Verdens Øye

KAPITTEL 10 Avskjeder

I stallen hang en enslig oljelampe fra en spiker på en stolpe. Skjermen var halvt lukket, og lykten ga fra seg et svakt lys. Dype skygger fylte mesteparten av rommet. Rand kom inn gjennom dørene hakk i hæl på Matt og Vokteren, og det raslet i strå da Perrin, som satt med ryggen mot en av stalldørene, spratt opp. Han var innhyllet i en tykk kappe.

Lan stoppet så vidt for å spørre: «Så du etter slik jeg ba deg om, smed?»

«Jeg så etter,» svarte Perrin. «Det er ingen andre enn oss her. Hvorfor skulle noen gjemme seg –»

«Forsiktighet går hånd i hånd med et langt liv, smed.» Vokteren tok et raskt overblikk over den halvmørke stallen og de mørkere skyggene på høyloftet over. Han ristet på hodet. «Har ikke tid,» mumlet han, halvveis til seg selv. «Vær snar, sa hun.»

Som for å rette seg etter sine egne ord skred han raskt mot de fem hestene som sto tjoret med sal og bissel i utkanten av lyssirkelen. To av dem var den svarte hingsten og den hvite hoppen Rand hadde sett før. De andre, om de ikke var like høye og velfødde, virket som de beste Tvillingelvene kunne tilby. Med travel omhu begynte Lan å undersøke reimer og salgjorder, og lærreimene som bandt fast salvesker, vannsekker og tepperuller bak salene.

Rand utvekslet nervøse smil med sine venner, mens han forsøkte å se ut som han gledet seg til å dra.

For første gang la Matt merke til sverdet ved Rands side og pekte på det: «Har du tenkt å bli en Vokter?» Han lo, men svelget latteren med et raskt øyekast mot Lan. Tilsynelatende hadde ikke Vokteren lagt merke til ordene. «Eller kanskje vakten til en kjøpmann,» fortsatte Matt med et glis som virket en smule tvungent. Han løftet buen. «En ærlig manns våpen er ikke godt nok for deg.»

Rand tenkte på å trekke sverdet, men Lans nærvær stoppet ham. Vokteren så ikke engang i hans retning, men han var sikker på at Vokteren var klar over alt som skjedde rundt ham. I stedet sa han med utstudert likegyldighet: «Det kan komme til nytte,» som om det å bære sverd ikke var uvanlig.

Perrin rørte på seg og forsøkte å skjule noe under kappen. Rand skimtet et bredt lærbelte rundt livet på smedlærlingen, og skaftet på en øks som var stukket gjennom en løkke i beltet.

«Hva er det du har der?» spurte han.

«Livvakten til en kjøpmann, jommen sa jeg smør!» huiet Matt.

Unggutten med rufsehåret sendte Matt et strengt blikk som antydet at han nå hadde drevet spøken mer enn langt nok. Så sukket han tungt og slo kappen til side for å vise frem øksa. Det var ikke noe vanlig skogsverktøy. Et bredt halvmåneblad på den ene siden og en krummet pigg på den andre siden gjorde det like fremmed for Tvillingelvene som Rands sverd. Men Perrin lot hånden hvile fortrolig på øksa.

«Mester Luhhan laget den for to år siden, til en ullkjøpers livvakt. Men da den var ferdig, ville ikke fyren betale det de hadde avtalt, og mester Luhhan ville ikke ta mindre. Han ga den til meg» – han rensket strupen og sendte Rand det samme strenge blikket han hadde gitt Matt – «da han så meg øve med den. Han sa jeg like godt kunne få den, siden han ikke kunne lage noe nyttig av den.»

«Så deg øve,» knegget Matt, men holdt hendene avvergende opp da Perrin løftet hodet. «Det er bra vi har med oss noen som kan bruke et skikkelig våpen.»

«Buen din er et skikkelig våpen,» sa Lan brått. Han la en arm over salen til den store svarte hingsten og betraktet dem alvorlig. «Det samme er slyngene jeg har sett dere landsbygutter med. Selv om de bare brukes til å jakte på kaniner eller jage en ulv bort fra saueflokken. Alt kan brukes til våpen hvis mannen eller kvinnen som holder det har mot og vilje til å bruke det. Selv om vi ser bort fra Trolloker, bør dere forstå det før vi forlater Tvillingelvene, før vi forlater Emondsmark, hvis dere vil nå Tar Valon i live.»

Ansiktet hans og stemmen, kald som døden og hard som en grov-hogd gravstein, kvalte smilene og lammet tungene deres. Perrin skar en grimase og dro kappen over øksa igjen. Matt stirret på føttene og sparket i halmen. Vokteren gryntet og fortsatte å kontrollere hestene, og stillheten varte ved.

«Dette ligner ikke mye på fortellingene,» sa Matt endelig.

«Jeg vet ikke det,» sa Perrin ublidt. «Trolloker, en Vokter, en Aes Sedai. Hva mer kan du forlange?»

«En Aes Sedai,» hvisket Matt, og det hørtes ut som om han frøs.

«Tror du på henne, Rand?» spurte Perrin. «Jeg mener, hva i all verden vil Trolloker med oss?»

Alle skottet bort på Vokteren. Lan virket opptatt med den hvite hoppens salgjord, men de tre trakk seg bakover mot stalldøren, bort fra Lan. Selv der klumpet de seg sammen og snakket lavt til hverandre.

Rand ristet på hodet. «Jeg vet ikke, men hun hadde rett i at bare våre gårder ble angrepet. Og de angrep mester Luhhans hus og smia først her i landsbyen. Jeg spurte borgermesteren. Det er like lett å tro at de er ute etter oss som noe annet.» Plutselig gikk det opp for ham at de stirret på ham.

«Spurte du borgermesteren?» sa Matt vantro. «Hun ga oss beskjed om ikke å si det til noen.»

«Jeg fortalte ikke hvorfor jeg spurte,» protesterte Rand. «Har ikke dere snakket med noen i det hele tatt? Har ingen fått vite at dere drar?»

Perrin trakk på skuldrene. «Ingen, sa Moiraine Sedai.»

«Vi skrev brev,» sa Matt. «Til familiene våre. De finner dem i morgen tidlig. Rand, moren min tror at Tar Valon er like ille som Shayol Ghul.» Han presset frem en liten latter for å vise at han ikke delte hennes mening. Den lød ikke særlig overbevisende. «Hun ville ha sperret meg inne i kjelleren hvis hun trodde at jeg så mye som tenkte på å dra dit.»

«Mester Luhhan er sta som en stein,» la Perrin til, «og madam Luhhan er verre. Hvis dere hadde sett henne rote gjennom restene av huset, mens hun håpet at Trollokene kom tilbake så hun kunne få kloa i dem…»

«Brenne meg, Rand,» sa Matt, «jeg vet at hun er en Aes Sedai og alt det der, men Trollokene var jo virkelig her. Hun sa at vi ikke skulle fortelle det til noen. Hvis ikke en Aes Sedai vet hva man skal gjøre med slikt, hvem kan da vite det?»

«Jeg aner ikke.» Rand gned seg over pannen. Hodet verket; han kunne ikke få drømmen ut av tankene. «Min far tror henne. I det minste sa han seg enig i at vi måtte dra.»

Med ett sto Moiraine i døråpningen. «Du snakket med din far om denne reisen?» Hun var kledd i mørkegrått fra topp til tå, med et skjørt med splitt slik at hun kunne sitte skrevs over hesten, og slangeringen var det eneste gullet hun hadde på seg.

Rand så på staven hennes. Selv om flammene hadde sprutet ut av endene, var den ikke svidd, den var ikke sotete engang. «Jeg kunne ikke dra uten å la ham vite det.»

Hun spisset leppene og kikket på ham et øyeblikk før hun snudde seg mot de andre. «Kom dere også frem til at et brev ikke var nok?» Matt og Perrin snakket i munnen på hverandre mens de forsikret at de bare hadde etterlatt seg brev slik hun hadde sagt. Hun nikket, viftet bort ordene og sendte Rand et skarpt blikk. «Det som er gjort er allerede vevd inn i Mønsteret. Lan?»

«Hestene er klare,» sa Vokteren, «og vi har nok forsyninger til vi når Baerlon, med litt å gå på. Vi kan dra når som helst. Jeg foreslår nå.»

«Ikke uten meg.» Egwene smatt inn i stallen og bar på en bylt som var pakket inn i et sjal. Rand snublet nesten i sine egne føtter.

Lans sverd var halvveis ute av balgen. Da han så hvem det var, skjøv han det inn igjen. Plutselig var øynene hans uttrykksløse. Perrin og Matt begynte å bable for å overbevise Moiraine om at de ikke hadde fortalt Egwene om turen. Aes Sedaien overhørte dem; hun bare så på Egwene mens hun tankefullt banket lett med en finger på leppene.

Hetten på Egwenes mørkebrune kappe var trukket frem, men ikke nok til å skjule det trassige blikket hun sendte Moiraine. «Jeg har alt jeg trenger her, inkludert mat. Og jeg vil ikke bli igjen. Jeg får sannsynligvis aldri en ny sjanse til å se verden utenfor Tvillingelvene.»

«Dette er ikke en landtur til Vannskog, Egwene,» knurret Matt. Han trakk seg bakover da hun kikket på ham under senkede øyebryn.

«Takk for at du sa fra, Matt. Ellers ville jeg aldri skjønt det. Tror dere at dere tre er de eneste som har lyst til å se hva som er utenfor? Jeg har drømt om dette like lenge som dere, og jeg har ikke tenkt å gå glipp av denne sjansen.»

«Hvordan fant du ut at vi skulle dra?» spurte Rand. «Uansett kan du ikke dra sammen med oss. Vi drar ikke for å ha det moro. Trollokene er etter oss.» Da hun sendte ham et overbærende blikk, rødmet han og ble harm.

«For det første,» sa hun tålmodig, «så jeg Matt snike seg rundt mens han prøvde å ikke bli lagt merke til. Deretter så jeg Perrin forsøke å gjemme den latterlige store øksa under kappen. Jeg visste at Lan hadde kjøpt en hest, og jeg begynte å lure på hvorfor han trengte enda en. Og kunne han kjøpe den, kunne han kjøpe flere. Dette, sammen med at oksekalvene Matt og Perrin forsøkte å snike seg rundt som rever… vel, jeg kom bare frem til ett svar. Jeg vet ikke om jeg er forbauset over å finne deg her, Rand, etter alt snakket ditt om dagdrømmer. Med Matt og Perrin blandet opp i det, burde jeg skjønt at du også ville være med.»

«Jeg må dra, Egwene,» sa Rand. «Vi må alle dra, ellers kommer Trollokene tilbake.»

«Trollokene!» lo Egwene vantro. «Rand, hvis du har tenkt å se en bit av verden er det vel og bra, men spar meg for de tåpelige bortforklaringene.»

«Det er sant,» sa Perrin, samtidig som Matt begynte: «Trollokene –»

«Det er nok,» sa Moiraine lavt, men det skar over praten som en kniv. «La noen andre merke til alt dette?» Stemmen var mild, men Egwene svelget og rettet ryggen før hun svarte.

«Etter sist natt tenker de ikke på annet enn å gjenreise landsbyen, og hva de skal gjøre hvis det skjer igjen. De ville ikke ha sett noe som helst med mindre det ble dyttet under nesen på dem. Og jeg sa ikke til noen hva jeg hadde mistanke om. Ikke til noen.»

«Godt,» sa Moiraine etter en stund. «Du kan bli med oss.»

Et bestyrtet uttrykk gled over Lans ansikt. Det var borte på et øyeblikk, og utad virket han rolig, men rasende ord trengte seg opp gjennom strupen. «Nei, Moiraine!»

«Det er en del av Mønsteret nå, Lan.»

«Det er latterlig,» svarte han skarpt. «Det er ingen grunn til at hun skal være med, og mange til at hun skal bli igjen.»

«Det er en grunn til det,» sa Moiraine rolig. «En del av Mønsteret, Lan.» Vokterens steinansikt røpet ingen tanker, men han nikket sakte.

«Men, Egwene,» sa Rand, «Trollokene kommer til å jage oss. Vi er ikke trygge før vi kommer til Tar Valon.»

«Ikke prøv å skremme meg bort,» sa hun. «Jeg blir med.»

Rand kjente den tonen. Han hadde ikke hørt den siden hun bestemte seg for at det var barnslig å klatre i de høyeste trærne, men han husket det godt. «Hvis du tror det er morsomt å bli forfulgt av Trolloker,» begynte han, men ble avbrutt av Moiraine.

«Vi har ikke tid til dette. Vi må være så langt unna som mulig ved daggry. Hvis hun blir etterlatt her, Rand, kommer hun til å vekke hele landsbyen før vi har ridd en fjerding, og det ville varsle Myrddraalen.»

«Det ville jeg ikke gjøre,» protesterte Egwene.

«Hun kan ri bardens hest,» sa Vokteren. «Jeg legger igjen nok til at han kan kjøpe en ny.»

«Det lar seg dessverre ikke gjøre,» lød Thom Merrilins dype stemme fra høyloftet. Denne gangen fløy Lans sverd fra balgen, og han stakk det ikke tilbake mens han stirret opp på barden.

Thom lempet ned et sammenrullet teppe, hengte harpen og fløyteskrinet over ryggen og løftet de bulende salveskene opp på skulderen. «Denne landsbyen har ikke bruk for meg lenger, men på den annen side har jeg aldri opptrådt i Tar Valon. Selv om jeg vanligvis reiser alene, har jeg ikke noe imot selskap, ikke etter det som hendte i natt.»

Vokteren så hardt på Perrin, og Perrin flyttet urolig på seg, ille til mote. «Jeg tenkte ikke på høyloftet,» mumlet han.

Mens den hengslete barden klatret ned stigen, sa Lan stivt og formelt: «Er dette også en del av Mønsteret, Moiraine Sedai?»

«Alt er en del av Mønsteret, min venn,» svarte Moiraine mykt. «Vi kan ikke velge og vrake. Men vi får se.»

Thom landet med føttene på stallgulvet, snudde seg fra stigen og børstet strå av den lappete kappen. «Faktisk,» sa han i en mer normal tone, «insisterer jeg på å reise sammen med andre. I mange timer over mange ølkrus har jeg tenkt på hvordan livet mitt kommer til å ende. Men aldri tenkte jeg at det skulle ende i grytene til en Trollok.» Han skottet bort på Vokterens sverd. «Det trenger du ikke. Jeg er ikke en ostebit som skal deles.»

«Mester Merrilin,» sa Moiraine, «vi må dra med én gang, og vi er helt sikkert i stor fare. Trollokene er fremdeles der ute, og vi drar i ly av nattemørket. Er du sikker på at du vil dra med oss?»

Thom så på alle sammen med et ertende smil: «Hvis det ikke er farlig for jentebarnet, kan det vel ikke være farlig for meg? Og hvilken barde ville ikke utsette seg for litt fare mot muligheten til å opptre i Tar Valon?»

Moiraine nikket, og Lan stakk sverdet i balgen. Rand undret seg på hva som ville skjedd hvis Thom hadde skiftet mening, eller hvis Moiraine ikke hadde nikket. Barden begynte å sale hesten sin som om tanken ikke hadde streifet ham, men han skottet mer enn en gang mot Lans sverd.

«Nå,» sa Moiraine, «hvilken hest skal Egwene ha?»

«Tuskhandlerens hester egner seg like dårlig som Dhurranene,» sa Vokteren tvert. «De er sterke, men bare lunter av gårde.»

«Bela,» sa Rand, og blikket fra Lan fikk ham til å ønske at han ikke hadde sagt noe. Men han visste han ikke kunne overtale Egwene, han kunne bare hjelpe. «Bela er kanskje ikke så rask som de andre, men hun er sterk. Hun kan holde følge.»

Lan kikket inn i spiltauet og mumlet i skjegget. «Hun er kanskje litt bedre enn de andre,» sa han til slutt. «Jeg antar at vi ikke har noe valg.»

«Hun får holde,» sa Moiraine. «Rand, sal opp Bela. Vær rask nå! Vi har somlet altfor lenge.»

I all hast valgte Rand en sal og et salteppe i bakrommet; så tok han Bela ut av spiltauet. Med søvnig overraskelse så hoppen på ham da han la salen over ryggen hennes. Han hadde bare ridd henne uten sal. Han laget beroligende lyder mens han strammet salgjorden, og hun godtok disse merkverdighetene uten mer enn et kast med manen.

Han tok Egwenes bylt og bandt den bakpå salen, mens hun satte seg opp og rettet på skjørtet. Skjørtet hadde ikke splitt for ridning skrevs over, så ullstrømpene var synlige opp til knærne. Hun hadde på seg samme slags myke lærsko som alle de andre landsbyjentene. De egnet seg absolutt ikke for en tur til Vakthøyden, langt mindre til Tar Valon.

«Jeg mener fremdeles at du ikke burde bli med,» sa han. «Jeg fant ikke på det med Trollokene. Men jeg lover å passe på deg.»

«Kanskje jeg kommer til å passe på deg,» sa hun lett. Da hun så det irriterte uttrykket hans, smilte hun, bøyde seg ned og strøk ham over håret. «Jeg vet at du kommer til å passe på meg, Rand. Vi kan passe på hverandre. Men nå bør du passe på å komme deg i salen.»

Han ble klar over at de andre allerede satt i salen og ventet på ham. Den eneste hesten uten rytter var Sky, høy og grå, med svart man og hale. Den hadde tilhørt Evan Thane. Han klatret opp i salen, men ikke uten problemer, for hesten kastet med hodet og danset sidelengs da Rand satte foten i stigbøylen, og balgen hektet seg fast i beina hans. Det var ikke en tilfeldighet at vennene ikke hadde valgt Sky. Mester Thane hadde ofte latt den fyrige hesten kappløpe med kjøpmannshester, og Rand hadde aldri hørt at den hadde tapt, men han hadde heller ikke hørt at Sky hadde gitt noen en lett ridetur. Lan måtte ha betalt mye for å få mølleren til å selge. Mens han satte seg til rette i salen, danset Sky stadig livligere, som om den var hissig etter å komme seg av gårde. Rand tok et fast tak i tømmene og forsøkte å si til seg selv at han ikke ville få vanskeligheter. Hvis han greide å overbevise seg selv, ville han kanskje overbevise hesten også.

En ugle tutet ute i natten, og de som kom fra landsbyen skvatt til før de skjønte hva det var. De lo nervøst og så flaue på hverandre.

«Det neste blir vel at markmus jager oss opp i trærne,» sa Egwene med en liten usikker klukklatter.

Lan ristet på hodet. «Bedre om det var ulver.»

«Ulver!» utbrøt Perrin, og Vokteren sendte ham et uttrykksløst blikk.

«Ulver liker ikke Trolloker, smed, og Trolloker liker ikke ulver, og ikke hunder heller. Hvis jeg hadde hørt ulver, ville jeg vært sikker på at det ikke ventet noen Trolloker der ute.» Sakte red han den svarte hingsten ut i den månelyse natten.

Moiraine red etter ham uten å nøle et øyeblikk, og Egwene holdt seg helt oppe på siden av henne. Rand og barden dannet baktroppen, bak Matt og Perrin.

På baksiden av vertshuset var det mørkt og stille, og månelyset kastet skygger over stalltunet. Den dumpe lyden av hovene bar ikke langt og ble raskt oppslukt av natten. I mørket forvandlet Vokterens kappe ham til selv å bli en skygge. Det var trangen til å la ham lede som hindret de andre i å flokke seg om ham. Det ville ikke bli lett å komme seg ut av landsbyen uten å bli sett, tenkte Rand da de nærmet seg porten. I hvert fall uten å bli sett av landsbyboere. I landsbyen slapp mange vinduer ut et gulblekt lys, og selv om det var svakt nå nattetid, kunne de se skikkelser bevege seg innenfor. Det var landsbyboere som holdt utkikk for å se hva denne natten brakte med seg. Ingen ville la seg overraske igjen.

I den dype skyggen ved vertshuset, like før de forlot stalltunet, stoppet Lan og gjorde tegn til at de skulle være stille.

Støvler trampet mot Vognbroen, og her og der glimtet månelyset i metall. Støvlene kom klampende over broen, skrapte i grusen og nærmet seg vertshuset. Det kom ikke en lyd fra de som sto i skyggen. Rand gikk ut fra at vennene hans var altfor redde til å gi fra seg noen lyd. Som han selv.

Fottrinnene stoppet i halvmørket foran vertshuset like utenfor det svake skinnet fra vinduene. Evan Thane trådte frem med et spyd over den brede skulderen. En gammel ermeløs lærjakke som var oversydd med stålringer strammet over bringen. Først da så Rand hvem de var. Et dusin karer fra landsbyen og omkransende gårder, noen i hjelmer eller brynjer som hadde samlet støv på loftet i generasjoner, og alle med spyd eller tømmerøks eller en rusten bile.

Mølleren kikket inn gjennom et vindu i storstua. Så snudde han seg med et kort: «Det ser bra ut her. De andre stilte opp i to ujevne rekker bak ham, og så marsjerte patruljen inn i natten som om de fulgte tre forskjellige trommer.

«To Dha’vol-Trolloker ville ha spist dem alle til frokost,» mumlet Lan da lyden av støvlene deres var forsvunnet. «Men de har øyne og ører.» Han snudde hingsten. «Kom.»

Sakte og stille ledet Vokteren dem tilbake over stalltunet, ned til elvebredden, gjennom sivet og ut i vannet fra Vinkilden. Det kalde vannet glitret der det strømmet rundt hestene, og så nær Vinkilden var det dypt nok til å skvulpe mot rytternes støvlesåler.

De klatret opp igjen på den andre siden, og rekken av hester snodde seg fremover under Vokterens kyndige ledelse og uten å nærme seg noen av husene. Fra tid til annen stoppet Lan og ga tegn til dem om å være stille, selv om ingen hørte eller så noe. Men hver gang han gjorde det, passerte snart en ny gruppe patruljerende bønder og landsbyboere. Sakte beveget de seg mot nordenden av landsbyen.

I mørket myste Rand mot husene med de spisse takene, som om han forsøkte å etse dem inn i minnet. Jeg er meg en fin eventyrer, tenkte han. Han hadde ennå ikke forlatt landsbyen og hadde allerede hjemlengsel. Men han sluttet ikke å se seg om.

De passerte de siste gårdene i utkanten av landsbyen og red parallelt med Nordveien, som ledet til ferjeleiet ved Taren. Rand trodde ikke det kunne finnes en nattehimmel noe sted som var så vakker som den i Tvillingelvene. Det klare svarte syntes å bre seg endeløst utover, og myriader av stjerner glitret som lyspunkter spredt gjennom krystaller. Månen, som manglet en smal stripe på å være full, var nesten nær nok til å kunne berøres hvis han strakte seg og…

Konturene av noe svart gled sakte over sølvkulen. Uvilkårlig rykket Rand i tømmene og stoppet den grå hesten. En flaggermus, tenkte han matt, men han visste det ikke var det. Flaggermus var et vanlig syn om kvelden der de stupte etter fluer og sviknott i skumringen. Vingene på denne skapningen kunne nok ha samme form, men de beveget seg med de rolige, kraftfulle slagene til en rovfugl. Og den var på jakt. Måten den kastet seg frem og tilbake i lange sveip på, etterlot ingen tvil om det. Verst av alt var størrelsen. Hvis en flaggermus avtegnet seg så stor mot månen, måtte den være nesten innen rekkevidde. Han forsøkte å anslå størrelsen og hvor langt unna den var. Kroppen måtte være på størrelse med en mann, og vingene … Den skar over måneskiven igjen. Så stupte den brått ned i natten.

Han var ikke klar over at Lan hadde kommet ridende opp bak ham før Vokteren grep ham i armen. «Hva sitter du her og stirrer på, gutt? Vi må videre.» De andre ventet bak Lan.

Rand regnet halvveis med å få høre at han lot frykten for Trolloker ta overhånd, men han fortalte hva han hadde sett. Han håpet at Lan ville slå det bort med at det måtte ha vært en flaggermus eller et synsbedrag.

Lan knurret frem et ord, og det lød som om det etterlot en vond smak i munnen. «Draghkar.» Egwene og de andre fra Tvillingelvene stirret nervøst opp på himmelen, mens barden stønnet stille.

«Ja,» sa Moiraine. «Det hadde vært for mye å håpe på noe annet. Og hvis Myrddraalen har en Draghkar til rådighet, vil han snart få greie på hvor vi er, hvis han ikke allerede vet det. Vi må ri raskere enn vi gjør under terrengritt. Vi kan likevel nå ferjeleiet ved Taren før Myrddraalen. Han og Trollokene vil ikke ta seg over like lett som oss.»

«En Draghkar?» sa Egwene. «Hva er det?»

Det var Thom Merrilin som svarte. Han sa hest: «I krigen som avsluttet Legendenes Alder, ble det skapt verre ting enn Trolloker og Halvmenn.»

Moiraine gjorde et kast med hodet da han svarte. Ikke engang mørket kunne skjule det skarpe blikket.

Før noen kunne be barden fortelle mer, begynte Lan å gi ordrer: «Nå tar vi Nordveien. Det står om livet. Følg meg, og hold dere samlet.»

Han bråsnudde hesten, og de andre galopperte etter ham uten et ord.