Verdens Øye

KAPITTEL 2 Fremmede

Mens Rand og Matt bar de første tønnene gjennom storstua, fylte mester al’Vere allerede et par krus med det beste brunølet etter hans egen oppskrift fra en av tønnene som sto stablet langs veggen. Den gule vertshuskatten Klor lå på toppen av tønnen med øynene lukket og halen snodd rundt potene. Tam sto foran det store ildstedet av elvestein og stoppet pipa med tobakk fra en blankpolert boks som verten alltid hadde stående på peishyllen. Ildstedet strakte seg over halve lengden av det store firkantete rommet og hadde en hylle av stein i skulderhøyde. Den knitrende ilden fikk snart bukt med kulden utenfra.

På denne tiden av den travle dagen før festivalen ventet Rand å finne storstua tom, bortsett fra Bran og faren og katten, men fire andre medlemmer av Landsbyrådet, blant dem Cenn, satt i høyryggete stoler foran ildstedet med krus i hendene og blågrå piperøyk bølgende rundt hodene. For en gangs skyld var ingen av steinbrettene i bruk, og alle Brans bøker sto i fred på hyllen over peisen. Mennene myste taust ned i ølet eller kakket pipa utålmodig mot tennene, som om de ventet på at Tam og Bran skulle slå seg ned blant dem.

Bekymringer var ikke uvanlig for Landsbyrådet nå for tiden, ikke i Emondsmark, og heller ikke på Vakthøyden eller Devens Ritt. Eller endog på ferjeleiet ved Taren, skjønt hvem visste hva Tarenfolk tenkte om noe i det hele tatt?

Bare to av mennene foran ilden, smeden Haral Luhhan og mølleren Evan Thane, så mye som gadd å kikke opp på guttene idet de kom inn. Skjønt mester Luhhan gjorde mer enn et øyekast ut av det. Smedens armer var like store som de fleste menns lår og svulmet av muskler, og han hadde fremdeles på seg det lange lærforkleet, som om han hadde fortet seg til møtet rett fra smia. Det morske blikket fanget inn begge to, hvoretter han sindig satte seg til rette i stolen og ga seg til å stoppe pipa omhyggelig med tommelen.

Nysgjerrig saktnet Rand farten, og greide så vidt å bite i seg et hyl da Matt sparket ham på ankelen. Vennen nikket iherdig mot døråpningen bakerst i rommet og skyndte seg videre uten å vente. Lett hinkende fulgte Rand etter, ikke fullt så raskt.

«Hva skal dette bety?» spurte han da de var i gangen som førte til kjøkkenet. «Du knekte nesten …»

«Det er gamle Luhhan,» sa Matt og skottet inn i storstua over skulderen til Rand. «Jeg tror han mistenker meg for å ha …» Han tidde brått da madam al’Vere ilte ut av kjøkkenet med duften av nybakt brød bølgende foran seg.

På brettet hun holdt i hendene lå noen av brødene med de tykke, gode skorpene som gjorde henne navngjeten i hele Emondsmark, sammen med tallerkener med sylteagurk og ost. Maten minnet plutselig Rand på at han bare hadde spist en brødskalk før de forlot gården om morgenen. Det rumlet pinlig i magen.

Madam al’Vere var en slank kvinne med grått hår i en tykk flette over den ene skulderen. Hun smilte moderlig til dem begge. «Det eimer mat på kjøkkenet hvis dere to er sultne, og jeg har aldri sett noen gutter på deres alder som ikke er det. Eller i noen alder for den saks skyld. Jeg bakte honningkaker i morges, hvis dere foretrekker det.»

Hun var en av de få gifte kvinnene i området som aldri forsøkte å gifte bort Tam. Rand fikk et varmt smil og en god matbit hver gang han besøkte vertshuset, men det gjorde alle unge menn i området. Hvis hun en sjelden gang så på ham som om hun hadde noe mer på hjertet, gjorde hun aldri noe mer ut av det, og Rand var dypt takknemlig for det.

Uten å vente på svar feide hun inn i storstua. Straks fulgte lyden av skrapende stolbein da mennene reiste seg, og utbrudd over brødduften. Hun var den beste kokka i Emondsmark, og det var ikke en mann i området som ikke begjærlig grep sjansen til å strekke beina under hennes bord.

«Honningkaker,» smattet Matt.

«Etterpå,» sa Rand bestemt, «ellers blir vi aldri ferdige.»

En lampe hang over kjellertrappen like ved kjøkkendøren, og en annen lampe tegnet en lyssirkel som fordrev mørket i rommet under vertshuset, bortsett fra noen skygger i hjørnene lengst borte. På tre-hyller langs veggene og bortover gulvet lå fat med brandy og sider og større tønner med øl og vin, og noen av dem var spunset. Mange av tønnene var merket med kritt med Bran al’Veres håndskrift som viste hvilket år de ble kjøpt, navnet på tuskhandleren som hadde solgt dem, og hvor de var blitt laget, men alt ølet og brandyen var tilvirket av bønder i Tvillingelvene eller av Bran selv. Tuskhandlere, endog handelsmenn, fraktet noen ganger med seg øl og brandy utenfra, men det smakte aldri like godt og kostet en formue, så ingen drakk det mer enn én gang.

«Nå,» sa Rand idet de satte tønnene fra seg på en hylle, «hva har du gjort som mester Luhhan ikke liker?»

Matt trakk på skuldrene. «Ingenting, egentlig. Jeg sa til Adan al’Caar og noen av de snørrete vennene hans – Ewin Finngar og Dhag Coplin – at noen av bøndene hadde sett spøkelseshunder med ild ut av kjeften løpe gjennom skogen. De slukte det rått.»

«Og mester Luhhan er sint på deg for det?» spurte Rand tvilende.

«Ikke akkurat for det.» Matt tidde, så ristet han på hodet. «Du skjønner, jeg gned to av hundene hans inn med mel til de ble helt hvite. Så slapp jeg dem løs i nærheten av Dhags hus. Hvordan kunne jeg vite at de kom til å løpe rett hjem? Det var virkelig ikke min skyld. Hvis madam Luhhan ikke hadde latt døren stå åpen, ville de ikke kommet seg inn. Jeg hadde jo ikke akkurat tenkt hun skulle få mel utover hele huset.» Han bjeffet av latter. «Jeg hørte at hun jaget gamle Luhhan og hundene, alle tre, ut av huset med en kost.»

Rand krympet seg og lo samtidig. «Hvis jeg var deg, ville jeg bekymre meg mer for Alsbet Luhhan enn for smeden. Hun er nesten like sterk, og sinnet hennes er mye verre. Uansett spiller det ingen rolle. Hvis du går fort, legger han kanskje ikke merke til deg.» Matts ansikt viste tydelig at han ikke syntes denne bemerkningen var videre morsom.

Da de gikk tilbake gjennom storstua, var det imidlertid ingen grunn til at Matt skulle skynde seg. De seks mennene hadde satt stolene i en tett klynge foran ildstedet. Med ryggen til ilden snakket Tam lavmælt, og de andre lente seg frem for å lytte, så opptatt av det han sa at de sannsynligvis ikke hadde merket det om en saueflokk var blitt drevet inn. Rand ønsket å gå litt nærmere for å høre hva de snakket om, men Matt nappet ham i ermet og sendte ham et forpint blikk. Med et sukk fulgte han etter Matt ut til kjerra.

På veien tilbake fant de et brett på toppen av trappen, og det duftet av varme honningkaker i hele gangen. Det var også to krus der, og en mugge dampende varm sider. Selv om Rand hadde formant dem om å vente til etterpå, gikk han de to siste turene mens han sjonglerte med en tønne og en varm honningkake.

Da han hadde satt sin siste tønne på plass, tørket han smulene av munnen. Da Matt rettet ryggen, sa han: «Og nå får vi finne bar –»

Det hørtes larmende fottrinn i trappen, og Ewin Finngar halvveis ramlet ned i kjelleren i hastverket, mens det lubne ansiktet strålte av iver etter å kunne overbringe nyhetene. «Det er fremmede i landsbyen.» Han trakk pusten og sendte Matt et skjevt blikk. «Jeg har ikke sett noen spøkelseshunder, men jeg hørte at noen hadde drysset mel over mester Luhhans hunder. Jeg hører også at madam Luhhan har en viss idé om hvem hun bør lete etter.»

Årene som skilte dem fra fjortenåringen Ewin, var som regel nok til at de ikke brydde seg om hva han sa. Denne gangen så de bestyrtet på hverandre, og så begynte de å snakke samtidig.

«I landsbyen?» spurte Rand. «Ikke i skogen?»

Øyeblikkelig spurte Matt: «Var kappen hans svart? Kunne du se ansiktet hans?»

Ewin så usikkert fra den ene til den andre. Da Matt tok et truende skritt mot ham, sa han fort: «Selvfølgelig kunne jeg se ansiktet hans. Og kappen er grønn. Eller kanskje grå. Fargen forandrer seg. Den går i ett med omgivelsene. Noen ganger ser du ham ikke selv om du ser rett på ham, hvis han da ikke rører på seg. Og hennes er blå som himmelen, og ti ganger vakrere enn noen stasklær jeg har sett. Hun er også ti ganger penere enn noen andre jeg har sett. Hun er en høy-båren adelskvinne, som i fortellingene, det må hun være.»

«Hun?» spurte Rand. «Hvem er det du snakker om?» Han stirret på Matt, som hadde lagt begge hendene på hodet og knepet øynene igjen.

«Det er de jeg hadde tenkt å fortelle deg om,» mumlet Matt, «før du avsporet meg med –» Han avbrøt seg selv, åpnet øynene og så skarpt på Ewin. «De kom i går kveld,» fortsatte han etter et øyeblikk, «og fikk rom her i vertshuset. Jeg så dem da de kom ridende hit. Hestene deres, Rand, jeg har aldri sett så store hester, eller så blanke og velfødde. De ser ut som de kan løpe i all evighet. Jeg tror han arbeider for henne.»

«I hennes tjeneste,» avbrøt Ewin. «Det heter å være i hennes tjeneste i fortellingene.»

Matt fortsatte som om Ewin ikke hadde sagt noe. «Iallfall retter han seg etter henne og gjør som hun sier. Men han ser ikke ut som en leiesvenn. En soldat, kanskje. Han bærer sverdet som om det er en del av ham, en hånd eller en fot. Han får handelsmennenes livvakter til å ligne løshunder. Og hun, Rand, jeg har aldri forestilt meg noen som henne. Hun er som tatt rett ut av en bardes fortelling. Hun er som … som …» Han stoppet og så surt på Ewin. «… som en høybåren adelskvinne,» avsluttet han med et sukk.

«Men hvem er de?» spurte Rand. Bortsett fra kjøpmenn som kom en gang i året for å kjøpe tobakk og ull, og tuskhandlerne, kom det aldri folk utenfra til Tvillingelvene, eller så godt som aldri. Kanskje til Tarenferjen, men ikke så langt sør. De fleste kjøpmennene og tuskhandlerne hadde kommet igjen år etter år, og de ble egentlig ikke regnet som fremmede. Bare utenforstående. Det var godt og vel fem år siden en virkelig fremmed hadde dukket opp i Emondsmark, og han forsøkte å unnslippe noen ubehageligheter oppe i Baerlon som ingen av landsbyboerne forsto noe av. Han ble ikke lenge. «Hva vil de?»

«Hva de vil?» utbrøt Matt. «Jeg bryr meg ikke om hva de vil. De er fremmede, Rand, fremmede av en type som du aldri har drømt om. Tenk på det!»

Rand åpnet munnen, men lukket den igjen. Den svartkledde rytteren hadde gjort ham nervøs som en katt i en hundegård. Det virket som en nifs tilfeldighet med tre fremmede rundt om i landsbyen på samme tid. Tre hvis denne fyrens kappe som skiftet farge, aldri skiftet til svart.

«Hun heter Moiraine,» sa Ewin i den korte stillheten. «Jeg hørte han sa det. Moiraine, kalte han henne. Gode fru Moiraine. Hans navn er Lan. Selv om Den Kloke ikke liker henne, gjør jeg det.»

«Hva får deg til å tro at Nynaeve misliker henne?» spurte Rand.

«Hun spurte etter veien i morges,» sa Ewin, «og kalte Nynaeve ’barn’.» Både Rand og Matt plystret lavt, og Ewin snublet i ordene i iveren etter å fortelle. «Gode fru Moiraine visste ikke at hun var Den Kloke. Hun unnskyldte seg da hun ble klar over det. Hun gjorde det. Og forhørte seg litt om urter og om hvem som er hvem i Emondsmark, like respektfullt som enhver annen kvinne i landsbyen – ja, mer enn enkelte andre. Hun kom stadig med spørsmål om hvor gamle folk var, hvor lenge de hadde bodd der de bor, og… åh, jeg vet ikke alt. Men iallfall, Nynaeve svarte som om hun hadde bitt i det sure eplet. Og da gode fru Moiraine gikk sin vei, stirret hun etter henne som om, som om … vel, det var i hvert fall ikke vennlig. Det vil jeg bare ha sagt.»

«Er det alt?» spurte Rand. «Du vet hvor hissig Nynaeve er. Da Cenn Buie kalte henne et barn i fjor, kakket hun ham i hodet med staven, og han sitter i Landsbyrådet, og er dessuten gammel nok til å være bestefaren hennes. Hun farer opp for den minste ting, men det går fort over.»

«Det er likevel for lenge for meg,» mumlet Ewin.

«Jeg bryr meg ikke om hvem Nynaeve kakker i hodet» – Matt klukket – «så lenge det ikke er meg. Dette kommer til å bli den beste Bel Tine noensinne. En barde, en fornem dame – hvem kan be om mer? Hvem trenger vel fyrverkeri?»

«En barde?» spurte Ewin, og stemmen steg brått.

«Kom igjen, Rand,» fortsatte Matt og overså den yngre gutten. «Vi er ferdige her. Du må se denne fyren.»

Han bykset opp trappen med Ewin stolprende etter: «Er det virkelig en barde her, Matt? Dette er vel ikke som med spøkelseshundene? Eller froskene?»

Rand ventet til han hadde skrudd ned lampen, og så fortet han seg etter dem.

I storstua hadde Rowan Hurn og Samel Crawe sluttet seg til de andre foran ildstedet, slik at Landsbyrådet var fulltallig. Bran al’Vere talte nå. Hans vanligvis så kraftige stemme var dempet, og bare en lav mumling slapp forbi kretsen av stoler. Borgermesteren understreket ordene med å banke lett med en tykk pekefinger i den andre håndflaten, og han mønstret hver enkelt etter tur. Alle nikket samtykkende, selv om Cenn var mer motstrebende enn de øvrige.

Måten mennene klumpet seg sammen på, talte sitt tydelige språk. Hva de enn snakket om, var det utelukkende ment for Landsbyrådets ører, i hvert fall for øyeblikket. De ville ikke sette pris på at Rand forsøkte å lytte. Motvillig trakk han seg unna. Fremdeles hadde han barden. Og de fremmede.

Utenfor var Bela og kjerra borte, fjernet av Hu eller Tad, stalldrengene ved vertshuset. Matt og Ewin skulte på hverandre noen skritt fra inngangsdøren med kappene blafrende i vinden.

«For siste gang,» bjeffet Matt, «jeg spiller deg ikke noe puss. Det er en barde her. Nå kan du forsvinne. Rand, kan du ikke si til denne tullebukken at jeg snakker sant, så han lar meg være i fred.»

Rand trakk kappen tettere om seg og gikk frem for å støtte Matt, men ordene døde bort og nakkehårene reiste seg. Noen holdt ham under oppsikt igjen. Det var langt fra den samme følelsen den kappekledde rytteren hadde gitt ham, men behagelig var den ikke, særlig ikke så rett etter det første møtet.

Et raskt blikk rundt Grønnsletten avslørte bare det han hadde sett før – lekende barn, folk som forberedte seg til festen, og ingen kastet mer enn et blikk på ham. Nå sto Vårstangen forlatt og ventet. Travelhet og ungehyl fylte sideveiene. Alt var som det skulle være. Bortsett fra at noen voktet på ham.

Et eller annet fikk ham til å snu seg og se opp. På kanten av vertshustaket satt en stor ravn og gynget litt i vindgufsene fra fjellene. Med hodet på skakke var et kulerundt svart øye fokusert… på ham, tenkte Rand. Han svelget, og med ett gnistret raseriet varmt og kvasst i ham.

«Skitne åtseleter,» mumlet han.

«Jeg er lei av å bli stirret på,» knurret Matt, og Rand ble klar over at vennen hadde kommet opp på siden av ham og skulte opp mot ravnen, han også.

De vekslet blikk, og dermed for hendene deres ut etter steiner.

De to steinene fløy rett opp … og ravnen flyttet seg til side, slik at steinene plystret gjennom luften der den hadde sittet. Den viftet med vingene én gang, la hodet på skakke og stirret ufravendt på dem med et gravsvart øye, uredd og uten å bry seg om det som hadde skjedd.

Rand stirret bestyrtet på fuglen. «Har du noen gang sett en ravn gjøre noe slikt?» spurte han lavt.

Matt ristet på hodet uten å ta blikket fra ravnen. «Aldri. Ingen andre fugler heller.»

«En motbydelig fugl,» kom det fra en kvinnestemme bak dem, melodiøs til tross for ubehaget som skinte igjennom. «Den er ikke til å stole på, selv under de beste omstendigheter.»

Med et hest skrik kastet ravnen seg opp i luften så voldsomt at to svarte fjær dalte ned fra taket.

Forskrekket vred Rand og Matt seg for å følge fuglens flukt, over Grønnsletten og mot de tåkekronede fjelltoppene som hevet seg høyt over Vestskog, til den skrumpet inn, ble en flekk mot vest og forsvant av syne.

Rands blikk falt på kvinnen som hadde snakket til dem. Hun hadde også fulgt ravnens flukt, men nå snudde hun seg, og øynene møtte hans. Han kunne bare stirre. Dette måtte være gode fru Moiraine, og hun var alt det Matt og Ewin hadde fortalt om henne, alt det og mer til.

Da han hørte at hun hadde kalt Nynaeve et barn, hadde han sett henne for seg som gammel, men det var hun ikke. Han kunne ikke anslå alderen hennes i det hele tatt. Først trodde han hun var like ung som Nynaeve, men jo lenger han så på henne, jo mer overbevist ble han om at hun var eldre. Det var noe modent over de store mørke øynene, et drag av viten ingen kunne fått i ung alder. Et øyeblikk trodde han at de øynene var dype tjern som kom til å oppsluke ham. Det var tydelig hvorfor Matt og Ewin hadde kalt henne en høybåren adelskvinne fra en bardes fortelling. Hun førte seg med en eleganse og bydende mine som fikk ham til å føle seg forlegen og klossete. Hun nådde ham så vidt til brystet, men hennes fremtreden var slik at hennes høyde virket som den riktige, og han følte seg keitete med sin høyde.

I det hele tatt var hun ulik alle han hadde sett før. Den vide hetten rammet inn ansiktet og det mørke håret med de bløte korketrekkerkrøllene. Han hadde aldri sett en voksen kvinne uten fletter. Hver eneste jente i Tvillingelvene ventet i spenning på at Kvinnenes Krets skulle si at hun var gammel nok til å flette håret. Klærne var like uvanlige. Den himmelblå fløyelskappen var kantet med tykke sølvbroderier av løv og ranker og blomster. Kjolen glinset mykt når hun beveget seg. Den var i en mørkere blåfarge enn kappen og hadde kremhvite striper. Et kjede av tunge gullenker hang rundt halsen, mens et smalt gullkjede som var festet i håret, holdt en liten, gnistrende blå stein på plass over pannen. Et bredt belte av vevd gull sirklet om livet, og på venstre ringfinger hadde hun en gullring i form av en slange som bet seg i halen. Han hadde aldri sett en slik ring før, selv om han gjenkjente Den Store Slangen, et symbol på evigheten som var eldre enn selv Tidshjulet.

Vakrere enn noen stasklær, hadde Ewin sagt, og han hadde rett. Ingen gikk kledd slik i Tvillingelvene. Aldri.

«God morgen, gode fru … ah … Moiraine,» sa Rand. Ansiktet brant mens han hakket og stammet.

«God morgen, gode fru Moiraine,» fulgte Matts ekko, en tanke mer belevent, men bare en tanke.

Hun smilte, og Rand begynte å lure på om det var noe han kunne gjøre for henne, noe som ville gi ham en unnskyldning til å være nær henne. Han skjønte at hun smilte til dem alle, men det virket som om det var ment for ham alene. Det var rett og slett som å se en bardes fortelling bli virkelig. Matt hadde et tåpelig smil over ansiktet.

«Dere kjenner navnet mitt,» sa hun begeistret. Som om hennes besøk, samme hvor kort det ble, ikke ville bli snakket om i landsbyen i et helt år! «Men dere må kalle meg Moiraine, ikke gode frue. Og hva heter dere?»

Ewin sprang frem før de to andre fikk åpnet munnen: «Mitt navn er Ewin Finngar, gode frue. Jeg fortalte dem navnet ditt; det er derfor de vet det. Jeg hørte Lan nevne det, men jeg tyvlyttet ikke. Aldri har det kommet noen som deg til Emondsmark. Det er også en barde her til Bel Tine. Og i natt er Vinternatt. Vil du komme og besøke meg hjemme? Mamma har laget eplekake.»

«jeg får tenke på det,» svarte hun og la en hånd på Ewins skulder. Øynene hennes glitret lattermildt, men ellers var det ikke noe som tydet på at hun syntes dette var morsomt. «Jeg vet ikke hvor godt jeg vil stå meg mot en barde, Ewin. Men du må kalle meg Moiraine.» Hun så avventende på Rand og Matt.

«jeg er Mattrim Cauthon, go … ah Moiraine,» sa Matt. Han bukket stivt, og rødmet da han rettet seg opp.

Rand hadde lurt på om han burde gjøre noe lignende, som menn alltid gjorde i fortellingene, men da han så hvordan det gikk med Matt, nøyde han seg med å si navnet sitt. I det minste snublet han ikke i ordene denne gangen.

Moiraine så fra ham til Matt og tilbake igjen. Rand syntes at smilet hennes, en svak bue i munnvikene, minnet om Egwene når hun holdt noe hemmelig. «Det er mulig jeg må få utført noen små ærender fra tid til annen mens jeg er her i Emondsmark,» sa hun. «Kanskje dere kunne være villige til å hjelpe meg?» Hun lo da de svarte i munnen på hverandre. «Her,» sa hun, og Rand ble forbauset da hun stakk en mynt i hånden hans, og lukket fingrene hans fast rundt mynten med begge hendene.

«Det er ikke nødvendig,» begynte han, men hun viftet bort protestene. Hun ga Ewin en mynt også, og så lukket hun Matts hånd rundt én på samme måte som hun hadde gjort med Rand.

«Selvfølgelig er det nødvendig,» sa hun. «Jeg venter ikke at dere skal arbeide gratis. Se på den som et tegn på løftet dere ga, og ha mynten på dere, slik at dere husker å komme når jeg ber om det. Nå er det et bånd mellom oss.»

«Jeg skal aldri glemme det,» pep Ewin.

«Senere skal vi snakke sammen,» sa hun, «og dere må fortelle meg alt om dere selv.»

«Gode frue… Moiraine, mener jeg,» sa Rand nølende idet hun vendte seg bort. Hun stanset og så seg tilbake over skulderen, og han måtte svelge før han kunne fortsette. «Hvorfor har du kommet til Emondsmark?» Uttrykket hennes var uendret, men med ett ønsket han at han ikke hadde spurt, selv om han ikke kunne ha sagt hvorfor. Uansett styrtet han til med en forklaring: «Jeg mener ikke å være uhøflig. Jeg beklager. Det er bare det at ingen kommer til Tvillingelvene, bortsett fra kjøpmenn, og noen tuskhandlere når det ikke er for mye snø til å komme seg ned fra Baerlon. Nesten ingen. I hvert fall ingen som du. Vaktene til kjøpmennene sier at dette er baksiden av ingensteder, og jeg antar det må virke sånn for tilreisende. Jeg bare lurte.»

Smilet hennes ble langsomt svakere, som om hun mintes noe. Et øyeblikk bare så hun på ham. «Jeg studerer gammel historie,» sa hun til slutt, «og samler på gamle beretninger. Dette stedet som du kaller Tvillingelvene, har alltid interessert meg. Fra tid til annen gransker jeg beretningene om hva som skjedde her for lenge siden, her og andre steder.»

«Beretninger?» spurte Rand. «Hva i all verden har skjedd her ved Tvillingelvene som interesserer noen som – jeg mener, hva kan ha skjedd her?»

«Og hva annet vil du kalle dette stedet enn Tvillingelvene?» la Matt til. «Det er det eneste navnet det har hatt.»

«Etter som Tidshjulet dreier,» sa Moiraine, halvt til seg selv og med et fjernt uttrykk i øynene, «bærer steder mange navn. Menneskene bærer mange navn og mange ansikter. Forskjellige ansikter, men alltid det samme mennesket. Likevel er det ingen som kjenner Det Store Mønsteret Hjulet vever, ikke engang mønsteret til en Alder. Vi kan bare se på og granske og håpe.»

Rand stirret på henne, ute av stand til å si et ord, ikke engang for å spørre hva hun mente. Han var ikke sikker på om det var meningen at de skulle høre dette. Han merket at de andre var like stumme. Ewin gapte.

Moiraine festet blikket på dem igjen, og alle tre skvatt til som om de nettopp hadde våknet. «Senere skal vi snakke sammen,» sa hun. Ingen av dem sa et ord. «Senere.» Hun beveget seg mot Vognbroen og det var som om hun ikke gikk, men gled over bakken, og kappen hennes bredte seg som et par vinger rundt henne.

En høy mann som Rand ikke hadde sett før, satte seg i bevegelse bort fra vertshuset. Med en hånd på sverdhjaltet fulgte han etter henne. Klærne hans var i en mørk grågrønn farge som ville gått i ett med løv eller skygger, og kappen skiftet mellom sjatteringer av grått og grønt og brunt mens den blafret i vinden. Enkelte ganger virket det nesten som om kappen ble borte og gled i ett med omgivelsene. Håret var langt og grått ved tinningene og trukket bort fra ansiktet med et smalt pannebånd av lær. Ansiktet var som meislet i stein, værbitt, men uten rynker til tross for gråstenket i håret. Når han beveget seg, kunne Rand ikke tenke på annet enn en ulv.

Idet han passerte de tre ungdommene, saumfor han dem med øyne så kalde og blå som en vintermorgen. Det var som om han veide dem i tankene sine, og ansiktet røpet ikke hva vekten fortalte. Han økte farten til han nådde igjen Moiraine, så gikk han saktere ved siden av henne og bøyde seg for å snakke med henne. Først da Rand slapp luften ut av lungene, ble han klar over at han hadde holdt pusten.

«Det var Lan,» sa Ewin langt nede i strupen, som om også han hadde holdt pusten. Det hadde vært noe med det blikket. «Jeg skal vedde på at han er en Vokter.»

«Ikke vær tåpelig.» Matt lo, men det var en skjelvende latter. «Voktere finnes bare i fortellingene. Og uansett har Voktere sverd og rustninger dekket av gull og juveler, og de holder seg hele tiden langt mot nord, i Pestlandet, for å kjempe mot ondskap og Trolloker og sånt.»

«Han kunne være en Vokter,» insisterte Ewin.

«Så du noe gull eller juveler på ham?» fnøs Matt. «Har vi Trolloker i Tvillingelvene? Vi har sauer. Jeg lurer på om det noensinne kan ha skjedd noe her som kunne interessere henne.»

«Noe kan ha gjort det,» svarte Rand sakte. «De sier at vertshuset har stått her i over tusen år, kanskje mer.»

«Tusen år med sauer,» sa Matt.

«En sølvpenning!» ropte Ewin. «Hun ga meg en hel sølvpenning! Tenk på alt jeg kan kjøpe når tuskhandleren kommer!»

Rand åpnet hånden for å se på mynten hun hadde gitt ham, og han mistet den nesten i befippelsen. Han kjente ikke igjen den tunge sølvmynten med relieffet av en kvinne som balanserte en flamme i sin åpne hånd, men han hadde fulgt med når Bran al’Vere veide mynter som kjøpmenn brakte med seg fra mange land, og han kunne gjette seg til verdien. For så mye sølv kunne man kjøpe en god hest hvor som helst i Tvillingelvene og enda ha noe til overs.

Han stirret på Matt og så det samme svimeslåtte uttrykket som måtte være i hans eget ansikt. Han snudde hånden så Matt kunne se mynten, men ikke Ewin, og løftet spørrende et øyebryn. Matt nikket, og en stund stirret de på hverandre i forvirret undring.

«Hva slags ærend vil hun vi skal løpe?» spurte Rand til slutt.

«Jeg vet ikke,» sa Matt stivt, «og jeg er likeglad. Jeg har ikke tenkt å bruke den heller. Selv ikke når tuskhandleren kommer.» Han stakk mynten i kappelommen.

Rand nikket, og langsomt gjorde han det samme med sin. Han visste ikke hvorfor, men på et vis hadde Matt rett. Denne mynten skulle ikke brukes. Ikke når den kom fra henne. Han visste ikke hva annet man kunne gjøre med sølv, men …

«Synes dere jeg også burde spare min?» Nagende tvil farget Ewins ansikt.

«Ikke hvis du ikke vil,» sa Matt.

«Jeg tror hun ga den til deg for at du skulle bruke den,» sa Rand.

Ewin så på mynten, så ristet han på hodet og puttet sølvpenningen i lommen. «Jeg skal spare den.» sa han trist.

«Vi har jo fremdeles barden,» sa Rand, og den yngre gutten lyste opp.

«Hvis han noensinne våkner,» la Matt til.

«Rand,» spurte Ewin, «er det en barde her?»

«Du får snart se ham,» svarte Rand med en latter. Det var tydelig at Ewin ikke ville tro det før han så barden med sine egne øyne. «Han må jo komme ned før eller siden.»

Skrik og skrål drev inn fra Vognbroen, og da Rand kikket bort for å se hva det kom av, lo han hjertelig. En yrende mengde landsbyboere, fra gråhårete oldinger til stabbende barn, eskorterte en vogn, en kjempestor vogn trukket av åtte hester. På utsiden av den runde presenningen hang byltene som drueklaser. Tuskhandleren hadde endelig kommet. Fremmede og en barde, fyrverkeri og en tuskhandler, dette kom til å bli den beste Bel Tine noensinne.