Verdens Øye

KAPITTEL 42 Erindrede drømmer

Det var en dempet gruppe som ble ledet ned trappene av Rand.

Ingen hadde lyst til å snakke med ham eller med hverandre, og han hadde heller ikke særlig lyst til å si noe.

Solen hadde vandret så langt over himmelen at det begynte å bli dunkelt i baktrappen, men lampene var ennå ikke tent. Sollys og skygger dannet striper på trinnene. Perrins ansikt var like lukket som de andres, men mens de andre rynket pannen av bekymring, var hans panne glatt. Rand syntes Perrin så resignert ut. Han undret seg på hvorfor og ville gjerne spørre, men hver gang Perrin passerte et sted med dypere skygge, virket det som øynene samlet opp det lille som var av lys der, og glødet som polert rav.

Rand skalv og prøvde å konsentrere seg om omgivelsene, om valnøttpanelet og eikerekkverket, om solide, hverdagslige ting. Flere ganger tørket han hendene på jakken, men hver gang piplet svetten raskt ut i håndflatene igjen. Alt kommer til å gå bra nå. Vi er sammen igjen, og… Lys, Matt.

Han tok dem med til biblioteket via bakveien som førte forbi kjøkkenet, og passet på å unngå storstua. Det var ikke mange reisende som benyttet biblioteket; de fleste lesekyndige bodde på mer elegante vertshus i Den Indre Byen. Mester Gill hadde det mer for sin egen fornøyelses skyld enn for de få gjestene som nå og da ønsket å lese en bok. Rand hadde ikke lyst til å tenke på hvorfor Moiraine hadde bedt dem holde seg ute av syne, men han mintes stadig underoffiseren, hvitekappen som hadde sagt han kom til å vende tilbake, og Elaidas øyne da hun spurte hvor han holdt til. Dette var grunner nok, uten hensyn til hva Moiraine ønsket.

Han tok fem skritt inn i biblioteket før det gikk opp for ham at de andre hadde stanset og trengte seg sammen i døråpningen, hvor de ble stående måpende og glane. Flammene knitret i ildstedet, og Loial lå henslengt på en lang sofa og leste. En liten, svart katt med hvite poter hadde krøllet seg sammen og lå og slumret på magen hans. Da de kom inn, lukket han boken med en tykk finger som merke og løftet katten forsiktig ned på gulvet. Så reiste han seg og bukket høytidelig.

Rand var så vant til Oguren at det tok en stund før han skjønte at de andre stirret på Loial. «Dette er vennene jeg har ventet på, Loial,» sa han. «Dette er Nynaeve, Den Kloke i min landsby. Og Perrin. Og dette er Egwene.»

«Å ja,» buldret Loial. «Egwene. Rand har fortalt mye om deg. Ja. Jeg er Loial.»

«Han er en Ogur,» forklarte Rand, og så hvordan forundringen deres forandret seg. Selv etter å ha møtt Trolloker og Skyggere av kjøtt og blod, var det fremdeles overraskende å se en legende gå og puste. Men da han husket hvordan han først hadde reagert på Loial, smilte han trist. De taklet det bedre enn han hadde gjort.

Loial brydde seg ikke om måpingen deres. Rand antok at det bare var en bagatell sammenlignet med en hop som ropte «Trollok» etter ham.

«Og Aes Sedaien, Rand?» spurte Loial.

«Ovenpå, hos Matt.»

Oguren løftet tankefullt et buskete bryn. «Så han er syk. Jeg foreslår at vi alle setter oss. Kommer hun ned senere? Ja. Da er det ikke annet å gjøre enn å vente.»

Da de satte seg, virket det som noe løsnet i emondsmarkingene. De satt i velpolstrede stoler ved et flammende ildsted, med en katt som krøllet seg sammen ved varmen, og det fikk dem til å føle seg nesten som hjemme. Så snart de hadde funnet seg til rette, begynte de oppstemt å spørre ut Oguren. Til Rands overraskelse var Perrin den første som begynte å si noe.

«Lønnhagen, Loial. Er det virkelig en trygg havn som historiene sier?» Stemmen var anspent, som om han hadde en bestemt grunn til å spørre.

Loial var glad for å fortelle om lønnhagen, om hvordan det hadde seg at han kom til Dronningens Velsignelse, og om hva han hadde sett på reisene sine. Rand lente seg snart tilbake og hørte bare halvveis etter. Loial snakket i det vide og det brede når han fikk den minste mulighet til det, selv om han vanligvis mente at en historie trengte to eller tre århundrers bakgrunn for å bli forstått. Hans syn på tiden var svært underlig, og for ham virket tre århundrer som et passende tidsrom for en forklaring eller en historie. Han snakket alltid om avskjeden med lønnhagen som om den hadde skjedd for bare noen måneder siden, men til slutt hadde det kommet for en dag at han hadde vært borte i mer enn tre år.

Rands tanker drev over til Matt. En dolk. En fordømt kniv, og han kan dø bare av å ha båret den. Lys, jeg ønsker ikke flere eventyr. Hvis hun kan helbrede ham, burde vi alle dra… ikke hjem. Kan ikke dra hjem. Et eller annet sted. Vi må dra til et sted der de aldri har hørt om Aes Sedaier eller Den Mørkeste. Et eller annet sted.

Døren åpnet seg, og et øyeblikk trodde Rand at han fortsatt innbilte seg ting. Matt sto der og blunket mot lyset, med jakken kneppet og skjerfet bundet lavt rundt pannen. Så fikk Rand se Moiraine med hånden på Matts skulder, og bak dem sto Lan. Aes Sedaien holdt omhyggelig øye med Matt, som man ser på en som nylig har kommet seg opp av sykesengen. Som vanlig holdt Lan øye med alt mens han tilsynelatende ikke holdt øye med noen ting.

Matt så ut som om han ikke hadde vært syk en dag. Det første, nølende smilet hans omfattet alle, skjønt det gled over i måpende stirring ved synet av Loial, som om han så Oguren for første gang. Med et skuldertrekk og hoderisting rettet han oppmerksomheten mot vennene igjen. «Jeg… æh … det vil si…» Han pustet dypt inn. «Det…. æh … ser ut til at jeg har oppført meg… underlig. Jeg husker egentlig ikke så mye.» Han kikket nervøst på Moiraine. Hun smilte rolig tilbake, og han fortsatte. «Alt er tåkete etter Hvitebro. Thom og den …» Han skalv og skyndte seg videre. «Jo lenger vekk fra Hvitebro, jo mer tåkete blir det. Jeg husker egentlig ikke hvordan jeg kom til Caemlyn.» Han sendte Loial et sideblikk. «Egentlig ikke. Moiraine Sedai sier at jeg… ovenpå, jeg… æh…» Han smilte, og plutselig var den gamle Matt der igjen. «Dere kan ikke klandre en mann for det han finner på når han er gal, kan dere vel?»

«Du har alltid vært gal,» sa Perrin, og et øyeblikk virket også han som sitt gamle jeg.

«Nei,» sa Nynaeve. Tårene fikk øynene til å skinne, men hun smilte. «Ingen av oss klandrer deg for noe.»

Rand og Egwene begynte å snakke samtidig. De fortalte Matt hvor glade de var for å se ham frisk og hvor godt han så ut, og skjøt inn noen leende kommentarer om at de håpet han var ferdig med å gjøre pek mot andre, nå da et så stygt pek var blitt gjort mot ham. Matt møtte spøk med spøk mens han spankulerte bort til en stol med den gamle minen. Da han satte seg ned, fremdeles smilende, rørte han fraværende ved jakken som for å forsikre seg om at noe fortsatt var på plass i beltet, og Rand snappet etter pusten.

«Ja,» sa Moiraine rolig, «han har dolken fremdeles.» Latteren og pratingen fortsatte mellom resten av emondsmarkingene, men hun hadde merket det hurtige åndedrettet og hadde sett hva som forårsaket det. Hun beveget seg nærmere stolen hans, slik at hun ikke behøvde å heve stemmen for at han skulle høre hva hun sa. «Jeg kan ikke ta den fra ham uten å drepe ham. Båndet mellom dem har vart for lenge og har vokst seg for sterkt. Knuten må løses i Tar Valon. Det ligger hinsides min og enhver enslig Aes Sedais evne, selv med en angreal.»

«Men han ser ikke lenger syk ut.» En tanke slo ham, og han så opp på henne. «Så lenge han har dolken, vil Skyggerne vite hvor vi er. Mørkefrendene også, noen av dem. Det sa du.»

«Jeg har hindret det på et vis. Hvis de kommer så nær at de kan fornemme den, vil de være over oss uansett. Jeg renset bort smitten, Rand, og gjorde alt jeg kunne for å hindre at den kommer tilbake, men før eller siden kommer den tilbake, hvis han ikke får hjelp i Tar Valon.»

«Da er det bra vi drar dit, ikke sant?» Kanskje det var resignasjonen i stemmen hans, eller håpet om noe annet som fikk henne til å se skarpt på ham før hun snudde seg bort.

Loial hadde reist seg for å bukke til henne. «Jeg er Loial, sønn av Arent, sønn av Halan, Aes Sedai. Lønnhagen tilbyr et fristed for Lysets Tjenere.»

«Tusen takk, Loial, sønn av Arent,» svarte Moiraine tørt, «men jeg ville ikke ha vært så rundhåndet med den hilsenen hvis jeg var deg. Det er kanskje tyve Aes Sedaier i Caemlyn for øyeblikket, og bortsett fra meg tilhører alle Den Røde Ajah.» Loial nikket som om han forsto. Rand kunne bare riste forvirret på hodet; måtte Lyset blinde ham om han forsto hva hun mente. «Det er rart å finne deg her,» fortsatte Aes Sedaien. «Det er ikke mange Ogurer som har forlatt lønnhagene de siste årene.»

«De gamle historiene grep meg, Aes Sedai. De gamle bøkene fylte mitt uverdige hode med bilder. Jeg ville se lundene. Og byene vi bygde. Det virker ikke som det er mange igjen, hverken av lunder eller byer, men selv om bygninger er et dårlig bytte mot trær, er de likevel verd å se. De Gamle synes jeg er underlig, siden jeg gjerne vil reise. Det har jeg alltid gjort, og det har de alltid synes. Ingen av dem tror at det finnes noe som er verd å se utenfor lønnhagen. Men kanskje de forandrer mening når jeg vender tilbake og forteller om det jeg har sett. Jeg håper det. Med tiden.»

«Kanskje de gjør det,» sa Moiraine beroligende. «Nå, Loial, jeg håper du vil tilgi at jeg er så brå. Jeg vet at det er en av menneskehetens svakheter. Men mine følgesvenner og jeg har det svært travelt med å planlegge reisen videre. Om du vil unnskylde oss?»

Nå var det Loials tur til å se forvirret ut. Rand kom til unnsetning. «Han blir med oss. Jeg lovet ham det.»

Moiraine sto og stirret på Oguren som om hun ikke hadde hørt noe, men til slutt nikket hun. «Hjulet dreier som Hjulet vil,» mumlet hun. «Lan, se til at ingen kommer uforvarende på oss.» Vokteren forsvant fra rommet, ingen lyder hørtes, bortsett fra da døren smekket igjen etter ham.

At Lan ble borte var som et signal, og alt snakk opphørte brått. Moiraine beveget seg bort til ildstedet, og da hun snudde seg mot de andre igjen, var alles blikk festet på henne. Selv om hun var liten av vekst, var det hennes nærvær som dominerte. «Vi kan ikke bli lenge i Caemlyn, og vi er heller ikke trygge her i Dronningens Velsignelse. Den Mørkestes øyne er allerede i byen. De har ikke funnet det de leter etter, ellers ville de sluttet å lete. Det er til vår fordel. Jeg har satt ut vern for å holde dem unna, og når det går opp for Den Mørkeste at det finnes en del av byen som rottene holder seg unna, vil vi være borte. Men ethvert vern som kan holde menn unna, vil lyse som en baun for Myrddraalene. Lysets Barn er også i Caemlyn, og de leter etter Perrin og Egwene.» Rand utstøtte en lyd, og Moiraine hevet et øyebryn mot ham.

«Jeg trodde de lette etter Matt og meg,» sa han.

Forklaringen fikk Aes Sedaien til å heve begge brynene. «Hvorfor trodde du hvitekappene lette etter deg?»

«Jeg hørte en av dem si at de lette etter noen fra Tvillingelvene. Mørkefrender, sa han. Hva annet skulle jeg tro? Med alt det andre som har skjedd, er jeg heldig som kan tenke i det hele tatt.»

«Det har vært forvirrende, det vet jeg, Rand,» skjøt Loial inn, «men du kan tenke klarere enn det. Barna hater Aes Sedaier. Elaida ville ikke –»

«Elaida?» avbrøt Moiraine skarpt. «Hva har Elaida Sedai med dette å gjøre?»

Hun stirret så hardt på Rand at han hadde lyst til å lene seg bakover. «Hun ville kaste meg i fengsel,» sa han sakte. «Alt jeg ville, var å ta en titt på Logain, men hun ville ikke tro at det var en ren tilfeldighet at jeg var i palassets hage sammen med Elayne og Gawyn.» Alle bortsett fra Loial stirret som om det plutselig hadde vokst frem et tredje øye på ham. «Dronning Morgase lot meg dra. Hun sa at det ikke fantes bevis for at jeg hadde ondt i sinne. Hun ville håndheve loven samme hva Elaida mistenkte meg for.» Han ristet på hodet. Minnet om Morgase i hennes stråleglans fikk ham et øyeblikk til å glemme at noen så på ham. «Kan dere se for dere meg møte en dronning? Hun er like vakker som dronningene i historiene. Det er også Elayne. Og Gawyn… du ville likt Gawyn, Perrin. Perrin? Matt?» De stirret fremdeles. «Blod og aske, jeg klatret bare opp på muren for å ta en titt på den uekte Dragen. Jeg gjorde ikke noe galt.»

«Det er det jeg alltid sier,» sa Matt mildt, skjønt han flirte plutselig bredt.

«Hvem er Elayne?» spurte Egwene med utstudert nøytral stemme.

Moiraine mumlet noe grettent.

«En dronning,» sa Perrin og ristet på hodet. «Du har virkelig opplevd eventyret. Vi møtte bare noen kjeleflikkere og hvitekapper.» Han unngikk så omhyggelig å se på Moiraine at Rand ikke kunne unngå å legge merke til det. Perrin rørte ved skrammene i ansiktet. «Alt i alt var det bedre å synge med kjeleflikkerne enn å møte hvitekapper.»

«Det Vandrende Folket lever for sangene sine,» sa Loial. «For alle sanger, for den saks skyld. For å lete etter dem, i det minste. Jeg møtte noen Tuatha’aner for noen år siden, og de ville gjerne lære sangene vi synger til trærne. Men trærne vil ikke lytte til så mange sanger lenger, og det er ikke så mange Ogurer som lærer seg sangene. Jeg har noen små evner i den retningen, så Gamle Arent insisterte på at jeg skulle lære dem. Jeg lærte Tuatha’anene det de kunne lære, men trærne lytter aldri til mennesker. For Det Vandrende Folket var det bare sanger, og de ble godt mottatt, selv om ingen var sangen de søkte. Det er det de kaller lederen for hver flokk, Søkeren. De kommer til Shangtais lønnhage av og til. Det er ikke så mange mennesker som gjør det.»

«Hvis du vil være så vennlig, Loial,» sa Moiraine. Men plutselig klaret han halsen og rumlet raskt videre, som om han var redd for at hun skulle stoppe ham.

«Jeg kom nettopp til å tenke på noe, Aes Sedai, noe jeg alltid har hatt lyst til å spørre en Aes Sedai om hvis jeg noen gang traff en, siden dere vet så mye og har store biblioteker i Tar Valon, og nå har jeg truffet en, selvfølgelig, og… Får jeg lov?»

«Hvis du gjør det kort,» svarte hun avvisende.

«Kort,» sa han og så ut som han lurte på hva ordet betydde. «Ja. Vel. Kort. Det kom en mann til Shangtais lønnhage for ikke lenge siden. Det var ikke så uvanlig i seg selv. På den tiden kom det mange flyktninger til Verdensryggen, som flyktet fra det dere mennesker kaller Aielkrigen.» Rand smilte. For ikke så lenge siden: Tyve år var riktigere. «Han var døden nær selv om det ikke var noen sår eller merker på ham. De Gamle trodde det kunne være noe en Aes Sedai hadde gjort» – Loial så unnskyldende på Moiraine – «siden han ble så raskt frisk i lønnhagen. Etter noen få måneder. En natt dro han videre uten et ord til noen, snek seg bare bort en måneløs natt.» Han kikket på Moiraines ansikt og kremtet igjen. «Ja. Kort. Før han dro, fortalte han en merkelig historie han hadde tenkt å bringe med seg til Tar Valon. Han sa at Den Mørkeste hadde til hensikt å blinde Verdensøyet, slå i hjel Den Store Slangen og drepe selve tiden. De Gamle sa at han var like frisk i tankene som i kroppen, men det var det han sa. Og derfor har jeg hatt lyst til å spørre: Kan Den Mørkeste gjøre noe slikt? Drepe selve tiden? Og Verdensøyet? Kan han blinde øyet til Den Store Slangen? Hva betyr det?»

Rand hadde ventet nesten alt annet fra Moiraine enn det han fikk se. Istedenfor å svare Loial eller si at hun ikke hadde tid til slikt nå, ble hun stående der og stirret tvers igjennom Oguren mens hun rynket brynene tankefullt.

«Det er det kjeleflikkerne fortalte oss,» sa Perrin.

«Ja,» sa Egwene, «Aiel-historien.»

Moiraine snudde hodet sakte. Bare hodet beveget seg. «Hvilken historie?»

Det var et uttrykksløst blikk hun sendte dem, men det fikk Perrin til å trekke pusten dypt. Men da han sa noe, var det like overveid som det pleide være. «Noen kjeleflikkere som hadde reist gjennom Ødelandet – de sa de kunne gjøre det uskadet – fant noen døende Aieler etter et slag med Trolloker. Før den siste Aielen døde, fortalte hun –de var åpenbart alle kvinner – en historie til kjeleflikkerne som var den samme som Loial nettopp fortalte. Den Mørkeste – de kalte ham Øyebrenner – har til hensikt å blinde Verdensøyet. Dette var for bare tre år siden, ikke tyve. Betyr det noe?»

«Kanskje alt,» sa Moiraine. Ansiktet hennes var ubevegelig, men Rand hadde en følelse av at tankene kvernet bak de mørke øynene.

«Ba’alzamon,» sa Perrin plutselig. Navnet stoppet brått alle lyder i rommet. Ingen lot til å puste. Perrin så på Rand, deretter på Matt, og øynene hans var underlig rolige og gulere enn noen gang. «Den gang lurte jeg på hvor jeg hadde hørt navnet før… Verdensøyet. Nå husker jeg det. Gjør ikke dere?»

«Jeg har ikke lyst til å huske noe,» sa Matt stivt.

«Vi må fortelle det til henne,» fortsatte Perrin. «Det er viktig. Vi kan ikke holde det hemmelig lenger. Du forstår det, ikke sant, Rand?»

«Fortelle meg hva?» Moiraines stemme var besk, og hun virket forberedt på en ubehagelig overraskelse. Blikket hennes hadde falt til ro på Rand.

Han hadde ikke lyst til å svare. Han hadde ikke mer lyst til å huske enn Matt, men han husket – og han visste at Perrin hadde rett. «Jeg…» Han så på vennene sine. Matt nikket motvillig, Perrin besluttsomt, men de nikket i det minste. Han slapp å stå overfor Moiraine alene. «Vi har hatt… drømmer.» Han gned stedet på fingeren der tornen en gang hadde stukket ham, og han husket blodet som var der da han våknet. Med en kvalmefornemmelse husket han følelsen av solbrent hud i ansiktet en annen gang. «Bortsett fra at de kanskje ikke akkurat var drømmer. Ba’alzamon var i dem.» Han visste hvorfor Perrin hadde brukt det navnet; det var lettere enn å si at Den Mørkeste hadde vært i drømmene dine, inni hodet ditt. «Han sa … han sa alle slags ting, men en gang sa han at Verdensøyet aldri ville tjene meg.» En stund var munnen tørr som støv.

«Han sa det samme til meg,» sa Perrin. Matt sukket tungt og nikket. Rand oppdaget at han var fuktig i munnen igjen. «Du er ikke sint på oss?» spurte Perrin forundret, og det gikk opp for Rand at Moiraine ikke virket sint. Moiraine gransket dem, men øynene var klare og rolige, selv om de var anspente.

«Mer på meg selv enn på dere. Men jeg ba dere si fra hvis dere hadde underlige drømmer. Helt i begynnelsen spurte jeg.» Stemmen hennes var fortsatt rolig, men et glimt av sinne gled over øynene; så var det borte. «Hvis jeg hadde fått vite det etter den første drømmen, kunne jeg kanskje ha … Det har ikke vært noen drømmevandrer i Tar Valon på nesten tusen år, men jeg kunne forsøkt. Nå er det for sent. Hver gang Den Mørkeste rører ved dere, gjør han det lettere for seg å røre ved dere igjen. Kanskje mitt nærvær kan verne dere litt, men selv da… Husker dere historiene om hvordan De Fortapte bandt levende menn til seg? Det var sterke menn, menn som hadde kjempet mot Den Mørkeste helt fra begynnelsen. Disse historiene er sanne, og ingen av De Fortapte hadde en tiendedel av styrken til deres herre, hverken Aginor eller Lanfear, hverken Balthamel eller Demandred, ikke engang Ishamael, Håpets Sviker.»

Nynaeve og Egwene stirret på ham, så Rand; de stirret på ham og Matt og Perrin. Kvinnenes ansikter så bleke og blodløse ut, og var en blanding av frykt og skrekk. Frykter de for oss, eller frykter de oss?

«Hva kan vi gjøre?» spurte han. «Det må da være noe.»

«Hold dere i nærheten av meg,» svarte Moiraine, «det vil hjelpe. Litt. Husk at Den Sanne Kildens beskyttelse strekker seg litt ut rundt meg. Men dere kan ikke alltid holde dere i nærheten av meg. Dere kan forsvare dere, hvis dere har krefter til det, men dere må finne styrken og viljen i dere selv. Jeg kan ikke gi den til dere.»

«Jeg tror jeg allerede har funnet min beskyttelse,» sa Perrin, og hørtes mer oppgitt enn glad ut.

«Ja,» sa Moiraine, «jeg antar du har det.» Hun så på ham til han slo øynene ned, og selv da sto hun og tenkte seg om. Til slutt snudde hun seg mot de andre. «Den Mørkestes makt over dere er ikke uten grenser. Hvis dere gir etter bare et øyeblikk, vil han få et grep på hjertet deres, et grep dere kanskje aldri makter å bli kvitt. Overgi dere, og dere vil alltid være hans. Fornekt ham, og makten hans bryter sammen. Det er ikke lett når han rører ved drømmene deres, men det er mulig. Fortsatt kan han sende Halvmenn etter dere, Trolloker og Draghkarer og andre ting, men han kan aldri gjøre dere til sine med mindre dere slipper ham til.»

«Skyggere er ille nok,» sa Perrin.

«Jeg vil ikke ha ham inn i hodet mitt igjen,» knurret Matt. «Er det ikke mulig å stenge ham ute?»

Moiraine ristet på hodet. «Loial har ikke noe å frykte, heller ikke Egwene, og ikke Nynaeve. Av alle mennesker i verden kan Den Mørkeste bare røre ved en person ved en tilfeldighet, hvis ikke den personen ønsker det. Men for en stund er dere i senteret av Mønsteret. Et Skjebnens Nett veves, og hver eneste tråd leder rett til dere. Hva mer sa Den Mørkeste til dere?»

«Jeg husker ikke alt så godt,» sa Perrin. «Det var noe om at en av oss var utvalgt, noe slikt. Jeg husker at han lo,» avsluttet han trist, «av de som hadde valgt oss. Han sa at jeg – vi kunne tjene ham eller dø. Og da ville vi fortsatt tjene ham.»

«Han sa at Amyrlins Trone ville prøve å utnytte oss,» la Matt til. Stemmen ble svakere da han husket hvem han snakket til. Han svelget og fortsatte. «Akkurat som Tar Valon utnyttet – han hadde noen navn. Davian, tror jeg. Jeg kan heller ikke huske så godt.»

«Raolin Myrkbane,» sa Perrin.

«Ja,» sa Rand og rynket pannen. Han hadde prøvd å glemme alt om disse drømmene. Det var ubehagelig å hente det opp igjen. «Yurian Steinbue var en annen, og Guaire Amalasan.» Han stoppet brått og håpet at Moiraine ikke merket hvor brått. «Jeg kjente ingen av navnene.»

Men han hadde husket ett, nå da han hentet dem opp fra dypet av minnene. Navnet han så vidt greide å la være å si. Logain. Den uekte Dragen. Lys! Thom sa at det var farlige navn. Var det noe slikt Ba’alzamon mente? Vil Moiraine ønske å bruke en av oss som uekte Drage? Aes Sedaier jager uekte Drager, de bruker dem ikke. Eller gjør de det? Må Lyset hjelpe meg, gjør de det?

Moiraine så på ham, men han kunne ikke lese noe i ansiktet hennes. «Kjenner du til dem?» spurte han. «Betyr de noe?»

«Alle Løgners Far er et godt navn på Den Mørkeste,» svarte Moiraine. «Han forsøker alltid å så tvilens frø der han kan. Det gnager som en svulst i menns tanker. Når dere tror på Alle Løgners Far, har dere tatt det første skrittet mot overgivelse. Og husk: Hvis dere overgir dere til Den Mørkeste, tilhører dere ham for all tid.»

En Aes Sedai lyver aldri, men den sannheten du får fra en Aes Sedai, er aldri den sannheten du tror det er. Det var det Tam hadde sagt, og hun hadde egentlig ikke svart på spørsmålet hans. Han lot ansiktet være uttrykksløst og la hendene på knærne mens han prøvde å ikke tørke svetten av på buksebeina.

Egwene gråt stille. Nynaeve holdt armene rundt henne, men hun så ut som hun også gjerne ville gråte. Rand ønsket nesten han kunne gråte selv.

«De er alle ta’veren,» sa Loial plutselig. Det virket som tanken fikk ham i godt humør, som om han gledet seg til å se Mønsteret veve seg rundt dem på nært hold. Rand så vantro på ham, og Oguren trakk skamfullt på skuldrene, men det var ikke nok til å dempe forventningen hans.

«Det er de,» sa Moiraine. «Tre av dem, der jeg hadde ventet én. Det har skjedd mye jeg ikke hadde ventet. Det jeg hørte om Verdensøyet, forandrer mye.» Hun tidde et øyeblikk og rynket pannen. «Foreløpig ser det ut som om Mønsteret hvirvler rundt dere tre, akkurat som Loial sier, og hvirvelen vil vokse seg større før den blir mindre. Enkelte ganger tvinges Mønsteret til å bøye seg for en ta’veren , og andre ganger tvinger Mønsteret en ta’veren inn på en nødvendig vei. Nettet kan fortsatt veves på mange måter, og noen av disse mønstrene kan bli katastrofale. For dere, for verden.

Vi kan ikke bli i Caemlyn, men Myrddraalene vokter hver eneste vei, og de vil være over oss før vi har kommet to fjerdinger av gårde. Og akkurat nå får vi høre om trusselen mot Verdensøyet, ikke fra én kilde, men fra tre, og hver av dem er tilsynelatende uavhengig av de andre. Mønsteret tvinger frem vår vei. Mønsteret vever seg fremdeles rundt dere tre, men hvilken hånd lager renningen, og hvilken hånd fører skyttelen? Er murene rundt Den Mørkeste blitt så skrøpelige at han kan utøve så mye makt?»

«Det er ikke nødvendig å snakke slik!» sa Nynaeve skarpt. «Du bare skremmer dem.»

«Men ikke deg?» spurte Moiraine. «Det skremmer meg. Vel, kanskje du har rett. Vi kan ikke la oss styre av frykten. Jeg vet ikke om dette er en felle eller en advarsel i rette tid, men vi må gjøre det vi må, og det er å nå Verdensøyet raskt. Den Grønne Mannen må få høre om denne trusselen.»

Rand skvatt til. Den Grønne Mannen? Alle stirret på henne unntatt Loial, og det brede ansiktet hans virket bekymret.

«Jeg kan ikke engang risikere å stoppe i Tar Valon for å få hjelp,» fortsatte Moiraine. «Vi er fanget av tiden. Selv om vi kunne ri uhindret ut av byen, ville det ta mange uker å nå Pestlandet, og jeg er redd vi ikke lenger har uker.»

«Pestlandet!» Rand hørte de andre som et ekko, men Moiraine overhørte dem alle.

«Mønsteret stiller oss overfor en fare, men viser samtidig en måte vi kan overvinne den på. Hvis jeg ikke visste at det var umulig, kunne jeg nesten tro at Skaperen selv hjalp til. Det finnes en måte.» Hun smilte som av en hemmelig spøk, og vendte seg mot Loial. «Det var en lund for Ogurer her i Caemlyn, og en Veiport. De nye bydelene har spredt seg utover der lunden en gang sto, så Veiporten må være innenfor murene. Jeg vet at det ikke er mange Ogurer som lærer om Veiene nå for tiden, men en som har evner og lærer de gamle sangene, må bli tiltrukket av slik kunnskap, selv om han tror den aldri vil bli brukt. Kjenner du til Veiene, Loial?»

Oguren byttet urolig fot. «Jeg gjør det, Aes Sedai, men –»

«Kan du finne ruten til Fal Dara langs Veiene?»

«Jeg har aldri hørt om Fal Dara,» sa Loial og hørtes lettet ut.

«I Trollok-krigenes dager var den kjent som Mafal Dadaranell. Kjenner du det navnet?»

«Jeg gjør det,» sa Loial motvillig, «men –»

«Da kan du finne en rute til oss,» sa Moiraine. «I sannhet en underlig vending. I det øyeblikk vi hverken kan bli eller dra ved hjelp av vanlige midler, får jeg høre om en trussel mot Øyet, og på samme sted er det en som kan føre oss dit på noen dager. Om det er Skaperen eller skjebnen eller til og med Den Mørkeste, vet jeg ikke, men Mønsteret har valgt vår rute.»

«Nei!» sa Loial bestemt, og det rumlet som torden. Alle snudde seg for å se på ham, og han blunket overrasket over oppmerksomheten. Men det var ikke noe nølende ved ordene. «Hvis vi går langs Veiene, vil vi alle dø – eller bli oppslukt av Skyggen.»