men om Mins evner er gamle eller nye, ser hun det som er sant og riktig. Skjebnene deres er knyttet sammen. Thom Merrilins også.»

Nynaeve snøftet avvisende og skjenket en ny kopp te til seg selv.

«Jeg forstår ikke hvordan hun kan ha sett noe om noen av oss,» sa Matt med et smil. «Hvis jeg husker riktig, så hun på Rand mesteparten av tiden.»

Egwene hevet et øyebryn. «Åh? Det fortalte du ikke til meg, Moiraine Sedai.»

Rand kastet et blikk på henne. Hun så ikke på ham, men stemmen var for omhyggelig nøytral. «Jeg snakket med henne en gang,» sa han. «Hun går i gutteklær, og håret hennes er like kort som mitt.»

«Du snakket med henne. En gang.» Egwene nikket sakte. Hun løftet koppen til leppene uten å se på ham.

«Min var bare en jente som arbeidet på vertshuset i Baerlon,» sa Perrin. «Ikke som Aram.»

Egwene hostet opp teen. «Altfor varm,» mumlet hun.

«Hvem er Aram?» spurte Rand. Perrin skjulte seg bak koppen og smilte, omtrent som Matt pleide å gjøre i gamle dager når han pønsket på et pek.

«En av Det Vandrende Folket,» sa Egwene henslengt, med røde flekker på kinnene.

«En av Det Vandrende Folket,» sa Perrin uanfektet. «Han danser. Som en fugl. Var det ikke det du sa, Egwene? Det var som å fly sammen med en fugl.»

Egwene satte koppen rolig fra seg. «Jeg vet ikke om andre er trette, men jeg har i hvert fall tenkt å legge meg.»

Da hun rullet seg inn i teppene sine, lente Perrin seg frem og dultet Rand i ribbeina. Han blunket. Rand smilte tilbake. Brenne meg om jeg ikke kom best ut av det til en forandring. Jeg skulle ønske jeg visste like mye om kvinner som Perrin.

«Rand,» sa Matt lurt, «kanskje du burde fortelle Egwene om Elsi, datteren til bonden Bredsmil?» Egwene løftet hodet og stirret først på Matt, så på ham.

Han reiste seg raskt for å hente sine egne tepper. «Det passer bra å sove litt nå.»

Alle emondsmarkingene begynte å lete etter teppene sine, og det samme gjorde Loial. Moiraine satt og nippet til teen. Lan også. Vokteren så ikke ut som han hadde tenkt å sove, og heller ikke som han trengte søvn.

Selv da de hadde tullet seg inn for å sove, hadde ingen lyst til å ligge langt vekk fra de andre. De laget en liten ring av teppekledde hauger rundt brenneren, slik at de nesten kom borti hverandre.

«Rand,» hvisket Matt, «var det noe mellom deg og Min? Det var så vidt jeg fikk tatt en kikk på henne. Hun var pen, men hun må være nesten like gammel som Nynaeve.»

«Hva med Elsi?» la Perrin til fra den andre siden av ham. «Var hun pen?»

«Blod og aske,» mumlet han, «kan jeg ikke engang snakke med en jente? Dere to er like ille som Egwene.»

«Som Den Kloke ville sagt,» sa Matt ertende. «Pass munnen din. Vel, hvis du ikke vil snakke om det, har jeg tenkt å få meg litt søvn.»

«Godt,» murret Rand. «Det er det eneste fornuftige du har sagt.»

Men søvnen innfant seg ikke så lett. Steinunderlaget var hardt uansett hvordan Rand lå, og han kjente gropene gjennom teppet. Han klarte ikke å forestille seg at han var andre steder enn i Veiene, som var laget av mennene som hadde ødelagt verden og var smittet av Den Mørkeste. Han så hele tiden for seg den ødelagte broen og den mørke tomheten under den.

Da han snudde seg over på siden, så han at Matt stirret på ham, egentlig stirret gjennom ham. Ertingen var glemt nå da mørket rundt dem spøkte i tankene. Han rullet seg over på den andre siden og så at Perrin også lå med åpne øyne. Perrin så mindre redd ut enn Matt, men han holdt hendene på brystet og tvinnet bekymret tomlene.

Moiraine tok en runde blant dem, la seg på kne ved hodet til hver enkelt og bøyde seg ned og snakket dempet til dem. Rand kunne ikke høre hva hun sa til Perrin, men det fikk tomlene til å bli rolige. Da hun bøyde seg over Rand og ansiktet nesten rørte ved hans, sa hun lavt og beroligende: «Selv her beskytter din skjebne deg. Ikke engang Den Mørkeste kan forandre Mønsteret fullstendig. Du er i sikkerhet for ham så lenge jeg er i nærheten. Drømmene dine er trygge. De er trygge ennå en stund.»

Da hun flyttet seg fra ham til Matt, undret han seg på om hun trodde det var så enkelt, at hun bare kunne si det var trygt, så ville han tro det. Men på en eller annen måte følte han seg trygg – tryggere i det minste. Mens han tenkte dette, gled han inn i søvnen og drømte ikke.

Lan vekket dem. Rand lurte på om Vokteren hadde sovet. Han så ikke trøtt ut, iallfall virket han mer opplagt enn de som hadde ligget noen timer på de harde steinene. Moiraine ga dem tid nok til å lage te, men bare en kopp til hver. De spiste frokost i salen, og Vokteren og Loial førte an. Det var samme måltid som før: brød og kjøtt og ost. Rand tenkte at det var lett å bli lei av brød og kjøtt og ost.

Ikke lenge etter at den siste smulen var slikket av fingeren, sa Lan rolig: «Noen følger etter oss. Eller noe.» De var midt på en bro, og begynnelsen og slutten på broen var skjult av mørket.

Matt nappet en pil fra koggeret, og før noen kunne stoppe ham hadde han skutt den ut i mørket bak dem.

«Jeg visste jeg ikke skulle ha gjort dette,» mumlet Loial. «Man skal aldri ha noe å gjøre med en Aes Sedai bortsett fra i en lønnhage.»

Lan presset buen ned før Matt kunne legge en ny pil på strengen. «Slutt med det, din landsbytulling. Vi kan ikke vite hvem det er.»

«Det er det eneste stedet de er trygge,» fortsatte Oguren.

«Hva annet enn ondskap kan finnes på et sted som dette?» spurte Matt.

«Det er det De Gamle sier, og jeg skulle ha lyttet til dem.»

«Oss, for eksempel,» sa Vokteren tørt.

«Kanskje det er en annen vandrer,» sa Egwene håpefullt. «Eller kanskje en Ogur.»

«Ogurer bruker ikke Veiene. De har mer vett enn som så,» knurret Loial. «Alle andre enn Loial, som ikke har noe vett i det hele tatt. Det sa Gamle Haman alltid, og det er sant.»

«Hva føler du, Lan?» spurte Moiraine. «Er det noe som tjener Den Mørkeste?»

Vokteren ristet sakte på hodet. «Jeg vet ikke,» sa han som om det overrasket ham. «Vanskelig å si. Kanskje det er Veiene og smitten. Alt kjennes galt. Men samme hvem det er eller hva det er, prøver han ikke å ta oss igjen. Han tok oss nesten igjen på den andre Øya, men da for han tilbake over broen for å unngå det. Hvis jeg sakker akterut, kan jeg kanskje overraske ham og se hvem eller hva han er.»

«Hvis du sakker akterut, Vokter,» sa Loial bestemt, «vil du tilbringe resten av livet ditt i Veiene, selv om du kan lese Ogurenes skrift. Jeg har aldri hørt eller lest om et menneske som kunne finne veien ut av den første Øya uten en Ogur. Kan du lese Ogurenes skrift?»

Lan ristet på hodet igjen, og Moiraine sa: «Så lenge han ikke plager oss, vil ikke vi plage ham. Vi har ikke tid. Ikke tid.»

Da de red ned fra broen og ut på den neste Øya, sa Loial: «Hvis jeg husker den siste ledesteinen rett, går det en rute herfra til Tar Valon. Det tar høyst en halv dag. Kortere tid enn det vil ta oss å nå Mafal Dadaranell. Jeg er sikker på at –»

Han tidde brått da lyset fra lyktene nådde ledesteinen. Rette streker i skarpe vinkler var hogd inn som dype sår i toppen av steinplaten. Plutselig var Lans vaktsomhet tydelig. Han satt fortsatt lett og ledig i salen, men Rand hadde inntrykk av at Vokteren kunne føle alt rundt seg, føle selv pusten deres. Lan sporet hesten rundt ledesteinen og begynte å ri utover i en spiral. Han red som om han ventet å bli angrepet hvert øyeblikk, eller som om han skulle angripe selv.

«Dette forklarer mye,» sa Moiraine stille, «og det gjør meg redd. Det forklarer svært mye. Jeg burde ha gjettet det. Smitten, forfallet. Jeg burde ha gjettet det.»

«Gjettet hva?» forlangte Nynaeve å få vite. Samtidig spurte Loial: «Hva er det? Hvem gjorde dette? Jeg har aldri sett eller hørt om noe slikt før.»

Aes Sedaien så rolig på dem. «Trolloker.» Hun ignorerte de skremte gispene. «Eller Skyggere. Det er Trollok-runer. Trollokene har funnet ut hvordan de kommer seg inn i Veiene. Det må være på den måten de kom seg til Tvillingelvene uten å bli oppdaget; gjennom Veiporten ved Manetheren. Det er minst én Veiport i Pestlandet.» Hun sendte et raskt blikk i retning Lan, men Vokteren var så langt borte at bare det svake lyset fra lykten var synlig. Hun fortsatte: «Manetheren ble ødelagt, men det er nesten umulig å ødelegge en Veiport. Det var slik Skyggerne kunne samle en liten hær rundt Caemlyn uten at det ble slått alarm i hvert eneste rike mellom Pestlandet og Andor.» Hun tidde og bet seg tankefullt i leppene. «Men ennå kan de ikke kjenne alle rutene, ellers ville de ha kommet strømmende inn i Caemlyn gjennom porten vi brukte. Ja.»

Rand skalv. De hadde gått gjennom Veiporten bare for å finne Trolloker som ventet i mørket, hundrevis av dem, kanskje tusenvis, kjemper med forvridde dyreansikter, som bykset snerrende inn i mørket for å drepe. Eller det som verre var.

«Det er ikke så lett for dem å bruke Veiene,» ropte Lan. Lykten var ikke mer enn tyve favner unna, men lyset var bare en svak, ullen ball som virket langt borte for dem som sto ved ledesteinen. Moiraine førte de andre bort til ham. Da Rand så hva Vokteren hadde funnet, ønsket han at magen var tom.

Ved foten av en bro raget stivnede Trollok-skikkelser opp. De var blitt hengende fast mens de veivet rundt seg med krumme økser og ljålignende sverd. De store kroppene, som var grå og arrete som steingrunnen, var halvveis nedsunket i den esende, boblende overflaten. Noen av boblene hadde sprukket og åpenbarte flere snuteansikter som for alltid ville snerre av frykt. Rand hørte noen kaste opp bak seg, og svelget tungt for ikke å gjøre det samme. Selv for Trolloker hadde dette vært en fryktelig måte å dø på.

Noen få fot forbi Trollokene endte broen. Veiviseren lå knust i tusen skår.

Loial klatret varsomt ned fra hesten mens han så på Trollokene som om han trodde de når som helst kunne våkne til liv. Han undersøkte raskt restene av veiviseren og plukket opp metallskriften som hadde vært innfelt i steinen. Så klatret han opp på hesten igjen. «Dette var den første broen på ruten herfra til Tar Valon,» sa han.

Matt gned håndbaken over munnen med ansiktet vendt bort fra Trollokene. Egwene skjulte ansiktet i hendene. Rand førte hesten bort til Bela og rørte ved Egwenes skulder. Hun vred seg rundt og klynget seg skjelvende til ham. Hadde hun ikke holdt rundt ham, ville han også ha skjelvet.

«Like bra at vi ikke var på vei til Tar Valon ennå,» sa Moiraine.

Nynaeve snudde seg mot Aes Sedaien. «Hvordan kan du ta det så rolig? Det samme kan skje med oss!»

«Kanskje,» sa Moiraine rolig. Nynaeve skar tenner så høyt at Rand kunne høre det. «Men det er mer sannsynlig,» sa Moiraine uanfektet, «at mennene, Aes Sedaiene som bygde Veiene, beskyttet dem med feller mot Den Mørkestes vesener. Det er noe de må ha fryktet på den tiden, før Halvmennene og Trollokene ble drevet inn i Pestlandet. Uansett kan vi ikke bli værende her, og samme hvilken vei vi velger, frem eller tilbake, er det like stor sjanse for å gå i en felle. Loial, vet du hvor den neste broen er?»

«Ja. Ja, de ødela ikke den delen av ledesteinen, takk Lyset for det.» For første gang virket Loial like ivrig som Moiraine etter å komme seg videre. Han satte den store hesten i bevegelse før han var ferdig med å snakke.

Egwene klynget seg til Rands arm over to broer til. Han beklaget det da hun til slutt slapp taket med en mumlende unnskyldning og en tvungen latter, og ikke bare fordi det kjentes godt at hun holdt om ham på den måten. Det var lettere å være modig, oppdaget han, når noen trengte beskyttelse.

Kanskje Moiraine ikke trodde det var lagt ut feller for dem, men selv om hun sa at de hadde hastverk, fikk hun dem til å ri langsommere enn før og tok en pause før hun slapp dem opp på en bro eller ut på en Øy. Hun lot Aldieb bevege seg fremover mens hun kjente på luften med en utstrakt hånd, og ikke engang Loial eller Lan fikk fortsette før hun ga tillatelse til det.

Rand måtte stole på hennes dømmekraft når det gjaldt feller, men han speidet inn i mørket som om han kunne se ting som var mer enn ti fot unna, og anstrengte ørene for å lytte. Hvis Trollokene kunne bruke Veiene, kunne hva det enn var som fulgte etter dem, være en av Den Mørkestes vesener. Eller flere enn en. Lan hadde sagt at det ikke var godt å vite når det gjaldt Veiene.

Men de red over bro etter bro, spiste middag på hesteryggen og gikk over enda flere broer, og alt han kunne høre var knirkende saler og hestehover og iblant mumling eller hosting fra de andre. Senere hørte han også vinden i det fjerne, langt borte i mørket et sted. Han kunne ikke si hvilken retning det kom fra. Først trodde han det var innbilning, men etter en stund ble han sikker.

Det skal bli godt å kjenne vinden igjen, selv om den er kald.

Plutselig blunket han overrasket. «Loial, sa ikke du at det ikke var vind i Veiene?»

Loial tøylet hesten like før den neste Øya og la hodet på skakke for å lytte. Han ble langsomt blek og fuktet leppene. «Machin Shin,» hvisket han hest. «Den Svarte Vinden. Må Lyset skinne på oss og beskytte oss. Det er Den Svarte Vinden.»

«Hvor mange broer er det igjen?» spurte Moiraine skarpt. «Loial, hvor mange broer?»

«To, tror jeg. To.»

«La det gå fort,» sa hun og lot Aldieb trave ut på Øya. «Finn den fort!»

Mens han leste ledesteinen, snakket Loial til seg selv og de som var nær nok til å høre hva han sa. «De var gale da de kom ut igjen, og de ropte om Machin Shin. Må Lyset hjelpe oss! Selv de som ble helbredet av Aes Sedaiene, de …» Blikket gled raskt over steinen før han galopperte mot den broen han hadde valgt og ropte: «Denne veien!»

Denne gangen tok ikke Moiraine seg tid til å lete etter feller. Hun drev dem videre i galopp mens broen skalv under hestene og lyktene svingte til alle kanter over hodene deres. Loial lot blikket fare over den neste ledesteinen og kastet det store ridedyret rundt som en veddeløpshest nesten før det hadde stoppet. Lyden av vinden ble høyere. Hover dundret mot stein, men Rand kunne likevel høre vinden. Bak dem, og vindkastene kom nærmere.

De brydde seg ikke med den siste ledesteinen. Så snart lyset fra lyktene gled over den hvite stripen, galopperte de i den retningen. Øya forsvant bak dem, og så var det bare arrete grå stein og en hvit stripe under dem. Rand pustet så tungt at han ikke lenger var sikker på om han kunne høre vinden.

Ut av mørket kom en port med utskårne vinranker til syne, stående alene i alt det mørke som en liten vegg i natten. Moiraine lente seg ut av salen og strakte seg mot utskjæringene. Brått trakk hun seg tilbake. «Avendesora-bladet er ikke her!» sa hun. «Nøkkelen er borte!»

«Lys!» ropte Matt. «Fordømte Lys!» Loial kastet hodet tilbake og utstøtte et sørgmodig skrik, et ul som om han skulle dø.

Egwene rørte ved Rands arm. Leppene skalv, men hun bare så på ham. Han la hånden sin over hennes og håpet at han ikke så mer skremt ut enn henne. Han følte den. Vinden ulte der bak ved ledesteinen. Han syntes nesten han kunne høre stemmer i den, stemmer som skrek av en ondskap som, selv om han bare halvveis forsto dem, fikk gallen til å stige opp i halsen.

Moiraine løftet staven og en flamme strålte ut fra enden. Det var ikke den rene hvite flammen som Rand husket fra Emondsmark og slaget før Shadar Logoth. Noe kvalmende gult stripet ilden, og svarte flekker svevde som sot. Den tynne, bitre røyken som steg fra flammen, fikk Loial til å hoste og hestene til å danse nervøst, men Moiraine slo staven mot porten. Røyken rev i halsen og brant i nesen på Rand.

Stein smeltet som smør, blader og vinranker ble tilintetgjort i flammene. Aes Sedaien beveget ilden så fort hun kunne, men det gikk ikke særlig fort å skjære en åpning som var stor nok for alle. For Rand så det ut som streken av smeltet stein beveget seg i sneglefart. Det blafret i kappen hans som av et vindkast, og blodet frøs til is.

«Jeg kan kjenne den,» sa Matt med dirrende stemme. «Må Lyset brenne meg, jeg kan kjenne den.»

Flammen sluknet, og Moiraine senket staven. «Ferdig,» sa hun. «Halvferdig.»

En tynn strek strakte seg over utskjæringene i steinen. Rand syntes han kunne se lys – svakt, men likevel lys – gjennom sprekken. Men tross skjæringen sto de to store, krummede steinkilene fremdeles som en halvbue i hver dør. Det ville bli plass til å ri gjennom åpningen, selv om Loial nok måtte legge seg flat på hesteryggen. Straks de to steinkilene var borte, ville åpningen være stor nok. Han lurte på hvor mye de veide. Tusen skålpund? Mer? Kanskje hvis vi alle kommer oss ned og dytter. Kanskje vi kan dytte en av dem over ende før vinden når oss. Et vindkast tok tak i kappen hans. Han prøvde å la være å lytte til hva stemmene ropte.

Idet Moiraine trakk seg unna, bykset Mandarb rett mot porten, og Lan huket seg sammen i salen. I siste øyeblikk vred hesten seg rundt og dundret inn i steinen med skulderen, slik han hadde lært å ramme andre hester i kamp. Med et brak veltet steinen seg utover, og Vokteren og hesten ble ført videre av farten gjennom den røykgrå skimringen i en Veiport. Lyset som slapp igjennom var morgenlys, blekt og svakt, men for Rand var det som om sommersol brant mot ansiktet midt på dagen.

På den andre siden sakket Lan og Mandarb av til sakte fart og snublet videre i langsom bevegelse mens Vokteren strammet tøylene og snudde hesten tilbake mot porten. Rand ventet ikke. Han presset Belas hode mot åpningen og slo den raggete hoppen hardt over krysset. Egwene rakk så vidt å kaste et forskrekket blikk over skulderen før Bela bar henne ut av Veiene.

«Ut, alle sammen!» ropte Moiraine. «Fort! Ut!»

Mens hun snakket, holdt Aes Sedaien staven på en armlengdes avstand og lot den peke tilbake mot ledesteinen. Noe spratt frem fra enden av staven, som flytende lys oppløst i sirupaktige flammer, et glødende spyd i hvitt og rødt og gult skar inn i det svarte, eksploderte og funklet som splintrede diamanter. Vinden skrek av smerte; den skrek av raseri. De tusen mumlende stemmene som skjulte seg i vinden, brølte som torden, brølte av galskap, halvhørte stemmer kaklet og ulte løfter som fikk Rands mage til å vrenge seg like mye av viljestyrken i ordene som over at han nesten forsto hva de sa.

Han sporet Røde, trengte seg inn i åpningen og presset seg etter de andre, og alle trengte gjennom den røykgrå skimringen samtidig. Den isnende kulden strømmet gjennom ham igjen, den eiendommelige følelsen av å bli senket sakte ned i et vintertjern med ansiktet først, mens det kalde vannet gled over huden dråpe for dråpe, uendelig langsomt. Som sist virket det som det holdt på en evighet, og tankene raste rundt i hodet, mens han lurte på om vinden kunne ta dem igjen når de ble holdt tilbake der.

Plutselig forsvant kulden som en sprukken boble, og han var utenfor. Et øyeblikk beveget hesten seg dobbelt så fort som ham, den snublet og kastet ham nesten over hodet. Han slengte begge armene rundt halsen på den og klamret seg fast. Da han kom seg tilbake i salen, ristet Røde på seg og travet over mot de andre så rolig som om det ikke hadde skjedd noe underlig i det hele tatt. Det var kaldt, ikke Veiportens kulde, men en normal og velkommen vinterkulde som sakte, men sikkert trengte inn i kroppen.

Han trakk kappen tettere om seg med blikket festet på det matte skjæret i Veiporten. Ved siden av ham lente Lan seg frem i salen med en hånd på sverdet. Både mann og hest var anspent, som om de akkurat skulle ha stormet inn igjen om ikke Moiraine dukket opp.

Veiporten sto i et virvar av steiner ved foten av en ås, skjult av busker, bortsett fra der steinene hadde kommet veltende og brutt i stykker de nakne, brune greinene. Ved siden av utskjæringene i restene av portene virket buskaset mer livløst enn steinen.

Sakte bulte den mørke overflaten ut, lik en underlig, lang boble som steg fra overflaten på et tjern. Moiraines rygg brøt gjennom boblen. Tomme for tomme rygget Aes Sedaien og det uklare speilbildet hennes fra hverandre. Hun holdt fremdeles staven utstrakt foran seg, og holdt den slik mens hun trakk Aldieb ut av Veiporten, mens den hvite hoppen danset av frykt og øynene rullet. Moiraine trakk seg unna mens hun voktet på Veiporten.

Den mørknet. Den tåkete skimringen gikk over fra grått til kullsvart, og så ble den svart som dypet under broene i Veiene. Det var som om vinden hylte mot dem langt borte fra. Skjulte stemmer fylt med uslukkelig tørst etter levende vesener, fylt med hunger etter smerte, fylt med skuffelse.

Stemmene syntes å hviske i Rands ører, på grensen til det han kunne forstå, innenfor det han kunne forstå. Kjøtt så mykt, så mykt å rive, flenge hud og skjære stripe, hud å flette, godt å flette, godt, så rødt en dråpe drypper, blod så rødt, så søtt, så rødt og søte smerteskrik og pene smerteskrik og syngeskrik, å skrike sangen din, å synge skriket ditt…

Hviskingen drev bort, det svarte løste seg opp, og så var Veiporten igjen en mørk skimring sett gjennom en bue i utskåret stein.

Rand slapp ut et langt, skjelvende åndedrag. Han var ikke den eneste; han hørte andre puste lettet ut. Egwene hadde Bela ved siden av Nynaeves hest, og de to kvinnene hadde armene rundt hverandre og hodet på hverandres skuldre. Til og med Lan virket lettet, selv om de harde ansiktsdragene ikke røpet noe. Det lå mer i måten han satt på Mandarb på, hvordan noe i skuldrene slappet av da han så på Moiraine, og hvordan han la hodet på skakke.

«Den kunne ikke passere,» sa Moiraine. «Jeg trodde den ikke kunne. Jeg håpet den ikke kunne. Tvi!» Hun kastet staven på bakken og tørket hendene på kappen. Halve staven var forkullet. «Smitten ødelegger alt på det stedet.»

«Hva var det?» spurte Nynaeve. «Hva var det?»

Loial virket forvirret. «Det var Machin Shin, selvfølgelig. Den Svarte Vinden som stjeler sjeler.»

«Men hva er det?» Nynaeve ga seg ikke. «Selv en Trollok kan du se på eller ta på hvis du har mage til det. Men dette …» Hun skalv.

«En rest fra Galskapens Tid, kanskje,» svarte Moiraine. «Eller til og med fra Skyggekrigen, Krigen om Kraften. Noe som har skjult seg så lenge i Veiene at det ikke lenger kan komme ut. Ingen, ikke engang Ogurer, vet hvor langt Veiene strekker seg, eller hvor dypt det er der inne. Det kan til og med være en del av Veiene. Som Loial sa, er Veiene levende, og alt levende har snyltere. Kanskje et avkom av forfallet, noe som er født av forråtnelsen. Noe som hater liv og lys.»

«Hold opp!» ropte Egwene. «Jeg vil ikke høre mer. Jeg kunne høre at den sa …» Hun tidde og skalv.

«Vi har verre ting foran oss,» sa Moiraine lavt. Rand trodde ikke det var meningen noen skulle høre det.

Aes Sedaien klatret sliten opp i salen og satte seg til rette med et takknemlig sukk. «Dette er farlig,» sa hun og så på den ødelagte porten. Den forkullede staven verdiget hun ikke mer enn et blikk. «Den tingen kan ikke komme ut, men hvem som helst kan forville seg inn. Når vi har nådd Fal Dara, må Agelmar sende menn for å mure den igjen.» Hun pekte mot nord, mot tårnene i den tåkete horisonten over de nakne tretoppene.