Verdens Øye

KAPITTEL 23 Ulvebror

Fra første stund visste Perrin at reisen til Caemlyn ville bli langt fra komfortabel. Det begynte med at Egwene forlangte at de skulle dele på å ri Bela. De visste ikke hvor langt det var, sa hun, men det var for langt til at hun skulle være den eneste som red. Hun strammet kjevene og stirret på ham uten å blunke.

«Jeg er for stor til å ri Bela,» sa han. «Jeg er vant til å gå, og jeg vil heller det.»

«Og jeg er ikke vant til å gå?» sa Egwene skarpt.

«Det var ikke det jeg –»

«Er jeg den eneste som skal få gnagsår av salen, er det det du mener? Og når du har gått til føttene holder på å ramle av deg, venter du kanskje at jeg skal stelle deg?»

«Det holder,» peste han da det virket som om hun hadde tenkt å fortsette. «Iallfall kan du ri først.» Hun så enda mer sta ut, men han nektet å la henne få inn et ord på tvers. «Hvis du ikke kommer deg i salen av deg selv, skal jeg plassere deg der.»

Hun så forskrekket på ham; så kruset leppene seg til et lite smil. «I så fall…» Det lød som om hun holdt på å bryte ut i latter, men hun klatret opp i salen.

Han murret for seg selv da han snudde seg bort fra elva. I fortellingene måtte lederne aldri tåle slikt.

Egwene fortsatte å insistere på at begge skulle ri, og hver gang han forsøkte å unngå det, presset hun ham opp i salen. Arbeidet i smia hadde ikke akkurat gjort ham slank, og Bela var ingen stor hest. Hver gang han stakk foten i stigbøylen, syntes han den raggete hoppen så anklagende på ham. Småtterier, kanskje, men det irriterte. Snart krympet han seg hver gang Egwene forkynte: «Det er din tur, Perrin.»

I fortellingene krympet lederne seg sjelden, og de ble aldri herset med. Men, tenkte han, så måtte de da heller aldri takle Egwene.

De hadde bare litt brød og ost, som tok slutt allerede den første kvelden. Perrin satte ut snarer ved kaninspor – de så gamle ut, men det var verdt forsøket – mens Egwene begynte å lage et bål. Da han var ferdig, bestemte han seg for å prøve slyngen før det ble altfor mørkt. De hadde ikke sett tegn til noe levende, men … Til sin overraskelse skremte han opp en mager kanin nesten med det samme. Han var så overrasket da den bykset frem fra en busk ved føttene, at den nesten slapp unna, men han felte kaninen idet den holdt på å smette rundt et tre.

Da han kom tilbake til leiren med kaninen, hadde Egwene stablet opp knekte kvister til bålet, men hun knelte ved siden av haugen med øynene lukket. «Hva holder du på med? Du kan ikke ønske deg et bål.»

Egwene skvatt til da han snakket til henne. Hun tok seg til halsen, vred seg rundt og stirret på ham. «Du … du skremte meg.»

«jeg var heldig,» sa han og løftet kaninen. «Finn frem fyrtøyet. I kveld skal vi i det minste spise oss mette.»

«Jeg har ikke noe fyrtøy,» sa hun sakte. «Det lå i lommen, og jeg mistet det i elva.»

«Men hvordan … ?»

«Det var så lett der ved elvebredden, Perrin. Akkurat som Moiraine Sedai lærte meg. Jeg bare strakte meg etter …» Hun gestikulerte som om hun forsøkte å nå noe. Med et sukk lot hun hånden synke. «Nå finner jeg den ikke.»

Perrin fuktet leppene nervøst. «Du mener… Kraften?» Hun nikket, og han stirret på henne. «Er du gal? Jeg mener… Den Ene Kraften! Du kan ikke bare leke med slikt.»

«Det var så lett, Perrin. Jeg kan gjøre det. Jeg kan styre Kraften.»

Han pustet dypt. «Jeg lager en bue til å gjøre opp ild med, Egwene. Lov meg at du ikke forsøker deg på denne … denne … denne tingen igjen.»

«Det vil jeg ikke.» Hun strammet kjevene på en måte som fikk ham til å sukke. «Ville du gitt fra deg øksa, Perrin Aybara? Ville du gått rundt med den ene hånden bundet bakpå ryggen? Det vil ikke jeg!»

«Jeg lager en bue,» sa han trett. «Kan du i hvert fall la være å prøve mer i kveld? Vær så snill?»

Hun ga seg motstrebende. Selv da kaninen stekte på spidd over flammene, følte han at hun mente hun kunne ha gjort det bedre. Hun sluttet heller ikke å forsøke, selv om det beste resultatet var en liten røykstrime som forsvant nesten med det samme. Du kan bare våge å åpne munnen, sa øynene hennes, og han tidde klokelig.

Etter det ene varme måltidet levde de av grove røtter og noen få skudd. Fremdeles så de ingen tegn til våren. Det var lite mat, og ingenting smakte godt. De klaget ikke, men det gikk ikke ett måltid uten at den ene eller begge sukket lengselsfullt. Begge visste at det de lengtet etter, var smaken av litt ost eller brød. En ettermiddag fant de sopp – dronningkrone, den beste – i en skyggefull del av skogen. Det ble en liten fest. De slukte soppen begjærlig, lo og fortalte historier fra Emondsmark, historier som begynte med: «Husker du den gang da –» men soppen varte ikke lenge, og det gjorde heller ikke latteren. Det var lite morskap i sult.

Den som gikk, holdt slyngen klar til å sende av gårde en stein ved synet av en kanin eller et ekorn, men hver eneste gang de slynget en stein, ble en skuffelse. Snarene som ble satt ut så omhyggelig hver kveld, var tomme ved morgengry, og de våget ikke å la snarene stå en hel dag noe sted. Ingen av dem visste hvor langt det var til Caemlyn, og ingen av dem ville føle seg trygg før de kom dit, om de noensinne ville bli det. Perrin begynte å lure på om magen kunne krympe til et hull tvers igjennom ham.

Så vidt han skjønte holdt de god fart, men de vandret lenger og lenger unna Arinelle uten å se en landsby, ikke engang en gård hvor de kunne spørre etter retningen. Etter hvert begynte han å tvile på sin egen plan. Utenpå virket Egwene fortsatt like sikker som da de la ut på reisen, men før eller senere ville hun spørre om det ikke var bedre å risikere å møte Trollokene enn å vandre fortapt rundt resten av livet. Hun spurte aldri, men han ventet hele tiden på det.

To dagsmarsjer fra elva forandret landet seg til skogdekkede åsrygger, hvor vinteren ennå beholdt grepet, som overalt ellers. Dagen etter flatet terrenget seg ut igjen. Den tette skogen ble brutt av lysninger, ofte mer enn en halvfjerding brede. Snøen lå fremdeles i søkkene, luften var skarp om morgenen og vinden alltid kald. De så verken veier, pløyde jorder eller røyksøyler i det fjerne. De så ingen tegn til beboddhet – i hvert fall ingen steder hvor mennesker fremdeles holdt til.

En gang så de restene etter store festningsvoller som omkranset en topp. Innenfor den sammenraste sirkelen sto deler av steinhus uten tak. Skogen hadde for lengst slukt festningen; trærne vokste rett gjennom alt, og spindelvev av gamle slyngplanter hyllet inn de store steinblokkene. En annen gang kom de over et gammelt steintårn, mosebrunt og med knekt topp, som lente seg mot en kjempestor eik; de tykke røttene holdt langsomt på å velte tårnet over ende. Men de fant ingen spor etter levende mennesker. Minner fra Shadar Logoth holdt dem unna ruinene og jaget dem videre til de igjen var langt inne på steder som så ut som om mennesker aldri hadde satt sin fot der.

Perrins søvn ble hjemsøkt av drømmer, fryktelige drømmer. Ba’alzamon jaget ham gjennom labyrinter, men Perrin traff ham aldri ansikt til ansikt, ikke som han kunne huske. Og reisen deres hadde vært hard nok til å gi dem vonde drømmer. Egwene klaget på mareritt om Shadar Logoth, spesielt de to nettene etter at de fant festningsruinene og det forlatte tårnet. Perrin fortalte ikke noe, selv ikke når han våknet svett og skjelvende i mørket. Hun ventet at han skulle lede dem trygt til Caemlyn, ikke fortelle om bekymringer de ikke kunne gjøre noe med.

Han gikk ved siden av Bela og lurte på om de ville finne noe å spise den kvelden, da han kjente lukten. I neste øyeblikk vrengte hoppen neseborene og kastet på hodet. Han grep bisselet før hun rakk å vrinske.

«Det er røyk,» sa Egwene opphisset. Hun lente seg forover i salen og pustet dypt. «Et leirbål. Noen steker middag. Kanin.»

«Kanskje,» sa Perrin forsiktig. Det ivrige smilet hennes bleknet. Han byttet ut slyngen med den onde øksekjeften. Hendene åpnet og lukket seg usikkert rundt det tykke skaftet. Det var et våpen, men hverken den lille treningen han hadde sneket seg til bak smia, eller Lans undervisning, hadde forberedt ham på å bruke øksa. Selv slaget før Shadar Logoth husket han for vagt til at det kunne gjøre ham selvsikker. Han greide heller aldri å finne det store intet som Rand og Vokteren hadde snakket om.

Solskinnet falt skrått mellom trærne bak dem, og skogen var en ubevegelig masse av skimlete skygger. Den svake røyken som drev rundt dem, var blandet med duften av stekt kjøtt. Det kan være kanin, tenkte han, og magen rumlet. Og det kunne være noe annet, minnet han seg selv på. Han så på Egwene, og hun så på ham. Det var et tungt ansvar å være leder.

«Vent her,» sa han dempet. Hun rynket pannen og åpnet munnen, men han avbrøt henne. «Og vær stille! Vi vet ennå ikke hvem det er.» Hun nikket. Motstrebende, men hun nikket. Perrin undret seg på hvorfor det ikke virket når han ville at hun skulle ri hele tiden. Han pustet dypt og satte ut mot røykkilden.

Han hadde ikke tilbrakt så mye tid i skogene rundt Emondsmark som Rand og Matt, men han hadde da jaktet en del på kaniner. Han snek seg fra tre til tre uten så mye som å knekke en kvist. Det gikk ikke lang tid før han speidet rundt stammen til en høy eik. Eika hadde buktende greiner som strakte seg ut, bøyde seg til bakken og løftet seg igjen. Bortenfor lå et leirbål, og en mager, solbrent mann lente seg mot en av greinene ikke langt fra flammene.

Det var den underligste karen Perrin hadde sett, men i det minste var han ingen Trollok. Alle klærne lot til å være laget av dyreskinn hvor pelsen fremdeles satt på, selv støvlene og den underlige flate hatten. Kappen var et vanvittig lappeteppe av kanin- og ekornskinn, og buksene så ut som de var laget av langhåret og brunhvit geitepels. Det grånende brune håret var samlet i nakken med en taubit og rakk ham til livet. Det kraftige skjegget bredte seg over halve brystkassen. Kniven som hang i beltet, var nesten like lang som et sverd. En bue og et pilekogger sto støttet mot en grein like ved.

Mannen lente seg tilbake med lukkede øyne. Tilsynelatende sov han, men Perrin beveget seg ikke fra skjulestedet. Seks pinner sto på skrå over bålet, og en brunstekt kanin var spiddet på hver pinne. Nå og da dryppet safter ned i flammene og freste. Duften fikk tennene til å løpe i vann.

«Er du ferdig med å sikle?» Mannen åpnet et øye og skottet mot Perrins skjulested. «Du og vennen din kan like godt sette dere ned og få en matbit. Jeg har ikke sett dere spise mye de siste to dagene.»

Perrin nølte før han reiste seg sakte og grep hardt om øksa. «Har du holdt øye med meg i to dager?»

Mannen klukklo langt nede i strupen. «Ja, jeg har holdt øye med deg. Og den pene jenta. Herser med deg som en liten hissigpropp, ikke sant? Har hørt dere for det meste. Hesten er den eneste av dere som ikke tramper rundt så det høres en fjerding unna. Har du tenkt å be henne komme hit, eller har du tenkt å spise alle kaninene selv?»

Perrin reiste bust. Han hadde ikke laget mye støy. Man kunne ikke komme så nær innpå en kanin i Vannskog og felle den med en stein fra slyngen hvis man laget støy. Men lukten av kanin fikk ham til å huske at Egwene også var sulten, for ikke å snakke om at hun ventet på å få vite om det var et Trollok-bål de hadde oppdaget.

Han stakk økseskaftet i belteløkken og hevet stemmen: «Egwene! Det er i orden! Det er kanin!» Han rakte frem hånden og la til i en normal tone: «Navnet mitt er Perrin. Perrin Aybara.»

Mannen så på hånden hans og grep den klossete, som om han var uvant med å håndhilse. «Jeg blir kalt Elyas,» sa han og kikket opp. «Elyas Machera.»

Perrin gispet og slapp nesten hånden til Elyas. Mannens øyne var gule som lyst, polert gull. Et minne pirket Perrin i en krok av tankene, og så forsvant det. Akkurat nå kunne han ikke tenke på annet enn at alle Trollok-øyne han hadde sett, var nesten svarte.

Egwene dukket opp mens hun vaktsomt ledet Bela. Hun bandt hoppen til en av de mindre eikegreinene og laget høflige lyder da Perrin presenterte henne for Elyas, men blikket ble hele tiden trukket mot kaninene. Det virket ikke som hun merket mannens øyne. Da Elyas gjorde tegn til at de kunne forsyne seg, begynte hun å hogge innpå. Perrin nølte bare et øyeblikk før han fulgte hennes eksempel.

Elyas ventet i taushet mens de spiste. Perrin var så sulten at han rev løs kjøttbiter som var så varme at han måtte sjonglere dem fra hånd til hånd før han kunne putte dem i munnen. Selv Egwene viste lite av sine vanligvis pene manerer; fettete safter rant nedover haken hennes. Dagen ble til tussmørke før de roet seg. Det måneløse mørket sluttet tett omkring ilden, og så begynte Elyas å snakke.

«Hva gjør dere her ute? Det finnes ikke et eneste hus innen tredve fjerdinger i noen retning.»

«Vi skal til Caemlyn,» sa Egwene. «Kanskje du kunne –» Hun hevet avmålt øyebrynene da Elyas kastet hodet tilbake og brølte av latter. Perrin stirret på ham med et kaninbein halvveis løftet til munnen.

«Caemlyn?» Elyas hev etter pusten da han kunne snakke igjen. «Med ruten dere følger, retningen dere har gått de to siste dagene, vil dere passere femti fjerdinger nord for Caemlyn.»

«Vi hadde tenkt å spørre om veien,» forsvarte Egwene seg. «Vi har bare ikke funnet noen landsbyer eller gårder ennå.»

«Og det kommer dere heller ikke til å gjøre,» klukket Elyas. «Så lenge dere følger samme ruten, kan dere vandre helt til Verdensryggen uten å møte et eneste menneske. Men selvfølgelig, hvis dere greier å klatre opp Ryggen – det lar seg gjøre noen steder – kan dere finne mennesker i Ødelandet Aiel men dere vil ikke like dere der. Man stekes om dagen, fryser om natten og dør av tørst når som helst. Det skal en Aielmann til for å finne vann i Ødelandet, og de liker ikke fremmede noe særlig. Nei, ikke noe særlig, vil jeg si.» Han sprutet ut i latter på ny, enda voldsommere, og denne gangen rullet han faktisk på bakken. «Ikke noe særlig,» greide han å hikste frem.

Perrin flyttet nervøst på seg. Spiser vi sammen med en galning?

Egwene rynket pannen og ventet på at Elyas’ munterhet skulle avta. Så sa hun: «Kanskje du kunne vise oss veien. Det virker som om du vet mye mer enn oss om hvor steder er.»

Elyas sluttet å le. Den runde skinnhatten hadde ramlet av da han rullet seg rundt. Han løftet hodet og satte hatten tilbake på plass før han stirret på henne under senkede bryn. «Jeg liker ikke mennesker noe videre,» sa han jevnt. «Byer er fulle av folk. Jeg går ikke ofte i nærheten av landsbyer, eller gårder for den saks skyld. Landsbyboere og bønder liker ikke vennene mine noe videre. Jeg ville ikke engang ha hjulpet dere hvis dere ikke hadde snublet rundt så hjelpeløse og uskyldige som nyfødte hvalper.»

«Men du kan i det minste forklare hvilken vei vi skal gå,» insisterte hun. «Hvis du peker ut den nærmeste landsbyen, selv om den ligger tredve fjerdinger herfra, kan vel de som bor der, si oss veien til Caemlyn.»

«Vær stille,» sa Elyas. «Vennene mine kommer.»

Med ett vrinsket Bela av frykt og forsøkte å dra løs tømmene. Perrin reiste seg halvveis da det dukket opp skikkelser overalt rundt dem i den mørknende skogen. Bela steilet og vred seg skrikende.

«Du får roe hoppen,» sa Elyas. «De kommer ikke til å skade henne. Eller deg, hvis du sitter stille.»

Fire ulver kom inn i lyskretsen fra bålet. De var raggete, hoftehøye fremtoninger med kjever som kunne knuse beinet på en mann. Som om det ikke var folk der, lusket de bort til ilden og la seg mellom menneskene. I mørket mellom trærne ble ilden reflektert i øynene til flere ulver på alle sider.

Gule øyne, tenkte Perrin. Som Elyas’ øyne. Det var det han hadde forsøkt å huske. Mens han voktet på ulvene som lå mellom dem, strakte han hånden etter øksa.

«Jeg ville ikke gjort det,» sa Elyas. «Hvis de tror du har tenkt å skade dem, kommer de ikke til å være vennlige lenger.»

De fire ulvene stirret på Perrin. Det føltes som om alle ulvene, også de under trærne, stirret på ham. Det fikk huden til å klø. Forsiktig flyttet han hånden bort fra øksa. Han innbilte seg at han kunne kjenne spenningen løse seg blant ulvene. Sakte satte han seg igjen. Hendene skalv, og han grep seg om knærne for å stoppe skjelvingen. Egwene var så anspent at hun nesten ristet. En ulv, nesten svart med en lysere grå flekk i ansiktet, lå så nær at den neste rørte henne.

Bela hadde sluttet å vrinske og steile. I stedet flyttet hun skjelvende på seg i et forsøk på å holde øye med alle ulvene, og fra tid til annen sparket hun, som for å vise ulvene at hun hadde tenkt å selge livet sitt dyrt. Det virket som om ulvene overså både henne og de andre. Tungen hang ut av kjeften på dem, og de ventet avslappet.

«Se det, ja,» sa Elyas, «det var bedre.»

«Er de tamme?» spurte Egwene matt med håpefull stemme. «Er de… kjæledyr?»

Elyas snøftet. «Ulver lar seg ikke temme, jente, ikke like godt som mennesker. De er mine venner. Vi holder hverandre med selskap, jager sammen, snakker sammen på et vis. Akkurat som andre venner. Stemmer ikke det, Skimmel?» En av ulvene snudde på hodet og så på ham. Pelsen hennes hadde et dusin mørke og lyse grå skygger som gled over i hverandre.

«Snakker du til dem?» undret Perrin seg.

«Det er ikke akkurat snakking,» svarte Elyas sakte. «Ordene betyr ikke noe, og de stemmer heller ikke helt. Navnet hennes er ikke Skimmel. Det betyr hvordan skygger leker over et skogstjern en midtvintersmorgen når brisen kruser overflaten og tungen smaker et snev av is når den rører vannet, og noen snøfnugg danser i luften før solnedgang. Men det er heller ikke helt riktig. Du kan ikke si det med ord. Det er mer en følelse. Det er på den måten ulver snakker. De andre er Brenn, Bykser og Vind.» Brenn hadde et gammelt arr over skulderen som kunne forklare navnet, men hos de to andre ulvene var det ingenting som kunne forklare navnene.

Til tross for den barske tonen trodde Perrin at Elyas gledet seg over muligheten til å snakke med andre mennesker. I det minste virket han ivrig nok. Perrin skottet mot ulvetennene som glinset i lyset fra flammene. Han mente det var en god tanke å holde praten i gang: «Hvordan … hvordan lærte du å snakke med ulver, Elyas?»

«De fant det ut,» svarte Elyas, «ikke jeg. Ikke til å begynne med. Det er alltid sånn det er, har jeg forstått. Ulvene finner deg, ikke du dem. Noen folk trodde jeg var rørt av Den Mørkeste siden ulver dukket opp overalt rundt meg. Jeg trodde vel det samme selv noen ganger. De fleste skikkelige folk begynte å unngå meg, og de som oppsøkte meg, var ikke av den sorten jeg ville bli kjent med. Jeg merket at ulvene enkelte ganger lot til å vite hva jeg tenkte. De reagerte på det som var i tankene mine. Det var den egentlige begynnelsen. De var nysgjerrige på meg. Som regel kan ulver ense mennesker, men ikke som dette. De var glade for å ha funnet meg. De sier det er lenge siden de jaget sammen med mennesker, og når de sier lenge siden, får jeg følelsen av en kald vind som hyler hele veien ned fra Den Første Dag.»

«Jeg har aldri hørt om menn som jager sammen med ulver,» sa Egwene. Stemmen var ikke helt stø, men det hjalp på motet at ulvene bare lå der.

Hvis Elyas hadde hørt henne, lot han som ingenting. «Ulver husker annerledes enn mennesker,» sa han. De underlige øynene syntes å stirre på noe langt borte, som om han fløt av gårde på en strøm av minner. «Hver ulv husker historien til alle ulvene, eller formen den har i hvert fall. Som jeg sa, kan det ikke settes ord på det. De husker de jaktet på bytte side om side med menn, men det er så lenge siden at det er mer en skygge av en skygge enn et minne.»

«Det er veldig interessant,» sa Egwene, og Elyas så skarpt på henne. «Nei, jeg mener det. Det er det.» Hun fuktet leppene. «Kunne … ah … kunne du lære oss å snakke med dem?»

Elyas snøftet igjen. «Det kan ikke læres. Noen kan, andre kan ikke. De sier at han kan.» Han pekte på Perrin.

Perrin så på Elyas finger som om den var en kniv. Han er virkelig en galning. Ulvene stirret på ham igjen. Han flyttet forlegen på seg.

«Dere sa at dere var på vei til Caemlyn,» sa Elyas, «men det forklarer ikke hva dere driver med her ute, dagevis fra hvor som helst.» Han slengte kappen av pelslapper bakover, la seg på siden, støttet seg på albuen og ventet spent.

Perrin skottet på Egwene. De hadde for lengst satt sammen en historie i tilfelle de støtte på folk. De måtte forklare hvor de var på vei uten at det ville føre til bråk, uten å la noen få vite hvor de virkelig kom fra, eller hvor de til slutt hadde tenkt seg. Hvem visste hvilket uforsiktig ord som kunne nå øret til en Skygger? De hadde jobbet med forklaringen hver dag, lappet den sammen og luket ut feil. Og de hadde bestemt at Egwene skulle fortelle den. Hun var flinkere med ord enn ham, og hun påsto at hun alltid kunne se på ansiktet hans når han løy.

Egwene begynte med det samme. Glatt fortalte hun at de kom nordfra, fra Saldaea, fra noen gårder utenfor en liten landsby. Ingen av dem hadde vært mer enn ti fjerdinger hjemmefra. Men de hadde hørt fortellinger fra barder og kjøpmenn, og de hadde lyst til å se noe av verden. Caemlyn og Illian. Stormsjøene og kanskje Sjøfolkets sagnomsuste øyer.

Perrin hørte fornøyd på. Selv ikke Thom Merrilin kunne ha laget en bedre fortelling av det lille de visste om verden utenfor Tvillingelvene, eller en som passet bedre til deres behov.

«Fra Saldaea, heh?» sa Elyas da hun var ferdig.

Perrin nikket. «Det stemmer. Vi tenkte på å se Maradon først. Jeg skulle ha likt å se kongen. Men hovedstaden er det første stedet fedrene våre vil lete etter oss.»

Hans del av det hele var å gjøre det klart at de ikke hadde vært i Maradon. På det viset ville ingen vente at de skulle vite noe om byen, i tilfelle de traff på noen som hadde vært der. Alt lå langt unna Emondsmark og hendelsene Vinternatt. Ingen som hørte den fortellingen, ville ha noen grunn til å tenke på Tar Valon eller Aes Sedaier.

«Litt av en historie,» nikket Elyas. «Ja, litt av en historie. Det er noen få ting som ikke stemmer, men det viktigste er at Skimmel her sier at alt er løgn. Hvert eneste ord.»

«Løgn!» utbrøt Egwene. «Hvorfor skulle vi lyve?»

De fire ulvene hadde ikke beveget seg, men det virket ikke lenger som om de bare lå der. I stedet krøp de sammen, og de gule øynene voktet på emondsmarkingene uten å blunke.

Perrin sa ikke noe, men hånden gled mot øksa i beltet. De fire ulvene gled opp i én rask bevegelse, og hånden hans stivnet. De laget ingen lyder, men de tykke nakkehårene reiste seg. En av ulvene under trærne løftet et knurrende hyl mot natten. Andre svarte, fem, ti, tyve, til mørket skalv. Med ett ble de også stille. Kaldsvetten piplet nedover Perrins ansikt.

«Hvis du tror…» Egwene stoppet for å svelge. Til tross for det kalde draget i luften var det svette i hennes ansikt også. «Hvis du tror vi lyver, ser du vel helst at vi slår leir et stykke unna deg.»

«Vanligvis ville jeg gjort det, jente. Men akkurat nå vil jeg ha greie på Trollokene. Og Halvmennene.» Perrin strevde for å holde ansiktet uttrykksløst, og han håpet han var flinkere enn Egwene. Elyas fortsatte i en konverserende tone. «Skimmel sier at hun luktet Halvmenn og Trolloker i tankene deres mens dere fortalte den tullete historien. Alle gjorde det. På et vis er dere blandet inn i sakene til Trollokene og De Øyeløse. Ulver hater Trolloker og Halvmenn mer enn skogbrann, mer enn alt annet, og det samme gjør jeg.

Brenn har lyst til å gjøre seg ferdig med dere. Det var Trollokene som ga ham merket da han var årsgammel. Han sier det er lite vilt å få tak i, og at det er mer kjøtt på dere enn på noen hjort han har sett de siste månedene, og at vi burde gjøre oss ferdige med dere. Men Brenn er alltid utålmodig. Hvorfor forteller dere meg ikke om det? Jeg håper dere ikke er Mørkefrender. Jeg liker ikke å drepe noen etter at jeg har gitt dem mat. Men husk at de vet når dere lyver, og selv Skimmel er nesten like oppbrakt som Brenn.» Øynene hans var gule som ulveøyne og blunket ikke oftere enn de gjorde. De er ulveøyne, tenkte Perrin.

Han forsto at Egwene så på ham. Hun ventet på at han skulle bestemme hva de burde gjøre. Lys, plutselig er jeg lederen igjen. De hadde funnet ut at de ikke kunne risikere å fortelle den sanne historien til noen, men han så ingen mulighet til å unnslippe selv om han greide å få frem øksa før …

Skimmel knurret dypt nede i strupen, og de tre andre rundt bålet sendte lyden videre til ulvene i mørket. Den truende ulingen fylte natten.

«Det er greit,» sa Perrin raskt. «Det er greit!» Knurringen ble skåret over. Egwene åpnet hendene og nikket. «Det hele begynte noen dager før Vinternatt,» sa Perrin, «da vår venn Matt så en mann i en svart kappe…»

Elyas forandret ikke uttrykk eller kroppsstilling der han lente seg tilbake, men det var noe med hvordan hodet lå på skakke som viste at han spisset ørene. De fire ulvene satte seg ned da Perrin fortsatte: Han hadde inntrykk av at de også lyttet. Historien var lang, og han fortalte nesten alt. Men drømmen han og de andre hadde hatt i Baerlon, holdt han for seg selv. Han ventet på at ulvene skulle gi tegn til at de hadde oppfattet utelatelsen, men de bare så på. Skimmel virket vennlig, og Brenn virket sint. Perrin var hes da han var ferdig.

«… og hvis hun ikke finner oss i Caemlyn, drar vi videre til Tar Valon. Vi har ikke annet valg enn å få hjelp fra Aes Sedaiene.»

«Trolloker og Halvmenn så langt sør,» sa Elyas grunnende. «Det er sannelig noe å tenke på.» Han lette bak seg og kastet en vannsekk av skinn til Perrin uten egentlig å se på ham. Det virket som om han tenkte. Han ventet til Perrin hadde drukket og satt i pluggen igjen før han fortsatte. «Jeg har ikke noe til overs for Aes Sedaier. Den Røde Ajah liker å jage menn som roter med Den Ene Kraften. De ville mykne meg en gang. Jeg sa til dem, ansikt til ansikt, at de var Den Svarte Ajah. De tjente Den Mørkeste, sa jeg, og det likte de slett ikke. De greide ikke å fange meg, ikke etter at jeg kom meg inn i skogen, men de forsøkte. Ja, det gjorde de. Når jeg tenker på det, tviler jeg på om noen Aes Sedai ville se med blide øyne på meg. Jeg måtte drepe noen Voktere. Fæle saker, det, å drepe Voktere. Liker det ikke.»

«Dette å snakke med ulvene,» sa Perrin nervøst. «Det… har med Kraften å gjøre?»

«Selvfølgelig ikke,» knurret Elyas. «Det ville ikke ha virket, å mykne meg, men jeg ble sint da de ville forsøke. Dette er gammelt, gutt. Eldre enn Aes Sedaiene. Eldre enn noen som bruker Den Ene Kraften. Gammelt som menneskeheten. Gammelt som ulver. De liker ikke det heller, Aes Sedaiene. Gamle ting som kommer igjen. Jeg er ikke den eneste. Det er andre ting, andre folk. Det gjør Aes Sedaiene nervøse, får dem til å mumle om at eldgamle barrierer svekkes. Ting faller fra hverandre, sier de. De er redde for at Den Mørkeste skal komme seg løs. Du skulle tro jeg hadde skylden sånn som noen av dem så på meg. I hvert fall Den Røde Ajah, men også noen av de andre. Amyrlins Trone… Aaaaah! Jeg holder meg for det meste unna dem, og unna venner av Aes Sedaiene. Det vil du også gjøre, hvis du har vett til det.»

«Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å holde meg unna Aes Sedaiene,» sa Perrin.

Egwene så kvasst på ham. Han håpet hun greide å holde tett med at hun ville bli en Aes Sedai. Men selv om munnen strammet seg, sa hun ingenting, og Perrin fortsatte.

«Vi har ikke akkurat noe valg. Vi har hatt Trolloker i hælene, og Skyggere og en Draghkar. Alt bortsett fra Mørkefrender. Vi kan ikke gjemme oss, og vi kan ikke stå imot alene. Hvem skal hjelpe oss? Hvilke andre er sterke nok, bortsett fra Aes Sedaiene?»

Elyas var stille et øyeblikk. Han kikket på ulvene, for det meste på Skimmel og Brenn. Perrin flyttet nervøst på seg og forsøkte å ikke se på. Når han så på, hadde han følelsen av at han nesten kunne høre hva Elyas og ulvene sa til hverandre. Selv om det ikke hadde noe med Kraften å gjøre, ville han ikke ta del i det. Det måtte være en gal manns spøk. Jeg kan ikke snakke med ulver. En av ulvene – Bykser, trodde han – så på ham og så ut som han gliste. Han lurte på hvordan han hadde satt navn på ham.

«Du kunne bli hos meg,» sa Elyas til slutt. «Hos oss.» Egwenes øyebryn hevet seg, og Perrin måpte. «Vel, hva kunne være tryggere?» spurte Elyas utfordrende. «Trolloker vil ta store sjanser for å få drept en enslig ulv, men de vil gå i en stor bue utenom en flokk. Og du trenger heller ikke bekymre deg for Aes Sedaiene. De kommer ikke ofte til disse skogene.»

«Jeg vet ikke.» Perrin unnlot å se på ulvene ved siden av seg. Den ene var Skimmel, og han kjente blikket hennes på seg. «Sant å si eidet ikke bare Trollokene.»

Elyas klukket kaldt. «Jeg har også sett en flokk rive i stykker en av De Øyeløse. Mistet halve flokken, men de ga seg ikke da de først hadde ferten. Trollok, Myrddraal, det er det samme for ulvene. Det er deg de egentlig vil ha, gutt. De har hørt om andre menn som kan snakke med ulvene, men du er den første de har møtt bortsett fra meg. De vil godta vennen din også, og dere vil være tryggere her enn i noen by. Det er Mørkefrender i byene.»

«Hør her,» sa Perrin inntrengende. «Jeg skulle ønske du ville slutte å si det. Jeg kan ikke – gjøre det… det du gjør, det du sier.»

«Som du vil, gutt. Bare oppfør deg som en tulling, hvis du har lyst til det. Vil du ikke være i sikkerhet?»

«Jeg lurer ikke meg selv. Det er ingenting jeg kan lure meg selv med. Alt vi vil –»

«Vi drar til Caemlyn,» sa Egwene bestemt. «Og så til Tar Valon.»

Perrin lukket munnen og møtte det sinte blikket hennes med et eget av samme sort. Han visste at hun bare lot ham lede når hun ville, og ikke når hun ikke ville, men hun kunne i det minste la ham svare selv. «Hva med deg, Perrin?» spurte han og svarte selv. «Jeg? La meg tenke meg litt om. Jo. Jo, jeg tror jeg fortsetter.» Han smilte mildt til henne. «Vel, Egwene, det betyr at det er to av oss. Jeg tror jeg blir med deg, tross alt. Det er fint at vi får snakket ut om disse tingene før vi tar en avgjørelse, er det ikke?» Hun rødmet, men de stramme kjevene slappet ikke av.

Elyas gryntet. «Skimmel sa at det ville bli resultatet. Hun sa at jentungen står trygt plantet i menneskenes verden, mens du» – han nikket mot Perrin – «står midt imellom. Under slike forhold er det best at vi blir med sørover. Ellers sulter dere vel i hjel, eller går dere vill, eller –»

Brått reiste Brenn seg, og Elyas vendte hodet for å granske den store ulven. Etter en stund reiste Skimmel seg også. Hun beveget seg nærmere Elyas, slik at hun også møtte blikket til Brenn. Tablået var frosset i noen lange minutter, og så hvirvlet Brenn rundt og forsvant i natten. Skimmel ristet på seg og fant plassen sin igjen. Hun slang seg nedpå som om ingenting hadde skjedd.

Elyas møtte Perrins spørrende blikk. «Skimmel leder flokken,» forklarte han. «Noen av hannene kunne ha vunnet hvis de hadde utfordret henne, men hun er smartere enn dem, og det vet de. Hun har reddet flokken mer enn én gang. Men Brenn synes flokken kaster bort tiden på dere tre. Det er ikke stort annet enn hat i ham. og hvis det er Trolloker så langt sør, vil han dra ut for å drepe dem.»

«Vi forstår,» sa Egwene, hun virket lettet. «Vi kan utmerket godt finne veien selv… med noen råd, selvfølgelig, hvis du vil gi oss dem.»

Elyas viftet med hånden. «Jeg sa at Skimmel leder flokken, gjorde jeg ikke? I morgen tidlig blir jeg med dere sørover, og det blir de også.» Egwene så ut som om dette ikke var de beste nyhetene hun kunne få.

Perrin satt innhyllet i sin egen stillhet. Han kunne føle at Brenn dro. Og den arrete hannen var ikke alene. Et dusin andre, unge hanner alle sammen, luntet etter. Perrin ville gjerne tro at alt sammen skyldtes Elyas som lekte med innbilningskraften hans, men han kunne ikke det. Like før de løpende ulvene forsvant fra sinnet, kjente han en tanke han visste kom fra Brenn, og den var like kvass og klar som om den skulle vært hans egen. Hat. Hat og smaken av blod.