Verdens Øye

KAPITTEL 25 Det Vandrende Folket

Bela travet rolig av sted under den bleke solen, som om de tre luntende ulvene bare var landsbyhunder, men hun rullet med øynene mot dem fra tid til annen. Da var det hvite synlig hele veien rundt, og det røpet at hun slett ikke følte seg vel til mote. Egwene, som satt på ryggen til hoppen, hadde det ikke stort bedre. Hun kikket hele tiden på ulvene fra øyekroken, og noen ganger vred hun seg i salen for å se seg rundt. Perrin var sikker på at hun lette etter resten av flokken, selv om hun nektet sint når han ymtet frempå om det, nektet for at hun fryktet ulvene som fulgte dem, nektet for at hun bekymret seg over hva resten av flokken holdt på med. Hun nektet og fortsatte å se seg rundt med redde øyne mens hun fuktet leppene urolig.

Resten av flokken var langt unna; det kunne han ha sagt henne. Men hva godt ville det gjort, selv om hun trodde meg? Spesielt hvis hun trodde meg. Han hadde ikke tenkt å stikke hånden inn i det ormebolet før han måtte. Han ville ikke tenke på hvordan det hadde seg at han visste det. Den skinnkledde mannen løp foran dem med lange skritt, og noen ganger lignet han nesten på en ulv. Han snudde seg aldri når Skimmel, Bykser og Vind dukket opp, men han visste at de var der.

Emondsmarkingene hadde våknet ved daggry den første morgenen. Elyas hadde stekt mer kanin og betraktet dem uttrykksløst over fullskjegget. Bortsett fra Skimmel, Bykser og Vind var det ingen ulver å se. I det bleke, tidlige dagslyset lå skyggene fremdeles igjen under den store eika, og de nakne trærne rundt minnet om fingerknokler.

«De er i nærheten,» svarte Elyas da Egwene spurte hvor resten av flokken var blitt av. «Nær nok til å hjelpe oss om nødvendig. Langt nok unna til å unngå trøbbel med mennesker vi måtte møte. Før eller senere blir det alltid trøbbel når flere mennesker er sammen. Hvis vi trenger dem, er de der.»

Noe han fornemmet vagt, kilte Perrin bakerst i tankene mens han rev løs en bit stekt kanin. Selvfølgelig! Det er der de… De varme saftene i munnen mistet med ett all smak. Han pirket i røttene Elyas hadde stekt på glørne – de smakte som neper – men matlysten var borte.

Da de dro av gårde, insisterte Egwene på at alle skulle ri hver sin gang, og Perrin orket ikke engang å diskutere det.

«Du først,» sa han til henne.

Hun nikket. «Og så du, Elyas.»

«Mine egne bein er bra nok for meg,» sa Elyas. Han kikket på Bela, og hoppen rullet med øynene som om han var en av ulvene. «Og dessuten tror jeg ikke at hun vil ha meg på ryggen.»

«Tull og tøys,» svarte Egwene bestemt. «Det er ingen vits i å være sta. Det er fornuftig at alle rir litt. Ifølge deg har vi en lang reise foran oss.»

«Jeg sa nei, jente.»

Hun pustet dypt, og Perrin lurte på hun om ville greie å herse med Elyas på samme måte som med ham. Så gikk det opp for ham at hun sto der med åpen munn uten å si et ord. Egwene trakk seg bakover og bort fra den grovbygde mannen. Hun fuktet leppene og trådte enda lenger bakover. Før Elyas snudde seg bort, hadde hun rygget helt bort til Bela og karet seg opp på ryggen av hoppen. Og da mannen snudde seg for å føre dem sørover, mente Perrin at gliset hans minnet ganske mye om et ulveglis.

I tre dager reiste de på den måten. De gikk og red mot sør og øst, og de stoppet ikke før tussmørket tyknet til. Det virket som om Elyas foraktet byfolks hastverk, men han likte ikke å kaste bort tid når han hadde satt seg et mål.

De tre ulvene så de sjelden noe til. Hver natt kom de til ildstedet, og noen ganger viste de seg en liten stund på dagen. De dukket opp når man minst ventet dem og forsvant på samme vis. Men Perrin visste at de var der ute, og han visste hvor de var. Han visste når de speidet på veien foran dem og når de voktet veien bak. Han visste når de forlot flokkens vanlige jaktmarker; da tok Skimmel med seg Bykser og Vind og lot resten av flokken være igjen for å vente på henne. Noen ganger forsvant de tre ulvene fra tankene hans, men lenge før de var innenfor synsvidde igjen, visste han at de vendte tilbake. Selv når skogen ble til spredte skogholt adskilt av vinterdøde enger, var de som spøkelser når de ikke ville bli sett, men når som helst kunne han pekt rett på dem. Han visste ikke hvordan han visste og forsøkte å overbevise seg selv om at det bare var fantasien som spilte ham et puss, men det hjalp ikke. Han visste det, akkurat som Elyas visste det.

Han forsøkte å ikke tenke på ulver, med de snek seg likevel inn i tankene. Han hadde ikke drømt om Ba’alzamon siden han møtte Elyas og ulvene. De drømmene han husket når han våknet, handlet om hverdagslige ting han kunne drømt om hjemme… før Baerlon… før Vinternatt. Normale drømmer – med en tilføyelse. I hver drøm, husket han, var det et øyeblikk hvor han rettet ryggen i mester Luhhans smie og tørket svetten, eller vendte seg bort fra dansen med landsbyjentene på Grønnsletten, eller løftet hodet fra en bok foran ildstedet, og da var det en ulv i nærheten. Alltid sto ulven med ryggen til, og alltid visste han – i drømmen var dette normalt, selv ved Alsbeth Luhhans middagsbord – at ulvens gule øyne speidet etter det som kunne skje, voktet mot det som kunne skje. Drømmene virket underlige først når han våknet.

I tre dager reiste de. Skimmel, Bykser og Vind brakte dem kaniner og ekorn, og Elyas pekte ut spiselige planter som Perrin ikke kjente mange av. En gang smatt en kanin rett foran Belas hover; før Perrin fikk lagt en stein i slyngen, spiddet Elyas kaninen med den lange kniven på tyve skritts hold. En annen gang skjøt Elyas en flyvende fasan med pil og bue. De spiste mye bedre enn de hadde gjort da de var alene, men Perrin skulle gjerne gått tilbake til mindre rasjoner hvis det hadde betydd et annet reisefølge. Han var ikke sikker på hvordan Egwene hadde det, men han ville heller sulte hvis han kunne gjøre det uten ulvene. Så kom ettermiddagen den tredje dagen.

Skogholtet som lå foran dem, var større enn de fleste de hadde sett. Det var to gode fjerdinger tvers over. Solen hang lavt på vesthimmelen og kastet skrå skygger til høyre for dem, og vinden økte. Perrin kjente at ulvene avsluttet søket bak dem og beveget seg fremover uten hast. De hadde hverken luktet eller sett noe farlig. Egwene tok sin tørn på Bela. Det var på tide å se seg om etter et leirsted for natten, og det store holtet ville passe bra.

Da de kom nærmere trærne, sprang tre mastiffer frem fra sitt skjul. Hundene var like høye som ulvene og kraftigere med brede snuter og tennene blottet i rumlende knurr. De stoppet med én gang de nådde åpent lende, men ikke mer enn tretti fot skilte dem fra de tre menneskene, og drapslysten flammet i de mørke øynene.

Bela, som allerede var nervøs på grunn av de tre ulvene, vrinsket og kastet nesten Egwene av salen, men Perrin hadde slyngen hvirvlende rundt hodet på et øyeblikk. Det var ingen grunn til å bruke øks på dyrene; en stein i ribbeina ville jage selv den verste hund.

Elyas viftet med en hånd mot ham uten å ta blikket fra de stivbeinte hundene. «Hysj! Ikke noe av det der.»

Perrin sendte ham et forvirret blikk, men lot slyngen sakke farten, og til slutt hang den langs siden. Egwene greide å få kontroll over Bela. Både hun og hoppen holdt vaktsomt øye med hundene.

Mastiffenes nakkehår reiste seg stivt, ørene lå bakover og knurringen rumlet som et jordskjelv. Brått løftet Elyas en finger i skulderhøyde og plystret en lang, skingrende tone som steg og steg og aldri tok slutt. Knurringen ble revet over. Hundene trådte tilbake, klynket og snudde på hodene som om de ville forsvinne, men ble holdt igjen. Blikket var låst til Elyas’ finger.

Sakte senket Elyas hånden, og samtidig døde tonen ut. Hundene fulgte med til de lå flate på bakken med hengende tunger og logrende haler.

«Ser du,» sa Elyas og gikk bort til hundene. «Det er ikke nødvendig med våpen. Mastiffene slikket hendene hans, og han klødde de brede hodene og kjælte med ørene deres. «De ser ondere ut enn de er. De forsøkte å skremme oss bort, og de ville ikke bitt med mindre vi hadde forsøkt å komme oss inn mellom trærne. Og uansett trenger vi ikke bekymre oss mer nå. Vi kan nå det neste skogholtet før det blir helt mørkt.»

Da Perrin så på Egwene, hang munnen hennes åpen. Han lukket sin egen munn med et lite smell.

Mens Elyas fremdeles klappet hundene, gransket han trærne. «Det er Tuatha’aner her. Det Vandrende Folket.» De stirret forvirret på ham, og han la til: «Kjeleflikkere.»

«Kjeleflikkere?» utbrøt Perrin. «Jeg har alltid hatt lyst til å møte kjeleflikkere. De slår leir på den andre siden av Taren noen ganger, men de kommer aldri til Tvillingelvene, så vidt jeg vet. Jeg vet ikke hvorfor.»

Egwene snøftet. «Sikkert fordi ferjefolket ved Taren er like fæle tyver som kjeleflikkerne. De ville uten tvil stjele øynene ut av hodet på hverandre. Mester Elyas, burde ikke vi fortsette hvis det virkelig er kjeleflikkere i nærheten? Vi vil ikke at Bela skal bli stjålet, og… vel, vi har jo ikke så mye, men alle vet at kjeleflikkere stjeler alt mulig.»

«Iberegnet spedbarn?» spurte Elyas tørt. «Bortføre barn, og alt det der?» Han spyttet, og hun rødmet. Historier om stjålne barn ble fortalt noen ganger, men som oftest av Cenn Buie eller en av Coplinene eller Congarene. De andre historiene kunne alle. «Kjeleflikkerne gjør meg kvalm noen ganger, men de stjeler ikke mer enn folk flest. Og mindre enn enkelte andre jeg vet om.»

«Det blir mørkt snart,» sa Perrin. «Vi må slå leir et sted. Hvorfor ikke hos dem, hvis de vil ha oss?» Kjeleflikkerne hadde reparert en av Madam Luhhans kjeler, og hun påsto alltid at den var bedre enn en ny. Mester Luhhan likte ikke at hans kone skrøt av arbeidet deres, men Perrin ville gjerne se hvordan det ble gjort. Men Elyas viste en motvillighet som han ikke kunne forstå. «Er det noen grunn til at vi ikke skulle gjøre det?»

Elyas ristet på hodet, men motviljen hang fremdeles igjen i de stive skuldrene og den sammenknepne munnen. «Kan like godt det. Hør bare ikke på hva de sier. Masse tullprat. Som oftest gjør Det Vandrende Folket det de finner for godt, men noen ganger er de nøye på tradisjoner. Gjør som jeg. Og hold på hemmelighetene dine. Det er ingen grunn til å fortelle all verden alt.»

Hundene logret ved siden av dem mens Elyas viste vei inn mellom trærne. Perrin merket at ulvene sakket akterut. Han visste at de ikke ville gå inn i skogen. De var ikke redd hunder – de foraktet hunder som hadde gitt fra seg friheten for å sove ved et bål – men de unngikk mennesker.

Elyas gikk selvsikkert, som om han kjente veien, og omtrent midt i skogholtet så de kjeleflikkernes vogner spredt mellom ask og eik.

Som alle andre i Emondsmark hadde Perrin hørt mye om kjeleflikkerne selv om han aldri hadde møtt noen. Leiren var akkurat som han hadde ventet. Vognene var smale hus på hjul, høye trekasser lakkert og malt i sterke farger, røde og blå og gule og grønne og noen sjatteringer han ikke kunne sette navn på. Det Vandrende Folket arbeidet med ting som virket skuffende hverdagslige: De laget mat, sydde, stelte barn, reparerte seletøy. Klærne deres var enda mer fargerike enn vognene – og tilsynelatende valgt på måfå. Noen ganger passet frakk og knebukser eller sjal og kjole så dårlig sammen at det skar i øynene. De lignet sommerfugler over en blomstereng.

Fire eller fem menn satt rundt i leiren og spilte fele og fløyte, og noen danset som regnbuefargede kolibrier. Barn og hunder løp og lekte mellom ildstedene. Hundene var mastiffer, lik dem de hadde møtt, men barna trakk dem i ørene og halen og klatret opp på ryggen på dem, og de robuste hundene godtok alt tålmodig. De tre som fulgte Elyas med hengende tunger, kikket opp på den skjeggete mannen som om han var deres beste venn. Perrin ristet på hodet. De var store nok til å rekke opp til strupen på en mann nesten uten å løfte frampotene fra bakken.

Brått stoppet musikken, og han forsto at alle kikket på ham og følgesvennene. Selv barn og hunder sto stille og voktet på dem, som om de forberedte seg på å flykte.

Et øyeblikk var det ikke en lyd å høre, og så trådte en gråhåret og kort, senete mann frem og bukket alvorlig til Elyas. Han hadde på seg en rød jakke med høy krage og posete grønne bukser stukket ned i knestøvler. «Du er velkommen til våre leirbål. Kan du sangen?»

Elyas bukket på samme måte, med begge hender presset mot brystet. «Dine ord varmer min ånd, Mahdi, som dine leirbål varmer kroppen, men jeg kjenner ikke sangen.»

«Da skal vi fremdeles lete,» messet den gråhårete mannen. «Som det var, skal det igjen bli, hvis vi bare husker, leter og finner.» Med et smil slo han ut med armene mot bålene, og stemmen ble lys og fornøyd. «Maten er nesten ferdig. Spis sammen med oss, vær så snill.»

Som om det hadde vært et signal, begynte musikken igjen, og barna fortsatte å le og løpe omkring med hundene. Alle i leiren fortsatte med det de hadde holdt på med, som om nykommerne var gamle venner.

Den gråhårete mannen nølte likevel og kikket på Elyas. «Dine … andre venner? De holder seg unna? De skremmer de stakkars hundene så fryktelig.»

«De holder seg unna, Raen.» Med et snev av forakt ristet Elyas på hodet. «Det burde du ha lært nå.»

Den gråhårete spredte hendene som for å si at ingenting var sikkert i verden. Idet han snudde seg for å føre dem inn i leiren, steg Egwene av hesten og gikk mot Elyas. «Dere to er venner?» En smilende kjeleflikker dukket opp for å ta seg av Bela, og etter et snøft fra Elyas ga Egwene motvillig fra seg tøylene.

«Vi kjenner hverandre,» sa den skinnkledde mannen kort.

«Hans navn er Mahdi?» sa Perrin.

Elyas knurret i skjegget. «Han heter Raen. Mahdi er tittelen. Søker. Det er han som er leder for denne flokken. Du kan kalle ham Søkeren hvis det andre høres for rart ut. Han vil ikke ha noe imot det.»

«Hva var dette om en sang?» spurte Egwene.

«Det er derfor de reiser omkring,» sa Elyas, «i det minste påstår de det. De leter etter en sang. Det er det Mahdien søker etter. De sier at de mistet den under Ødeleggelsen av Verden. Hvis de kan finne den igjen, vil paradiset fra Legendenes Alder vende tilbake.» Han kikket på leiren rundt seg og snøftet. «De vet ikke engang hva sangen er. De påstår de vil gjenkjenne den når de finner den. De vet heller ikke hvordan den skal innføre paradiset, men de har lett i nesten tre tusen år, helt siden Ødeleggelsen. Jeg regner med at de vil fortsette å lete helt til Hjulet slutter å dreie.»

De nådde Raens bål i midten av leiren. Søkerens vogn var gul med røde lister, og eikene på de høye, røde hjulene var avvekslende røde og gule. En lubben kvinne, gråhåret som Raen, men fremdeles med glatte kinn, kom ut av vognen og stoppet på baktrappen mens hun rettet på det frynsete, blå sjalet over skuldrene. Blusen var knallgul og skjørtet knallrødt. Sammensetningen fikk Perrin til å blunke, og Egwene hostet halvkvalt.

Da hun så de som fulgte Raen, kom kvinnen ned trappetrinnene med et gjestmildt smil. Hun var Ila, Raens kone, og et hode høyere enn mannen. Hun fikk raskt Perrin til å glemme fargene på klærne hennes. Hun hadde noe moderlig over seg som minnet om madam al’Vere, og han følte seg velkommen fra hennes første smil.

Ila hilste på Elyas som på en gammel kjenning, men med en avstand som lot til å plage Raen. Elyas ga henne et tørt smil og et nikk. Perrin og Egwene presenterte seg, og hun grep hendene deres med mye mer varme enn hun viste Elyas, og ga til og med Egwene en klem.

«Jammen er du vakker, barn,» sa hun og løftet haken hennes med et smil. «Og frossen til margen også, regner jeg med. Sett deg ved bålet, Egwene. Sett dere alle sammen. Kveldsmaten er nesten ferdig.»

Tørre trestammer var slept bort til bålet for at de skulle ha noe å sitte på. Elyas nektet å gjøre selv den innrømmelsen overfor sivilisasjonen, og slengte seg i stedet ned på bakken. Tre føtter av jern holdt to små kjeler over flammene, og en ovn sto i utkanten av glørne. Ila tok hånd om dem.

Mens Perrin og de andre fant seg plasser, slentret en slank mann i grønnstripete klær opp til bålet. Han klemte Raen, kysset Ila og lot øynene gli kjølig over Elyas og emondsmarkingene. Han var omtrent like gammel som Perrin, og han beveget seg som om det var like før han begynte å danse.

«Vel, Aram» – Ila smilte kjærlig – «har du for én gangs skyld bestemt deg for å spise hos dine gamle besteforeldre?» Smilet hennes gled over til Egwene da hun bøyde seg for å røre i en kjele som hang over bålet. «Jeg lurer på hvorfor?»

Aram satte seg på huk rett overfor Egwene med armene i kors over knærne. «Jeg er Aram,» sa han lavt og selvsikkert. Det så ikke ut som om han var klar over at det var andre enn henne der. «Jeg har ventet på vårens første rose, og nå finner jeg den ved min bestefars ild.»

Perrin ventet at Egwene skulle begynne å le, men så merket han at hun stirret på Aram. Han gransket den unge kjeleflikkeren. Han måtte innrømme at Aram hadde fått mer enn sin del av vakre trekk. Etter en stund husket Perrin hvem karen minnet ham om. Wil al’Seen, som fikk alle jentene til å stirre og hviske bak ryggen hans når han kom opp fra Devens Ritt til Emondsmark. Wil flørtet med alle innen synsvidde, og greide å overbevise hver eneste jente om at han bare var høflig mot de andre.

«De hundene deres,» sa Perrin høyt, så Egwene skvatt til, «er store som bjørner. Jeg er overrasket over at dere lar ungene leke med dem.»

Arams smil glapp, men da han så på Perrin, kom det tilbake mer selvsikkert enn før. «De gjør deg ikke noe. De bare gjør seg til for å skremme bort fare og advare oss, men de er lært opp til å følge Løvets Vei.»

«Løvets Vei?» sa Egwene. «Hva er det?»

Aram gestikulerte mot trærne med blikket festet på henne. «Løvet lever sin tilmålte tid, og strever ikke mot vinden som bærer det bort. Løvet gjør ingen skade, og til slutt faller det ned for å nære nytt løv. Slik skulle det vært med alle menn. Og kvinner.» Egwene stirret på ham mens en svak rødme steg opp i kinnene.

«Men hva betyr det?» sa Perrin. Aram sendte ham et irritert blikk, men det var Raen som svarte.

«Det betyr at ingen mann bør skade en annen, uansett grunn.» Søkerens blikk gled mot Elyas. «Det finnes ingen unnskyldning for vold. Ingen. Aldri.»

«Hva om noen angriper deg?» insisterte Perrin. «Hva om noen slår deg eller forsøker å rane deg eller drepe deg?»

Raen sukket tålmodig, som om Perrin ikke kunne begripe det som var så opplagt for ham. «Hvis en mann slo meg, ville jeg spørre hvorfor han gjorde noe slikt. Hvis han likevel ønsket å slå meg, ville jeg flykte, som jeg ville gjøre hvis han ønsket å rane eller drepe meg. Det er mye bedre å la ham ta det han vil ha, selv livet mitt, enn at jeg skulle øve vold mot noen. Og så ville jeg håpe at han ikke ble så sterkt skadet.»

«Men du sa at du ikke ville skade ham,» sa Perrin.

«Det ville jeg ikke, men vold ødelegger begge parter like mye.» Perrin virket tvilende. «Du kan hogge ned et tre med en øks,» sa Raen. «Øksa øver vold mot treet, og slipper uskadd fra det. Er det slik du ser det? Tre er mykt sammenlignet med stål, men det skarpe stålet sløves for hvert hogg, og kvaen vil få øksa til å ruste. Den mektige øksa skader det hjelpeløse treet, og blir selv skadet. Slik er det også med mennesker, selv om det er ånden som ødelegges.»

«Men –»

«Det holder,» knurret Elyas og avbrøt Perrin. «Raen, det er ille nok at du forsøker å omvende landsbyungdom med det tullet – det får deg opp i bråk nesten overalt hvor du ferdes, ikke sant? – men jeg tok ikke med disse hit for at du skulle gå løs på dem. La det være.»

«Og la deg få dem?» sa Ila. Hun knuste urter mellom hendene og lot dem drysse ned i en av kjelene. Stemmen var rolig, men hendene gned urtene rasende. «Skal du lære dem din vei, å drepe eller dø? Vil du lede dem til din skjebne, å dø alene med bare ravnene og dine … dine venner som kives over kroppen din?»

«Ta det rolig, Ila,» sa Raen stille, som om han hadde hørt dette og mer til hundre ganger. «Han er blitt ønsket velkommen til vår ild, kone.»

Ila ga seg, men Perrin la merke til at hun ikke ba om unnskyldning. I stedet så hun på Elyas og ristet trist på hodet. Hun børstet av hendene og begynte å finne frem skjeer og leirboller fra en rød kiste ved siden av vognen.

Raen vendte seg mot Elyas. «Min gamle venn, hvor mange ganger må jeg fortelle deg at vi ikke prøver å omvende noen. Når landsbyfolk er nysgjerrige, svarer vi på spørsmålene deres. Som oftest er det de unge som spør, det er sant, og noen ganger blir en av dem med oss, men det er av egen vilje.»

«Forsøk å forklare det til en bondekone som nettopp har funnet ut at hennes sønn eller datter har løpt av gårde med dere kjeleflikkere,» sa Elyas tørt. «Det er derfor de større byene ikke engang vil la dere slå leir i nærheten. Landsbyer holder ut med dere fordi dere reparerer ting, men byene trenger ikke det, og de liker ikke at dere overtaler ungdommen til å rømme hjemmefra.»

«Jeg vet ikke hva byene tillater.» Raens tålmodighet virket uuttømmelig. Det virket ikke som om han ble opphisset i det hele tatt. «Det er alltid voldelige menn i byer. Og uansett tror jeg ikke at sangen vil bli funnet i en by.»

«Jeg håper jeg ikke fornærmer deg, Søker,» sa Perrin sakte, «men … Vel, jeg oppsøker ikke vold. Jeg tror ikke jeg har gått en runde i en brytekamp på år og dag, bortsett fra tevlingen på festdager. Men hvis noen slo meg, ville jeg slå igjen. Hvis jeg ikke gjorde det, ville han tro han kunne slå meg hver gang han fikk lyst til det. Noen tror de kan gjøre som de vil med andre, og hvis de ikke lærer noe annet, vil de bare fortsette å tyrannisere alle som er svakere enn dem.»

«Enkelte mennesker,» sa Aram med tung og trist stemme, «kan aldri overvinne sine lavere instinkter.» Han sa det med et blikk på Perrin, og det var tydelig at han ikke mente bråkmakerne Perrin hadde snakket om.

«Jeg vedder på at du ofte benytter sjansen til å flykte,» sa Perrin, og ansiktet til den unge vandreren strammet seg på et vis som ikke hadde stort å gjøre med Løvets Vei.

«Jeg synes det er spennende,» sa Egwene og skulte på Perrin, «å møte en som ikke tror at musklene hans kan løse ethvert problem.»

Arams gode humør vendte tilbake. Han reiste seg og rakte smilende hendene mot Egwene. «La meg vise deg leiren. Det er dans her også.»

«Det ville jeg like.» Hun smilte tilbake.

Ila rettet ryggen etter å ha hentet noen brødleiver fra den lille jernovnen. «Men kveldsmaten er ferdig, Aram.»

«Jeg spiser hos mor,» sa Aram mens han slepte Egwene bort fra vognen. «Vi spiser hos mor begge to.» Han smilte triumferende til Perrin. Egwene lo da de løp.

Perrin kom seg på beina, men stanset. Det var ingen fare hvis leiren fulgte denne Løvets Vei som Raen snakket om. Han så på Raen og Ila. De stirret nedtrykt etter barnebarnet, og han sa: «Jeg beklager. Jeg er gjest her, og jeg skulle ikke ha –»

«Ikke vær dum,» sa Ila trøstende. «Det var hans skyld, ikke din. Sett deg og spis.»

«Aram er en plaget ung mann,» sa Raen trist. «Han er en god gutt, men noen ganger tror jeg Løvets Vei er vanskelig for ham. Den er det for noen, dessverre. Vær så snill. Mitt leirbål er ditt. Vær så snill?»

Perrin satte seg sakte ned igjen og følte seg fremdeles forlegen. «Hva skjer med den som ikke kan følge Veien?» spurte han. «En Vandrer, mener jeg.»

Raen og Ila vekslet bekymrede blikk, og Raen sa: «De forlater oss. De fortapte drar for å bo i landsbyene.»

Ila stirret i den retningen barnebarnet hadde forsvunnet. «De fortapte blir aldri lykkelige.» Hun sukket, men ansiktet var rolig igjen da hun delte ut boller og skjeer.

Perrin stirret i bakken. Han ønsket han ikke hadde spurt. Det ble ikke mer snakk mens Ila fylte bollene med tykk grønnsakstuing og delte ut tykke skiver av knasende sprøtt brød, og heller ikke mens de spiste. Stuingen var deilig, og Perrin gjorde unna tre boller før han ga seg. Med et smil merket han at Elyas tømte fire.

Etter måltidet fylte Raen pipa. Elyas fant frem sin egen og stoppet den med tobakk fra Raens oljelerretspose. Da de hadde fått fyr på pipene, stoppet dem og fått fyr igjen, lente de seg tause tilbake. Ila fant frem et strikketøy. Solen var bare et rødt bluss over tretoppene i vest. Leiren hadde ordnet seg for natten, men travelheten avtok ikke, den bare endret seg. Musikerne som hadde spilt da de kom inn i leiren, var avløst av andre. Flere enn før danset i lyset fra leirbålene, og skyggene gled over vognene. Et sted i leiren steg et kor av mannsstemmer. Perrin gled ned foran trestammen og begynte snart å duppe av.

Etter en stund sa Raen: «Har du gjestet noen andre Tuatha’aner, Elyas, siden du var hos oss sist vår?»

Perrins øyne åpnet og lukket seg halvveis igjen.

«Nei,» svarte Elyas rundt munnstykket på pipa. «Jeg misliker å være i nærheten av for mange mennesker på én gang.»

Raen klukket. «Spesielt ikke mennesker som lever så annerledes, ikke sant? Nei, gamle venn, du trenger ikke bekymre deg. Det er år siden jeg ga opp håpet om at du skulle følge vår vei. Men jeg har hørt en historie siden vi sist møttes, og hvis du ikke har hørt den ennå, vil den kanskje interessere deg. Den interesserer meg, og jeg har hørt den igjen og igjen, hver gang vi møter andre fra Folket.»

«Jeg er lutter øre.»

«Det begynte våren for to år siden da en gruppe av Folket krysset Ødelandet langs den nordlige ruten.»

Perrin sperret opp øynene. «Ødelandet? Ødelandet Aiel? De krysset Ødelandet Aiel?»

«Noen kan vandre inn i Ødelandet uten å bli plaget,» sa Elyas. «Barder. Tuskhandlere, hvis de er ærlige. Tuatha’an krysser stadig Ødelandet. Kjøpmenn fra Cairhien pleide å gjøre det før Treet og Aiel-krigen.»

«Aielfolket unngår oss,» sa Raen trist, «selv om mange av oss har forsøkt å snakke med dem. De holder øye med oss på avstand, men nærmer seg aldri og lar aldri oss komme nærmere. Noen ganger bekymrer det meg at de kanskje kjenner sangen, men det er vel lite trolig. I Aiel synger ikke menn, vet du. Er ikke det rart? Når en Aiel-gutt blir voksen, synger han ikke annet enn kampsanger eller klagesanger over de falne. Jeg har hørt dem synge over sine egne døde, og over dem de har drept. Den sangen kan få steiner til å gråte.» Ila hørte etter og nikket enig over strikketøyet.

Perrin tenkte seg raskt om. Han hadde trodd at kjeleflikkerne måtte være redde hele tiden med alt dette snakket om å flykte, men ingen fryktsomme kunne tenke på å krysse Ødelandet Aiel. Etter det han hadde hørt, ville ingen som var ved sine fulle fem forsøke å krysse Ødelandet.

«Hvis dette er en historie om en sang,» begynte Elyas, men Raen ristet på hodet.

«Nei, gamle venn, ikke en sang. Jeg vet ikke hva den handler om.» Han vendte seg mot Perrin. «Unge Aiel-krigere drar ofte inn i Pestlandet. Noen av de unge mennene drar alene. Av en eller annen grunn tror de at de er kallet til å drepe Den Mørkeste. De fleste drar i små grupper. For å jage Trolloker.» Raen ristet trist på hodet før han fortsatte med dyster stemme. «For to år siden krysset en klan fra Folket Ødelandet omkring femti fjerdinger sør for Pestlandet. De fant en av disse gruppene.»

«Unge kvinner,» skjøt Ila inn. Hun var like trist som ektemannen. «Ikke stort mer enn jentunger.»

Perrin utstøtte en overrasket lyd, og Elyas gliste skjevt til ham.

«Aiel-jenter trenger ikke stelle huset eller lage mat hvis de ikke vil, gutt. De som heller vil bli krigere, slutter seg til et av krigersamfunnene, Far Dareis Mai, Spydets Jomfruer, og de kjemper side om side med mennene.»

Perrin ristet på hodet. Elyas klukket av uttrykket.

Raen fortsatte på historien med en blanding av avsky og forvirring i stemmen. «Alle de unge kvinnene var døde, bortsett fra én, og hun var døende. Hun kravlet bort til vognene. Det var tydelig at hun så det var Tuatha’aner. Hennes forakt var sterkere enn smerten, men hun hadde en beskjed som var så viktig at hun måtte gi den til noen, selv om det var oss, før hun døde. Noen av mennene gikk for å se om de kunne hjelpe noen av de andre – de fulgte blodsporet etter henne – men alle var døde, og det samme var tre ganger så mange Trolloker.»

Elyas satte seg opp, og pipa falt nesten ned i fanget på ham. «Femti fjerdinger inn i Ødelandet? Umulig! Djevik K’Shar, det er det Trollokene kaller Ødelandet. Dødsmarkene. De ville ikke dra femti fjerdinger inn i Ødelandet om så alle Myrddraalene i Pestlandet tvang dem.»

«Du vet svært mye om Trolloker, Elyas,» sa Perrin.

«Fortsett med historien,» sa Elyas kort.

«Aiel-krigernes trofeer viste tydelig at de kom fra Pestlandet. Trollokene hadde jaget dem, men sporene viste at bare noen få vendte levende tilbake etter å ha drept Aiel-krigerne. Og når det gjaldt den unge kvinnen, ville hun ikke la noen røre henne og slett ikke stelle sårene hennes. Men hun grep Søkeren for klanen i jakken, og dette er hva hun sa, ord for ord. ’Smitteren har tenkt å blinde Verdensøyet, du Fortapte. Han har tenkt å drepe Den Store Slangen. Advar Folket, du Fortapte. Øyebrenneren kommer. Be dem forberede seg på Han Som Kommer Med Soloppgangen. Be dem … ’ Og så døde hun. Smitteren og Øyebrenneren,» sa Raen til Perrin, «er Aiel-navn på Den Mørkeste, men ellers forstår jeg ikke et eneste ord. Likevel var det så viktig at hun måtte si det til noen hun foraktet, si det med sitt siste åndedrag. Men til hvem? Vi er oss selv, Folket, men jeg kan aldri tenke meg at meldingen var myntet på oss. Og Aielfolket? De ville aldri la oss si dem noe, selv om vi forsøkte.» Han sukket tungt. «Hun kalte oss De Fortapte. Jeg hadde aldri før visst hvor sterkt de avskydde oss.» Ila la strikketøyet fra seg i fanget og rørte hodet hans forsiktig.

«De fant ut noe i Pestlandet,» sa Elyas funderende. «Men det gir ingen mening. Drepe Den Store Slangen? Drepe selve tiden? Blinde Verdensøyet? Han kunne like gjerne forsøkt å sulte en stein til døde. Kanskje hun snakket over seg, Raen. Hun var såret og døende, og hun kunne ha mistet grepet på virkeligheten. Kanskje hun ikke engang visste at de var Tuatha’aner.»

«Hun visste hva hun sa og hvem hun sa det til. Det var viktigere enn hennes eget liv, og vi kan ikke engang forstå det. Da jeg så deg komme inn i leiren vår, trodde jeg vi kanskje ville få svar, siden du er» – Elyas gjorde en rask bevegelse med hånden, og Raen forandret på det han hadde tenkt å si – «er en venn, og vet mange rare ting.»

«Ikke om dette,» sa Elyas i en tone som satte en stopper for all videre samtale. Stillheten rundt leirbålet ble bare brutt av musikken og latteren som drev fra andre deler av leiren, der den lå innhyllet i natten.

Perrin lå med skuldrene mot en av stammene ved ilden mens han forsøkte å tyde Aielkvinnens melding, men den ga ikke noe mer mening for ham enn for Raen og Elyas. Verdensøyet. Det hadde vært med i drømmene hans mer enn én gang, men han ville ikke tenke på drømmene. Da heller Elyas. Det var et spørsmål han gjerne skulle hatt svar på. Hva var det Raen skulle til å si om den skjeggete mannen, og hvorfor hadde Elyas avbrutt ham? Der fant han heller ikke noen svar. Han forsøkte å se for seg en Aielkvinne – på vei inn i Pestlandet hvor bare Voktere dro, for å drepe Trolloker – da han hørte at Egwene kom tilbake.

Han karet seg opp og gikk for å møte henne i utkanten av lyskretsen. Hun stoppet brått og så på ham med hodet på skakke. I mørket kunne han ikke lese ansiktsuttrykket hennes.

«Du har vært lenge borte,» sa han. «Hadde du det morsomt?»

«Vi spiste sammen med moren hans,» svarte hun. «Og så danset vi… og lo. Det virker som en evighet siden jeg danset sist.»

«Han minner meg om Wil al’Seen. Du var fornuftig nok til ikke å la ham putte deg i lommen.»

«Aram er en snill gutt som det er morsomt å være sammen med,» sa hun stramt. «Han får meg til å le.»

Perrin sukket. «Unnskyld. Jeg er glad for at du hadde det morsomt da du danset.»

Brått kastet hun armene rundt ham og gråt mot brystet hans. Han strøk henne klossete over håret. Rand ville ha visst råd, tenkte han. Rand hadde det så lett med jenter. Ikke som han selv som aldri visste hva han skulle gjøre eller si. «Jeg sa unnskyld, Egwene. Jeg er glad for at du danset og hadde det moro. Helt sant.»

«Si at de lever,» mumlet hun mot brystet hans.

«Hva?»

Hun dyttet ham fra seg, holdt ham på en armlengdes avstand og så opp på ham i mørket. «Rand og Matt. De andre. Si at de lever.»

Han pustet dypt og kikket usikkert rundt seg. «De lever,» sa han endelig.

«Bra.» Hun tørket seg raskt i ansiktet med fingrene. «Det var det jeg ville høre. God natt, Perrin. Sov godt.» Hun sto på tå og kysset ham mykt på kinnet, og skyndte seg forbi ham før han fikk sagt noe.

Han snudde seg for å se etter henne. Ila reiste seg, og de to kvinnene forsvant inn i vognen mens de snakket lavt sammen. Rand ville ha forstått det, tenkte han, men det gjør ikke jeg.

I det fjerne ulte ulvene i natten mot den første tynne flisen av nymånen, og han skalv. Det var tidsnok å bekymre seg over ulvene i morgen. Han tok feil. De ventet på ham i drømmene.