Verdens Øye

KAPITTEL 44 Mørket over Veiene

I mørket rett før morgengry hadde Rand fulgt Moiraine ned til bakgangen hvor mester Gill og de andre ventet. Nynaeve og Egwene var like nervøse som Loial, og Perrin nesten like rolig som Vokteren. Matt holdt seg i hælene på Rand, som om han var redd for å være alene bare et øyeblikk, eller å være bare noen fot unna. Kokka og hjelperne hennes rettet seg opp og stirret på følget som passerte dem i stillhet. Kjøkkenet var allerede opplyst og varmt av forberedelsene til frokosten. Det var ikke vanlig at vertshusets gjester var i full vigør så tidlig på morgenkvisten. Mester Gill forsøkte å berolige dem, men kokka bare snøftet og klasket deigen hardt i bordet. Før Rand hadde nådd døren til stalltunet, var de i gang igjen med å kna deig og smøre bakeplater.

Utenfor var natten fremdeles bekmørk. For Rand var alle de andre mørkere enn skygger. Blindt fulgte han verten og Lan mens han håpet at mester Gill kjente sitt eget stalltun så godt at han kunne få dem over uten at noen brakk beinet. Loial snublet mer enn én gang.

«Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan ha i hvert fall ett lys?» murret Oguren. «I lønnhagen løper vi ikke rundt i mørket. Jeg er en Ogur, ikke en katt.» Rand så for seg hvordan Loials hårete ører rykket irritert.

Plutselig ruvet stallen i natten, en truende masse helt til stalldørene åpnet seg knirkende og en smal lysstripe fløt ut på tunet. Verten åpnet den bare nok til at én og én kunne slippe inn om gangen, og dro den så raskt igjen bak Perrin at den nesten snittet hælene hans. Rand blunket mot det plutselige lyset.

Stalldrengene ble ikke overrasket over at de dukket opp, slik kokka var blitt. Hestene var salet opp og sto og ventet. En overlegen Mandarb overså alle andre enn Lan, men Aldieb strakte ut mulen for å snuse mot Moiraines hånd. Det sto en pakkhest der, overlesset med vidjekurver, og et stort ridedyr med buskete hovskjegg til Loial. Hesten var høyere enn selv Vokterens hingst, og så kraftig nok ut til å kunne trekke en fullastet høyvogn alene, men sammenlignet med Oguren virket den som en ponni.

Loial mønstret hesten og mumlet tvilende: «Mine egne føtter har alltid vært gode nok.»

Mester Gill vinket på Rand. Verten lånte ham en rødbrun hest med nesten samme farge som håret hans. Den var høy og bred over bringen, men Rand var glad for å se at den ikke hadde den samme fyrige gangen som Sky hadde hatt. Mester Gill sa han het Røde.

Egwene gikk rett bort til Bela, og Nynaeve til sin langbeinte hoppe.

Matt tok den gråhvite hesten sin med bort til Rand. «Perrin gjør meg nervøs,» mumlet han. Rand så skarpt på ham. «Vel, han oppfører seg rart. Ser ikke du det også? Jeg sverger på at det ikke er innbilning, eller… eller…»

Rand nikket. Det var ikke dolken som styrte ham igjen, takk Lyset for det. «Han gjør det, Matt, men ta det rolig. Moiraine vet om … hva det nå er. Perrin er OK.» Han ønsket han kunne tro det, men i det minste virket det som om det beroliget Matt.

«Selvfølgelig,» sa Matt fort. Han holdt fremdeles øye med Perrin fra øyekroken. «Jeg mente ikke noe slikt.»

Mester Gill rådførte seg med lederen for stalldrengene. Mannen hadde læraktig hud og ansikt som en hest. Han gned seg i pannen og skyndte seg innover i stallen. Verten snudde seg mot Moiraine med et fornøyd smil i det runde ansiktet. «Ramey sier at kysten er klar, Aes Sedai.»

Bakveggen i stallen virket massiv og kraftig, og hadde store stativer for redskaper langs hele veggen. Ramey og en annen stalldreng begynte å rydde bort høygafler, river og spader; så stakk de hendene bak stativene for å dra i skjulte hendler. Og plutselig svingte en del av veggen innover, på hengsler som var så godt skjult at Rand ikke kunne se dem selv når den hemmelige døren var åpen. Lyset fra stallen skinte på en mursteinsvegg bare noen fot unna.

«Det er en smal gang mellom bygningene,» sa verten, «men det er ingen utenfor denne stallen som vet at man kan komme inn i den herfra. Hverken hvitekapper eller menn med hvite hanekammer kommer til å holde vakt der dere kommer ut.»

Aes Sedaien nikket. «Husk dette, min gode vert, hvis du frykter noe bråk på grunn av dette, kan du skrive til Sheriam Sedai fra Den Blå Ajah i Tar Valon. Hun vil hjelpe deg. Jeg er redd mine søstre og jeg allerede har mye å gjøre godt igjen for dem som har hjulpet meg.»

Mester Gill lo, og det var ikke latteren til en bekymret mann. «Aes Sedai, du har allerede gitt meg det eneste vertshuset i Caemlyn som ikke er plaget av rotter. Hva mer kan jeg be om? Jeg kan doble omsetningen bare på det.» Smilet gikk over i alvor. «Uansett hva du har fore, støtter Dronningen Tar Valon, og jeg støtter Dronningen. Jeg ønsker deg alt godt. Må Lyset skinne på deg, Aes Sedai. Må Lyset skinne på dere alle.»

«Må Lyset skinne på deg også, mester Gill,» svarte Moiraine med et bukk. «Men hvis Lyset skal skinne på noen av oss, må vi være raske.» Hun snudde seg brått mot Loial. «Er du klar?»

Med et nervøst øyekast mot tennene til den store hesten grep Oguren tømmene. Mens han forsøkte å holde hånden så langt unna mulen som mulig, førte han dyret bort til åpningen innerst i stallen. Ramey hoppet fra den ene foten til den andre i utålmodighet etter å lukke igjen døren. Et øyeblikk stoppet Loial med hodet på skakke, som om han kjente en bris mot kinnet. «Denne veien,» sa han og forsvant ned det smale smuget.

Moiraine fulgte rett etter Loials hest, så kom Rand med pakkhesten i tau, og så kom Matt. Nynaeve og Egwene utgjorde midten av følget, med Perrin rett bak, og Lan dannet baktropp. Den skjulte døren svingte raskt igjen etter Mandarb. Det klikket i låser, og lydene virket unaturlig høye for Rand.

Mester Gill hadde sagt at gangen var smal, og det var den. Den var også mørkere enn stalltunet, hvis det var mulig. Det var høye murvegger uten vinduer på begge sider, med bare en smal stripe svart himmel over dem. De store, flettede kurvene på pakkhesten skrapte mot bygningene på begge sider. Sideveskene svulmet av forsyninger til reisen; det meste var leirkrukker fylt med olje. Noen stenger var surret på langs av hesteryggen, og en lykt dinglet i enden på hver av dem. I Veiene, sa Loial, var det mørkere enn den mørkeste natt.

De halvfulle lyktene skvulpet i takt med hestens bevegelser, og klirret metallisk mot hverandre. Det var ingen høy lyd, men i timen før morgengry var Caemlyn stille. Den dempede klirringen lød som om den kunne høres en halvfjerding unna.

Da gangen endte og de kom ut i en gate, valgte Loial retning uten å nøle. Det så ut som han visste nøyaktig hvor han skulle gå nå; som om ruten han måtte følge var blitt tydeligere. Rand forsto ikke hvordan Oguren kunne finne Veiporten, og Loial hadde ikke vært i stand til å forklare det særlig godt. Han visste det bare, sa han. Han kunne føle det. Loial påsto at det var som å forklare hvordan man pustet.

Da de skyndte seg oppover gaten, så Rand seg tilbake mot hjørnet hvor Dronningens Velsignelse lå. Ifølge Lamgwin var det fortsatt et halvt dusin hvitekapper i nærheten av det hjørnet. De konsentrerte seg om vertshuset, men de ville helt sikkert undersøke uvante lyder. Det var ingen som hadde hederlige ærender på denne tiden av døgnet. Det virket som hesteskoene klang som bjeller mot brosteinene, og lyktene klirret som om pakkhesten ristet dem med vilje. Han holdt ikke opp å se seg tilbake før de hadde rundet enda et hjørne. Han hørte lettede sukk fra de andre emondsmarkingene da de også rundet det samme hjørnet.

Det lot til at Loial fulgte den mest direkte ruten til Veiporten, hvorhen den enn førte dem. Noen ganger travet de nedover brede gater, som var tomme bortsett fra en og annen hund som lusket i mørket. Andre ganger hastet de gjennom smug som ikke var bredere enn gangen bak stallen, og hvor det kom en svuppende lyd av et eller annet ved et uforsiktig skritt. Nynaeve klaget stille over luktene, men ingen saktnet farten.

Mørket bleknet mot grått. Et svakt skjær av morgengry smykket himmelen over de østlige hustakene. Noen få mennesker dukket opp i gatene. De hadde tullet seg inn mot morgenkulden, og med hodene bøyd drømte de ennå om sengene sine. De fleste ofret ikke noen oppmerksomhet på andre. Bare en håndfull kastet så vidt et blikk på rekken av mennesker og hester som fulgte etter Loial, og bare en av dem så følget tydelig.

Denne ene mannen kastet et raskt blikk på følget akkurat som de andre, og holdt på å synke tilbake i sine egne tanker da han plutselig snublet og nesten falt, før han snudde seg og stirret. Det var bare nok lys til å se omriss av skikkelser, men selv det var for mye. Hvis Oguren hadde vært alene, kunne han på den avstanden ha sett ut som en storvokst mann med en normal hest, eller som en normal mann med en liten hest. Men sammen med de andre virket Loial nøyaktig like stor som han var, en halv gang til så høy som en mann burde være. Mannen lot blikket gli over dem, ropte halvkvalt og løp av gårde med kappen flagrende etter seg.

Det ville snart bli flere mennesker i gatene – veldig snart. Rand betraktet en kvinne som skyndte seg forbi på den andre siden av gaten, og ikke hadde øye for annet enn fortauet rett foran føttene. Snart ville det komme flere mennesker, flere øyne. I øst lysnet himmelen.

«Der,» sa Loial til slutt. «Den er under den.» Han pekte på en butikk som ennå var stengt for natten. Bordene utenfor sto tomme, seildukstakene var rullet stramt sammen, og butikkdøren var stengt. Vinduene i annen etasje, hvor butikkeieren bodde, var ennå mørke.

«Linder?» utbrøt Matt vantro. «Hvordan i Lyset kan vi –?»

Moiraine løftet en hånd for å avbryte ham, og vinket de andre etter seg inn i smuget ved siden av butikken. Hester og mennesker trengte seg inn i åpningen mellom de to bygningene. I skyggen fra veggene var det mørkere der enn ute på gaten, og det virket nesten som natt igjen.

«Det må være en kjellerdør her,» mumlet Moiraine. «Ja, der.»

Med ett strålte det et lys. En kald, glødende kule på størrelse med en knyttneve hang over Aes Sedaiens håndflate og beveget seg når hun beveget hånden. Ingen lot seg merke med noe, og Rand tenkte at det sa litt om hva de hadde opplevd den siste tiden. Hun satte ildkulen tett inntil dørene hun hadde funnet, som lå nesten flatt mot bakken. Haspen var holdt på plass av kraftige skruer og en stor, rusten jernlås som var større enn Rands hånd.

Loial rykket i låsen. «Jeg kan dra den av med haspe og alt, men det vil bråke så hele nabolaget våkner.»

«La oss ikke ødelegge den gode butikkeierens eiendom hvis vi kan unngå det.» Et øyeblikk gransket Moiraine låsen nøye. Plutselig banket hun lett på det rustne jernet med staven, og låsen åpnet seg.

Raskt løsnet Loial låsen og svingte opp dørene. En rampe kom til syne, og Moiraine gikk ned mens den glødende kulen lyste opp for henne. Aldieb tråkket forsiktig etter henne.

«Tenn lyktene og kom etter,» sa hun lavt. «Det er god plass. Skynd dere. Snart er det lyst ute.»

Raskt løsnet Rand lyktestengene fra pakkhesten, men selv før den første var tent, kunne han skjelne ansiktstrekkene til Matt. Snart ville det myldre av mennesker i gatene, butikkeieren ville komme ned for å åpne butikken, og alle ville undre seg på hvorfor smuget var tettpakket av hester. Matt mumlet nervøst noe om å ta hester med innendørs, men Rand var glad for å føre hesten sin ned rampen. Matt murret, men fulgte ikke mindre raskt etter.

Rands lykt dinglet i enden av stangen, og dunket mot taket når han ikke passet på. Hverken Røde eller pakkhesten likte rampen. Vel nede trakk han seg innover i kjelleren for å gi plass til Matt. Moiraine lot den glødende kulen dø ut, men da de andre sluttet seg til dem, lyste også lyktene deres opp i rommet.

Kjelleren var like lang og bred som bygningen over. Mursteinssøyler opptok mye av plassen; de var smale nede ved gulvet og videt seg ut opp mot taket. Det så ut som stedet var satt sammen av en rekke buer. Det var god plass, men Rand kjente seg innestengt. Loial støtte borti taket med hodet. Som den rustne låsen hadde tydet på, var ikke kjelleren blitt brukt på lenge. Det lå noen ødelagte tønner med litt av hvert i på gulvet, men ellers lå det bare et tykt lag med støv der. Støv-korn som ble hvirvlet opp av så mange føtter, skinte i lyset fra lyktene.

Lan var sistemann inn, og straks han hadde fått Mandarb ned rampen, kløv han opp igjen for å stenge dørene.

«Blod og aske,» knurret Matt, «hvorfor skulle de bygge en av disse portene på et sted som dette?»

«Det var ikke alltid som dette,» sa Loial. Den rumlende stemmen ga gjenlyd i det huleaktige rommet. «Ikke alltid. Nei!» Med et sjokk gikk det opp for Rand at Oguren var sint. «En gang sto det trær her. Alle slags trær som ville vokse her, alle slags trær som Ogurene kunne lokke til å vokse her. De store trærne, hundre favner høye. Skygge fra greinene og en sval bris til å bære med seg duften av blader og blomster og holde oppe minnet om lønnhagens fred. Alt sammen er ødelagt. For dette!» Knyttneven hans dundret inn i en søyle.

Det så ut som søylen skalv under slaget. Rand var sikker på at han hørte mursteiner briste. Små bekker av tørr mørtel gled nedover søylen.

«Det som allerede er vevd, kan ikke gjøres om,» sa Moiraine mildt. «Du får ikke trærne til å vokse igjen ved å rive taket ned over hodet på oss.» De senkede øyebrynene fikk Ogurens ansikt til å se mer skamfullt ut enn noe menneskeansikt. «Med din hjelp, Loial, kan vi kanskje hindre at Skyggen faller over de gjenværende lundene. Du har vist oss veien til det vi søker.»

Hun beveget seg bort til en av veggene. Rand så at den skilte seg ut fra de andre, som var av vanlig murstein, mens denne var i kunstferdig utformet stein, med fantasifulle hvirvler av blader og vinranker, bleke under det tykke støvlaget. Mursteinen og mørtelen var gammel, men noe ved steinen tydet på at den hadde stått der lenge, lenge før murstein ble brent. Etter århundrer hadde byggherrer bygd oppå veggen som allerede sto der, og enda senere hadde man gjort veggen til del av en kjeller.

Ett sted på den utskårne steinveggen, akkurat på midten, var mer forseggjort enn resten, som virket som en primitiv etterligning i sammenligning. Bladene var i hard stein, men virket myke, som grepet i det øyeblikk en mild sommerbris fikk bladene til å skjelve. Men tross dette virket de gamle, eldre enn resten av steinene som igjen var eldre enn mursteinene. Så gamle, og mer til. Loial så på bladene som om han heller ville ha vært andre steder, selv ute på gaten med en ny flokk pøbler etter seg.

«Avendesora,» mumlet Moiraine og hvilte hånden mot et kløver-blad i steinen. Rand gransket utskjæringene; det var det eneste kløverbladet etter det han kunne se. «Bladet fra Livets Tre er nøkkelen,» sa Aes Sedaien, og bladet løsnet i hånden hennes.

Rand blunket overrasket, og bak seg hørte han gisp. Dette bladet hadde ikke virket mindre som en del av veggen enn de andre. Like naturlig la Aes Sedaien det mot mønsteret en håndsbredd lavere ned. Trekløveret passet inn som om det var plassen som var tiltenkt det, og igjen var det en del av et hele. Så snart det var på plass, forandret den midterste delen helt karakter.

Nå var han sikker på at han kunne se løvet kruse seg i en umerkelig bris. Han trodde nesten at bladene var grønne under alt støvet, et billedteppe av tett vårløv der i den opplyste kjelleren. I midten av de gamle utskjæringene åpnet det seg en sprekk, først nesten usynlig, men bredere etter hvert som de to halvdelene svingte inn i kjelleren til de sto rett ut. Baksiden av portene var utformet som forsiden, med den samme overdådighet av nesten levende blader og vinranker. Bak dette, hvor det skulle ha vært jordbunn eller kjelleren til bygningen ved siden av, kunne de så vidt skimte sine egne matte speilbilder.

«Jeg har hørt,» sa Loial, sorgfull og halvveis redd, «at Veiportene en gang skinte som speil. En gang var det slik at den som trådte inn på Veiene, vandret gjennom sol og himmel. En gang.»

«Vi har ikke tid til venting,» sa Moiraine.

Lan gikk forbi henne med Mandarb, og en lykt på stang i hånden. Det skyggeaktige speilbildet hans kom imot ham der han ledet en skyggehest i tau. Mann og speilbilde syntes å smelte sammen i den skimrende overflaten, og så var begge borte. Et øyeblikk strittet den svarte hingsten imot. En tilsynelatende sammenhengende tømme bandt den til et uklart omriss av seg selv, tømmen strammet seg, og så forsvant også krigshesten.

En stund sto alle i kjelleren og stirret på Veiporten.

«Skynd dere,» sa Moiraine. «Jeg må være den siste som går igjennom. Vi kan ikke la noen finne den åpen ved en tilfeldighet. Skynd dere.»

Med et tungt sukk trådte Loial inn i skimringen. Den store hesten kastet på hodet og forsøkte å holde seg unna overflaten, men ble trukket igjennom. Så var de like fullstendig borte som Vokteren og Mandarb.

Nølende støtte Rand lykten mot Veiporten. Lykten sank inn i sitt eget speilbilde, og de to smeltet sammen til de ble borte. Han tvang seg til å gå videre, mens han holdt øye med stangen som forsvant inn i seg selv, tomme for tomme, og så trådte han inn i seg selv idet han gikk inn i Veiporten. Han ble stående med åpen munn. Noe isende kaldt gled over huden, som om han gikk gjennom en vegg av kaldt vann. Tiden strakte seg ut. Kulden omsluttet ett hår om gangen, og sendte skjelvinger over klærne, tråd for tråd.

Med ett sprakk kulden som en boble, og han stanset for å trekke pusten. Han var inne i Veiene. Foran ham ventet Lan og Loial tålmodig ved hestene sine. Rundt dem strakte mørket seg endeløst utover. Lyktene kastet en liten krets av lys rundt dem, altfor liten, som om noe trengte lyset tilbake eller fortærte det.

Han ble plutselig nervøs og rykket i tømmene. Røde og pakkhesten kom hoppende gjennom og veltet ham nesten over ende. Han snublet, fikk balansen igjen og hastet over til Vokteren og Oguren, mens han trakk de nervøse hestene etter seg. Dyrene knegget lavt. Selv Mandarb lot til å være glad for å se andre hester.

«Ta det med ro når du passerer gjennom en Veiport, Rand,» sa Loial advarende. «Ting er… annerledes i Veiene. Se.»

Oguren pekte bakover, og han snudde seg. Han hadde ventet å se den samme matte skimringen, men i stedet kunne han se inn i kjelleren, som gjennom et stort stykke sotet glass anbrakt der inne i mørket. Mørket rundt vinduet inn til kjelleren ga en forvirrende følelse av dybde, som om åpningen sto alene uten annet enn mørket rundt den og bak den. Med en skjelvende latter fortalte han akkurat dette til Loial, men Loial tok det alvorlig.

«Du kunne gå helt rundt den, og du ville ikke se en ting på den andre siden. Men jeg ville ikke råde deg til det. Bøkene forklarer ikke særlig tydelig hva som ligger bak Veiportene. Jeg tror du kunne gå deg vill der og aldri finne veien ut igjen.»

Rand ristet på hodet og prøvde å konsentrere seg om selve Veiporten og ikke det som lå bak den, men det var like forvirrende på sin måte. Hvis det hadde vært noe annet å se på i mørket ved siden av Veiporten, ville han ha sett på det. Moiraine og de andre i kjelleren var tydelige nok gjennom den sotsvertede dunkelheten, men de beveget seg som i en drøm. Selv et blunk med øyet syntes å være en veloverveid og overdreven gest. Matt tok seg frem til Veiporten som om han vasset i en usynlig grøt, og beina så ut som de svømte fremover.

«Hjulet dreier fortere i Veiene,» forklarte Loial. Han så på mørket som omga dem, og hodet sank ned mellom skuldrene. «Det er ingen som vet mer enn bruddstykker om dette nå. Jeg er redd jeg ikke har greie på Veiene, Rand.»

«Den Mørkeste,» sa Lan, «kan ikke bli overvunnet uten at man tar sjanser. Men for øyeblikket er vi i live, og foran oss ligger håpet om å forbli i live. Ikke gi opp før du har tapt, Ogur.»

«Du ville ikke snakke så tillitsfullt hvis du noensinne hadde vært i Veiene.» Den vanlige fjerne tordenen i Loials stemme var dempet. Han stirret på mørket som om han så ting der. «Jeg har heller aldri før vært her, men jeg har sett Ogurer som har gått gjennom en Veiport og kommet ut igjen. Du ville ikke snakket slik om du hadde gjort det.»

Matt trådte gjennom porten og fant tilbake til sin normale fart. Et øyeblikk stirret han på det tilsynelatende endeløse mørket; så løp han mot dem med lykten vippende i enden av stangen. Hesten kom løpende etter, og sendte ham nesten på alle fire. Én etter én kom de andre igjennom, Perrin og Egwene og Nynaeve, og alle tre stoppet i lamslått taushet før de skyndte seg bort til de andre. Med hver lykt ble lyskretsen større, men ikke så mye som den burde ha blitt. Det var som om mørket tetnet til av mer lys, som om det kjempet for ikke å bli redusert.

Dette var ikke en tankegang Rand ønsket å følge. Det var ille nok bare å være der, om man ikke skulle gi mørket en egen vilje. Men det var som om alle følte seg knuget. Det var ingen tørre kommentarer fra Matt her, og Egwene så ut som hun kunne ønske å tenke nøyere over om hun likevel skulle bli med dem. I taushet betraktet de alle Veiporten, det siste vinduet til den verden de kjente.

Til slutt var Moiraine alene igjen i kjelleren, som var svakt opplyst av lykten hun hadde med. Aes Sedaien beveget seg fremdeles på den drømmeaktige måten. Hånden hennes gled mot Avendesora-bladet. Det var plassert lavere i steinmønsteret på denne siden, så Rand, akkurat på samme sted som hun hadde plassert det på den andre siden. Hun løsnet det og la det tilbake på det opprinnelige stedet. Han lurte plutselig på om bladet på den andre siden også var blitt flyttet på.

Aes Sedaien kom igjennom mens hun ledet Aldieb i tau. Sakte, sakte begynte steindørene å lukke seg bak henne. Hun kom for å slutte seg sammen med dem, mens lyset fra lykten hennes forsvant fra portene før de var lukket. Mørket oppslukte det smale utsynet mot kjelleren. I det dempede lyset fra lyktene var de omgitt av totalt mørke.

Plutselig virket det som om lyktene var det eneste lyset som var igjen i verden. Rand oppdaget at han satt inneklemt skulder ved skulder mellom Perrin og Egwene. Egwene så på ham med store øyne og presset seg tettere inntil ham, og Perrin trakk seg ikke unna for å gi ham mer plass. Nå da hele verden var oppslukt av mørket, var det noe beroligende ved å komme nær et annet menneske. Selv hestene syntes å føle at Veiene presset dem inn i en tettere og tettere klynge.

På overflaten virket Moiraine og Lan ubekymret da de svingte seg opp i salen. Aes Sedaien lente seg frem og hvilte armene mot staven som lå tvers over den høye salknappen. «Vi må komme oss videre, Loial.»

Loial skvatt til og nikket ivrig. «Ja. Ja, Aes Sedai, du har rett. Ikke et øyeblikk lenger enn nødvendig.» Han pekte på en bred, hvit stripe som strakte seg under føttene deres, og Rand trådte raskt bort fra den. Alle fra Tvillingelvene gjorde det. Rand tenkte at underlaget måtte ha vært jevnt en gang, men det jevne var arrete nå, som om steinene hadde hatt kopper. Den hvite linjen var brutt flere steder. «Denne fører fra Veiporten til vår første ledestein. Derfra …» Loial kikket seg nervøst omkring, så karet han seg opp på hesten uten noe av den uviljen han tidligere hadde vist. Hesten bar den største salen lederen for stalldrengene hadde funnet, men Loial fylte den fra salknappen til baksvissen. Føttene rakk nesten ned til knærne på dyret. «Ikke et øyeblikk lenger enn nødvendig,» mumlet han. Motvillig klatret de andre i salen.

Moiraine og Lan red på hver sin side av Oguren, og fulgte den hvite stripen gjennom mørket. Bak dem flokket de andre seg sammen så tett som mulig. Lyktene som gynget opp og ned over hodene deres, kunne ha lyst opp et hus, men her stoppet lyset ti fot unna som om det møtte en svart vegg. Det knirket i saler, og hestesko slo mot stein, men det virket ikke som lydene nådde lenger enn til utkanten av lyset.

Rands hånd gled hele tiden mot sverdet. Ikke det at han trodde det var noe der ute som han kunne bruke sverdet til å beskytte seg mot. Det virket ikke engang som om det var noen steder der ute for noen ting. Boblen av lys rundt dem kunne like gjerne vært en hule omgitt av stein, en hule uten utgang. Hestene kunne like gjerne ha travet på en tredemølle. Han grep sverdhjaltet som om presset fra hånden kunne presse bort steinene han følte tynge ham ned. Når han rørte ved sverdet, kunne han huske Tams lærdom. Et øyeblikk kunne han finne roen i det store intet. Men tyngden vendte alltid tilbake og presset sammen det store intet til det bare ble en hule i tankene hans, og han måtte begynne på nytt; igjen måtte han røre ved Tams sverd for å huske.

Det var en lettelse å se at noe forandret seg, selv om det bare var en høy steinplate som sto oppreist i mørket foran dem. Den brede hvite linjen endte ved foten av steinen. Bølgende kurver av metall var innfelt i den brede overflaten, og de vakre linjene minnet Rand vagt om vinranker og løv. Både stein og metall var misfarget av arrlignende merker.

«Ledesteinen,» sa Loial. Han lente seg ut over salen og så med rynket panne på de flytende metallinjene.

«Det er Ogurenes skrift,» sa Moiraine, «men så ødelagt at jeg nesten ikke kan lese det.»

«Det kan nesten ikke jeg heller,» sa Loial, «men nok til å vite at vi skal denne veien.» Han vendte hesten bort fra ledesteinen.

Den ytterste lyskretsen fanget opp flere steinarbeider, som viste broer med murer av stein som buet seg inn i mørket, og svakt skrånende ramper uten rekkverk som bølget opp og ned. Gelendre i brysthøyde strakte seg mellom broene og rampene, som om det å falle der kunne være farlig under enhver omstendighet. Gelendrene besto av alminnelige hvite steiner i enkle buer og rundinger som var satt sammen til innviklede mønstre. Noe ved det hele virket nesten kjent for Rand, men han visste det måtte være fantasien som famlet etter noe kjent i en verden hvor alt var fremmed.

Ved foten av en bro stanset Loial for å lese den ene linjen på den smale steinstøtten der. Han nikket og red opp på broen. «Dette er den første broen langs ruten vår,» sa han over skulderen.

Rand lurte på hva som holdt broen oppe. Det knaste under hestehovene som om hvert steg løsnet små steinbiter. Alt han kunne se, var dekket av hull, noen som små nålestikk, andre som grunne kratere med grove kanter. Det var som om det hadde regnet syre, eller som om steinene råtnet. Det var sprekker og hull i rekkverket også. Noen steder manglet det så mye som en favn. For alt han visste, kunne broen være massiv stein helt til jordens indre, men det han så, fikk ham til å håpe at den ville bli stående så lenge at de rakk over til den andre enden. Hvor nå det måtte være.

Til slutt endte broen, og de befant seg et sted som ikke skilte seg ut fra der broen begynte. Rand kunne ikke se annet enn det den lille lyskretsen nådde frem til, men han hadde inntrykk av at det var et stort område, som en flat ås, med broer og ramper til alle kanter. En Øy, kalte Loial det. De fant enda en ledestein dekket av skrift – Rand trodde dette var midt på Øya, men kunne ikke vite om han hadde rett. Loial leste det som sto; så førte ham dem oppover en rampe som buktet seg oppover og oppover.

Etter en endeløs klatretur som hele tiden gikk i buktninger, fortsatte rampen over på en ny Øy, akkurat maken til der den hadde begynt. Rand prøvde å se for seg kurvene i rampen, men måtte gi opp. Denne Øya kan ikke ligge rett over den andre. Det kan den ikke.

Loial rådførte seg med enda en stein dekket av Ogurskrift. Han fant en ny veiviser og førte dem med opp på en ny bro. Rand hadde ikke lenger noen anelse om hvilken retning de fulgte.

I den lille lyskretsen var den ene broen lik den andre, bortsett fra at noen hadde ødelagt gelender og andre ikke. Den eneste forskjellen på Øyene var skadene på ledesteinene. Rand mistet all følelse med tiden. Han var ikke engang sikker på hvor mange broer de hadde gått over, og hvor mange ramper de hadde klatret opp. Men Vokteren måtte ha innebygd klokke. Akkurat da Rand kjente det første stikket av sult, erklærte Lan rolig at det var midt på dagen, steg av hesten og delte ut brød og ost og tørket kjøtt fra pakkhesten. Det var Perrin som førte dette dyret nå. De var på en Øy, og Loial var travelt opptatt med å lese retningene på Ledesteinen.

Matt begynte å klatre ned fra salen, men Moiraine sa: «I Veiene er tiden for verdifull til å sløses bort. For oss altfor verdifull. Vi stopper når det er tid for å sove.» Lan var allerede tilbake i salen på Mandarb.

Rands appetitt forsvant ved tanken på å sove i Veiene. Det var alltid natt der, men ikke en natt som lokket på søvnen. Men han spiste mens han red, som alle de andre. Det var ikke lett å sjonglere med maten, stangen med lykten og tømmene på én gang, men selv om han innbilte seg at han manglet appetitt, slikket han i seg de siste smulene av brød og ost fra fingrene da han var ferdig og skulle gjerne hatt mer. Han begynte til og med å tenke at Veiene langt fra var så ille som Loial ville ha det til. Det kunne føles truende som før en storm, men ingenting forandret seg. Ingenting skjedde. Veiene kjedet ham nesten.

Stillheten ble brutt av et overrasket grynt fra Loial. Rand reiste seg i stigbøylene for å speide forbi Oguren, og svelget tungt av det han så. De var midt på en bro, og rett foran Loial endte broen i et forrevent gap.