Verdens Øye

KAPITTEL 40 Nettet strammes

For Rand virket det som om han satt ved et bord sammen med Logain og Moiraine. Aes Sedaien og den uekte Dragen betraktet ham i taushet, som om ingen av dem visste at den andre var der. Plutselig gikk det opp for ham at veggene i rommet ble utydelige og utvisket til noe grått. En følelse av at noe hastet, vokste i ham. Alt begynte å løse seg opp og forsvinne. Da han så mot bordet igjen, var Moiraine og Logain borte, og i stedet satt Ba’alzamon der. Rand dirret av hastverk. Det summet i hodet, høyere og høyere, og summingen ble til blod som hamret i ørene.

Med et rykk satte han seg opp. Bevegelsen fikk ham til å stønne og gripe seg til hodet mens han svaiet. Hele skallen verket, og den venstre hånden kjente at håret var klissete. Han satt på bakken i det grønne gresset. Av en eller annen grunn bekymret det ham, men det gikk rundt for ham og alt gynget når han så på det, og alt han kunne tenke på var å legge seg ned til det gikk over.

Muren! Pikestemmen!

Mens han støttet seg med den ene hånden på gresset, så han seg sakte omkring. Han måtte gjøre det sakte: Når han prøvde å dreie hodet fort, begynte alt å hvirvle rundt igjen. Han var i en hage eller en park. En sti belagt med skiferheller slynget seg mellom blomstrende busker ikke fullt seks fot unna. Ved siden av dem sto en hvit stein-benk under et tak av løvrike greiner som ga skygge. Han hadde falt ned på innsiden av muren. Og piken?

Han fikk øye på treet like bak ryggen sin, og der oppdaget han henne. Hun klatret ned fra trekronen, landet på bakken og snudde seg mot ham. Han blunket og stønnet igjen. En dypblå fløyelskappe fôret med lyst pelsverk lå over skuldrene, og hetten hang ned til livet bak henne. Når hun beveget seg, ringlet det i et knippe sølvbjeller i enden av hetten. Et diadem i sølvfiligran holdt de lange, rødgylne krøllene oppe, skjøre sølvringer hang i ørene, og rundt halsen hadde hun et halsbånd av tunge sølvlenker og mørkegrønne steiner han trodde måtte være smaragder. Den lyseblå kjolen var flekket av barken etter klatringen i treet, men den var av silke med broderier i forseggjorte kunstferdige mønstre, og med smale striper av kremfarget stoff innfelt i skjørtet. Rundt livet hadde hun et bredt belte av vevd sølv, og fløyelstøfler stakk frem under skjørtekanten.

Til nå hadde han bare sett to kvinner i så fine klær, Moiraine og Mørkefrenden som hadde forsøkt å drepe Matt og ham. Han kunne ikke forestille seg hvem som ville klatre i trær i slike klær, men han var sikker på at hun måtte være en viktig person. Måten hun så på ham på, forsterket inntrykket. Hun virket ikke det minste bekymret over å få en fremmed ramlende ned i hagen sin. Selvsikkerheten hennes fikk ham til å tenke på Nynaeve eller Moiraine.

Rand var så opptatt med å bekymre seg om hvorvidt han hadde rotet seg opp i vanskeligheter, og hvorvidt hun var en som kunne tilkalle Dronningens Garde selv på en dag da den var opptatt med andre ting, at det tok en stund før han greide å se lenger enn til de utsøkte klærne og den stolte holdningen. Hun var kanskje to eller tre år yngre enn ham, høy til å være pike, og vakker. Ansiktet var en perfekt oval rammet inn av solgylne krøller, leppene var fyldige og røde og øynene var usannsynlig blå. Hun var totalt ulik Egwene både i høyde og ansikt og kropp, men like vakker. Et øyeblikk følte han et stikk av skyldfølelse, men å fornekte det øynene så, ville ikke få Egwene raskere i sikkerhet i Caemlyn, sa han til seg selv.

Det kom en krafsende lyd oppe fra treet og noen barkbiter dalte ned, fulgt av en gutt som slapp seg lett ned på bakken bak henne. Han var et hode høyere og litt eldre, men ansiktet og håret røpet at han var en nær slektning. Jakken og kappen var i rødt og hvitt og gyllent, med broderier og innvevde gull- og sølvtråder, og til å være mannsklær var de mer pyntet enn hennes. Dette økte Rands nervøsitet. En vanlig mann ville bare kle seg i noe slikt som dette på en festdag, og aldri med en slik storslagenhet. Dette var ingen offentlig park. Men kanskje Garden var for opptatt til å bry seg med inntrengere.

Gutten gransket Rand over pikens skulder og fingret med en dolk i beltet. Det så mer ut som en nervøs vane enn som om han hadde tenkt å bruke den. Men det stemte kanskje ikke helt. Gutten hadde den samme sikre holdningen som piken, og begge så på ham som om han var et problem de måtte løse. Han hadde en underlig følelse av at i hvert fall piken merket seg alt ved ham, fra de skitne støvlene til den dårlige forfatningen kappen hans var i.

«Vi kommer aldri til å få vite hvordan dette ender, Elayne, hvis mor finner det ut,» sa gutten plutselig. «Hun sa vi skulle bli på rommene våre, men du bare måtte se på Logain, ikke sant? Nå kan du se hva det har ført til.»

«Vær stille, Gawyn.» Hun var tydelig den yngste av de to, men hun snakket som om hun visste at han kom til å lystre. Guttens ansikt røpet at han strittet imot som om han hadde mer han ville si, men til Rands overraskelse holdt han munn. «Gikk det bra med deg?» spurte hun plutselig.

Det tok et øyeblikk før det gikk opp for Rand at hun snakket til ham, og da prøvde han å kare seg på beina. «Det gikk bra. Jeg bare –» Han vaklet og beina ga etter, og så deiset han over ende igjen. Hodet svømte. «Jeg skal bare klatre tilbake over muren,» mumlet han. Han forsøkte å reise seg igjen, men hun la en hånd på skulderen hans og presset ham ned. Han var så svimmel at et lite trykk var nok til å holde ham på plass.

«Du er skadet.» Hun knelte smidig ned ved siden av ham. Varsomt skilte fingrene hennes det sammenfiltrede blodige håret på venstre side av hodet. «Du må ha truffet en grein på vei ned. Du er heldig hvis du ikke har skadet mer enn hodebunnen. Jeg tror ikke jeg noen gang har sett en som er så god til å klatre som deg, men du er ikke like flink til å falle ned.»

«Nå får du blod på hendene,» sa gutten og trakk seg unna.

Bestemt trakk hun Rands hode bakover for å komme bedre til. «Sitt stille.» Hun snakket ikke hardt, men igjen var tonen der, undertonen som forventet at han skulle lystre. «Det ser ikke for ille ut, takk Lyset for det.» Fra lommer på innsiden av kappen fant hun frem en imponerende samling småflasker og skrukkete papirpakker, og til slutt en håndfull sammenrullede bandasjer.

Han stirret forbløffet på samlingen. Det var den slags ting han kunne ha ventet seg at en Klok gikk rundt med, ikke noen i slike klær. Han så at hun hadde fått blod på fingrene, men det syntes ikke å plage henne.

«Gi meg vannflasken din, Gawyn,» sa hun. «Jeg må vaske dette.»

Gutten hun kalte Gawyn, løsnet en lærflaske fra beltet og ga den til henne; så satte han seg på huk ved Rands føtter med armene i kors over knærne. Elayne fortsatte rutinert med det hun holdt på med. Han krympet seg ikke av det kalde vannet da hun vasket kuttet i hodebunnen, men hun lot den ene hånden ligge på hodet hans, som om hun ventet at han skulle trekke seg unna, og det ville hun ikke ha noe av. Salven fra en av de små flaskene som hun så smurte på, lindret nesten like mye som en av Nynaeves blandinger.

Gawyn smilte til ham mens hun arbeidet, et beroligende smil, som om også han ventet at Rand skulle trekke seg unna og kanskje flykte. «Hun finner alltid bortløpne katter og fugler med brukne vinger. Du er det første mennesket hun har fått øve seg på.» Han nølte før han la til: «Ikke bli fornærmet. Jeg kaller ikke deg bortløpen.» Det var ingen unnskyldning; han bare fastslo et faktum.

«Det gjør ingenting,» sa Rand stivt. Men de to oppførte seg som om han var en nervøs hest.

«Hun vet hva hun gjør,» sa Gawyn. «Hun har hatt veldig flinke lærere. Så du trenger ikke være redd, du er i de beste hender.»

Elayne presset en bandasje mot tinningen hans og trakk et silkeskjerf opp fra beltet. Det var blått og kremfarget og gyllent, og for enhver jente fra Emondsmark ville det ha vært et skattet festplagg. Behendig begynte Elayne å vikle det rundt hodet hans for å holde bandasjen på plass.

«Du kan ikke bruke det,» protesterte han.

Hun fortsatte å vikle. «Jeg ba deg sitte stille,» sa hun rolig.

Rand så på Gawyn. «Venter hun alltid at alle skal gjøre som hun sier?»

Et glimt av forbauselse gled over den unge mannens ansikt, og munnen fortrakk seg av morskap. «Som oftest. Og som oftest gjør de det.»

«Hold denne,» sa Elayne. «Legg hånden din der mens jeg knytter –» Hun kom med et utbrudd da hun fikk se hendene hans. «Det der skjedde ikke da du falt. Jeg tror heller du har klatret et sted du ikke burde klatre.» Hun avsluttet knuten raskt og tok hendene hans og snudde håndflatene opp, mens hun mumlet for seg selv om hvor lite vann det var igjen. Vaskingen fikk sårene til å svi, men berøringen hennes var overraskende nennsom. «Hold deg i ro denne gangen.»

Igjen ble salveflasken funnet frem. Hun smurte et tynt lag av salven over skrammene, og konsentrerte seg åpenbart om å gni den inn uten at det skulle gjøre vondt. Det bredte seg en kjølighet gjennom hendene, det var som om hun gned bort de vonde stedene.

«Som oftest gjør de akkurat som hun sier,» fortsatte Gawyn. Han smilte vennlig over hodet på henne. «Folk flest. Ikke mor, naturligvis. Eller Elaida. Og ikke Lini. Lini var barnepiken hennes. Du kan ikke gi ordrer til en som ga deg dask for å naske fiken da du var liten. Og ikke så liten heller.» Elayne løftet hodet lenge nok til å sende ham et farlig blikk. Han harket og satte omhyggelig opp et uttrykksløst ansikt før han skyndte seg å si: «Og Gareth, selvfølgelig. Ingen gir Gareth ordrer.»

«Selv ikke mor,» sa Elayne. Hun bøyde hodet over Rands hender igjen. «Hun kommer med forslag, og han gjør alltid det hun foreslår, men jeg har aldri hørt henne kommandere ham.» Hun ristet på hodet.

«Jeg vet ikke hvorfor det alltid overrasker deg,» svarte Gawyn. «Selv ikke du prøver å fortelle Gareth hva han skal gjøre. Han har tjent under tre dronninger, og vært kapteingeneral og førsteregent for to. Jeg våger å påstå at mange ser på ham som et bedre symbol for Andors Trone enn Dronningen.»

«Mor burde gifte seg med ham,» sa hun fraværende. Hun konsentrerte seg om Rands hender. «Hun kan ikke skjule for meg at hun gjerne vil det. Og det ville løse mange problemer.»

Gawyn ristet på hodet. «En av dem må gi seg først. Mor kan ikke, og Gareth vil ikke.»

«Hvis hun kommanderte ham …»

«Da ville han adlyde. Tror jeg. Men det vil hun ikke. Du vet at hun ikke vil gjøre det.»

Med ett snudde de seg og stirret på Rand. Han hadde på følelsen at de hadde glemt ham. «Hvem… ?» Han måtte fukte leppene. «Hvem er moren deres?»

Elaynes øyne ble store av overraskelse, men Gawyn snakket i en normal tone som gjorde ordene enda mer rystende. «Morgase, ved Lysets Nåde, Dronning av Andor, Rikets Beskytter, Folkets Forsvarer, Høysetet til Trakands Hus.»

«Dronningen,» mumlet Rand. Sjokket bredte seg gjennom ham i bølger. Et øyeblikk trodde han det skulle begynne å gå rundt for ham igjen. Ikke tiltrekk deg oppmerksomhet. Bare fall ned i Dronningens hage og la Datterarvingen stelle sårene dine som en annen urtelege. Han hadde lyst til å le, og visste at det skyldtes antydningen til panikk.

Han trakk pusten dypt inn og karet seg raskt på beina. Han måtte anstrenge seg for ikke å løpe, men han ønsket bare å komme seg bort, komme seg bort før noen andre oppdaget ham der.

Elayne og Gawyn betraktet ham rolig, og da han spratt opp, reiste de seg grasiøst uten det minste hastverk. Han løftet en hånd for å dra skjerfet av hodet, og Elayne grep ham i albuen. «Ikke gjør det. Da begynner du å blø igjen.» Stemmen hennes var rolig, men likevel var hun sikker på at han kom til å gjøre som hun sa.

«Jeg må dra,» sa Rand. «Jeg klatrer bare over muren og –»

«Du visste det virkelig ikke.» For første gang virket hun like forskrekket som ham. «Mener du å si at du klatret opp på den muren for å se Logain uten å vite hvor du var? Du ville hatt mye bedre utsikt nede i gatene.»

«Jeg… jeg liker ikke folkemengder,» mumlet han. Han forsøkte seg med et bukk til hver av dem. «Hvis du vil unnskylde meg, æh … Deres Nåde.» I historiene var hoffene fulle av mennesker som kalte hverandre Deres Nåde og Fyrste og Kongelige Høyhet og Majestet, men hvis han noensinne hadde hørt den korrekte måten å tiltale en Datterarving på, kunne han ikke tenke klart nok til å huske det. Han kunne ikke tenke klart nok på noe annet enn trangen til å komme seg langt bort. «Hvis dere vil unnskylde meg, så drar jeg nå. Ah… tusen takk for…» Han rørte ved skjerfet rundt hodet. «Tusen takk.»

«Uten engang å fortelle oss hva du heter?» sa Gawyn. «Det er dårlig betaling for det Elayne har gjort. Jeg lurer på hvem du er. Du snakker som en Andormann, skjønt ikke som en Caemlyner, det er sikkert, men du ligner på en … Vel, nå vet du navnene våre. Vanlig høflighet tilsier at vi får vite ditt.»

Rand så lengselsfullt bort på muren. Før han tenkte over hva han gjorde, ga han dem sitt rette navn. «Fra Emondsmark i Tvillingelvene,» la han til.

«Fra vest,» mumlet Gawyn. «Svært langt mot vest.»

Rand snudde seg og så skarpt på ham. Det hadde vært et anstrøk av forbauselse i stemmen, og Rand hadde sett noe av den samme forbauselsen i den unge mannens ansikt da han snudde seg. Men Gawyn skiftet forbauselsen med et elskverdig smil, og det hele skjedde så fort at han nesten tvilte på hva han hadde sett.

«Tobakk og ull,» sa Gawyn. «Jeg må lære de viktigste varene fra hver eneste del av Riket. Fra hvert eneste land, for den saks skyld. En del av opplæringen min. De viktigste varene og håndverk, og hvordan folkene er. Deres skikker, deres styrke og svakheter. Det er sagt at folk fra Tvillingelvene er sta. De kan ledes hvis de tror du er verdig, men jo hardere du prøver å presse, jo mer gjenstridige blir de. Elayne burde velge seg en mann derfra. En mann må ha en vilje av stein for ikke å bli bli trampet på av henne.»

Rand stirret på ham. Elayne stirret også. Gawyn virket like selvsikker som før, men han snakket over seg. Hvorfor?

«Hva skal dette bety?»

Alle tre skvatt til av den plutselige stemmen og snurret rundt for å møte den.

Den unge mannen som sto der, var den vakreste mann Rand noensinne hadde sett, nesten for vakker til å være en mann. Han var høy og slank, men bevegelsene røpet en kattemyk styrke og en trygg tro på seg selv. Håret og øynene var mørke, klærne var i rødt og hvitt, om enn litt mindre forseggjorte enn Gawyns, og han bar klærne som om de ikke betydde noe. En hånd hvilte på sverdhjaltet, og øynene stirret fast på Rand.

«Gå vekk fra ham, Elayne,» sa mannen. «Du også, Gawyn.»

Elayne stilte seg foran Rand, mellom ham og nykommeren, med hodet høyt og like selvsikker som alltid. «Han er en lojal undersått av vår mor, og en god Dronningens mann. Og han står under min beskyttelse, Galad.»

Rand forsøkte å huske hva han hadde hørt av mester Kinch, og siden av mester Gill. Galadedrid Damodred var Elaynes halvbror, og Gawyns, hvis han husket riktig: De tre hadde samme far. Mester Kinch hadde kanskje ikke likt Taringail Damodred så altfor godt –det gjorde heller ingen andre, etter hva han hadde hørt – men sønnen var godt likt av både røde og hvite hvis man skulle tro snakket i byen.

«Jeg er fullt klar over hvor glad du er i bortløpne dyr, Elayne,» sa den slanke mannen medgjørlig, «men denne karen er bevæpnet, og han ser alt annet enn hederlig ut. I disse dager kan vi ikke passe for godt på. Hvis han er en lojal undersått av Dronningen, hva gjør han her hvor han ikke hører hjemme? Det er lett å bytte klede rundt et sverd, Elayne.»

«Han er her som min gjest, Galad, og jeg går god for ham. Eller har du utnevnt deg til min barnevakt, siden du vil bestemme hvem jeg kan snakke med, og når?»

Stemmen hennes var tung av forakt, men Galad lot seg ikke påvirke. «Du vet at jeg ikke gjør krav på å styre dine handlinger, Elayne, men denne … gjesten din hører ikke hjemme her. Det vet du like godt som jeg. Gawyn, hjelp meg å overbevise henne. Vår mor ville –»

«Det holder!» glefset Elayne. «Du har rett i at du ikke styrer mine handlinger, og du har heller ikke noen rett til å dømme dem. Vær vennlig å gå. Nå!»

Galad sendte Gawyn et bedrøvet blikk som ba om hjelp, samtidig som det uttrykte at Elayne var for sta til å kunne hjelpes. Elaynes ansikt mørknet, men idet hun åpnet munnen, bukket han. Det var et formelt bukk, med en katts smidighet. Han tok et steg bakover, snudde seg og skrittet ut nedover den skiferdekte stien. De lange beina førte ham raskt forbi trærne og ut av syne.

«Jeg hater ham,» hvisket Elayne. «Han er ond og full av misunnelse.»

«Der går du for langt, Elayne,» sa Gawyn. «Galad vet ikke hva ordet misunnelse betyr. To ganger har han reddet livet mitt, og ingen ville ha fått vite det om han hadde latt være. Hadde han latt meg dø, ville han blitt Sverdets Førsteprins i mitt sted.»

«Aldri, Gawyn. Jeg ville valgt hvem som helst før Galad. Hvem som helst. En stallgutt av laveste herkomst.» Plutselig smilte hun og sendte broren et liksom-strengt blikk. «Du sier at jeg liker å gi ordrer. Vel, nå kommanderer jeg deg til ikke å la noe hende deg. Jeg kommanderer deg til å bli min Førsteprins av Sverdet den dagen jeg overtar tronen – må Lyset gi at det blir lenge til! – og så skal du lede Andors armeer med større ære enn Galad noensinne kunne drømme om.»

«Som Deres Nåde kommanderer,» lo Gawyn. Han hermet et elegant bukk etter Galad.

Elayne rynket brynene og så tankefullt på Rand. «Nå må vi få deg raskt ut herfra.»

«Galad gjør alltid det som er riktig,» forklarte Gawyn, «selv når han ikke burde. I tilfeller som dette, når han har funnet en fremmed i hagen, er det riktig å tilkalle palassvaktene. Og det tror jeg han holder på med akkurat nå.»

«Da er det på tide at jeg klatrer tilbake over muren,» sa Rand. En fin dag å unngå oppmerksomhet på! Jeg kunne like gjeme hatt et skilt rundt halsen! Han snudde seg mot muren, men Elayne grep armen hans.

«Ikke etter alt arbeidet jeg hadde med hendene dine. Du vil bare skrape opp hendene igjen og la en bakgårdskjerring legge Lyset vet hva på sårene. Det er en liten port på den andre siden av hagen. Den er overgrodd, og det er aldri noen andre enn jeg som husker at den er der.»

Plutselig hørte Rand støvler komme trampende på skiferhellene, og lydene kom nærmere.

«For sent,» mumlet Gawyn. «Han må ha begynt å løpe så snart han var ute av syne.»

Elayne knurret en ed, og Rands øyebryn skjøt i været. Den hadde han hørt fra en av stalldrengene i Dronningens Velsignelse, og selv da ble han sjokkert. I neste øyeblikk var hun igjen kjølig og behersket.

Gawyn og Elayne virket tilfreds med å bli der de var, men han fikk seg ikke til å vente med en slik sinnsro på Dronningens Garde. Igjen snudde han seg mot muren. Han visste at han ikke ville nå mer enn halvveis opp før vaktene kom, men han maktet ikke å stå stille.

Før han hadde tatt tre skritt, kom noen menn med røde uniformer og brystplater som skinte i solen farende oppover stien. Andre kom som rullende bølger av purpur og polert stål, tilsynelatende fra alle kanter. Noen hadde trukket sverdene, mens andre ventet til føttene sto støtt før de løftet buene og la piler mot strengene. Bak visirene var øynene harde, og hver eneste brede pilespiss pekte urokkelig på ham.

Elayne og Gawyn sprang frem samtidig. De stilte seg mellom ham og pilene og strakte ut armene for å beskytte ham. Han sto helt stille med hendene godt synlig og langt fra sverdhjaltet.

Støveltramp og knirk fra buestrenger hang fremdeles i luften da en soldat med en gyllen offisersknute på skulderen ropte: «Prinsesse Elayne, Prins Gawyn, ned, straks!»

Selv om Elayne ennå sto med armene utstrakt, rettet hun seg opp med kongelig verdighet. «Du våger å trekke blankt stål i mitt nærvær, Tallanvor? Hvis du er heldig, nøyer Gareth Bryne seg med å sette deg til å måke møkk i stallen sammen med de ferskeste rekruttene!»

Soldatene så rådville på hverandre, og noen nervøse bueskyttere senket buene halvveis. Først da lot Elayne armene falle, som om hun bare hadde løftet dem fordi hun fant det for godt. Nølende fulgte Gawyn hennes eksempel. Rand kunne telle buene som ikke var blitt senket. Magemusklene strammet seg som om de kunne stoppe en pil på tyve skritts avstand.

Mannen med offisersknuten virket mest forvirret av alle. «Deres Nåde, tilgi meg, men Fyrst Galadedrid meldte at en skitten bondetamp lusket rundt i hagen, at han var bevæpnet og utsatte Prinsesse Elayne og Prins Gawyn for fare.» Blikket gled mot Rand, og stemmen ble hard. «Hvis Deres Nåde vennligst vil tre til side, skal jeg ta denne skurken i forvaring. Det er for mye pakk i byen nå for tiden.»

«Jeg tviler sterkt på at Galad meldte noe slikt,» sa Elayne. «Galad lyver ikke.»

«Av og til skulle jeg ønske han ville gjøre det,» sa Gawyn lavt, beregnet for Rands ører. «Bare en gang. Det ville gjøre det lettere å leve sammen med ham.»

«Denne mannen er min gjest,» fortsatte Elayne, «og han står under min beskyttelse. Du kan trekke deg tilbake, Tallanvor.»

«Jeg beklager at det ikke er mulig, Deres Nåde. Som Deres Nåde vet har Dronningen, Prinsessens mor, gitt ordrer om hva som skal skje når noen blir funnet innenfor palassmurene uten Hennes Majestets tillatelse, og Hennes Majestet har fått melding om inntrengeren.» Det var mer enn et anstrøk av tilfredshet i Tallanvors stemme. Rand fikk en anelse om at offiseren ofte måtte utføre ordrer fra Elayne som han ikke fant passende. Denne gangen hadde han ikke tenkt å adlyde, ikke når han hadde en perfekt unnskyldning.

Elayne stirret tilbake på Tallanvor. For én gangs skyld virket hun i villrede.

Rand så spørrende på Gawyn, og Gawyn forsto. «Fangehullet,» mumlet han. Rand bleknet, og den unge mannen la raskt til: «Bare for noen dager, og du vil ikke bli skadet. Kapteingeneral Gareth Bryne vil selv forhøre deg, men du vil bli sluppet fri når det er bevist at du ikke hadde ondt i sinne.» Han ventet, men øynene avslørte hva han tenkte. «Jeg håper du fortalte sannheten, Rand al’Thor fra Tvillingelvene.»

«Du skal føre oss alle tre til min mor,» forkynte Elayne brått. Det bredte seg et smil i ansiktet til Gawyn.

Tallanvor virket plutselig overrumplet bak visiret. «Deres Nåde, jeg –»

«Ellers kan du føre oss alle tre til fangehullet,» sa Elayne. «Vi vil fortsette å holde sammen. Eller vil du gi ordre til at det legges hånd på meg?» Det var et seierssikkert smil, og måten Tallanvor så seg omkring på som om han ventet å få hjelp fra trærne, viste at han var klar over at hun hadde vunnet.

Vunnet hva? Hvordan?

«Logain blir ført frem for mor akkurat nå,» sa Gawyn stille, som om han hadde lest Rands tanker, «og selv om hun ikke var opptatt, ville Tallanvor aldri våge å troppe opp i hennes nærvær med Elayne og meg, som om vi var under bevoktning. Mor kan iblant la følelsene løpe litt av med seg.»

Rand husket hva mester Gill hadde sagt om Dronning Morgase. La følelsene løpe litt av med seg?

Enda en soldat i rød uniform kom løpende nedover stien, skled frem, stoppet og gjorde honnør med en arm tvers over brystet. Han snakket lavt til Tallanvor. På ny fikk Tallanvor et tilfreds uttrykk i ansiktet.

«Dronningen, Prinsessens mor,» proklamerte Tallanvor, «har beordret meg til øyeblikkelig å føre denne inntrengeren til henne. Det er også Dronningens ordre at Prinsesse Elayne og Prins Gawyn skal innfinne seg hos henne. Også det øyeblikkelig.»

Gawyn krympet seg, og Elayne svelget tungt. Ansiktet var rolig, og hun begynte å børste omhyggelig på flekkene på kjolen. Men bortsett fra at noen barkbiter løsnet, hjalp det ikke stort.

«Hvis Prinsessen tillater?» sa Tallanvor selvtilfreds. «Prins?»

Soldatene stilte seg i en firkant rundt dem, og så ledet Tallanvor formasjonen nedover den hellelagte stien. Gawyn og Elayne gikk på hver sin side av Rand; begge tilsynelatende fortapt i ubehagelige tanker. Soldatene hadde stukket sverdet i balgen og puttet pilene tilbake i koggerne, men de var ikke mindre på vakt av den grunn. De holdt øye med Rand som om de ventet at han hvert øyeblikk skulle trekke sverdet og forsøke å hogge seg vei til friheten.

jeg prøve på noe? Jeg vil ikke prøve på noe. Ubemerket! Hah!

Han så at soldatene holdt øye med ham, og plutselig ble han oppmerksom på hagen. Den ene tingen etter den andre hadde skjedd, og hvert nye sjokk kom før det foregående hadde fått sjansen til å forta seg. Omgivelsene hadde vært uskarpe, bortsett fra muren og hans inderlige ønske om å befinne seg på den andre siden av den. Nå så han det grønne gresset som bare hadde prikket langt bak i tankene hans. Grønt! Hundre nyanser av grønt. Trær og busker var spirende grønne, og bladtunge greiner bugnet av frukt. Frodige slyngplanter dekket listverket over stien. Blomster overalt. Et utall blomster som sprutet farger utover hagen. Noen kjente han fra før – lysegul solrot og små rosa lysestubber, røde stjernedråper og purpurfarget emondsvindel, roser i alle farger fra det reneste hvite til det dype, dype røde – men andre var ukjente, og så forunderlige i form og farge at han lurte på om de kunne være virkelige.

«Det er grønt,» hvisket han. «Grønt.» Soldatene mumlet for seg selv, men Tallanvor så skarpt på dem over skulderen, og så ble de stille.

«Elaidas verk,» sa Gawyn fraværende.

«Det er ikke riktig,» sa Elayne. «Hun spurte om jeg ville velge ut den ene gården hun kunne gjøre det samme for, når avlingene likevel slo feil på gårdene rundt. Det er ikke riktig at vi har blomster når det finnes mennesker som ikke har nok å spise.» Hun pustet dypt inn med fornyet sinnsro. «Husk hvor du er,» sa hun raskt. «Svar høyt og tydelig når noen snakker til deg, og vær stille ellers. Og se på meg. Alt kommer til å gå bra.»

Rand ønsket han kunne føle seg like trygg på det som henne. Det ville hjulpet om Gawyn også gjorde det. Idet Tallanvor førte dem inn i palasset, kastet han et siste blikk bakover mot hagen, mot alt det blomsterstripede grønne, farger skapt av en Aes Sedai for en Dronning. Han var på dypt vann, og det var ingen bredd i sikte.

Palassets tjenere fylte hallene, kledd i røde livreer med hvite krager og mansjetter og med Den Hvite Løven over venstre bryst på våpenjakken. De ilte til og fra, travelt opptatt med gjøremål som ikke uten videre var åpenbare. Da soldatene marsjerte inn med Elayne, Gawyn og Rand mellom seg, stoppet de brått og stirret med åpen munn.

Midt i alt oppstusset vandret en gråstripet hannkatt ubekymret nedover hallen, mens den gled ut og inn mellom de glanende tjenerne. Plutselig syntes Rand det var noe rart med katten. Han hadde vært i Baerlon lenge nok til å vite at selv den simpleste salgsbod hadde katter luskende i hver en krok. Denne hannkatten var den eneste han hadde sett siden han kom inn i palasset.

«Har dere ikke rotter?» spurte han vantro.

«Elaida liker ikke rotter,» mumlet Gawyn utydelig. Han rynket pannen og stirret bekymret nedover hallen. Tydeligvis så han allerede for seg møtet med Dronningen. «Det er aldri rotter her.»

«Vær stille, begge to.» Elaynes stemme var skarp, men like fraværende som brorens. «Jeg prøver å tenke.»

Rand så på katten over skulderen til vaktene tok den med seg rundt et hjørne og den ikke lenger var synlig. Han ville følt seg bedre til mote med en hel katteflokk der; det ville vært hyggelig om én ting hadde vært normal i palasset, om det så hadde vært rotter.

Tallanvor fulgte en rute som snirklet seg rundt så mange hjørner at Rand mistet retningssansen. Til slutt stoppet den unge offiseren foran en høy dobbeltdør i mørkt treverk med en varm glød; ikke så storslagen som enkelte andre dører de hadde passert, men utskåret over det hele med rad på rad av løver, vakkert utformet ned til den minste detalj. På hver side av døren sto det en livrékledd tjener.

«I det minste er det ikke Høysetehallen.» Gawyn lo usikkert. «Her inne har mor aldri dømt noen til å få hodet hogd av.» Det lød som om han trodde at en gang måtte bli den første.

Tallanvor strakte seg etter Rands sverd, men Elayne stengte veien for ham. «Han er min gjest. Etter skikk og lov kan gjester av den kongelige familien bære våpen selv i mors nærvær. Eller tviler du på mitt ord om at han er min gjest?»

Tallanvor nølte, og slapp henne ikke med blikket. Så nikket han. «Som Deres Nåde vil.» Hun smilte til Rand da Tallanvor trådte tilbake, men bare et øyeblikk. «Første rekke følger meg,» kommanderte Tallanvor. «Meld Prinsesse Elayne og Prins Gawyns ankomst for Hennes Majestet,» sa han til dørvokterne. «Også Gardeløytnant Tallanvor, i Hennes Majestets tjeneste, med inntrengeren under bevoktning.»

Elayne skulte på Tallanvor, men dørene svingte allerede opp. Det lød en dyp stemme som meldte dem som kom.

Elayne feide elegant gjennom dørene, og den kongelige entreen ble bare litt skjemmet da hun vinket til Rand for å få ham til å holde seg tett bak henne. Gawyn akslet seg og gled inn på siden av henne, men ett nøye tilmålt skritt bak. Rand fulgte etter mens han usikkert holdt seg på linje med Gawyn på den andre siden av henne. Tallanvor holdt seg i nærheten av Rand, og ti soldater fulgte med ham. Dørene lukket seg stille bak dem.

Plutselig grep Elayne skjørtet og neide dypt mens hun samtidig lente overkroppen frem, og ble værende der mens hun holdt ut skjørtet. Rand fór sammen; så etterlignet han raskt Gawyn og de andre mennene, mens han klossete skiftet stilling før han fikk det til. Han gikk ned på høyre kne, bøyde hodet, lente seg frem og presset knokene på høyre hånd mot marmorflisene, med venstre hånd hvilende over sverdhjaltet. Gawyn hadde ikke noe sverd, men han la hånden over dolkeskaftet på samme måte.

Mens Rand gratulerte seg selv over å ha fått det til, merket han at Tallanvor stirret på ham. Soldaten bøyde seg fremdeles frem, men han skulte på Rand gjennom visiret. Skulle jeg ha gjort noe annet? Med ett var han sint for at Tallanvor ventet han burde vite hva han skulle gjøre når ingen hadde fortalt ham det. Han irriterte seg også over at han var redd for vaktene. Han hadde ingen grunn til å være redd; han hadde ikke gjort noe galt. Han visste at frykten ikke var Tallanvors skyld, men likevel var han sint på mannen.

Ingen beveget seg. De knelte fastfrosset som om de ventet på at en vår skulle tine dem. Han visste ikke hva de ventet på, men benyttet anledningen til å granske stedet de hadde ført ham til. Han holdt hodet bøyd, men snudde det akkurat nok til at han kunne se. Tallanvor så enda mer truende på ham, men han overså det.

Det firkantete rommet var på størrelse med storstua i Dronningens Velsignelse. Veggene var dekket av jaktmotiver meislet i relieff i den reneste hvite stein. Gobelinene mellom billedhoggerarbeidene var vakre motiver med lyse blomster og kolibrier med strålende fjærprakt, bortsett fra to i den andre enden av rommet, hvor Den Hvite Løven av Andor raget høyere enn en mann på purpurrød bunn. De to gobelinene hang på hver sin side av en plattform, og på plattformen på en utskåret og forgylt trone satt Dronningen.

En barsk, tettbygd mann sto barhodet ved Dronningens høyre side. Han var kledd i Gardens røde uniform og hadde fire gylne knuter på skuldrene, og brede gylne striper som brøt med det hvite i mansjettene. Han var svært grå ved tinningene, men virket sterk og urokkelig som en klippe. Det måtte være kapteingeneral Gareth Bryne. Bak tronen på den andre siden satt en kvinne i dypgrønn silke på en lav stol uten ryggstø og strikket på noe i mørk, nesten svart ull. På grunn av strikkingen trodde Rand først at hun var gammel, men etter et nytt blikk kunne han ikke bestemme alderen hennes i det hele tatt. Ung, gammel, han visste ikke. Det virket som om all hennes oppmerksomhet var rettet mot strikkepinnene og garnet, som om Dronningen slett ikke befant seg bare en armlengde fra henne. Hun var en pen kvinne med et fredsommelig utseende, men det var noe fryktinngytende ved konsentrasjonen hennes. Bortsett fra klirringen i strikkepinnene var det ingen lyder i rommet.

Han forsøkte å få med seg alt, men likevel gled blikket stadig tilbake til kvinnen med den skinnende, fint utformede rosenkransen over pannen, Andors Rosenkrone. Et langt, rødt, bredt silkebånd med Løven av Andor marsjerende langs hele lengden, var dandert over silkekjolen som hadde røde og hvite folder, og når hun rørte ved kapteingeneralens arm med venstre hånd, glitret det i en ring. Den var formet som Den Store Slangen som biter i sin egen hale. Men det var ikke det storslåtte ved klærne eller smykkene eller kronen som tiltrakk seg Rands blikk igjen og igjen; det var kvinnen som bar dem.

Morgase hadde sin datters skjønnhet, men en mer voksen og moden sådan. Ansiktet og figuren, hennes nærvær, fylte rommet som et lys som overstrålte de to som var sammen med henne. Hvis hun hadde vært enke i Emondsmark, ville hun hatt en kø av friere utenfor døren, selv om hun hadde vært den elendigste kokke og den lateste husfrue i Tvillingelvene. Han så at hun gransket ham, og dukket seg, redd for at hun skulle kunne lese tankene i ansiktet hans. Lys, å tenke på Dronningen som om hun var en landsbykvinne! Din tosk!

«Dere kan reise dere,» sa Morgase. Stemmen var dyp og klangfull, og hun var hundre ganger så sikker på å bli adlydt som Elayne.

Rand reiste seg sammen med de andre.

«Mor –» begynte Elayne, men Morgase avbrøt henne.

«Det ser ut som du har klatret i trær, datter.» Elayne plukket en liten bit bark fra kjolen, og da hun ikke så noe sted å legge den, knyttet hun hånden rundt den. «Faktisk,» fortsatte Morgase rolig, «ser det ut som du tross mine ordrer har sneket deg til en kikk på denne Logain. Gawyn, jeg hadde ikke trodd det om deg. Du må lære deg ikke bare å adlyde din søster, du må samtidig være en motvekt for henne slik at det ikke skjer ulykker.» Dronningens blikk gled over til den tettbygde mannen ved siden av henne, før hun raskt trakk det til seg igjen. Bryne sto der uanfektet som om han ikke hadde merket noe, men Rand trodde at de øynene måtte legge merke til alt. «Dette, Gawyn, er like meget en plikt for Førsteprinsen, som å lede Andors armeer. Kanskje opplæringen din bør intensiveres, slik at du får mindre tid til å la din søster få deg opp i bråk. Jeg vil be kapteingeneralen sørge for at du ikke mangler ting å gjøre på reisen nordover.»

Gawyn byttet fot som om han hadde tenkt å protestere, men i stedet bøyde han hodet. «Som du befaler, mor.»

Elayne skar en grimase. «Mor, Gawyn kan ikke beskytte meg mot bråk hvis ikke han er sammen med meg. Det var bare av den grunn han forlot rommene sine. Mor, det kunne da ikke skade å bare se på Logain. Nesten alle i byen var nærmere ham enn vi.»

«Alle i byen er ikke Datterarving.» Dronningens stemme var skarp. «Jeg har sett denne mannen Logain på nært hold, og han er farlig, barn. Han er farlig som en ulv selv om han er i bur og Aes Sedaiene vokter ham hvert minutt. Jeg skulle ønske han aldri var blitt ført til Caemlyn.»

«Man vil ta seg av ham i Tar Valon.» Kvinnen på stolen tok ikke øynene fra strikketøyet da hun snakket. «Det som er viktig, er at folket fikk se at Lyset igjen har seiret over Mørket. Og at de ser at du er en del av den seieren, Morgase.»

Morgase viftet avvisende med hånden. «Likevel hadde jeg heller sett at han aldri kom i nærheten av Caemlyn, Elaida. Jeg vet hva du mener.»

«Mor,» protesterte Elayne, «jeg vil virkelig adlyde deg. Det vil jeg virkelig.»

«Vil du virkelig det?» spurte Morgase overdrevent forbauset. Hun klukket. «Ja, du prøver virkelig å være en trofast datter. Men hele tiden tøyer du grensene. Vel, jeg gjorde det samme med min mor. Den innstillingen vil være til hjelp når du bestiger tronen, men du er ikke Dronning ennå, barn. Du har nektet å adlyde meg, og du har fått kikke på Logain. Vær fornøyd med det. På reisen nordover vil du bli holdt på minst hundre skritts avstand fra ham, både du og Gawyn. Hvis jeg ikke hadde visst nøyaktig hvor slitsom din undervisning vil bli i Tar Valon, hadde jeg sendt Lini med deg for å passe på at du adlyder. I det minste virker det som hun kan få deg til å adlyde.»

Elayne bøyde hodet mutt.

Kvinnen bak tronen virket opptatt med å telle masker. «Etter en uke,» sa hun plutselig, «vil du ønske at du var hjemme hos din mor. Etter en måned vil du drømme om å rømme med Det Vandrende Folket. Men søstrene mine vil holde deg unna den vantro. Den slags er ikke noe for deg, ikke ennå.» Brått snudde hun seg på stolen og så inntrengende på Elayne. Fredsommeligheten var borte, som om den aldri hadde vært der. «Du kan bli den største Dronning Andor noensinne har sett, den største noe land har sett på mer enn tusen år. Det er det vi skal forme deg til, hvis du har styrke til det.»

Rand stirret på henne. Hun måtte være Aes Sedaien Elaida. Plutselig var han glad for at han ikke var kommet til henne for å få hjelp, uansett hvilken Ajah hun tilhørte. Strengheten hun utstrålte, overgikk Moiraines. Iblant hadde han tenkt på Moiraine som fløyelskledd stål, men hos Elaida var fløyelen bare en illusjon.

«Det holder, Elaida,» sa Morgase. Hun rynket pannen bekymret. «Hun har hørt dette ofte nok. Hjulet dreier som Hjulet vil.» Et øyeblikk var hun taus mens hun så på datteren. «Og så er det problemet med den unge mannen» – hun vinket mot Rand uten å ta øynene fra Elaynes ansikt – «hvordan og hvorfor han kom hit, og hvorfor du krevde av din bror at denne mannen skulle ha en gjests rettigheter.»

«Kan jeg si noe, mor?» Da Morgase nikket, fortalte Elayne enkelt og likefrem om begivenhetene, helt fra hun først hadde sett Rand klatre opp skråningen. Han ventet at hun skulle avslutte med å erklære seg uten skyld i det han hadde gjort, men i stedet sa hun: «Mor, hvor ofte sier du ikke at jeg må kjenne folket vårt, fra de høyeste til de laveste, men når jeg møter noen av dem, er det alltid med dusinvis av ledsagere. Hvordan kan jeg lære noe sant eller virkelig under slike omstendigheter? Etter å ha snakket med denne unge mannen, har jeg allerede lært mer om folk i Tvillingelvene og hva slags folk de er, enn jeg noensinne kunne ha lært fra bøker. Det sier noe at han har kledd seg i rødt etter å ha vandret så langt, når så mange nykommere bærer hvitt i frykt. Mor, jeg ber deg om ikke å misbruke en lojal undersått, en som har lært meg så mye om folket du hersker over.»

«En lojal undersått fra Tvillingelvene,» sukket Morgase. «Mitt barn, du burde bry deg litt mer om det som står i bøkene. Tvillingelvene har ikke sett en skatteoppkrever på seks generasjoner, og ikke Dronningens Garde på syv. Det kan godt hende at de til og med sjelden tenker på seg selv som en del av Riket.» Rand trakk beklemt på skuldrene mens han tenkte på hvor overrasket han var blitt da han hørte at Tvillingelvene var en del av Andors Rike. Dronningen så det, og smilte trist til datteren. «Ser du, barn?»

Rand så at Elaida hadde lagt fra seg strikketøyet. Hun gransket ham. Hun reiste seg fra stolen, gikk ned fra plattformen og stilte seg foran ham. «Fra Tvillingelvene?» sa hun. Da hun rakte en hånd mot håret hans, trakk han seg unna, og hun lot hånden falle. «Med grå øyne og så mye rødt i håret? Folk fra Tvillingelvene har mørkt hår og mørke øyne, og de er sjelden så høye.» Hånden gled raskt frem og skjøv opp jakkeermet for å vise frem den bleke huden der solen ikke hadde fått komme til så ofte. «Eller en slik hud.»

Han måtte anstrenge seg for ikke å knytte nevene. «Jeg ble født i Emondsmark,» sa han stivt. «Min mor var utlending, det er der øynene mine kommer fra. Min far er Tam al’Thor, en sauegjeter og bonde som meg.»

Elaida nikket sakte, men tok ikke øynene fra ansiktet hans. Han møtte blikket hennes med en ro som ikke røpet den sure kvalmen i magen. Han så at hun merket seg roen i blikket hans. Mens hun fremdeles stirret ham inn i øynene, beveget hun hånden sakte mot ham igjen. Denne gangen bestemte han seg for ikke å trekke seg unna.

Det var sverdet hun rørte ved, ikke ham, og hånden hennes la seg om hjaltet. Fingrene strammet seg, og hun sperret øynene forbauset opp. «En sauegjeter fra Tvillingelvene,» sa hun stille, en hvisking som det var meningen at alle skulle høre, «med et hegremerket sverd.»

Disse siste ordene fikk alle i rommet til å reagere. Det var som om hun hadde nevnt Den Mørkeste. Det knirket i lær og metall bak Rand, og støvler gled over marmorflisene. Fra øyekroken kunne han se at Tallanvor og en annen fra Garden trakk seg bort fra ham for å få armslag. De la hendene på sverdet, som for å trekke det, og ansiktene røpet at de var rede til å dø. Med to raske skritt sto Gareth Bryne foran plattformen, mellom Dronningen og Rand. Selv Gawyn stilte seg foran Elayne med hånden på dolken og en bekymret mine i ansiktet. Elayne så på ham som om hun så ham for første gang. Morgase forandret ikke ansiktsuttrykk, men hendene strammet seg om de forgylte armlenene på tronen.

Bare Elaida var roligere enn Dronningen. Ingen kunne se på Aes Sedaien at hun hadde sagt noe uvanlig. Hun fjernet hånden fra sverdet, og det fikk soldatene til å bli enda mer anspente. Blikket hennes var fremdeles festet på ham, uforstyrrelig og beregnende.

«Men,» sa Morgase rolig, «han må da være for ung til å bære et hegremerket sverd? Han kan ikke være eldre enn Gawyn.»

«Det hører til hos ham,» sa Gareth Bryne.

Dronningen så overrasket på ham. «Hvordan kan du si det?»

«Jeg vet ikke, Morgase,» sa Bryne sakte. «Han er for ung, men likevel hører det til hos ham, og han hos det. Se på øynene hans. Se hvordan han står, hvor godt sverdet passer til ham, hvor godt han passer til sverdet. Han er for ung, men sverdet tilhører ham.»

Da kapteingeneralen tidde, sa Elaida: «Hvordan fikk du tak i dette sverdbladet, Rand al’Thor fra Tvillingelvene?» Hun sa det som om hun tvilte like mye på navnet som på stedet han kom fra.

«Min far ga det til meg,» sa Rand. «Det var hans. Han syntes jeg trengte et sverd når jeg skulle dra ut i verden.»

«Enda en gjeter fra Tvillingelvene med et hegremerket sverd.» Elaidas smil gjorde ham tørr i munnen. «Når ankom du Caemlyn?»

Han ville ikke si noe mer til denne kvinnen. Hun gjorde ham like redd som en Mørkefrende. Det var på tide å prøve å dekke seg igjen. «I dag,» sa han. «I morges.»

«Akkurat tidsnok,» mumlet hun. «Hvor bor du? Ikke si at du ikke har funnet deg noe rom. Du ser litt fillete ut, men du har hatt anledning til å få stelt deg. Hvor?»

«På Kronen og Løven.» Han husket å ha passert Kronen og Løven da han lette etter Dronningens Velsignelse. Den lå i de nye bydelene, men på motsatt side av mester Gills vertshus. «Jeg har en seng der. På loftet.» Han hadde en følelse av at hun visste at det var løgn, men hun bare nikket.

«Hvor tilfeldig er dette?» sa hun. «I dag er den vantro blitt brakt til Caemlyn. Om to dager blir han ført nordover til Tar Valon, og med ham drar Datterarvingen for å få sin opplæring. Og akkurat ved denne korsveien dukker en ung mann opp i palassets hage som påstår at han er en lojal undersått fra Tvillingelvene …»

«Jeg er fra Tvillingelvene.» Alle så nedlatende på ham. Alle unntatt Tallanvor og vaktene; de leet ikke på et øyelokk.

«… og han forteller en historie som forleder Elayne, og han bærer en hegremerket klinge. Han bærer hverken armbind eller hanekam for å proklamere sin troskap, men et klede som omhyggelig skjuler hegremerket for nysgjerrige øyne. Hvor tilfeldig er dette, Morgase?»

Dronningen gjorde tegn til at kapteingeneralen skulle tre til side; så gransket hun Rand med en bekymret mine. Men det var Elaida hun snakket til. «Hva påstår du at han er? En Mørkefrende? En tilhenger av Logain?»

«Den Mørkeste rører på seg i Shayol Ghul,» svarte Aes Sedaien. «Skyggen ligger over Mønsteret, og fremtiden balanserer på en nålespiss. Denne er farlig.»

Plutselig kastet Elayne seg på kne foran tronen. «Mor, jeg ber deg om ikke å skade ham. Han ville dratt med det samme hvis jeg ikke hadde stoppet ham. Han ønsket å dra. Det var jeg som fikk ham til å bli. Jeg kan ikke tro at han er en Mørkefrende.»

Morgase gjorde en trøstende bevegelse mot datteren, men slapp ikke Rand med blikket. «Er dette en forutsigelse, Elaida? Leser du Mønsteret? Du sier at det kommer når du minst venter det, og forsvinner like brått som det kom. Hvis dette er en forutsigelse, Elaida, befaler jeg deg å si sannheten klart og tydelig, uten å gjøre som du pleier med å vikle det inn i så mange dunkle mysterier at ingen vet om du har sagt ja eller nei. Tal. Hva ser du?»

«Dette kan jeg forutsi,» svarte Elaida, «og jeg sverger ved Lyset at det ikke kan sies klarere. Fra denne dagen marsjerer Andor mot splid og smerte. Skyggen har ennå ikke nådd sitt svarteste, og jeg kan ikke se om Lyset vil seire til slutt. Der verden før har felt en tåre, vil den nå felle tusener. Dette forutsier jeg.»

Stillheten senket seg som et mørkt teppe over rommet. Morgase pustet ut som om hun aldri mer skulle puste inn.

Elaida fortsatte å stirre inn i Rands øyne. Hun snakket igjen, nesten uten å røre leppene, så lavt at han nesten ikke kunne høre henne, selv om hun sto mindre enn en armlengde fra ham. «Dette forutsier jeg også. Splid og smerte rammer hele verden, og denne mannen står i hjertet av det. Jeg adlyder Dronningen,» hvisket hun, «og sier det tydelig.»

Rand følte det som om føttene hadde slått rot i marmorgulvet. Noe stivt og kaldt kravlet opp gjennom beina og sendte en skjelving oppover ryggen. Ingen andre kunne ha hørt det. Men hun så fremdeles på ham, og han hadde hørt det.

«Jeg er sauegjeter,» sa han til hele rommet. «Fra Tvillingelvene. Sauegjeter.»

«Hjulet dreier som Hjulet vil,» sa Elaida høyt. Han visste ikke om det var en antydning til hån i stemmen.

«Fyrst Gareth,» sa Morgase, «jeg trenger råd av min kapteingeneral.»

Den tettbygde mannen ristet på hodet. «Elaida Sedai sier at gutten er farlig, min Dronning. Hvis hun hadde sagt mer, ville jeg ha ropt på skarpretteren. Men hun sier ikke mer enn vi kan se med våre egne øyne. Enhver bonde på landet vil si at ting kommer til å bli verre, og det uten noen forutsigelse. Selv tror jeg at gutten er her ved en tilfeldighet, skjønt en uheldig sådan for ham. For å være på den sikre siden, min Dronning, råder jeg deg til å kaste ham i fengsel til Prinsesse Elayne og Prins Gawyn er kommet vel av sted; så kan du la ham gå. Med mindre du, Aes Sedai, har mer å forutsi når det gjelder ham?»

«Jeg har sagt alt jeg har lest i Mønsteret, kapteingeneral,» sa Elaida. Hun sendte Rand et hardt smil, et smil som nesten ikke nådde leppene hennes, og som spottet ham fordi han ikke var i stand til å si at hun ikke fortalte sannheten. «Et par ukers innesperring vil ikke skade ham, og det vil gi meg en mulighet til å finne ut mer.» De sultne øynene fikk ham til å fryse. «Kanskje det kommer en ny forutsigelse.»

Morgase tenkte seg om en stund, med haken støttet mot knyttneven og albuen mot armlenet på tronen. Rand ville flyttet på seg under det bekymrede blikket hvis han i det hele tatt hadde kunnet bevege seg, men Elaidas øyne naglet ham fast. Til slutt talte Dronningen.

«Mistenksomheten kveler Caemlyn, og kanskje resten av Andor. Frykt og svart mistenksomhet. Kvinner anklager naboer for å være Mørkefrender. Menn skribler Dragens Hoggtann på dørene til folk de har kjent i årevis. Jeg vil ikke ta del i det.»

«Morgase –» begynte Elaida, men Dronningen avbrøt henne.

«Jeg vil ikke ta del i det. Da jeg besteg tronen, sverget jeg å håndheve rettferdighet for både høy og lav, og om jeg skulle være den siste i Andor som husker på rettferdigheten, vil jeg håndheve den. Rand al’Thor, sverger du ved Lyset at din far, en sauegjeter fra Tvillingelvene, ga deg dette hegremerkede sverdet?»

Rand tygget for å fukte munnen nok til å snakke. «Jeg sverger.» Brått husket han hvem han snakket til og la raskt til: «Min Dronning.» Fyrst Gareth hevet et tungt øyebryn, men Morgase hadde visst ikke noe imot det.

«Og du klatret opp på hagemuren bare for å få et glimt av den uekte Dragen?»

«Ja, min Dronning.»

«Har du tenkt å skade Andors Trone, eller min datter eller min sønn?» Tonen røpet at de to siste ville føre til verre behandling enn den første.

«Jeg har ikke tenkt å skade noen, min Dronning. Deg og dine minst av alle.»

«Da skal jeg yte deg rettferdighet, Rand al’Thor,» sa hun. «For det første har jeg den fordel fremfor Elaida og Gareth at jeg fikk høre folk fra Tvillingelvene tale da jeg var ung. Du har ikke utseendet, men hvis jeg husker rett, så har du Tvillingelvene i målet ditt. For det andre ville ingen med ditt hår og dine øyne påstå at han var fra Tvillingelvene med mindre det var sant. Og det at din far ga deg et hegremerket sverd, er for urimelig til å være en løgn. For det tredje: Stemmen som hvisker til meg at den beste løgn ofte er for tåpelig til å bli tatt for å være en løgn… den stemmen er ikke noe bevis. Jeg vil håndheve de lovene jeg selv har forordnet. Jeg gir deg din frihet, Rand al’Thor, men jeg foreslår at du passer bedre på hvor du ferdes uten tillatelse for fremtiden. Hvis du blir funnet på palassets grunn igjen, vil det ikke bli så lett for deg.»

«Takk, min Dronning,» sa han hest. Han kunne føle Elaidas uvilje brenne mot ansiktet.

«Tallanvor,» sa Morgase, «eskorter denne… eskorter min datters gjest fra palasset, og utvis enhver høflighet. Resten av dere kan også forlate meg. Nei, Elaida, du blir. Og hvis du også vil være så vennlig, Fyrst Gareth. Jeg må avgjøre hva jeg skal gjøre med disse hvitekappene som er i byen.»

Tallanvor og de andre stakk motvillig sverdene i balgen, klare til å trekke dem igjen på et øyeblikk. Likevel var Rand glad for at han kunne følge Tallanvor med soldatene som et vern rundt ham. Elaida fulgte bare halvveis med på det Dronningen sa; han kunne føle blikket hennes i nakken. Hva ville skjedd om ikke Morgase hadde beholdt Aes Sedaien hos seg? Tanken fikk ham til å ønske at soldatene ville marsjere fortere.

Til hans overraskelse vekslet Elayne og Gawyn noen ord med hverandre utenfor døren før de fulgte med. Tallanvor var også overrasket. Den unge offiseren så fra dem og tilbake til de lukkede dørene.

«Min mor,» sa Elayne, «beordret ham eskortert fra palasset, Tallanvor. Med enhver høflighet utvist. Hva venter du på?»

Tallanvor skulte mot døren, som Dronningen rådførte seg med rådgiverne bak. «Ingenting, Deres Nåde,» sa han surt, og ga en overflødig ordre til soldatene om å fortsette.

Palassets underverker gled usett forbi Rand. Han var omtåket, og brokker av tanker svirret altfor fort gjennom hodet til at han kunne gripe dem. Du har ikke utseendet. Denne mannen står i hjertet av det.

Eskorten stoppet. Han blunket overrasket over å befinne seg på den store plassen foran palasset. Foran ham skinte de høye, forgylte portene i solen. Disse portene ville ikke bli åpnet for en enslig mann og absolutt ikke for en inntrenger, selv om Datterarvingen påsto at han var gjest. Uten et ord åpnet Tallanvor en liten dør i en av portene.

«Det er skikken,» sa Elayne, «å følge gjestene så langt som til porten, men ikke å se dem dra. Det er gleden over samværet med gjesten som skal huskes, ikke det triste i avskjeden.»

«Takk, Deres Nåde,» sa Rand. Han rørte ved skjerfet rundt hodet. «For alt. I Tvillingelvene er det skikk for en gjest å gi en liten gave. Jeg er redd jeg ikke har noen. Selv om,» sa han tørt, «det ser ut til at jeg har lært deg litt om folk fra Tvillingelvene.»

«Hvis jeg hadde fortalt mor at jeg synes du er kjekk, ville hun helt sikkert ha puttet deg i et fangehull.» Elayne ga ham et strålende smil. «Farvel, Rand al’Thor.»

Med åpen munn så han henne gå, en yngre utgave av Morgases skjønnhet og kongelighet.

«Ikke prøv deg på ordleker med henne.» Gawyn lo. «Hun vinner hver gang.»

Rand nikket fraværende. Kjekk? Lyset, Datterarvingen til Andors Trone! Han ristet på seg for å klare tankene.

Gawyn lot til å vente på noe. Rand så på ham et øyeblikk.

«Deres Nåde, du ble overrasket da jeg sa jeg var fra Tvillingelvene. Og alle de andre, din mor, Fyrst Gareth, Elaida Sedai» – det gikk kaldt nedover ryggen på ham – «ingen av dem …» Han greide ikke å avslutte setningen; han var ikke engang sikker på hvorfor han hadde begynt å si den. Jeg er Tam al’Thors sønn, selv om jeg ikke ble født ved Tvillingelvene.

Gawyn nikket som om det var dette han hadde ventet på. Likevel nølte han. Rand åpnet munnen for å ta tilbake det uuttalte spørsmålet, og Gawyn sa: «Surr en shoufa rundt hodet, og du vil se ut som en typisk Aielmann. Underlig, siden mor synes å mene at du i hvert fall snakker som en fra Tvillingelvene. Jeg skulle ønske at vi to kunne blitt bedre kjent, Rand al’Thor. Farvel.»

En Aielmann.

Rand ble stående og stirre etter Gawyns rygg til et utålmodig host fra Tallanvor minnet ham på hvor han var. Han smatt ut gjennom den lille døren, og det var så vidt han fikk hælene med seg før Tallanvor slamret den igjen bak ham. På innsiden smalt slåene på plass.

Nå var den ovale plassen foran palasset tom. Alle soldatene var borte, folkemengden, trompetene og trommene var forsvunnet. Alt som var tilbake var litt søppel som blåste over brosteinene, og noen få mennesker som hadde det travelt med sitt nå da spenningen var over. Han kunne ikke se om de bar rødt eller hvitt.

Aielmann.

Med et rykk gikk det opp for ham at han sto rett foran palassportene, hvor Elaida lett kunne oppdage ham så snart hun var ferdig hos Dronningen. Han trakk kappen tett om seg og småløp over plassen mot Den Indre Byens gater. Han så seg ofte tilbake for å se om noen fulgte etter ham, men de svingete veiene hindret ham i å se særlig langt. Likevel husket han Elaidas øyne altfor godt, og innbilte seg at de iakttok ham. Da han nådde portene til de nye bydelene, løp han.