Verdens Øye

KAPITTEL 21 Lytt til vinden

Solskinnet krøp over Arinelle-elva og fant frem til søkket ved elvebredden hvor Nynaeve sov tungt med ryggen mot et ungt eiketre. Hesten sto og sov med skrevende bein og hodet hengende på hesters vis. Tømmene var surret rundt håndleddet hennes. Da sollyset traff hestens øyelokk, åpnet dyret øynene og løftet hodet. Nynaeve skvatt til da det nappet i tømmene.

Et øyeblikk stirret hun urolig rundt seg og lurte på hvor hun var. Hun stirret enda mer urolig rundt seg da hun husket. Men hun så bare trær og hesten og et tørt løvteppe over bunnen av søkket. Der det var dunklest, så hun ringer etter fjorårets håndskyggesopp på en veltet trestamme.

«Må Lyset bevare deg, kvinne,» mumlet hun og sank sammen, «om du ikke kan våke en eneste natt.» Hun løsnet tømmene og gned seg over håndleddet idet hun reiste seg. «Du kunne ha våknet i en Trollok-gryte.»

Det døde løvet raslet da hun klatret opp av søkket og kikket over kanten. Ikke mer enn en håndfull asketrær sto mellom henne og elva. Den sprukne barken og de nakne greinene fikk trærne til å virke døde. Bak dem strømmet elva bred og blågrønn forbi. Øde. På den andre elvebredden sto spredte klynger av eviggrønne trær, nåletrær og piletrær, men alt i alt så det ut som det var færre trær der enn på hennes side. Hvis Moiraine eller noen av de unge var der borte, hadde de gjemt seg godt. Men det var selvfølgelig ingen grunn til at de skulle ha dratt over, eller forsøkt å dra over, akkurat der hun kunne se dem. De kunne være hvor som helst langs elva. Hvis de er i live i det hele tatt etter i natt.

Hun var sint på seg selv for å ha tenkt tanken da hun gled tilbake og ned i fordypningen. Ikke engang Vinternatt eller slaget før Shadar Logoth hadde forberedt henne på gårsnatten, eller Mashadar for den saks skyld. Den ville galopperingen mens hun lurte på om noen av de andre ennå levde, redselen for å møte Skyggere eller Trolloker. Hun hadde hørt Trolloker knurre og rope i det fjerne, og de skjelvende skrikene fra hornene hadde sendt verre kuldetokter gjennom henne enn vinden, men bortsett fra det første møtet i ruinene hadde hun bare sett Trolloker en gang, og det var på utsiden. Det hadde virket som om ti stykker skjøt opp fra jorden mindre enn femti skritt foran henne. De bykset mot henne, ulte og veivet med krokstaver. Men da hun snudde hesten, tidde de og løftet snutene for å snuse inn luft. Hun så på dem og var for overrasket til å flykte. Plutselig snudde de ryggen til henne og forsvant i natten. Det hadde vært det mest skremmende av alt.

«De kjenner lukten til dem de vil ha,» sa hun til hesten nede i søkket, «og det er ikke meg. Det virker som om Aes Sedaien har rett, måtte Nattens Hyrde svelge henne.»

Hun tok en avgjørelse og begynte å lede hesten nedover langs elva. Hun gikk sakte og holdt et vaktsomt øye med skogen. Selv om Trollokene ikke hadde vært etter henne sist natt, betydde det ikke at de ville la henne gå om hun snublet rett på dem. Hun rettet like mye oppmerksomhet mot bakken foran seg som mot skogen rundt. Hvis de andre hadde krysset elva i løpet av natten, burde hun se spor etter dem, spor hun ville overse fra hesteryggen. Hun kunne også møte dem på denne siden. Hvis hun hverken fant dem eller spor av dem, ville elva før eller senere lede henne til Hvitebro. Det gikk en vei fra Hvitebro til Caemlyn og videre helt til Tar Valon om det skulle bli nødvendig.

Fremtidsutsiktene var nesten nok til å ta motet fra henne. Inntil nå hadde hun ikke vært lenger fra Emondsmark enn guttene. Ferjeleiet ved Taren hadde virket underlig. I Baerlon ville hun bare ha stirret forundret hvis hun ikke hadde vært så opptatt av å finne Egwene og de andre. Men hun lot ikke mismotet rokke ved beslutningen. Før eller senere skulle hun finne Egwene og guttene. Eller finne en måte å få Aes Sedaien til å svare for det som måtte ha skjedd med dem. Det ene eller det andre, lovet hun seg selv.

Med jevne mellomrom fant hun spor, mange spor, men selv om hun gjorde sitt beste, kunne hun ikke si om det var forfølgere eller forfulgte som hadde laget sporene. Noen skrev seg fra støvler som kunne ha tilhørt både Trolloker og mennesker. Andre var hovspor, som etter geiter eller okser, og disse stammet helt sikkert fra Trolloker. Men ikke ett tydelig spor som hun kunne fastslå at utvilsomt skrev seg fra dem hun lette etter.

Hun hadde tilbakelagt kanskje en fjerding da vinden bar med seg et blaff av røyk. Det kom nedenfra elva, og ikke altfor langt unna, trodde hun. Hun nølte bare et øyeblikk før hun bandt hesten til en gran et stykke unna elva. Hesten sto skjult i en tett klynge av evig-grønne trær. Røyken kunne stamme fra Trolloker, men den eneste måten å finne ut det på, var å se etter. Hun forsøkte å la være å tenke på hva Trollokene kunne finne på å gjøre med ilden.

Hun huket seg sammen og gled fra tre til tre mens hun bannet inni seg over skjørtekanten hun måtte løfte. Kjoler var ikke laget for stifinning. Lyden av en hest fikk henne til å senke farten, og da hun til slutt speidet forsiktig over stammen til en ask, steg Vokteren av sin svarte krigshest i en liten lysning ved bredden. Aes Sedaien satt på en trestamme ved siden av et lite bål, hvor en kjele vann nettopp var begynt å koke. Den hvite hoppen tygde på noe sparsomt ugress bak henne. Nynaeve ble stående der hun var.

«De er borte alle sammen,» sa Lan dystert. «Så vidt jeg kan se dro fire Halvmenn sørover omkring to timer før soloppgang – de etterlater ikke rare sporene – men Trollokene er forsvunnet. Selv likene er forsvunnet, og Trollokene er ikke kjent for å frakte med seg sine døde. Hvis de da ikke er sultne.»

Moiraine slengte en håndfull av noe i det kokende vannet og trakk kjelen bort fra ilden. «Man kan alltids håpe at de dro inn i Shadar Logoth igjen og ble fortært av ruinene, men det ville være for mye å håpe på.»

Den utsøkte duften av te drev opp til Nynaeve. Lys, ikke la magen min rumle.

«Det var ingen tydelige tegn til guttene eller noen av de andre. Sporene er for utydelige til å fortelle noe bestemt.» Nynaeve smilte i gjemmestedet sitt. Det hjalp litt på selvfølelsen at Vokteren heller ikke hadde lykkes. «Men dette er viktig, Moiraine,» fortsatte Lan med en bekymret rynke i pannen. Han viftet bort Aes Sedaiens tilbud om te og begynte å marsjere frem og tilbake foran ilden. Han hadde en hånd på sverdhjaltet, og fargene i kappen skiftet etter som han dreide seg. «Jeg kunne godta Trolloker i Tvillingelvene, selv hundre Trolloker. Men dette? Det må ha vært nesten tusen i gårsdagens jakt på oss.»

«Det var heldig for oss at ikke alle ble igjen for å gjennomsøke Shadar Logoth. Myrddraalene må ha tvilt på at vi kom til å skjule oss der, men de våget ikke å vende tilbake til sin herre i Shayol Ghul uten å ha forsøkt hver eneste mulighet. Den Mørkeste er ingen overbærende herre.»

«Forsøk ikke å bortforklare det. Du vet hva jeg mener. Hvis de tusen allerede var klare til å bli sendt inn i Tvillingelvene, hvorfor ble de da holdt tilbake? Det er bare ett svar. De ble sendt hit etter at vi krysset Taren og det var blitt kjent at en Myrddraal og hundre Trolloker ikke lenger var nok. Hvordan? Hvordan kom de hit? Hvis tusen Trolloker kan fraktes så langt sør fra Pestlandene, så raskt, usett – for ikke å snakke om hvordan de forsvant – kan ti tusen bli sendt inn i hjertet av Saldaea, Arafel eller Shienar? Grenselandene kunne bli overvunnet i løpet av et år.»

«Hele verden vil bli overvunnet i løpet av fem hvis vi ikke finner guttene,» sa Moiraine enkelt. «Spørsmålet bekymrer meg også, men jeg har ikke noe svar. Alle Veiene er stengt, og siden Galskapens Tid har ingen Aes Sedai vært kraftfull nok til å Fare. Hvis ikke en av De Fortapte er på frifot – må Lyset gi at det aldri skjer – er det fremdeles ingen som kan det. Og uansett tror jeg ikke at alle De Fortapte til sammen kunne flytte tusen Trolloker. La oss se på problemet vi nå står overfor. Alt annet må vente.»

«Guttene.» Det var ikke noe spørsmål.

«Jeg har ikke ligget på latsiden mens du var borte. En av dem er på den andre siden av elva, og han lever. Jeg fant et svakt spor etter de andre nedover langs elva, men det løste seg opp da jeg fant det. Forbindelsen var brutt flere timer før jeg begynte letingen.»

Sammenkrøket bak treet rynket Nynaeve forvirret pannen.

Lan sluttet å marsjere. «Tror du at Halvmennene er på vei sørover med dem?»

«Kanskje.» Moiraine skjenket en kopp te før hun fortsatte. «Men jeg godtar ikke at de er døde. Jeg kan ikke det. Jeg våger ikke. Du vet hvor mye som står på spill. Jeg må ha de unge mennene. Jeg hadde forventet at Shayol Ghul ville jakte på dem. Jeg hadde forventet motstand fra Det Hvite Tårnet, selv fra Amyrlins Trone. Det vil alltid finnes noen Aes Sedaier som bare godtar én løsning. Men …» Med en grimase satte hun fra seg tekoppen og rettet ryggen. «Hvis du stirrer for lenge etter ulven,» mumlet hun, «biter musa deg i ankelen.» Hun kikket rett mot treet hvor Nynaeve gjemte seg. «Madam al’Meara, du kan komme frem nå hvis du vil.»

Nynaeve karet seg på beina og børstet litt dødt løv fra kjolen. Lan hadde bråsnudd seg mot treet da Moiraine flyttet blikket dit, og sverdet var i hånden hans før hun hadde uttalt Nynaeves navn. Nå stakk han det i balgen igjen med mer kraft enn strengt tatt nødvendig. Ansiktet var nesten like uttrykksløst som alltid, men Nynaeve mente det var et drag av ergrelse rundt munnen. Hun kjente et stikk av tilfredshet. I det minste hadde Vokteren ikke visst at hun var der.

Men tilfredsheten varte bare et øyeblikk. Hun festet øynene på Moiraine og gikk besluttsomt mot henne. Hun ønsket å forbli kald og rolig, men stemmen skalv av raseri. «Hva har du fått Egwene og guttene opp i? Hva slags skitne Aes Sedai-intriger har du planlagt å bruke dem i?»

Aes Sedaien løftet koppen og drakk rolig noen slurker te. Men da Nynaeve nærmet seg, strakte Lan ut en arm for å sperre veien. Hun forsøkte å skyve hindringen til side, men merket overrasket at Vokterens arm ikke leet seg mer enn en eikegrein ville ha gjort. Hun var ikke svak, men musklene hans var som jern.

«Te?» bød Moiraine henne.

«Nei, jeg vil ikke ha te. Jeg ville ikke drukket teen din om jeg holdt på å dø av tørst. Du får ikke bruke flere folk fra Emondsmark i dine sjofle Aes Sedai-intriger.»

«Du har ikke så mye du skulle ha sagt, Kloke.» Moiraine var mer interessert i den varme teen enn i noe av det hun sa. «På et vis kan du styre Den Ene Kraften selv.»

Nynaeve dyttet til Lans arm. Armen beveget seg fremdeles ikke, og hun bestemte seg for ikke å bry seg om den. «Hvorfor forsøker du ikke like gjerne å overbevise meg om at jeg er en Trollok?»

Moiraines smil var så vitende at Nynaeve ville slå til henne. «Tror du jeg kan stå ansikt til ansikt med en kvinne som kan røre Den Sanne Kilden og styre Den Ene Kraften, selv om det bare er av og til, uten å vite hva hun er? Det var på samme måte du fornemmet evnene i Egwene. Hvordan tror du jeg visste at du sto bak det treet? Hvis jeg ikke hadde vært så urolig, ville jeg visst det i samme øyeblikk du nærmet deg. Du er såvisst ikke noen Trollok, for jeg kjente ikke ondskapen til Den Mørkeste. Hva kjente jeg, Nynaeve al’Meara, Den Kloke i Emondsmark, uvitende styrer av Den Ene Kraften?»

Lan kikket ned på Nynaeve på en måte hun ikke likte. Det virket som om han var overrasket og tenksom, men noe annet enn øynene hadde ikke forandret seg i ansiktet hans. Hun hadde alltid visst at Egwene var spesiell. Egwene ville bli flink som Den Kloke. De samarbeider, tenkte hun, de prøver å få meg i ubalanse. «Jeg vil ikke høre på mer av dette. Dere –»

«Du må høre,» sa Moiraine bestemt. «Jeg hadde mine mistanker i Emondsmark lenge før jeg møtte deg. Folk fortalte meg hvor oppbrakt Den Kloke var over at hun ikke hadde sett den harde vinteren og den sene våren. De fortalte meg hvor flink hun var til å spå været og avlingene. De fortalte hvor gode hennes botemidler var, hvordan hun noen ganger leget skader som burde ha gjort folk til krøplinger, mens de i stedet så vidt etterlot et arr og ingen halting eller smerter. De eneste kritiske ordene jeg hørte, kom fra noen få som mente du var for ung for ansvaret, og det bare styrket mine mistanker. Så dyktig og så ung.»

«Madam Barran ga meg god opplæring.» Hun forsøkte å se på Lan, men hans øyne naget henne fremdeles, så hun nøyde seg med å se på elva over hodet på Aes Sedaien. Hvordan våger landsbyen å sladre så en utlending hører det? «Hvem sa jeg var for ung?» forlangte hun å få vite.

Moiraine smilte; hun nektet å la seg avspore. «I motsetning til de fleste kvinner som påstår at de lytter til vinden, kan du faktisk det noen ganger. Å, det har selvfølgelig ingenting med vinden å gjøre. Det er fra Luften og Vannet. Det er ikke noe du trengte å lære. Det ble født i deg, akkurat som det ble født i Egwene. Men du har lært å styre det, mens det gjenstår for henne å lære seg det. To minutter etter at vi sto ansikt til ansikt, visste jeg hva du var. Husker du hvordan jeg plutselig spurte om du var Den Kloke? Og hvorfor tror du jeg gjorde det? Det var ikke noe som skilte deg fra andre pene unge kvinner som pyntet seg til fest. Selv om jeg visste at Den Kloke var ung, hadde jeg sett etter en kvinne som var en halv gang til så gammel som du.»

Nynaeve husket møtet altfor godt: denne kvinnen, mer selvbevisst enn noen i Kvinnenes Krets, i en kjole vakrere enn noen hun før hadde sett, som snakket til henne som om hun var et barn. Moiraine hadde sett overrasket ut, og så kom spørsmålet fra det blå …

Hun slikket seg over leppene, som plutselig kjentes tørre. Begge så på henne. Vokterens ansikt var uutgrunnelig som en stein, og Aes Sedaiens ansikt var medfølende, men anspent. Nynaeve ristet på hodet: «Nei! Nei, det er umulig. Jeg ville visst det. Du forsøker bare å lure meg, men det går ikke.»

«Selvfølgelig vet du det ikke,» sa Moiraine trøstende. «Hvorfor skulle du ha den ringeste mistanke? Hele livet har du hørt om å lytte til vinden. Og uansett ville du heller proklamere for hele Emondsmark at du var en Mørkefrende enn å innrømme, selv i dypet av din sjel, at du har noe å gjøre med Den Ene Kraften eller de fryktelige Aes Sedaiene.» Moiraine så et øyeblikk ut som hun moret seg. «Men jeg kan fortelle deg hvordan det hele begynte.»

«Jeg vil ikke høre flere av dine løgner,» sa hun, men Aes Sedaien bare fortsatte.

«Kanskje for så mye som åtte eller ti år siden – alderen varierer, men det kommer alltid tidlig – var det noe du ønsket mer enn noe annet i verden, noe du trengte. Og du fikk det. En grein som falt ned hvor du akkurat kunne nå den og dra deg opp av et tjern i stedet for å drukne. Et kjæledyr eller en venn som ble frisk når alle trodde de ville dø.

Du kjente ikke noe spesielt akkurat da, men en uke eller ti dager senere reagerte du for første gang på å røre Den Sanne Kilden. Kanskje var det feber eller kuldegysninger som plutselig dukket opp og sendte deg til sengs, og de forsvant etter bare noen timer. Virkningene varierer, men ingen varer mer enn noen timer. En blanding av hodepine, nummenhet og oppspilthet. Du tok tåpelige sjanser eller oppførte deg fjollete. Svimmelhet gjorde at du snublet og vaklet hver gang du forsøkte å bevege deg. Eller du greide ikke å si en setning uten at tungen spiste halvparten av ordene. Det er flere. Husker du?»

Nynaeve satte seg rett ned på bakken. Beina ville ikke bære henne lenger. Hun husket, men ristet likevel på hodet. Det måtte være tilfeldigheter. Eller kanskje Moiraine hadde stilt flere spørsmål i Emondsmark enn hun trodde. Aes Sedaien hadde stilt mange spørsmål. Det måtte være det. Lan rakte henne hånden, men hun enset den ikke.

«Jeg vil gå lenger,» sa Moiraine da Nynaeve forholdt seg taus. «Du brukte Kraften til å lege enten Perrin eller Egwene en eller annen gang. Et bånd utvikler seg. I Baerlon kom du rett til Løven og Kronhjorten, selv om det ikke var det nærmeste vertshuset til noen av de portene du kunne brukt. Av de fra Emondsmark var bare Perrin og Egwene i vertshuset da du ankom. Var det Perrin eller Egwene? Eller begge?»

«Egwene,» mumlet Nynaeve. Hun hadde tatt for gitt at hun noen ganger kunne vite hvem som nærmet seg, selv om hun ikke kunne se dem. Først nå forsto hun at det alltid var noen hennes botemidler hadde utrettet mirakler på. Hun hadde alltid visst når medisinene ville virke spesielt godt, alltid kjent vissheten når hun sa at avlingene ville bli gode eller at regnet ville komme sent. Det var slik hun trodde det skulle være. Ikke alle De Kloke kunne lytte til vinden, men de beste kunne. Det var hva madam Barran alltid sa, akkurat som hun sa at Nynaeve ville bli en av de beste.

«Hun hadde margfeber.» Hun senket hodet og stirret i bakken. «Jeg var fremdeles lærling hos madam Barran, og hun hadde bedt meg se til Egwene. Jeg var ung, og jeg visste ikke at Den Kloke hadde alt under kontroll. Det var forferdelig å se på margfeberen. Barnet var klissvått av svette. Hun stønnet og vred seg til jeg ikke kunne forstå hvorfor jeg ikke hørte det knase i knokler. Madam Barran hadde sagt til meg at feberen ville gå ned etter en dag eller to, men jeg trodde hun sa det for å skåne meg. Jeg trodde Egwene var døende. Jeg pleide å passe henne da hun var smårolling – når moren var opptatt – og jeg begynte å gråte fordi jeg trodde jeg måtte se henne dø. Da madam Barran kom tilbake en time senere, hadde feberen gått ned. Hun var overrasket, men mer over meg enn Egwene. Jeg trodde alltid at hun mistenkte meg for å ha gitt barnet noe og var for redd til å innrømme det. Jeg trodde hun forsøkte å trøste meg og forsikre meg om at jeg ikke hadde skadet Egwene. En uke senere ramlet jeg sammen på gulvet i stua hennes. Jeg skalv og brant om hverandre. Hun pakket meg i seng, og ved middagstid var det borte.»

Hun støttet hodet i hendene da hun var ferdig med å snakke. Aes Sedaien valgte et godt eksempel, tenkte hun. Må Lyset brenne henne! Bruke Kraften som en Aes Sedai. En skitten Mørkefrende-Aes Sedai.

«Du var heldig,» sa Moiraine, og Nynaeve rettet ryggen. Lan trådte tilbake som om han ikke hadde noe med dette samtaleemnet å gjøre. Uten å se på dem begynte han å stelle med Mandarbs sal.

«Heldig!»

«Du har greid å styre Kraften på et vis, selv om du ikke kan velge når du rører Kilden. Hvis ikke, ville Kraften før eller senere ha drept deg. Som den sannsynligvis vil drepe Egwene om du hindrer henne i å dra til Tar Valon.»

«Hvis jeg greide å styre den …» Nynaeve svelget. Det var som å innrømme på ny at hun kunne gjøre det Aes Sedaien sa. «Hvis jeg greide å styre den, kan hun også. Det er ikke nødvendig for henne å dra til Tar Valon og bli blandet opp i dine intriger.»

Moiraine ristet på hodet. «Aes Sedaiene leter etter kvinner som kan røre Den Sanne Kraften uten veiledning, like omhyggelig som vi leter etter menn som kan gjøre det. Det dreier seg ikke om et ønske om å øke vårt antall – i det minste ikke bare det – heller ikke om en frykt for at kvinnene skal misbruke Kraften. Den enkle styringen de får, hvis Lyset skinner på dem, er sjelden nok til å gjøre noen skade. De kan heller ikke selv bestemme når de vil røre Kraften. Hvis de ikke har en lærer, kommer det bare rent tilfeldig. Og selvfølgelig lider de ikke av galskapen som driver menn til onde eller syke gjerninger. Vi vil spare livet deres. Livet til dem som ikke får noen styring i det hele tatt.»

«Feberen og kuldetoktene jeg har hatt, kunne ikke drept noen,» insisterte Nynaeve. «Ikke i løpet av tre eller fire timer. Jeg hadde de andre tingene også, og de kunne heller ikke drept noen. Og de stoppet etter noen måneder. Hva med det?»

«Det var bare ettervirkninger,» sa Moiraine tålmodig. «Hver gang kommer ettervirkningen nærmere selve berøringen av Kilden. Til slutt skjer de to tingene nesten samtidig. Deretter er det ingen flere synlige virkninger, men det er som om en klokke har begynt å tikke. Et år. To år. Jeg vet om en kvinne som holdt ut i fem år. Av fire som har samme medfødte evne som du og Egwene, dør tre hvis vi ikke kan finne dem og lære dem opp. Det er ikke en så fryktelig død som mennenes, men det er heller ikke noe pent syn, hvis man kan bruke et slikt ord om døden. Krampetrekninger. Skrik. Det tar dager, og når det først har begynt, er det ingenting som kan stoppe det, selv ikke alle Aes Sedaiene i Tar Valon til sammen.»

«Du lyver. Alle de spørsmålene du stilte i Emondsmark. Du fant ut om Egwenes feber, om min feber og kuldetoktene, alt sammen. Du har diktet dette opp.»

«Det vet du jeg ikke har gjort,» sa Moiraine mildt.

Nynaeve nikket motstrebende, mer motstrebende enn hun noensinne hadde gjort noe i hele sitt liv. Det siste hadde vært et sta forsøk på å fornekte det som var tydelig, og det førte aldri med seg noe godt, hvor ubehagelig sannheten enn var. Den gang Nynaeve ennå lekte med dukker, hadde madam Barrans første lærling dødd på den måten Aes Sedaien beskrev. Og så hadde det vært en ung kvinne i Devens Ritt for noen år siden. Hun hadde også vært Den Klokes lærling, en som kunne lytte til vinden.

«Jeg tror du har store evner,» fortsatte Moiraine. «Med øvelse kan du bli mer kraftfull enn Egwene, og jeg tror at hun kan bli en av de mest kraftfulle Aes Sedaiene vi har sett på hundrevis av år.»

Nynaeve trakk seg bort fra Aes Sedaien som fra en orm. «Nei! Jeg vil ikke ha noe å gjøre med –» Med hva? Meg selv? Hun sank sammen, og stemmen ble nølende. «Jeg vil be deg om ikke å fortelle dette til noen. Vær så snill?» Ordene satt nesten fast i halsen. Hun ville heller møte Trollokene enn å be denne kvinnen om noe. Men Moiraine bare nikket samtykkende, og noe av kampånden vendte tilbake. «Ingenting av dette forklarer hva du vil med Rand og Matt og Perrin.»

«Den Mørkeste vil ha dem,» svarte Moiraine. «Hvis Den Mørkeste vil ha noe, motarbeider jeg det. Kan det finnes en enklere eller bedre grunn?» Hun drakk opp resten av teen og så på Nynaeve over kanten av koppen. «Lan, vi må dra. Sørover, tror jeg. Jeg er redd Den Kloke ikke vil bli med.»

Nynaeves munn strammet seg av tonen til Aes Sedaien da hun sa «Den Kloke»; den syntes å antyde at hun vendte ryggen til store ting til fordel for småtterier. Hun vil ikke ha meg med. Hun forsøker å få meg irritert så jeg skal dra hjem og etterlate dem alene med henne. «Å, joda, jeg drar sammen med dere. Dere kan ikke hindre meg i det.»

«Ingen forsøker å hindre deg,» sa Lan idet han slo seg sammen med dem. Han tømte kjelen over ilden og rørte i asken med en pinne. «En del av Mønsteret?» spurte han Moiraine.

«Kanskje,» svarte hun tankefullt. «Jeg skulle gjerne ha snakket med Min igjen.»

«Du skjønner, Nynaeve, du er velkommen til å bli med.» Det var et øyeblikks nøling da Lan sa navnet, et snev av et uuttalt «Sedai».

Nynaeve tok det som spott og reiste bust. Hun reiste også bust over måten de snakket om ting på i hennes påhør – ting hun ikke visste noe om – uten høflighet nok til å forklare, men hun ville ikke gi dem tilfredsstillelsen av å spørre.

Vokteren fortsatte å forberede avreisen. De hurtige bevegelsene gjorde at han ble fort ferdig. Salvesker, tepper og alt det andre var festet bak salen på Mandarb og Aldieb.

«Jeg henter hesten din,» sa han til Nynaeve da han var ferdig med den siste knuten.

Han begynte å gå oppover elvebredden, og hun tillot seg et lite smil. Etter at hun usett hadde holdt øye med ham, ville han forsøke å finne hesten hennes uten hjelp. Han ville raskt oppdage at det ikke var rare sporene å finne etter henne. Hun gledet seg til å se ham vende tomhendt tilbake.

«Hvorfor sørover?» spurte hun Moiraine. «Jeg hørte deg si at en av guttene var over elva. Og hvordan vet du det?»

«Jeg ga guttene en mynt hver som minne. Det skapte et slags bånd mellom oss. Så lenge de lever og har myntene på seg, kan jeg finne dem.» Nynaeve kikket i den retningen Vokteren hadde gått, og Moiraine ristet på hodet. «Ikke på den måten. Båndet forteller meg bare om de lever, og hvordan jeg skal finne dem hvis vi skilles. Synes du ikke det var forutseende, omstendighetene tatt i betraktning?»

«Jeg liker ikke noe som binder deg til noen fra Emondsmark,» sa Nynaeve sta. «Men hvis det hjelper oss å finne dem …»

«Det gjør det. Jeg ville plukket opp den unge mannen over elva først hvis jeg hadde kunnet.» Et øyeblikk hørtes Aes Sedaien skuffet ut. «Han er ikke så langt unna oss. Men jeg kan ikke ta meg tid til det. Han finner veien trygt ned til Hvitebro nå da Trollokene er borte. De to som forsvant nedover elva, trenger mer til min hjelp. De har mistet myntene sine, og enten forfølger Myrddraalene dem, eller de vil prøve å avskjære oss alle ved Hvitebro.» Hun sukket. «Jeg må ta meg av det største problemet først.»

«Myrddraalene kunne ha … kunne ha drept dem,» sa Nynaeve.

Moiraine ristet på hodet. Hun avfeide antydningen som om den var for ubetydelig til å overveies. Nynaeve ble stram om munnen. «Hvor er Egwene? Du har ikke engang nevnt henne.»

«Jeg vet ikke,» innrømmet Moiraine, «men jeg håper hun er i sikkerhet.»

«Du vet ikke? Du håper? Alt snakket om å redde livet hennes ved å ta henne med til Tar Valon, og så kan hun være død for alt du vet!»

«Jeg kan lete etter henne og la Myrddraalene få mer tid på seg før jeg når frem for å hjelpe de to unge mennene som dro sørover. Det er dem Den Mørkeste vil ha, ikke henne. De bryr seg ikke om Egwene så lenge deres virkelige bytte er på frifot.»

Nynaeve husket sitt eget sammenstøt med Trollokene, men hun nektet å innrømme det fornuftige i Moiraines forslag. «Det beste du har å by på, er altså at hun kan være i live. Hvis hun er heldig. I live, kanskje alene, redd, skadet til og med, dagevis fra nærmeste landsby og hjelp, bortsett fra oss. Og du har tenkt å forlate henne.»

«Hun kan like gjerne være i trygghet hos gutten over elva. Eller på vei til Hvitebro med de andre to. Uansett er det ingen Trolloker her lenger som kan skade henne. Hun er sterk, intelligent og fullt ut i stand til å finne veien alene til Hvitebro hvis det skulle bli nødvendig. Vil du heller bli her i tilfelle hun trenger hjelp, eller vil du forsøke å hjelpe dem vi vet trenger det? Vil du ha meg til å lete etter henne og la guttene – og Myrddraalene som helt sikkert forfølger dem – forsvinne? Uansett hvor inderlig jeg håper Egwene er i sikkerhet, Nynaeve, må jeg kjempe mot Den Mørkeste. Det avgjør hvilken vei jeg må gå.»

Moiraine var fullstendig rolig mens hun skisserte de fryktelige alternativene. Nynaeve hadde lyst til å skrike til henne. Hun blunket bort tårene og vendte ansiktet bort så Aes Sedaien ikke skulle se det. Lys, det ventes at Den Kloke skal ta seg av alle sine. Hvorfor er jeg nødt til å velge?

«Her er Lan,» sa Moiraine. Hun reiste seg og la kappen til rette over skuldrene.

For Nynaeve var det bare et ørlite nederlag at Vokteren ledet hesten hennes ut fra trærne. Likevel knep hun leppene sammen da han rakte henne tømmene. Det ville hjulpet på humøret om hun hadde sett en anelse av triumf i ansiktet hans, i stedet for det utålelige steinblikket. Øynene hans videt seg ut da han så ansiktet hennes. Hun snudde ryggen til ham for å tørke tårene av kinnene. Hvordan våger han å håne tårene mine!

«Kommer du, Kloke?» spurte Moiraine kjølig.

Hun sendte et siste, langsomt blikk mot skogen mens hun lurte på om Egwene var der ute. Trist steg hun opp på hesten. Lan og Moiraine satt allerede i salen, og de vendte hestene mot sør. Hun fulgte etter dem med rak rygg og nektet å se seg tilbake; i stedet festet hun blikket på Moiraine. Aes Sedaien var sikker på sine krefter og planer, tenkte hun, men hvis de ikke fant Egwene og guttene i live og uskadde, kunne ikke all hennes kraft beskytte henne. Ikke all hennes Kraft. Jeg kan bruke den, kvinne! Du sa det selv. Jeg kan bruke den mot deg!