Verdens Øye

KAPITTEL 17 Voktere og jegere

Etter at Den Kloke hadde forlatt ham, fant Rand veien til storstua.

Han trengte å høre mennesker le og å glemme både det Nynaeve hadde sagt og problemene hun kunne stelle til for dem.

Rommet var svært fullt, men ingen lo, selv om både stoler og benker var opptatt og det sto tett i tett med folk langs veggene. Thom opptrådte igjen. Han sto på et bord ved veggen lengst unna, og de storslagne bevegelsene syntes å favne hele det store rommet. Det var Den Store Jakten på Hornet igjen, men det var naturligvis ingen som klaget over det. Det var så mange fortellinger om hver Jeger, og så mange Jegere å fortelle om, at ingen fortalte likt. Og hele historien ville tatt en uke eller mer. Bare den knitrende peisilden blandet seg med bardens stemme og harpe.

«… Til verdens åtte hjørner rir Jegerne, til himmelens åtte søyler, hvor tidens vinder blåser og skjebnen griper både de mektige og de små i panneluggen. Den største av Jegerne er Rogosh fra Talmour, Rogosh Ørnøye, viden kjent ved Høykongens hoff, fryktet ved Shayol Ghuls sletter…» Jegerne var alltid mektige helter, alle som en.

Rand fikk øye på sine to venner og klemte seg ned på benken ved siden av Perrin. Kjøkkenduftene drev inn i rommet og minnet ham på at han var sulten, men selv folk som satt med mat foran seg, ofret den liten oppmerksomhet. Tjenestepikene som skulle servere, sto som forhekset og nappet i forklærne og stirret på barden. Det virket ikke som om noen brydde seg i det hele tatt. Det var bedre å lytte enn å spise, uansett hvor god maten var.

«… siden den dagen hun ble født, hadde Den Mørkeste sett på Blaes som sin eiendom, men slik var ikke hennes tanker – ikke var Blaes fra Matuchin en Mørkefrende! Sterk som en ask står hun, smidig som en vidje, vakker som en rose. Blaes med det gylne håret. Rede til å dø heller enn å overgi seg. Men hør! Et ekko slår fra byens tårn, trompetene gjaller, et dristig messingkor. Hennes herolder proklamerer at en helt har ankommet hennes hoff. Trommer tordner og cymbaler synger. Rogosh Ørnøye har kommet for å hylle henne.»

«Rogosh Ørnøyes Pakt» snirklet seg mot slutten, men Thom gjorde bare en pause for å fukte strupen med en mugge øl før han begynte på «Lians Fylking». Den ble fulgt av «Aleth-Loriens Fall» og «Sverdet Til Gaidan Cain», og «Buad fra Albhains Siste Ritt». Pausene ble lenger etter som det led utpå kvelden, og da Thom byttet ut harpen med fløyten, visste alle at det ikke ble flere fortellinger denne natten. Mens Thom sto på bordet, sluttet to menn seg til ham og satte seg på hver sin side av det. Den ene hadde en tromme, og den andre slo med to små trehamrer på et hakkebrett med noen strenger strukket over en flat boks.

De tre unge mennene fra Emondsmark begynte å klappe i hendene da de hørte den første tonen av «Vinden I Sørgepilen», og de var ikke alene om det. Det var en av favorittene i Tvillingelvene, og i Baerlon også, lot det til. Her og der begynte stemmer å gjenta ordene, men ikke så falskt at noen hysjet på dem.

Den neste sangen var ikke så trist. Faktisk virket «Bare En Bøtte Vann» enda mer lystig enn vanlig i sammenligning, noe som kunne ha vært bardens hensikt. Folk ilte til for å fjerne bord og rydde et dansegulv, og så begynte de å slå hælene i taket til veggene ristet av tramping og rundkast. Den første dansen endte med at leende dansere forlot gulvet og nye kom til.

Thom spilte de innledende strofene til «Villgjess På Vingene», så tok han en pause for å la folk innta plassene til reelen.

«Jeg tror jeg prøver noen trinn,» sa Rand og kom seg på beina. Perrin spratt opp rett bak ham. Matt var den siste som rørte på seg, så han måtte bli igjen for å passe på klærne og våpnene.

«Husk at jeg også vil ha en svingom,» ropte Matt etter dem.

Menn og kvinner stilte opp i hver sin rekke med ansiktene mot hverandre. Først slo trommen an rytmen, så falt hakkebrettet inn, og alle danserne begynte å bøye knærne i takt. En ung jente som sto overfor Rand, med det mørke håret i fletter som fikk ham til å tenke på hjembyen, sendte ham et sjenert smil, og etterpå blunket hun til ham uten å være sjenert i det hele tatt. Thoms fløyte smøg seg rett inn i melodien, og Rand trådte frem for å møte den mørkhårete jenta. Hun kastet hodet tilbake og lo da han snurret henne rundt og overlot henne til nestemann i rekken.

Alle ler, tenkte han mens han danset rundt sin neste partner, en tjenestepike med flagrende forkle. Det eneste ansiktet som ikke smilte, det han kunne se, tilhørte en mann som hutlet seg sammen ved et av ildstedene, og denne karen hadde et arr over hele ansiktet, fra tinningen til kjeven; det gjorde nesen skjev og dro den ene munnviken ned. Mannen møtte blikket hans og gren på nesen, og Rand så flau bort. Kanskje fyren ikke kunne smile med det arret.

Han grep den neste partneren mens hun snurret rundt, og hvirvlet henne i en ring før han sendte henne videre. Enda tre kvinner danset med ham mens musikken økte takten; så var han tilbake hos den første mørkhårete jenta. De tok noen raske runder som byttet om på rekkene. Hun lo fremdeles og blunket til ham igjen.

Arrfjeset skulte på ham. Han snublet i stegene og kinnene ble varme. Det hadde ikke vært meningen å fornærme fyren; han trodde heller ikke at han hadde stirret på ham. Da han snudde seg for å møte sin neste partner, glemte han hele mannen. Nynaeve var den neste kvinnen som danset inn i armene hans.

Han subbet gjennom trinnene, snublet nesten i sine egne føtter og holdt på å tråkke henne på tærne. Hun danset elegant nok til å oppveie hans klossethet, og smilte hele tiden.

«Jeg trodde du var bedre til å danse,» lo hun idet de byttet partnere.

Han hadde bare et øyeblikk å samle seg på før de byttet igjen, og da var det Moiraine han danset med. Hvis han syntes han hadde snublet omkring sammen med Den Kloke, var det ingenting mot hvordan han følte seg sammen med Aes Sedaien. Hun gled mykt over gulvet mens kjolen hvirvlet rundt henne, og han ramlet nesten to ganger. Hun smilte medfølende, noe som bare gjorde vondt verre. Det var en lettelse å gå over til den neste partneren i rekkefølgen, selv om det var Egwene.

Han gjenvant snart noe av likevekten. Tross alt hadde han danset med henne i årevis. Håret hennes hang fremdeles uflettet, men hun hadde samlet det med et rødt bånd. Hun greide vel ikke å bestemme seg for om hun skulle tekkes Moiraine eller Nynaeve, tenkte han surt. Hun åpnet munnen som om hun skulle til å si noe, men hun var taus, og han hadde ikke tenkt å snakke først. Ikke etter at hun hadde avbrutt ham i forsøket på å si noe i spiserommet. De stirret alvorlig på hverandre og danset videre uten et ord.

Han var glad for å kunne vende tilbake til benken da reelen var over. Musikken til neste dans, en gigg, begynte idet han satte seg. Matt skyndte seg å bli med, og Perrin gled ned på benken da han forsvant.

«Så du henne?» spurte Perrin før han hadde fått satt seg. «Gjorde du det?»

«Hvilken av dem?» spurte Rand. «Den Kloke eller madam Alys? Jeg danset med begge.»

«Med Ae… med madam Alys også?» utbrøt Perrin. «Jeg danset med Nynaeve. Jeg visste ikke engang at hun danset. Hun gjør aldri det hjemme.»

«Jeg undres,» sa Rand tankefullt, «på hva Kvinnenes Krets ville ha sagt til at Den Kloke danset? Kanskje det er grunnen?»

Så ble musikken og klappingen og sangen for høy til at de kunne snakke med hverandre. Rand og Perrin klappet de også mens danserne dannet en ring på gulvet. Flere ganger merket Rand at den arrfjesete stirret på ham. Fyren hadde grunn til å være nærtagende, men Rand kunne ikke tenke seg noe han kunne gjøre nå som ikke ville gjøre situasjonen verre. Han konsentrerte seg om musikken og unngikk å se på mannen.

Dansen og sangen fortsatte til langt på natt. Til slutt husket tjenestepikene sine plikter; og Rand var glad for å kunne kjøre i seg litt brød og varm stuing. Alle spiste der de satt eller sto. Rand var med på tre danser til, og han holdt rede på trinnene da han danset med Nynaeve igjen, og likeledes med Moiraine. Denne gangen fikk han komplimenter av dem, noe som fikk ham til å stamme. Han danset også med Egwene. Hun stirret på ham med de mørke øynene sine og så stadig ut som om hun var på nippet til å si noe, men det kom ikke et ord. Han var like taus som henne, men han var sikker på at han ikke hadde sett surt på henne, samme hva Matt sa da han vendte tilbake til benken.

Rundt midnatt dro Moiraine, og Egwene, som hadde sett det plagede blikket Aes Sedaien sendte Nynaeve, hastet etter henne. Den Kloke kikket på dem med et uttrykk som var umulig å tyde. Hun gjorde et nummer av å kaste seg ut i en ny dans, før hun også dro sin vei med en mine som om hun hadde lært Aes Sedaien en lekse.

Snart la Thom fløyten ned i skrinet og begynte å krangle gemyttlig med dem som ville at han skulle fortsette. Lan kom innom for å få med seg Rand og de andre.

«Vi må komme oss tidlig av gårde,» sa Vokteren og lente seg frem for å bli hørt over ståket, «og vi trenger all den hvile vi kan få.»

«Det var en kar som stirret på meg,» sa Matt. «En mann med et arr i ansiktet. Du tror ikke han kunne være en … en av de frendene du har advart oss om?»

«Som dette?» sa Rand og dro en finger over nesen mot munnviken. «Han stirret på meg også.» Han kikket seg rundt i rommet. Folk drev hver til sitt, og de som var igjen, stimlet sammen om Thom.

«Jeg så mannen,» sa Lan. «Ifølge mester Fitch er han spion for hvitekappene. Han er ikke noe vi behøver å bekymre oss over.» Kanskje var han ikke det, men Rand kunne se at det var noe som naget Vokteren.

Rand skottet bort på Matt, som hadde det stivnede ansiktsuttrykket som alltid betydde at han skjulte noe. En spion fra hvitekappene. Har Bornhald virkelig så lyst til å hevne seg på oss? «Drar vi tidlig?» spurte han. «Virkelig tidlig?» Kanskje de kunne komme seg av gårde før noe skjedde.

«Ved daggry,» svarte Vokteren.

Da de forlot storstua, sang Matt lavt noen strofer for seg selv, og Perrin stoppet med jevne mellomrom for å øve på noen nye trinn. Det var en fornøyd Thom som slo følge. Lans ansikt var uttrykksløst da de gikk mot trappen.

«Hvor sover Nynaeve?» spurte Matt. «Mester Fitch sa at vi fikk de siste rommene.»

«Hun har en seng,» sa Thom tørt, «inne hos madam Alys og jentungen.»

Perrin plystret mellom tennene, og Matt mumlet: «Blod og aske! Jeg ville ikke ha vært i Egwenes sko for alt gullet i Caemlyn.»

Det var ikke første gang Rand ønsket at Matt kunne være alvorlig i mer enn to minutter. Deres egne sko var jo heller ikke videre gode å være i akkurat nå. «Jeg henter litt melk,» sa han. Kanskje det ville hjelpe ham til å få sove. Kanskje jeg slipper å drømme i natt.

Lan så skarpt på ham. «Noe er galt i natt. Ikke gå langt. Og husk, vi drar tidlig, samme om dere er våkne nok til å sitte i salen eller må bindes fast.»

Vokteren begynte å gå opp trappen: de andre fulgte etter under dempet munterhet. Rand sto alene i gangen. Det føltes ensomt etter alle menneskene han hadde hatt rundt seg.

Han skyndte seg til kjøkkenet, hvor en av kjøkkenpikene fremdeles var på vakt. Hun skjenket et krus melk til ham fra en steinkrukke.

Da han kom ut fra kjøkkenet og drakk en slurk av melken, begynte en skikkelse innhyllet i et matt mørke å komme mot ham fra enden av gangen. Bleke hender løftet opp den svarte hetten som skjulte ansiktet. Kappen hang ubevegelig mens skikkelsen beveget seg, og ansiktet … Et mannsansikt, men deighvitt som en snile under en stein, og uten øyne. Fra det oljesvarte håret til de hovne kinnene var huden glatt som eggeskall. Rand hostet og sprutet ut melk.

«Du er en av dem, gutt,» sa Skyggeren, og den hese hviskingen var som en fil som rasper mot knokler.

Rand mistet kruset da han begynte å trekke seg unna. Han ville løpe, men greide så vidt å tvinge føttene til å ta et nølende skritt om gangen. Han kunne ikke rive seg løs fra det øyeløse ansiktet; blikket var frosset fast og blodet stivnet i årene. Han forsøkte å rope om hjelp, å skrike, men strupen var som stein. Hvert støtvise åndedrag smertet.

Skyggeren gled rolig nærmere. Skrittene hadde en buktende, dødelig eleganse, som hos en giftslange, og likheten ble fremhevet av de overlappende brystplatene. Tynne, blodløse lepper kruset seg til et ondt smil, som ble enda mer hånende av den glatte, bleke huden der øynene skulle vært. Stemmen fikk Bornhald til å virke varm og mild: «Hvor er de andre? jeg vet de er her. Tal, gutt, og du får leve.»

Rands rygg støtte mot treverk, en vegg eller en dør – han maktet ikke å se etter. Nå da føttene hadde stanset, fikk han dem ikke til å fortsette. Skjelvende så han Myrddraalen sno seg nærmere. Han skalv mer og mer for hvert langsomme steg.

«Tal, sier jeg, ellers –»

Ovenfra kom et ras av støvler fra trappen opp til hallen, og Myrddraalen hvirvlet rundt. Kappen hang ubevegelig. Et øyeblikk la Skyggeren hodet på skakke, som om det øyeløse blikket kunne trenge gjennom trevegger. Et sverd dukket opp i den likhvite hånden, med et blad så svart som kappen. Lyset i gangen syntes å svinne hen i nærheten av bladet. Støvlene trampet høyere, og Skyggeren snurret rundt mot Rand i en nesten flytende bevegelse. Det svarte bladet løftet seg, og smale lepper skrellet seg bakover i et hånlig grin.

Skjelvende forsto Rand at han kom til å dø. Nattsvart stål blinket mot hodet… og stoppet.

«Du tilhører Mørkets Mektige Herre.» Den gnurende pusten var som fingernegler som skrapte over en tavle. «Du er hans.»

Skyggeren bråsnudde i en mørk dis og smatt ned gangen, bort fra Rand. Mørket i enden av gangen strakte seg frem og omfavnet vesenet; så var det borte.

Lan løp ned de siste trappetrinnene og braklandet med sverdet i hånden.

Rand kjempet for å få igjen stemmen. «En Skygger,» gispet han. «Det var…» Med ett husket han sverdet sitt. Foran Myrddraalen hadde han ikke tenkt på det. Han fomlet ut hegrebladet uten å bry seg om at det var for sent. «Den løp den veien!»

Lan nikket fraværende; det var som om han lyttet til noe annet. «Ja, den er på vei bort og blir utydelig. Vi har ikke tid til å forfølge den nå. Vi drar, sauegjeter.»

Igjen hørtes lyden av trampende støvler. Det var Matt og Perrin og Thom som kom tumlende ned trappen overlesset med tepper og salvesker. Matt var ennå ikke ferdig med å surre sammen tepperullen, og buen holdt han klosset under armen.

«Drar?» sa Rand. Han stakk sverdet i balgen og fikk tingene sine av Thom. «Nå? Midt på natten?»

«Har du tenkt å vente til Halvmannen vender tilbake, sauegjeter?» sa Vokteren utålmodig. «Et halvt dusin av dem? Nå vet den hvor vi er.»

«Jeg vil gjerne ri sammen med dere,» sa Thom til Vokteren, «hvis du ikke har noe imot det. Det er altfor mange som husker at jeg kom sammen med dere. Jeg er redd at man ganske snart ikke bør være kjent som venn av dere her.»

«Du kan ri sammen med oss, eller ri til Shayol Ghul, barde.» Det skranglet i balgen da Lan støtte sverdet nedi.

En stallgutt smatt forbi dem fra bakdøren, og så dukket Moiraine opp sammen med mester Fitch. Bak dem kom Egwene med en bylt inntullet i sjalet sitt, og Nynaeve. Egwene virket nesten skremt til tårer, men ansiktet til Den Kloke var en maske av kjølig raseri.

«Du må ta dette alvorlig,» sa Moiraine til vertshusholderen. «Du vil helt sikkert få problemer innen det blir morgen. Mørkefrender kanskje, og kanskje det som verre er. Når de kommer, må du straks gjøre det klart at vi ikke er her lenger. Ikke gjør motstand. Bare la dem få vite at vi dro i natt, og da burde de ikke plage deg mer. Det er oss de er ute etter.»

«Ikke vær bekymret,» svarte mester Fitch muntert. «Ikke i det hele tatt. Hvis noen kommer til mitt vertshus for å plage mine gjester… vel, da skal de få høvelig oppvartning fra meg og guttene. Høvelig oppvartning. Og de skal ikke få høre et ord om hvor dere er på vei eller når dere dro, eller om dere har vært her i det hele tatt. Jeg tåler ikke slikt. Ikke et ord skal bli sagt om dere av noen av oss. Ikke et ord!»

«Men –»

«Madam Alys, jeg må virkelig se til hestene hvis dere skal komme av gårde noenlunde standsmessig.» Han gjorde seg fri fra grepet hun hadde om ermet hans, og trasket bortover mot stallene.

Moiraine sukket oppgitt. «For en sta, sta mann. Han vil ikke lytte.»

«Tror du Trolloker kan komme helt hit på jakt etter oss?» spurte Matt.

«Trolloker!» glefset Moiraine. «Selvfølgelig ikke! Det er andre ting å frykte, ikke minst hvordan vi ble funnet.» Hun fortsatte uten å bry seg om at Matt reiste bust. «Skyggeren kan ikke tro at vi blir værende her, nå da vi vet at den har funnet oss, men mester Fitch tar altfor lett på Mørkefrender. Han tror de er ynkelige krek som gjemmer seg i skyggene, men man kan finne Mørkefrender i butikker og gater i hver eneste by, og i de høyeste råd. Kanskje Myrddraalen sender noen av dem for å avsløre planene våre.» Hun snudde seg på hælen og forsvant, tett fulgt av Lan.

Da de begynte å gå ut mot stalltunet, gikk Rand opp på siden av Nynaeve. Hun hadde med seg teppene og saltaskene sine. «Så du blir med oss likevel,» sa han. Min hadde rett.

«Var det noe her nede?» spurte hun stille. «Hun sa at det var –» Hun stoppet brått og så på ham.

«En Skygger,» svarte han. Han var forbauset over at han kunne si det så rolig. «Jeg var alene med den i gangen, og så kom Lan.»

Nynaeve dro kappen over skuldrene mot vinden da de forlot vertshuset. «Kanskje det er noe etter dere. Men jeg kom for å se dere trygt tilbake i Emondsmark, alle sammen, og jeg drar ikke min vei før det er gjort. Jeg lar ikke dere være alene med en som henne.»

De så lys som beveget seg i stallen, hvor stalldrengene salte hestene. «Møyk!» ropte vertshusholderen fra stalldøren hvor han sto sammen med Moiraine. «Lett på liket!» Han snudde seg mot henne igjen. Det virket som han forsøkte å berolige henne snarere enn å høre etter hva hun sa, selv om han gjorde det med ærbødighet og med høflige bukk flettet inn mellom ordrene han ropte til stalldrengene.

Hestene ble ført ut, og stalldrengene knurret stille over hastverk og nattemørke. Rand holdt Egwenes bylt og rakte den til henne da hun satt i salen på Bela. Hun stirret tilbake på ham med store, tårefylte øyne. I det minste tror hun ikke lenger at det er et eventyr.

Han skammet seg så snart han hadde tenkt det. Hun var i fare på grunn av ham og de andre. Det ville være tryggere å ri alene tilbake til Emondsmark enn å fortsette. «Egwene, jeg…»

Ordene døde i munnen hans. Hun var så sta at hun ikke kom til å snu, ikke etter at hun hadde lovet å dra hele veien til Tar Valon. Hva med det Min så? Hun er en del av det. Lys, en del av hva?

«Egwene,» sa han, «jeg beklager. Jeg greier visst ikke å tenke ordentlig lenger.»

Hun bøyde seg ned og grep hånden hans hardt. I lyset fra stallen kunne han tydelig se ansiktet hennes. Hun virket ikke så redd lenger.

Så snart alle satt i salen, insisterte mester Fitch på å følge dem til porten, og stalldrengene lyste opp veien for dem med lykter. Den rundmagete vertshusholderen bukket dem ut med forsikringer om at han ville holde på deres hemmeligheter, og han inviterte dem til å komme tilbake. Da de dro, kikket Møyk etter dem like surt som da de kom.

Det var en kar, tenkte Rand, som ikke ville oppvarte noen, hverken høvelig eller på annet vis. Møyk ville fortelle den første og beste som spurte, nøyaktig hvor de var på vei og alt annet han visste om dem. Et lite stykke nede i gaten så han seg tilbake. En skikkelse sto der med løftet lykt og kikket etter dem. Han trengte ikke se ansiktet for å vite at det var Møyk.

Baerlons gater var øde på denne tiden av døgnet; bare noen få bleke lysstrimer slapp ut her og der mellom de stengte skoddene. Lyset fra den minkende månen ble sterkere og svakere etter som skyene drev. Nå og da bjeffet en hund mens de passerte et smug, men ingen andre lyder forstyrret natten, bortsett fra hestehovene og vinden som pep over hustakene. Alle rytterne var tause der de krøp sammen i kappene sine, fordypet i tanker.

Som vanlig førte Vokteren an, med Moiraine og Egwene like bak. Nynaeve holdt seg nær Egwene, og de andre utgjorde en tett baktropp. Lan lot hestene holde god fart.

Rand kikket nervøst på gatene rundt seg og merket at vennene gjorde det samme. Skiftende måneskygger minnet om mørket i enden av gangen, og måten det syntes å ha strakt seg etter Myrddraalen på. Tilfeldige lyder i det fjerne, som en bjeffende hund eller en tønne som veltet, fikk alle til å snu hodet i samme retning. Etter hvert som de tok seg frem gjennom byen, samlet alle hestene sine nærmere Lans svarte hingst og Moiraines hvite hoppe.

Ved Caemlyn-porten steg Lan av og hamret med neven på døren til et lite, firkantet steinhus som lente seg mot muren. En søvnig vaktmann dukket opp mens han gned seg trett i ansiktet. Da Lan snakket til ham, forsvant det søvnige uttrykket, og han stirret forbi Vokteren og bort på de andre.

«Dere vil dra?» utbrøt han. «Nå? Midt på natten? Dere må være gale!»

«Med mindre guvernøren har gitt en ordre som forbyr oss å dra,» sa Moiraine. Hun hadde også steget av, men holdt seg unna døren og lyset som strømmet ut i den mørke gaten.

«Ikke akkurat det, madam.» Vaktmannen myste mot henne og forsøkte å skjelne ansiktet. «Men porten er lukket fra solnedgang til soloppgang. Ingen får komme inn bortsett fra i dagslys. Det er ordren. Og uansett er det ulver der ute. Drepte et dusin kuer forrige uke. Kunne like gjerne ha drept et menneske.»

«Ingen skal komme inn, men det er ikke sagt noe om å dra ut,» sa Moiraine, som om det avgjorde saken. «Forstår du? Vi ber deg ikke om å være ulydig mot guvernøren.»

Lan stakk noe i neven på vaktmannen. «For bryderiet,» mumlet han.

«Jeg antar det,» sa vaktmannen sakte. Han kikket ned i hånden; det glitret i gull før han fort puttet det han hadde fått, i lommen. «Jeg antar at det ikke er sagt noe om å dra ut. Et øyeblikk.» Han stakk hodet inn igjen. «Arin! Dar! Kom ut her og hjelp meg med å få opp porten. Disse folkene vil dra sin vei. Ikke diskuter. Bare gjør det.»

To til fra vaktstyrken dukket opp fra innsiden, de stoppet og kikket med søvnig overraskelse på det åtte mann sterke følget som ville forlate byen. Etter inntrengende oppfordring fra den første vaktmannen subbet de bort og vred på det store hjulet som løftet tverrbjelken; så anstrengte de seg for å sveive opp porten. Det klikket i sveiven og sperrehjulet, men den oljede porten gled opp uten en lyd.

Men ikke før hadde den åpnet seg på gløtt, så kom en kald stemme fra mørket. «Hva er dette? Er ikke porten beordret stengt til soloppgang?»

Fem menn i hvite kapper trådte inn i lyset fra vakthuset. Hettene var trukket frem for å skjule ansiktene, men alle lot en hånd hvile på sverdet, og de gylne solene på venstre side av brystet fortalte tydelig hvem de var. Matt mumlet i skjegget. Vaktene sluttet å sveive og kikket nervøst på hverandre.

«Dette har ikke dere noe med,» sa den første vaktmannen krigersk. Fem hvite hetter vendte seg mot ham, og han avsluttet i en spakere tone. «Lysets Barn har ingen makt her. Guvernøren –»

«Lysets Barn,» sa hvitekappen som hadde snakket først, «har makt der hvor menneskene vandrer i Lyset. Barna er bare nektet adgang der Den Mørkestes Skygge hersker, ikke sant?» Han snudde det hettedekkede hodet fra vaktmannen til Lan, og så kikket han enda en gang på Vokteren, mer årvåkent nå.

Vokteren hadde ikke leet seg og virket fullstendig rolig og ubesværet. Men det var ikke mange menn som kunne se så likegyldig på et av Barna. Lans steinansikt kunne like gjerne ha sett på en skopusser.

«Hva slags folk er det som vil forlate bymurene om natten i slike tider? Med ulver luskende i mørket, og Den Mørkestes skaperverk sett flyvende over byen?» Han kikket nærmere på det flettede lærbåndet som strakte seg over Lans panne og holdt det lange håret vekk fra ansiktet. «Nordfra, ja?»

Rand huket seg sammen i salen. En Draghkar. Det måtte være det, hvis ikke denne mannen betegnet alt han ikke forsto som Den Mørkestes skaperverk. Med en Skygger i Løven og Kronhjorten burde han ha ventet en Draghkar, men for øyeblikket kunne han nesten ikke tenke på det. Han syntes han kjente igjen hvitekappens stemme.

«Veifarende,» svarte Lan rolig. «Ikke av interesse for deg eller dine.»

«Alt er av interesse for Lysets Barn.»

Lan ristet på hodet. «Er du virkelig ute etter mer bråk med guvernøren? Han har satt begrensninger for hvor mange som slipper inn i byen, og til og med satt en styrke til å fotfølge dere. Hva kommer han til å gjøre når han oppdager at dere sjikanerer hederlige borgere ved hans porter?» Han vendte seg mot vaktmennene. «Hvorfor har dere stanset?» De nølte, la hendene på sveiven og nølte igjen da hvitekappen snakket.

«Guvernøren vet ikke hva som foregår rett for nesen på ham. Det finnes ondskap han ikke ser eller lukter. Men Lysets Barn ser.» Vaktmennene så på hverandre; de åpnet og lukket hendene som om de angret på at spydene lå i vakthytten. «Lysets Barn lukter ondskap.» Hvitekappen vendte blikket mot dem som satt på hesteryggen. «Vi snuser det opp og fjerner det med roten. Der hvor det finnes.»

Rand forsøkte å gjøre seg mindre, men bevegelsen fanget mannens oppmerksomhet.

«Hva har vi her? Noen som ikke ønsker å bli sett? Hva har du –? Ah!» Mannen slo tilbake hetten, og Rand så rett på ansiktet han visste ville være der. Bornhald nikket, tydelig fornøyd. «Det er opplagt, vaktmann, at jeg har reddet deg fra en katastrofe. Dette er Mørkefrender som du skulle hjelpe med å flykte fra Lyset. Du burde bli rapportert til guvernøren for å tuktes, eller kanskje overlatt til våre Forhørere for å finne ut hva din virkelige hensikt var denne natten.» Han tok en pause for å granske vaktmannens frykt, uten at den syntes å gjøre noe inntrykk på ham. «Du ønsker ikke det, nei? I stedet tar jeg disse kjeltringene med til vår leir, slik at de kan bli avhørt i Lyset – i stedet for deg, ja?»

«Du vil ta meg med til leiren din, hvitekappe?» Moiraines stemme kom fra alle kanter. Hun hadde trukket seg tilbake i mørket da Lysets Barn nærmet seg, og skyggene klynget seg rundt henne. «Du vil avhøre meg?» Mørket omkranset henne da hun trådte frem; det fikk henne til å virke høyere. «Du vil sperre veien for meg?»

Et nytt skritt, og Rand gispet. Hun var høyere, hodet var på høyde med hans der han satt på ryggen til den grå hesten. Skyggene smøg seg som tordenskyer rundt ansiktet hennes.

«Aes Sedai!» ropte Bornhald, og fem sverd gnistret ut av balgene. «Dø!» De fire andre nølte, men han hogg til med den samme bevegelsen som fikk sverdet ut av balgen.

Rand skrek til da Moiraine hevet staven for å stoppe bladet. Den utskårne staven kunne umulig stanse hardt stål i så rask bevegelse. Sverdet traff staven; det sprutet en fontene av gnister, og et hvesende brøl kastet Bornhald tilbake mot de hvitkledde følgesvennene. Alle fem ramlet i en haug. Strimer av røyk steg fra Bornhalds sverd på bakken ved siden av ham, og bladet var bøyd i rett vinkel der det nesten var smeltet i to.

«Du våger å angripe meg!» Moiraines stemme ulte som en hvirvelvind. Skyggene danset rundt henne og draperte henne nesten som i en kutte. Hun raget like høyt som bymuren og stirret rasende ned på dem, som en kjempe på insekter.

«Kom igjen!» ropte Lan. Som et lyn grep han tøylene til Moiraines hoppe og svingte seg opp i sin egen sal. «Nå!» kommanderte han. Skuldrene strøk mot begge portene idet hingsten for gjennom den smale åpningen som en stein som var blitt kastet.

Et øyeblikk ble Rand stående fastfrosset mens han stirret. Moiraines hode og hals var høyere enn muren. Vaktmennene og Lysets Barn krøp sammen i frykt under henne og samlet seg i en klynge med ryggen mot vakthuset. Ansiktet til Aes Sedaien var visket ut av natten, men øynene var store som fullmåner og skinte både av utålmodighet og sinne. Han svelget tungt, drev hælene i ribbeina på Sky og galopperte etter de andre.

Lan stoppet femti skritt fra muren, og Rand kikket seg tilbake. Moiraines skikkelse tårnet over påleverket, med hode og skuldre i et dypere mørke mot nattehimmelen, omkranset av en glorie fra den skjulte månen. Han så på med åpen munn mens Aes Sedaien trådte over muren. Portene begynte brått å lukke seg. Så snart føttene nådde bakken utenfor, hadde hun fått igjen sin normale størrelse.

«Stopp porten!» ropte en ustø stemme innenfra. Rand trodde det var Bornhald. «Vi må forfølge dem og fange dem!» Men vaktmennene saktnet ikke farten. Portene slo igjen, og noen øyeblikk senere ramlet tverrbjelken på plass og forseglet åpningen. Kanskje noen av de andre hvitekappene ikke er like ivrige etter å møte en Aes Sedai som Bornhald.

Moiraine fortet seg bort til Aldieb og strøk henne over mulen før hun stakk staven under salgjorden. Denne gangen behøvde ikke Rand se etter for å vite at det ikke var noe hakk i staven.

«Du var større enn en kjempe,» sa Egwene åndeløst og flyttet seg rastløst på Belas rygg. Ingen andre sa noe, men Matt og Perrin manøvrerte hestene sine unna Aes Sedaien.

«Var jeg?» sa Moiraine fraværende idet hun svingte seg opp i salen.

«Jeg så deg,» protesterte Egwene.

«Tankene bedrar deg om natten; øyet ser det som ikke er der.»

«Dette er ikke tiden for skuespill,» begynte Nynaeve sint, men Moiraine avbrøt henne.

«Nei, ikke tiden for skuespill. Tiden vi sparte ved Løven og Kronhjorten kan vi ha mistet her.» Hun så seg tilbake mot porten og ristet på hodet. «Hvis jeg bare kunne tro at Draghkaren var nede på bakken.» Med et selvbebreidende snøft la hun til: «Eller hvis bare Myrddraalen virkelig hadde vært blind. Hvis jeg først skal ønske, kan jeg like godt ønske det virkelig umulige. Men det betyr ikke noe. De vet hvilken retning vi tar, men med litt hell holder vi oss et skritt foran dem. Lan!»

Vokteren red østover ned veien til Caemlyn, de andre fulgte tett bak, og hovene dunket rytmisk mot den hardtrampede jorden.

De holdt passe tempo, en hurtig gange hestene kunne klare i mange timer uten hjelp av en Aes Sedai. Men før de hadde vært underveis en time, ropte Matt høyt og pekte bakover den veien de hadde kommet.

«Se der!»

Alle tøylet hestene og stirret.

Flammene lyste opp himmelen over Baerlon. Det var som om noen hadde laget et bål på størrelse med et hus. Undersiden av skyene fikk et skjær av rødt, og vinden pisket gnistene mot himmelen.

«Jeg advarte ham,» sa Moiraine, «men han ville ikke ta det alvorlig.» Aldieb danset sidelengs som et ekko av Aes Sedaiens skuffelse. «Han ville ikke ta det alvorlig.»

«Vertshuset?» sa Perrin. «Løven og Kronhjorten? Hvordan kan du være så sikker?»

«Hvor langt vil du tøye tilfeldighetene?» spurte Thom. «Det kunne være guvernørens hus, men det er det ikke. Og det er ikke et lager eller noens kjøkkenovn eller høystakken til din bestemor.»

«Kanskje Lyset skinner litt på oss i natt,» sa Lan, og Egwene snudde seg sint mot ham.

«Hvordan kan du si det? Stakkars mester Fitch, vertshuset hans brenner og folk kan bli skadet!»

«Hvis de har angrepet vertshuset,» sa Moiraine, «så har de kanskje ikke merket vår avreise og min … oppvisning.»

«Med mindre Myrddraalen vil at vi skal tro akkurat det,» la Lan til.

Moiraine nikket i mørket. «Kanskje. Uansett må vi fortsette. Det blir lite hvile for alle i natt.»

«Det er lett for deg å si, Moiraine,» utbrøt Nynaeve. «Hva med folkene i vertshuset? Det må være mange som er skadet, og vertshus-holderen har mistet sitt levebrød, bare på grunn av deg! Med alt snakket ditt om å vandre i Lyset er du rede til å fortsette uten å ofre en tanke på ham. Men hans problemer skyldes deg!»

«De skyldes de tre der,» sa Lan rasende. «Ilden, de skadde, det som skjer nå – alt skyldes de tre der. Det at prisen må betales er bevis for at den er verdt å betale. Den Mørkeste vil ha guttene dine, og alt han streber etter, må holdes unna ham. Eller vil du heller la Skyggeren ta dem?»

«Vær rolig, Lan,» sa Moiraine. «Vær rolig. Kloke, du tror at jeg kan hjelpe mester Fitch og folkene i vertshuset? Vel, du har rett.» Nynaeve begynte å si noe, men Moiraine viftet det bort. «Jeg kan dra tilbake alene og gi dem hjelp. Ikke for mye, naturligvis. Det ville rette oppmerksomheten mot de jeg hjalp, en oppmerksomhet de ikke ville takke meg for, især ikke med Lysets Barn i byen. Da ville bare Lan være igjen for å beskytte dere. Han er svært dyktig, men det skal mer til enn ham hvis dere blir overrumplet av en Myrddraal og en knyttneve Trolloker. Selvfølgelig kunne vi alle dra tilbake, selv om jeg tviler på at vi ville komme oss ubemerket inn i Baerlon. Og det ville avsløre dere alle for dem som har tent på, for ikke å snakke om hvitekappene. Hvilket alternativ ville du velge, Kloke, hvis du var meg?»

«Jeg ville gjøre noe,» mumlet Nynaeve uvillig.

«Og mest sannsynlig servere seieren til Den Mørkeste,» svarte Moiraine. «Husk hva – eller hvem – det er han vil ha. Vi er i krig, like sikkert som de i Gealdan, selv om tusener kjemper der og bare åtte av oss her. Jeg skal få sendt gull til mester Fitch, nok til å gjenreise Løven og Kronhjorten, gull som ikke kan spores til Tar Valon. Og hjelp for alle dem som er skadet. Mer enn det vil bare utsette dem for fare. Det er langt fra enkelt, skjønner du. Lan.» Lan snudde hesten og fortsatte oppover veien.

Fra tid til annen kikket Rand bakover. Til slutt så han bare skinnet i skyene, og så var selv det borte i mørket. Han håpet at Min hadde det bra.

Det var fremdeles stummende mørkt da Vokteren ledet dem bort fra den hardtrampede grusveien og steg av. Rand anslo at det ikke var mer enn et par timer til morgengry. De lot salen være på hesteryggene, men bandt sammen forbeina før de slo leir uten å gjøre opp ild.

«En time,» advarte Lan da alle bortsett fra ham tullet seg inn i tepper. Han ville holde vakt mens de sov. «En time, og så må vi fortsette.» Stillheten senket seg over dem.

Etter en stund hvisket Matt slik at Rand så vidt kunne høre det: «Jeg undres hva Dav gjorde med den grevlingen?» Rand ristet taust på hodet, og Matt nølte. Til slutt sa han: «Jeg trodde vi var i sikkerhet, vet du, Rand. Det var ikke tegn til noe etter at vi krysset Taren, og der var vi i en by, med vegger rundt oss. Jeg trodde vi var trygge. Og så kom drømmen. Og en Skygger. Vil vi noen gang bli trygge igjen?»

«Ikke før vi når Tar Valon,» sa Rand. «Det var det hun sa.»

«Vil vi være trygge da?» spurte Perrin stille, og alle tre kikket mot skyggeansamlingen som var Aes Sedaien. Lan hadde smeltet inn i mørket; han kunne ha vært hvor som helst.

Med ett gjespet Rand. De andre rykket nervøst til av lyden. «Jeg tror det er best vi får oss litt søvn,» sa han. «Det vil ikke løse noen problemer å holde seg våken.»

Perrin sa lavt: «Hun skulle ha gjort noe.»

Ingen svarte.

Rand vred seg over på siden for å unngå en rot, prøvde å ligge på ryggen, rullet seg på siden på grunn av en stein, så over på magen og traff en annen rot. Det var ingen fm leirplass de hadde stoppet ved, ikke som de stedene Vokteren hadde funnet på vei nordover fra Taren. Han sovnet mens han lurte på om han ville drømme om røttene som stakk i ribbeina, og våknet av at Lan rørte ved skulderen hans. De drømmene som måtte ha kommet, var glemt, og det var han takknemlig for.

Det var ennå mørkt rett før morgengry, men straks teppene var rullet sammen og surret bak salen, drev Lan dem videre østover. Øynene deres var røde og matte, men da solen rant, laget de frokost som besto av brød og ost og vann. De spiste mens de red med kappene tett rundt seg mot vinden. Det vil si alle bortsett fra Lan. Han spiste, men han var ikke rødøyet og krøp ikke sammen. Han hadde byttet over til kappen med de skiftende fargene. Den pisket rundt ham og blafret fra grått til grønt, og han var påpasselig med å holde den klar av sverdarmen. Ansiktet forble uttrykksløst, men øynene lette uten stans, som om han hvert øyeblikk ventet et bakhold.