Verdens Øye

KAPITTEL 33 Mørket venter

Under en blygrå himmel humpet kjerra med de store hjulene østover langs Caemlynveien. Rand karet seg opp av stråhaugen bak i kjerra for å kikke over kanten. Det gikk lettere enn det hadde gjort en time tidligere. Det var som om armene strakte seg i stedet for å dra ham opp, og et øyeblikk ville hodet bare sveve bort, men det gikk likevel lettere. Han kroket albuene over den lave kanten og kikket på landet som rullet forbi. Solen, som fremdeles var skjult av grå skyer, hang høyt på himmelen, men kjerra klapret allerede inn i en landsby med røde mursteinshus dekket av villvin. Etter Fire Konger hadde det vært kortere avstand mellom byene.

Noen av folkene vinket eller ropte en hilsen til Hyam Kinch, bonden som eide kjerra. Mester Kinch, en fåmælt mann med læraktig ansikt, ropte hver gang noen ord tilbake. Med pipa mellom tennene ble budskapet nokså utydelig, men det virket vennlig, og alle fortsatte med det de holdt på med uten å se noe mer på kjerra. Det virket ikke som om noen brydde seg om de to passasjerene til bonden.

Vertshuset i landsbyen gled gjennom Rands synsfelt. Det var hvit-malt med grått skifertak. Folk hastet inn og ut mens de nikket og vinket til hverandre. Noen stanset for å prate, og alle kjente hverandre. Klærne viste at de fleste var landsbyboere: støvler og bukser og jakker som ikke skilte seg stort fra det han selv hadde på seg, selv om folk virket umåtelig glad i fargerike striper. Kvinnene hadde på seg hvite forklær med striper og store kysehatter som skjulte ansiktene. Kanskje alle var landsbyfolk og lokale bønder. Gjør det noen forskjell?

Han la seg tilbake i stråhaugen og betraktet landsbyen som krympet mellom føttene. Inngjerdede jorder og velklipte hekker flankerte veien, og røyken steg fra røde mursteinspiper på små gårdshus. De eneste trærne i nærheten av veien var småskog beregnet på brensel, og de var like hverdagslige som et gårdstun. Men greinene var like bladløse og nakne som i de ville skogene mot vest.

Et møtende vogntog rumlet langs midten av veien og presset kjerra halvveis ned i grøften. Mester Kinch flyttet pipa ut i munnviken og spyttet mellom tennene. Med ett øye på det ytterste hjulet for å passe på at det ikke satte seg fast i hekken, holdt han kjerra i bevegelse. Munnen strammet seg mens han kikket på kjøpmannsvognene.

Vognførere slo med pisken i luften over sine åttehesters spann, og vakter med harde ansikter lutet seg frem i salen ved siden av vognene, men ingen av dem så bort på kjerra. Rand gransket dem med bankende hjerte. Under kappen knuget hånden rundt sverdhjaltet, og han løsnet ikke grepet før den siste vognen hadde slingret forbi.

Da den siste vognen skranglet mot landsbyen de nettopp hadde forlatt, vred Matt seg i setet ved siden av bonden og lente seg tilbake for å møte blikket til Rand. Skjerfet som tok av for støv når det var nødvendig, var brettet sammen og knyttet over pannen så det skygget for øynene. Likevel myste han i det grå dagslyset. «Så du noe der bak?» spurte han stille. «Hva med vognene?»

Rand ristet på hodet, og Matt nikket. Han hadde heller ikke sett noe.

Mester Kinch kastet et blikk på dem fra øyekroken, og så flyttet han på pipa og nappet i tøylene. Det var alt, men han hadde hørt ordvekslingen. Hesten økte farten litt.

«Gjør det fremdeles vondt i øynene?» spurte Rand.

Matt rørte skjerfet rundt hodet. «Nei. Ikke mye. Må bare passe på å ikke se nesten rett på solen. Hva med deg? Føler du deg bedre?»

«Litt.» Han følte seg faktisk litt bedre. Det var et under å bli frisk så fort. Mer enn det, det var en gave fra Lyset. Det må være Lyset. Det må.

Brått passerte en tropp ryttere kjerra, på vei vestover som kjøpmannsvognene. Lange hvite krager hang ned over platebrynjene. Kappene og våpenskjortene var røde som portvaktenes uniformer i Hvitebro, men disse var finere og passet bedre. De kjegleformede hjelmene skinte som sølv. De satt til hest med rake rygger. Smale røde strimler drev fra hvert lansehode, og lansene var løftet i samme vinkel.

Noen av dem kikket ned i kjerra idet de passerte på to rekker. Stålvisirer skjulte ansiktene. Rand var glad kappen dekket sverdet. Noen få nikket til mester Kinch, ikke fordi de kjente ham, men bare som en nøytral hilsen. Mester Kinch nikket tilbake på samme vis, men på tross av det uttrykksløse ansiktet var det en smule bifall i nikket.

De red i skrittgang, men med farten kjerra holdt gled de raskt forbi. En liten del av Rands oppmerksomhet telte dem. Ti… tyve … tredve … toogtredve. Han løftet hodet for å se på rekkene som forsvant ned Caemlynveien.

«Hvem var det?» spurte Matt, halvt undrende, halvt mistenksom.

«Dronningens Garde,» sa mester Kinch rundt pipa. Han holdt øynene festet på veien foran. «De rir ikke stort lenger enn til Breen’s Kilde, hvis de ikke er nødt. Ikke som i gamle dager.» Han smattet på pipa før han la til. «Nå for tiden antar jeg det må være deler av Riket som ikke ser Garden mer enn en gang i året eller sjeldnere. Ikke som i gamle dager.»

«Hva er det de gjør?» spurte Rand.

Bonden kikket på ham. «De vokter Dronningens fred og håndhever Dronningens lov.» Han nikket til seg selv, som om han likte sine egne ord, og la til: «De snuser opp misdedere og trekker dem for magistraten. Mmmmph!» Han blåste ut en lang røyksky. «Dere to må komme langt bortefra siden dere ikke gjenkjenner Dronningens Garde. Hvor er dere fra?»

«Langt bortefra,» sa Matt, i samme øyeblikk som Rand sa: «Tvillingelvene.» Med det samme ordet var ute, ønsket han at han kunne ta det i seg. Han tenkte fremdeles ikke klart. De forsøkte å skjule seg, og så nevnte han et navn en Skygger ville høre like tydelig som en klokke.

Mester Kinch skottet på Matt fra øyekroken, og dampet taust på pipa en stund. «Ja, det er langt bortefra,» sa han til slutt. «Nesten ved Rikets grenser. Men det må stå dårligere til enn jeg trodde når det er steder i Riket hvor folk ikke engang gjenkjenner Dronningens Garde. Ikke som i gamle dager i det hele tatt.»

Rand undret seg på hva mester al’Vere ville si om noen fortalte ham at Tvillingelvene tilhørte Dronningens Rike. Dronningen av Andor, antok han. Kanskje borgermesteren visste det – han visste mye som overrasket Rand – og kanskje andre også visste det, men han hadde aldri hørt noen nevne det. Tvillingelvene var Tvillingelvene. Hver landsby hadde sine egne problemer, og hvis det oppsto et problem som involverte mer enn en landsby, ble det løst i fellesskap av borgermesterne eller landsbyrådene.

Mester Kinch tøylet hesten og stoppet vognen. «Jeg skal ikke lenger.» En smal kjerrevei forsvant mot nord. Flere gårdshus var synlige over de åpne jordene, og selv om jordene var pløyd, hadde det ennå ikke begynt å spire og gro. «Om to dager er dere i Caemlyn. Eller ville ha vært det, om han der hadde kunnet sette bein under seg.»

Matt hoppet ned og fant buen og tingene sine. Så hjalp han Rand ned fra kjerra. Rands bylter hang tunge på ham, og beina skalv, men han ristet av seg vennens hender og forsøkte å ta noen skritt selv. Han var fremdeles ustø, men beina holdt ham oppe. Det virket også som de ble sterkere for hvert skritt han tok.

Bonden hyppet ikke på hesten med det samme. Han sugde på pipa og gransket dem et øyeblikk. «Dere kan hvile en dag eller to hos meg, hvis dere vil. Dere går vel ikke glipp av så mye på den tiden. Og samme hva slags sykdom du strir med, gutt… vel, før du ble født hadde vi hatt alle sykdommer du kan tenke deg, gamlemor og jeg, og vi har fått ungene våre gjennom dem også. Og uansett tror jeg du er over det smittsomme stadiet.»

Matts øyne smalnet, og Rand tok seg i å rynke pannen. Ikke alle er en del av det. Alle kan ikke være det.

«Tusen takk,» sa han, «men jeg er bedre nå. Det er sant. Hvor langt er det til neste landsby?»

«Carysford? Til fots kommer dere frem like før det blir mørkt.» Mester Kinch tok pipa fra munnen og spisset leppene tankefullt, før han fortsatte: «Til å begynne med tok jeg dere for å være lærlinger som hadde rømt, men nå tror jeg dere rømmer fra noe mer alvorlig. Jeg vet ikke hva. Bryr meg ikke om å vite det. Jeg kjenner mennesker godt nok til å vite at dere ikke er Mørkefrender, og at dere ikke har ranet eller skadet noen. Ikke som andre reisende nå for tiden. Jeg kom ut for bråk både en og to ganger da jeg var på deres alder. Hvis dere trenger et sted å ligge lavt i noen dager, ligger gården min vel to fjerdinger i den retningen» – han nikket oppover kjerreveien – «og der kommer det aldri noen fremmede. Det som er etter dere, finner dere ikke der.» Han renset strupen som om han var flau over å si så mange ord på én gang.

«Hva vet du om hvordan Mørkefrender ser ut?» forlangte Matt å få vite. Han trakk seg bort fra kjerra, og hånden forsvant under frakken. «Hva vet du om Mørkefrender?»

Mester Kinch ble stram i ansiktet. «Som du vil,» sa han og hyppet på hesten. Kjerra rullet opp den smale veien, og han så seg ikke tilbake.

Matt så på Rand, og det skulende blikket forsvant. «Jeg beklager, Rand. Du trenger et sted å hvile. Kanskje hvis vi følger etter ham …» Han trakk på skuldrene. «Jeg kommer bare ikke over følelsen av at alle er etter oss. Lys, jeg skulle ønske jeg visste hvorfor. Jeg skulle ønske det var over. Jeg skulle ønske …» Han tidde ulykkelig.

«Det finnes fremdeles gode mennesker,» sa Rand. Matt begynte å gå opp kjerreveien med sammenbitte kjever som om dette var det siste han ønsket å gjøre, men Rand stoppet ham. «Vi har ikke tid til å bli her bare for å hvile, Matt. Og dessuten tror jeg ikke det finnes noe sted hvor vi kan skjule oss.»

Matt nikket, tydelig lettet. Han forsøkte å ta noe av børen til Rand, saltaskene og Thoms kappe med harpen, men Rand ville ikke gi slipp på dem. Beina virket faktisk sterkere. Hva er det som jager oss? tenkte han da de fortsatte langs veien. Ikke jager. Venter.

Det hadde fortsatt å regne den natten de vaklet bort fra Den Dansende Kusk, og det hamret mot dem like hardt som det tordnet fra en svart himmel som ble flerret av lyn. Klærne ble gjennomtrukne på et øyeblikk, og i løpet av en time virket Rands hud gjennomtrukken også, men de hadde lagt Fire Konger bak seg. Matt var nesten blind i mørket, og han myste forpint mot de skarpe glimtene som et øyeblikk fikk trærne til å stå frem stive og kalde i lyset. Rand leide ham, men Matt følte seg likevel usikkert frem for hvert skritt. Rand rynket pannen i bekymring. Hvis Matt ikke fikk synet tilbake, ville de måtte holde sneglefart. De ville aldri komme seg unna.

Det virket som om Matt leste tankene hans. Selv med hetten på kappen trukket frem hadde regnet klistret håret til ansiktet. «Rand,» sa han, «du forlater meg ikke, gjør du vel? Hvis jeg ikke greier å holde følge?» Stemmen skalv.

«Jeg forlater deg ikke.» Rand strammet grepet om vennens hånd. «Samme hva som skjer, forlater jeg deg ikke.» Lyset hjelpe oss! Det tordnet over hodene deres, og Matt snublet. Han holdt på å falle og trakk nesten med seg Rand. «Vi må stoppe, Matt. Hvis vi fortsetter, kommer du til å brekke et bein.»

«Godd.» Et lyn spjæret mørket da Matt sa ordet, og tordenskrallet slo alle andre lyder til bakken, men i lyset kunne Rand lese navnet på Matts lepper.

«Han er død.» Det må han være. Lys, la ham være død.

Han geleidet Matt bort til noen busker lynglimtet hadde vist ham. Løvet ville ta litt av for regnet. Ikke like mye som et godt tre, men han ville ikke risikere et nytt lynnedslag. Kanskje de ikke var så heldige neste gang.

De pakket seg sammen under buskene og danderte kappene over greinene som et lite telt. Det var altfor sent å tenke på å holde seg tørr, men det ville hjelpe litt å stoppe piskingen fra regndråpene. De la seg inntil hverandre for å dele den lille kroppsvarmen de hadde igjen. Dryppende våte som de var, og med regnet som fortsatte å trenge gjennom kappene, skalv de seg inn i søvnen.

Rand visste med én gang at det var en drøm. Han var tilbake i Fire Konger, men bortsett fra ham var byen tom. Vognene var der, men ingen folk, ingen hester, ingen hunder. Ingenting levende. Men han visste at noen ventet på ham der.

Mens han gikk gjennom de humpete gatene, virket det som om bygningene falmet. Når han snudde hodet, sto de der som før, men i utkanten av synsfeltet vedble de å være utydelige. Det var som om noe bare fantes når han så på det. Hvis han snudde seg fort nok, ville han få se… Han var ikke sikker på hva, men han ble nervøs av å tenke på det.

Den Dansende Kusk dukket opp foran ham. På en måte virket den glorete malingen grå og livløs. Han gikk inn. Godd satt ved et av bordene.

Han kjente bare mannen igjen på klærne, på silken og den mørke fløyelen. Godds hud var rødbrent og sprukken og rennende. Hodet var nesten som en hodeskalle, og munnen hadde skrumpet inn til bare tenner og gommer. Da Godd snudde på hodet, løsnet noe av håret og ble til sot da det traff skuldrene. Øyne uten øyelokk stirret på Rand.

«Så du er død,» sa Rand. Han var overrasket over at han ikke var redd. Kanskje det var fordi han visste at det var en drøm denne gangen.

«Ja,» sa Ba’alzamons stemme, «men i det minste fant han deg for meg. Han fortjener en belønning for det, ikke sant?»

Rand snudde seg. Han oppdaget at han kunne være redd selv om han visste det var en drøm. Ba’alzamons klær hadde samme farge som størknet blod. Raseri og hat og triumf kjempet om plassen i ansiktet.

«Du må forstå, yngling, at du ikke kan skjule deg for meg i all evighet. På en eller annen måte vil jeg alltid finne deg. Det som beskytter deg, gjør deg samtidig sårbar. Først gjemmer du deg, så tenner du et signalbål. Kom til meg, yngling.» Han rakte hånden ut mot Rand. «Hvis hundene mine må rive deg til jorden, kommer de ikke til å være nennsomme. De er sjalu på det du kommer til å bli så snart du har knelt ved mine føtter. Det er din skjebne. Du tilhører meg.» Godds forbrente tunge laget en blanding av sinte og ivrige lyder.

Rand forsøkte å fukte leppene, men han hadde ikke noe spytt i munnen. «Nei,» sa han, og så kom ordene lettere. «Jeg tilhører meg selv. Ikke deg. Aldri deg. Meg selv. Hvis Mørkefrendene dreper meg, kommer du aldri til å eie meg.»

Flammene i Ba’alzamons ansikt varmet opp rommet til luften ble tykk flytende. «Levende eller død, yngling, du er min. Graven tilhører meg. Lettere død, men bedre levende. Bedre for deg, yngling. De levende har som regel mer makt.» Godd laget en utydelig lyd igjen. «Ja, min lydige hund. Her er din belønning.»

Rand snudde seg mot Godd tidsnok til å se kroppen smuldre og bli til støv. Et øyeblikk var det et uttrykk av opphøyd glede i det forbrente ansiktet, men det ble til skrekk i siste øyeblikk. Det var som om han hadde sett noe han ikke ventet. Godds tomme fløyelsplagg dalte ned mot stolen og asken på gulvet.

Da han snudde seg igjen, var Ba’alzamons hånd blitt en knyttneve. «Du er min, yngling, levende eller død. Verdensøyet vil aldri tjene deg. Jeg merker deg som min.» Neven åpnet seg, og en flammekule fløy ut. Den traff Rand i ansiktet, eksploderte, brant.

Rand satte seg opp i mørket. Vannet dryppet gjennom kappene og ned på ansiktet. Han kjente på ansiktet med en skjelvende hånd. Huden føltes øm og solbrent.

Med ett gikk det opp for ham at Matt stønnet og vred seg i søvne. Han ristet i vennen, og Matt våknet med et klynk.

«Øynene mine! Åh, Lys, øynene mine! Han tok øynene mine!»

Rand holdt ham inntil seg og vugget ham mot brystet som om han var et barn. «Alt er i orden, Matt. Du er i orden. Han kan ikke skade oss. Vi lar ham ikke skade oss.» Han kjente at Matt skalv og hørte at han hulket inn i jakken. «Han kan ikke skade oss,» hvisket han, og ønsket at han kunne tro det. Det som beskytter deg, gjør deg sårbar. Jeg er på god vei til å bli gal.

Like før morgengry løste regnet seg opp. Det siste duskregnet ga seg da det grydde av dag, men de gjenværende skyene virket truende til langt utpå morgenkvisten. Så blåste det opp, og vinden feide bort skyene foran en sol uten varme og trengte gjennom de dryppende våte klærne. De hadde ikke sovnet igjen, men utkjørte la de kappene over skuldrene og begynte å snuble sløvt østover mens Rand leide Matt. Etter en stund var Matt til og med bra nok til å klage over hva regnet hadde gjort med buestrengen. Men Rand ville ikke stoppe, ikke ennå, for å la ham bytte den ut med en tørr buestreng fra lommen.

De kom til en ny landsby like etter middag. Rand skalv enda mer ved synet av de lune mursteinshusene og røyksøylene fra skorsteinene, men han ledet Matt gjennom skogen og over markene sør for byen. På et gjørmete jorde sto en enslig bonde og spadde, og det var det eneste mennesket han fikk øye på. Rand huket seg sammen mellom trærne og passet på at han ikke fikk se dem. Bonden rettet all oppmerksomhet mot arbeidet, men Rand holdt øye med ham til han forsvant av syne. Hvis noen av Godds menn fremdeles levde, ville de kanskje tro at han og Matt hadde tatt sørveien ut av Fire Konger, siden ingen i denne landsbyen hadde sett guttene. De fant veien igjen på den andre siden av landsbyen. Etter som de gikk ble klærne tørrere, selv om det fortsatt dampet av dem.

En time senere fikk de skyss med en bonde med en halvtom høy-vogn. Rand ble totalt overrumplet mens han gikk og bekymret seg over Matt. Matt beskyttet øynene mot solen med den ene hånden. Selv om ettermiddagslyset var svakt, myste han gjennom smalnede øyelokk og mumlet stadig om hvor sterkt lyset var. Da Rand hørte knirkingen fra vognen, var det allerede for sent. Siden gjørmeveien dempet lydene, var vognen med tospannet bare femti alen bak dem da kusken fikk øye på dem.

Til Rands overraskelse stoppet han og tilbød skyss. Rand nølte, men det var for sent å gjemme seg, og bonden ville kanskje huske dem bedre om de takket nei. Han hjalp Matt opp på setet ved siden av bonden, og klatret selv opp bak.

Alpert Mull var en traust mann med firkantet ansikt og firkantete hender, begge deler furet av bekymringer og hardt arbeid. Han ville bare ha noen å snakke med. Kuene ga ikke lenger melk, hønsene hadde sluttet å legge egg, og det fantes ikke beitemarker som fortjente navnet. For første gang i manns minne måtte han kjøpe høy, og en halv vogn var alt han fikk av «Gamle Bain». Han undret seg på om det var noen mulighet for å få noen avling høy på sine egne marker i år, eller avling av noe slag i det hele tatt.

«Dronningen burde gjøre noe, må Lyset skinne over henne,» mumlet han og banket knokene respektfullt, men åndsfraværende mot pannen. Han så knapt på Rand og Matt, men da han slapp dem av ved krøtterstien som førte opp til gården, nølte han et øyeblikk. Han snakket nesten til seg selv: «Jeg vet ikke hva dere flykter fra, og jeg vil ikke vite det. Jeg har kone og barn. Dere forstår? Min familie. Dette er ikke tiden for å hjelpe fremmede.»

Matt forsøkte å stikke hånden under jakken, men Rand grep håndleddet hans. Han sto i veien og så på mannen uten å si noe.

«Hvis jeg var et godt menneske,» sa Mull, «ville jeg tilby to klissvåte gutter ildstedet mitt slik at de kunne få tørket seg og bli varme. Men det er harde tider, og fremmede … Jeg vet ikke hva dere flykter fra, og jeg vil ikke vite det. Dere forstår? Min familie.» Med ett trakk han to mørke og tykke, lange ullskjerf opp av lommene. «Det er ikke mye, men ta dem. Tilhører guttene mine. De har flere. Dere kjenner ikke meg, forstår dere? Det er harde tider.»

«Vi har aldri sett deg,» sa Rand da han tok imot skjerfene. «Du er en god mann. Den beste vi har møtt på mange dager.»

Bonden ble først forbauset, så takknemlig. Han samlet tømmene og dreide hestene mot den smale veien. Før han hadde fullført svingen, begynte Rand å leie Matt videre nedover Caemlynveien.

Vinden ble kaldere da tussmørket nærmet seg. Matt begynte å spørre grettent om når de skulle stoppe, men Rand trakk ham med seg. Han lette etter bedre ly enn en flekk under noen busker. Klærne var fremdeles fuktige, og vinden ble stadig kaldere. Han var ikke sikker på om de ville overleve enda en natt ute. Natten falt på uten at han fant noe. Iskald vind rev og slet i kappen. Men endelig skjelnet han noen lys i mørket. En landsby.

Hånden gled ned i lommen og kjente etter myntene. Mer enn nok til et rom og et måltid til dem begge. Komme inn fra den kalde natten. Hvis de ble værende ute i vinden og kulden med våte klær, ville den som fant dem, bare finne to lik. Men de måtte ikke tiltrekke seg mer oppmerksomhet enn nødvendig. Han kunne ikke spille fløyte, og med øynene sine kunne Matt i hvert fall ikke sjonglere. Han grep Matts hånd igjen og begynte å gå mot de lokkende lysene.

«Når skal vi stoppe?» spurte Matt igjen. Han myste med hodet skutt frem, og Rand var ikke sikker på om Matt kunne se ham, langt mindre landsbyen.

«Når vi kommer til et varmt sted,» svarte han.

Gatene var opplyst av lys fra vinduene i husene, og folk gikk rundt uten å bekymre seg om hva som kunne skjule seg i mørket. Det eneste vertshuset var en stor og uregelmessig bygning på én etasje, og det så ut som om klynger av rom var bygd på gjennom årene uten noen spesiell plan. Hoveddøren åpnet seg for å slippe ut en mann, og en latterbølge rullet etter ham.

Rand frøs til i gaten mens den fordrukne latteren fra Den Dansende Kusk ga gjenlyd i hodet hans. Han iakttok mannen som subbet ned gaten med ustøe skritt, og så pustet han dypt og åpnet døren. Han passet på at kappen skjulte sverdet. Latteren vasket over ham.

Lamper som hang fra det høye taket lyste opp rommet, og han kunne straks både se og føle hvordan dette vertshuset skilte seg fra Saml Hakis vertshus. Blant annet var det ikke noe fylleskrål her. Rommet var fullt av bønder og landsbyfolk, og om de ikke var helt edru, var det ikke langt unna. Latteren var ekte, selv om den virket litt krampaktig. De lo for å glemme bekymringene sine, men det var ekte munterhet i latteren også. Selve storstua var ren og hyggelig, og det brølte varmt i det store ildstedet på den andre siden. Smilene til serveringsdamene var like varme som ilden, og når de lo, kunne Rand se at det var fordi de ville det.

Vertshusholderen var like ren som vertshuset, og med et skinnende hvitt forkle rundt den store magen. Rand var glad for å se at han var en velfødd mann; han tvilte på om han noen gang kunne stole på en mager vertshusholder igjen. Han het Rulan Allvin – et godt tegn, mente Rand, det klang av Emondsmark – og han gransket dem både opp og ned før han nevnte noe om betaling på forskudd.

«Ikke for å antyde at dere er av den sorten, forstå meg rett, men det er folk på veiene i dag som ikke tar betalingen så tungt når morgenen kommer. Virker som det er mange unge karer på vei til Caemlyn.»

Rand var ikke fornærmet, så fuktig og sjasket som han var. Men da mester Allvin nevnte prisen, sperret han opp øynene, og Matt hostet som om han hadde fått noe i vrangstrupen.

Dobbelthaken skalv da verten ristet beklagende på hodet, men det virket som han var vant til det. «Det er harde tider,» sa han resignert. «Det er ikke så mye å få tak i, og det som finnes, koster fem ganger så mye som det pleide. Og enda mer vil det koste neste måned, merk mine ord.»

Rand fant frem pengene og kikket på Matt. Matt strammet munnen sta. «Vil du sove under en hekk?» spurte Rand. Matt sukket og tømte lommene motvillig. Da de hadde betalt, skar Rand en grimase da han så hvor lite de hadde igjen.

Ti minutter senere spiste de stuing ved et hjørnebord nær ildstedet, og de skyflet stuingen opp i skjeene med brødbiter. Porsjonene var ikke så store som Rand hadde ønsket, men de var varme og fylte magen. Varmen fra ilden sev sakte inn i ham. Han lot som om han så ned på skålen, men han voktet på døren. De som gikk inn eller ut, lignet alle på bønder, men det var ikke nok til å roe nervene.

Matt spiste sakte for å nyte hver bit, men han mumlet om lyset fra lampene. Etter en stund fant han frem skjerfet han hadde fått av Alpert Mull. Han festet det rundt pannen og trakk det så langt ned at det nesten skjulte øynene. De fikk noen blikk Rand helst ville unngått. Han tømte skålen raskt mens han maste for å få Matt til å gjøre det samme. Så spurte han mester Allvin etter rommet.

Vertshusholderen virket forbauset over at de trakk seg tilbake så raskt, men han sa ikke noe. Han hentet et lys og viste vei gjennom et virvar av ganger, til de nådde et lite rom med to smale senger i en avsides krok av vertshuset. Da han forlot dem, slapp Rand byltene sine ved siden av sengen, slengte kappen over en stol og la seg rett på sengeteppet med alle klærne på. Klærne var fremdeles våte og ubehagelige, men han ville være forberedt på å flykte. Han lot sverdet henge i beltet og sov med hånden på hjaltet.

Et hanegal rev ham opp fra søvnen neste morgen. Han lå der og så daggryet lyse opp vinduet mens han lurte på om han våget å sove litt til. Sove når det var lyst og de kunne dra videre. Et gjesp fikk kjevene til å knake.

«Hei,» utbrøt Matt, «jeg kan se!» Han satt oppreist i sengen og myste rundt seg. «Litt, i alle fall. Ansiktet ditt er ennå litt utydelig, men jeg kan se hvem du er. Jeg visste det kom til å gå bra. Innen kvelden kommer jeg til å se bedre enn deg igjen.»

Rand spratt opp fra sengen. Han klødde seg mens han sopte opp kappen. Klærne var krøllete etter å ha tørket på kroppen mens han sov, og de klødde. «Vi sløser bort dagslyset,» sa han. Matt karet seg opp like raskt, og han klødde også.

Rand kjente seg opplagt. De var en dag unna Fire Konger, og ingen av Godds menn hadde vist seg. En dag nærmere Caemlyn hvor Moiraine ventet på dem. Hun måtte være der. De trengte ikke bekymre seg over Mørkefrender når de traff Aes Sedaien og Vokteren igjen. Det var rart å glede seg sånn til å treffe en Aes Sedai. Lys, når jeg treffer Moiraine igjen, skal jeg kysse henne! Han lo ved tanken. Han følte seg så opplagt at han investerte noen av de få slantene deres på frokost – et stort brød og en mugge kald melk fra brønnhuset.

Mens de satt og spiste innerst i storstua, kom en ung mann inn. Han så ut som en landsbygutt, og spankulerte freidig inn og snurret en hatt med pyntefjær på fingeren. Den eneste andre personen i rommet var en gammel mann som sopte gulvene, og han kikket ikke opp fra sopelimen. Den unge mannens øyne gled ubekymret over rommet, men da de landet på Rand og Matt, ramlet hatten av fingeren. Han stirret på dem et helt minutt før han bøyde seg og snappet hatten opp fra gulvet. Han stirret litt mer mens han fingerkjemmet de tykke mørke krøllene. Til slutt slepte han med seg føttene mot bordet deres.

Han var eldre enn Rand, men han ble stående og se usikkert ned på dem. «Har dere noe imot at jeg setter meg?» Med det samme svelget han som om han hadde sagt noe galt.

Rand trodde han kanskje håpet å få litt av frokosten deres, selv om det virket som om han kunne kjøpe mat selv. Det var broderier rundt kragen på den blåstripete skjorten og rundt hele kanten på den mørkeblå kappen. Så vidt Rand kunne se, hadde lærstøvlene aldri vært nær noe arbeid som kunne ha skrapet dem opp. Han nikket mot en stol.

Matt stirret på fyren da han trakk en stol bort til bordet deres. Rand kunne ikke avgjøre om han skulte eller forsøkte å se bedre, men uansett var Matts strenge blikk virkningsfullt. Den unge mannen frøs fast halvveis nede i stolen, og satte seg ikke før Rand nikket igjen.

«Hva er navnet ditt?» spurte Rand.

«Navnet mitt? Mitt navn. Ah … kall meg Paitr.» Øynene flakket nervøst. «Ah … dette er ikke min idé, forstår dere. Jeg må gjøre det. Jeg ville ikke, men de tvang meg. Dere må forstå det. Jeg –»

Rand begynte å kjenne magen knyte seg, da Matt knurret: «En Mørkefrende.»

Paitr skvatt til og løftet seg halvveis opp fra stolen mens han stirret rundt seg som om det var femti stykker der som kunne høre ordene. Den gamle mannen sto fortsatt bøyd over sopelimen og konsentrerte seg om gulvet. Paitr satte seg igjen og kikket usikkert fra Rand til Matt og tilbake. Svetten perlet på overleppen. Beskyldningen var voldsom nok til at hvem som helst ville begynne å svette, men han protesterte ikke med et ord.

Rand ristet sakte på hodet. Etter kontakten med Godd visste han at Mørkefrender ikke nødvendigvis hadde Dragens Hoggtann tatovert over pannen, men hvis de så bort fra klærne, kunne Paitr ha glidd rett inn i Emondsmark. Det var ingenting ved ham som vitnet om mord eller verre saker. Ingen ville ha sett to ganger på ham. I det minste hadde Godd vært… annerledes.

«La oss være i fred,» sa Rand. «Og be vennene dine la oss være i fred. Vi vil ikke ha noe av dem, og de får ikke noe av oss.»

«Hvis ikke,» la Matt rasende til, «skal jeg avsløre deg som det du er. Så får du se hva landsbyvennene dine mener om det.»

Rand håpet han ikke mente det. Det ville bety like mye bråk for dem som for Paitr.

Det lot til at Paitr tok trusselen alvorlig. Ansiktet hans bleknet. «Jeg… jeg hørte hva som skjedde i Fire Konger. Litt av det i alle fall. Rykter sprer seg. Vi har våre metoder. Men det er ingen som har satt en felle for dere her. Jeg er alene, og… jeg ville bare snakke.»

«Om hva?» spurte Matt i samme øyeblikk som Rand sa: «Vi er ikke interessert.» De så på hverandre, og Matt trakk på skuldrene. «Vi er ikke interessert,» sa han.

Rand gulpet i seg resten av melken og stappet skalken fra sin halvdel av brødet i lommen. Pengene deres var nesten brukt opp, og skalken ville kanskje bli deres neste måltid.

Hvordan skulle de komme seg ut av vertshuset? Hvis Paitr oppdaget at Matt nesten var blind, ville han fortelle det til andre … andre Mørkefrender. En gang hadde Rand sett en ulv skille en vanskapt sau fra resten av flokken. Det var andre ulver i nærheten, og han kunne hverken forlate flokken eller få skutt en velrettet pil mot ulven. Da sauen var alene, brekte den sanseløs av skrekk og humpet bortover på tre bein. Som ved trolldom ble den jagende ulven til ti stykker. Minnet om det fikk magen til å velte seg. Men de kunne heller ikke forbli her. Selv om Paitr snakket sant og var alene, hvor lenge ville han være det?

«På tide å dra, Matt.» Han holdt pusten. Idet Matt begynte å reise seg, dro han Paitrs blikk mot seg ved å lene seg frem og si: «La oss være i fred, Mørkefrende. Jeg sier det igjen. La-oss-være-i-fred.»

Paitr svelget hardt og presset seg bakover i stolen, blek og blodløs i ansiktet. Det fikk Rand til å tenke på en Myrddraal.

Da Paitr så mot Matt igjen, sto Matt oppreist, og fomlingen hadde gått ubemerket hen. Raskt slengte Rand sine egne salvesker og resten av utstyret over skuldrene. Han forsøkte å la kappen skjule sverdet mens han gjorde det. Kanskje Paitr kjente til det. Kanskje Godd hadde fortalt det til Ba’alzamon, og Ba’alzamon hadde fortalt det videre til Paitr, men han trodde ikke det. Han trodde Paitr bare hadde noen vage ideer om hva som hadde skjedd i Fire Konger. Det var derfor han var så redd.

Den forholdsvis lyse konturen av døren hjalp Matt med å finne veien. Det gikk ikke raskt, men fort nok til at det ikke virket unaturlig. Rand fulgte tett etter mens han tigget taust om at vennen ikke måtte snuble. Han var takknemlig for at Matt hadde klar bane uten bord og stoler i veien.

Bak ham spratt Paitr plutselig opp. «Vent,» sa han desperat. «Dere må vente.»

«La oss være i fred,» sa Rand uten å snu seg. De var nesten ved døren, og Matt hadde ennå ikke trådt feil.

«Bare hør på meg,» sa Paitr. Han la en hånd på Rands skulder for å stoppe ham.

Bildene kvernet i hodet. Trolloken Narg som angrep ham hjemme. Myrddraalen som truet ham i Løven og Kronhjorten i Baerlon. Halvmenn overalt, Skyggere som jaget dem til Shadar Logoth, som kom for å ta dem i Hvitebro, overalt var det Mørkefrender. Han hvirvlet rundt med knyttet neve. «Jeg sa at du skulle la oss være i fred.» Neven traff Paitr rett over nesen.

Mørkefrenden ramlet på baken. Han satt på gulvet og stirret opp på Rand. Blodet dryppet fra nesen. «Dere slipper ikke unna,» spyttet han sint. «Samme hvor sterke dere er, er Mørkets Mektige Herre sterkere. Skyggen kommer til å sluke dere!»

Noen gispet lenger inne i storstua, og et kosteskaft klapret i gulvet. Den gamle mannen med sopelimen hadde endelig hørt noe. Han stirret storøyd på Paitr. Blodet forsvant fra det rynkete ansiktet, og munnen beveget seg, men ingen lyder kom ut. Paitr stirret tilbake et øyeblikk, og så skrek han en forbannelse og spratt opp. Han styrtet ut av vertshuset som om han hadde sultne ulver i hælene. Den gamle mannen rettet oppmerksomheten mot Rand og Matt, men han virket ikke mindre redd for dem.

Rand geleidet Matt ut av vertshuset og ut av landsbyen så fort han kunne. Hele tiden spisset han ørene etter rop og skrik som aldri kom.

«Blod og aske,» knurret Matt, «de er alltid der, alltid i hælene på oss. Vi greier aldri å unnslippe.»

«Nei, det er de ikke,» sa Rand. «Hvis Ba’alzamon hadde visst hvor vi var, ville han ikke overlatt jobben til den fyren. Det hadde vært en annen Godd og tyve-tredve håndlangere. De leter fremdeles, men de får ikke vite noe før Paitr forteller det til dem, og kanskje han virkelig er alene. For alt vi vet, må han kanskje dra helt til Fire Konger.»

«Men han sa –»

«Jeg er likeglad.» Han var ikke sikker på hvilken «han» Matt mente, men det forandret ikke noe. «Vi har ikke tenkt å vente til de når oss igjen.»

De fikk skyss seks korte strekninger den dagen. En bonde fortalte at en gammel tullebukk i vertshuset ved Sheran påsto det var Mørkefrender i landsbyen. Bonden lo så han nesten ikke kunne snakke, og han måtte stadig tørke tårene. Mørkefrender i Sheran! Det var den beste historien han hadde hørt siden Ackley Farren drakk seg full og tilbrakte natten på vertshustaket.

En annen mann, en rundfjeset vognmaker med verktøy hengende langs kjerrekantene og vognhjul liggende bak, fortalte en annen historie. Tyve Mørkefrender hadde samlet seg i Sheran. Menn med skitne, forvridde kropper og kvinner som var enda verre, og alle kledd i filler. Knærne ga etter og magen vrengte seg bare de så på deg. Når de lo, kaklet latteren i ørene i timevis til du trodde hodet skulle revne. Han hadde sett dem selv på trygg avstand. Hvis ikke Dronningen ville gjøre noe, måtte de be Lysets Barn om hjelp. Noen måtte gjøre noe.

De var lettet da vognmakeren slapp dem av.

Med solen lavt i ryggen gikk de inn i en liten landsby som lignet Sheran. Caemlynveien delte landsbyen pent i to. På begge sider av den brede veien sto rader av små mursteinshus med halmtak. Et flettverk av villvin dekket mursteinene selv om det ikke hang mye løv på den. Landsbyen hadde ett vertshus, og det var ikke større enn Vertshuset Vinkilden. Et skilt hang etter en veggarm utenfor, og det knirket frem og tilbake i vinden. Dronningens Mann.

Det var rart å tenke på Vertshuset Vinkilden som lite. Rand kunne huske en gang han trodde det var så stort som en bygning kunne være. Alt som var større, ville være et palass. Men han hadde sett litt av hvert nå, og med ett gikk det opp for ham at ingenting ville være som før når han kom hjem. Hvis du noen gang kommer hjem.

Han nølte foran vertshuset, men selv om prisene i Dronningens Mann ikke var så høye som i Sheran, hadde de ikke råd til hverken et rom eller et måltid.

Matt fulgte blikket hans og klappet seg på lommene hvor han hadde Thoms fargerike baller. «Jeg kan se godt nok hvis jeg bare ikke prøver meg på noe kunstferdig.» Synet var blitt bedre, men likevel hadde han knepet øynene sammen hver gang han så på himmelen i løpet av dagen, og skjerfet var fremdeles knyttet rundt pannen. Da Rand ikke sa noe, fortsatte Matt: «Det kan ikke være Mørkefrender i hvert eneste vertshus mellom her og Caemlyn. Og dessuten vil jeg ikke sove under en busk hvis jeg kan sove i en seng.» Men han beveget seg ikke mot vertshuset. Han bare sto der og ventet på Rand.

Etter en stund nikket Rand. Han kjente seg trettere enn noen gang etter at han hadde dratt hjemmefra. Kroppen verket bare ved tanken på å tilbringe natten utendørs. Nå innhenter alt sammen deg. All løpingen, all kikkingen over skulderen.

Han sa seg enig: «De kan ikke være overalt.»

Etter det første skrittet inn i storstua lurte han på om det var et feilgrep. Det var rent der, men overfylt. Hvert bord var fullt, og siden det ikke var nok sitteplasser, sto noen menn lent mot veggen. Både vertshusholderen og serveringsdamene hastet mellom bordene med slitne ansikter, og det virket som om det var flere mennesker enn vanlig i vertshuset. For mange for en liten landsby som dette. De som ikke hørte hjemme her, skilte seg tydelig ut. De var ikke kledd annerledes enn de andre, men de festet blikket på maten og drinkene. Lokalbefolkningen så like mye på de fremmede som på noe annet.

En jevn dur av samtaler hang i luften, nok til at verten tok dem med inn i kjøkkenet da Rand lot ham forstå at de måtte snakke med ham. Det var nesten like mye bråk der inne, med kokken og hans hjelpere som slamret med kjeler og pilte omkring.

Vertshusholderen tørket seg i ansiktet med et stort lommetørkle. «Jeg antar dere er på vei til Caemlyn for å se den uekte Dragen, som hver eneste tulling i Riket. Vel, det er seks i hvert rom, og to eller tre i hver seng, og hvis det ikke passer dere, har jeg ingenting å tilby.»

Rand lirte av seg historien sin med en ubehagelig følelse i magen. Med så mange folk på veiene kunne annenhver vandrer være en Mørkefrende, og ingen kunne skille dem fra andre. Matt viste noen kunster med ballene – han nøyde seg med tre baller, og selv da passet han nøye på – og Rand hentet frem Thoms fløyte. Etter bare noen få toner av «Gamle Svartebjørn» nikket verten utålmodig.

«Det holder. Jeg trenger noen som kan få de idiotene til å tenke på annet enn denne Logain. Det har allerede vært tre slåsskamper om hvorvidt han er den ekte Dragen eller ikke. Legg tingene deres i hjørnet der, så skal jeg rydde plass til dere. Verden er full av tullinger som ikke har vett til å bli der de hører hjemme. Det er det som forårsaker alle problemene. Folk som ikke holder seg der de hører hjemme.» Han tørket seg i ansiktet igjen, mumlet i skjegget og forsvant ut av kjøkkenet.

Kokken og hjelperne ignorerte Rand og Matt. Matt rettet hele tiden på skjerfet rundt hodet: Han løftet det, blunket mot lyset og trakk det ned igjen. Rand lurte på om han kunne se nok til å gjøre noe mer komplisert enn å sjonglere med tre baller. Når det gjaldt ham selv…

Det kvernet i magen. Han satte seg på en lav krakk og hvilte hodet i hendene. Kjøkkenet kjentes kaldt. Han skalv. Damp fylte kjøkkenet, og komfyrer og stekeovner knitret av varme. Skjelvingen ble sterkere, og han hakket tenner. Han la armene rundt seg selv, men det hjalp ikke. Det kjentes som om knoklene var frosne.

Han ble vagt klar over at Matt spurte om noe. Matt ristet ham i skulderen. Noen bannet og løp ut av rommet. Verten og en bekymret kokk kom til, og Matt kranglet høyt med begge to. Rand kunne ikke høre hva de sa. Ordene summet i ørene, og han kunne ikke tenke klart.

Brått grep Matt ham i armen og reiste ham opp. Alle tingene deres –salvesker, tepperuller, Thoms kappe og instrumenter – hang over Matts skuldre sammen med buen hans. Verten kikket på dem mens han nervøst tørket svetten av ansiktet. Vaklende, halvt støttet av Matt, lot Rand seg lede ut bakdøren.

«B-b-beklager, M-m-matt,» greide han å si. Han greide ikke slutte å hakke tenner. «M-m-må ha v-v-vært… r-r-regnet. Enda en n-n-natt… u-u-ute … v-v-vil ikke s-s-skade … h-h-håper jeg.» På den mørke himmelen blinket bare en håndfull stjerner.

«Ikke i det hele tatt,» sa Matt. Han forsøkte å gjøre stemmen optimistisk, men Rand kunne høre den skjulte bekymringen. «Han var redd for hva folk ville si når de fant ut at det var noen som var syke i vertshuset. Men jeg sa jeg skulle ta deg med inn i storstua hvis han sparket oss ut. Det ville ha tømt rommet på ti minutter. På tross av alt snakket om idioter vil han ikke det.»

«M-m-men hvor?»

«Her,» sa Matt. Det skrek i hengslene da han åpnet stalldøren.

Det var mørkere innenfor, og det luktet høy og korn og hester med en sterk eim av gjødsel. Da Matt la ham ned på det strådekkede gulvet, krøket han seg sammen med brystet mot knærne. Han ristet fra topp til tå og holdt fremdeles rundt seg selv. Alle kreftene hans gikk med til skjelvingene. Han hørte Matt snuble og banne og snuble igjen, og så klirret det i metall. Med ett blomstret lyset. Matt holdt opp en gammel, bulkete lampe.

Om vertshuset var fullt, var stallen det også. Det sto en hest i hvert spiltau, og noen av dem løftet på hodet og blunket mot lyset. Matt mønstret stigen opp til høyloftet, og så kikket han mot den sammenkrøkede Rand og ristet på hodet.

«Får deg aldri opp der,» mumlet Matt. Han hengte lampen fra seg på en spiker, klatret opp stigen og begynte å lempe ned høy. Han klatret raskt ned igjen, laget en seng bak i stallen og la Rand ned. Matt bredte begge kappene over ham, men Rand kastet dem av seg nesten med det samme.

«Varmt,» mumlet han. Han visste uklart at han hadde frosset bare et øyeblikk før, men nå føltes det som om han var i en ovn. Han dro i kragen og slengte med hodet. «Varmt.» Han kjente Matts hånd på pannen.

«Er straks tilbake,» sa Matt og forsvant.

Han visste ikke hvor lenge han kastet seg frem og tilbake i høyet, men til slutt vendte Matt tilbake med en breddfull skål i den ene hånden, en mugge i den andre og to hvite kopper dinglende etter hankene på fingeren hans.

«Det er ingen Klok her,» sa han og satte seg på kne ved siden av Rand. Han fylte en av koppene og holdt den mot munnen til Rand. Han gulpet i seg vannet som om han ikke hadde fått noe å drikke på mange dager, og slik kjentes det også. «De vet ikke engang hva en Klok er. De har bare en de kaller mor Brune, men hun er borte i en barnefødsel, og ingen vet når hun kommer tilbake. Jeg fikk litt brød og pølse og ost. Gode mester Inlow gir oss alt vi ber om hvis vi bare holder oss ute av syne for gjestene. Her, prøv litt av dette.»

Rand vendte hodet bort. Synet av maten, tanken på den, fikk magen til å vrenge seg. Etter en stund sukket Matt og satte seg for å spise. Rand så bort og forsøkte å overhøre lydene.

Kuldetoktene kom tilbake, og så feberen, som ble avløst av kuldetoktene, og så feberen igjen. Matt dekket ham når han skalv, og ga ham vann når han var tørst. Natten tyknet til, og stallen forandret seg i det blafrende lampelyset. Skyggene tok form og beveget seg. Han så Ba’alzamon marsjere nedover stallgulvet med brennende øyne, og på hver side hadde han en Myrddraal med ansiktet skjult under en svart hette.

Fingrene famlet etter sverdhjaltet, og han forsøkte å stå opp. «Matt! Matt, de er her! Lys, de er her!» ropte han.

Matt våknet med et rykk der han satt med beina i kors inntil veggen. «Hva? Mørkefrender? Hvor?»

Rand kom seg vaklende opp på kne, pekte fortvilet innover i stallen … og gapte. Skyggene beveget seg, og en hest trampet i søvne. Ikke noe mer. Han falt tilbake på stråhaugen.

«Det er bare oss her,» sa Matt. «Her, la meg ta det der.» Han strakte seg etter Rands sverdbelte, men Rand strammet grepet om hjaltet.

«Nei. Nei. Jeg må ha det på. Han er min far. Forstår du? Han er m-min far!» Skjelvingen innhentet ham igjen, men han klynget seg til sverdet som til en livline. «M-min f-far!» Matt ga opp å ta sverdet og la kappene over ham igjen.

Det var andre gjester i natten mens Matt slumret. Rand var ikke sikker på om de virkelig var der. Noen ganger kikket han mot Matt som sov med haken på brystet. Rand lurte på om vennen også ville se dem hvis han våknet.

Egwene trådte ut av skyggene. Håret hang i en lang mørk flette, som det hadde gjort i Emondsmark, og ansiktet var fullt av sorg og smerte. «Hvorfor forlot du oss?» spurte hun. «Vi er døde, og det er fordi du forlot oss.»

Rand ristet svakt på hodet der han lå. «Nei, Egwene. Jeg ønsket ikke å forlate dere. Vær så snill.»

«Vi er alle døde,» sa hun trist, «og døden er Den Mørkestes rike. Den Mørkeste har oss fordi du sviktet oss.»

«Nei. Jeg hadde ikke noe valg, Egwene. Vær så snill. Egwene, ikke gå. Kom tilbake, Egwene!»

Men hun ble borte i skyggene, var en skygge.

Moiraines uttrykk var rolig, men ansiktet var blekt og blodløst. Kappen hennes kunne vært et liksvøp, og stemmen var en pisk. «Det er riktig, Rand al’Thor. Du har ikke noe valg. Du må dra til Tar Valon, ellers vil Den Mørkeste fortære deg. En evighet lenket til Skyggen. Bare Aes Sedaiene kan redde deg nå. Bare Aes Sedaiene.»

Thom smilte spotsk til ham. Bardens klær hang i svidde filler, og igjen så han lynglimtene fra den gang Thom kjempet mot Skyggeren for å gi dem tid til å flykte. Kjøttet under fillene var svart og svidd. «Stoler du på en Aes Sedai, gutt, vil du raskt ønske du var død. Husk at prisen for hjelpen til en Aes Sedai alltid er mindre enn du tror og større enn du kan forestille deg. Og hvilken Ajah finner deg først? Den Røde? Kanskje den Svarte? Det er best å flykte, gutt. Flykt.»

Lans blikk var hardt som granitt, og ansiktet hans fullt av blod. «Rart å se et hegremerket blad i hendene på en sauegjeter. Er du verdig det? Det bør du være. Nå er du alene. Ingenting å holde fast i bak deg, ingenting foran deg, og hvem som helst kan være en Mørkefrende.» Han smilte som en ulv, og blodet rant fra munnen. «Hvem som helst.»

Perrin kom med beskyldninger og bønner om hjelp. Madam al’Vere gråt for sin datter, Bayle Domon forbannet ham for å ha ledet Skyggere til skuta hans, mester Fitch vred hendene sine over asken av vertshuset, og Min hylte mens Trolloker holdt henne. Han så folk han kjente, folk han bare hadde møtt. Men det verste var Tam. Tam rynket pannen og ristet på hodet, men han bare sto over Rand uten å si noe.

«Du må fortelle meg det,» tigget Rand. «Hvem er jeg? Si det, vær så snill. Hvem er jeg? Hvem er jeg?» ropte han.

«Rolig, Rand.»

Et øyeblikk trodde Rand det var Tam som svarte, men så oppdaget han at Tam var borte. Matt bøyde seg ned og holdt en kopp vann mot leppene hans.

«Bare hvil deg. Du er Rand al’Thor, det er den du er, og du har det styggeste ansiktet og det tykkeste hodet i Tvillingelvene. Men du svetter jo! Feberen er over.»

«Rand al’Thor?» hvisket Rand. Matt nikket. Det var noe så beroligende ved bevegelsen at Rand drev inn i søvnen uten engang å røre vannet.

Han ble ikke plaget av drømmer – ikke som han husket – men han sov lett nok til å åpne øynene hver gang Matt så til ham. En gang lurte han på om Matt fikk seg noe søvn, men han sovnet igjen før han fikk spurt.

Knirkingen i hengslene fikk ham til å våkne helt, men en stund lå han bare der i høyet og ønsket at han fremdeles sov. Sovende ville han ikke føle noe i kroppen. Musklene verket som vridde kluter, og han hadde omtrent like mye krefter i dem. Han forsøkte å løfte hodet, og greide det ved annet forsøk.

Matt satt på samme sted ved veggen, mindre enn en armlengde fra Rand. Haken hvilte mot brystet, som steg og sank i rolig søvnrytme. Skjerfet hadde glidd ned over øynene hans.

Rand kikket mot døren.

En kvinne sto der og holdt den åpen med den ene hånden. Et øyeblikk var hun bare en mørk skikkelse i en kjole i silhuett mot det tidlige morgenlyset, og så kom hun inn og lot døren gli igjen. I lampelyset kunne han se henne tydeligere. Hun var omtrent like gammel som Nynaeve, tenkte han, men hun var ikke noen landsbykvinne. Den blekgrønne silken i kjolen skimret når hun beveget seg. Kappen var i en myk, varm gråfarge, og et luftig kniplingsnett holdt håret oppe. Hun fingret med et tungt gullkjede rundt halsen mens hun så tankefullt på Matt og ham.

«Matt,» sa Rand, og høyere: «Matt!»

Matt snøftet og veltet nesten over ende da han våknet. Han gned søvnen ut av øynene og stirret på kvinnen.

«Jeg kom for å se til hestene mine,» sa hun. Hun viftet vagt mot spiltauene. Men hun tok ikke blikket fra de to. «Er du syk?»

«Han er helt fin,» sa Matt stivt. «Han ble bare forkjølet i regnet, det er alt.»

«Kanskje jeg skulle se på ham,» sa hun. «Jeg har litt kunnskap …»

Rand lurte på om hun var en Aes Sedai. Det var ikke bare klærne, men de selvsikre manerene og måten hun løftet hodet på, som om hun hvert øyeblikk kunne begynne å gi ordrer. Alt det fortalte at hun ikke hørte hjemme her. Men hvis hun er en Aes Sedai, hvilken Ajah tilhører hun?

«Jeg er bedre nå,» sa han. «Det er sant, det er ikke nødvendig…»

Hun kom over stallgulvet likevel, løftet skjørtet og var forsiktig med hvor hun plasserte de grå tøflene. Stråhaugen fikk henne til å skjære en grimase, men hun knelte ved siden av ham og kjente på pannen hans.

«Ingen feber,» sa hun og gransket ham med rynket panne. Hun var pen, med skarpe, rene trekk, men det var ingen varme i ansiktet. Og heller ingen kulde. Det virket som om hun ikke hadde noen følelser i det hele tatt. «Men du var syk. Ja. Ja. Og fremdeles svak som en dag-gammel kattunge. Jeg tror…» Hun grep etter noe under kappen, og plutselig skjedde ting altfor raskt til at Rand kunne gjøre annet enn å rope halvkvalt.

Hånden glimtet frem fra under kappen, og noe glitret da hun kastet seg over Rand mot Matt. Matt veltet seg lynraskt sidelengs, og det hørtes et kraftig tsjukk idet metall ble drevet inn i treverk. Det tok bare et øyeblikk, og så var alt stille.

Matt lå halvveis på ryggen med en hånd rundt håndleddet hennes like over dolken hun hadde drevet inn i treverket der brystet hans hadde vært. Den andre hånden til Matt holdt dolken fra Shadar Logoth mot strupen hennes.

Uten å bevege annet enn øynene forsøkte hun å se ned på dolken Matt holdt. Hun sperret opp øynene og trakk pusten dypt og støtvis. Hun forsøkte å trekke seg unna dolken, men han presset eggen mot huden hennes. Etter det var hun stille.

Rand fuktet leppene og stirret på dem. Selv om han ikke hadde vært så svak, trodde han ikke at han kunne klart å bevege seg. Så falt blikket på dolken hennes, og han ble tørr i munnen. Treet rundt bladet mørknet og ga fra seg tynne røyktråder.

«Matt! Matt, dolken hennes!»

Matt skottet raskt mot dolken og tilbake mot kvinnen. Hun hadde ikke rørt seg og nå lot hun tungen gli nervøst over leppene. Brutalt vred han hånden hennes bort fra håndtaket og dyttet til henne. Hun veltet bakover og tok seg for med hendene bak seg, mens hun fortsatt holdt øye med dolken i hånden hans. «Ikke rør deg,» sa han. «Jeg kommer til å bruke denne hvis du rører deg. Tro meg, det kommer jeg til å gjøre.» Hun nikket sakte, og blikket forlot ikke dolken i hånden hans. «Hold øye med henne, Rand.»

Rand var ikke sikker på hva han skulle gjøre hvis hun forsøkte seg på noe – rope, kanskje, for han kunne i hvert fall ikke løpe etter henne hvis hun forsøkte å flykte – men hun satt der uten å blunke mens Matt trakk dolken hennes ut av veggen. Den svarte flekken sluttet å vokse, men en svak røykstrime steg fremdeles fra den.

Matt kikket rundt seg for å finne et sted å legge dolken, og så rakte han den til Rand. Rand grep den forsiktig, som om det var en levende orm. Den virket helt vanlig, kanskje litt vel utsmykket, med et blekt elfenbenshjalt og et smalt, skinnende blad som ikke var lengre enn håndflaten hans. Bare en dolk. Men han hadde sett hva den kunne gjøre. Hjaltet var ikke varmt engang, men håndflaten begynte å svette. Han håpet han ikke kom til å miste den i stråhaugen.

Kvinnen rørte seg ikke mens Matt sakte snudde seg mot henne. Hun så på ham som om hun lurte på hva han nå kom til å gjøre, men Rand så at øynene hans plutselig ble smale og at hånden grep hardere om dolken. «Matt, nei!»

«Hun forsøkte å drepe meg, Rand. Hun ville ha drept deg også. Hun er en Mørkefrende.» Matt spyttet ut ordet.

«Men det er ikke vi,» sa Rand. Kvinnen gispet som om hun nettopp hadde forstått hva Matt tenkte på. «Det er ikke vi, Matt.»

Et øyeblikk sto Matt ubevegelig. Bladet i hånden hans glitret i lampelyset. Så nikket han. «Flytt deg over dit,» sa han til kvinnen. Han pekte med dolken mot døren til rommet med seletøy.

Hun reiste seg sakte og stanset for å børste strå fra kjolen. Selv da hun begynte å gå i den retningen Matt hadde pekt, beveget hun seg som om det ikke var noen grunn til hastverk. Men Rand så at hun holdt vaktsomt øye med dolken med rubinhjaltet i hånden til Matt. «Dere burde virkelig slutte å stå imot,» sa hun. «Det ville være best for dere. Før eller senere vil dere forstå det.»

«Best?» sa Matt tørt. Han gned seg over brystet hvor bladet hennes ville glidd inn om han ikke hadde flyttet seg. «Gå bort dit.»

Hun trakk på skuldrene og adlød. «Det var et feilgrep. Det har vært en betydelig… forvirring siden det som skjedde med den selvopptatte tosken Godd. For ikke å snakke om den idioten, hvem han nå var, som satte i gang panikken i Sheran. Ingen er sikre på hva som skjedde med dere, eller hvordan. Men det gjør det bare mer farlig foldere, forstår dere ikke det? Dere vil få ærerike posisjoner hvis dere kommer til Mørkets Mektige Herre av egen fri vilje, men så lenge dere flykter, vil dere bli forfulgt, og hvem kan vite hva som da vil skje?»

Rand frøs. Hundene mine er sjalu, og det er ikke sikkert de er nennsomme.

«Så du greier ikke å takle et par gårdsgutter.» Matts latter var dyster. «Kanskje dere Mørkefrender ikke er så farlige som jeg alltid har hørt.» Han rev opp døren til rommet med seletøy og gikk et skritt tilbake.

Hun stanset på dørstokken og så på ham over skulderen. Blikket var iskaldt, og stemmen enda kaldere. «Du vil snart lære hvor farlige vi er. Når Myrddraalen kommer hit –»

Resten av ordene forsvant da Matt slamret døren igjen og skjøv slåen på plass. Han snudde seg med bekymrede øyne. «En Skygger,» sa han med anstrengt stemme og puttet dolken inn under frakken. «Den kommer hit, sa hun. Hvordan er beina dine?»

«Jeg kan ikke danse,» mumlet Rand, «men hvis du vil hjelpe meg opp, kan jeg gå.» Han kikket på bladet i hånden sin og skalv. «Blod og aske, jeg klarer nok å løpe.»

I en fart hengte Matt eiendelene deres på seg selv og løftet Rand opp så han sto på beina. De skalv under ham, og han måtte lene seg til vennen for å holde seg oppreist, men han forsøkte å ikke sinke Matt. Han holdt kvinnens dolk langt ut fra seg. Utenfor døren kastet han dolken i en bøtte vann. Bladet forsvant ned i vannet med en freselyd, og damp steg fra overflaten. Med en grimase prøvde han å bevege seg raskere.

Det var lyst ute, og selv om det var tidlig på morgenkvisten, yrte det av folk i gatene. Men de holdt på med sitt, og ingen brydde seg om to unge menn som gikk ut av landsbyen, ikke med så mange fremmede der. Likevel forsøkte Rand å stramme musklene og gå oppreist. For hvert steg lurte han på om noen av de som hastet forbi var Mørkefrender. Venter noen av dem på kvinnen med dolken? På Skyggeren?

En halvfjerding utenfor landsbyen hadde han ingen krefter igjen. Det ene øyeblikket peste han bortover mens han klynget seg til Matt, det neste lå de begge på bakken. Matt slepte ham bort til veikanten.

«Vi må fortsette,» sa Matt. Han dro hendene gjennom håret før han trakk skjerfet ned. «Før eller siden vil noen slippe henne ut, og da er de etter oss igjen.»

«Jeg vet det,» peste Rand. «Jeg vet det. Gi meg en hånd.»

Matt trakk ham opp igjen, men han bare sto der og visste at det ikke ville nytte. Hvis han forsøkte å ta et skritt, ville han bare ramle igjen.

Matt holdt ham oppe mens han utålmodig ventet på at en heste-kjerre fra landsbyen skulle passere dem. Matt gryntet forbauset da kjerra stoppet. En mann med værbitt ansikt kikket ned fra kuskesetet.

«Noe galt med ham?» spurte mannen rundt pipa.

«Han er bare sliten,» sa Matt.

Rand forsto at det ikke ville gå, ikke slik som han lente seg til Matt. Han slapp taket i vennen og tok et skritt bort fra ham. Han dirret i beina, men tvang seg til å stå oppreist. «Jeg har ikke sovet på to døgn,» sa han. «Spiste noe jeg ikke tålte. Jeg er bedre nå, men jeg har ikke sovet.»

Mannen sendte røyk ut av munnviken. «På vei til Caemlyn, eller hva? Var jeg på deres alder, ville vel jeg også dratt for å se den uekte Dragen.»

«Ja.» Matt nikket. «Det stemmer. Vi er på vei for å se den uekte Dragen.»

«Vel, hopp opp, da. Vennen din bak i kjerra. Hvis han kaster opp igjen, er det best han gjør det i halmen, ikke her oppe.»