Verdens Øye

KAPITTEL 27 I ly for stormen

Perrin ergret seg over dagene de tilbrakte hos Tuatha’anene mens følget snirklet seg sørover og østover. Det Vandrende Folket så aldri noen grunn til hastverk. De fargerike vognene rullet aldri ut fra en leirplass før solen sto høyt over horisonten, og de kunne stoppe tidlig på ettermiddagen hvis de fant et tiltalende sted. Hundene småløp langs vogntoget, og barna gjorde ofte det samme. De hadde ingen problemer med å holde følge. Ethvert forslag om å dra lenger eller raskere ble møtt med latter eller et fornøyd utbrudd: «Ah, men vil du virkelig tvinge de stakkars hestene til å slite så hardt?»

Perrin var forbauset over at Elyas ikke følte som ham. Elyas ville ikke sitte på vognene – han foretrakk å gå eller småløpe foran vogntoget – men han foreslo aldri å forlate følget eller å haste videre.

Den underlige skjeggete mannen med de rare klærne av dyrehud skilte seg ut fra de milde Tuatha’anene hvor han enn befant seg blant vognene. Selv fra den andre siden av leiren var det umulig å forveksle Elyas med en av Folket, og ikke bare på grunn av klærne. Elyas beveget seg med den harmoniske smidigheten til en ulv, og likheten ble understreket av dyrehudene og pelshatten. Han utstrålte fare som ilden utstrålte varme, og kontrasten til Det Vandrende Folket var stor. Både gamle og unge virket glade der de gikk. Det lå ingen trussel i deres vennlighet, bare glede. Barna smatt omkring fylt av glede over å løpe, men blant Tuatha’anene gikk selv bestemødre og gråskjeggete gubber med spenst i stegene, og i den lette gangen lå det både verdighet og livslyst. Hele Folket var på nippet til å danse, selv når de sto stille, selv i de få øyeblikkene det ikke var musikk i leiren. Fele og fløyte, hakkebrett og sitar og tromme skapte harmoni og spant melodier nesten til enhver tid rundt vognene, både i leiren og når de var på farten. Hvis noen var våkne i leiren, var det som regel musikk: frydefulle sanger, glade sanger, leende sanger, triste sanger.

Elyas ble møtt av vennlige nikk og smil hver gang han passerte en vogn, og han fikk en munter bemerkning samme hvilket leirbål han satte seg ved. Dette måtte være ansiktet Folket alltid viste utenforstående – åpent og smilende. Men Perrin hadde lært at de kunne være lettskremte som halvtamme hjorter under overflaten. Det lå noe dypt bak smilene de sendte emondsmarkingene, noe som lurte på om de var til å stole på, noe som bare ble litt svakere etter som dagene gikk. Sammen med Elyas skimret årvåkenheten som dyp sommervarme i luften, og den svant ikke hen. Når han ikke så det, voktet de åpenlyst på ham. Det var som om de ikke riktig visste hva han kunne finne på. Når han gikk gjennom leiren, var de danselystne føttene også klare til å flykte.

Elyas var ikke mer fortrolig med deres Løvets Vei enn de var med ham. Han hadde alltid et skjevt drag rundt munnen når han var i nærheten av Tuatha’anene. Det skyldtes ikke akkurat nedlatenhet og i hvert fall ikke forakt, men det virket som han heller ville ha vært et annet sted, nesten et hvilket som helst annet sted. Men da Perrin ymtet frempå om å dra videre, snakket Elyas beroligende om å hvile ut, bare for noen få dager.

«Dere hadde noen harde dager før dere traff meg,» sa Elyas den tredje eller fjerde gangen han spurte, «og dere kommer til å få enda hardere dager fremover, med Trolloker og Halvmenn etter dere, og med Aes Sedaier som venner.» Han gliste mens han nøt en munnfull av Ilas eplepai. Fremdeles ble Perrin brakt ut av fatning av det guløyde blikket, selv når han smilte. Kanskje var det enda mer foruroligende når han smilte, for smilene nådde sjelden jegerøynene. Elyas lå henslengt ved Raens ildsted, og som vanlig brydde han seg ikke om å sitte på en av tømmerstokkene som var dratt frem. «Ha ikke slikt fordømt hastverk med å komme i klørne på en Aes Sedai.»

«Hva om Skyggerne finner oss? Hva kan hindre dem i det når vi bare sitter her og venter? Tre ulver kan ikke holde dem unna, og Det Vandrende Folket kommer ikke til å være til noen hjelp. De vil ikke engang forsvare seg selv. Trollokene kommer til å slakte dem, og det vil være vår skyld. Før eller senere må vi forlate dem. Det kan like gjerne bli før.»

«Noe sier meg at vi bør vente. Bare noen dager.»

«Noe!»

«Slapp av, gutt. Ta livet som det kommer. Flykt når du må, kjemp når du må, hvil når du kan.»

«Hva er dette ’noe’ du snakker om?»

«Forsyn deg med litt av denne paien. Ila liker meg ikke, men jammen gir hun meg god mat når jeg kommer på besøk. Det er alltid god mat i leiren til Folket.»

«Hva mener du med ’noe’?» forlangte Perrin å få vite. «Hvis du vet noe du ikke forteller oss …»

Elyas rynket pannen og kikket ned på paistykket før han la det fra seg og tørket av hendene. «Noe,» sa han til slutt med et skuldertrekk. Det var som om han ikke helt forsto det selv. «Noe sier meg at det er viktig å vente. Noen få dager til. Det er ikke ofte jeg føler slikt, men når jeg gjør det, har jeg lært å stole på følelsen. Det har reddet livet mitt flere ganger. Nå er det annerledes på et vis, men det er viktig. Så mye er klart. Bare fortsett hvis du vil fortsette. Men uten meg.»

Samme hvor mye Perrin maste, var det alt han ville si. Han bare lå der, snakket med Raen, spiste, slumret med hatten over øynene og nektet å snakke mer om å dra videre. Noe ba ham vente. Noe sa ham at det var viktig. Han ville vite når tiden var inne. Forsyn deg med litt pai, gutt. Ikke kjas deg opp. Prøv litt av denne stuingen. Slapp av.

Perrin greide ikke å slappe av. Om natten gikk han mellom de regnbuefargede vognene og bekymret seg. Han bekymret seg mest fordi ingen andre syntes å bekymre seg over noe. Tuatha’anene sang og danset, laget mat og spiste rundt leirbålene – tørket frukt og nøtter, bær og grønnsaker; de spiste ikke kjøtt – og de syslet med en uendelighet av huslige gjøremål som om de ikke hadde en bekymring i verden. Barna sprang overalt. De lekte gjemsel mellom vognene, klatret i trærne utenfor leiren, lo og rullet seg på bakken med hundene. Ikke en sjel bekymret seg.

Når han så på dem, klødde det i ham etter å dra videre. Vi må dra før vi leder jegerne til dem også. De tok imot oss, og vi gjengjelder gjestfriheten med å sette dem i fare. I det minste har de grunn til å være sorgløse. De er ikke jaget. Men resten av oss…

Det var ikke lett å få noen ord med Egwene. Enten snakket hun og Ila med hverandre med hodene tett sammen på en måte som ba alle menn holde seg unna, eller hun danset med Aram. De svingte seg rundt og rundt i takt med fløyter og feler og trommer til toner Tuatha’anene hadde samlet fra hele verden, eller til de intense, trillende melodiene vandrerfolket sang selv. Om det gikk fort eller sakte, var stemmene alltid like intense. De kunne mange sanger; noen kjente han hjemmefra, selv om de hadde andre navn ved Tvillingelvene. «Tre Jenter i Dalen», for eksempel, kalte kjeleflikkerne «Dansende Jomfruer», og de sa at «Nordavinden» het «Hardt Regn Faller» i noen land og «Berins Hule» i andre. Da han uten å tenke seg om spurte etter «Kjeleflikkeren Har Grytene Mine», brøt de sammen i latter. De kjente den, men som «La Fjærene Fly».

Han kunne godt forstå hvorfor man ville danse til Folkets sanger. Hjemme i Emondsmark hadde ingen sett på ham som noe mer enn en middelmådig danser, men disse sangene fikk det til å nappe i føttene, og han trodde han aldri før hadde danset så godt, så intenst eller så lenge. De fikk hjertet til å banke i takt med trommene.

Den andre kvelden fikk Perrin for første gang se kvinner danse til noen av de roligere sangene. Bålene hadde brent ned, natten hang tett rundt vognene, og fingertupper slo en myk rytme på trommene. Først en tromme, så en til, helt til alle trommene i leiren holdt den samme rolige, besettende takten. Det var ingen andre lyder enn trommene. En ung kvinne i rød kjole svaiet inn i lyset mens hun løsnet på sjalet sitt. Hun hadde perlesnorer i håret, og hun hadde sparket av seg skoene. En fløyte begynte mykt og klagende på melodien, og hun danset. Armene holdt sjalet ut bak henne. Hoftene vugget og de bare føttene trampet takten i støvet. Hun festet sine mørke øyne på Perrin, og smilet hennes var like rolig som dansen. Hun svingte seg i små sirkler og smilte til ham over skulderen.

Han svelget tungt. Varmen i ansiktet kom ikke fra ilden. Enda en ung kvinne gled frem, og frynsene på sjalene deres dirret i takt med trommene og de rolig vuggende hoftene. De smilte til ham, og han harket hest. Han var redd for å se seg omkring. Ansiktet hadde samme farge som en rødbete, og de som ikke så på danserne, lo sikkert av ham. Det var han overbevist om.

Så ubemerket som mulig gled han ned fra tømmerstokken. Han lot som om han bare forsøkte å finne en mer komfortabel stilling, men han passet omhyggelig på å se bort fra bålet og danserne. Det var aldri noe slikt i Emondsmark. Å danse med jentene på Grønnsletten minnet ikke om dette i det hele tatt. For én gangs skyld håpet han at det skulle blåse opp, slik at han kunne kjøle seg ned.

De unge kvinnene danset inn i synsfeltet hans igjen, men nå var de tre. En av dem blunket skjelmsk til ham. Han flakket med øynene. Lys, tenkte han. Hva gjør jeg nå? Hva ville Rand gjort? Han har vett på jenter.

De dansende jentene lo mykt. Perlene klirret når de kastet det lange håret over skuldrene, og han trodde ansiktet skulle brenne opp. En litt eldre kvinne slo seg sammen med jentene for å vise dem hvordan det skulle gjøres. Med et stønn ga han opp og lukket øynene. Men latteren deres ertet og lokket, og selv gjennom øyelokkene kunne han se dem. Svetten perlet på pannen, og han lengtet etter en svalende vind.

Ifølge Raen danset ikke jentene slik ofte, og kvinnene nesten aldri, så Elyas mente det måtte være Perrins røde ansikt som fikk dem til gjøre det hver eneste kveld.

«Jeg må takke deg,» sa Elyas alvorlig. «Det er annerledes med dere unge, men i min alder skal det mer enn ild til for å varme skrotten.» Perrin skulte. Det var noe med ryggen til Elyas da han gikk derfra, noe som røpet at han lo inni seg, selv om det ikke syntes utenpå.

Perrin lærte fort at det ikke nyttet å se bort fra de dansende kvinnene, selv om blunkene og smilene fortsatt fikk ham til å ønske at han kunne det. Det ville kanskje ha vært greit med én, men fem eller seks, og alle stirret på ham … Han greide aldri helt å styre rødmingen.

Så begynte Egwene å lære dansen. To av de unge kvinnene som hadde danset den første kvelden, klappet takten mens hun øvde på trinnene med et lånt sjal svaiende bak seg. Perrin skulle til å si noe, men kom til at det var klokest å holde tett. Da jentene la til hoftebevegelsene, begynte Egwene å le, og de tre falt leende i armene på hverandre. Men Egwene holdt ut med skinnende øyne og lyse flekker over kinnene.

Aram så på med varme, sultne øyne. Den unge, vakre Tuatha’anen hadde gitt henne en blå perlesnor som hun alltid hadde på. Da Ila først så barnebarnets interesse for Egwene, hadde hun smilt, men nå ble smilet erstattet av et bekymret blikk. Perrin bestemte seg for å passe godt på unge mester Aram.

En gang greide han å få Egwene på tomannshånd, ved siden av en grønn- og gulmalt vogn. «Det ser ut som du storkoser deg,» sa han.

«Hvorfor skulle jeg ikke det?» Hun fingret med de blå perlene rundt halsen og smilte ned på dem. «Alle behøver ikke anstrenge seg for å ha det så trist som deg. Fortjener vi ikke alle en mulighet til å more oss?»

Aram sto i nærheten – han var aldri langt unna Egwene – med armene foldet over brystet og et lite smil på leppene. Han virket halvt selvtilfreds og halvt utfordrende. Perrin senket stemmen. «Jeg trodde du ville dra til Tar Valon. Du kan ikke lære å bli en Aes Sedai her.»

Egwene kastet på hodet. «Og jeg som trodde du ikke ville at jeg skulle bli en Aes Sedai,» sa hun sukkersøtt.

«Blod og aske, tror du vi er trygge her? Er de trygge med oss her? En Skygger kan finne oss når som helst.»

Perlene skalv i hånden hennes. Hun senket hånden og pustet dypt. «Det som skal skje, vil skje enten vi drar i dag eller neste uke. Det er nå det jeg tror. Mor deg litt, Perrin. Det kan bli den siste muligheten vi har.»

Bedrøvet streifet hun kinnet hans med fingrene sine. Så rakte Aram ut hånden, og hun løp mot ham og kunne allerede le igjen. Mens de løp bortover til felespillet, sendte Aram ham et triumferende smil over skulderen. Hun er ikke din, men hun kommer til å bli min, sa smilet.

De var forhekset av Folket, tenkte Perrin. Elyas har rett. De trenger ikke omvende folk til Løvets Vei. Det bare trenger inn i deg.

Ila hadde tatt en kikk på ham der han huket seg sammen mot vinden, og fant frem en tykk, mørkegrønn ullkappe fra vognen. Han gledet seg over fargen etter alt det røde og gule. Perrin slengte kappen over skuldrene og konstaterte fornøyd at den var stor nok. Ila sa tørt: «Den kunne ha passet bedre.» Hun kastet et blikk på øksa i beltet hans, og da hun så opp, var øynene triste bak smilet. «Den kunne ha passet mye bedre.»

Alle kjeleflikkerne gjorde det samme. Smilene glapp aldri, og de nølte aldri med å invitere ham på et glass eller til å høre på musikken, men øynene rørte alltid ved øksa, og han kunne føle tankene deres. Voldens verktøy. Det finnes ingen unnskylding for å øve vold mot et annet menneske. Løvets Vei.

Noen ganger ville han brøle til dem. Det fantes Trolloker og Skyggere i verden. Det fantes noen som ville hogge ned hvert tre. Den Mørkeste var der ute, og Løvets Vei ville brenne i Ba’alzamons øyne. Sta fortsatte han å bære øksa. Han begynte å gå med kappen slått tilbake, slik at øksekjeften aldri var skjult. Nå og da kikket Elyas med et lite smil på våpenet som hang tungt i beltet, og de gule øynene syntes å lese tankene hans. Det fikk ham nesten til å skjule øksa. Nesten.

Selv om Tuatha’an-leiren var en konstant kilde til irritasjon, var drømmene i det minste normale der. Noen ganger våknet han svett opp fra en drøm der Trolloker og Skyggere stormet leiren. De kastet fakler og de regnbuefargede vognene flammet opp, mennesker ramlet om i blodpøler, menn og kvinner og barn løp og skrek og døde uten å forsvare seg mot de ljålignende sverdene. Natt etter natt satte han seg opp i mørket. Han peste og strakte hånden etter øksa, men så forsto han at vognene ikke brant, at ingen vesener med blodige snuter snerret over istykkerrevne, krokete kropper på bakken. Men dette var bare alminnelige mareritt, og merkelig trøstende på sin måte. Hvis det noensinne hadde vært plass til Den Mørkeste i drømmene hans, var det i disse, men han var ikke der. Ingen Ba’alzamon. Bare helt normale mareritt.

I våken tilstand var han hele tiden oppmerksom på ulvene. De holdt seg unna leirene og vogntoget som snirklet seg videre, men han visste alltid hvor de var. Han kunne føle hvordan de foraktet Tuatha’ans vakthunder. Bråkete beist som hadde glemt hva de hadde kjever til, som hadde glemt smaken av varmt blod. Hundene kunne kanskje skremme mennesker, men de ville snike seg bort med halen mellom beina hvis ulveflokken kom. Hver eneste dag ble sansene hans skarpere, tydeligere.

Skimmel ble mer og mer utålmodig for hver solnedgang. Det var greit nok å føre disse menneskene sørover siden Elyas tydeligvis mente det var viktig, men hvis det skulle gjøres, burde de få det unnagjort. Denne bedagelige farten måtte snart ta slutt. Ulver skulle jage, og hun likte ikke å være så lenge borte fra flokken. Utålmodigheten brant i Vind også. Her fantes mindre enn lite bytte, og han mislikte å leve av markmus. Markmus var noe hvalper kunne øve seg på, eller mat som passet gamle, de som ikke lenger kunne rive over ende en hjort eller bite over hasene på en villokse. Noen ganger mente Vind at Brenn hadde rett: Man skulle la mennesker ordne opp i menneskesaker. Men han voktet seg for slike tanker når Skimmel var i nærheten, og enda mer når det gjaldt Bykser. Bykser var en arret og gråsprengt kjempe, tålmodig etter mange års erfaring, med en sluhet som mer enn oppveide for det alderen måtte ha berøvet ham. Han brydde seg lite om mennesker, men Skimmel ville ha dette gjort, og Bykser ville vente som hun ventet, og jage som hun jaget. Ulv eller menneske, okse eller bjørn: Hvis noe utfordret Skimmel, ville Byksers kjever sende dem til den lange søvnen. Det var Byksers liv, og det gjorde Vind forsiktig, men Skimmel brydde seg ikke om hva noen av dem tenkte.

Alt dette var tydelig i Perrins tanker. Febrilsk ønsket han seg til Caemlyn, til Moiraine og Tar Valon. Selv om det ikke fantes noen svar der, ville dette være over. Elyas så på ham, og han var sikker på at den guløyde mannen visste. Vær så snill, la dette ta slutt.

Drømmen begynte mer behagelig enn de fleste han hadde hatt på lenge. Han satt ved Alsbet Luhhans kjøkkenbord og slipte øksa med en stein. Madam Luhhan tillot ikke noe som minnet om smiearbeid inne i huset sitt. Selv mester Luhhan måtte ta knivene hennes med ut for å slipe dem. Men hun stelte med grytene og sa ikke et ord om øksa. Hun sa heller ikke noe da en ulv kom inn i kjøkkenet fra et annet rom. Ulven krøllet seg sammen mellom Perrin og døren ut til tunet. Perrin fortsatte slipingen; det ville snart være tid for å bruke den.

Brått reiste ulven seg. Det rumlet dypt i strupen, og ragget over nakken reiste seg. Ba’alzamon kom inn fra tunet og inn i kjøkkenet. Madam Luhhan fortsatte å lage mat.

Perrin karet seg på beina. Han løftet øksa, men Ba’alzamon ignorerte våpenet og konsentrerte seg i stedet om ulven. Flammene danset der øynene skulle vært. «Er det alt du har å beskytte deg med? Vel, dette har jeg vært ute for før. Mange ganger før.»

Han krøket en finger, og ulven ulte mens pelsen tok fyr og flammene slo ut av øynene og ørene og munnen. Stanken av brennende kjøtt og hår fylte kjøkkenet. Alsbet Luhhan løftet lokket på gryten og rørte med en tresleiv.

Perrin slapp øksa og sprang frem. Han forsøkte å slå bort flammene, men ulven løste seg opp i svart aske mellom hendene. Mens han stirret på den forkullede haugen på det rene gulvet til madam Luhhan, rygget han unna. Han ønsket at han kunne tørke det fettete sotet av hendene, men han ble kvalm av tanken på å skrubbe det av på klærne. Han grep etter øksa og klemte til rundt skaftet så det smalt i knokene.

«La meg være i fred!» ropte han. Madam Luhhan nynnet stille mens hun dunket sleiva mot grytekanten og la lokket på plass.

«Du kan ikke flykte fra meg,» sa Ba’alzamon. «Du kan ikke skjule deg for meg. Hvis du er den utvalgte, er du min.» Ansiktet hans brant, og varmen tvang Perrin tvers over kjøkkenet til han sto med ryggen mot veggen. Madam Luhhan åpnet ovnsdøren for å se til brødene. «Verdensøyet vil fortære deg,» sa Ba’alzamon. «Jeg setter mitt merke på deg!» Han slengte frem en lukket hånd som om han kastet noe, og da fingrene åpnet seg, suste en ravn mot Perrins ansikt.

Perrin skrek til da det svarte nebbet trengte inn i det venstre øyet…

… og satte seg opp med hendene foran ansiktet. Han var omgitt av de sovende vognene til Det Vandrende Folket. Sakte senket han hendene. Det var ingen smerte, intet blod. Men han husket det, husket den stikkende pinen.

Han skalv, og plutselig satt Elyas på huk ved siden av ham i demringen med en hånd utstrakt som for å riste ham våken. Bak vognene og trærne ulte ulvene, et skarpt hyl fra tre struper. Han kjente det inni seg. Ild. Smerte. Ild. Hat. Hat! Drep!

«Ja,» sa Elyas mykt. «Nå er tiden kommet. Stå opp, gutt. Det er på tide å dra videre.»

Perrin karet seg ut av teppene. Mens han rullet dem sammen, kom Raen ut av vognen. Søkeren gned søvnen ut av øynene og kikket opp på himmelen. Med hendene fremdeles løftet ble han stående fastfrosset halvveis nede i trappen. Han studerte himmelen, men Perrin skjønte ikke hva han så etter. I øst hang noen få skyer med rosa striper fra solen som snart ville stå opp, men det var ikke noe annet å se. Det virket som om Raen lyttet og samtidig snuste ut i luften, men det var ingen andre lyder enn vinden i trærne, og ingen andre lukter enn snevet av røyk fra leirbålene kvelden før.

Elyas vendte tilbake med eiendelene sine i en liten bylt, og Raen kom ned fra trappen. «Vi må reise videre i en annen retning, gamle venn.» Søkeren kikket usikkert opp på himmelen. «I dag tar vi en annen vei. Blir dere med oss?» Elyas ristet på hodet, og Raen nikket som om han visste svaret på forhånd. «Vel, ta vare på deg selv, gamle venn. Det er noe med denne dagen …» Enda en gang begynte han å kikke opp, men stoppet før blikket nådde over vogntakene. «Jeg tror vognene kommer til å dra østover. Kanskje helt til Verdensryggen. Kanskje vi finner oss en lønnhage og blir der en stund.»

«Det er aldri bråk i en lønnhage,» nikket Elyas. «Men Ogurene er ikke spesielt åpne mot fremmede.»

«Alle er åpne mot Det Vandrende Folket,» sa Raen. Han smilte. «Og dessuten har selv Ogurene kjeler og slikt som må flikkes. Kom, la oss spise frokost og snakke sammen.»

«Har ikke tid,» sa Elyas. «Vi drar også videre i dag. Så snart som mulig. Det virker som dette er dagen da alle drar videre.»

Raen forsøkte å overtale ham til å spise litt først, og da Ila kom ut av vognen sammen med Egwene, stemte hun i med sine argumenter, om enn ikke like ivrig som mannen. Hun sa alle de riktige ordene, men med anstrengt høflighet, og det var tydelig at hun gledet seg til å se Elyas dra, om ikke Egwene.

Egwene merket ikke de beklagende sideblikkene fra Ila. Hun spurte hva som foregikk, og Perrin forberedte seg på at hun ville bli hos Tuatha’anene, men da Elyas forklarte, nikket hun bare og forsvant inn i vognen for å hente tingene sine.

Til slutt løftet Raen hendene. «Javel, da. Jeg vet ikke om jeg noensinne har latt en gjest forlate oss uten en avskjedsfest, men…» Usikkert kikket han opp på himmelen igjen. «Vel, jeg tror at vi også bør komme oss tidlig av gårde. Kanskje vi spiser underveis. Men la i det minste alle ta farvel.»

Elyas begynte å protestere, men Raen hastet allerede fra vogn til vogn og dunket på dørene der ingen var våkne. Da en av kjeleflikkerne kom med Bela, hadde alle i leiren stilt seg opp i sine fineste klær. De var et fargesprakende teppe som fikk Raen og Ilas røde og gule vogn til å virke nesten fargeløs. De store hundene streifet gjennom mengden med tungene ut av munnen, og lette ivrig etter noen som kunne klø dem bak ørene. Perrin og de andre måtte finne seg i håndtrykk etter håndtrykk og klem etter klem. Jentene som hadde danset hver natt, nøyde seg ikke med å ta ham i hånden, og klemmene deres fikk Perrin til å ønske at han ikke skulle dra likevel – til han husket at mange så på, og da fikk ansiktet hans nesten samme farge som Søkerens vogn.

Aram trakk Egwene til side. Perrin kunne ikke høre hva han hadde å si til henne over støyen fra alle som ville ta farvel, men hun ristet på hodet, først rolig, men mer bestemt etter som han begynte å gestikulere bedende. Ansiktet hans gikk over fra bedende til overtalende, men hun fortsatte å riste sta på hodet, og så kom Ila henne til unnsetning med noen skarpe ord. Skulende presset Aram seg gjennom mengden og vendte ryggen til avskjeden. Ila så nølende etter ham og var på nippet til å rope ham tilbake. Hun er også lettet, tenkte Perrin. Lettet over at han ikke ønsker å dra sammen med oss – med Egwene.

Da han hadde grepet hver hånd i leiren minst en gang og klemt hver jente minst to ganger, trakk mengden seg tilbake, slik at det ble en åpen plass rundt Raen og Ila og de tre gjestene.

«Dere kom i fred,» messet Raen. Han bukket høytidelig med hendene på brystet. «Dra videre i fred. Alltid vil våre leirbål ønske dere velkommen i fred. Løvets Vei er fred.»

«Fred være med dere til all tid,» svarte Elyas, «og med hele Det Vandrende Folket.» Han nølte og la til: «Jeg skal finne sangen, eller en annen skal finne sangen, men sangen vil bli sunget i år eller i et av årene som kommer. Som det en gang var, skal det igjen bli, i en verden uten ende.»

Raen blunket overrasket og Ila virket fullstendig befippet, men alle de andre kjeleflikkerne mumlet til svar: «En verden uten ende. En verden og en tid uten ende.» Raskt sa Raen og hans kone det samme som de andre.

Så var det virkelig tid for å dra. Et siste farvel, en siste formaning, et siste smil, og så var de på vei ut av leiren. Raen fulgte dem til dit skogen sluttet mens et par hunder boltret seg ved siden av ham.

«Jeg sier deg, min venn, du må være svært forsiktig. Denne dagen … Det er ondskap løs i verden, er jeg redd, og samme hva du prøver å gi inntrykk av, er du ikke så ond at den ikke vil sluke deg i en munnfull.»

«Fred være med deg,» sa Elyas.

«Og med deg,» svarte Raen trist idet han snudde og gikk tilbake.

Elyas skulte da han oppdaget det spørrende blikket til de to andre. «Det er ikke sånn at jeg tror på den tåpelige sangen deres,» knurret han. «Men det var vel ingen grunn å forkludre seremonien deres? Jeg sa jo at de setter stor pris på seremoniene sine.»

«Selvfølgelig,» sa Egwene mildt. «Ingen grunn til det.» Elyas snudde seg mumlende bort.

Da Skimmel, Vind og Bykser kom for å møte Elyas, tumlet de ikke omkring som hundene hadde gjort. Dette var et verdig møte mellom jevnbyrdige. Perrin fanget opp det som skjedde mellom dem. Ildøyne. Smerte. Klohjerte. Død. Klohjerte. Perrin skjønte hva de mente. Den Mørkeste. De fortalte om drømmen hans. Drømmen deres.

Han skalv mens ulvene løp i forveien for å vokte. Det var Egwenes tur til å ri Bela, og han gikk ved siden av. Som vanlig ledet Elyas an i god, jevn fart.

Perrin ville ikke tenke på drømmen. Han hadde trodd at ulvene gjorde dem trygge. Ikke helt. Godta det. Fyll hjertet. Fyll tankene. Du står fremdeles imot. Bare fullendt når du godtar alt.

Han tvang ulvene ut av hodet, og så blunket han forbauset. Han hadde ikke visst at han kunne gjøre det. Han bestemte seg for å ikke slippe dem inn igjen. Selv ikke i drømmene? Han var ikke sikker på om tanken kom fra ham eller dem.

Egwene hadde fremdeles på seg perlesnoren Aram hadde gitt henne. I håret hadde hun en liten kvast av noe med ørsmå knallrøde blader, enda en gave fra den unge Tuatha’anen. Perrin var sikker på at Aram hadde forsøkt å overtale henne til å bli hos Det Vandrende Folket. Han var glad for at hun ikke hadde gitt etter, men han skulle gjerne sett at hun ikke fingret så ømt med perlene.

Til slutt sa han: «Hva snakket du og Ila om? Når du ikke danset med den langbeinte fyren, snakket du med henne som om dere hadde en eller annen hemmelighet.»

«Ila ga meg råd om det å være kvinne,» svarte Egwene fraværende. Han begynte å le, og hun sendte ham et illevarslende blikk som han ikke oppfattet.

«Råd! Ingen forteller oss hvordan vi skal være menn. Det er vi bare.»

«Det,» sa Egwene, «er vel grunnen til at dere gjør en så elendig jobb ut av det.» Foran dem kaklet Elyas høyt.