Verdens Øye

KAPITTEL 41 Gamle venner og nye farer

Da han nådde Dronningens Velsignelse igjen, kastet Rand seg stønnende mot ytterdøren. Han hadde løpt hele veien uten å bry seg om at noen kunne se det røde stoffet rundt sverdet, eller at de kunne ta løpingen som en god grunn til å jage ham. Selv ikke en Skygger kunne ha fanget ham, trodde han.

Da han kom løpende, satt Lamgwin på en benk ved døren med en stripet katt i armene. Mannen reiste seg for å se om det fulgte bråk i hælene på Rand, men han klødde fremdeles katten rolig bak ørene. Da han ikke så noe, satte han seg igjen og passet omhyggelig på ikke å forstyrre dyret. «Noen tosker forsøkte å stjele noen av kattene for en stund siden,» sa han. Han gransket knokene sine før han fortsatte å klø. «Gode penger i katter for tiden.»

Rand så at de to mennene i hvitt fremdeles sto på den andre siden av veien. Den ene hadde et blått øye og en hoven kjeve, og han gned sverdhjaltet med mutt iherdighet mens han skulte olmt mot vertshuset.

«Hvor er mester Gill?» spurte Rand.

«Biblioteket,» svarte Lamgwin. Katten begynte å male, og han smilte. «Ingenting plager en katt lenge, ikke engang det at noen har prøvd å putte den i en sekk.»

Rand skyndte seg inn gjennom storstua. Der satt det som vanlig noen menn med røde bånd og snakket sammen over ølkrusene. Om den uekte Dragen, og om hvitekappene ville finne på noe bråk når han ble ført nordover. Ingen brydde seg om hva som skjedde med Logain, men alle visste at Datterarvingen og Prins Gawyn skulle reise med samme følge, og ingen mann kunne akseptere at de ble utsatt for fare.

Han fant mester Gill i biblioteket, der han tok et slag steinbrett med Loial. En lubben, brannet katt satt på bordet med potene under seg, og fulgte med når hendene beveget seg over det krysskraverte brettet.

Oguren plasserte en ny stein med en underlig varsom bevegelse tross de tykke fingrene. Mester Gill ristet på hodet, og siden Rand hadde kommet, benyttet han anledningen til å snu seg bort fra brettet. Loial vant alltid når de spilte steinbrett. «Jeg begynte å bekymre meg for deg, gutt. Trodde du kanskje hadde havnet i klammeri med noen av disse hvitkledde forræderne, eller at du hadde støtt på tiggeren eller noe sånt.»

En stund kunne ikke Rand annet enn stå der og måpe. Han hadde glemt hele denne fillehaugen av en mann. «Jeg så ham,» sa han til slutt, «men det er barnemat. Jeg har sett Dronningen også, og Elaida, det er det som er problemet.»

Mester Gill snøftet frem en latter. «Dronningen, hva? Du sier ikke det. Vi hadde Gareth Bryne i storstua for bare en time siden, han brøt håndbak med kapteinkommandanten for Lysets Barn, men Dronningen, nå … det er noe helt annet.»

«Blod og aske,» knurret Rand, «i dag tror alle at jeg lyver.» Han slengte kappen over ryggen på en stol og kastet seg ned i en annen. Han var for anspent til å lene seg tilbake. Han satt ytterst på stolkanten og tørket seg i ansiktet med et lommetørkle. «Jeg så tiggeren, og han så meg, og jeg trodde … Det er ikke viktig. Jeg klatret opp på en mur rundt en hage hvor jeg kunne se plassen foran palasset, der hvor de førte Logain inn. Og så ramlet jeg ned på innsiden.»

«Jeg tror nesten at du ikke driver gjøn,» sa verten sakte.

«Ta’veren,» mumlet Loial.

«Joda, det skjedde,» sa Rand. «Lyset hjelpe meg, det skjedde.»

Etter hvert som han fortalte, ble Mester Gills mistro langsomt borte, og gikk til slutt over i taus engstelse. Verten lente seg lenger og lenger frem, til han også satt ytterst på stolkanten. Loial satt rolig og lyttet, bortsett fra når han gned seg over den brede nesen, eller når det rykket litt i øreduskene.

Rand fortalte alt som hadde skjedd, alt unntatt det Elaida hadde hvisket til ham. Og det Gawyn hadde sagt ved palassportene. Det ene hadde han ikke lyst til å tenke på, og det andre hadde ikke noe med noen ting å gjøre. Jeg er Tam al’Thors sønn, selv om jeg ikke ble født i Tvillingelvene. Det er jeg! Jeg har blod fra Tvillingelvene i årene, og Tam er min far.

Med ett gikk det opp for ham at han hadde sluttet å snakke og var blitt helt oppslukt av sine egne tanker, og de andre stirret på ham. I et skrekkslagent øyeblikk lurte han på om han hadde sagt for mye.

«Vel,» sa mester Gill, «for deg blir det ikke mer venting på vennene dine. Du må dra fra byen, og det fort. Mer enn to dager kan du ikke vente. Kan du få Matt på beina i løpet av den tiden, eller skal jeg sende bud på mor Grubb?»

Rand så forvirret på ham. «To dager?»

«Elaida er Morgases nærmeste rådgiver, nest etter kapteingeneral Gareth Bryne. Kanskje nærmere enn ham. Hvis hun ber Dronningens Garde om å lete etter dere – Fyrst Gareth vil ikke stoppe henne så sant hun ikke blander seg opp i andre gjøremål – vel, Garden kan finkjemme hvert eneste vertshus i Caemlyn på to dager. Det vil si hvis ikke uhellet er ute og de kommer hit den første dagen eller første timen. Kanskje du har litt å gå på hvis de begynner borte på Kronen og Løven, men du har ikke tid til å somle.»

Rand nikket sakte. «Hvis jeg ikke får Matt ut av sengen, kan du sende bud etter mor Grubb. Jeg har litt penger igjen. Kanskje nok.»

«Jeg skal ta meg av mor Grubb,» sa verten barskt. «Og jeg kan alltids låne dere et par hester. Prøver du å gå til Tar Valon, sliter du ut det som er igjen av støvlene dine før du er halvveis.»

«Du er en god venn,» sa Rand. «Det virker som vi ikke har skaffet deg annet enn bråk, men likevel er du villig til å hjelpe. En god venn.»

Mester Gill virket brydd. Han trakk på skuldrene, harket og så ned. Det fikk blikket til å falle på steinbrettet, og han så straks en annen vei. Loial kom helt sikkert til å vinne. «Vel, Thom har alltid vært en god venn for meg. Hvis han er villig til å gjøre mye for deg, kan vel jeg også gjøre litt.»

«Jeg vil gjerne bli med når du drar, Rand,» sa Loial plutselig.

«Jeg trodde det var avgjort, Loial.» Han nølte – mester Gill kjente fremdeles ikke til alle farene – så la han til: «Du vet hva som venter Matt og meg, hva som forfølger oss.»

«Mørkefrender,» rumlet Oguren rolig, «og en Aes Sedai, og Lyset vet hva mer. Eller Den Mørkeste. Du er på vei til Tar Valon, og det er en meget vakker lund der, og jeg har hørt at Aes Sedaiene har stelt pent med den. Men uansett er det mer å se i verden enn lunder. Du er i sannhet ta’veren, Rand. Mønsteret vever seg rundt deg, og du står i hjertet av det.»

Denne mannen står i hjertet av det. Rand frøs. «Jeg står ikke i hjertet av noe,» sa han skarpt.

Mester Gill blunket overrasket, og selv Loial virket forskrekket over det siste utbruddet. Verten og Oguren så på hverandre, og deretter ned i gulvet. Rand tvang seg til å sette opp et glatt ansikt, og trakk pusten dypt inn. Som ved et under fant han det store intet som hadde unnveket ham i den senere tid, og roen falt over ham. De fortjente ikke hans sinne.

«Du kan bli med, Loial,» sa han. «Jeg vet ikke hvorfor du skulle ha lyst til det, men jeg er takknemlig for selskap. Du … du vet hvordan Matt er.»

«Jeg vet det,» sa Loial. «Jeg kan fortsatt ikke vise meg i gatene uten at en flokk roper ‘Trollok’ etter meg. Men med Matt er det i det minste bare ord. Han har ikke forsøkt å drepe meg.»

«Selvfølgelig ikke,» sa Rand. «Ikke Matt.» Han ville ikke gå så langt. Ikke Matt.

Det banket på døren, og Gilda, en av tjenestejentene, stakk hodet inn. Munnen var stram og øynene bekymret. «Mester Gill, kom fort, er du snill. Det er hvitekapper i storstua.»

Mester Gill spratt opp med en ed som fikk katten til å hoppe ned fra bordet og spankulere ut av rommet med stiv og fornærmet hale. «Jeg kommer. Løp og si at jeg kommer, og du holder deg unna dem. Hører du, jente? Hold deg unna dem.» Gilda nikket og forsvant. «Best du blir her,» sa han til Loial.

Oguren snøftet, det var som å høre et laken revne. «Jeg har ikke noe ønske om flere møter med Lysets Barn.»

Mester Gills blikk falt på steinbrettet, og det virket som humøret steg litt. «Det ser ut som vi må begynne på et nytt spill senere.»

«Det er ikke nødvendig.» Loial strakte ut en arm mot hyllen og tok ned en bok. Hendene fikk den innbundne boken til å virke knøttliten. «Vi kan fortsette der vi slapp senere. Det er ditt trekk.»

Mester Gill skar en grimase. «Er det ikke det ene, så er det det andre,» mumlet han idet han skyndte seg ut av rommet.

Rand fulgte etter, men langsomt. Han hadde ikke noe større ønske enn Loial om å bli innblandet i hvitekappenes affærer. Denne mannen står i hjertet av det. Han stoppet ved døren til storstua hvor han kunne se det som foregikk, men langt nok unna til at han håpet at han ikke ville bli lagt merke til.

Det var dødsstille i rommet. Fem hvitekapper sto midt på gulvet, og ble omhyggelig oversett av mennene ved bordene. En av dem hadde sølvlynet til en underoffiser under solstrålene på kappen. Lamgwin lente seg inntil veggen ved utgangsdøren, og var opptatt med å rense neglene med en treflis. Ytterligere fire av mester Gills innleide vakter var plassert bortover langs veggen, alle travelt opptatt med å overse hvitekappene. Men Lysets Barn lot seg ikke merke med noe. Bare underoffiseren røpet sine følelser ved at han dasket de stålforsterkede stridshanskene utålmodig mot håndflaten mens han ventet på verten.

Mester Gill gikk raskt tvers over rommet med et vaktsomt og nøytralt uttrykk i ansiktet. «Må Lyset skinne på deg,» sa han med et avmålt bukk, ikke for dypt, men heller ikke så lett at det ville være fornærmende, «og på vår gode Dronning Morgase. Hvordan kan jeg hjelpe –»

«Jeg har ikke tid til vrøvl, vert,» glefset underoffiseren. «Jeg har allerede vært i tyve vertshus i dag, den ene grisebingen verre enn den andre, og jeg må besøke tyve til før solen går ned. Jeg ser etter Mørkefrender, en gutt fra Tvillingelvene –»

Mester Gills ansikt ble mørkere og mørkere for hvert ord. Han blåste seg opp som om han holdt på å eksplodere, og til slutt gjorde han nettopp det. Nå var det hans tur til å avbryte hvitekappen: «Det er ingen Mørkefrender i mitt vertshus! Her er alle gode Dronningens menn!»

«Ja, og vi vet alle hvor Morgase står» – underoffiseren vred Dronningens navn ut av seg med et snerr – «og den heksen fra Tar Valon, ikke sant?»

Det kom en høy, skrapende lyd fra stolbein. Plutselig sto hver eneste mann i rommet oppreist. De sto stille som statuer, men alle stirret hardt på hvitekappene. Det lot ikke til at underoffiseren merket noe, men de fire bak ham så seg nervøst omkring.

«Det vil gå bedre for deg, vert,» sa underoffiseren, «hvis du samarbeider. Slik stemningen er for tiden, går det hardt utover de som beskytter Mørkefrender. Jeg skulle ikke tro mange vil besøke et vertshus med Dragens Hoggtann på døren. Og kanskje dere er mer utsatt for brann med noe slikt på døren.»

«Kom deg ut herfra,» sa mester Gill lavt, «før jeg tilkaller Dronningens Garde og får dem til å frakte restene etter dere på søppeldynga.»

Med en raspende lyd dro Lamgwin sverdet ut av balgen. Den skurrende skrapingen av stål mot lær bredte seg gjennom rommet da sverd og dolker dukket opp. Tjenestejentene ilte mot dørene.

Underoffiseren så seg rundt i hånlig vantro. «Dragens Hoggtann –»

«Jeg teller til fem,» avsluttet mester Gill for ham. Han løftet en knyttneve og rettet ut pekefingeren. «En.»

«Du må være gal, vert, som truer Lysets Barn.»

«Hvitekapper håndhever ikke lovene i Caemlyn. To.»

«Tror du virkelig det er slutt med dette?»

«Tre.»

«Vi kommer tilbake,» glefset underoffiseren. Så gjorde han raskt helomvending med sine menn og prøvde å late som han dro av egen fri vilje og hadde all verdens tid. Men hans menn spolerte inntrykket; de løp ikke akkurat, men skjulte ikke iveren etter å komme seg ut av vertshuset.

Lamgwin sto foran døren med sverdet i hånden, og flyttet seg bare etter at mester Gill febrilsk hadde vinket ham bort. Da hvitekappene var borte, deiset verten tungt ned i en stol. Han gned hånden over pannen og stirret på den som om han var overrasket over at den ikke var dyvåt av svette. Over hele rommet satte mennene seg igjen mens de lo av det de hadde gjort. Noen gikk bort for å klappe mester Gill på skulderen.

Da han fikk øye på Rand, kom verten seg opp av stolen og vaklet bort til ham. «Hvem skulle trodd at det bodde en slik helt i meg?» sa han forundret. «Må Lyset skinne på meg.» Brått ristet han på seg, og stemmen vendte nesten tilbake til det vanlige toneleiet. «Dere må holde dere ute av syne til jeg kan få dere ut av byen.» Med et forsiktig blikk mot storstua dyttet han Rand lenger inn i gangen. «Den gjengen der kommer tilbake, eller sender et par spioner i rødt. Etter min lille oppvisning tviler jeg på om de vil bry seg om hvor dere er, men de kommer til å oppføre seg som om dere er her.»

«Det er vanvittig,» protesterte Rand. Verten gjorde tegn til at han skulle dempe stemmen. «Hvitekappene har ingen grunn til å være ute etter meg.»

«Jeg kjenner ikke grunnen, gutt, men de er etter deg og Matt, det er sikkert og visst. Hva er det du har holdt på med? Elaida og hvitekappene.»

Rand løftet hendene for å protestere, men lot dem synke igjen. Han skjønte ingen ting, men han hadde jo hørt hvitekappen. «Hva med deg? Hvitekappene vil lage bråk for deg selv om de ikke finner oss.»

«Du trenger ikke bekymre deg for det, gutt. Dronningens Garde håndhever fremdeles loven, selv om de lar forræderne sprade rundt i hvitt. Og når natten faller på … vel, Lamgwin og vennene hans vil kanskje ikke få så mye søvn, men jeg synes nesten synd på den som prøver å sette et merke på døren min.»

Gilda dukket opp ved siden av dem og neide til mester Gill. «Mester, det er… det er en fm frue på kjøkkenet.» Hun virket forarget over en slik kombinasjon. «Hun spør etter mester Rand og mester Matt, og nevner dem ved navn.»

Rand og verten så forvirret på hverandre.

«Gutt,» sa mester Gill, «hvis du har greid å få Prinsesse Elayne ned fra palasset og hit til vertshuset mitt, ender vi begge hos skarpretteren.» Gilda hvinte da hun hørte Datterarvingen bli nevnt, og stirret storøyd på Rand. «Av gårde med deg, jente,» sa verten skarpt. «Og hold tett med det du har hørt. Dette er ikke noe folk har noe med.» Gilda neide igjen og pilte nedover gangen mens hun kastet blikk på Rand over skulderen. «Om fem minutter» – sukket mester Gill – «vil hun fortelle de andre kvinnene at du er en forkledd prins. Før det blir kveld vil det være spredt over alle de nye bydelene.»

«Mester Gill,» sa Rand, «jeg nevnte aldri Matt for Elayne. Det kan ikke være –» Plutselig lyste et stort smil opp i ansiktet, og han løp mot kjøkkenet.

«Vent!» ropte verten etter ham. «Vent til du er sikker. Vent, din tosk!»

Rand rev opp døren til kjøkkenet, og der var de. Moiraine festet sitt alvorlige blikk på ham, og så ikke overrasket ut. Nynaeve og Egwene løp leende frem for å slå armene rundt ham, og Perrin trengte seg frem bak dem. Alle tre klappet ham på skulderen som for å overbevise seg om at han virkelig var der. I døren ut til stalltunet sto Lan med en støvel mot karmen og delte oppmerksomheten mellom kjøkkenet og tunet utenfor.

Rand forsøkte å klemme de to kvinnene og gripe Perrins hånd, alt på én gang, og det var et virvar av armer og latter som ikke ble mindre av at Nynaeve forsøkte å kjenne på ansiktet hans om han hadde feber. De virket mer utslitte enn vanlig – Perrin hadde blåmerker i ansiktet, og han hadde en måte å stå med nedslåtte øyne på som aldri hadde vært der før – men de levde, og alle var samlet igjen. Strupen snørte seg sammen så han nesten ikke kunne snakke. «Jeg var så redd for at jeg aldri skulle få se dere igjen,» greide han til slutt å få frem. «Jeg var så redd for at dere alle skulle være …»

«Jeg visste at du var i live,» sa Egwene mot brystet hans. «Jeg visste det hele tiden. Hele tiden.»

«Det gjorde ikke jeg,» sa Nynaeve. Stemmen var skarp et øyeblikk, men ble straks mildere, og hun smilte opp mot ham. «Du ser godt ut, Rand. Ikke velfødd på noen måte, men likevel, takk Lyset.»

«Vel,» sa mester Gill bak ham. «Jeg regner med at du likevel kjenner disse folkene. Er dette vennene du ventet på?»

Rand nikket. «Ja, det er vennene mine.» Han presenterte alle; og det kjentes rart å fortelle de rette navnene på Moiraine og Lan. Begge stirret skarpt på ham da han gjorde det.

Verten hilste alle med et oppriktig smil, og var virkelig imponert over å møte en Vokter og spesielt Moiraine. Han ble stående og stirre åpenlyst på henne – én ting var å vite at en Aes Sedai hadde hjulpet guttene, noe helt annet var det å ha henne i kjøkkenet sitt. Han bukket dypt. «Du skal være velkommen i Dronningens Velsignelse, Aes Sedai, som min gjest. Men du vil vel heller være i palasset sammen med Elaida Sedai og Aes Sedaiene som kom med den uekte Dragen?» Han bukket igjen; så sendte han Rand et raskt, bekymret blikk. Det var vel og bra ikke å si noe vondt om Aes Sedaier, men det var ikke ensbetydende med at han gjerne ville ha en sovende under taket sitt.

Rand nikket oppmuntrende og prøvde taust å fortelle at det var i orden. Moiraine var ikke som Elaida, med en skjult trussel under hvert ord og hvert blikk. Er du sikker? Selv nå, er du sikker?

«Jeg tror jeg blir her,» sa Moiraine, «den korte tiden jeg har tenkt å bli i Caemlyn. Og du må la meg få lov å betale.»

En hvit og rødgul katt kom smygende inn fra gangen for å stryke seg inntil vertens ankler. Ikke før hadde katten kommet inn, før en lodden gråpus sprang frem fra under bordet mens den krummet ryggen og hveste. Den hvite og rødgule krøket seg sammen og knurret truende, og gråpusen for som en strek forbi Lan og ut på stalltunet.

Mester Gill begynte å unnskylde seg for kattene samtidig som han fremholdt at Moiraine ville gjøre ære på ham ved å være hans gjest. Han var sikker på at hun ville foretrekke palasset, noe han godt kunne forstå, men han håpet hun ville ta imot hans beste rom som en gave. Det ble et sammensurium, og det virket ikke som om Moiraine hørte etter i det hele tatt. I stedet bøyde hun seg ned for å klø den hvite og rødgule katten; den forlot øyeblikkelig mester Gills ankler til fordel for hennes.

«Så langt har jeg sett fire katter her,» sa hun. «Er dere plaget med mus? Rotter?»

«Rotter, Moiraine Sedai.» Verten sukket. «Et fryktelig problem. Ikke det at jeg ikke holder stedet mitt rent, forstår du. Det er alle menneskene. Hele byen er full av mennesker og rotter. Men kattene mine tar seg av det. Du vil ikke bli plaget, det lover jeg.»

Rand vekslet et flyktig blikk med Perrin, som senket øynene med det samme. Det var noe underlig med Perrins øyne, og han var svært stille. Perrin tok seg alltid god tid når han snakket, men nå sa han ikke noe i det hele tatt. «Det kan jo være alle folkene,» sa Rand.

«Om du tillater, mester Gill,» sa Moiraine, som om hun tok det for gitt. «Det er en enkel sak å holde rottene unna denne gaten. Med litt hell vil de ikke engang forstå at de blir holdt unna.»

Mester Gill rynket brynene av det siste hun sa, men han bukket og godtok tilbudet hennes. «Hvis du er sikker på at du ikke heller velger palasset, Aes Sedai.»

«Hvor er Matt?» spurte Nynaeve plutselig. «Hun sa at han også var her.»

«Ovenpå,» sa Rand. «Han … han føler seg ikke helt bra.»

Nynaeve løftet hodet. «Er han syk? Hun kan ta seg av rottene, så ser jeg til ham. Før meg til ham med det samme, Rand.»

«Gå opp, alle sammen,» sa Moiraine. «Jeg kommer snart etter. Vi opptar all plassen i mester Gills kjøkken, og det ville være best om vi kunne finne oss et rolig sted en stund.» Det var en undertone i stemmen hennes. Hold dere ute av syne. Vi må fremdeles skjule oss.

«Kom igjen,» sa Rand. «Vi tar bakveien.»

Emondsmarkingene flokket seg etter ham mot baktrappen, og etterlot Aes Sedaien og Vokteren i kjøkkenet sammen med mester Gill. Rand kunne nesten ikke tro at de var samlet igjen. Det var omtrent som å komme hjem. Han smilte fra øre til øre.

Den samme nesten overlykkelige lettelsen så ut til å gripe de andre også. De klukklo for seg selv, og strakte stadig ut hånden for å røre ved armen hans. Perrins stemme virket kuet, han holdt fortsatt hodet senket, men han begynte å snakke da de gikk opp trappen.

«Moiraine sa at hun kunne finne deg og Matt, og det gjorde hun. Da vi red inn i byen, greide vi andre ikke å la være å stirre – vel, alle bortsett fra Lan, selvfølgelig – alle menneskene, bygningene, alt.» De tykke krøllene danset da han ristet vantro på hodet. «Alt er så stort. Og så mange mennesker. Noen av dem stirret på oss mens de ropte ’Rød eller hvit?’ som om det skulle bety noe.»

Egwene rørte ved Rands sverd og fingret med det røde stoffet. «Hva betyr det?»

«Ingenting,» sa han. «Ikke noe viktig. Vi drar snart videre til Tar Valon, du husker det?»

Egwene kastet et blikk på ham, men fjernet hånden fra sverdet og tok opp tråden der Perrin hadde sluppet den. «Moiraine så ikke mer på ting enn Lan gjorde. Hun førte oss frem og tilbake gjennom alle disse trange gatene, som en hund som forsøker å få ferten av noe, og jeg trodde dere ikke kunne være her. Og så, plutselig, forsvant hun ned en gate, og i neste øyeblikk overlot vi hestene til stalldrengene og marsjerte inn i kjøkkenet. Hun spurte ikke engang om dere var her. Ba bare en kvinne som holdt på å lage en røre, om å fortelle Rand al’Thor og Matt Cauthon at det var noen som ville treffe dem. Og så var du der» – hun smilte – «som en ball dukker opp ingensteds fra i hånden til en barde.»

«Hvor er barden?» spurte Perrin. «Er han sammen med dere?»

Rands mage begynte å bli urolig, og den gode følelsen av å ha vennene rundt seg bleknet. «Thom er død. Jeg tror han er død. Det var en Skygger…» Han greide ikke å si mer. Nynaeve ristet på hodet og mumlet lavt.

Stillheten tetnet rundt dem, latteren forstummet, og gleden fortok seg. Så nådde de toppen av trappen.

«Matt er ikke akkurat syk,» sa han. «Det er… Dere får se.» Han slo opp døren til rommet han delte med Matt. «Se hvem som er her, Matt.»

Matt lå fremdeles krøllet opp som en ball i sengen, akkurat som Rand hadde forlatt ham. Han løftet hodet for å stirre på dem. «Hvordan vet du at det virkelig er dem?» sa han hest. Han var rød i ansiktet, og huden var stram og våt av svette. «Hvordan vet jeg at dere er de dere ligner?»

«Ikke syk?» Nynaeve ga Rand et foraktelig blikk idet hun trengte seg forbi ham, og hadde allerede hektet urteposen av skulderen.

«Alle forandrer seg,» sa Matt med skurrende stemme. «Hvordan kan jeg være sikker? Perrin? Er det deg? Du har forandret deg, ikke sant?» Latteren hørtes mer ut som hosting. «Joda, du har forandret deg.»

Til Rands overraskelse slapp Perrin seg ned på kanten av den andre sengen. Han støttet hodet i hendene og stirret ned i gulvet. Matts hostende latter syntes å skjære i ham.

Nynaeve knelte ved siden av Matts seng. Hun la en hånd på ansiktet hans og skjøv opp pannebåndet. Han rykket tilbake fra henne med et hånlig blikk. Øynene var blanke og skinnende. «Du brenner,» sa hun, «men du skulle egentlig ikke ha svettet med så høy feber.» Hun greide ikke å holde stemmen fri for bekymring. «Rand, du og Perrin henter noen rene kluter og så mye kaldt vann dere klarer å bære. Først skal jeg få ned temperaturen din, Matt, og –»

«Vakre Nynaeve,» spyttet Matt. «En Klok skal ikke tenke på seg selv som kvinne, skal hun vel? Ikke som en vakker kvinne. Men det gjør du, ikke sant? Nåvel. Du greier ikke å glemme at du er en vakker kvinne, og det skremmer deg. Alle forandrer seg.» Nynaeves ansikt bleknet mens han snakket – om det var av sinne eller noe annet kunne ikke Rand avgjøre. Matt utstøtte en slu latter, og det febrilske blikket gled over til Egwene. «Vakre Egwene,» kvekket han. «Vakker som Nynaeve. Og dere har mer til felles, ikke sant? Andre drømmer. Hva drømmer du om nå?» Egwene trakk seg et skritt unna sengen.

«For øyeblikket er vi i sikkerhet for Den Mørkestes øyne,» sa Moiraine idet hun kom inn i rommet med Lan hakk i hæl. Blikket hennes falt på Matt, og hun hveste som om hun hadde rørt ved en glovarm ovn. «Kom deg vekk fra ham!»

Nynaeve snudde seg og stirret overrasket på Aes Sedaien. Moiraine tok to raske skritt og grep Den Kloke i skuldrene og slepte henne over gulvet som en melsekk. Nynaeve strittet imot og protesterte, men Moiraine slapp henne ikke før hun var langt unna sengen. Den Kloke fortsatte å protestere da hun kom seg på beina og rettet sint på klærne, men Moiraine overså henne fullstendig. Aes Sedaien voktet på Matt og hadde ikke tanke for noe annet, mens hun stirret på ham som om han var en giftslange.

«Alle holder seg unna ham,» sa hun. «Og vær stille.»

Matt stirret like anspent tilbake. Han blottet tennene i et lydløst, snerrende grin og krøllet seg sammen til en enda strammere knute, men slapp henne ikke med blikket. Sakte la hun en hånd på ham, på et kne som var trukket opp til brystkassen. Det gikk en krampetrekning gjennom ham ved berøringen, en voldsom reaksjon som fikk hele kroppen til å dirre, og plutselig dro han frem den ene hånden og flenget dolken med rubinskjeftet mot ansiktet hennes.

I det ene øyeblikket sto Lan i døråpningen, i det neste sto han ved sengen som om avstanden ikke betydde noe for ham. Han grep om Matts håndledd, og kniven stoppet som om den hadde truffet stein. Matt krøllet seg fortsatt sammen til en tett ball. Bare hånden med dolken prøvde å bevege seg, og strammet seg mot Vokterens ubevegelige grep. Blikket slapp ikke Moiraines et øyeblikk, og hatet brant i det.

Moiraine beveget seg heller ikke. Hun trakk seg ikke unna dolken som bare var noen tommer fra ansiktet hennes, det hadde hun heller ikke gjort da han gikk til angrep. «Hvordan fikk han tak i denne?» Stemmen klang av stål. «Jeg spurte om Mordeth hadde gitt dere noe, og dere sa at det hadde han ikke.»

«Han gjorde ikke det,» sa Rand. «Han … Matt tok den fra skattkammeret.» Moiraine så på ham, og øynene syntes å brenne like sterkt som Matts. Han måtte nesten trekke seg unna, men så snudde hun seg mot sengen igjen. «Jeg visste ikke om den før etter at vi kom fra hverandre. Jeg visste ikke om den.»

«Du visste ikke.» Moiraine gransket Matt. Fremdeles lå han med knærne trukket opp til brystkassen, fremdeles snerret han lydløst mot henne, og hånden kjempet mot Lan for å nå henne med dolken. «Det er et under at dere i det hele tatt kom så langt med noe slikt. Jeg kjente ondskapen fra den med én gang jeg så ham, kjente Mashadars berøring, men en Skygger kan merke den på en fjerdings avstand. Selv om han ikke ville vite nøyaktig hvor, ville han vite at den var i nærheten. Mashadar ville lokke på tankene hans, selv om knoklene ville huske at den samme ondskapen hadde fortært en armé av Svartefyrster, Skyggere, Trolloker og alt. Noen Mørkefrender ville også kunne kjenne den. De som i sannhet har solgt sin sjel. Noen må bare ha forundret seg over dette, som om selve luften rundt dem begynte å klø. De må ha blitt tvunget til å søke etter den. Den har trukket dem til seg som jernspon mot en magnet.»

«Vi var ute for Mørkefrender,» sa Rand, «mer enn én gang, men vi slapp unna. Og en Skygger, natten før vi nådde Caemlyn, men han så oss aldri.» Han klaret stemmen. «Det sies at underlige ting blir sett om natten utenfor byen. Det kan være Trolloker.»

«Joda, det er Trolloker, sauegjeter,» sa Lan tørt. «Og der du finner Trolloker, finner du også Skyggere.» Senene strammet seg over håndbaken mens han anstrengte seg for å holde Matts håndledd, men stemmen var rolig. «De har forsøkt å skjule seg, men jeg har sett spor i to dager. Og hørt bønder og landsbyboere mumle om ting i natten. På en eller annen måte greide Myrddraalene å slå usett til ved Tvillingelvene, men for hver dag som går nærmer de seg steder hvor folk kan sende soldater for å jage og fange dem. Likevel stopper de ikke nå, sauegjeter.»

«Men vi er i Caemlyn,» sa Egwene. «De kan ikke nå oss så lenge –»

«Kan de ikke det?» avbrøt Vokteren. «Skyggerne samler styrkene i traktene rundt byen. Tegnene er tydelige hvis du vet hva du skal se etter. Allerede nå er det flere Trolloker enn de trenger for å vokte alle veiene ut av byen, minst et dusin knyttnever. Det kan bare være én grunn til det: Når Skyggerne er sterke nok, kommer de inn i byen etter dere. Etter den dåden vil kanskje halvparten av armeene i sør marsjere mot Grenselandene, men det er de tydeligvis villige til å risikere. Dere tre har unnsluppet dem altfor lenge. Det ser ut som du har brakt en ny Trollok-krig til Caemlyn, sauegjeter.»

Egwene gispet gråtkvalt, men Perrin ristet på hodet som for å benekte det. Rand ble kvalm ved tanken på at Trolloker skulle marsjere i Caemlyns gater. Alle de som var i strupen på hverandre, forsto ikke at den virkelige trusselen ventet på å storme over murene. Hva ville de gjøre når Trolloker og Skyggere plutselig drepte for fote blant dem? Han så for seg brennende tårn, flammer som slikket gjennom kuplene, Trolloker som plyndret seg gjennom de svingete gatene og alleene i Den Indre Byen. Elayne og Gawyn og Morgase … døde.

«Ikke ennå,» sa Moiraine fraværende. Fremdeles konsentrerte hun seg om Matt. «Hvis vi kan finne en vei ut av Caemlyn, vil Halvmennene ikke lenger interessere seg for dette stedet. Hvis. Det er så mange hvis.»

«Det ville vært bedre om vi alle var døde,» sa Perrin plutselig. Rand skvatt til ved ekkoet av sine egne tanker. Perrin satt fortsatt og stirret ned i gulvet – nå skulte han – og stemmen var bitter. «Overalt hvor vi ferdes, sleper vi med oss smerte og lidelse. Det ville vært bedre for alle om vi var døde.»

Da Nynaeve vendte seg mot ham, var ansiktet hennes dels rasende og dels skrekkslagent av bekymring, men Moiraine kom henne i forkjøpet.

«Tror du det vil hjelpe deg eller noen andre om du dør?» spurte Aes Sedaien. Stemmen hennes var rolig, men likevel skarp. «Hvis Gravkammerets Fyrste har oppnådd så stor frihet at han kan røre ved Mønsteret, og det frykter jeg han har, vil han nå dere enda lettere i døden. Hvis dere er døde, kan dere ikke hjelpe noen, ikke de som har hjulpet dere, ikke venner og familie hjemme ved Tvillingelvene. Skyggen senker seg over verden, og i døden kan ingen av dere stoppe den.»

Perrin løftet hodet for å se på henne, og Rand skvatt til. Regnbuehinnene i vennens øyne var mer gule enn brune. Det rufsete håret og det heftige blikket gjorde at det var noe ved ham… Rand klarte ikke å sette ord på det.

Perrin snakket med lav og uttrykksløs stemme som ga ordene mer vekt enn om han hadde ropt. «Men vi kan ikke stoppe den i live heller, ikke sant?»

«Jeg vil få bedre tid til å diskutere med deg senere,» sa Moiraine, «men vennen din trenger meg nå.» Hun trådte til side så alle kunne se Matt tydelig. Øynene stirret fremdeles rasende på henne, og han hadde ikke flyttet seg eller skiftet stilling i sengen. Svetten haglet fra ansiktet hans, og de blodløse leppene snerret som før. All hans kraft syntes å strømme ut i hånden Lan holdt fast. Matt kjempet som besatt for å nå Moiraine med dolken. «Eller har dere glemt det?»

Perrin trakk beklemt på skuldrene og slo taus ut med hendene.

«Hva er det som feiler ham?» spurte Egwene, og Nynaeve la til: «Er det smittsomt? Jeg kan likevel behandle ham. Jeg blir visst aldri syk, samme hva det er.»

«Joda, det er smittsomt,» sa Moiraine, «og din … beskyttelse vil ikke redde deg.» Hun pekte på dolken med rubinskjeftet mens hun omhyggelig passet på ikke å røre ved den. Bladet dirret da Matt anstrengte seg for å nå henne med det. «Dette er fra Shadar Logoth. Det er ikke et sandkorn fra den byen som ikke er besudlet og farlig utenfor bymurene, og dette er mye mer enn et sandkorn. Ondskapen som drepte Shadar Logoth er i den, og i Matt også. Mistenksomhet og hat så sterkt at selv de nærmeste venner blir sett på som fiender, så dypt rotfestet i kroppen at man til slutt bare ønsker å drepe. Han befridde dolken ved å bære den forbi Shadar Logoths murer, han frigjorde et frø fra kreftene som bandt det til byen. Siden har det vokst og avtatt i ham. I hjertet kjemper han nå mot det Mashadars smitte forsøker å forme ham til. Men nå er kampen nesten over, og han har nesten tapt. Hvis det ikke dreper ham først, vil han spre ondskapen som en pest hvor han enn går. Bare et risp fra det bladet er nok til å smitte og ødelegge, og bare noen få minutter sammen med Matt vil være like dødelig.»

Nynaeve var blitt hvit i ansiktet. «Kan du gjøre noe?» hvisket hun.

«Jeg håper det.» Moiraine sukket. «Jeg håper for hele verdens skyld at jeg ikke er for sent ute.» Hånden hennes forsvant ned i posen i beltet og fant frem den silkesvøpte angrealen. «La meg være alene. Hold dere samlet, og finn et sted der dere ikke blir sett, men la meg være alene. Jeg skal gjøre hva jeg kan for ham.»