Verdens Øye

KAPITTEL 31 Spill for maten

Rand knep øynene sammen og gransket støvskyen som steg tre eller fire svinger foran dem på veien. Matt var allerede på vei mot villhekken i veikanten. De eviggrønne bladene og de tett sammenvevde greinene ville skjule dem like godt som en steinmur hvis de bare kunne komme seg over til den andre siden. På den andre siden av veien sto noen spredte brune skjeletter av mannshøye busker, og bak buskene lå en kvartfjerding med åpne jorder mellom dem og skogen. Jordene kunne tilhørt en gård som nylig var forlatt, men det fantes ingen gode skjulesteder der. Han forsøkte å anslå farten til støvskyen og vinden.

Et plutselig gufs hvirvlet opp veistøv og skjulte alt omkring ham. Han blunket og rettet på det mørke skjerfet han hadde rundt munnen og nesen. Det var ikke særlig rent lenger, og ansiktet klødde, men han slapp i det minste å puste inn støvet. En bonde hadde gitt det til ham, en langfjeset mann med dype, bekymrede rynker.

«Jeg vet ikke hva dere flykter fra,» sa han med en nervøs mine, «og jeg vil ikke vite det. Forstår dere? Familien min.» Brått hadde bonden gravd to lange skjerf opp av frakkelommen og presset ullbunten på dem. «Det er ikke mye, men ta det. Tilhører guttene mine. De har flere. Dere kjenner ikke meg, forstår dere? Det er harde tider.»

Rand satte stor pris på skjerfet. Han hadde ikke opplevd mye vennlighet siden de forlot Hvitebro, og han trodde heller ikke at han ville møte så mye mer av det.

Skjerfet som var viklet rundt ansiktet til Matt, skjulte alt unntatt øynene. Vennen jaget langs den høye hekken og dro i de løvrike greinene. Rand rørte det hegremerkede hjaltet i beltet, men lot hånden falle. En gang ble de nesten røpet av et hull de hadde skåret i hekken. Støvskyen nærmet seg dem, og den holdt seg samlet for lenge. Det var ikke vinden. I det minste regnet det ikke. Regnet fikk støvet til å legge seg. Selv om det regnet, ble den hardtrampede veien aldri til søle, men vannet bandt støvet. Og støv var det eneste som advarte dem før noen kom så nær at de kunne bli hørt. Noen ganger var det for sent.

«Her,» sa Matt stille. Det virket som om han trådte rett gjennom hekken.

Rand hastet mot stedet. Noen hadde skåret et hull der en gang. Det var delvis gjengrodd, og tre fot unna virket det like tett som resten, men på nært hold var det bare et tynt dekke av greiner. Mens han presset seg igjennom, hørte han hovtramp. Ikke vinden.

Han krøket seg sammen bak den tildekkede åpningen og klemte til rundt sverdhjaltet da noen menn red forbi, fem … seks … syv av dem. Enkelt kledde menn, men sverdene og spydene fortalte at de ikke var landsbyboere. Noen hadde på seg lærskjorter med metallnagler, og to hadde runde stålhjelmer. Kanskje kjøpmannsvakter mellom oppdrag. Kanskje.

En av dem kikket tilfeldigvis mot hekken idet han passerte åpningen, og Rand blottet en tomme av sverdstålet. Matt snerret lavt som en grevling trengt opp i et hjørne, og myste over skjerfet. Hånden var stukket innunder frakken. Han knuget alltid dolken fra Shadar Logoth når de var i fare. Rand var ikke lenger sikker på om det var for å beskytte seg selv eller for å beskytte dolken. I det siste hadde det noen ganger virket som om Matt hadde glemt at han bar en bue.

Rytterne passerte i sakte trav og var på vei mot et mål, men uten hastverk. Støvet drev gjennom hekken.

Rand ventet til hovtrampet døde bort før han stakk hodet forsiktig ut gjennom hekken. Støvskyen forsvant den veien de hadde kommet. I øst var himmelen klar. Han krabbet ut på veien og så støvskyen forsvinne mot vest.

«Ikke etter oss,» sa han. Det var halvt en påstand og halvt et spørsmål.

Matt karet seg ut etter ham og kikket vaktsomt til begge sider. «Kanskje,» sa han. «Kanskje.»

Rand ante ikke om Matt var enig eller uenig, men han nikket. Kanskje. Reisen langs Caemlynveien hadde ikke begynt slik.

Lenge etter at de hadde forlatt Hvitebro, kunne Rand plutselig oppdage at han stirret bakover. Av og til så han noen som fikk pusten til å sette seg fast i halsen: en høy og mager mann som hastet av gårde, eller en hengslete, hvithåret fyr ved siden av kusken på en vogn, men det var alltid en kremmer eller bønder på vei til markedet, aldri Thom Merrilin. Håpet minket etter som dagene gikk.

Det var mye trafikk på veien: vogner og kjerrer, folk på hester og folk til fots. De kom alene eller i grupper, et tog av kjøpmannsvogner eller et dusin ryttere sammen. De fylte ikke veien til trengsel, og ofte var det ikke annet å se enn de nakne trærne på hver side av den hardtrampede veien, men likevel var det flere reisende enn Rand noensinne hadde sett ved Tvillingelvene.

De fleste dro samme vei som dem, østover mot Caemlyn. Noen ganger fikk de skyss i vognen til en bonde et lite stykke, en halvfjerding eller fem, men som regel gikk de. De unngikk menn til hest; selv om de så bare én rytter i det fjerne, kom de seg bort fra veien og lå gjemt til han hadde passert. Ingen av dem hadde hatt svart kappe på seg, og egentlig trodde ikke Rand at en Skygger ville la dem se ham komme, men det var ingen vits i å risikere noe. Til å begynne med fryktet de bare Halvmenn.

Den første landsbyen etter Hvitebro lignet så mye på Emondsmark at Rand ble gående og slepe føttene etter seg. Høye, spisse halmtak og koner i forklær som sladret over gjerdene mellom husene, og småunger som lekte på landsbysletten. Håret til kvinnene hang uflettet rundt skuldrene, og flere andre småting var annerledes, men i det store og hele var det som hjemme. Kuer beitet på jordet, og gjess vraltet selvhøytidelig over veien. Leende unger boltret seg i støvet der gresset var helt borte. De så ikke engang opp når Rand og Matt gikk forbi. Det var noe som var annerledes. De var ikke uvant med fremmede her, og ingen så to ganger på dem. Landsbyhunder løftet så vidt på hodene og snuste når han og Matt passerte dem, og ingen rørte på seg.

Det begynte å bli kveld da de gikk gjennom landsbyen, og han kjente et stikk av hjemlengsel da lysene begynte å dukke opp i vinduene. Uansett hvordan det ser ut, hvisket en liten stemme inni ham, er det ikke hjemme. Selv om du går inn i et av disse husene, vil ikke Tam være der. Og hvis han var der, kunne du sett ham i øynene? Du vet det nå, ikke sant? Bortsett fra noen småting som hvor du kommer fra og hvem du er. Ingen feberdrømmer. Han strammet skuldrene mot den spottende latteren i hodet. Du kan like gjerne stoppe her, flirte stemmen. Den ene plassen er like bra som den andre når du ikke er noen steder fra og Den Mørkeste har merket deg.

Matt nappet ham i ermet, men han rev seg løs og stirret på husene. Han ville ikke stoppe, men han ville se og huske. Så likt hjemstedet ditt, men det vil du aldri mer se igjen, ikke sant?

Igjen dro Matt i ham. Ansiktet var stramt, og huden hvit rundt munnen og øynene. «Kom igjen,» mumlet Matt. «Kom igjen.» Han så på landsbyen som om den skjulte noe farlig. «Kom nå. Vi kan ikke bli stående her.»

Rand snudde seg helt rundt og blikket fanget inn hele landsbyen. Han sukket. De var ikke så langt fra Hvitebro. Hvis Myrddraalen kunne forsere murene rundt Hvitebro uten å bli sett, ville den ikke ha noen vanskeligheter med å gjennomsøke denne lille landsbyen. Han lot seg slepe med til halmtakene forsvant bak dem.

Det ble natt og månelyst før de fant et sted under noen busker som fremdeles hadde døde blader på greinene. De fylte magen med kaldt vann fra en liten bekk i nærheten, krøllet seg sammen på bakken og pakket seg inn i kappene. Et bål kunne noen få øye på; det var bedre å fryse.

Fordi Rand hadde urolige tanker, våknet han ofte, og hver gang hørte han Matt mumle og kaste på seg i søvne. Han drømte ikke, ikke noe han husket, men han sov dårlig. Du ser aldri hjemstedet ditt igjen.

Det var ikke den eneste natten de tilbrakte med bare kappene som beskyttelse mot vinden, og noen ganger mot regn og kulde. Det var ikke det eneste måltidet som bare besto av kaldt vann. Til sammen hadde de nok mynter til noen få måltider på et vertshus, men en seng for natten ville gjøre for stort innhogg. Ting kostet mer utenfor Tvillingelvene, og mer på denne siden av Arinelle enn i Baerlon. Pengene som var igjen, måtte spares til et nødsfall.

En ettermiddag nevnte Rand dolken med rubinen i håndtaket mens de trasket nedover veien med mager som var for tomme til å rumle. Solen sto lav og skinte kaldt, og de så ikke annet ly for natten enn busker. Mørke skyer samlet seg over dem. Det ville bli regn i løpet av natten. Han håpet at hellet var med dem, at det kanskje ikke falt mer enn en liten iskald skur.

Han fortsatte noen skritt før han ble klar over at Matt hadde stoppet. Han stoppet også, og vred på tærne inni støvlene. I det minste var føttene varme. Han løsnet på reimene over skuldrene. Hans teppe og Thoms kappe var ikke så tunge, men selv noen få skålpund hang tungt etter flere fjerdinger på tom mage. «Hva er i veien, Matt?» sa han.

«Hvorfor er du så hissig på å selge den?» spurte Matt irritert. «Når alt kommer til alt, var det jo jeg som fant den. Tenker du aldri på at jeg kanskje vil beholde den? I den minste en stund. Hvis du vil selge noe, så selg det fordømte sverdet!»

Rand gned hånden over det hegremerkede hjaltet. «Min far ga dette sverdet til meg. Det var hans. Jeg ville aldri be deg om å selge noe din far hadde gitt deg. Blod og aske, Matt, tror du jeg liker å gå sulten? Og selv om jeg kunne finne noen som ville kjøpe det, hvor mye ville de gi for et sverd? Hva skal en bonde med et sverd? Den rubinen ville innbringe nok til å frakte oss helt til Caemlyn i en vogn. Kanskje helt til Tar Valon. Og vi kunne spise hvert eneste måltid på vertshus og sove i en seng hver eneste natt. Kanskje du liker tanken på å vandre til fots over halve verden og sove på bakken?» Han glodde sint på Matt, og vennen glodde sint tilbake.

De ble stående midt i veien til Matt plutselig trakk på skuldrene og senket blikket. «Hvem skulle jeg selge den til, Rand? En bonde betaler med kyllinger, og vi kan ikke kjøpe en vogn med kyllinger. Og hvis jeg hadde vist den frem i noen av landsbyene vi har vært i, ville de sikkert tro at vi hadde stjålet den. Lyset vet hva som da ville skje.»

Etter en stund nikket Rand motvillig. «Du har rett. Jeg vet det. Jeg beklager. Jeg mente ikke å kjefte på deg. Det er bare det at jeg er sulten og det gjør vondt i føttene mine.»

«Det gjør vondt i mine også.» De fortsatte nedover veien, og det gikk enda tyngre enn før. Vinden gufset støv i ansiktet på dem. «I mine også.» Matt hostet.

På noen gårder fikk de seg et måltid mat og en natt uten kulde. En høystakk var nesten like varm som et rom med peis, i det minste sammenlignet med å ligge under busker, og selv om det ikke var noen tjæret presenning over høystakken, holdt den det verste regnet ute hvis de bare gravde seg langt nok inn. Noen ganger prøvde Matt å stjele egg, og en gang forsøkte han å melke en ku som sto tjoret i et langt tau ute på et jorde. Men de fleste gårdene hadde hunder, og gårdshunder passet på. En fjerdings løpetur med bjeffende hunder i hælene ble for kostbart for to-tre egg, særlig når det kunne ta flere timer før hundene forsvant og de kunne klatre ned fra treet hvor de hadde gjemt seg. Det var synd at det gikk så mye tid til spille.

Han likte det egentlig ikke, men Rand foretrakk å nærme seg gårdene i dagslys. Noen ganger fikk de likevel pusset hunder på seg uten at et ord ble sagt, for ryktene og de dårlige tidene fikk alle til å frykte fremmede. Det hendte at de fikk bytte en time med vedhogging eller vannbæring mot et måltid og en seng, selv om sengen var en haug med halm på låven. Men en time eller to med arbeid var en time eller to Myrddraalen kunne bruke til å ta dem igjen. Noen ganger undret han seg på hvor mange fjerdinger en Skygger kunne tilbakelegge på en time. Han mislikte hvert minutt de ikke beveget seg – skjønt det ikke var så ille når de slukte i seg den varme suppen til kona på gården. Og når de ikke hadde mat, hjalp det lite å vite at de hadde brukt all sin tid på å gå mot Caemlyn. Det fylte ikke magen. Rand kunne ikke bestemme seg for om det var verst å miste tid eller å sulte, men Matt bekymret seg om andre ting enn magen og forfølgere.

«Hva vet vi om dem når det kommer til stykket?» spurte Matt en ettermiddag de spadde møkk i en stall på en liten gård.

«Lys, Matt, hva vet de om oss?» nøs Rand. De arbeidet med bar overkropp og var fulle av svette og halmstrå, og støvkorn fra halmen hang i luften. «Jeg vet bare at de vil gi oss stekt lammekjøtt og en ordentlig seng å sove i.»

Matt gravde høygaffelen ned i halmen og møkka og gløttet betenkt på bonden som kom ut av fjøset. Han var en krumrygget gammel mann med lærhud og tynt, grått hår, og han bar en bøtte i den ene hånden og en melkekrakk i den andre. Bonden stoppet da han merket at Matt gløttet på ham, og så kikket han raskt en annen vei og fortet seg ut av fjøset så melken skvatt over bøttekanten.

«Han har noe fore, sann mine ord,» sa Matt. «Så du hvordan han unngikk å møte blikket mitt? Hvorfor er de så vennlige mot to vandrere de aldri har sett før? Forklar meg det.»

«Kona hans sa at vi minnet om sønnesønnene deres. Kan du ikke slutte å bekymre deg over dem? Det vi har å bekymre oss over, ligger bak oss. Håper jeg.»

«Han har noe fore,» mumlet Matt.

Da de var ferdige, vasket de seg i et trau foran låven. Skyggene var lange i den synkende solen. Rand tørket seg med skjorten mens de gikk mot våningshuset. Bonden møtte dem i døren, og han lente seg utstudert tilfeldig mot en langstav. Bak ham knuget kona forkleet sitt, mens hun bet seg i leppen og myste over mannens skulder. Rand sukket. Han og Matt minnet visst ikke lenger om sønnesønnene deres.

«Sønnene våre kommer på besøk i kveld,» sa den gamle mannen. «Alle fire. Jeg hadde glemt det. De kommer alle fire. Store karer. Sterke. De er her hvert øyeblikk. Jeg er redd vi ikke har den sengen jeg lovet dere.»

Kona stakk et lite knytte forbi mannen. «Her. Det er brød og ost, agurk og lam. Kanskje nok til to måltider. Her.» Det rynkete ansiktet ba dem pent om å ta maten og dra videre.

Rand tok imot knyttet. «Tusen takk. Jeg forstår. Kom igjen, Matt.»

Matt fulgte etter. Han knurret mens han trakk skjorten over hodet. Rand mente det var best å gå så langt som mulig før de stoppet for å spise. Den gamle bonden hadde hund.

Det kunne vært verre, tenkte han. Tre dager før hadde de fått hundene pusset på seg mens de arbeidet. Hundene og bonden og to sønner som viftet med knortekjepper, hadde jaget dem ut på Caemlynveien og en kvartfjerding videre før de ga seg. De hadde så vidt fått tid til å rive med seg eiendelene sine og løpe. Bonden hadde båret på en bue med en pil mot strengen.

«Kom ikke tilbake hit, hører dere!» hadde han ropt etter dem. «Jeg aner ikke hva dere planlegger, men la meg aldri se de upålitelige øynene deres igjen!»

Matt begynte å snu seg mens han famlet etter koggeret sitt, men Rand slepte ham med seg. «Er du gal?» Matt sendte ham et mutt blikk, men fortsatte i det minste å løpe.

Noen ganger lurte Rand på om det var bryet verdt å stoppe ved gårdene. Jo lenger de gikk, jo mer mistenksom ble Matt mot fremmede, og jo dårligere greide han å skjule det. Hvis han i det hele tatt brydde seg om å skjule det. Måltidene ble mindre for det samme arbeidet, og noen ganger ble de ikke engang tilbudt en haug med halm på låven for natten. Men så fant Rand en løsning på alle deres problemer. Det virket iallfall slik, og det skjedde på Bredsmils gård.

Mester Bredsmil og hans kone hadde ni barn, og den eldste var en datter som bare var ett år yngre enn Rand og Matt. Mester Bredsmil var en hardfør mann, og med alle barna sine hadde han egentlig ikke bruk for hjelp. Han så nærmere på dem, gransket veistøvet på klærne og de skitne støvlene før han mente at han nok kunne finne arbeid til et par ekstra hender. Hvis de skulle spise ved hennes bord, sa madam Bredsmil, kunne de ikke gjøre det i slike skitne klær. Hun holdt på å vaske tøy, og noen av mannens gamle klær ville være gode nok til å arbeide i. Hun smilte da hun sa det, og et øyeblikk syntes Rand hun minnet om madam al’Vere, selv om håret hennes var gult. Han hadde aldri sett hår med en slik farge. Selv Matt myknet litt av smilet hennes. Den eldste datteren var noe helt for seg selv.

Elsi var mørkhåret og vakker med store øyne, og hun smilte uforskammet til dem hver gang foreldrene ikke så det. Mens de bar tønner og sekker med korn inn på låven, hang hun over en av stalldørene. Hun kikket på dem mens hun nynnet for seg selv og tygget på enden av en lang hestehale. Hun holdt spesielt godt øye med Rand. Han forsøkte å overse henne, men etter en stund trakk han på seg skjorten mester Bredsmil hadde lånt ham. Den var for kort og strammet over skuldrene, men det var bedre enn ingenting. Elsi lo høyt da han trakk den over hodet. Denne gangen ville det ikke være Matts skyld om de ble jaget bort.

Perrin ville ha visst hvordan dette kunne håndteres, tenkte han. Han ville kommet med en freidig kommentar, og så ville hun le av vitsene hans, i stedet for å stå og drømme seg bort der faren kunne se det. Det var bare det at han ikke kunne komme på noen freidig kommentar, og heller ingen vitser. Hver gang han kikket i hennes retning, smilte hun på en måte som ville få faren til pusse hundene på dem hvis han så det. En gang sa hun at hun likte høye menn. Alle guttene omkring på gårdene var korte. Matt knegget. Rand konsentrerte seg om arbeidet mens han prøvde å komme på en vits.

I det minste var de yngste barna en velsignelse for Rand. Matt slappet alltid litt av når det var barn i nærheten. Etter kveldsmåltidet benket alle seg rundt ildstedet. Mester Bredsmil satt i yndlingsstolen og stoppet pipa, og madam Bredsmil syslet med sysaker og skjortene hun hadde vasket for dem. Matt tok frem Thoms fargede baller og begynte å sjonglere. Slikt gjorde han bare når det var barn til stede. Barna lo når han lot som han holdt på å miste ballene, men snappet dem i siste øyeblikk, og de klappet for en fontene og et åttetall og en seksballs sirkel som han nesten mistet på ordentlig. Men de tok det med godt humør, og mester Bredsmil og hans kone klappet like ivrig som barna. Da Matt til slutt bukket i alle retninger med like feiende bevegelser som Thom, fant Rand Thoms fløyte frem fra skrinet.

Han kunne aldri holde instrumentet uten å føle et stikk i hjertet. Å røre siseleringene av gull og sølv var som å røre minnet om Thom. Han rørte aldri harpen, bortsett fra å passe på at den var ren og tørr –Thom hadde alltid sagt at harpen ikke passet i de klossete hendene til bondegutter – men hver gang en bonde lot dem bli, spilte han en melodi på fløyten etter kveldsmaten. Det var for å gi bonden litt ekstra, og kanskje for å holde Thoms minne levende.

I den muntre stemningen etter Matts sjonglering spilte han «Tre Jenter i Dalen». Mester og madam Bredsmil klappet takten, og de minste barna danset over gulvet, og selv den minste gutten som så vidt kunne gå, trampet takten. Rand visste at han ikke ville vinne noen priser ved Bel Tine, men etter Thoms undervisning ville det ikke være noen skam å delta.

Elsi satt med beina i kors foran ilden. Da han senket fløyten etter den siste tonen, lente hun seg frem med et langt sukk og smilte til ham. «Du spiller så vakkert. Jeg har aldri hørt noe så vakkert.»

Plutselig sluttet madam Bredsmil å sy. Hun hevet et øyebryn mot datteren og gransket Rand inngående.

Han hadde tatt opp lærskrinet for å legge bort fløyten, men blikket hennes fikk ham nesten til å miste både skrinet og fløyten. Hvis hun beskyldte ham for å fjase med datteren … Desperat la han fløyten mot leppene igjen og spilte enda en sang, så enda en, og enda en. Madam Bredsmil fortsatte å granske ham. Han spilte «Vinden i Sørgepilen» og «Hjem fra Tarwins Kløft» og «Madam Aynoras Hane» og «Gamle Svartebjørn». Han spilte hver eneste sang han kunne komme på, men hun tok ikke blikket fra ham. Hun sa ikke noe, men hun gransket og veide ham.

Det var blitt sent da mester Bredsmil reiste seg. Han klukklo og gned seg i hendene. «Vel, dette har vært sjeldent moro, men det er langt over sengetid. Dere reisende gutter gjør som dere vil, men morgenen kommer tidlig på en gård. Jeg må få si, gutter, at jeg har betalt gode penger for underholdning som ikke var bedre enn dette. Mye dårligere.»

«Jeg synes de skulle få en belønning, far,» sa madam Bredsmil. Hun løftet den yngste sønnen som for lengst hadde sovnet foran ildstedet. «Det passer seg ikke at de sover på låven. De kan sove i rommet til Elsi i natt, mens hun sover hos meg.»

Elsi skar en grimase. Hun passet på å holde hodet senket, men Rand så det. Han trodde moren også gjorde det.

Mester Bredsmil nikket. «Ja, ja, det er mye bedre enn på låven. Hvis dere da ikke har noe imot å ligge to stykker i samme seng.» Rand rødmet, og madam Bredsmil så fremdeles på ham. «Jeg skulle ønske jeg kunne ha hørt mer av den fløyten. Og sett mer av sjongleringen din også. Jeg liker slikt. Det er kanskje noe dere kan hjelpe meg med i morgen, og –»

«De vil nok komme seg tidlig av gårde, far,» avbrøt madam Bredsmil. «Arien er den neste landsbyen de skal til, og hvis de har tenkt å friste lykken i vertshuset der, må de gå hele dagen for å komme frem før mørket faller på.»

«Ja, madam,» sa Rand, «det må vi. Og tusen takk.»

Hun sendte ham et stramt smil, som om hun visste at takken var for mer enn rådet hennes, for mer enn maten og den varme sengen.

Da de dro videre om morgenen, geipet Elsi, og madam Bredsmil holdt skarpt øye med dem. Ute av syne, ute av sinn, sa minen hennes. Hele dagen ertet Matt ham med Elsi mens de gikk bortover veien. Rand forsøkte stadig å skifte samtaleemne, og det mest nærliggende var forslaget til madam Bredsmil om å opptre i vertshus.

Da tussmørket senket seg, gikk de inn i det eneste vertshuset i Arien, og Rand snakket med vertshusholderen. Han spilte «Med Ferje Over Elva» – som verten kalte «Kjære Shara» – og deler av «På Vei til Dun Aren», mens Matt sjonglerte litt. Det endte med at de fikk spise stekte poteter og varmt kjøtt og sove i en seng den natten. Riktignok var rommet det minste i vertshuset og lå oppunder takskjegget, og måltidet ble servert under en lang økt med spilling og sjonglering, men det var nå en seng under et tak. Det beste var at de hadde fått utnyttet alt dagslyset til å gå, syntes Rand. Og det virket ikke som om gjestene i vertshuset tok seg nær av at Matt stirret mistenksomt på dem. Noen av dem så til og med skjevt på hverandre. I tider som disse var det blitt vanlig å være mistenksom overfor fremmede, og det var alltid fremmede i et vertshus.

Rand sov bedre enn han hadde gjort siden de forlot Hvitebro selv om han måtte dele seng med Matt og hans nattlige mumling. Om morgenen forsøkte vertshusholderen å overtale dem til å bli en dag eller to, men da de ikke kunne det, ropte han på en rødøyet bonde som hadde drukket for mye til å styre kjerra hjem om natten. En time senere var de to fjerdinger lenger øst, og de lå henslengt på ryggen i en haug med halm bak i kjerra til Eazil Forney.

Dette ble deres måte å reise på. Med litt hell og kanskje en skyss eller to nådde de nesten alltid den neste landsbyen før det ble mørkt. Hvis det var mer enn ett vertshus i landsbyen, ville vertshusholderne overby hverandre etter å ha hørt Rands fløytespill og sett Matts sjonglering. Sammen kunne de ennå ikke måle seg med en barde, men de kunne flere kunster enn de fleste landsbyer så på et helt år. To eller tre vertshus i en by betydde bedre rom med to senger, større og bedre kjøttstykker og enkelte ganger et par kobberstykker i lommen når de dro videre. Om morgenen var det alltid noen som tilbød seg å skysse dem; en bonde som hadde blitt for lenge og drukket for mye, eller en kjøpmann som hadde likt underholdningen godt nok til å la dem hoppe på en av vognene. Rand begynte å tro at det ville være slutt på problemene helt til Caemlyn. Men så kom de til Fire Konger.